Norges forhold til EU på mat- og landbruksfeltet - Europautredningen

RappoRt # 9 

Norges forhold til EU 

på mat- og landbruksfeltet 

Frode Veggeland 

Europautredningen 

Utvalget for utredning av Norges avtaler med EU

2 Frode Veggeland 



Om rappOrten 

Utvalget Rapporten for utredning er av Norges skrevet avtaler på med oppdrag EU for Europautredningen. 

Innholdet i rapporten er forfatternes ansvar. Rapportene 

er å betrakte som et innspill til utredningen og reflekterer ikke 

Europautredningens synspunkter. 

© Utvalget for utredning av Norges avtaler med EU, mai 2011 

Ved bruk av materiale fra denne publikasjonen, skal Europautredningen oppgis som kilde. 

ISBN 978-82-93145-16-5 (trykt) • ISBN 978-82-93145-17-2 (nett) 

Layout: Gladesigner (gladesigner.no)

Europautredningen Frode Veggeland 

Om fOrfatteren 

frode Veggeland 

Frode Veggeland har doktorgrad i statsvitenskap fra 

Universitetet i Oslo fra 2004 og er i dag ansatt som forsker ved 

Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning. Han har 

også vært tilknyttet Senter for europaforskning og Institutt 

for statsvitenskap ved Universitetet i Oslo. I 2006 ledet han 

sekretariatet som bistod det regjeringsoppnevnte utvalget som 

vurderte hvordan det matbårne smitteutbruddet av E. coli var 

håndtert av offentlige myndigheter og næringsvirksomheter. 

Veggeland forsker spesielt på områder relatert til WTO, EU og 

matpolitikk. Sammen med Amund Lie kom han i 2010 ut med 

en bok på Universitetsforlaget om matpolitikk og globalisering. 

3



Forord 

Notatet beskriver og analyserer Norges forhold til EU på mat- og landbruksfeltet. Sentralt 

i denne sammenheng står EØS-avtalen som omfatter det aller meste av EUs matvarereguleringer. 

Landbrukspolitikk er ikke en del av avtalen, men handelen på dette feltet er likevel 

berørt av EØS-avtalen gjennom særlig artikkel 19 (handel med basis landbruksprodukter) og 

protokoll 3 (handel med bearbeidede landbruksprodukter). I notatet redegjøres det for hvordan 

Norges forhold til EU på mat- og landbruksfeltet er regulert, hvordan utviklingen på disse 

feltene har vært siden EØS-avtalen trådte i kraft i 1994, og noen av de drivkrefter og utfordringer 

som kan knyttes til denne utviklingen. Notatet er skrevet av Frode Veggeland, NILF 

og inngår som en delutredning for det regjeringsoppnevnte Utvalget for utredning av Norges 

avtaler med EU. 

Oslo, april 2011 

Frode Veggeland


Innhold 

1.1 Formål med notatet ....................................................................................................................... 7 

1.2 Norges forhold til EU på mat- og landbruksfeltet: bakgrunn ....................................................... 8 

1.3 Notatets struktur ........................................................................................................................... 9 

2 Regulering av Norges forhold til EU på mat- og landbruksfeltet ............................................................ 9 

2.1 Innledning ...................................................................................................................................... 9 

2.2 Norges tilpasning til EU: ulike drivkrefter .................................................................................... 9 

2.2.1 Økonomisk interessedrevet tilpasning ............................................................................... 9 

2.2.2 Politisk og rettslig ”tvangsdrevet” tilpasning .................................................................. 10 

2.2.3 Stiavhengighet .................................................................................................................. 10 

2.3 EUs institusjoner og reguleringer på matfeltet .......................................................................... 10 

2.4 EØS-avtalen og regulering av matfeltet ...................................................................................... 16 

2.4.1 Forhandlingene fram til EØS-avtalen trådte i kraft i 1994 .............................................. 16 

2.4.2 Utvidelsen av EØS-avtalen på det veterinære området: veterinæravtalen 1999 ............ 16 

2.4.3 Dagens regulering av matfeltet i Norge ........................................................................... 18 

2.5 EØS-avtalen og handelen med mat og jordbruksprodukter: artikkel 19 og protokoll 3 ............ 19 

2.5.1 Forhandlingene under EØS-avtalens artikkel 19 ............................................................. 21 

2.5.2 Forhandlingene under EØS-avtalens protokoll 3............................................................. 23 

2.5.3 Kompensasjonsavtaler i forbindelse med EUs utvidelser ............................................... 24 

2.6 Handel med mat og landbruksvarer som del av EFTA og EFTAs frihandelsavtaler ................... 25 

2.7 Norges forhold til EU på mat- og landbruksfeltet: oppsummert ............................................... 26 

3 EU, EØS og utviklingen på mat- og landbruksfeltet i Norge .................................................................. 27 

3.1 Utviklingen av mat- og landbruksfeltet ....................................................................................... 27 

3.2 Innenfor: Norge som del av EUs indre marked på matfeltet ....................................................... 27 

3.2.1 Implementering av EUs regelverk på matfeltet ............................................................... 27 

3.2.2 Norsk påvirkning på EUs regelverk: begrenset, men mulig ........................................... 32 

3.2.3 Overvåkning og kontroll: norsk tilsyn som del av et europeisk tilsynssystem ............... 33 

3.3 Utenfor: utviklingen i norsk landbruk og matvarehandel ........................................................... 35 

3.3.1 Eksport og import ............................................................................................................. 35 

3.3.2 Sysselsetting, inntekter og overføringer.......................................................................... 40 

3.3.3 Andre utviklingstrekk: grensehandel og prisnivå ............................................................ 44 

3.4 Drivkrefter i den norske tilpasningen til EU på mat- og landbruksfeltet ................................... 47 

3.4.1 Økonomisk interessedrevet tilpasning ............................................................................. 47 

3.4.2 Politisk og rettslig ”tvangsdrevet” tilpasning .................................................................. 48 

3.4.3 Stiavhengighet .................................................................................................................. 48 

3.5 Utfordringer knyttet til Norges forhold til EU på mat- og landbruksfeltet ................................. 49 

5


Europautredningen


Innledning 

Norges forhold til EU 


1.1. Formål med notatet 1 

I dette notatet redegjør jeg for hvordan Norges europeiske 

avtaler av betydning for mat- og landbrukspolitikken 

påvirker forhold relatert til politikkutforming, 

næring og industri, og forbrukerinteresser. Sentralt 

står EØS-avtalen som er den mest omfattende handelsavtalen 

Norge har inngått. Formålet er tredelt: å gi 

et bilde av hvordan Norges forhold til EU på mat- og 

landbruksfeltet er regulert, å se nærmere på utviklingen 

på disse områdene siden EØS-avtalen trådte i kraft i 

1994, og å analysere noen av de drivkrefter og utfordringer 

som er knyttet til denne utviklingen. 

Matpolitikk, eller regulering av matfeltet som jeg også 

vil omtale det som, forstås her som ”offentlige tiltak 

som skal sikre trygg mat med god kvalitet som frambys 

på en redelig måte” (Lie og Veggeland 2010:18). 

Regler som skal ivareta helse- og kvalitetshensyn står 

dermed sentralt. Eksempler på tiltak i matpolitikken er 

utforming av regler for hygiene, merking, dokumentasjon, 

grensekontroll og tekniske handelskrav. Tilsyn og 

kontroll med slakterier og næringsvirksomheter er også 

en sentral del av matpolitikken. Matpolitikk har på 

denne måten stor betydning både for forbrukerne og 

som rammebetingelse for ulike deler av produksjonskjeden 

– fra gårdbruk og havbruksanlegg til slakterier, 

matindustri, dagligvarekjeder og serveringssteder. Matpolitikk 

inkluderer her verken matsikkerhet, dvs. tiltak 

for å sikre tilgangen på tilstrekkelig mat, eller generell 

landbrukspolitikk. Matpolitikken er i stor grad omfattet 

av EØS-avtalens bestemmelser 

1 Takk til Ellen Henrikke Aalerud, NILF, for innhenting og tilrettelegging 

av statistikk. Takk også til Mads Svennerud for kommentarer 

og hjelp til utvalg av statistikk. 

Frode Veggeland 

Sentrale virkemidler i norsk landbrukspolitikk er blant 

annet budsjettstøtte, markedsregulering og importvern 

og skjermingsstøtte (Knutsen 2009). Selv om landbrukspolitikk 

er holdt utenfor EØS-avtalen, har likevel 

avtalen betydning gjennom regler som viser til at partene 

(EU og Norge) med jevne mellomrom skal møtes 

med sikte på å utvide handelen med basis landbruksvarer 

(Knutsen 2009; Nordlund 2010). Denne handelen 

reguleres gjennom særskilte avtaler (brevutveksling) 

mellom EU og Norge (jf. EØS-avtalens artikkel 19). 

Siste avtale ble vedtatt i 2011 og legger opp til både reduserte 

tollsatser og økte kvoter på noen utvalgte varer 

som handles mellom partene. EØS-avtalen inneholder 

også egne regler som skal legge til rette for økt handel 

med bearbeidede landbruksvarer (jf. EØS-avtalens protokoll 

3). Når det gjelder landbrukspolitikken, er det 

derfor handelen med landbruksvarer som står sentralt i 

dette notatet. 

Det er Norges forhold til EU gjennom EØS-avtalen 

som her står i fokus. Jeg vil likevel også se på andre 

forhold relatert til Norges forhold til EU som kan 

innvirke på mat- og landbrukspolitikken, som EFTAsamarbeidet, 

prisnivå, og grensehandel. Studien av 

mat- og landbruksfeltet er avgrenset til å gjelde den 

landbruksbaserte matproduksjonen, det vil si norsk 

produksjon av landbruksråvarer og industrielt bearbeidede 

matprodukter der norske råvarer inngår som 

del av produktene. Den eksportorienterte sjømatproduksjonen 

berøres i liten grad, selv om EØS-avtalens 

matvarereguleringer gjelder for både sjømatproduksjon 

og landbruksbasert matproduksjon (Lie og Veggeland 

2010). 

Jeg vil i notatet også presentere en analyseramme som 

vil fungere som grunnlag for å vurdere den norske 

tilpasningen til EU på mat- og landbruksfeltet, der 

tre sentrale spørsmål blir: Hvilke økonomiske interes- 

7



ser står på spill, og hvordan påvirker disse den norske 

tilpasningen? Hvilken betydning har politiske hensyn 

og rettslige forpliktelser for de tilpasningene som er 

gjort? I hvilken grad følger tilpasningene et stiavhengig 

spor, det vil at beslutninger tatt på ett tidspunkt har begrenset 

handlingsalternativene på et senere tidspunkt 

og dermed ført til tilpasninger som kanskje ellers ikke 

ville blitt gjort? Jeg vil også vurdere noen av de motiver 

og drivkrefter som ligger bak de norske tilpasningene 

til EU og noen utfordringer tilpasningene kan skape. 

1.2. Norges forhold til EU på mat- og landbruksfeltet: 

bakgrunn 

Norges forhold til EU/EF var fram til EØS-avtalen 

trådte i kraft i 1994, regulert gjennom frihandelsavtalen 

med EF fra 1973 (Veggeland 2001; Lie og Veggeland 

2010). Verken fiskeri- eller landbrukspolitikk 

var del av avtalen, men partene skulle likevel med jevne 

mellomrom forhandle om en gradvis utvidelse av handelen. 

Landbruk var ikke forhandlingstema i forhandlingsrundene 

i den globale handelsavtalen GATT 2 før 

den såkalte Uruguay-runden (1986-93) som i 1995 

endte med etablering av Verdens handelsorganisasjon 

(WTO) 3 , inkludert en separat avtale for landbruk 

(WTO 1999). Fram til 1990-tallet ble dermed den 

norske mat- og landbrukspolitikken i hovedsak utformet 

uavhengig av omfattende forpliktende internasjonale 

avtaler (Veggeland 2001). Det er likevel viktig å 

understreke at internasjonale forhold likevel spilte en 

viktig rolle for den norske matproduksjonen generelt 

og den norske mateksporten spesielt. Norge har hele 

tiden deltatt aktivt i den internasjonale regelverksutviklingen 

og fortløpende oppdatert nasjonal lovgivning 

i tråd med internasjonale anbefalinger som blant annet 

er kommet fra Verdens helseorganisasjon (WHO) 4 , 

Verdens matvareorganisasjon (FAO) 5 og det internasjonale 

matvarestandardorganet Codex Alimentarius 

Commission som er underlagt disse to FN-organene 

(Lie og Veggeland 2010). Også EUs medlemsland har 

deltatt i disse organene. Fram til EØS-avtalen trådte i 

kraft pågikk det også et aktivt nordisk samarbeid når 

det gjaldt utvikling av regelverk på matfeltet. På denne 

måten har det i lang tid pågått et internasjonalt arbeid 

for å harmonisere nasjonale regler på matfeltet, noe 

som kan forklare hvorfor det norske regelverket på de 

2 GATT: General Agreement on Tariffs and Trade. 

3 WTO: World Trade Organization. 

4 WHO: World Health Organization. 

5 FAO: Food and Agricultural Organization of the United 

Nations. 

fleste områder var i overensstemmelse med EUs regelverk 

da EØS-avtalen ble inngått, selv om det fantes 

enkelte unntak. Det er samtidig viktig å understreke 

at tilpasningen av norsk regelverk til internasjonale 

anbefalinger tidligere ble gjort gjennom deltakelse i 

det frivillige internasjonale standardiseringsarbeidet og 

ikke på grunnlag av forpliktende avtaler. 

Det er også viktig å understreke at Norge, som en 

viktig handelsnasjon, har hatt sterke interesser knyttet 

til felles internasjonale spilleregler også i matvarehandelen, 

ikke minst fordi Norge i sum framstår som en 

betydelig netto matvareeksportør på grunn av sjømateksporten 

(Nordlund 2010). Sjømateksporten er en av 

Norges viktigste eksportnæringer med en samlet verdi 

på nærmere 54 milliarder kroner i 2010. Ett av de desidert 

viktigste markedene for denne eksporten er EUmarkedet. 

Fram til 1994 var likevel situasjonen den at 

Norge i prinsippet stod fritt til å utarbeide et nasjonalt 

basert regelverk for den norske matproduksjonen, og 

nasjonalt baserte virkemidler for å oppnå vedtatte mål 

i landbrukspolitikken (og fiskeripolitikken). EØSavtalen 

og etableringen av WTO endret dette. 

Etableringen av WTO innebar at det norske importvernet 

på landbruksfeltet måtte legges om fra et 

kvantitativt importvern, med mulighet for sesongmessige 

importforbud for ulike landbruksprodukter, til 

et tollbasert importvern (Veggeland 2001). Gjennom 

WTOs landbruksavtale ble det videre lagt begrensninger 

på hvordan virkemidler i landbrukspolitikken, som 

eksportstøtte og internstøtte, kunne utformes. Jeg skal 

ikke gå nærmere inn på betydningen av WTO i dette 

notatet. 

EØS-avtalen ble undertegnet i 1992 og trådte i kraft 

i 1994 (Sejersted med flere 2004). I likhet med Frihandelsavtalen 

fra 1973 omfattet ikke avtalen landbrukspolitikk 

og fiskeripolitikk, men den hadde likevel 

betydning for disse to områdene ved at Norge overtok 

det aller meste av EUs matvareregelverk (som omfatter 

produktkrav, hygiene, tilsyn og kontroll m.m.) som 

på denne tiden var under sterk utvikling i EU. EØSavtalen 

innebar at det norske regelverket på matfeltet 

måtte tilpasses det regelverket som ble utviklet for 

EUs indre marked. Ser vi bort fra tollvernet og ulike 

handelspolitiske virkemidler som anti-dumping tiltak 

m.m., ble Norge dermed en del av det indre marked på 

matfeltet. Gjennom utvidelsen av EØS-avtalen i 1999, 

overtok Norge det aller meste av EUs regelverk også 

på det veterinære området, noe jeg kommer tilbake til. 

EØS-avtalen innebar også en sterkere ambisjon om å 

utvide handelen med landbruksprodukter og bearbeidede 

landbruksprodukter.


Gjennom EØS-avtalen er Norge i praksis blitt en tett 

integrert del av EU på matfeltet, samtidig som det har 

oppstått et økt press for å liberalisere handelen med 

landbruksprodukter. Jeg skal se nærmere på denne 

utviklingen i dette notatet. 

1.3. Notatets struktur 

Notatet er bygd opp på følgende måte: i kapittel 2 

presenteres først tre kategorier av drivkrefter som kan 

ligge til grunn for Norges tilpasninger til EU på mat- 

og landbruksfeltet. Deretter redegjøres det for hvordan 

mat- og landbruksfeltet er regulert gjennom EØSavtalen, 

bilaterale forhandlinger og avtaler med EU, og 

gjennom EFTA-samarbeidet. I kapittel 3 redegjøres 

det først for utviklingen på matfeltet, da i hovedsak 

relatert til EØS-avtalen, og deretter for utviklingen i 

norsk landbruk og i handelen med jordbruksprodukter 

og bearbeidede jordbruksprodukter mellom EU og 

Norge. Kapittelet avsluttes med en vurdering og analyse 

av hvilke drivkrefter som har ligget til grunn for de 

norske tilpasningene og noen av de utfordringer Norge 

står overfor på mat- og landbruksfeltet når det gjelder 

forholdet til EU. 

2. Regulering av Norges forhold til EU 


2.1. Innledning 

Jeg skal i dette kapittelet se nærmere på utviklingen av 

EUs regelverk og institusjoner på matfeltet og hvordan 

dette får betydning for Norge gjennom EØS-avtalen. 

Når det gjelder landbrukspolitikken, fokuserer jeg 

primært på de bestemmelser som er nedfelt i EØSavtalen 

knyttet til intensjonen om å gradvis liberalisere 

handelen. Jeg vil også se på hvordan Norges deltakelse 

i EFTA-samarbeidet berører mat- og landbrukseltet 

og på andre forhold som har betydning, som prisnivå 

og grensehandel. Først skal jeg presentere en analyseramme 

basert på ulike drivkrefter som ligger til grunn 

for tilpasninger til EU. 

2.2. Norges tilpasning til EU: ulike drivkrefter 6 

2.2.1. Økonomisk interessedrevet tilpasning 

Norge har en åpen økonomi basert på stor grad av 

samhandling med andre stater. På en rekke områder 

– som i energisektoren, sjømatsektoren og tjenestesektoren 

– har Norge klart offensive interesser, der markedsadgang 

står i fokus. På landbruksfeltet har Norge 

i hovedsak defensive interesser, der særlig jordbruket, 

men også deler av den landbruksbaserte matindustrien, 

står i fare for å bli utkonkurrert hvis det norske markedet 

fullt ut åpnes for utenlandske konkurrenter. 

Kombinasjonen av sterkt offensive og sterkt defensive 

interesser gjenspeiles også i norske myndigheters 

handelspolitiske strategier, der man forsøker å håndtere 

landbruk isolert fra andre sektorer og samtidig unngå 

sakskoplinger i internasjonale forhandlinger. Økonomisk 

interessedrevet tilpasning viser til at tilpasning 

til internasjonale forhold skjer i den grad tilpasningen 

kan bidra til å fremme bestemte nasjonale økonomiske 

interesser. Forutsetningen er at staten beholder sin 

suverenitet til å velge hvilke områder som skal tilpasses. 

Statene betraktes her som rasjonelle aktører som foretar 

rasjonelle interesseavveininger og ikke går lenger i 

tilpasningen enn det som samlet anses å være i statens 

økonomisk interesse. Ut i fra denne logikken vil med 

andre ord ikke statene tilpasse seg til internasjonale 

forhold hvis tilpasningen anses å bryte med grunnleggende 

nasjonale økonomiske interesser. Samtidig 

vil staten offensivt kunne ta initiativ til vidtrekkende 

6 Skillet som her gjøres mellom økonomisk interessedrevet tilpasning, 

politisk og rettslig ”tvangsdrevet” tilpasning og stiavhengighet 

er inspirert av analytiske rammeverk presentert i Claes og Tranøy 

(red.) (1999), Tranøy og Østerud (red.) (2001) og Rommetvedt 

(red.) (2002), som alle handler om tilpasning av norsk politikk til 

internasjonale forhold. 

9



tilpasninger på enkeltområder hvis dette i sum kan 

fremme overordnede nasjonale økonomiske interesser. 

2.2.2. Politisk og rettslig ”tvangsdrevet” tilpasning 

Politikk- og maktelementet vil her være viktige faktorer 

for å forklare nasjonale tilpasninger. Logikken 

knyttet til politisk og rettslig ”tvangsdrevet” tilpasning 

er for det første basert på at internasjonal økonomi (og 

politikk) er preget av stor grad av gjensidig avhengighet 

som berører en rekke politikkfelt. Denne avhengigheten 

bidrar til at de valg som gjøres for å fremme 

interesser i en sektor, kan få store konsekvenser for de 

valg som gjøres i en annen. Internasjonal politikk og 

økonomi er samtidig basert på asymmetriske maktforhold. 

