nordmenn og nazismen - Fortid

ettens vei for å forsøke å fri seg fra en kjøpeavtale kona
hadde inngått, fikk som oftest beskjed om at kjøpeavtalen
var nyttig for familien og ble bedt om å betale gjelden
sin. 42 Sandvik har sett på kvinner som aktører og kommet
frem til at de hadde større myndighet enn loven tilsa. Et
aktørperspektiv vil derfor gi oss nyttig informasjon om
hvordan historien egentlig var. Hvis en forsker kun ser
på lovene og regner med at alle følger dem, ville historien
sett annerledes ut. Kvinnen ville vært underordnet mannen
uten noen som helst råderett. Aktørperspektivet vil
gjøre det mulig å studere på mikronivå og gi oss en forståelse
for hvordan livet til menneskene i tidligere tider var.
Det er derimot viktig å ikke trekke generelle slutninger
etter å ha studert et lite felt. Dette kan føre til feilopplysninger.
En historiker som benytter et aktørperspektiv
bør se på flere felt, sammenlikne og deretter se om det er
mulig å trekke noen slutninger på makronivå.
Hvordan går veien videre?
I november 2006 startet John Elster, professor ved Collège
de France, en debatt i Aftenposten der han utredet
hvorfor han mislikte at det var franske Julia Kristeva som
ble tildelt Holberg-prisen. Han beskrev Kristeva som en
”notorisk fransk sjarlatan” og mente at ”[d]et er en åpen
hemmelighet at mye franskinspirert forskning innenfor
humaniora nærmest kommer i kategorien tull”. 43 Kristeva
hadde vært en inspirasjon for mye kvinneforskning. Her
kan vi se at kvinneforskning fortsatt blir satt spørsmålstegn
ved. Noe har likevel endret seg siden debatten på
1980-tallet.Vi er kanskje mer åpne for tolkningsforskjeller.
Thomas Hylland Eriksen svarte Elster med å si at
”[s]elvfølgelig blir både personen Napoleon og slaget ved
Waterloo behandlet ulikt i franske og engelske historiebøker,
med det resultat at Napoleon vurderes ulikt i de
to landene. Farlig? Relativistisk? Nei, det er slik verden er,
og vi klarer å forstå hverandre likevel.” 44 Med dette mener
han at det ikke er kun en måte å se historien på. En forsker
er preget av sin bakgrunn og vil kanskje stille andre
spørsmål enn en annen forsker med en annen bakgrunn.
Jeg vil ikke gå så langt som Sonja Hardings standpunktfeminisme,
som går ut på at kvinner kjenner kvinner
best, men kanskje vil kvinner stille annerledes spørsmål
når de forsker enn det menn gjør og se ting annerledes
fordi kulturen har gjort og lært dem opp forskjellig. Det
er som oftest to sider av en sak. Jorunn Økland fortsatte
debatten og skrev: ”Dessuten registrerer jeg at Elster også
historisk har hatt et litt anstrengt forhold til kvinne- og
kjønnsforskning, derfor er det vel ikke tilfeldig at det er
Julia Kristeva og Toril Moi som i størst grad får Elster til å
se rødt.” 45 Det er litt skremmende å se av denne debatten
at enkelte innenfor det vitenskapelige miljøet ikke ser på
kvinne- og kjønnsforskning som en viktig vitenskapelig
disiplin. Som jeg har nevnt tidligere er kvinneforskning
basert på vitenskapelige metoder, slik som annen vitenskap.
fortid 2-2009 31
Kvinnehistorie har endret seg siden 1975. Aktørperspektivet
er fortsatt gjeldende og blir benyttet av bl.a. Hagemann
og Sandvik. Det er ikke tvil om at kvinnehistorie
har kommet for å bli. Det produseres artikler og bøker
og det er fortsatt mye av historien som ikke har blitt sett
på med et kjønnsperspektiv. Jeg tror det vil bli fruktbart
å fortsette med både kvinne- og maskulinitetshistorie og
gjøre forskningsarbeidet mer synlig. Kvinnehistorie er et
etablert forskningsfelt innen historie, mens maskulinitetshistorie
trenger flere interesserte forskere. Vi er på riktig
vei, men jeg synes kvinnehistorikernes forskningsarbeid
burde inkluderes i større grad i de historiske emnene ved
universitetene. Blant emnene på historie ved Universitetet
i Oslo er det bare ett fag som omhandler kvinnehistorie i
stor grad. I mine tre år på bachelorprogrammet på UIO
har de historiske emnene vært en skuffelse med tanke på
kvinnenes del i historien. Hvor er kvinnene? Historieemnene
er dominert av mennenes historie og da mener
jeg ikke menn som fedre, venner, brødre etc, men konger,
krigere og ministere. Jeg mener ikke at det ikke er viktig
med historie om kongene, men kanskje det er mulig å
fokusere mer på den vanlige kvinnen eller mannen i gata
og gjøre historien mer variert og enda mer spennende.
Vis at historien er mangfoldig og at den består av både
kvinner og menn!
Noter
1 Hagemann, Gro, Feminisme og historieskrivning – Inntrykk
fra en reise, Universitetsforlaget, Oslo, 2003, s. 54–56.
2 Ibid
3 Hagemann (2003): 34.
4 Beauvoir, Simone de, Det annet kjønn, Pax Forlag A/S,
Oslo, 2000, s. 329.
5 Dahl, Ottar, ””Kvinnehistorie”. Kategorihistorie eller
samfunnshistorie”, Historisk Tidsskrift – Bind 64,
Universitetsforlaget, Oslo, 1985, s. 274.
6 Op.cit. s. 267–268.
7 Op.cit. s. 267.
8 Dahl (1985): 268.
9 Österberg, Eva, ”Några krumelurer till Ottar Dahls inlägg
om kvinnohistoria“, Historisk Tidskrift – Bind 64, Universitetsforlaget,
Oslo, 1985, s. 425–426.
10 Blom, Ida, “Kvinnehistorie – ledd i historieforskningen og
ledd i kvinneforskningen”, Historisk Tidskrift – Bind 64,
Universitetsforlaget, Oslo, 1985, s. 421.
11 Hagemann (2003): 54–51.
12 Hagemann, Gro, ”De osynliga kvinnorna – Historien om den
manliga arbetarklassen”, Arbetarhistoria nr. 51, 1989, s. 15.
13 Maurseth, Per, ”En skrev polemikk – Kommentar till Gro
Hagemann”, Arbetarhistoria nr. 51, 1989, s. 31.
14 Bondevik, Hilde og Rustad, Linda, “Kapittel 1.3 – Humanvitenskapelig
kjønnsforskning” I Kjønnsforskning – En grunnbok,
Universitetsforlaget, Oslo, 2006, s. 48.
15 Bondevik/Rustad (2006): 48.
16 Hagemann (2003): 69.
17 Op.cit. s. 70
18 Halsaa, Beatrice, ”Kap. 2.2 – Fra kvinneforskning til
kvinne- og kjønnsforskning”, Kjønnsforskning – En grunnbok,
Universitetsforlaget, Oslo, 2006, s. 115
19 Ibid