Create successful ePaper yourself
Turn your PDF publications into a flip-book with our unique Google optimized e-Paper software.
Ti teser om<br />
popularisering av historie<br />
Jan Eivind Myhre, professor i historie, UiO<br />
En dag på forsommeren 2000 ringte NRK P2<br />
<strong>og</strong> ville ha meg til å debattere med Karsten<br />
Alnæs i anledning fullførelsen av hans fembindsverk<br />
om Norges historie (Norges historie<br />
I–V, Gyldendal, Oslo 1996–2000). De hadde<br />
hørt rykter om at jeg skrev på en anmeldelse<br />
av verket i Historisk tidsskrift (senere publisert<br />
i nr 2/2000). P2 ønsket å høre meg angripe<br />
Alnæs for hans populariserende tilnærming<br />
til historie, kritisere at han skrev folkelig for<br />
et bredt publikum. Tanken var formodentlig<br />
at jeg skulle mene at slikt var dårlig fag <strong>og</strong><br />
derfor kritikkverdig. Jeg svarte at intet kunne<br />
være meg fjernere enn å kritisere en forfatter<br />
for å gjøre historie tilgjengelig for mange,<br />
men at jeg gjerne kunne møte Alnæs for å diskutere<br />
helt andre ting. Jeg syntes blant annet<br />
han var for uselvstendig <strong>og</strong> lå altfor nær på<br />
kildene. Jeg skjønte ikke den gangen hvor<br />
nær, et spørsmål som høsten 2003 førte til<br />
”Alnæs-saken” i mediene. Den saken har jeg<br />
redegjort for i Prosa 3/2004. Denne saken<br />
gjelder NRKs utgangspunkt: popularisering<br />
eller formidling.<br />
Var NRKs ønske om kritikk av popularisering<br />
av historie bare uttrykk for et ønske om lytter-<br />
vennlig konfrontasjon? Var det basert på en<br />
vrangforestilling om hva faghistorikere mener?<br />
Eller var det slik at NRKs journalist hadde<br />
en begrunnet mening om at faghistorikere<br />
mislikte popularisering av historien? På forespørsel<br />
fra <strong>Fortid</strong> har jeg tenkt over saken <strong>og</strong><br />
kommet ut med ti teser om mitt syn på akademiske<br />
historikeres holdning til popularisering.<br />
Med popularisering mener jeg å skrive<br />
for allmennheten, det som ofte kalles for formidling.<br />
Tese 1: Det er ikke diskrediterende for<br />
historikere å skrive for allmennheten.<br />
De fleste akademiske historikere synes det er<br />
fint at kolleger ytrer seg andre steder enn i<br />
fagtidsskrifter. De blir ikke mobbet av den<br />
grunn. Her kan det virke som om historikerne<br />
atskiller seg fra en del andre fag i Akademia.<br />
Tese 2: Å bidra i offentligheten er en del<br />
av historikernes legitimering.<br />
Mange historikere ser det som en del av samfunnskontrakten<br />
å bidra til offentlig kunnskap<br />
om historien. Det er <strong>og</strong>så uttrykt i loven for<br />
universiteter <strong>og</strong> høyskoler, selv om finansieringssystemet<br />
(upopulært kalt ”tellekantsystemet”)<br />
bare oppmuntrer til vitenskapelighet<br />
<strong>og</strong> ikke til formidling.<br />
Tese 3: Samfunnskontrakten mellom<br />
historikere <strong>og</strong> publikum kan ikke alltid<br />
ivaretas av mellommenn.<br />
De profesjonelle historikernes innsikt <strong>og</strong><br />
kunnskap kan selvsagt formidles videre av<br />
lærere, journalister <strong>og</strong> andre som kjenner originalen,<br />
men faghistorikernes forsømmer seg<br />
hvis de ikke lar publikum få kunnskapen, som<br />
engelsktalende sier, ”straight from the horse’s<br />
mouth”. Teorien om at kunnskapen siver ut<br />
(eller ned) – ”trickle down” – via mellom-<br />
menn <strong>og</strong> -kvinner har begrenset gyldighet.<br />
Det kan skje mye rart i prosessen, nesten som<br />
i hviskeleken.<br />
fortid 2-2009 7
Change language