På det handelspolitiske området vil for eksempel 

sterke aktører som USA, EU og Kina, være i en situasjon 

der de i større grad enn andre kan definere spilleregler 

og stille krav til andre stater. Dette kan begrense 

andre staters reelle handlefrihet, spesielt når det gjelder 

utforming av tiltak som berører samhandlingen med 

disse aktørene. Et annet viktig element som legger 

føringer på tilpasninger i nasjonal politikk, er økningen 

i forpliktende internasjonale avtaler. Inngåelsen av 

slike avtaler har bidratt til en rettsliggjøring av politikken, 

der nasjonale tiltak og nasjonal politikk i større 

grad enn tidligere kan bli brakt inn for internasjonale 

rettsorganer, som tvisteløsningssystemet i WTO, 

EU-domstolen og EFTA-domstolen. Internasjonale 

rettslige prosesser kan dermed fremme tilpasninger 

i nasjonal politikk og nasjonalt regelverk gjennom 

bindende domsavgjørelser. Det å ikke følge opp disse 

domsavgjørelsene, kan ha både polititiske, rettslige 

og økonomiske konsekvenser. I vurderingen av om 

domsavgjørelsene skal følges opp, vil nasjonale myndigheter 

kunne veie både økonomiske særinteresser 

og andre interesser, som forbrukerinteresser, opp mot 

andre mer overordnede hensyn. Internasjonale, forpliktende 

avtaler kan derfor fremme tilpasninger i nasjonal 

politikk og nasjonalt regelverk som nasjonale myndigheter 

ellers ikke ville gjennomført. Stater kan dermed 

gjøre valg som ikke nødvendigvis er ønskelige isolert 

sett, men som likevel anses å være nødvendige. Samtidig 

vil politiske aktører kunne ha ulike oppfatninger av 

hva som er ønskelig og hva som er nødvendig når det 

gjelder tilpasninger til internasjonale forhold. Jeg skal 

senere gi en illustrasjon på dette ved å se på ulike syn 

blant norske politiske partier på nødvendigheten av å 

innlemme enkelte av EUs regler i EØS-avtalen. 

2.2.3. Stiavhengighet 

Ideen om stiavhengighet viser til at de valg som er 

foretatt på ett tidspunkt kan binde opp de valg som 

kan gjøres på et annet. Et eksempel på stiavhengighet 

er endringsbestemmelser i den norske Grunnloven. 

Grunnlovens § 112 krever at det skal være oppslutning 

blant to tredjedeler av stortingsrepresentantene når 

vedtak om endringer i Grunnloven skal gjøres. Videre 

er det krav om at når forslag om grunnlovsendring er 

lagt fram i Stortinget, kan vedtaket gjøres først etter 

at det er holdt stortingsvalg. § 112 bidrar på denne 

måten til institusjonell treghet ved å høyne terskelen 

for å gjøre forandringer i den bestående Grunnloven. 

Slik institusjonell treghet bidrar til stiavhengighet ved 

at Grunnloven i stor grad vil følge det ”sporet” som 

ble lagt da den ble etablert og ved at sannsynligheten 

for raske og omfattende endringer reduseres. Når man 

først er kommet til enighet om en ny løsning, vil det 

være en høy terskel for å kunne gå over til en annen 

løsning; løsninger valgt på ett bestemt tidspunkt 

vil i stor grad bestemme hvilken retning den videre 

utviklingen tar (North 1990:94). En annen illustrasjon 

på stiavhengighet er etablering av EUs traktater 

som krever enstemmighet blant medlemslandene. Når 

medlemslandene først har oppnådd enighet om en ny 

traktat, ville denne legge føringer på den videre regelverksutviklingen. 

Kravet om enstemmighet begrenser 

samtidig muligheten for å avvike fra den enigheten 

som eksisterte da traktaten ble vedtatt. Etablerte institusjoner 

kan dermed begrense framtidige handlingsalternativer 

og føre til en stiavhengighet der utviklingen 

følger et ”spor” som ikke nødvendigvis fører til fullt 

ut optimale løsninger – gitt de preferanser man har 

(ibid.). For Norges vedkommende kan EØS-avtalen 

utgjøre en slik institusjonell begrensning som har lagt 

føringer på hvordan den videre tilpasningen til EU har 

forløpt. 

2.3. EUs institusjoner og reguleringer på matfeltet 7 

Bakgrunn 

Regulering av matvarehandelen sto sentralt som samarbeidsområde 

allerede fra starten av EF-samarbeidet 

(Ugland og Veggeland 2006). I Roma-traktaten fra 

1958 kom dette generelt til uttrykk gjennom de fire 

friheter, det vil si prinsippet om at EF skulle sikre 

fri bevegelse av varer, tjenester, mennesker og kapital 

på tvers av landegrensene (McCormick 2008). De 

seks landene som forhandlet fram Roma-traktaten 

– Frankrike, Vest-Tyskland, Italia, Nederland, Belgia 

og Luxembourg – ble i tillegg enige om at de skulle 

etablere en felles landbrukspolitikk (CAP – Common 

Agricultural Policy). EFs felles landbrukspolitikk ble 

på 1960-tallet utviklet til det mest omfattende samarbeidsområdet 

i EF, og en betydelig andel av både EFs 

budsjett og regelverk har siden da vært knyttet til dette 

området (Ockenden og Franklin 1995; McCormick 

7 Framstillingen er hentet fra Lie og Veggeland (2010).


2008; Nugent 2010). En grunnleggende målsetting 

for CAP var knyttet til det generelle målet om å sikre 

fri bevegelse av varer på tvers av landegrensene i EF. 

Sentrale målsettinger var videre å øke produktiviteten 

i landbruket, sikre en rettferdig levestandard for 

bøndene, stabilisere markeder, sikre matforsyning, og 

å sikre hensiktsmessige forbrukerpriser (Ockenden og 

Franklin 1995, s. 2). 8 Ivaretakelse av mattrygghet og 

forbruker- og helsebeskyttelse var ikke del av EFs felles 

landbrukspolitikk og var heller ikke synlig på andre 

felt som grenser opp til matpolitikken, for eksempel 

handelspolitikken. Matpolitikken i EF var derfor lenge 

dominert av målsettingene i CAP, mens regulering av 

mattrygghet og forbruker- og helsebeskyttelse primært 

var områder som var overlatt til det enkelte medlemslands 

lovgivning. 

EFs første matvareregulering ble vedtatt i 1962 og var 

rettet mot bruken av fargestoffer i matvarer (O’Rourke 

2005). Etter dette tok det mange år før EF var særlig 

aktiv i lovgivningen på matfeltet. Regelverksutviklingen 

var dessuten preget av medlemslandenes 

ulike tradisjoner, av hensynet til ulike næringer, ikke 

minst industri og landbruk, og av hensynet til frihandel 

(O’Rourke 2005; Ugland og Veggeland 2006). 

På slutten av 1980-tallet og utover på 1990-tallet ble 

matpolitikk, og da særlig mattrygghet, plassert høyere 

på Europas og ikke minst EFs dagsorden (Maurer og 

Sobal 1995; Vos 2000; Nugent 2010). Dette skyldes 

flere forhold. For det første hadde EF satt i gang et intensivert 

arbeid med å fullføre det felles indre marked 

gjennom fjerning av gjenstående handelshindringer. 

For det andre oppsto det flere matskandaler i EFs 

medlemsland som tvang fram økt fokus på ivaretakelse 

av forbruker- og helsehensyn gjennom offentlig 

regulering av matfeltet (Miller og Reilly 1995; Veggeland 

2000; Vos 2000). For det tredje ble det gjennom 

etableringen av WTO i 1995 iverksatt en egen avtale 

(SPS-avtalen) som omhandlet mattrygghet, dyrehelse 

og plantehelse som WTO-medlemmene, inkludert 

EU, var forpliktet av (Skogstad 2001). 

Et viktig vendepunkt i EFs lovgivning på matfeltet 

skjedde i 1979, da det falt dom i EF i den såkalte Cassis 

de Dijon-saken. 9 Dommen introduserte prinsippet 

om gjensidig godkjenning av nasjonale matvareregler 

og gjorde det enklere å utvikle et felles marked for mat 

i EU. Prinsippet innebærer at med mindre tvingende 

og grunnleggende hensyn tilsier det, så skal varer, selv 

om de er produsert etter ulike regler, kunne omsettes 

8 CAPs målsettinger er nedfelt i dagens artikkel 33 (tidligere artikkel 

39) i Roma-traktaten. 

9 Videre omtale av Cassis de Dijon-saken kan finnes på Europaveien.no 

(http://www.europaveien.no/) og i Vos (1999, s. 56-58). 

11 

fritt innenfor EFs indre marked. Landene skal med andre 

ord kunne respektere hverandres ulike tradisjoner 

uten at dette får negative konsekvenser for handelen. 

I etterkant av Cassis de Dijon-dommen skjedde det 

på 1980-tallet en gradvis endring i EFs tilnærming til 

matpolitikk ( Joerges og Neyer 1997; Vos 1999). Den 

nye tilnærmingen var tett knyttet opp mot realiseringen 

av det indre markedet og behovet for å fjerne 

flest mulig gjenstående handelshindringer mellom 

medlemslandene (Egan 2001). I den nye tilnærmingen 

skulle det grunnleggende hensynet til forbruker- og 

helsebeskyttelse stå sentralt. Dette betydde samtidig 

at EF tok sikte på å etablere flere nye felles regler på 

forbruker- og helseområdet. Behovet for å vektlegge 

mattrygghet og helsebeskyttelse ved formuleringen av 

nye matvarereguleringer ble også slått fast. Fokuset på 

frihandel bidro dermed til et samtidig fokus på forbruker- 

og helsehensyn. I forbindelse med den nye ”given” 

i matpolitikken vedtok EF nye regler på områder som 

tilsettingsstoffer, merking, hygiene, og offentlig matkontroll 

og tilsynsvirksomhet (O’Rourke 2005; Vos 

1999). EFs matvarelovgivning inneholdt likevel fortsatt 

i stor grad regler der næringspolitiske og kommersielle 

hensyn sto sterkt. I EFs arbeid med å realisere det 

indre marked innen 1993 var dessuten hovedfokuset på 

handel og sikring av fri varebevegelse mellom medlemslandene 

(European Commission 1985). Matpolitikkens 

målsettinger var derfor langt på vei fortsatt 

underordnet andre sentrale målsettinger. 

På begynnelsen av 1990-tallet var det meste av medlemslandenes 

lovgivning på matfeltet harmonisert på 

EU-nivå. EFs matvareregulering ble imidlertid stadig 

kritisert for å være overregulert, usammenhengende, 

inkonsistent, fragmentert og for å være lukket og med 

lite nytenking (O’Rourke 2005). Flere krisehendelser 

på 1990-tallet relatert til helsefarlig smitte som ble 

spredt via mat, dyr og fôr, bidro til at mattrygghet ble 

satt høyt på dagsordenen av produsenter, forbrukere 

og offentlige myndigheter over hele verden. I EU 

bidro særlig den såkalte kugalskap-saken til en omfattende 

diskusjon om hvordan EU-landene kunne 

sikre hensynet til mattrygghet gjennom felles offentlig 

regulering på EU-nivå (Vos 2000; Veggeland 2000). 

Kugalskap-saken avdekket svakheter i EUs utforming 

og anvendelse av regelverk på matfeltet, og synliggjorde 

behovet for tilstrekkelig kapasitet og ressurser til 

å håndtere matkriser, både nasjonalt og på EU-nivå. I 

kjølvannet av kugalskap-saken ble det gjennomført en 

rekke reformer i EUs matpolitikk, både når det gjaldt 

politikkens innhold og dens organisering. EU innledet 

nå en ny tilnærming til regulering av matfeltet og fikk 

på plass både ny lovgivning og nye institusjoner (Vos



2000; Skogstad 2001; Ugland og Veggeland 2006). 

Matpolitikk er i dag etablert som ett av flere sentrale 

fellesskapsområder i EU. 

Utvikling av et nytt regelverk på matfeltet i EU 

På slutten av 1990-tallet gikk Europakommisjonen i 

gang med å utarbeide forslag til en rekke nye regler på 

matfeltet. Prosessen endte med at EU i 2002 vedtok 

en omfattende matlov (Food Law) som inneholdt 

noen overordnende prinsipper for matlovgivningen, 

og som skulle binde sammen den relativt fragmenterte 

lovgivningen som eksisterte (Ugland og Veggeland 

2006). EUs Food Law ble vedtatt som en forordning i 

tråd med EUs økte vektlegging av å vedta forordninger 

i stedet for direktiver på matfeltet. Forordninger 

har direkte virkning, noe som innebærer at reglene 

skal inkorporeres uendret i medlemsstatenes lovverk. 

Når EU vedtar lover i form av direktiver, vil medlemslandenes 

derimot selv i større grad kunne bestemme 

hvordan nasjonal lovgivning skal utformes for å oppfylles 

direktivets målsetting (Sejersted med flere 2004; 

McCormick 2008). Food Law var videre en rammelov 

med generelle prinsipper og krav i matlovgivningen og 

generelle prosedyrer for reguleringen av mattrygghet. 

Food Law etablerte også et eget mattrygghetsorgan 

(EFSA – European Food Safety Authority) som fikk 

ansvar for å gjennomføre vitenskapelige risikovurderinger 

som grunnlag for beslutninger på matfeltet, noe vi 

diskuterer senere i kapittelet. EUs Food Law er innarbeidet 

i EØS-avtalen, og prinsippene denne bygger på 

gjelder dermed for Norge. 

Food Law vektlegger betydningen av mattrygghet og 

helsebeskyttelse som grunnleggende hensyn i EUs 

regulering av matfeltet. Loven introduserer også en integrert 

tilnærming til mattrygghet – det som vi i Norge 

kaller en ”fra jord/fjord til bord”-tilnærming. Det innebærer 

at i stedet for kun å konsentrere seg om hvorvidt 

sluttproduktet er trygt, så skal EU gjennom lovgivning 

og tilsyn sørge for mattrygghet gjennom hele produksjonskjeden, 

fra fôring til slakting, bearbeiding og salg 

i butikker og serveringssteder. Matlovgivningen i EU 

skal dessuten være basert på vitenskapelig kunnskap, 

en vektlegging som for øvrig kan ses i sammenheng 

med SPS-avtalen i WTO, der det vises til at tiltak som 

kan virke handelshindrende, skal være vitenskapelig 

begrunnet. Selv om forbruker- og helsebeskyttelse er 

et overordnet hensyn i Food Law, viser loven også til 

at EU skal ta hensyn til behovet for å sikre et velfungerende 

indre marked. Handelshensynet inngår med 

andre ord også som en viktig del av matreguleringen, 

men er underordnet helsehensynet. Dette kommer 

blant annet fram i lovens artikkel 1 om lovens formål 

og omfang, der også behovet for vitenskapelig baserte 

regler understrekes (European Communities 2002): 

1. This Regulation provides the basis for the assurance 

of a high level of protection of human 

health and consumers’ interest in relation to food, 

taking into account in particular the diversity in 

the supply of food including traditional products, 

whilst ensuring the effective functioning of the 

internal market. It establishes common principles 

and responsibilities, the means to provide a strong 

science base, efficient organisational arrangements 

and procedures to underpin decision-making in 

matters of food and feed safety. 

I artikkel 5 redegjøres det videre for lovens målsettinger: 

1. Food law shall pursue one or more of the general 

objectives of a high level of protection of human 

life and health and the protection of consumers’ 

interests, including fair practices in food trade, taking 

account of, where appropriate, the protection 

of animal health and welfare, plant health and the 

environment. 

2. Food law shall aim to achieve the free movement 

in the Community of food and feed manufactured 

or marketed according to the general principles 

and requirements in this Chapter. 

3. Where international standards exist or their 

completion is imminent, they shall be taken into 

consideration in the development or adaptation of 

food law, except where such standards or relevant 

parts would be an ineffective or inappropriate means 

for the fulfilment of the legitimate objectives of 

food law or where there is a scientific justification, 

or where they would result in a different level of 

protection from the one determined as appropriate 

in the Community. 

I Food Law finner vi dermed hensynet til forbruker- 

og helsebeskyttelse, dyre- og plantehelse, dyrevelferd, 

miljø og hensynet til fri varebevegelse. I tillegg 

gjenspeiler målsettingene også det sentrale punktet 

i WTOs SPS-avtale om at medlemslandene skal ta 

hensyn til internasjonale standarder i lovarbeidet når 

disse foreligger, og at avvik fra slike standarder skal 

begrunnes. Food Law viser til at andre formål ikke skal 

undergrave det overordnede forbruker- og helsehensynet, 

men viser samtidig til et proporsjonalitetsprinsipp 

parallelt med det som er nedfelt i SPS-avtalen. Det 

innebærer at tiltak ikke skal være mer handelshindrende 

enn absolutt nødvendig for å oppnå legitime


mål. SPS-avtalen har generelt vært et viktig premiss 

for EUs matpolitikk, noe Food Law klart gjenspeiler 

(Skogstad 2001). Food Law representerte et viktig 

skritt for EU i retning av å få etablert en vidtrekkende 

og effektiv felles matpolitikk i EU. 

Det er verdt å nevne to andre utviklingstrekk i EUs 

matlovgivning (Ugland og Veggeland 2006). I 2004 

vedtok EU en ny lov, også denne en forordning, som 

omhandler offentlig kontroll og tilsyn med mat og fôr. 

Forordningen styrker EUs kapasitet til å sikre at EUs 

regler følges opp og etterleves i medlemslandene, og 

utvider også mulighetene for å innføre sanksjoner mot 

land som bryter med EUs regler. EU har også gjennomført 

et omfattende arbeid med å videreutvikle 

matlovgivningen gjennom den såkalte ”hygienepakken”, 

som inneholder et nytt sett med regler som skal 

sikre mattrygghet og bedre hygiene gjennom hele 

produksjonskjeden. ”Hygienepakken” ble vedtatt i 2004 

og trådte i kraft i EU to år senere. Reglene gjelder også 

for Norge gjennom EØS-avtalen, og skulle etter flere 

års forsinkelser iverksettes i Norge i 2010. 10 ”Hygienepakken” 

slår sammen, harmoniserer og forenkler 

EUs hygienelovgivning, som tidligere var spredt på 17 

ulike lover. Formålet er et mer målrettet regelverk og 

dermed også en mer entydig, enhetlig og oversiktlig 

politikk. ”Hygienepakken” gjelder for alle som er involvert 

i matproduksjonen, og inkluderer virkemidler som 

skal brukes til å håndtere mattrygghet og framtidige 

smitteutbrudd på en bedre måte. 

Matpolitikk har dermed over tid blitt et viktig felles 

politikkområde i EU, noe som også gjenspeiles ved at 

mattrygghet listes opp på EUs hjemmesider som ett 

av 32 sentrale politikkområder som blir håndtert på 

EU-nivå. Norge er forpliktet av denne lovgivningen 

gjennom EØS-avtalen. Unntaket er lovgivning på 

plantehelseområdet som ikke er tatt inn i EØS-avtalen. 

EUs institusjoner på matfeltet 

Før 1997 var ansvaret for matpolitikken i Europakommisjonen 

fordelt på flere generaldirektorater, eller 

DG’er (Ugland og Veggeland 2006). De mest sentrale 

var generaldirektoratet for landbruk, generaldirektoratet 

for industri, og generaldirektoratet for sosialsaker. 

I kjølvannet av kugalskap-saken ble alt ansvar for 

matpolitikk samlet i et nyetablert generaldirektorat 

for forbruker- og helsebeskyttelse (kalles i dag generaldirektoratet 

helse og forbruker) (Veggeland 2000; 

10 Innlemmelse av nye regler i EØS-avtalen krever godkjenning 

fra nasjonale parlamenter. Mye av forsinkelsene med EFTA-landenes 

iverksettelse av EUs ”hygienepakke” skyldes den lange tiden 

det islandske Alltinget har brukt på å godkjenne reglene. I Norge 

godkjente Stortinget ”hygienepakken” i 2008. 

13 

Vos 2000). Dette organet fikk ansvaret for å utarbeide 

forslag til ny matlovgivning, overvåke håndhevelsen av 

EUs matpolitikk, og å bistå og lede ulike komiteer og 

arbeidsgrupper som håndterer matpolitiske spørsmål. 

Det fikk også ansvaret for mattilsynsenheten (Food 

and Veterinary Office), som tidligere hadde vært plassert 

under generaldirektoratet for landbruk. Food and 

Veterinary Office ble samtidig tilført både nye ressurser 

og mer personell. 

På slutten av 1990-tallet hadde EU dermed samlet det 

aller meste av ansvaret for matfeltet i ett forvaltningsorgan. 

I 2002 opprettet EU et frittstående organ for 

mattrygghet utenfor kommisjonsstrukturen som skal 

samle informasjon, foreta risikovurderinger og kommunisere 

dette utad. Enheten ble kalt European Food 

Safety Authority (EFSA) og ledes av et eget styre 

som består av medlemmer som skal være uavhengige, 

utnevnt på grunnlag av faglige kvalifikasjoner, og som 

ikke skal representere noe bestemt land eller regjering. 

Det er også knyttet et rådgivende forum til EFSA. I 

dette forumet er tjenestemenn fra EUs medlemslands 

matforvaltninger representert. Europakommisjonen og 

EFTA-landene Norge, Sveits og Island, er observatører 

i forumet. Et viktig grep ved opprettelsen av EFSA var 

at vitenskapskomiteene ble overført fra Europakommisjonen 

til det nye organet. Kommisjonen ønsket på 

denne måten å fremme den faglige uavhengigheten ved 

å plassere det vitenskapelige arbeidet organisatorisk 

atskilt fra politikk- og forvaltningsorganer (European 

Commission 2000; European Communities 2002). 

EFSA skal ta seg av risikovurderinger, risikokommunikasjon 

og vitenskapelige råd, men ansvaret for regulering, 

dvs. for regelverksutviklingen og håndhevelse 

og kontroll, er fortsatt plassert i Europakommisjonen, 

Europaparlamentet og Rådet. Det er fageksperter som 

er utnevnt på grunnlag av faglige kvalifikasjoner, som 

deltar i det vitenskapelige arbeidet i EFSA. Også norske 

fageksperter deltar i dette arbeidet. 

EU har dermed gjennomført både en samordning og 

sentralisering av matforvaltningen gjennom samling 

av ansvar i ett generaldirektorat, og en reform som skal 

skape et klarere skille mellom vitenskap og politikk, i 

og med opprettelsen av mattrygghetsorganet utenfor 

kommisjonsstrukturen. Matforvaltningen omfatter videre 

en rekke komiteer og arbeidsgrupper under Kommisjonen 

som håndterer hvert sitt arbeidsområde og 

som knytter Kommisjonen og nasjonale tjenestemenn 

sammen i arbeidet med utforming og iverksetting av 

regelverk. I tillegg kan også private aktører delta på inviterte 

møter med Kommisjonen. Komiteene er viktige 

i forbindelse med både utarbeidelse og iverksetting av 

nytt regelverk og har stått sentralt i forbindelse med



utviklingen av nettverk mellom forvaltningene i EUs 

medlemsland (og EFTA-landene som inngår i EØSavtalen). 

