KLASSISKE LINJER - Klassisk Treseiler Klubb

More documents

Recommendations

Info

12 impregnert med olje i rikelige mengder. I tillegg ble over- og underkant samt anleggsflaten mot spantene malt med blymønje som en ekstra forsikring mot råte på de skjulte flatene. Bordene ble festet med 6x75 mm skruer av silisiumbronse som ble opplyst å være meget sjøvannsbestandig. Alle hullene ble også impregnert før den endelige monteringen. Et år var gått og styrbord side var ferdig opplanket. Neste prosjekt var å fornye bunnstokkene til de nye spantene, d.v.s. vinkeljern og flattjern. Ingen i familien var sveisekyndig, men teknikken kunne jo læres. Etter innkjøp av sveiseapparat og en god del selvstudier og ikke minst praktiske prøver ble min bror ganske dyktig i faget. Skrekkhistorier om skip som gikk til bunns fordi sveisene ikke holdt mål gjorde at sveiselarvene ble omhyggelig testet før godkjenning. Vinkeljernene ble satt sammen av to stykker, steget som ble festet til spantene og flensen som lå an mot skrog og kjøl. Også her var nøyaktige pappmal vesentlig for et godt resultat. Stegene ble skåret ut med automatisk skjærebrenner av en 6mm stålplate på et mekanisk verksted. Så ble flensene sveiset fast. Som vanlig ved sveising vil arbeidsstykkene deformeres noe etter sveisingen, i dette tilfelle ble krumningen større. Det ble delvis kompen- sert ved å endre krumningen før sveising, delvis ved såkalt flammeretning etterpå der en propanbrenner varmet opp de stedene som skulle bøyes tilbake. Etter hvert ble teknikken raffinert med en egen spennbukk med strekkfisker og justerbare fester. Flattjernene var enklere å produsere og kaldbanking var som oftest nok for å få til den riktige formen. Etter at alle hullene var boret og jernene hadde fått den siste finpussen ble de sendt til varmforsinking. Deretter ble de malt med tokomponent-maling. Nøstet liknet da mest på et utstillingslokale for samtidskunst, for overalt hang det rødmalte jern i forskjellige fasonger til tørk. Det gikk mot en ny sommer og arbeidet gikk raskt for å få båten ferdig til sjøsetting. Vinterstid hadde de aller fleste helgene gått med til restaureringen, men i sommerferien kunne arbeidet gå kontinuerlig. Det var rene fornøyelsen å montere de nye jernene på nytt, skinnenede lakket treverk. Mot spantene brukte vi 10 mm syrefaste bolter, mot huden 6 mm låseskruer. Mye arbeid gikk med til å få tak i muttre som passet til de gamle kjølboltene, her var standarder som ikke ble solgt over disk, og delvis måtte muttrene lages selv. Ferdig montert så det hele svært lekkert ut, så totalt forskjellig fra det som hadde vært. Utvendig var skroget nå prydet av huller der alle boltene og skruene hadde blitt forsenket. Hullene ble fyllt igjen med dreiete trepropper der veden gikk i lengderetningen. Først da disse var limt fast kunne vi starte høvlingen av det nye undervannsskroget. Det var en svært slitsom jobb med vanskelige arbeidsstillinger. Hele tiden måtte vi passe på hvordan veden gikk slik at ikke høvelen «hugget» seg fast og ødela overflaten. Vi hadde notert tykkelsen på bordene med jevne mellomrom på utsiden slik at vi visste hvor mye vi hadde å høvle på. Ferdig høvlet varierte tykkelsen mellom 25 mm og knapt 30 mm, noe mer enn opprinnelig. Finjusteringen ble gjort med sikling, deretter en elektrisk drill med sliperondell, og til slutt lot vi en planslipemaskin ta den siste finishen. Nå kunne en ikke se at skroget var laget av flate bord kant i kant, det var en eneste stor sammenhengende og fint kurvet flate. Vi påførte så mye impregnering som det ville suge til seg, og så var det bare grunning og bunn- QUINTA for fulle seil, en gang i 20-årene.
Arne Hassel. stoffing, og den vanlige vårpussen på dekk og fribord. 8. juli 1980 var dagen for sjøsetting, og det var med åndeløs spenning vi lot båten gli ut i sitt rette element. Ville den flyte, ville bordgangene gå fra hverandre, var den skrudd godt nok sammen? Men QUINTA gled uanfektet og stille ut fra slippvognen uten at noe galt skjedde. Riktignok lekket den en del de første dagene, men det var fullt forståelig ettersom den nye huden hadde stått ubehandlet gjennom en lang og varm tørkeperiode. Bordene trutnet snart og har siden alltid vært helt tette. Heller ikke de fysiske påkjenningene som følgende seilaser måtte påføre skroget førte til lekkasjer eller skader. Engstelsene var over, nå visste vi at vi behersket restaureringsoppgaven fullt ut. Straks QUINTA var tatt på land etter sesongen gikk vi løs