nordmenn og nazismen - Fortid

16 artikkel
bare delvis om det samme. Nedenfor er likevel et forsøk
på en oppsummering og analyse av Fossens posisjon og
reaksjonene han fikk i avisspaltene og under debattmøtet
på Litteraturhuset.
Kritikken
Utgangspunktet for kritikken var at motstandskampen er
glorifisert av historikerne og krigsgenerasjonen siden den
ikke hadde noen betydning for utfallet av krigen. Den
norske militære innsatsen i 1940 var elendig og regjeringen
Nygaardsvold stakk av da tyskerne invaderte 9. april.
Motstandskampen har derfor blitt framhevet uten grunn
for å skape nasjonal stolthet – den har blitt glorifisert. Det
var galt å drive hemmelig motstandsarbeid – ”det er en
råtten kamp” – siden det fremprovoserte represalier fra
de tyske okkupantene mot den norske sivilbefolkningen.
Nordmenn burde heller ha kjempet som uniformerte soldater
på frontavsnittene rundt om i verden eller forholdt
seg passive hjemme i Norge. ”Ingen var på feil side” under
krigen – skillelinjene som ble skapt den gang betyr
ikke noe i dag. Fossen mente det var skammelig at folk
ble dømt som landsvikere for medlemskap i NS, det var
skammelig at motstandsbevegelsen likviderte personer og
det var skammelig at tyskerjenter og NS-barn har blitt behandlet
dårlig etter krigen.
Disse standpunktene var bare delvis nye og på mange måter
er Fossen minst ti år for sent ute med denne kritikken
i forhold til de temaene historikerne har jobbet med
de siste årene. Noen virkninger av krigshistorien er også
tidligere blitt fordømt, slik som den dårlige behandlingen
av uskyldige NS-barn. De sentrale elementene i kritikken
fra Fossen ble imidlertid møtt med historiske, juridiske og
moralske argumenter. Andre har også tidligere hevdet at
motstandskampen ikke hadde noen betydning, og Gunnar
Sønsteby fremhever at den vesentlige norske krigsinnsatsen
kom fra den norske handelsflåten. At regjeringen
Nygaarsdvold reiste fra Norge har vært en kjepphest for
enkelte, men historisk la det grunnlaget for aktiv motstand
mot tyskerne.
Særlig provoserende for mange var det prinsipielle standpunktet
til Fossen om at det var galt å gjøre motstand på
hjemmefronten. Represaliene som tyskerne utførte mot
den norske sivilbefolkningen, mente Fossen var et direkte
resultat av motstandskampen. Sønsteby svarte at ansvaret
for overgrepene må være hos de tyske okkupantene som
utførte dem. Flere historikere har pekt på at det var mulig
å motarbeide tyskerne i et effektivt, men begrenset omfang.
Det viktigste bidraget i et humanistisk perspektiv er
trolig at motstandsbevegelsen hjalp mange av de norske
jødene med å rømme. Det var i alt 2/3 av den jødiske minoriteten
i Norge som ble reddet eller klarte å rømme ved
egen hjelp, men likevel ble som kjent omkring 800 norske
jøder deportert og myrdet i Holocaust.
Fossen innrømmet senere at forslaget om å kjempe ute
fremfor hjemme, og det å si at motstandkampen i streng
forstand var i strid med Haag-konvensjonen, var spekulativt.
Professor emeritus i historie Kåre Lunden skrev i
Klassekampen at tyskerne hadde brutt folkeretten ved å
sette i gang en nazifisering av det norske samfunnet, og at
motstanden derfor ikke var i strid med folkeretten. Odd
Bjørn Fure, som er professor i historie og direktør ved
HL-senteret, mente det var moralsk rett å gjøre motstand
mot nazismen, siden den representerte umenneskelige verdierm,
og de tyske myndighetene førte en mordpolitikk.
Okkupasjonsstyret i Norge hadde anledning til å påvirke
den norske opinionen i nazistisk retning, og det var viktig
å markere motstandsvilje. I spørsmålet om motstandskampens
legitimitet var historikerne og krigsgenerasjonen forholdsvis
samstemte. Hvilken plass motstandskampen skal
ha i den brede historiefortellingen om krigen handler samtidig
om hvilken rolle historien har i samtiden og for nye
generasjoner. Her skiller historikerne og krigsgenerasjonen
lag med hver sine støttespillere.
Formålet med én grunnfortelling
De fleste historikerne arbeider for å skape et sannferdig
bilde av krigen. Historiker Olav Njølstad mente i Aftenposten
at det bare i begrenset grad har forekommet
selvskryt og overdrivelser i framstillingen av motstandskampen.
I historikermiljøene kan det være større uenighet
om dette, men de fleste peker på behovet for mer forskning.
Forskningen skal fylle ut hvite flekker og bidra til
en variert og sann framstilling. Krigsgenerasjonen har som
tidsvitner fortalt sin versjon av historien, – der de kjempet
en kompromissløs kamp mot nazismen. For deler av
krigsgenerasjonen er enhver revurdering av deres versjon
et støtende angrep på deres troverdighet og deres erfaring
med å sette livet på spill under krigen.
I de første tiårene etter krigen gjorde krigsgenerasjonen og
historikerne felles sak da de fortalte om hvem som havnet
på rett og gal side under krigen. Folk skulle ta avstand fra
det som tyskerne og deres medløpere i NS hadde foretatt
seg, og nye generasjoner skulle lære av krigen som historisk
erfaring. Dette var en enhetlig versjon av historien som
virket nasjonalt integrerende. Det ble etablert en patriotisk
minnekultur der kampen mellom gode nordmenn og
onde tyskere og NS-folk ble den sentrale grunnfortellingen.
I denne strukturen er motstandsfolk og deres motstandere
egnet som helter og skurker, og alle de som ikke
passer inn faller utenfor den brede historien om krigen.
Det er denne grunnfortellingen, der motstandfolkene har
den sentrale rollen, som Erling Fossen reagerer på.
I dag er den gamle grunnfortellingen problematisert og
nyansert gjennom nyere forskning, men grunnfortellingen
strukturerer fortsatt mye av historien om krigen. Flere ønsker
fortsatt å videreføre eller utvikle grunnfortellingens