I komiteene foregår det diskusjoner, forhandlinger 

og i enkelte tilfeller, voteringer. Komiteene og 

arbeidsgruppene knyttet til disse komiteene, framstår 

dermed som viktige møteplasser og som viktige elementer 

i den flernivåadministrasjonen som er blitt utviklet 

i EU (Egeberg 2006). Den viktigste komiteen på 

matfeltet er Standing Committee on the Food Chain 

and Animal Health (SCoFCA), der også Norge deltar. 

Norge deltar også i mange av de arbeidsgruppene som 

er tilknyttet denne komiteen. 

Utviklingen i EUs beslutningssystem på mat- og landbruksfeltet 

EU har en komplisert beslutningsprosess som fungerer 

forskjellig avhengig av sakstype. EU har både prosedyrer 

som krever enstemmighet og prosedyrer som 

krever kvalifisert flertall (McCormick 2008; Nugent 

2010). I tillegg har EU prosedyrer som krever ulik grad 

av involvering av Europaparlamentet, Unionsrådet og 

Europakommisjonen. Det er verdt å nevne et par momenter 

ved disse prosedyrene. For det første er det slik 

at EU kan treffe avgjørelser på mange områder som er 

bindende for medlemslandene uten at det foreligger 

enstemmighet. Et flertall av EUs medlemsland kan 

med andre ord binde et mindretall. Bruken av kvalifisert 

flertall er et overnasjonalt element som skiller EU 

fra mange andre internasjonale organisasjoner. For det 

andre er det slik i EU at det ikke bare er medlemslandenes 

regjeringer som deltar i beslutningsprosessene. 

Europaparlamentet spiller i dag også en svært viktig 

rolle. I mange saker er beslutninger avhengig av Europaparlamentets 

godkjennelse. 

Høringsprosedyren ble introdusert ved Roma-traktaten 

og innebærer i korte trekk at Rådet må høre med, eller 

konsultere, Europaparlamentet før det kan stemme 

over forslaget. Dette var lenge standardprosedyren i 

EUs lovgivning. Rådet er ikke forpliktet til å følge 

Europaparlamentets standpunkt. Rådet har dermed en 

helt dominerende posisjon når lover vedtas etter denne 

beslutningsprosedyren. Prosedyren er over tid blitt 

benyttet på stadig færre områder. Fram til 1. desember 

2009, da Lisboa-traktaten trådte i kraft, ble EUs felles 

landbrukspolitikk behandlet etter høringsprosedyren. 

Samarbeidsprosedyren ble innført gjennom Enhetsakten 

i 1986. Prosedyren innebar et første skritt i retning 

av økt innflytelse for Europaparlamentet ved at 

lovforslag skulle behandles av parlamentet to ganger. 

Europaparlamentet har etter denne prosedyren muligheten 

til å komme med en uttalelse til forslag fra Kommisjonen 

i en første runde. Rådet skal deretter komme 

med en felles holdning til forslaget med bakgrunn i 

denne uttalelsen. Den felles holdningen må vedtas 

med kvalifisert flertall og blir deretter sendt tilbake til 

Europaparlamentet i en runde nummer to. Innen tre 

måneder må Europaparlamentet deretter godta, avvise 

eller komme med tillegg til Rådets felles posisjon. 

Dersom Europaparlamentet godtar posisjonen, eller 

ikke ferdigbehandler forslaget innen tidsfristen, blir 

forslaget vedtatt. For å avvise eller komme med tillegg 

kreves det absolutt flertall. Dersom Europaparlamentet 

kommer med tillegg, går forslaget tilbake til Kommisjonen, 

som med bakgrunn i Rådets felles holdning 

og Europaparlamentets tillegg forfatter et nytt utkast. 

Kommisjonen er ikke pliktig å inkludere Europaparlamentets 

tillegg, men tilleggene som ikke blir tatt 

med, må også oversendes Rådet sammen med det nye 

lovforslaget. Rådet har da tre måneder på seg til å vedta 

det nye utkastet med kvalifisert flertall, eller gjennom 

enstemmighet komme med endringer, eller vedta tilleggene 

til Europaparlamentet, som Kommisjonen ikke 

hadde inkludert. Etter at medbestemmelsesprosedyren 

ble introdusert da Maastrict-traktaten trådte i kraft 1. 

november 1993, er samarbeidsprosedyren blitt gradvis 

mindre benyttet. I dag gjelder den kun innenfor Den 

økonomiske og monetære union. Samarbeidsprosedyren 

stod sentralt i matlovgivningen fram til Amsterdam-traktaten 

trådte i kraft 1. mai 1999. 

Medbestemmelsesprosedyren ble introdusert gjennom 

Maastricht-traktaten og ble styrket gjennom Amsterdam-traktaten. 

En viktig målsetting for introduksjonen 

av denne prosedyren var at Europaparlamentets 

innflytelse ytterligere skulle styrkes i EUs beslutningssystem. 

Prosedyren gir Europaparlamentets økt makt 

ved at det nå kan forkaste lovforslag fra Kommisjonen, 

noe som tidligere var forbeholdt Rådet, samt foreslå 

forandringer i forslaget. Medbestemmelsesprosedyren 

er i dag den mest anvendte prosedyren, og brukes normalt 

når lovforslag må vedtas med kvalifisert flertall. 

Amsterdam-traktaten innebar at medbestemmelsesprosedyren 

skulle være hovedprosedyren i lovgivning 

på matfeltet, blant annet i alle helserelaterte spørsmål. 

Da Lisboa-traktaten trådte i kraft i 2009 ble medbestemmelsesprosedyren 

også gjeldende for EUs felles 

landbrukspolitikk. I praksis gir medbestemmelsesprosedyren 

vetorett til Europaparlamentet i behandlingen 

av lovforslag. Dette innebærer at den delen av lovgivningsprosessen 

som foregår i Europaparlamentet, har 

fått enda større betydning, både på landbruks- og matfeltet. 

Prosedyren synes også å ha redusert Europakommisjonens 

makt gjennom vektleggingen av forhandlinger 

mellom Europaparlamentet og Rådet i forbindelse 

med behandling av lovforslag. For Norge utgjør dette 

en utfordring ettersom norske myndigheter kun har


adgang til komiteer og arbeidsgrupper under Europakommisjonen 

– ikke til Europaparlamentet og Rådet. 

I tillegg til de overordnede beslutningsprosedyrene, 

der Europaparlamentet og Rådet spiller den sentrale 

rollen, er også Europakommisjonen på enkelte områder 

tillagt delegert myndighet på matfeltet. Europakommisjonen 

kan på avgrensede områder gjøre enkeltvedtak 

som binder medlemsstatene. I tillegg skjer viktige deler 

av beslutningsprosessen i den såkalte ”komitologien”, 

det vil si komiteer som er satt til å overvåke hvordan 

Europakommisjonen foreslår å sette ut i livet de vedtak 

som Rådet og Europaparlamentet har gjort. Komiteene 

består av representanter for medlemslandene og ledes 

av Europakommisjonen. Gjennom komitéarbeidet 

får medlemslandene anledning til å komme i dialog 

både med hverandre og med Europakommisjonen 

før den endelige ordlyden i lovforslagene legges fram. 

På landbruksfeltet står “Management Committee for 

the Common Organisation of Agricultural Markets” 

sentralt. Dette er en såkalt forvaltningskomité (“management 

committee”). Dette innebærer at komiteen 

kan rapportere Europakommisjonens forslag til Rådet 

dersom man ikke er enig i forslaget. Rådet må så gjøre 

et nytt vedtak med kvalifisert flertall innen en gitt frist. 

Hvis Rådet ikke er i stand til å oppnå kvalifisert flertall 

for et nytt vedtak, vil Europakommisjonens opprinnelige 

forslag bli iverksatt. Norge er ikke representert 

i denne komiteen og heller ikke i andre komiteer eller 

arbeidsgrupper som håndterer EUs felles landbrukspolitikk. 

Jeg går derfor ikke nærmere inn på denne delen 

av EUs komitésystem. 

På matfeltet står den tidligere nevnte “Standing 

committee on the Food Chain and Animal Health” 

(SCoFCA) sentralt. Dette er en såkalt forskriftskomité 

(”regulatory committee”) som i likhet med hva som 

gjelder forvaltningskomiteene, innebærer at komiteen 

kan rapportere videre Europakommisjonens forslag til 

Rådet og Europaparlamentet. Hvis Rådet ikke fatter 

en beslutning om forslaget innen en gitt frist kan 

Europakommisjonen iverksette tiltaket, men dette kan 

kun gjøres hvis Rådet ikke motsetter seg det. Norge 

har anledning til å møte i denne komiteen, men kan 

ikke delta i eventuelle voteringer. 

På mat- og landbruksfeltet er det også opprettet ulike 

rådgivende grupper tilknyttet Europakommisjonen, 

der interessegrupper og berørte parter kan komme med 

innspill til Europakommisjonen. Dette skjer primært 

gjennom sammenslutninger av interessegrupper på 

EU-nivå. Et eksempel på en slik sammenslutning er 

Confederation of the Food and Drink Industries of 

the EU (CIAA) som representerer mat- og drikkein- 

15 

dustrien både på EU-nivå og i andre internasjonale 

organisasjoner, som Codex Alimentarius Commission. 

CIAA består av organisasjoner som representerer 

matindustri i ulike EU-land og er regelmessig involvert 

i konsultasjoner med Europakommisjonen angående 

regelverksutviklingen. Fra Norge deltar NHO Mat og 

drikke i CIAA, men har i den sammenheng observatørstatus. 

I EUs beslutningsprosesser på mat- og landbruksfeltet 

deltar dermed mange ulike aktører – representanter 

for EUs institusjoner, representanter for nasjonale 

myndigheter, uavhengige fageksperter og europeiske 

interessegrupper (Egeberg 2006). Viktige møteplasser 

er ulike komiteer og arbeidsgrupper der EU forbereder 

utkast til nye lover og regler. EU preges på denne 

måten av flernivåstyring, der ulike aktører både på 

EU-nivå og nasjonalt nivå inngår i beslutningsprosesser 

i et komplekst nettverk av aktører og ansvar. EUs 

beslutningsprosesser inneholder dessuten overnasjonale 

elementer, ikke minst gjennom muligheten for flertallsbeslutninger 

som kan binde mindretall, og gjennom 

EU-institusjonenes delegerte myndighet og selvstendige 

innflytelse. I større grad enn andre internasjonale 

organisasjoner griper EU derfor direkte inn i landenes 

politiske prosesser og påvirker innholdet i landenes 

politikk. Lisboa-trakataten har styrket det overnasjonale 

elementet gjennom økt bruk av flertallsvedtak og 

større grad av involvering for Europaparlamentet. Som 

vist får dette også betydning for mat- og landbruksfeltet. 

Traktaten har ellers ført til at EU har fått en egen 

utenriksminister (”utenrikskommissær”) og at Det 

europeiske råd har fått en president som skal fungere 

i en periode på 2,5 år om gangen. I tillegg styrkes de 

nasjonale parlamentene for å sikre økt demokratisk 

legitimitet i EU. Norge påvirkes ikke formelt sett av de 

institusjonelle endringene i EU som følger av Lisboatraktaten, 

men blir likevel berørt på grunn av den tette 

tilknytningen til EU gjennom EØS-avtalen. På mat- 

og landbruksfeltet kan Norge bli nødt til å rette større 

oppmerksomhet mot hensiktsmessige måter å påvirke 

beslutningsprosessene på i Europaparlamentet.



2.4. EØS-avtalen og regulering av matfeltet 

2.4.1. Forhandlingene fram til EØS-avtalen trådte i kraft i 1994 

EF 11 hadde et omfattende regelverk på matfeltet allerede 

da forhandlingene om EØS-avtalen ble gjennomført 

fra 1989 og fram til undertegnelsen 2. mai 

1992. Mye av dette regelverket var blitt utarbeidet i 

forbindelse med EFs arbeid med å realisere det indre 

marked innen 1993. Av de 280 tiltakene som var nedfelt 

i EFs hvitebok for gjennomføringen av det indre 

marked gjaldt ca. 50 rettsakter næringsmidler. I tillegg 

inneholdt hviteboken en stor mengde rettsakter på det 

veterinære området. Følgende elementer stod sentralt 

i EFs arbeid på matfeltet (St.prp.nr.100 (1991-92), s. 

154): innføre fellesskapsbestemmelser på områder som 

er viktige med hensyn til helse, forbrukerbeskyttelse og 

miljø, anvende prinsippet om gjensidig godkjenning 

på områder som ikke var dekket av fellesskapsbestemmelser, 

og avskaffe grensekontrollen mellom medlemslandene. 

Disse elementene inngikk også i EØS-avtalen 

som Norge ble en del av. På matfeltet inneholdt EØSavtalen 

blant annet bestemmelser om tilsettingsstoffer, 

merking, rester av plantevernmidler i matvarer, kvaliteten 

på drikkevann, emballasje og næringsmiddelkontroll 

(ibid.). Norske myndigheter viste til at EØS-avtalen 

medførte behov for følgende regelverksendringer: 

merkingsbestemmelser, næringsmidler bestemt til 

spesielle ernæringsmessige formål, analysemetoder for 

næringsmidler, kontaminanter og produktkrav. EØSavtalen 

innledet også et tett samarbeid om utviklingen 

av nye bestemmelser for næringsmidler, blant annet 

gjennom Norges adgang til deltakelse i komiteer og 

arbeidsgrupper under Europakommisjonen. Norge fikk 

gjennom EØS-avtalen også enkelte tilleggsgarantier 

på områder der det i Norge er spesielt god helsestatus. 

Både EU-regelverket og EØS-regelverket åpner for 

at medlemsstatene kan søke om slike tilleggsgarantier. 

For Norge var det spesielt viktig å få aksept for en 

tilleggsgaranti for salmonella ettersom salmonellasituasjonen 

i Norge har vært spesielt god med få oppdagede 

utbrudd. Tilleggsgarantier innebærer at det foreligger 

nasjonale programmer som kan dokumentere at den 

gode helsestatusen opprettholdes. Norge har på plass et 

eget overvåkningsprogram for å oppfylle dokumentasjonsbehovet. 

Norge kan samtidig under EØS-avtalen 

iverksette ekstra kontrolltiltak for å unngå salmonella 

i importert mat. Sverige fikk for øvrig aksept for en 

tilsvarende tilleggsgaranti for salmonella ved sitt EUmedlemskap. 

11 I dette notatet brukes EF (Europeiske Fellesskap) som betegnelse 

for samarbeidet fram til Maastricht-traktaten trådte i kraft 

1.november 1993 og betegnelsen EU (Europeiske Union) ble 

introdusert. 

EUs veterinære regelverk er meget omfattende. Under 

EØS-forhandlingene ble det tatt sikte på harmoniserte 

tekniske regler for handel med dyr og dyreprodukter, 

herunder rapportering av meldepliktige sykdommer og 

planer for bekjempelse av smittsomme dyresykdommer 

(St.prp.nr.100 (1991-92), s. 124). EØS-avtalen 

krevde blant annet omfattende endringer i den norske 

Husdyrloven og tilhørende forskrifter. Under forhandlingene 

kom man imidlertid fram til at det skulle 

gjøres viktige unntak fra EFs veterinære regelverk. 

Med utgangspunkt i den gode dyrehelsen i EFTAlandene 

skulle det innenfor EØS være mulig for disse 

landene å stille strengere krav til dyr og dyreprodukter 

som skulle importeres, enn det EFs regler i utgangspunktet 

ga grunnlag for. Sentralt i dette stod bevaring 

av grensekontrollen som EFTA-landene vurderte 

som et sentralt element i arbeidet med å beskytte seg 

mot smitte av alvorlige sykdommer gjennom handel. 

Forhandlingene endte med at store deler av EFs veterinære 

regelverk ble holdt utenfor avtalen, ikke minst 

bestemmelser som regulerte forhold til land utenfor 

EØS-området. Det skjedde heller ikke noen vesentlig 

harmonisering av reglene for grensekontroll. Dermed 

kunne Norge opprettholde sin grensekontroll av dyr 

og dyreprodukter fra EØS-landene og dessuten bevare 

muligheten til å sette dyr eller varepartier fra EU-land 

i karantene. Norske myndigheter vurderte i 1992 dette 

som ”avgjørende for opprettholdelse av vår gunstige 

dyrehelse” (St.prp.nr.100 (1991-92), s. 126). Internt 

i EF ble grensekontrollen mellom medlemslandene 

fjernet og kontrollsystemet ble lagt om, blant annet 

ved at økt kontrollansvar ble lagt til produksjonsstedet. 

Samtidig ble grensekontrollen mot tredjeland, det vil si 

mot land utenfor EF, styrket. Det het samtidig i EØSavtalen 

at partene skulle gå gjennom unntakene i løpet 

av 1995. 

2.4.2. Utvidelsen av EØS-avtalen på det veterinære området: 

veterinæravtalen 1999 12 

Ettersom det var gjort unntak for den veterinære grensekontrollen 

i EØS-avtalen, rammet EUs styrking av 

grensekontrollen mot tredjeland også EFTA-landene, 

inkludert Norge. Dette ble særlig opplevd som et problem 

for den omfattende sjømateksporten fra Norge 

til EU som risikerte å bli utsatt for tid- og ressurskrevende 

kontroll ved grensepassering til EU-landene 

(Veggeland 2002). Kort tid etter at EØS-avtalen trådte 

i kraft 1. januar 1994 kom det inn rapporter om at 

sjømateksportører opplevde problemer ved grensepassering 

til EU. Allerede vinteren 1995 tok dermed den 

norske regjeringen initiativ overfor EU med sikte på 

12 Fra Senterpartiet var det fiskeriminister Petter Angelsen og 

finansminister Gudmund Restad som støttet avtalen.


å utvide EØS-avtalen på det veterinære området, inkludert 

den veterinære grensekontrollen. Det var også 

kommet inn rapporter om at Tine hadde opplevd problemer 

ved grensepassering til EU, men disse rapportene 

stilnet ettersom landbrukets organisasjoner valgte 

å opptre samlet i sin motstand mot å utvide EØS-avtalen 

på det veterinære området. Norske sjømateksportører 

var på sin side klare på at de ønsket at Norge skulle 

harmonisere kontrollbestemmelsene med EU og på 

den måten unngå de negative økonomiske konsekvensene 

som fulgte av EUs grensekontroll mot tredjeland 

(Veggeland 2002:56). Landbrukets organisasjoner var 

på sin side like klare på at de ønsket å bevare grensekontrollen, 

med hensynet til folke- og dyrehelsen 

som begrunnelse. Arbeiderpartiregjeringen innledet 

likevel forhandlinger med EU, og forhandlingene 

ble videreført da Bondevik-regjeringen bestående av 

Kristelig Folkeparti, Venstre og Senterpartiet tok over 

i 1997. De tre partiene hadde opprinnelig markert klar 

motstand mot å utvide EØS-avtalen på det veterinære 

området til også å gjelde grensekontrollen, men det var 

likevel en regjering bestående av nettopp disse partiene 

som endte med å legge fram veterinæravtalen for 

godkjenning i EØS-komiteen 17. juli 1998 – da under 

forutsetning om Stortingets samtykke. Regjeringen 

la deretter fram avtalen for samtykke til godkjenning 

i Stortinget høsten 1998 (Innst.S.nr.72 (1998-99)); 

St.prp. nr. 6 (1998-99)). Fire av seks senterpartistatsråder 

endte med å ta dissens i denne saken, samtidig som 

en samlet stortingsgruppe stemte imot. 13 

I innstillingen fra utenrikskomiteen gjorde komiteens 

medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Venstre 

det klart at selv om deres partier tidligere hadde vært 

skeptiske til revidert EØS-avtale på veterinærsektor, 

så konstaterte de at Stortinget gjennom flere vedtak 

i løpet av 1997 hadde avvist et forslag om å opprettholde 

den veterinære grensekontrollen og hadde 

bedt om videreføring av arbeidet med revidert avtale 

(Innst.S.nr.72 (1998-99), s.7). Medlemmene fra de to 

partiene uttalte likevel at de kompenserende nasjonale 

tiltak som var skissert opp av tidligere og sittende regjering, 

ville bidra til en total kontroll som kunne ivareta 

folke- og dyrehelsen på en trygg måte – minst like 

god som den eksisterende ordningen (ibid.). Senterpartiets 

medlem i komiteen argumenterte sterkt, blant 

annet gjennom henvisninger til faglige råd og uttalelser, 

for at veterinæravtalen ville føre til større problemer 

for Norge med hensyn til å sikre ren og trygg mat. 

Medlemmet gikk derfor imot å godkjenne avtalen. 

13 Referat fra stortingsbehandlingen er lagt ut på Stortingets 

hjemmesider: http://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Publikasjoner/Referater/ 

17 

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti gjorde 

i sin merknad det klart at Sosialistisk Venstreparti ville 

stemme imot veterinæravtalen. Med henvisning til den 

gjeldende saken, la medlemmet videre fram et forslag 

om at regjeringen skulle utrede bruk av rådgivende 

folkeavstemninger i vesentlige spørsmål om forholdet 

mellom Norge og EU (Innst.S.nr.72 (1998-99), 

s.11). Det var dermed kun Senterpartiet og Sosialistisk 

Venstreparti som i sine merknader uttalte at de ville 

stemme imot avtalen. Flertallets innstilling var at Stortinget 

skulle godkjenne veterinæravtalen, med andre 

ord gi sitt samtykke til å godkjenne EØS-komiteens 

beslutning om å endre EØS-avtalens vedlegg I (Veterinære 

og plantesanitære forhold). Utenrikskomiteens 

innstilling ble vedtatt med et solid flertall i Stortingets 

plenum – 84 stemte for og 21 stemte imot. 14 Avtalen 

trådte i kraft som en del av EØS-avtalen 1. januar 

1999. 

