nordmenn og nazismen - Fortid

38 artikkel
og gir anvisninger til handling. 25 Noen ganger, lenge kanskje,
vil den eksisterende tolkingen og handlingen den anviser
virke adekvat. Men så kan tolkingen vise seg å ikke
gi gode anvisninger, verden har endret seg, diskrepansen
blir for stor. Overleverte språk, diskurser, meningsmønstre
dekker ikke alle virkeligheter vi møter og har behov
for å rydde tankemessig. Kulturen settes på prøve. Tilliten
til det gamle mønsteret, matrisen rakner.
I en slik krise er det åpent for nye tolkinger, nye diskurser,
noen ganger mindre tilpasninger, noen ganger større
skift. De kan komme fra personen sjøl, de kan komme
annet steds fra, kanskje fra nye grupper som har stor tolkingsmakt,
som beiler eller tvinger seg på. Slik kan det
være læresykluser, skiftende faser av tolking, handling,
erfaring av eventuell diskrepans og retolking. Poenget er
her at overpersonlige diskurser, tolkinger, er relevante, at
vi sjelden klarer å tenke utenom dem, men at personen
også forholder seg – kreativt, ja taktisk til dem. Med Gabrielle
M. Spiegels ord: Den handlende personens måte å
oppfatte på, hennes perception, er ”mediated and perhaps
constrained but not wholly controlled by the cultural scaffolding
or conceptual schemes within which it takes place”.
26 Vi må altså gjeninnsette begrepet om erfaring som
Scott dreiv ut, eller mer presist: søke å tenke system og
praksis, diskurs og erfaring sammen. Da kan en tenke at
en får erfaringer som gjør at en blir åpen for nye tanker,
nye formuleringer. I slike situasjoner settes kulturen på
prøve, da får en ny tolkning, en ny diskurs, en mulighet.
Da kan det skje endring. Språk kan bidra til å forklare
formen i en endring, men ikke at og når det endres.
Et neste moment – ut over Scott – er altså at det trolig til
enhver tid vil være flere tilbud, flere konkurrerende fortolkinger.
Men som nevnt synes det ikke tilfeldig hvem
som lytter til hvilke budskap. Om vi ser på klasse, kjønn
og etnisitet, gjerne i kombinasjon, ser vi ikke et evig fast
indre forhold, men likevel noen regelmessigheter. Ideen
om fagorganisering står sterkere blant dreiere enn blant
disponenter. Feminisme har stått sterkere blant kvinner
enn blant menn. Hvordan situasjonen du står i er, hvilken
grad av avstand fra nødvendigheten du har, disponerer
for en viss måte å tenke på, uten å bestemme entydig.
Livene vi lever, har levd, gjør oss ulikt tilbøyelig til å lytte.
Igjen er det rimelig å snakke om erfaringer, som gir ulik
klangbunn.
Tilbudene på meningsmønstre, tolkinger, kom heller ikke
ut av intet. Og det er det tredje svaret en kan gi der Scott
slutter. Aktørene som bærer fram tenkemåter, er ulikt sosialt,
ressursmessig og maktmessig plassert; noen kan ha
en slik makt at de har kulturelt hegemoni. Dermed vil det
ofte være noen sine meningsmønstre som når fram – også
overfor dem som er underordnet. Hegemoniet er imidlertid
ikke noe absolutt diktatur, det er også opposisjon
fra de underordnete. Men det er bare i perioder av stor
endring at de underordnetes tanker vinner hegemoni:
Med andre ord – i stedet for å se det som tilfeldig hvilke
budskap som vinner fram, må en også se på de sosiale omstendighetene
for avsenderne, ikke bare på det kulturelle
innholdet i budskapet.
På vei mot en adekvat teori om samfunnet?
Det andre store teoretiske problemet vi må forholde oss
til, i tillegg til en praksisteori, er å forstå den verden som
personen er en del av. Hvordan er den omverdenen, der
mennesker erfarer, den omverden vi møter med vårt
blikk, vår diskurs, vår tolking? For å svare må vi ha en
samfunnsteori.
Her har jo mye tenking arbeidd med et skille mellom aktøren
og omgivende strukturer,
det være seg materielle, sosiale eller språklige. Og teoriene
har pendlet nokså utilfredsstillende mellom fritt valg og
strukturell determinisme, nesten som det umulige teologiske
problemet om fri vilje og arvesynd. Mitt forslag her
er at vi søker å overskride denne umulige todelingen ved
å si: a) Det eneste som finnes, ut over natur og menneskeskapte
materielle størrelser, er enkeltpersoner, men b)
disse personene eksisterer ikke isolert som atomer, men
eksisterer i relasjoner til andre, i kjeder av gjensidig avhengighet
og c) disse relasjonene, kjedene, kan noen ganger
være slik, så massivt mange og så sakte under endring, at
de for personen kan framstå som om de var strukturer; de
synes vanskelige å påvirke. Men i realiteten står vi da i en
saktegående prosess, det vil si en sum av handlinger som
endrer mønsteret av relasjoner. Så det sosiale sui generis
er altså de sosiale relasjonene mellom mennesker; disse
relasjonene lar seg ikke redusere til bildet av dem, til kulturelle
eller mentale størrelser. Arbeidsmarkedet er ikke
bare en diskurs, heller ikke boligmarkedet eller prisene på
matvarer i Sør.
Å tenke i relasjoner har også et potensial til å danne grunn
for en ny teori om samfunnet, å være grunn for en ny
history of society. La meg først begrunne at vi trenger en
slik teori. Den tradisjonelle teorien – enten den kom som
hverdagstenking, som klassisk sosiologi eller i form av
marxismens begrep om samfunnsformasjon – var om lag
som så: Samfunnet ble sett som en struktur eller et system,
der delene samvirket innenfor en helhet, en helhet
som var klart avgrenset fra omverdenen, en helhet som i
realiteten fulgte statens grenser, slik at territoriet avgrenset
samfunnet, som igjen bar eller omsluttet en viss kultur.
Mange forhold gjør at denne forestillingen ikke bærer:
Forbindelser går i økende grad over landegrenser, på internett,
som kapitalflyttinger. Å spørre om hvilket samfunn
en kurder i Norge hører til, er å gjøre vold på hans
virkelighet; det er ikke enten/eller. Å snakke om indre og
ytre i tilfellet med de islandske bankenes fullstendig låne-