på babord side. Arbeidet gikk raskere nå ettersom vi visste hva som måtte gjøres. Imidlertid skulle det nok en gang gå to år før neste sjøsetting. Det ble tid til et par flere bordganger enn på styrbord side, og en rekke spant og nye jern ble montert. Kjølbolter er utsatt for store påkjenninger og korrosjon, så det var naturlig å under søke tilstanden på et par av boltene. Etter lett sliping av overflaten viste det seg at bronselegeringen var i god stand. De følgende årene fortsatte vi utskifting av spanter og jern, og i dag er arbeidet så godt som avsluttet. Den reduserte riggen og seilføringen hadde i mange år vært gjenstand for diskusjoner om det praktiske kontra det estetiske og originale, og restaureringen av skroget førte naturlig til at også riggen måtte føres tilbake til det originale, eller rettere sagt slik den hadde vært før 1962. Den forrige mastetoppen lå fremdeles intakt i nøstet, men det viste seg at en enda eldre versjon var både lettere og finere i veden etter at støv og gammel lakk var fjernet. Denne kom nå til heder og verdighet. Mastens lengde fra vannlinjen ble øket til 16.7 m. Nye beslag ble laget, wire ble kjøpt inn til stående og løpende rigg, og etter en grundig oppmåling av båten ble seilmaker kontaktet og seil bestillt til sesongen 1984. Det var ikke vanskelig å velge moderne teryleneseil, men fargen ble holdt i den gylne tonen for ikke å bryte for mye med den gamle stilen. I forbindelse med opprusting av rigg og seil ble det bestillt bronsewincher til fokkeskjøtene. Dette var en mye bedre løsning enn de taljene og strekktaljene som før hadde ligget på dekket. Luken ned til salongen ble laget ny, likeså luken foran masten. Et annet viktig arbeid som måtte gjøres var tilpassing av nye dørkplater av vannfast kryssfiner av mahogny. Listen over prosjekter var ennå ikke slutt, for når noe først var fornyet og forbedret måtte andre gamle skavanker også utbedres. For eksempel ble innredningen i pantryet fornyet. «Farfarkøyen» fikk stå urørt, likeså de fine skapene midt i båten. Vårt siste prosjekt så langt har vært utskifting av alle røstjernene som holder riggen. De var begynt å ruste både over og under dekk. Røstjernene er festet til en lang stålplate som er boltet til flere spant og ribber. Også denne ble fornyet, og det som nå er satt inn skinner av rustfritt stål. Gamle meterbåter som ble seilt hardt ble ofte «oppseilt». Da hadde påkjenningen fra riggen vært så stor at spantene hadde knekket og bordgangene gått fra hverandre. Heldigvis skjedde ikke dette med QUINTA, men for å forsterke festet for riggen ble et av vinkeljernene forlenget oppover spantene og forbundet med røstjernplaten. Det er fremdeles en ulempe ved QUINTA, men den vil vi ikke gjøre noe med. Det har aldri vært og det vil aldri bli motor ombord. QUINTA skal kun seile, det er det hun er bygget for. Ingen propellaksling skal gå gjennom stevnen, ingen motorolje skal lekke ned i bunnen. Så får vi heller finne oss i å ha en slepejolle med, for det kan jo hende at vinden svikter, eller at havnen er litt for vanskelig å komme inn i. Tross alle fornyelsene, QUINTA ser ut slik den har gjort gjennom mesteparten av dette århundre. Der den ligger på Seløysundet hver sommer har den på en måte blitt et slags merke for alle båtfarende. Stadig oftere er det nysgjerrige tilskuere som tar den i øyensyn, og hyggelige kommentarer mangler heller ikke. Vi håper selvsagt at den gamle damen kan få bli i familien i mange år fremover. QUINTA i dag. 13
Page 1: KLASSISKE LINJER 1896 1996 AMSTERDA
Page 4 and 5: 4 Meterbåt-olympiadene 1908 -1952
Page 6 and 7: 6 kan krype igjennom. Erik Anker li
Page 8 and 9: 8 Fra disse listene kan vi bemerke
Page 10 and 11: 10 QUINTA med opprinnelig seilføri
Page 14 and 15: DORIS revisited 14 NICHOLAS MARTIN
Page 16 and 17: 16 Med «Over Ævne II» på ville
Page 18 and 19: 18 med tøfler på sine tørre føt
Page 20 and 21: 20 Tack vare deras goda kontakter o
Page 22 and 23: 22 KLASSISKE LINJER NR.5 OKTOBER 19
Page 24 and 25: 24 KLASSISKE LINJER NR.5 OKTOBER 19
Page 26 and 27: 26 10 N 4 «R0LL0» 3 10 N 4 «Roll
Page 28 and 29: 28 I cockpiten: Seilermiddag med el
Page 30 and 31: KLUBB-SIDE 3 FÆRDER`N 1996 OMBORD
Page 32 and 33: KLUBB-SIDE 5 COLOR-LINE SPONSER KTK
Page 34 and 35: KLUBB-SIDE 7 «MARIA - MARIA CLASSI
Page 36 and 37: ENGLISH SUMMARIES ART 1. OLYMPICS T
Page 38 and 39: Mrs. Jannicke Eriksen Vel overståt

KLASSISKE LINJER - Klassisk Treseiler Klubb

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?