Utvidelsen av EØS-avtalen på det veterinære området 

innebar at den veterinære grensekontrollen mot EU 

ble fjernet (St.prp. nr. 6 (1998-99)). Norge overtok 

samtidig EUs kontrollbestemmelser ved handel med 

levende dyr, kontrollbestemmelser ved handel med 

animalske næringsmidler og andre dyreprodukter fra 

landdyr og fisk, krav og kontrollbestemmelser ved 

handel fra tredjeland, og bestemmelser relatert til 

dyrevern og merking av dyr. Norge ble dermed en del 

av EUs yttergrense på det veterinære området, noe som 

igjen innebar at den norske kontrollen mot import fra 

tredjeland i praksis ville bli gjort på vegne av EU. Dette 

krevde investeringer i grensekontrollstasjoner for import 

fra land utenfor EØS. Disse grensekontrollstasjonene 

måtte samtidig godkjennes av EFTAs overvåkningsorgan 

ESA (og av EU). Etter at veterinæravtalen 

trådte i kraft har flere slike grensekontrollstasjoner blitt 

godkjent i EFTA etter fellesinspeksjoner av ESA og 

EUs veterinærtjeneste (Food and Veterinary Office). 

Nye godkjente grensekontrollstasjoner listes opp både 

på ESAs hjemmesider og på Europakommisjonens 

hjemmesider. 

Gjennom utvidelsen av EØS-avtalen på det veterinære 

området mistet norske myndigheter to av virkemidlene 

for å overvåke og kontrollere folke- og dyrehelsen 

knyttet til handel med land i EØS-området: kontroll 

ved grensepassering og opphold i karantene. Myndighetene 

etablerte derfor nye rutiner for overvåkning og 

kontroll, blant annet gjennom nasjonal satsing på overvåknings- 

og kontrollprogrammer for sykdomssituasjonen 

på det veterinære området i Norge. Den veterinære 

14 For informasjon om veterinæravtalen, se også Landbruksdepartementet 

(1997, 1998).



grensekontrollen mot EU ble dermed erstattet med 

en rekke kompensatoriske tiltak, som blant annet også 

omfattet muligheten for stikkprøvekontroll, krav til internkontroll 

i næringsvirksomheter, og strenge krav til 

offentlig kontroll og tilsyn med slakterier, matprodusenter 

og utsalgssteder. Ved at det veterinære regelverket 

ble tatt inn i EØS-avtalen, ble ESAs kompetanse 

utvidet til også å gjelde de nye kontrollordningene på 

det veterinære området i Norge. 

Veterinæravtalen innebar dermed at Norge overtok 

EUs omfattende regelverk for kontroll i forbindelse 

med handel. Dette fratok myndighetene enkelte virkemidler 

knyttet til grensepassering. Samtidig ble det 

norske regelverket også styrket på flere områder. EU 

hadde blant annet et strengt regelverk når det gjaldt 

kontrollrutiner og innføring av tiltak mot den eller de 

som ikke følger regelverket. EUs regler medførte videre 

strenge krav til offentlig kontroll på avsenderstedet og 

innførte en tilleggskontroll gjennom registrering av 

importører. Import fra tredjeland var fortsatt underlagt 

grensekontroll, og varer og dyr fra disse landene kunne 

fortsatt bli plassert i karantene. Tredjelandskontrollen 

skulle dessuten skje via grensekontrollstasjoner som 

var utrustet for dette formålet. Et tilleggsmoment er at 

veterinæravtalen førte til at Norge fikk anledning til å 

delta i alle relevante komiteer og arbeidsgrupper under 

Europakommisjonen på det veterinære området. 

Utvidelsen av EØS-avtalen på det veterinære området 

representerte et viktig skritt i retning av at Norge, når 

toll osv. holdes utenfor, ble en del av EUs indre marked 

på mat- og veterinærfeltet – med felles tekniske 

bestemmelser, felles kontrollregler og felles yttergrense 

mot tredjeland. Gjennom denne utvidelsen overtok 

dermed Norge det aller meste av EUs regelverk på 

matfeltet, herunder det omfattende veterinære regelverket. 

2.4.3. Dagens regulering av matfeltet i Norge 

Matvarereguleringer dekkes i EØS-avtalen i dag 

av spesielt vedlegg 2, del XII: ”Næringsmidler”, og 

vedlegg 1: Veterinære og plantesanitære forhold. EUs 

regelverk på det plantesanitære området ble i sin tid 

holdt utenfor avtalen med begrunnelsen om at EUregelverket 

var foreldet og lite egnet for felles EØSbestemmelser 

(St.prp.nr.100 (1991-92)). EØS-avtalen 

legger ellers opp til en omfattende harmonisering av de 

tekniske bestemmelsene på matfeltet. Per i dag (2011) 

utgjør rettsaktene (direktiver, forordninger, enkeltvedtak, 

anbefalinger etc.) som er knyttet til veterinær- og 

næringsmiddelområdet ca. 40 prosent av alle rettsakter 

som er vedtatt under EØS-avtalen. 15 

15 Andelen vil kunne variere noe avhengig hva som tas med i 

I Norge er det Mattilsynet som står sentralt når det 

gjelder å forvalte det EØS-relevante regelverket på 

matfeltet. Mattilsynet forvalter i praksis alle lovene 

som omhandler produksjon og omsetning av mat, det 

vil si matkjeden fra jord og fjord til bord. Lovene på 

Mattilsynets forvaltningsområde er: Lov om matproduksjon 

og mattrygghet (Matloven), Lov om husdyravl. 

Lov om planteforedlerrett, Lov om veterinærer 

og annet dyrehelsepersonell, Lov om kosmetikk og 

kroppspleieprodukter og Lov om dyrevelferd. Med 

hjemmel i disse lovene er det utarbeidet omkring 300 

forskrifter hvorav de fleste er hjemlet i Matloven. Mattilsynet 

har anslått at ca. 90 prosent av regelverket som 

forvaltes av Mattilsynet er basert på en flere rettsakter 

under EØS-avtalen. I tillegg til de ordinære rettsaktene 

som kommer gjennom EØS-systemet, kommer 

det også en stor mengde rettsakter gjennom den 

såkalte ”forenklede prosedyren”. Dette er en prosedyre 

som blir brukt for at regler som gir krav til import fra 

tredjeland, skulle gjøres gjeldende i hele EØS-området 

samtidig som de blir vedtatt i EU. Prosedyren ble 

innført for Norge da EØS-avtalen ble utvidet på det 

veterinære området i 1999. Veterinæravtalen innebar 

at grensekontrollen innenfor EØS-området ble fjernet. 

Hvis det blir oppdaget import av næringsmidler og 

dyr med smittestoffer og sykdommer fra tredjeland, er 

man derfor avhengig av umiddelbare felles tiltak for 

å hindre at disse vil spres i hele EØS-området. Man 

kunne derfor ikke vente på de ordinære vedtaksprosedyrene 

via EØS-komiteen. Rettsaktene som vedtas 

i henhold til forenklet prosedyre, legges kun fram for 

EØS-komiteen til orientering og er derfor ikke synlige 

på EFTA-sekretariatets oversikter over EØS-avtalen. 

En stor mengde rettsakter vedtas i henhold til denne 

prosedyren – i 2010 dreide det seg om 35 rettsakter. 

Plantehelse og planteforedlerrett er de eneste områdene 

som står helt utenfor EØS-avtalen. Utover disse 

områdene forvalter Mattilsynet et regelverk som i stor 

grad er EØS-basert. 

Mattilsynet har anslått at det går med omkring 35 årsverk 

til arbeid med å delta i utvikling av regelverk i EU, 

i tillegg til gjennomføring av EØS-reglene i norsk rett. 

Dette anslås å utgjøre 48 prosent av regelverksarbeidet. 

Regelverksarbeidet består i deltakelse i arbeidsgrupper 

og komiteer i EU, utarbeide synspunkter på dette 

regelverket, innhente synspunkter fra andre deler av 

beregningen, for eksempel om ulike midlertidige tiltak er med eller 

ikke. Beregningen på 40 prosent er gjort ved å telle antall rettsakter 

under de to relevante vedleggene (vedlegg 1 og vedlegg 2, del XII) 

og regne ut hvor stor andel disse har av totalt antall rettsakter som 

er kommet gjennom EØS-avtalen. Beregningene er gjort ut i fra 

oversikter på Europalov.no, som er et privat nettsted basert i Brussel, 

som overvåker daglig et tjuetalls kilder for å ha en oppdatert 

oversikt over blant annet lovgivningen under EØS-avtalen.


Mattilsynet (samt berørte parter), avklaring av norske 

synspunkter og posisjoner med matdepartementene, 

utarbeide EØS-notater som brukes til å vurdere om 

nye EU-rettsakter er akseptable eller ikke, og utarbeide 

forskrifter til gjennomføring av rettsakter. Koordinering 

og avklaring blir på denne måten en viktig del av 

regelverksarbeidet. 

I tillegg til å være ansvarlig for landbrukspolitikken, 

har Landbruks- og matdepartementet også ansvar 

i matpolitikken. Departementet er administrativt 

ansvarlig gjennom etatsansvaret for Mattilsynet. 

Landbruks- og matdepartementet deler imidlertid fagansvaret 

for Mattilsynet med Fiskeri- og kystdepartementet 

og Helse- og omsorgsdepartementet. Disse tre 

departementene går i Norge under betegnelsen ”matdepartementene”. 

Den faglige ansvarsfordelingen langs 

verdikjeden er forenklet sagt som følger: Landbruks- 

og matdepartementet har det overordnede ansvaret for 

regelverk relatert til planter og landbaserte dyr fram til 

slakting, Fiskeri- og kystdepartementet har det overordnede 

ansvaret for regelverk relatert til fisk og sjømat 

fram til slakting, mens Helse- og omsorgsdepartementet 

har det overordnede ansvaret for regelverket relatert 

til slakterier, foredlingsbedrifter og derfra ut til butikk 

og serveringssteder. De tre matdepartementene har i 

prinsippet faglig instruksjonsrett overfor Mattilsynet 

innenfor sine forvaltningsområder. Intensjonen er 

imidlertid at instruksjonsretten kun skal brukes i saker 

av stor politisk betydning, i saker som har vidtrekkende 

økonomiske konsekvenser, eller i saker som gjelder 

Norges forhold til andre stater. Den norske reguleringen 

av matfeltet er dermed for det første i stor grad 

EØS-basert. For det andre er det aller meste av fagansvaret 

lagt til Mattilsynet. For det tredje er Mattilsynet 

underlagt tre departementer, noe som krever stor grad 

av koordinering både mellom departementene og mellom 

departementene og Mattilsynet. 

2.5. EØS-avtalen og handelen med mat og jordbruksprodukter: 

artikkel 19 og protokoll 3 

Siden landbrukspolitikken er holdt utenfor EØSavtalen, 

er sentrale ordninger på dette feltet som 

importvern, interne støtteordninger og eksportstøtte, 

ikke berørt av regelverket. Under EØS-forhandlingene 

tok likevel partene sikte på å utvide handelen med 

landbruksvarer. EØS-avtalen inneholder dessuten en 

intensjon om gradvis utvidelse av denne handelen over 

tid. Den såkalte utviklingsklausulen i EØS-avtalens 

artikkel 19 viser til hvordan partene skal legge til rette 

for økt handel med basis landbruksvarer: 

1. Avtalepartene skal undersøke de vanskeligheter 

som måtte oppstå i handelen med landbruksvarer, 

og skal bestrebe seg på å finne egnede løsninger. 

2. Avtalepartene skal fortsette sine bestrebelser 

med sikte på en gradvis liberalisering av handelen 

med landbruksvarer. 

19 

3. For dette formål vil avtalepartene innen utgangen 

av 1993 og senere med to års mellomrom gjennomgå 

vilkårene for handelen med landbruksvarer. 

4. I lys av resultatene av gjennomgåelsene, innenfor 

rammen av dens enkeltes landbrukspolitikk og 

under hensyntagen til resultatene av Uruguay-runden 

vil avtalepartene innenfor rammen av denne 

avtale avgjøre videre reduksjoner av enhver form 

for handelshindringer innen landbrukssektoren, på 

preferansebasis, bilateral eller multilateral basis og 

på gjensidig fordelaktig basis, herunder handelshindringer 

som følger av statlige handelsmonopoler 

i landbrukssektoren. 

Landbruksvarene det her dreier seg om er basis jordbruksvarer 

som melk, ost, kjøtt, vegetabilske oljer, 

grønnsaker m.m. Siden 1994 har partene kun forhandlet 

fram to avtaler relatert til artikkel 19. Den 

første avtalen ble iverksatt i 2003, mens den andre ble 

forhandlet ferdig i 2010 og skal iverksettes i 2011. 

Landbruksvarer under protokoll 3 i EØS-avtalen 

er underlagt avtalens generelle bestemmelser om fri 

bevegelse av varer. Ordningen er imidlertid slik at 

avtalepartene kan anvende toll og eksportrestitusjon 

for å utjevne prisforskjeller på basislandbruksvarer som 

inngår i ferdigvarer. Denne ordningen skal bidra til å 

utjevne konkurransevilkårene for produsenter av bearbeidede 

landbruksvarer i EØS-området og gi grunnlag 

for økt handel. I henhold til EØS-avtalens protokoll 

3, artikkel 2, skal partene årlig foreta en gjennomgang 

av tollsatsene på de bearbeidede landbruksvarene som 

er omfattet av protokoll 3. Videre sier artikkel 6 under 

protokoll 3 at enhver part i EØS-avtalen kan be om at 

fellesorganet EØS-komiteen må vurdere protokoll 3 på 

nytt, både med hensyn til vareomfang og tollsatser. 

Forhandlingene om å få etablert EØS-avtalens protokoll 

3 var ikke avsluttet da EØS-avtalen trådte i kraft 

i 1994. Det var derfor protokoll 2 i Frihandelsavtalen 

med EF fra 1973 som foreløpig regulerte dette området. 

I påvente av at forhandlingene om Protokoll 

3 skulle ferdigstilles, forhandlet EU og Norge om 

en revisjon av protokoll 2, noe som endte med en ny 

avtale som trådte i kraft i 1996. Både etableringen av



WTO i 1995 og utvidelsen av EU (Sverige, Finland og 

Østerrike som nye medlemmer) samme år, var forhold 

som nødvendiggjorde en slik revisjon. Forhandlingene 

under protokoll 3 ble ikke ferdigstilt før i 2001, og avtalen 

trådte i kraft i 2002. Protokoll 3 erstattet dermed 

i all hovedsak Frihandelsavtalens protokoll 2. Det er i 

denne sammenheng verdt å merke seg at forhandlingene 

under artikkel 19 (og kompensasjonsavtaler ved 

utvidelser av EU) skjer bilateralt mellom Norge og EU 

og nedfelles som avtaler gjennom brevveksling mellom 

partene. Protokoll 3 er en integrert del av EØS-avtalen, 

og eventuelle revideringer skjer gjennom ordinære 

EØS-prosedyrer. 

Når det gjelder handelen med bearbeidede landbruksvarer, 

er det viktig å trekke fram et viktig element som 

har relevans for både Frihandelsavtalens protokoll 2 

og EØS-avtalens protokoll 3, nemlig en ordning med 

såkalt prisnedskriving for råvarer som inngår i matproduksjonen, 

den såkalte RÅK-ordningen (”ordning med 

råvarekompensasjon”). Formålet med RÅK-ordningen 

er å kompensere for ulikt prisnivå på jordbruksråvarer 

i Norge og i utlandet ved å utjevne råvareprisene som 

inngår i industrielt bearbeidde jordbruksvarer. Ordningen 

skal legge til rette for at norsk matindustri kan 

produsere industrielt bearbeidede jordbruksvarer basert 

på norskproduserte jordbruksråvarer for omsetting 

både i Norge og i utlandet. RÅK-ordningen består av 

tre hovedelementer (Knutsen 2009; Nordlund 2010). 

Tollbeskyttelsen skulle i prinsippet dekke den faktiske 

prisforskjellen mellom norsk og internasjonalt nivå når 

det gjelder ”norske jordbruksråvarer”. Tollsatsene er 

justert ned gjennom protokoll 2- og protokoll 3-avtaler 

med EU (se under). I praksis er dermed tollbeskyttelsen 

lavere for landbruks(rå)varen når den inngår i et 

bearbeidet landbruksprodukt enn når den importeres 

som råvare direkte (Knutsen 2009:123). Prisnedskriving 

innebærer at bedrifter som selger enkelte typer norskproduserte 

ferdigvare, kan få et offentlig tilskudd ved 

bruk av enkelte typer norskproduserte råvarer. Dette 

gjelder blant annet sjokolade, sukkervarer og iskrem 

(for råvarer melk og glukose) og pizza (for råvarer ost 

og kjøtt). Prisnedskrivingen skal bidra til å utjevne 

prisforskjeller mellom utenlandske og innenlandske 

priser. Satsene justeres jevnlig i tråd med den internasjonale 

råvareprisutviklingen – når prisene går opp 

internasjonalt, settes satsene ned, og omvendt (ibid.). I 

RÅK-ordningen er det også et element av eksportstøtte 

som skal bidra til å utjevne forskjellen mellom den 

råvareprisen norske matprodusenter må betale og den 

råvareprisen utenlandske matprodusenter må betale. 

Slik støtte kan gis til bestemte norske råvarer (melkeprodukter, 

korn/mel, egg, poteter, kjøtt) som inngår i 

diverse ferdigprodukter som skal eksporteres. Støtte 

beregnes ut i fra differanse mellom verdensmarkedspris 

og norsk pris for jordbruksvarer brukt i framstillingen 

av varen (ibid.). 

Rent praktisk fungerer RÅK-ordningen slik at matindustrien 

kan søke om tilskudd i form av prisnedskriving 

for en råvare som inngår i en ferdigvare, og/eller 

søke om tilskudd i form av eksportstøtte for å utjevne 

de konkurranseulempene råvareprisforskjeller mellom 

Norge og andre land utgjør på eksportmarkedene. 

Protokoll 2 og 3 har vært det legale grunnlaget i 

handelen med EU for de bearbeidede landbruksvarene 

som omfattes av RÅK-ordningen. For eksempel, ved 

åpning for økt import av bearbeidede landbruksvarer 

under protokoll 3, vil RÅK-ordningen være viktig 

for at bearbeide landbruksprodukter basert på norske 

råvarer kan møte konkurransen på like vilkår som 

utenlandske produsenter. RÅK-ordningen gjør på den 

måten at Norge kan opprettholde et importvern på 

jordbruksvarer og dermed beskytte norsk jordbruksproduksjon, 

samtidig som matindustrien blir kompensert 

for at de ikke kan importere råvarer til verdensmarkedspris. 

Likevel bidrar økt import av bearbeidede 

landbruksvarer under protokoll 3 til økt konkurranseeksponering 

for norsk matindustri. 

Norge har i hovedsak hatt defensive interesser knyttet 

til artikkel 19 og protokoll 3, det vil si interesser 

knyttet til å opprettholde et sterkest mulig importvern. 

Det er vanskelig å vurdere generelt hvilke konsekvenser 

handelsliberaliseringen på disse områdene har hatt 

for norsk landbruk, men som vi senere skal se, har det 

skjedd en merkbar importøkning for de produkter som 

omfattes av artikkel 19 og protokoll 3. Selv om norske 

myndigheter har forsøkt å skjerme sensitive norske 

jordbruksprodukter, kan videre økt import, spesielt på 

sikt, legge press på norsk jordbruks konkurranseevne. 

Dette har også stor betydning for den landbruksbaserte 

matindustrien som i all hovedsak baserer sin produksjon 

på norske jordbruksprodukter, som kjøtt- og 

meierisektoren. Når det gjelder hvilke konsekvenser 

artikkel 19 og protokoll 3 ellers har for norsk matindustris 

konkurranseevne, vil dette variere avhengig av 

produktgruppe og matbedriftenes produktportefølje 

(Nordlund 2010). Den konkrete innretningen av de 

handelspolitiske rammebetingelsene har naturligvis 

også betydning. Ett av kjernespørsmålene for matindustrien 

er uansett knyttet til hvilken pris den må betale 

for de jordbruksprodukter som inngår i matproduksjonen. 

Samtidig vil betydningen av denne råvareprisen 

for konkurranseevnen variere mellom ulike industrier.


Matindustrien har dermed interesse av lave råvarepriser, 

enten det gjelder importerte eller norskproduserte 

jordbruksprodukter som inngår i produksjonen. Når 

det gjelder råvarer som ikke produseres i Norge, er 

dette hensynet delvis ivaretatt gjennom tollfrihet på 

omkring halvparten av tollinjene. Samtidig vil store 

deler av matindustrien ha problemer med å konkurrere 

med utenlandsk matindustri hvis ikke Norge hadde 

på plass et sterkt importvern på visse produkter. Det 

norske jordbruket har interesse av å opprettholde et 

sterkt importvern og unngå sterke importøkninger av 

produkter som konkurrerer med norske jordbruksprodukter 

som enten selges direkte i markedet eller 

som inngår som råvare i norsk matindustri. Samtidig 

vil norske bønder også ha interesse av å kunne ta ut 

høye råvarepriser i markedet for å sikre egne inntekter. 

Forholdet mellom det norske jordbruket og norsk matindustri 

er blitt beskrevet som et ”skjebnefellesskap”, 

der begge er avhengig av beskyttelse mot utenlandsk 

konkurranse. Samtidig har som vist norsk matindustri 

og norsk jordbruk både felles og divergerende interesser 

knyttet spesielt til råvarepriser. 

