nordmenn og nazismen - Fortid

38 artikkel
En ikkevoldelig motstandsbevegelse –
men ikke pasifisme
Denne raske gjennomgangen er ment å vise læreraksjonens
plass i idealbildet av nordmenns motstand mot okkupasjonsmakten
under annen verdenskrig og sider av
aksjonen som er i ferd med å få sin fortjente oppmerksomhet.
Personlig er jeg vokst opp med historier om aksjonen
og ser den derfor som en viktig del av norsk motstand.
Selv om læreraksjonen og resten av holdningskampen for
eksempel ikke påvirket Tysklands muligheter til å utnytte
Norge økonomisk, var den et viktig ideologisk oppgjør.
12 000 protestbrev fra lærere er mange, men det er foreldreaksjonens
200 000–300 000 brev som virkelig viser
at det var en utbredt holdning om at nazismen måtte
bekjempes, og den mentale og kulturelle betydningen av
dette må etter min mening ikke undervurderes. En stor
del av befolkningen våget å ta stilling og protestere mot
okkupasjonsmakten, og det er naturlig at vi har tatt dette
opp i vårt nasjonale selvbilde, på samme måte som for
eksempel danskene har integrert redningsaksjonen for de
danske jødene i september 1943 34 i sitt bilde av vanlige
folks innsats under annen verdenskrig.
En annen interessant innfallsvinkel til diskusjon rundt
læreraksjonen er at den var ikkevoldelig. Her mener jeg
det er nødvendig med en begrepsdefinisjon. Ikkevold er
”motstand med andre enn voldelige midler.” 35 Det er viktig
å holde dette begrepet skilt fra pasifisme, som er en
”betegnelse på idéretning basert på forutsetningen om at
beslutninger som gjelder to eller flere, men spesielt et helt
samfunn, skal fattes og gjennomføres uten at vold brukes.”
36 Generelt kan man si at ikkevold brukes der vold
ikke er egnet, men uten å utelukke muligheten for bruk
av vold hvis det regnes som mest effektivt, mens pasifisme
utelukker bruk av vold i enhver situasjon.
I 1959 var Gene Sharp, i dag seniorforsker ved The Albert
Einstein Institution, i Norge og besøkte Haakon
Holmboe og snakket med ham om læreraksjonen i et
ikkevoldelig perspektiv. Sharp trekker blant annet frem
at Holmboe kjente til Gandhis og kvekernes holdning
til ikkevold og sier at ”Kjennskapet til at Gandhi og det
indiske folket var i stand til å oppretthalda ei eikkjevaldeleg
motstandsform utan våpen, gav han stor inspirasjon
i alle dei prøvene han blei utsett for under den tyske
okkupasjonen.” 37 I tillegg hadde Holmboe som tidligere
nevnt vært i Würzburg i 1932 og sett hva nazismen gjorde
med folk. Likevel var han ikke pasifist. ”Ingen stad […]
blei idéen om ikkjevaldeleg motstand nemnt. I staden for
ein idé, utvikla arbeidsforma seg ikkjevaldeleg.” 38 Dette
gjenspeiler seg også i diskusjonene som gikk forut for læreraksjonen.
Voldelige aksjoner var ikke et tema, i stedet
var man opptatt av at aksjonen ikke måtte oppfattes som
en streik, 39 da melkestreiken høsten 1941 hadde ført til
unntakstilstand og henrettelser. Holmboe pekte også på
at flere lærere, ham selv inkludert, siden var involvert i
voldelig motstand. ”[B]åde eg og mange andre av lærarane
var aktive i arbeidet med å organisere illegale militære
grupper når vi hadde høve til det.” 40 Altså var læreraksjonens
ikkevoldelige form resultat av at det ble vurdert som
det mest hensiktsmessige virkemiddelet, ikke noen pasifistisk
overbevisning blant norske lærere. Jeg mener dette
er interessant, for eksempel i sammenligning med Gandhis
lære, som Sharp selv trekker frem. Gandhi preket pasifisme
og ikkevold som det eneste rette alternativ, men den
norske sivile motstand brukte ikkevoldelige midler ut fra
en risikovurdering. Man visste at voldelig motstand ville
bli møtt med harde represalier, og derfor ble vold i 1942
ennå unngått der det var mulig.
Læreraksjonen i forhold til resten av Norges krig
Som nevnt har holdningskampen fått en stor rolle i det
norske bildet av annen verdenskrig. Men vi må ikke glemme
at krigen i Norge bestod av mye mer enn lærere og
foreldre som med fredelige protester vant frem mot okkupasjonsmakten.
Selv om landet ble okkupert og hærens
motstand tok slutt 7. juni 1940, var det fortsatt forskjellige
former for militær motstand, både hjemme og ute.
Selv om den organiserte militære motstanden tallmessig
ikke var stor, har den sin rettmessige plass i krigshistorien.
Gunnar Sønsteby er en av våre største nålevende helter,
Max Manus’ krigsinnsats er blitt film, og tungtvannsaksjonen
er legendarisk. Men har vårt fokus på fredelig
motstand gått på bekostning av den militære motstanden
som faktisk fant sted i Norge, og som nordmenn utførte
utenfor landets grenser? Hvis man ser på bøker som Magne
Skodvins Krig og okkupasjon 1939–1945, mener jeg at
dette ikke er tilfelle. Denne boken er et godt eksempel på
et verk som presenterer den norske krigshistorien med fokus
på militær motstand og politikk. Og jeg mener at den
militære siden av krigen i Norge generelt er blitt godt dekket,
både i populærkulturen og i mer vitenskapelige verk.
Dessverre er det likevel sider ved krigen i Norge vi helst
har villet glemme. Deportasjonen av norske jøder er en
skamplett, og også i historieforskningen er jødene blitt
skjøvet til side. I følge Einhart Lorenz, professor ved Universitetet
i Oslo, finnes det bare et fåtall faghistoriske verk
om norske jøders skjebne under annen verdenskrig, hvorav
to er hovedoppgaver og ett er et generelt verk om jødenes
historie i Norge. 41 Denne smale bibliografien viser at
bevisstheten om jødenes skjebne så vidt er økende, men
at vi fremdeles har mye som må gjøres før deres skjebne
er forsvarlig dokumentert. De er også blitt skjøvet til
side i flere bøker om annen verdenskrig, og skylden for
at jødene ble deportert i Norge, men reddet i Danmark,
legges utelukkende på tyske myndigheter. ”[I] Danmark
vende tyske instansar stort sett ryggen til, og let flukta gå
sin gang. På denne måten kunne dei – uten slik handfast
terror som i det okkuperte norske området – melda at