2.5.1. Forhandlingene under EØS-avtalens artikkel 19 

Det ble allerede i 1995-97 ført forhandlinger mellom 

EU og Norge om gjensidig økt markedsadgang under 

artikkel 19. Norge og Europakommisjonen ble til slutt 

enige om en avtale høsten 1997, men da Europakommisjonen 

la utkast til avtale fram for medlemsstatene, 

ble avtalen avvist. Hovedårsaken var at medlemslandene 

mente at Norge ikke hadde gitt tilstrekkelig med 

konsesjoner til EU. Enkelte medlemsland, blant annet 

Sverige, mente i tillegg at avtalen ikke var tilstrekkelig 

balansert medlemsstatene imellom. Nye artikkel 

19-forhandlinger ble ikke gjenopptatt før i 2002. 

Disse forhandlingene endte med ny enighet mellom 

Europakommisjonen og Norge om utkast til en avtale. 

Denne gangen godkjente medlemsstatene avtalen som 

dermed ble iverksatt i 2003 som den første artikkel 

19-avtalen etter at EØS-avtalen trådte i kraft i 1994 

(St.prp.nr.71 (2002-2003)). De mest sentrale elementene 

i avtalen var relatert til kjøtt og ost. For kjøttprodukter 

ble det bestemt en gjensidig tollfrikvote på til 

sammen 800 tonn (som tilsvarte under 1 prosent av det 

norske kjøttforbruket). EU fikk tollfrikvoter på svinelever, 

skinker, pølser og kjøttboller. Norge fikk tollfrie 

kvoter for eksport til EU på lammekjøtt, spekemat og 

spekepølser. Partene ble også enige om en gjensidig 

økning av ostekvoten fra 2560 tonn (som hadde hatt 

en tollsats på kr 1,20 pr kg) til en fullt ut tollfri kvote 

på 4000 tonn (som tilsvarte 6 prosent av norsk osteforbruk) 

(St.prp.nr.71 (2002-2003), s.2). Selv om avtalen 

skulle ta utgangspunkt i historiske importrettigheter, 

forutsatte den også at utvidelsen av ostekvoten skulle 

21 

åpne for nye importører, noe man forventet skulle føre 

til et bredere spekter av oster på det norske markedet. 

Etter ytterligere konsultasjoner ble ostekvoten i 2006 

økt med 500 tonn til en samlet importkvote på 4500 

tonn. Kvoteøkningen ble inn til Norge fordelt etter den 

etablerte fordelingsnøkkelen. 

Avtalen innebar videre gjensidig tollfrie importkvoter 

for grønnsaker, frukt, bær og grønne planter. Norge 

fikk økte tollfrie kvoter inn til EU for moreller og 

jordbær og en ny tollfri kvote for salater. Norge ga EU 

tollfrie kvoter for jordbær og salater, og det ble dessuten 

gitt tollfrihet for ca. 70 prosent av tollposisjonene 

for grønne planter og blomster (St.prp.nr.71 (2002- 

2003), s.3). Avtalen under artikkel 19 la dermed opp 

til økt konkurranse i det norske markedet, men også en 

bedring av norske bedrifters eksportmuligheter til EU 

for enkelte produkter. På grunn av det generelt høyere 

kostnadsnivået i Norge, var det likevel EUs eksportører 

som hadde mest å vinne på reduserte tollsatser og økte 

importkvoter. 

EU fikk også enkelte andre konsesjoner i artikkel 

19-avtalen. EU fikk blant annet gunstigere tollbetingelser 

enn andre stater for eksport til det norske markedet 

som ikke skulle erstatte norsk produksjon. Noen 

av disse tollreduksjonene ble antatt å være til fordel for 

norsk matindustri og norske forbrukere, blant annet 

tollfrie kvoter for eplejuice, potetflak til industriformål, 

såfrø, høy, baconcrisp 16 og epler (før sesong). EU fikk 

også tollfrihet på 40 produkter, der tollen allerede var 

lav og som i hovedsak ble dyrket i sydligere strøk. Tolv 

av de nitten nye kvotene skulle fordeles ved auksjon, to 

etter søknadstidspunkt, og for ostekvoten ble det innført 

en særskilt fordelingsmekanisme: 730 tonn skulle 

fordeles til nykommere uten historiske rettigheter og 

resten skulle fordeles basert på historiske rettigheter. 

De fire resterende kvotene skulle fordeles etter diverse 

mekanismer. Artikkel 19-avtalen krevde endringer i 

forskrift om fordeling av tollkvoter for landbruksvarer 

og i forskrift om individuelle tollnedsettelser og fordeling 

av tollkvoter til konservesindustrien. 

Artikkel 19-avtalen ble behandlet av Stortingets 

utenrikskomité i 2003 på grunnlag av stortingsproposisjonen 

som var lagt fram av regjeringen bestående av 

Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre (Innst.S.nr.286 

(2002-2003)). Komiteens flertall, bestående av medlemmene 

fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspar- 

16 Baconcrisp inngikk her som artikkel 19-produkt, selv om det 

vanskelig kan betraktes som basis jordbruksprodukt. Poenget er 

at landbruksbaserte produkter som ikke er tatt med i listen over 

de produkter som omfattes av protokoll 3 i EØS-avtalen, vil være 

relevant under artikkel 19.



tiet og Kristelig Folkeparti, gikk inn for at Stortinget 

skulle gi sitt samtykke til inngåelse av avtalen mellom 

EU og Norge og understreket videre at ”gjennomføringen 

av avtalen først og fremst er et nærings- og 

forbrukerspørsmål” (Innst.S.nr.286 (2002-2003), s.2). 

Mindretallet bestående av medlemmene fra Senterpartiet 

og Sosialistisk Venstreparti påpekte at avtalen 

ville forsterke den allerede eksisterende ubalansen i 

landbruksvarehandelen mellom Norge og EU og at 

forhandlingsresultatet var i strid med ordlyden i EØSavtalens 

artikkel 19 om at tollreduksjoner skal være 

gjensidig fordelaktige. De viste videre til at det er norske 

matprodusenter som må bære denne belastningen. 

Mindretallet støttet derfor ikke komiteens innstilling 

om å samtykke til inngåelse av avtalen. 

Komiteens innstilling ble behandlet i plenum i Stortinget 

19. juni 2003. 17 Saken ble lagt fram for Stortinget 

i henhold til Grunnlovens § 26, som innebærer at 

artikkel 19-avtalen ble betraktet som ”svært viktig”. 18 

I debatten viste Arbeiderpartiets representant Haakon 

Blankenborg til at man kunne gått imot artikkel 

19-avtalen hvis man var grunnleggende imot handel 

med matvarer, men at det i så fall også ville innebære at 

man var imot det grunnlaget avtalen bygger på, nemlig 

EØS-avtalen. Han understreket at artikkel 19-avtalen 

må ses på som en konsekvens av EØS-avtalen. Videre 

trakk han fram at avtalen vil føre til ny konkurranse 

for bønder, men også kunne føre til både billigere og 

nye produkter for norske forbrukere. Samtidig kunne 

avtalen etter hans vurdering åpne opp nye markeder for 

norske bønder. Likevel mente han også at det hadde 

vært en fordel om regjeringen i større grad hadde klarert 

og diskutert de landbrukspolitiske og forbrukerpolitiske 

sidene ved avtalen før den kom til Stortinget. 

Han pekte med andre ord på at det hadde vært gitt for 

kort tid til å behandle saken, noe som også ble påpekt 

av flere andre stortingsrepresentanter. Senterpartiets 

Marit Arnstad hevdet i sitt innlegg at avtalen i praksis 

ville være til Norges disfavør og at Senterpartiet ikke 

ville gi sin tilslutning til avtalen. Landbruksminister 

Lars Sponheim fra Venstre framhevet at det var viktig 

at artikkel 19-avtalen kom på plass og at intensjonene 

i EØS-avtalen om utvidet handel med landbruksvarer 

ble fulgt opp, både for EØS-avtalen i seg selv og for 

Norges forhold til EU. Utenrikskomiteens innstilling 

om samtykke til inngåelse av artikkel 19-avtalen ble 

vedtatt av Stortinget med 77 mot 22 stemmer. De som 



18 Ifølge Grunnlovens § 26 skal traktater av særlig viktighet og 

i alle tilfeller traktater som krever ny lov eller storingsbeslutning, 

være bindende først når Stortinget har gitt sitt samtykke. 

stemte imot var Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet 

og Kystpartiet. Avtalen ble iverksatt 1. juli 2003. 

I 2006 igangsatte EU og Norge nye forhandlinger 

under artikkel 19. Den nye avtalen ble klar i 2010. 

Utvidet handel med ost er en sentral del av artikkel 

19-forhandlingene. Avtalen fra 2010 innebærer at den 

tollfrie importkvoten for ost utvides fra 4500 tonn til 

7200 tonn (ti prosent av norsk osteforbruk). Tilsvarende 

gjelder en tollfri kvote på 7200 tonn ost inn til 

EU. Det er samtidig viktig å understreke at utvidelse 

av tollfri importkvote for ost ikke nødvendigvis fører til 

tilsvarende økt import ettersom det hele tiden også har 

vært importert ost til ordinær toll. Import til ordinær 

toll erstattes delvis av tollfri import, noe som samtidig 

kan føre til lavere inntekter for staten ved at tollavgifter 

fjernes. Artikkel 19-avtalen fra 2010 fastslår at det fra 

2014 skal innføres et nytt system for administrering av 

osteimporten. Administrering av kvoter basert på historiske 

rettigheter skulle avvikles. Regjeringen antok at 

”avviklingen av historiske rettigheter vil gjøre osteimporten 

mer markedsorientert og konkurransenøytral” 

(Prop.62 S (2010-2011), s.3). 

Artikkel 19-avtalen etablerte importkvoter på 900 tonn 

storfekjøtt, 800 tonn fjørfekjøtt og 600 tonn svinekjøtt 

– til sammen 2300 tonn. Kvotene gjelder ikke de mest 

verdifulle delene av slaktet, som beinfrikjøtt som biffer 

og fileter. Eksisterende kvoter for svinelever, skinke, 

blodpulver, pølser, baconcrisp og kjøttboller ble økt 

med til sammen 700 tonn. Dessuten ble det innført 

en ny kvote for andebryst på 100 tonn. Den samlede 

kvoteøkningen for kjøttprodukter inn til Norge ble 

dermed på 3100 tonn. Deler av denne kvoteøkningen 

ble begrunnet med ”vektlegging på matspesialiteter og 

forbrukerhensyn” (ibid.). 

Artikkel 19-avtalen opprettet også enkelte nye kvoter 

og økning i etablerte kvoter som ble gjort av hensyn 

til næringsmiddelindustrien. Det ble etablert kvoter 

for isbergsalat (400 tonn), frosne jordbær (300 tonn), 

potetråvarer til snacksproduksjon (3000 tonn), solbærsaft/solbærkonsentrat 

(150 tonn) og blåbærkonsentrat 

(200 tonn). Kvoten for eplesaft/eplekonsentrat ble økt 

med 1000 tonn. Det ble også åpnet ny kvote for import 

av tidligpoteter før norsk sesong (2500 tonn). Inn til 

EU ble importperioden utvidet for kvoten på søtkirsebær, 

herunder moreller, og det ble åpnet en ny kvote 

på 400 tonn for bringebær og en kvote på 200 tonn for 

potetchips. I tillegg til dette ble det gitt økte kvoter for 

import av diverse frø og korn som dekker en eksisterende 

import. Norge fikk dessuten en ny kvote inn til 

EU på 13000 tonn hunde- og kattemat.


Utover nye kvoter og økning i etablerte kvoter ble partene 

også enige om enkelte tollreduksjoner og gjensidig 

tollfrihet på en rekke produkter der tollen allerede var 

svært lav, det vil si under 1 kr pr. kg eller 30 prosent. 

Tollfriheten ble gitt til 186 varelinjer eller ca 14 prosent 

av landbruksproduktene i den norske tolltariffen. 

Det ble innført tollfrihet eller tollfrie kvoter for blant 

annet vegetabilske oljer, tran og juletrær. 

Avtalen krever endringer i ”Forskrift om fordeling av 

tollkvoter for landbruksvarer”. Staten får noe ekstra 

inntekter gjennom fordeling av importkvoter gjennom 

auksjon, men taper også inntekter gjennom reduksjon 

i toll og avgifter. Generelt innebærer avtalen en viss 

økning i konkurransen i det norske markedet. Samtidig 

understreket regjeringen at det i forhandlingene var 

lagt vekt på å gi konsesjoner for landbruksvarer der 

det allerede var import til ordinær toll, eller der matindustrien 

allerede hadde et importbehov. 

Gjennom etableringen av denne avtalen gikk Norge 

bort fra holdningen om å utsette sluttføringen av artikkel 

19-forhandlingene til en ny WTO-avtale er på 

plass. Avtalen tar likevel hensyn til muligheten for en 

ny WTO-avtale ettersom enkelte av kvotene ble gjort 

midlertidige i påvente av et eventuelt forhandlingsresultat. 

I avtalen står det at dersom det i fremtiden 

gjennomføres en WTO-avtale om landbruk med forpliktelser 

om nye bestevilkårstollkvoter, vil de bilaterale 

tollkvotene inn til Norge på 600 tonn svinekjøtt, 800 

tonn fjærfekjøtt og 900 tonn storfekjøtt gradvis bli 

avviklet parallelt med at WTO-kvotene for de samme 

produktene innføres (Prop.62 S 2010–2011, s.6). Regjeringen 

la dessuten til grunn at ”importvernet er – og 

vil fortsatt komme til å være – en bærebjelke i norsk 

landbrukspolitikk” og at ”importvernet er en forutsetning 

for å kunne sikre avsetningen av norske landbruksvarer 

og oppnå fastsatte priser i jordbruksavtalen 

som grunnlag for en tilfredsstillende inntektsutvikling i 

jordbruket” (Prop.62 S 2010–2011, s.1). 

Proposisjonen ble behandlet av Stortingets finanskomité. 

En samlet komité merket seg at artikkel 

19-forhandlingene ville innebære en økning av handelen 

med jordbruksvarer mellom EU og Norge. 

Den påpekte samtidig at fordeling av kvoter gjennom 

auksjon ville gi økte inntekter i statskassen og 

at det derfor burde legges til rette for å øke andelen 

auksjoner (Innst.290 S (2010–2011), s.2). Komiteens 

flertall bestående av representantene fra Arbeiderpartiet, 

Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, 

Venstre og Kristelig Folkeparti støttet regjeringens 

understreking av at importvernet er en bærebjelke i 

norsk landbrukspolitikk. Høyres og Fremskrittsparti- 

23 

ets representanter ga ikke slik støtte. En samlet komité 

gikk inn for vedtak om at Stortinget skulle samtykke 

i at artikkel 19-avtalen skulle inngås. Innstillingen ble 

behandlet i Stortingets plenum 5. april 2011. 19 I likhet 

med den foregående artikkel 19-avtalen ble spørsmålet 

om samtykke til avtalen behandlet på grunnlag av 

Grunnlovens § 26. Saksordfører Per Olaf Lundteigen 

fra Senterpartiet støttet avtalen, men understreket i sitt 

innlegg at importvernet sikrer en nasjonal politikk og 

et nasjonalt prisnivå som er en parallell problemstilling 

med regjeringens arbeid for å sikre lønns- og arbeidsvilkår 

for lønnsmottakere i Norge. Landbruksminister 

Lars Peder Brekk understreket at Norge fortsatt vil ha 

et sterkt importvern, men pekte på at det spesielt for 

den norske kjøtt- og osteproduksjonen kunne være 

noen utfordringer knyttet til de økte importkvotene. 

Finanskomiteens innstilling ble enstemmig bifalt, og 

Stortinget ga dermed sitt samtykke til at den nye artikkel 

19-avtalen skulle inngås. 

2.5.2. Forhandlingene under EØS-avtalens protokoll 3 

I EØS-avtalen var det opprinnelig ment at protokoll 

3 om handelen med bearbeidede landbruksvarer skulle 

erstatte Protokoll 2 i Frihandelsavtalen fra 1973. De 

bilaterale forhandlingene mellom EU og Norge under 

protokoll 3 viste seg imidlertid å være krevende, og 

partene forhandlet derfor fram en midlertidig avtale 

under Frihandelsavtalens Protokoll 2 som blant annet 

omhandlet sjokolade, bakevarer, pizza, supper og sauser. 

Protokoll 2-avtalen fra 1996 innførte en importkvote 

for norsk sjokolade med redusert toll inn til EU (5500 

tonn), tollreduksjoner på enkelte av de bearbeidede 

landbruksvarene som faller inn under Protokoll 2, og 

videreførte tollfrie kvoter på varer som akevitt, teknisk 

sprit, margarin og røyketobakk. Ett viktig aspekt ved 

den nye avtalen var at den bidro til en avklaring med 

EU om tollsatser som ble innført i forbindelse med 

etableringen av WTO i 1995 ettersom det for flere 

produkter var fastsatt tollsatser i WTO som ga dårligere 

handelsbetingelser for både EU og Norge sammenliknet 

med tidligere. Protokoll 2-avtalen videreførte 

også tollfrie kvoter på bearbeidede landbruksvarer som 

ble etablert gjennom Finlands, Østerrikes og Sveriges 

medlemskap i EU i 1995. Disse tre landene var tidligere 

medlemmer av EFTA, og de tollfrie importkvotene 

hadde da vært underlagt EFTA-konvensjonen. Da 

landene ble EU-medlemmer, opphørte den tollfrie sta- 


hjemmesider: http://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Publikasjoner/Referater/



tusen for de gjeldende produktene, men EU og Norge 

ble gjennom kompensasjonsforhandlinger enige i 1995 

om at de skulle etableres på nytt. Gjennomføringen 

ble imidlertid utsatt til partene var kommet fram til en 

løsning i Protokoll 2-forhandlingene i 1996. 

Forhandlingene om protokoll 3 ble først gjenopptatt 

i 1999, og i september 2001 ble Norge enig med 

Europakommisjonen om endringer av EØS-avtalens 

protokoll 2 og 3. Protokoll 3 avtalen trådte i kraft i 

2002 og erstattet protokoll 2 i Frihandelsavtalen. Protokoll 

3-avtalen utvidet vareomfanget sammenliknet 

med protokoll 2, blant annet ved å inkludere syltetøy, 

barnemat og margarin (St.prp.29 (2001-2002)). 

Avtalen medførte videre et generelt kutt i tollsatsene 

på 3 prosent inn til Norge og inn til EU. For enkelte 

produkter inn til Norge var kuttene større. Dette gjaldt 

barnemat (8-40 prosent), müsli (10 prosent), syltetøy 

(20 prosent), margarin (20 prosent) og supper/buljonger 

(10 prosent). Norge oppnådde noen ekstra kutt 

i tollsatser inn til EU. Dette gjaldt barnemat (3-15 

prosent) og supper/buljonger (10 prosent). Regjeringen 

viste til at avtalen kunne medføre noe økt konkurranse 

på hjemmemarkedet for den norske næringsmiddelindustrien, 

og det ble samtidig vist til at det over flere år 

hadde vært en betydelig importøkning for bearbeidede 

landbruksvarer til Norge, mens eksporten var svakt 

fallende (ibid.). 

Proposisjonen om å godkjenne protokoll 3-avtalen ble 

behandlet av Stortingets næringskomité, som la fram 

sin innstilling 10. desember 2001. Flertallet, bestående 

av representantene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet 

og Kristelig Folkeparti, kommenterte at 

det var gitt svært kort tid til å behandle innstillingen 

i komiteen, men sluttet seg likevel til regjeringens 

forslag (Innst.S.nr.54 (2001-2002), s.2). Medlemmene 

fra Sosialistisk Venstreparti, Senterparti og Kystpartiet 

kommenterte i sin merknad at saken var behandlet på 

en svært lite tilfredsstillende måte med uakseptable 

tidsfrister, og at behandlingen derfor ikke var forsvarlig 

ut fra demokratihensyn og hensynet til kvaliteten i 

saksbehandlingen. Disse medlemmene fremmet derfor 

forslag om å utsette saken – subsidiært ville de stemme 

imot avtalen. Komiteens medlem fra Senterpartiet 

påpekte at ytterligere nedbygging av tollvernet ville gi 

en hardt presset matindustri ytterligere problemer, noe 

som kunne true arbeidsplasser, spesielt i distriktene. 

Dette medlemmet mente at nedbygging av tollvernet 

og dynamikken i EØS-avtalen på dette området, ville 

gjøre det vanskeligere å bidra i framtiden til et desentralisert 

landbruk med variert bruksstruktur. Næringskomiteens 

innstilling ble behandlet i plenum i Stor- 

tinget 13. desember 2001. 20 Også denne avtalen ble 

behandlet i henhold til Grunnlovens § 26. Stortingsdebatten 

ble relativt kort, og innstillingen ble vedtatt 

med 76 mot 20 stemmer (Sosialistisk Venstreparti og 

Senterpartiet stemte imot). 

I forhandlingene om protokoll 3-avtalen som ble 

vedtatt av Stortinget i 2001, ble det lagt opp til at det 

senere også skulle igangsettes forhandlinger om å avvikle 

industribeskyttelse i tollsatsen. Industribeskyttelse 

ga beskyttelse utover forskjellen i råvarepriser mellom 

Norge og EU. Det ble dermed med dette som utgangspunkt 

satt i gang en ny runde med forhandlinger som 

ble ferdigstilt 11. mars 2004 (St.prp.nr.1 (2004-2005), 

s.87-88). Forhandlingsresultatet innebar at industribeskyttelsen 

for de fleste varer ble fjernet for både EU 

og Norge, at det ble etablert en tollkvoteordning for 

mineralvann inneholdende sukker, og at det ble enighet 

om en erklæring om at tollpreferanser ikke skulle 

undergraves av andre tiltak (ibid.). Den nye avtalen ble 

iverksatt 1. november 2004 og inngikk som vedlegg til 

den eksisterende protokoll 3-avtalen. 

EU har hele tiden ønsket ytterligere forhandlinger om 

protokoll 3. Særlig Sverige har vært pådriver for slike 

forhandlinger, noe som gjenspeiler Sveriges eksportinteresser 

i det norske markedet. I likhet med hva som 

tidligere ble sagt om artikkel 19-forhandlinger, har 

norske myndigheter ønsket å vente med nye protokoll 

3-forhandlinger til en ny WTO-avtale eventuelt er på 

plass. 

2.5.3. Kompensasjonsavtaler i forbindelse med EUs utvidelser 

EU ble med virkning fra 1. mai 2004 utvidet fra 15 til 

25 medlemsland, noe som samtidig hadde betydning 

for Norges og EFTAs forhold til de nye medlemslandene. 

Åtte av de ti nye medlemslandene (Tsjekkia, 

Ungarn, Polen, Estland, Latvia, Litauen, Slovenia, 

Slovakia) hadde før de ble medlemmer av EU frihandelsavtaler 

med EFTA-landene, mens de to siste 

(Malta, Kypros) var omfattet av det norske systemet 

for preferanser til utviklingsland (GSP: General system 

of preferences). EU-utvidelsen medførte at avtalene 

under Artikkel 19 og Protokoll 3 også ble gjeldende 

for de nye medlemslandene. Norge hadde hatt begrenset 

handel med de nye medlemslandene når det gjaldt 

landbruksvarer og bearbeidede landbruksvarer. Det var 

kun import av jordbær, frosne bringebær og eplesaft fra 

Polen og Ungarn som hadde hatt særlig omfang. Gjennom 

kompensasjonsavtalen ble disse importkvotene, 


hjemmesider: http://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Publikasjoner/Referater/


som til da hadde vært forbeholdt de nye medlemslandene, 

lagt til EUs totale kvote. 

Det norske GSP-systemet gir visse tollpreferanser 

for varer med opprinnelse i utviklingsland. Systemet 

gjaldt for Kypros fra 20.april 1974 og for Malta fra 1. 

oktober 1976 og opphørte da disse to landene ble EUmedlemmer 

1. mai 2004. Etter en overgangsperiode på 

3 måneder var det dermed de generelle bestemmelsene 

i EØS-avtalen og de bilaterale avtalene under Artikkel 

19 og Protokoll 3, som ble gjeldende også for disse 

landene. 

EUs utvidelse i 2004 fikk dermed ikke de store konsekvensene 

for handelen med landbruksprodukter 

mellom EU og Norge. Heller ikke utvidelsen av EU 1. 

januar 2007 med Bulgaria og Romania som nye medlemmer, 

hadde særlig betydning for samhandelen med 

landbruksprodukter. Ved utvidelsen i 2007 opphørte 

EFTAs frihandelsavtaler med Bulgaria og Romania, 

inkludert de tilknyttede bilaterale landbruksavtalene 

med Norge. I påvente av at revideringen av EØSavtalen, 

som var nødvendig på grunn av EUs utvidelse, 

skulle godkjennes av alle avtaleparter, var det Norges 

frihandelsavtale med EF fra 1973 med senere endringer 

som regulerte handelen med Bulgaria og Romania. 

1. august 2007 ble EØS-avtalen, herunder Artikkel 19 

og Protokoll 3, også gjeldende for handelen med disse 

landene. 

2.6. Handel med mat og landbruksvarer som del av 

EFTA og EFTAs frihandelsavtaler 

EFTA (European Free Trade Association – Det europeiske 

frihandelsforbund) ble opprettet i 1960 som en 

sammenslutning av europeiske land som stod utenfor 

det daværende EF (St.prp.nr.10 (2001-2002)). Norge 

var med fra starten av. Regulering av samarbeidet ble 

nedfelt i EFTA-konvensjonen, som ikke ble gjenstand 

for noen omfattende revidering før i 2001. EFTAsamarbeidet 

har likevel gjennomgått store endringer siden 

1960, ikke minst på grunn av at de fleste og største 

medlemslandene har trådt ut av samarbeidet og blitt 

medlemmer av EU (Storbritannia, Danmark og Irland 

i 1973 - Sverige, Finland og Østerrike i 1995). EFTA 

består i dag av Sveits, Norge, Liechtenstein og Island 

og har i økende grad rettet aktiviteten mot to formål 

som ikke var forutsatt i den opprinnelige EFTAkonvensjonen 

(St.prp.nr.10 (2001-2002)): a) utgjøre 

en institusjonell ramme for EFTA-landene som inngår 

i EØS-avtalen og å b) utgjøre en felles plattform for 

det stadig økende samarbeidet mellom de fire EFTA- 

25 

landene på den ene siden og organisasjoner og land 

utenfor EFTA og EU på den andre. EFTAs framforhandling 

av et omfattende sett av frihandelsavtaler 

(tredjelandsavtaler) har vært et viktig element i det 

siste. Det interne EFTA-samarbeidet har samtidig fått 

sterkt redusert betydning over tid gjennom reduksjon 

i medlemsmassen og gjennom den reduserte relative 

betydningen av den interne samhandlingen. 

Handelen med landbruksvarer har ingen framstående 

posisjon verken i EFTA-konvensjonen eller i EFTAs 

frihandelsavtaler. EFTA har ingen felles landbrukspolitikk, 

og handelen med basis landbruksvarer faller 

dermed utenfor den generelle frihandelen i EFTA. 

Regulering av handelen med landbruksvarer framforhandles 

derfor på bilateralt basis basert på krav og 

tilbud fra partene. Dette gjelder mellom EFTA-landene 

under EFTA-konvensjonen, så vel som mellom 

EFTA og andre handelspartnere gjennom de mange 

frihandelsavtalene EFTA har etablert. Når det gjelder 

handelen med basis landbruksvarer (jf. artikkel 19), 

gir Norge generelt størst tollreduksjoner på produkter 

som grønnsaker, frukt og blomster, mens det gis 

minst på sensitive norske jordbruksprodukter som kjøtt 

og melk (St.prp.nr.10 (2001-2002)). Handelen med 

bearbeidede landbruksvarer følger i stor grad malen for 

samarbeidet med EU (jf. protokoll 3). Både EFTAkonvensjonen 

og frihandelsavtalene åpner for muligheter 

til reforhandlinger av betingelsene for handelen. 

Internt i EFTA er det for Norge generelt handelen 

med Sveits som har særlig interesse, både fordi Sveits 

er den mest betydelige handelspartneren og fordi 

Sveits står utenfor EØS-avtalen (St.prp.nr.10 (2001- 

2002)). Når det gjelder handelen med basis landbruksvarer 

mellom Norge og Sveits, er det særlig ost som 

har betydning. I den reviderte EFTA-konvensjonen 

fra 2001 ble den tollfrie importkvoten økt fra 14 til 60 

tonn på gjensidig basis. Det ble dessuten innlemmet 

to nye ordninger i konvensjonen for å lette handelen 

med såfrø og økologiske landbruksvarer. Ordningene 

går i hovedsak ut på å fjerne eller redusere tekniske 

handelshindringer. Det ble også forhandlet fram en 

ordning for samarbeid om veterinære og plantesanitære 

spørsmål. 

For bearbeidede landbruksvarer inneholder EFTAkonvensjonen 

en ordning med råvarepriskompensasjon 

som kan sammenliknes med RÅK-ordningen 

Norge har med EU innenfor rammen av EØS-avtalen 

og Protokoll 3. Dette er regulert gjennom artikkel 9 i 

EFTA-konvensjonens kapittel 2 om fri varebevegelse. 

Det er i den forbindelse verdt å merke seg at det i 

artikkel 9 står at partene i EFTA-konvensjonen ikke



skal behandle import av bearbeidede landbruksvarer 

(som er listet opp i avtalens vedlegg C) fra et annet 

EFTA-land mindre fordelaktig enn det som gjelder 

i forhold til import fra EU eller fra andre parter i 

frihandelsavtalene som partene har inngått. De preferanseordninger 

som er forhandlet fram med EU (og 

andre frihandelspartnere), legger viktige rammer for de 

preferanseordninger som gjelder internt i EFTA. Preferanseordninger 

viser her til mer gunstige ordninger 

og betingelser enn det som følger av kravene i WTO. 

Samme type regulering av handelen med bearbeidede 

landbruksvarer går igjen i EFTAs frihandelsavtaler. 

EFTA tilbyr generelt samme type varedekning og 

samme tollreduksjoner i frihandelsavtalene, som det 

som gjelder i Protokoll 3-avtalen under EØS-avtalen. 

Når det gjelder veterinære og plantesanitære forhold, 

herunder forhold relatert til mattrygghet, henvises det 

i EFTAs frihandelsavtaler til WTOs regelverk (SPSavtalen). 

Ettersom disse områdene i all hovedsak er 

harmonisert gjennom EØS-avtalen, har ikke EFTA 

noe særlig å gi på dette området i forhandlinger med 

andre land utover det som følger av EUs regler. På 

denne måten binder EØS-avtalen opp EFTA når det 

gjelder innholdet i tredjelandsavtalene. 

EU er dermed en viktig referanseramme på mat- og 

landbruksfeltet også i EFTA-sammenheng. 

2.7. Norges forhold til EU på mat- og landbruksfeltet: 

oppsummert 

Betydningen av internasjonal regulering av mat- 

og landbruksfeltet har økt kraftig for Norge siden 

1980-tallet. Dette har kommet til uttrykk gjennom 

etableringen av WTO, gjennom EUs utvidelse og 

gjennomføring av det indre marked, gjennom EUs 

økte engasjement i regulering av matfeltet, og gjennom 

Norges tilknytning til EU gjennom EØS-avtalen. Selv 

om Norge har beholdt en selvstendig landbrukspolitikk, 

er handelen med mat og landbruksvarer berørt 

av internasjonale avtaler generelt og forholdet til EU 

spesielt. Norge har overtatt det meste av EUs tekniske 

reguleringer på matfeltet, det har vært en gradvis utvikling 

i retning av å liberalisere handelen mellom EU 

og Norge når det gjelder både basis landbruksvarer og 

bearbeidede landbruksvarer. I tillegg har det også til en 

viss grad oppstått press for å liberalisere denne handelen 

gjennom EFTA og EFTAs frihandelsavtaler. 

Forholdet til EU har endret beslutningsprosessene når 

det gjelder den reguleringen av matfeltet ved at norske 

myndigheter i dag forholder seg til prosessene på EUnivået 

ved både utforming og iverksetting og overvåkning 

av EU-regelverk. 

Norge har beholdt muligheten til å føre en selvstendig 

landbrukspolitikk, men også på dette området har 

utviklingen i EU fått stadig større betydning: gjennom 

den generelle handelsliberaliseringen innenfor rammen 

av WTO, gjennom bilaterale forhandlinger, gjennom 

prisutviklingen i EU (jf. også grensehandel) og gjennom 

EU-landenes interesser (ikke minst i Norges naboland) 

av å eksportere landbruksprodukter til Norge. 

EU har også fått økt betydning for hvordan EFTAsamarbeidet 

utvikler seg videre, ikke minst fordi en 

rekke av de tidligere EFTA-landene i dag er medlemmer 

av EU. Selv om Norge står utenfor EU, har likevel 

EU økt i betydning som premissleverandør i den 

norske politikken på mat- og landbruksfeltet. Norge 

er i praksis en del av EU når det gjelder reguleringen 

av matfeltet, men norske myndigheter har likevel ikke 

formell adgang innenfor rammen av EØS-avtalen til 

EUs politiske prosesser på dette området. Norge står 

utenfor EUs landbrukspolitikk, men både den geografiske 

nærheten til EU-markedet og det faktum at 

EU er generelt er Norges viktigste handelspartner, gjør 

at utviklingen i EU får betydning for politikk, landbruksnæring, 

matindustri og forbrukere i Norge. 

I neste kapittel skal jeg se nærmere på hvordan mat- og 

landbruksfeltet har utviklet seg i Norge siden EØS-avtalen 

ble forhandlet fram på begynnelsen av 1990-tallet.


3. EU, EØS og utviklingen på mat- og 

landbruksfeltet i Norge 

3.1. Utviklingen av mat- og landbruksfeltet 

I dette kapittelet ser jeg på utviklingen i mat- og 

landbruksfeltet i Norge siden EØS-forhandlingene 

ble sluttført på begynnelsen av 1990-tallet. Jeg vil også 

se nærmere på hvilke utfordringer utviklingen har 

skapt for norske myndigheter, næringsinteresser og 

forbrukere, og på hvilke drivkrefter som synes å ligge 

bak tilpasningene til EU. Jeg ser først på det området 

der Norge langt på vei kan betraktes som innenfor EU 

gjennom den tette integreringen i EU som følger av 

EØS-avtalen, nemlig regulering av matfeltet. Deretter 

ser jeg på utviklingen på det området der Norge i 

all hovedsak står utenfor EUs politikk og reguleringer, 

nemlig landbruksfeltet. 

3.2. Innenfor: Norge som del av EUs indre marked 

på matfeltet 

3.2.1. Implementering av EUs regelverk på matfeltet 

Rettsaktene på matfeltet utgjør som tidligere nevnt 

ca. 40 prosent av alle rettsakter som Norge har implementert 

gjennom EØS-avtalen. 21 Til sammen hadde 

Norge implementert omkring 7000 rettsakter gjennom 

EØS-avtalen pr. 2010. 22 I 2010 ble det tatt inn 148 nye 

rettsakter i EØS-avtalen hvorav 100 krevde endringer 

i det norske regelverket. I tillegg ble det vedtatt 35 

rettsakter etter forenklet prosedyre som alle krevde 

regelverksendring. I forbindelse med regelverksendringer 

har Mattilsynet rutiner for å innhente innspill 

og synspunkter fra de som er berørt av regelverket i 

Norge. I tråd med forvaltningsloven gjennomføres det 

ordinære høringer med berørte parter ved utarbeidelse 

av det norske regelverket. Problemet med disse høringene 

er at de skjer etter at de EØS-relevante rettsaktene 

som de norske reglene bygger på, er vedtatt. Det 

er derfor ikke rom for tilpasninger. Disse høringene 

fungerer derfor primært som en formalitet uten noe 

reelt formål, bortsett fra som en måte å informere 

berørte parter om de nye reglene. For at berørte parter 

skal ha mulighet til å påvirke prosessen, er Mattilsynet 

avhengig av å få innspill på et tidligst mulig tidspunkt. 

Måten dette gjøres på i dag, er ved at Mattilsynet legger 

ut informasjon på sine hjemmesider om alle saker 

der Mattilsynet deltar i diskusjonene i EU. I tillegg er 

det opprettet enkelte e-postgrupper, der synspunkter 

fra berørte parter hentes inn. Representanter for norske 

21 Jf. oversikter fra Europalov.no. Matfeltet er da relatert til fellesbetegnelsen 

”mattrygghet” som inneholder områdene næringsmidler, 

dyrefôr, plantesanitære forhold og veterinære forhold. 

22 Jf. Europaportalen på regjeringen.no. 

virksomheter har påpekt at de opplever at dialogen 

med Mattilsynet i forbindelse med regelverksutviklingen 

i EU, ikke er god. De savner en tettere og mer 

strukturert form for dialog som kan sikre at de tidligst 

mulig får respondert og diskutert sakene på en god 

måte med Mattilsynet. 

27 

Siden 1990-tallet har EU lagt vekt på å vedta nye 

regler som forordninger, som innebærer at de skal gjennomføres 

”som sådan”. Det er likevel slik at også forordninger 

må tolkes og innarbeides i nasjonal rett. Det 

kan derfor også for disse oppstå ulike tolkninger i ulike 

land, noe som kan skape utforutsigbarhet for berørte 

virksomheter. I Norge er det vist til at det for berørte 

parter kan være vanskelig å forstå hvilke lovtekster 

man skal forhold seg til når det gjelder EØS-basert 

regelverk. Med over 300 forskrifter utgjør også regelverkets 

størrelse et problem i denne sammenheng. I 

tillegg er det både fra Mattilsynet og berørte virksomheter 

påpekt problemer med de norske oversettelsene 

av rettsaktene som kommer gjennom EØS. Det kan 

ta svært lang tid før rettsakter som er tatt inn i EØSavtalen, 

foreligger i norsk oversettelse. Det er også 

påpekt at oversettelsene ikke alltid er like gode. Både 

for berørte virksomheter som skal følge reglene, og for 

Mattilsynet, som skal sørge for at reglene overholdes, 

er det viktig at rettsakter foreligger i korrekt oversettelse 

tidligst mulig. 

Det meste av rettsaktene på matfeltet har vært uproblematiske. 

Mattilsynet opplever ikke at det er store 

prinsipielle uenigheter mellom EU og Norge på det 

forvaltningsområdet Mattilsynet forvalter. Det meste 

dreier seg om tekniske bestemmelser som Norge 

uansett ville hatt interesse av å gjennomføre. Mange av 

bestemmelsene bygger på anbefalinger fra de samme 

internasjonale organer (for eksempel anbefalinger fra 

Verdens dyrehelseorganisasjon OIE og FNs matvarestandardorgan 

Codex Alimentarius Commission) 

som Norge også før EØS-avtalen brukte som grunnlag 

for nasjonal lovgivning. Mange bestemmelser har 

dessuten bidratt til å styrke og forbedre den norske 

reguleringen av matfeltet, for eksempel regler, rutiner 

og systemer knyttet til tilsyn og kontroll med næringsvirksomheter 

og overvåkning av sykdomssituasjon på 

tvers av landegrensene. Norge har også dratt fordeler 

av EØS-samarbeidet på matfeltet ved å inngå i et 

tettere og mer omfattende faglig europeisk samarbeid 

og nettverk. I tillegg har Norges implementering av 

regelverk på matfeltet bidratt til å fjerne unødvendige 

handelshindringer og dermed lagt bedre til rette for 

handelen mellom EU og Norge – en handel som er 

spesielt viktig for den norske sjømatnæringen. Siden 

EØS-avtalen trådte i kraft i 1994, har det likevel vært



noen problemområder knyttet til implementeringen av 

EUs regelverk, og jeg skal se nærmere på noen av disse. 

Veterinæravtalen: tap av virkemidler, 

men styrket regelverk og lettere samhandel? 

Utvidelsen av EØS-avtalen på det veterinære området i 

1999 ble gjort til tross for at Norge hadde understreket 

hvor viktig det var å opprettholde den veterinære grensekontrollen 

da EØS-avtalen ble forhandlet fram på 

begynnelsen av 1990-tallet. I Stortingets innstilling i 

forbindelse med behandlingen av EØS-avtalen i 1992, 

ble det gjort følgende merknad: ”Flertallet merker seg 

at Norge her har oppnådd et varig unntak fra EØS-reglene” 

(Innst.S.nr.248 (1991-92)). I Stortinget ble med 

andre ord unntaket oppfattet som permanent. Dessuten 

var det både i det norske landbruket og i det norske 

veterinærfaglige miljøet hele tiden betydelig motstand 

mot å overta EUs regler på dette området. I debattene 

om veterinæravtalen som ble holdt i 1997-98, ble det 

brukt relativt sterke formuleringer fra motstanderne, 

som at dette handlet om ”å legge ned forsvaret av 

Norges grenser” og at man ville ” sette folkehelsen i 

fare”. Motstanden var også sterk i de partiene som satt 

i regjering da forhandlingene om veterinæravtalen ble 

avsluttet, spesielt i Senterpartiet og Kristelig Folkeparti. 

Denne motstanden skapte en spesiell situasjon 

da Stortinget vedtok veterinæravtalen høsten 1998, 

ettersom Senterpartiets samlede stortingsgruppe og 

fire av deres seks statsråder, gikk imot en avtale som 

deres egen regjering hadde anbefalt for Stortinget. Sosialistisk 

Venstreparti stemte imot avtalen. I Kristelig 

Folkepartis stortingsgruppe stemte flere representanter 

imot veterinæravtalen, selv om partiets statsråder og 

partiets representant i utenrikskomiteen støttet avtalen. 

I Venstre stemte én av stortingsrepresentantene imot 

veterinæravtalen, mens statsrådene støttet avtalen. 

Det er viktig å understreke at Norge ikke var bundet 

av EØS-avtalen til å overta EUs veterinære regelverk. 

Norske myndigheter valgte på selvstendig grunnlag å 

fremforhandle en utvidelse av EØS-avtalen på dette 

området. Utvidelsen ble samtidig i stor grad gjort på 

grunnlag av at sterke interesser i Norge – først og 

fremst knyttet til sjømatnæringen – ønsket å overta 

EUs veterinære regelverk, slik at sjømateksportørene 

kunne unngå tid- og ressurskrevende veterinær grensekontroll 

inn til EU. I det veterinærfaglige miljøet var 

det dessuten flere som ikke hadde de store motforestillingene 

mot å overta EUs veterinære regelverk. Dette 

gjaldt blant annet deler av veterinærmiljøet i forvaltningen. 

Begrunnelsen for å vedta veterinæravtalen fra 

regjeringens side, kan illustreres gjennom følgende 

ordutveksling i Stortingets muntlige spørretime 28. 

oktober 1998 mellom Karl Eirik Schjøtt-Pedersen fra 

Arbeiderpartiet og fiskeriminister Peter Angelsen fra 

Senterpartiet. 23 Sistnevnte endte med å støtte veterinæravtalen 

til tross for motstanden mot avtalen i egen 

stortingsgruppe og fra fire av Senterpartiets fem andre 

statsråder: 

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A): Det er i så fall ikke 

oppsiktvekkende at fiskeriministeren er for en 

avtale som er av fundamental betydning for norsk 

fiskerinæring. Men jeg vil gjerne utfylle fru Halvorsens 

spørsmål. Landbruksministeren gjorde det 

klart at i den utstrekning han på vegne av Regjeringen 

fremmer en slik proposisjon, er det ikke 

med påholden penn fra Stortinget. Da har Regjeringen 

en selvstendig overbevisning om at dette er 

en god avtale for Norge. Kan jeg oppfatte statsråd 

Angelsens svar slik at han også oppfatter denne 

avtalen som en god avtale for Norge? 

Statsråd Peter Angelsen (Sp): Som jeg sa i mitt forrige 

svar, innebærer den avtalen som vi nå skal legge 

fram for Stortinget, at det har skjedd endringer i 

EU-markedet som Norge må forholde seg til. Det 

er ikke bare positive sider ved de endringer som har 

skjedd i EU-markedet, men Norge må selvfølgelig 

forholde seg til det, og sett ut fra en totalvurdering 

vil det være en fordel for norsk fiskerinæring å 

slutte seg til avtalen. 

Gjennom utvidelsen av EØS-avtalen på det veterinære 

området ble Norge en del av EUs felles kontrollsystem 

for mat og levende dyr, samtidig som Norge påtok 

seg oppgaven med å fungere som EUs yttergrense ved 

import fra tredjeland, det vil si land utenfor EU/EØS. 

Det er samtidig viktig å understreke at det ikke var 

noe i veterinæravtalen som påvirket mengden av import 

til Norge. Dette reguleres gjennom importvernet som 

eventuelt liberaliseres gjennom tollreduksjoner og/eller 

tollfri import. 

I ettertid er det kommet færre motforestillinger mot 

veterinæravtalen enn hva som var tilfelle da denne ble 

behandlet på slutten av 1990-tallet. På flere områder er 

det norske regelverket styrket, og Norge deltar aktivt i 

det veterinærfaglige samarbeidet i Europa, både gjennom 

Europakommisjonens komiteer og arbeidsgrup- 

23 Referat fra muntlig spørretime er lagt ut på Stortingets hjemmesider: 

http://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/ 

Publikasjoner/Referater/


per og gjennom det vitenskapelige arbeidet i EFSA. 

Det har dessuten ikke vært rapportert om betydelige 

problemer med veterinær grensekontroll for norsk 

eksport ved grensepassering til EU. Samtidig innebærer 

veterinæravtalen at Norge i større grad er nødt til å 

stå sammen med EU om iverksetting av tiltak når det 

oppstår grenseoverskridende problemer med sykdomsutbrudd. 

En illustrasjon på dette var håndteringen av 

utbruddet av munn- og klovsyke i EU i 2001. 

Håndtering av munn- og klovsyke 24 

Noen av konsekvensene av veterinæravtalen kom til 

syne da det i februar 2001 ble oppdaget omfattende 

utbrudd av munn- og klovsyke i Storbritannia. Etter 

hvert spredte sykdommen seg til Frankrike og Nederland. 

Utbruddet førte til at EU innførte importforbud 

for kjøtt og meieriprodukter fra Storbritannia og etter 

hvert også fra de andre landene der sykdommen var 

påvist. EUs reaksjoner bygde på prinsippet om regionalisering, 

det vil si at importrestriksjonene skulle 

begrenses til å være rettet mot de land og de områder 

der sykdommen fantes og kunne antas å være spredt 

innenfor. Norge var på dette tidspunkt forpliktet av 

EUs regelverk på det veterinære området gjennom 

EØS-avtalen. Norge var dermed i praksis underlagt 

de tiltak EU bestemte seg for å gjøre for å håndtere 

utbruddet av munn- og klovsyke, inkludert kontrollbestemmelser 

og eventuelle importrestriksjoner. 

Norge fulgte i første omgang opp EUs tiltak. I slutten 

av februar og begynnelsen av mars 2001 opplevde 

den norske arbeiderpartiregjeringen et sterkt press fra 

andre politiske partier og fra bondeorganisasjonene om 

å innføre et generelt importforbud fra hele EU/EFTAområdet 

– for øvrig i likhet med hva blant andre USA 

og Canada allerede hadde gjort. Regjeringen stod 

først imot det interne presset, men 14. mars valgte den 

likevel å innføre et generelt importforbud overfor EU/ 

EFTA, i første omgang gjeldende for 14 dager. Forbudet 

gjaldt både kommersiell import og privat import og 

var et tiltak som gikk lenger enn EUs tiltak. Den norske 

grensen ble dermed «stengt» for innførsel av kjøtt- 

og meieriprodukter i tillegg til en rekke andre animalske 

produkter. Spesielt hardt rammet ble de svenske 

kjøpmennene på den andre siden av grensen, noe som 

bidro til skarpe reaksjoner fra svensk hold. 

Regjeringens beslutning ble gjort etter råd fra veterinære 

fagmyndigheter – i dette tilfellet Veterinærinstituttet 

og Statens Dyrehelsetilsyn. Norge argumenterte 

for at den kunne innføre mer omfattende tiltak enn 

24 For en analyse av denne saken, se Borgen og Veggeland (2002) 

og Lie og Veggeland (2010). 

29 

EU ut i fra muligheten som følger av EØS-avtalens 

sikkerhetsklausuler. Sikkerhetsklausulene i veterinærregelverket, 

som også finnes i EUs regelverk, innebærer 

at landene kan iverksette midlertidige ensidige tiltak 

som kan medføre stans i handelen, når dette vurderes 

som nødvendig for å beskytte folke- eller dyrehelsen. 

Forutsetningen er at tiltaket er tilstrekkelig faglig 

vurdert. Norske myndigheters beslutning om ensidige 

importrestriksjoner ble gjort på grunnlag av faglige 

vurderinger gjort av norske veterinærmyndigheter. 

Problemet var at det var et sprik mellom disse vurderingene 

og de faglige vurderingene som var gjort 

av EUs veterinærmyndigheter. Norske myndigheter 

hadde problemer med å argumentere for hvorfor 

Norge skulle stille i en vesentlig annen situasjon enn de 

andre landene i EØS som heller ikke hadde utbrudd 

av munn- og klovsyke. Europakommisjonen reagerte 

overfor Norge ved å vise til at importforbudet var et 

brudd med EØS-avtalen og at den norske faglige begrunnelsen 

ikke var god nok til å legitimere forbudet. 

Det ble også vist til at man forventet at Norge skulle 

stille seg solidarisk og gjennomføre de tiltak EU mente 

var tilstrekkelige i den aktuelle situasjonen. Europakommisjonen 

oppfattet dette som desto viktigere siden 

den hadde planer om å rette klager mot land utenfor 

EU/EFTA (ikke minst USA) for det den mente var for 

omfattende importrestriksjoner i henhold til WTOs 

SPS-avtale. Et mest mulig enhetlig Europa var derfor 

ønskelig. Norske myndigheter ble ”kalt inn på teppet” 

av Europakommisjonen for å forklare og begrunne 

sine tiltak. EU ga signaler om at Norge gjennom sin 

ensidige håndtering av munn- og klovsyke situasjonen, 

risikerte sanksjoner fra EU, for eksempel ved at Norge 

ville bli nektet deltakelse i EUs faste veterinærkomité. I 

norske medier ble det også spekulert i om norsk fiskeeksport 

kunne bli rammet, for eksempel ved gjeninnføring 

av kostbar og tidkrevende grensekontroll for norsk 

fisk til EU-land. 

Den norske regjeringen opplevde på denne måten et 

krysspress: EU presset på for at Norge skulle moderere 

importforbudet, mens norske bondeorganisasjoner og 

flere norske partier presset på for at forbudet skulle 

opprettholdes. Presset omfattet både faglige og politiske 

hensyn. Etter råd fra fagmyndighetene valgte 

den norske regjeringen å oppheve importforbudet med 

virkning fra 6. april. Landbruksministeren meddelte at 

han i denne situasjonen også måtte ta politiske hensyn. 

Det syntes dessuten som om også veterinære fagmyndigheter 

hatte tatt politiske hensyn som del av beslutningsgrunnlaget. 

Statens Dyrehelsetilsyn ga følgende 

råd til Landbruksdepartementet i forbindelse med 

opphevelsen av importforbudet:



Den konflikt som er oppstått i forhold til øvrige lands 

fagmyndigheter ved at Norge har gjennomført unilaterale 

sikkerhetstiltak kan ikke utelates i våre overveininger. 

Det er av reell betydning for Norge å ha tilgang til 

den informasjon og de diskusjoner som foregår i EUs 

faste veterinærkomité (SVC) for at vi kan treffe gode 

smitteforebyggende tiltak. 25 

Resultatet ble at Norge gikk bort fra sine unilaterale 

tiltak og la seg på samme linje som EU. Fra enkelte 

hold ble det påpekt at episoden illustrerte hvordan 

utvidelsen av EØS-avtalen på det veterinære området 

hadde begrenset de handlingsalternativene norske 

myndigheter har til rådighet ved sykdomsutbrudd 

innenfor EØS-området. Episoden illustrerer uansett 

hvordan utvidelsen av EØS-avtalen på det veterinære 

området har bidratt til at Norge i større grad må stå 

sammen med EU om fellestiltak når det oppstår sykdomsutbrudd 

på det veterinære området som berører 

flere land. Håndteringen av munn- og klovsyke illustrerer 

også at hensynet til EØS-avtalen kan bidra til 

at ikke bare faglige vurderinger, men også politiske og 

til dels økonomiske hensyn vil være en del av premissgrunnlaget 

ved innføring av sykdomsbekjempende tiltak 

rettet mot importert mat. Slike hensyn vil også ofte 

inngå som del av premissgrunnlaget ved håndtering 

av smitteutbrudd uavhengig av EØS-avtalen. EØSavtalen 

bidrar imidlertid til at Norges forhold til EU 

blir en viktig ramme å forholde seg til når vurdering av 

tiltak gjøres. 

Direktiver for tilsettingsstoffer 

EU vedtok i 1988 et rammedirektiv (Rådsdirektiv 

89/107/EØF) om innbyrdes tilnærming av medlemsstatenes 

lovgivning om tilsettingsstoffer i mat (St. prp. 

nr.12 (2000-2001)). Dette direktivet ble også innlemmet 

i EØS-avtalen, noe som gjør at Norge dermed 

er forpliktet gjennom EØS-avtalen til å iverksette de 

regler som EU vedtar innenfor rammen av dette direktivet. 

EU vedtok i 1994-95 tre tilsettingsstoffdirektiver 

som egentlig skulle vært innlemmet i EØS-avtalen, 

men som inneholdt elementer der Norge ønsket å 

bevare nasjonale bestemmelser. 26 Norske myndigheter 

25 Statens Dyrehelsetilsyn: ”Munn- og klauvsjuke i Europa - Råd 

om oppheving av visse sikkerhetstiltak”, 6. april 2001. Lastet ned 

6.april 2001 fra: http://www.dyrehelsetilsynet.no/ 

26 Direktivene det gjaldt var: Europaparlaments- og rådsdirektiv 

95/2EF av 20. februar 1995 om andre tilsetningsstoffer til 

næringsmidler enn fargestoffer og søtstoffer, Europaparlaments- og 

rådsdirektiv 94/36/EF av 30. juni 1994 om fargestoffer til bruk i 

næringsmidler og Europaparlaments- og rådsdirektiv 94/35/EF av 

30. juni 1994 om søtstoffer til bruk i næringsmidler. 

anså de fleste tillatte stoffene og mengdebegrensningene 

som fulgte av direktivene, å være uproblematiske, 

men så visse helsemessige betenkeligheter med reglene 

for bruk av enkelte stoffer. I St.meld.nr.40 (1996-97) 

stod det følgende: ”Regjeringen mener det foreligger 

faglige vurderinger som gir grunnlag for å opprettholde 

nasjonale bestemmelser for fem azofargestoffer, 

søtstoffet cyklamat og konserveringsmidlene nitritt 

og nitrat”. Danmark og Sverige hadde for øvrig også 

motforestillinger mot direktivene. Deres motforestillinger 

var delvis de samme som Norges. Europakommisjonen 

avslo Sveriges og Danmarks anmodning om 

å få unntak fra regelverket. Høsten 1999 avslo Europakommisjonen 

også Norges anmodning om unntak, 

hovedsakelig med henvisning til Sveriges og Danmarks 

avslag. Norske myndigheter arbeidet likevel videre med 

sikte på å få i stand alternative løsninger med Europakommisjonen. 

Norge lyktes imidlertid ikke med å få unntak fra de tre 

tilsettingsstoffdirektivene. Europakommisjonen viste til 

at det ikke var tilstrekkelig faglig grunnlag for å få unntak 

og at de bekymringer norske myndigheter eventuelt 

hadde, kunne følges opp nasjonalt gjennom mindre 

inngripende tiltak, først og fremst gjennom merking 

og forbrukerinformasjon. Den norske regjeringen 

opprettholdt sine faglige betenkeligheter. Arbeiderpartiregjeringen 

la likevel fram en proposisjon for Stortinget 

høsten 2000 som anbefalte at direktivene skulle 

innlemmes i EØS-avtalen. I denne proposisjonen viste 

regjeringen til at Norge på grunnlag av artikkel 102 

i EØS-avtalen, kan reservere seg mot å gjennomføre 

EF-direktiver i norsk rett (jf. den såkalte reservasjonsretten), 

men at dette kan ha store konsekvenser 

for eksportindustrien (St.prp.nr.12 (2000-2001)). På 

bakgrunn av Europakommisjonens avvisende holdning 

og de potensielle negative følgene av å skulle 

bruke reservasjonsretten, endte dermed regjeringen 

med å anbefale Stortinget å vedta at direktivene skulle 

innlemmes i norsk rett. Når det gjaldt direktivet som 

omfattet søtningsstoffet cyklamat, anbefalte regjeringen 

å godkjenne dette, men samtidig be om en overgangsordning 

som skulle vare til Europakommisjonen hadde 

revurdert grenseverdiene i direktivet på grunnlag av nye 

anbefalte maksimums grenseverdier som var anbefalt 

av EUs vitenskapskomité. Regjeringen viste samtidig 

til at de negative konsekvensene av å innlemme direktivene 

ville være begrensede ettersom sentrale næringsorganisasjoner 

i Norge hadde uttalt at deres holdning 

var at de ville følge dagens praksis i matproduksjonen 

uavhengig av de nye EU-direktivene. Ettersom det for 

mange av de relevante produktene er slik at mesteparten 

av det som spises er nasjonalt produsert, ble løftet 

som ble gitt av næringen ansett som betryggende for


forbrukerne ut i fra et helseperspektiv. Forbrukerrådet 

foretok senere undersøkelser, der det ble hevdet at 

løftene i varierende grad var blitt fulgt opp. 

Regjeringens proposisjon om innlemmelse av de tre 

tilsettingsstoffdirektivene, ble gjenstand for en omfattende 

behandling og debatt i Stortingets næringskomité. 

I denne prosessen ble det innehentet en rekke 

nye supplerende vurderinger. Disse vurderingene var 

blant annet knyttet til konsekvenser for folkehelsen av 

å vedta de nye reglene og ulike konsekvenser – politisk 

og økonomisk – av å eventuelt skulle anvende reservasjonsretten. 

Flertallet i Næringskomiteen bestående 

av representantene fra Arbeiderpartiet, Høyre og 

Framskrittspartien, endte med å gå inn for å gjennomføre 

direktivene i norsk rett i tråd med regjeringens 

anbefaling (Innst.S.nr.104 (2000-2001)). Komiteens 

medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Venstre 

konkluderte i sin mindretallsmerknad med at de ville 

stemme imot direktivene som omfattet azofargestoffer 

og nitritt og nitrat, men ville stemme for regjeringens 

forslag om kombinasjonen av å godkjenne direktivet 

som omhandlet søtstoffet cyklamat, og samtidig be om 

en overgangsordning. Representanten fra Senterpartiet 

gikk i sin merknad inn for at Norge skulle anvende 

reservasjonsretten i EØS-avtalen og reservere seg mot 

alle de tre tilsettingsstoffdirektivene. Representanten 

ville derfor stemme imot regjeringens innstilling i sin 

helhet. Også Sosialistisk Venstreparti varslet at de ville 

stemme imot alle tre direktiver. 

Næringskomiteens innstilling ble behandlet i Stortingets 

plenum i januar 2001. 27 Voteringen endte med 

at 68 stemte for og 34 stemte imot komiteens innstilling 

om å innlemme direktivet om fargestoffer til 

bruk i næringsmidler og direktivet om bruk av andre 

tilsetningsstoffer til næringsmidler enn fargestoffer og 

søtstoffer. Når det gjaldt innlemmelse av direktivet om 

søtstoffdirektivet, stemte 87 for og 15 imot. Stortinget 

støttet dessuten enstemmig forslaget om å be regjeringen 

om å fremme et forslag som presiserer kravene til 

tydelig og lettfattelig vare- og innholdsdeklarasjoner/merking 

for næringsmidler. Stortinget ba samtidig regjeringen 

om å gjennomføre informasjonstiltak overfor 

norske forbrukere når det gjelder bruk av tilsettingsstoffer 

i næringsmidler. 

Norge endte med andre ord med å overta hele det 

omdiskuterte regelverket til EU relatert til tilsettingsstoffer 

i mat. 



31 

Barnematdirektivene 

I 2002 var det ny debatt i Norge om hvorvidt det som 

nok en gang fra norsk hold ble ansett å være problematiske 

EU-direktiver, skulle godkjennes for innlemmelse 

i EØS-avtalen. Denne gangen gjaldt det de såkalte 

barnematdirektivene, det vil kommisjonsdirektiv 96/5/ 

EF av 16. februar 1996 om bearbeidede kornbaserte 

næringsmidler og barnemat for spedbarn og småbarn 

og de to kommisjonsdirektivene 98/36/EF av 2. juni 

1998 og 99/39/EF av 6. mai 1999, som begge inneholder 

endringer i kommisjonsdirektiv 96/5/EF (St. 

prp.nr.74 (2001-2002)). Direktivene skulle i tråd med 

EØS-avtalen egentlig ha vært iverksatt samtidig med 

EUs medlemsland flere år tidligere. Norge hadde imidlertid 

sammen med Island i flere år arbeidet for enkelte 

unntak fra EUs regler. Årsaken var faglige motforestillinger 

mot spesielt maksimumsgrensene som var 

nedfelt i EU-direktivene for tilsetting av vitaminene A 

og D, protein, sukker og jern i barnegrøt. Statens ernæringsråd 

hadde gitt klare advarsler mot at Norge skulle 

tillate EUs maksimumsgrenser ettersom dette kunne 

føre til at barn med stort grøtinntak kunne få en helsemessig 

uheldig tilførsel av de aktuelle næringsstoffene. 

Dette synet ble støttet av Statens næringsmiddeltilsyn 

og Forbrukerrådet. De norske faglige vurderingene sto 

fast gjennom hele diskusjonen om barnematdirektivene. 

Norske myndigheter lyktes imidlertid ikke med 

å overbevise Europakommisjonen om nødvendigheten 

av at Norge på dette grunnlag skulle få unntak fra EUs 

regler. Etter at Norge ved to anledninger hadde vært 

med på å anmode om en særskilt nasjonal tilpasning til 

direktivene, ga Europakommisjonen en faglig begrunnet 

negativ tilbakemelding i januar 2002. Europakommisjonen 

viste igjen til at import av mat som er 

produsert etter EUs regler, må tillates, og at eventuell 

helsemessig risiko kan reduseres gjennom saklig og 

objektiv informasjon til forbrukerne. Europakommisjonen 

mente derfor at det ikke var grunnlag for å unnta 

direktivene fra EØS-avtalen. 

I St.prp.nr.74 (2001-2002) fastholdt Bondevikregjeringen, 

bestående av Høyre, Kristelig Folkeparti 

og Venstre, de faglige motforestillingene, men viste 

samtidig til at den hadde uttømt mulighetene for å forhandle 

fram spesialtilpasninger til EU-direktivene. Regjeringen 

viste videre til at betydningen både av EØSsamarbeidet 

og av det framtidige samarbeidet med EU 

om mattrygghet, tilsa at Norge måtte finne løsninger 

som var akseptable for EU. Den endte dermed med å 

anbefale at Stortinget skulle godkjenne innlemmelsen 

av barnematdirektivene i norsk rett. Regjeringen viste i 

den sammenheng til at det ville bli gjennomført kompenserende 

tiltak nasjonalt, blant annet gjennom informasjonstiltak 

og overvåkning av sammensetningen



av barnematprodukter, og at representanter for norsk 

matvarebransje og dagligvarehandel dessuten hadde 

uttalt at de uavhengig av EUs regler ønsket å beholde 

den eksisterende praksisen for beriking av barnemat. 

Med utgangspunkt i de kompenserende tiltakene var 

også nå Sosial- og helsedirektoratet og Statens næringsmiddeltilsyn 

klar for å gi støtte til at det var faglig 

forsvarlig å godkjenne barnematdirektivene. 

Innstillingen fra Stortingets næringskomité om 

samtykke til godkjenning av EØS-komiteens beslutning 

om å innlemme barnematdirektivene i EØSavtalen, 

ble lagt fram i oktober 2002 (Innst.S.nr.3 

(2002-2003)). Flertallet i næringskomiteen bestående 

av Høyre, Kristelig Folkeparti, Venstre og Arbeiderpartiet, 

støttet regjerings forslag, mens mindretallet 

bestående av Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, 

gikk imot. I voteringen i Stortinget la Senterpartiet og 

Sosialistisk Venstreparti fram et felles forslag som gikk 

ut på at Norge skulle legge ned veto mot innføring 

av EUs barnematdirektiv. 28 Forslaget ble ikke vedtatt. 

Flertallsinnstillingen som anbefalte godkjenning av 

barnematdirektivene, ble dermed vedtatt med 70 mot 

19 stemmer. 

3.2.2. Norsk påvirkning på EUs regelverk: begrenset, men mulig 

Sakene over illustrerer hvordan Norge har fulgt opp og 

tilpasset seg til EUs regelverk, også på områder der det 

har vært klare motforestillinger i Norge mot reglene. 

Denne tilpasningen har skjedd uavhengig av hvilke 

partier som har vært i regjering. Norske myndigheter 

har vurdert bruken av den såkalte reservasjonsretten/ 

vetoretten, men har så langt vurdert de potensielle 

kostnadene ved å motsette seg EUs regler til å være for 

høye. Resultatet har vært at Norge så langt har iverksatt 

alle EUs regler som har vært relevante for EØSavtalen. 

Dette illustrerer den begrensede handlefriheten 

Norge i praksis har under EØS-avtalen til å oppnå 

unntak når først EU har vedtatt nye EØS-relevante 

regler. Spørsmålet er da i hvilken grad Norge kan påvirke 

EUs regelverksarbeid før de blir formelt vedtatt? 

Norge har tilgang til en rekke komiteer og arbeidsgrupper, 

der representanter for Europakommisjonen og 

EUs medlemsland diskuterer forslag til nytt regelverk. 

Representanter for norske myndigheter, først og fremst 

fra Mattilsynet, med også fra de tre matdepartementene, 

deltar her på linje med representanter for EUs 



medlemsland bortsett fra at de ikke er med på formelle 

vedtak. Det er først og fremst i denne lovforberedende 

fasen at Norge kan påvirke EUs regelverk. Norsk 

forvaltning er sterkt engasjert i dette arbeidet, noe som 

illustreres gjennom Mattilsynets omfattende møtevirksomhet. 

I 2008 deltok Mattilsynet på til sammen 

258 møter i arbeidsgrupper og komiteer under Europakommisjonen 

og i 2009 på til sammen 197 møter. 29 

Vedlegg 1 til dette notatet gir en oversikt over mange 

av de komiteer og arbeidsgrupper der Mattilsynet 

deltar. 

Mange av gruppene har hyppige møter, og tjenestemenn 

fra Norge som deltar opplever også at det skapes 

et fellesskap mellom deltakerne på disse møtene. Både 

den norske delegasjonen i Brussel og de tre matdepartementene 

er involvert sammen med Mattilsynet i 

koordinering av deltakelsen rettet mot arbeidsgrupper 

og komiteer under Europakommisjonen. Matdepartementene 

og Mattilsynet diskuterer hver uke posisjoner 

i EU-arbeidet, der relevante fagråder ved den norske 

delegasjonen i Brussel også kan delta på telefon (Lie og 

Veggeland 2010). Det er også verdt å nevne at det på 

mat- og landbruksfeltet er ansatt flere norske tjenestemenn 

i Europakommisjonen som såkalte nasjonale 

eksperter. De nasjonale ekspertene arbeider for og er 

underlagt styringen til Europakommisjonen. De kan 

likevel være viktige som informasjonskanaler for norske 

myndigheter. 

Systemet med komiteer og arbeidsgrupper er viktig 

både som informasjonskanal og som påvirkningskanal. 

Mattilsynet utarbeider en kommentert dagsorden før 

alle møter, der saker som skal diskuteres, aktuelle problemstillinger, 

og hvilke norske interesser som berøres. 

Saker som skal opp på møter i EU diskuteres hver 

fredag på koordineringsmøter mellom de tre matdepartementene, 

Mattilsynet og eventuelt andre berørte 

departementer. Norske deltakere på arbeidsgruppemøter 

skriver rapporter fra møtene som sendes til departementene 

og publiseres på Mattilsynets regelverksutviklingssider. 

Gjennom deltakelsen får norske representanter innblikk 

i og tilgang til premisser som legges i den tidlige 

fasen av EUs lovgivningsprosess. Dette åpner samtidig 

for at Norge kan søke å påvirke regelverksarbeidet i 

EU ved å framføre godt faglige funderte argumenter i 

samsvar med norske interesser (Lie og Veggeland 2010; 

Veggeland 2004, s. 196). I regjeringens Europastrategi 

står det følgende om deltakelsen: ”Norske delegater i 

29 Jf. oversikter lagt ut på Mattilsynets hjemmeside: http://www. 

mattilsynet.no/


komiteer, arbeids- og ekspertgrupper har samtidig et 

selvstendig og løpende ansvar for å fange opp nye saker 

av politisk viktig karakter og/eller som berører norske 

interesser og sørge for en avklaring av norsk holdning 

i disse sakene” (Europastrategi for matområdet 2010, s. 

6). Deltakelsen inneholder på denne måten en utfordring 

både når det gjelder å fange opp signaler tidlig 

i EU-systemet, og å sørge for å koordinere og avklare 

hvilke norske interesser som skal framføres på møter 

i Brussel. Tommelfingerregelen er at det er viktig å 

framføre argumenter så tidlig som mulig i prosessen. 

En viktig del av arbeidet blir samtidig å etablere nettverk 

og kontakter hvor erfaringer, kunnskap, ideer og 

mulige løsninger kan presenteres og diskuteres og der 

det også er mulig å identifisere aktører som har samsvarende 

syn som Norge. Dette vil igjen kunne danne 

grunnlag for å danne saksspesifikke allianser. 

Norges mulighet for påvirkning er dermed primært 

knyttet til de uformelle delene av EUs beslutningsprosess, 

det vil si i den delen av prosessen der det foregår 

uforpliktende diskusjoner, men ikke foretas formelle 

vedtak. Spørsmålet er samtidig hvor god gjennomslagskraft 

Norge kan ha på matfeltet i dette systemet? Ansatte 

i matforvaltningen som deltar på møter i Brussel 

understreker først og fremst betydningen av å ha god 

fagkompetanse, være god forberedt og være i stand til å 

framføre godt faglige funderte argumenter på møtene. 30 

Dersom norske representanter har stor fagekspertise på 

et bestemt saksområde, øker også sannsynligheten for 

å få gjennomslag for norske synspunkter på møtene. 

Det vil ikke minst være slik at gjennomslagskraften 

øker hvis EU mangler fagekspertise og kompetanse på 

saksfeltet. Et eksempel på et slikt saksfelt er fiskehelse, 

der Norge har spesielt god kompetanse. I intervjuer har 

flere norske representanter pekt på at Norge har fått 

gehør og dermed kunne påvirke regelverksutformingen, 

på nettopp dette feltet. Påvirkningsmulighetene vil 

også kunne øke dersom Norge har sterke interesser i en 

sak der det i EU ikke er sterke motforestillinger mot 

de norske synspunktene. Kontinuitet og opparbeidet 

erfaring kan også øke gjennomslagskraften. Den ene 

av fagrådene ved den norske delegasjonen i Brussel har 

påpekt at Norge kan utnytte det som i utgangspunkt 

må betraktes som en ulempe, nemlig det å ikke ha 

stemmerett. Manglende stemmerett gjør at Norge er 

avskåret fra å drive taktisk stemmegivning. Dette kan 

igjen styrke troverdigheten i argumentasjonen. Det 

er samtidig slik at det for Norge kan være vanskelig 

30 Opplysninger og vurderinger fra informanter bygger på intervjuer 

med norske tjenestemenn i Brussel på våren 2009 samt 

oppfølgingsspørsmål våren 2010 som ble foretatt av Amund Lie og 

Frode Veggeland i forbindelse med arbeidet med boken ”Globalisering 

og matpolitikk”, Universitetsforlaget, 2010. 

33 

å nå fram med helt særegne norske interesser, noe 

sakene som er beskrevet over også illustrerer. Norge må 

gjennom deltakelsen i Europakommisjonen bidra til 

fellesskapsløsninger og tilpasse seg til de kompromiss 

som gjøres mellom 27 medlemsland. 

EUs system med komiteer og arbeidsgrupper gir dermed 

Norge en viss mulighet til å komme innspill i EUs 

regelverksarbeid, noe som til en viss grad kan kompensere 

for manglende formell innflytelse. Det er samtidig 

vanskelig å måle i hvor grad Norges innspill i praksis 

har hatt på utfallet i EUs lovgivningsprosess. Ofte vil 

påvirkning skje gjennom allianser og samarbeid med 

andre land som deler norske interesser. 

3.2.3. Overvåkning og kontroll: norsk tilsyn som del av et 

europeisk tilsynssystem 

EØS-avtalen forutsetter at regelverksutviklingen og 

håndhevelsen av reglene i EFTA-landene i EØS er 

mest mulig parallell med utviklingen i EU (Sejersted 

med flere 2004). Europakommisjonen overvåker 

hvorvidt de 27 medlemslandene i EU etterlever 

EU-reglene, mens det er EFTAs overvåkningsorgan 

ESA som overvåker hvorvidt EFTA-landene Island, 

Norge og Liechtenstein etterlever EØS-regelverket. 

ESA gjennomfører hvert år flere inspeksjoner av det 

norske tilsynssystemet. Det varierer ellers hvilket tema 

som skal være i fokus på inspeksjonene, om det er kjøtt, 

meieri, sjømat, grensekontroll osv. Tabell 3.1 gir en 

oversikt over ESA-inspeksjoner på matfeltet og det 

veterinære området fra 1995 til 2008.



tabell 3.1 ESA-inspeksjoner i Norge 1995-2010 31 

1995 1996 1997 1998 1999 2000 2001 2002 2003 2004 2005 2006 2007 2008 2009 2010 

Dyrevelferd 1 1 1 1 

Dyrefôr 1 

Grensestasjoner 47 1 1 1 1 1 1 1 

Kontrolltiltak – 

dyresykdom 

1 1 1 

Fisk og sjømat 11 17 32 3 1 1 1 2 1 1 1 

Matkontrollsystemer 1 1 1 

Ferskt kjøtt 1 1 1 

Kjøttprodukter 21 12 16 23 7 1 1 1 

Melk og melkeprodukter 

1 1 

Fjærfe- og kyllingkjøtt 1 1 1 

Reststoffer 

Transmissible 

7 1 1 1 

Spongiform Encephalopathies 

(TSE) 

1 1 1 

Kjøtt fra vilt og 

viltoppdrett 

1 1 

Drikkevann 1 

Sporbarhet 1 

Merkebestemmelser 

på dyr og kjøtt 

1 

Totalt 21 23 33 55 64 3 4 4 3 6 5 8 5 2 5 3 

31 Tallene i tabell 3.1 bygger på flere kilder. For perioden 1995-99 er tallene hentet fra Veggeland (2002: 55), der tallene igjen er hentet fra 

ESAs inspeksjonsrapporter. Tallene for 2000-2010 er hentet fra ESAs inspeksjonsrapporter som er lagt ut på ESAs hjemmesider: http:// 

www.eftasurv.int/internal-market-affairs/areas-of-competence/food-safety/veterinary-inspections/ Tabell 3.1 viser at ESA fra 1995 til 1999 gjennomførte 

Tallene for 2004-2009 er dobbeltsjekket 

og en korrigert stor mengde basert på inspeksjoner. Mattilsynets årsrapporter. Etter dette har antallet 

vært mellom to og åtte inspeksjoner årlig. Denne 

utviklingen kan forklares med flere forhold. 32 relevante representanter for Mattilsynet og matdepartementene. 

ESA følger deretter med Mattilsynet på 

inspeksjoner i konkrete virksomheter. Dette kan dreie 

Det var seg om foredlingsbedrifter, slakterier, serveringssteder, 

ekstra behov for inspeksjoner de første årene etter at grensekontrollstasjoner osv. og omfatter både land- 

EØS-avtalen trådte i kraft. Utvidelsen av EØS-avtalen bruks-, og sjømatområdet. Til slutt holdes det gjerne et 

på det veterinære området i 1999 førte til at Norge avslutningsmøte der involverte inspektører og repre- 

skulle fungere som EUs yttergrense for veterinær sentanter for relevante matdepartementer er til stede. 

grensekontroll overfor tredjeland. Dette skapte behov ESAs primære oppgave er å kontrollere at det norske 

for omfattende inspeksjoner av grensekontrollstasjoner tilsynssystemet fungerer i tråd med EØS-avtalens 

i Norge. I tråd med EUs linje har dessuten ESA over regler, det vil i praksis si i tråd med EUs regler. ESA 

tid i større grad vektlagt systemkontroll, noe som har driver med andre ord først og fremst tilsynskontroll. 

redusert mengden inspeksjoner av enkeltvirksomheter. ESA påpeker på grunnlag av inspeksjonene eventuelle 

mangler knyttet til Norges etterlevelse av forpliktelsene 

ESA-inspektørene holder som regel først møter med under EØS-avtalen. Ved oppdagede brudd på EØSavtalens 

forpliktelser, enten det gjelder gjennomføring, 

31 Tallene i tabell 3.1 bygger på flere kilder. For perioden 1995-99 anvendelse eller tolkning av en EØS-regel, kan ESA 

er tallene hentet fra Veggeland (2002: 55), der tallene igjen er hen- bringe saken inn for en annen institusjon i to-pilar 

tet fra ESAs inspeksjonsrapporter. Tallene for 2000-2010 er hentet 

fra ESAs inspeksjonsrapporter som er lagt ut på ESAs hjemmesider:http://www.eftasurv.int/internal-market-affairs/areas-of-competence/food-safety/veterinary-inspections/ 

Tallene for 2004-2009 

er dobbeltsjekket og korrigert basert på Mattilsynets årsrapporter. 

systemet, nemlig EFTA-domstolen. Denne domstolen 

har oppgaver som tilsvarer de oppgavene EU-domstolen 

har overfor EUs medlemsland. Det innebærer at 

den har kompetanse til å felle dommer når det gjel- 

32 Bygger delvis på samtale med ansatt i ESA. 

der EFTA-staters brudd på EØS-forpliktelsene, løse


tvister mellom to eller flere EFTA-stater, håndtere 

klager over vedtak gjort av EFTAs overvåkningsorgan, 

og komme med rådgivende uttalelser til domstoler i 

EFTA-statene om tolkningen av EØS-reglene (Sejersted 

med flere 2004). 

En typisk ESA-inspeksjon vil foregå ved at inspektører 

fra ESA følger med ansatte fra Mattilsynets 

hovedkontor og representanter for relevante region- og 

distriktskontorer (Lie og Veggeland 2010). Inspektører 

fra EUs inspeksjonsenhet Food and Veterinary Office 

deltar enkelte ganger som observatører, både på møter 

og under konkrete inspeksjoner. I forbindelse med 

inspeksjonene er det vanlig at det holdes ekstra møter 

ved Mattilsynets distriktskontorer før selve inspeksjonen. 

Etter at inspeksjonsrunden er over gir ESA-inspektørene 

en oppsummering av sine kommentarer for 

hver av virksomhetene som besøkes, og både ansatte 

ved virksomheten og representanter for Mattilsynet får 

anledning til å kommentere oppsummeringen. Regelbrudd 

omtales og påtales i inspeksjonsrapporter som 

publiseres i etterkant av inspeksjonsrundene. Norske 

myndigheter får en frist til å sørge for at det blir 

rettet opp i eventuelle brudd med EØS-regelverket. 

Gjennom å gi råd og informasjon, felles inspeksjoner 

med Mattilsynet, møtevirksomhet, og kommentarer 

til regelbrudd, bidrar ESA til at Mattilsynet driver et 

tilsyn som samsvarer med regelverket i EØS-avtalen. 

Målet er å få evaluert rutiner og systemer med sikte 

på forbedringer – forbedringer som i praksis vurderes 

opp mot EU-regelverket. Det norske tilsynssystemet 

får dermed en dobbeltrolle: som tilsynsenhet underlagt 

matdepartementene i Norge, og som forvalter og 

praktisk gjennomfører av et norsk regelverk som i stor 

grad er harmonisert med EU-regelverk gjennom EØSavtalen. 

Det norske tilsynssystemet er på denne måten 

tett integrert i et bredere europeisk tilsynssystem, 

der måten tilsynet drives på innenfor EØS-området 

vurderes opp mot et felles sett av regler – regler som er 

utarbeidet i EU. 

3.3. Utenfor: utviklingen i norsk landbruk og 

matvarehandel 

35 

Mens reguleringen av matfeltet i praksis er tett integrert 

med EU gjennom EØS-avtalen, både når det 

gjelder regelverk, lovgivningsprosesser og tilsynsvirksomhet, 

er den generelle landbrukspolitikken holdt 

utenfor EØS-samarbeidet. Det norske regelverket på 

landbruksfeltet er ikke forpliktet av EUs regler i den 

felles landbrukspolitikken (CAP: Common Agricultural 

Policy), og norske myndigheter har ikke den 

samme tilgangen til EUs beslutningssystem som de 

har på matfeltet. Det samme gjelder i fiskeripolitikken. 

Utviklingen i norsk landbruk har på den måten skjedd 

utenfor EUs beslutningsprosesser og formelt sett uavhengig 

av EUs felles politikk. Det er imidlertid ikke 

dermed sagt at utviklingen på landbruksfeltet i Norge 

har skjedd upåvirket av utviklingen i EU. Både EØSavtalen, 

bilaterale avtaler mellom EU og Norge som 

berører handelen med landbruksvarer, og nærheten til 

EU-markedet, er faktorer som påvirker norsk landbruk 

og landbruksbasert matindustri. Jeg skal her se nærmere 

på hvordan norsk landbruk og landbruksbasert 

matindustri har utviklet seg gjennom ”utenforskapet” 

på landbruksfeltet. 

3.3.1. Eksport og import 33 

WTO-avtalen, EØS-avtalen, Norges andre avtaler 

med EU, og EFTAs frihandelsavtaler utgjør de sentrale 

rammebetingelsene for Norges handel, inkludert 

handelen med landbruksvarer. Som vist tidligere er 

EØS-avtalens artikkel 19 og protokoll 3 spesielt interessante 

i forbindelse med handelen med landbruksvarer 

mellom Norge og EU. Vi skal se nærmere på 

hvordan handelen med landbruksvarer og bearbeidede 

landbruksvarer har utviklet seg siden begynnelsen av 

1990-tallet. 

33 Import- og eksportstatistikken er her målt i mengde (kg). Statistikk 

målt i verdi viser imidlertid i grovt sett det samme bildet når 

det gjelder utviklingen over tid (se Nordlund 2010).



figur 3.1: Eksport av jordbruksvarer fra Norge til EU 1990-2010 (i kg.) (Kilde: SSB) 

figur 3.2: Import av jordbruksvarer til Norge fra EU 1990-2010 (i kg.) (Kilde: SSB) 

Vi ser av figur 3.2 at det har vært en gradvis og betydelig 

økning av importen av jordbruksvarer fra EU 

siden 1990. I perioden 1990 til 2010 har det faktisk 

skjedd en femdobling av importen fra ca. 500 000 kg 

til tett oppunder 2 500 000 kg. Figur 3.1 viser at Norge 

opplevde et løft i eksporten etter at Sverige, Finland og 

Østerrike ble medlemmer av EU i 1995, men veksten 

har vært moderat etter det. På aggregert nivå har dermed 

ikke norske eksportører vært i stand til å utnytte 

det potensialet som ligger i tollreduksjoner og tollfrie 

kvoter tilsvarende det eksportører i EU-landene har 

gjort. Det er også verdt å merke seg at eksportmengden 

er betydelig lavere enn importmengden. 

Det kan også være interessant å se nærmere på hvordan 

utviklingen i importen har vært på noen av kjerneproduktgruppene 

i jordbruket, som kjøtt, meieri og frukt 

og grønnsaker.


figur 3.3: Import av frukt og grønnsaker til Norge fra EU 1990-2010 (i kg.) (Kilde: SSB) 

Figur 3.3 viser en gradvis, men relativt liten økning 

i import av frukt fra EU. Når det gjelder import av 

grønnsaker fra EU, har derimot skjedd en sterk økning. 

I 2010 var mengden import omkring fem ganger så 

stor som i begynnelsen av 1990-tallet. 

figur 3.4: Import av kjøtt og meieriprodukter til Norge fra EU 1990-2010 (i kg.) (Kilde: SSB) 

Figur 3.4 gir to ulike situasjonsbeskrivelser for import 

av henholdsvis kjøtt og meieriprodukter. Mengde import 

av kjøtt fra EU varierer til dels betydelig fra år til 

år. Den totale importen må dessuten sies å være liten. 

Også mengden import av meieriprodukter er samlet 

sett fortsatt liten. Samtidig ser vi en jevn og klar vekst 

i importen siden begynnelsen av 1990-tallet. Importmengden 

er omkring åtte ganger høyere i 2010 enn 

37 

den var i begynnelsen av 1990-tallet. Det er spesielt osteimporten 

som gjør utslag her, men i senere år har det 

også vært en betydelig økning i import av yoghurt. Det 

er i den forbindelse verdt å merke seg at yoghurt både 

inngår som meieriprodukt under artikkel 19 (yoghurt 

naturell) og som RÅK-vare (yoghurt med frukt, sukker 

etc.).



figur 3.5: Import av meieriprodukter fra Norge til EU 1990-2010 (i kg.) (Kilde: SSB) 

Figur 3.5 illustrerer hvordan økningen i import av 

meieriprodukter inkludert RÅK tok av fra midten av 

2000-tallet. Dette kan i stor grad forklares med økning 

i import av RÅK-yoghurt. Av meieriproduktene er 

figur 3.6: Eksport av RÅK-varer fra Norge til EU 1990-2010 (i kg.) (Kilde: SSB) 

nettopp ost og yoghurt to av de sentrale importvarene. 

Jeg skal nå se nærmere på handelen med RÅK-varer 

mellom EU og Norge.


figur 3.7: Import av RÅK-varer fra EU til Norge 1990-2010 (i kg.) (Kilde: SSB) 

Figur 3.7 viser at importen av RÅK-varer følger 

et tilsvarende mønster som den totale importen av 

jordbruksvarer. Det var et visst løft i importen etter at 

Sverige, Finland og Østerrike ble medlemmer av EU 

og en jevn økning fra da av. Siden 1990 har det vært en 

seksdobling i importen fra EU. Når det gjelder eksport 

av RÅK-varer, viser figur 3.6. et løft umiddelbart etter 

Import av kaker, kjeks, pizza og brødvarer har vært 

den produktgruppen med klarest importøkning. Vi ser 

imidlertid betydelig vekst både når det gjelder deiger 

og blandinger, sjokolade og sukkervarer med kakao 

og tilberedte næringsmidler ellers (som blant annet 

1995, men på 2000-tallet har faktisk eksportmengden 

vist en nedgang. Målt i antall kg var importen i 2010 

omkring tolv ganger så høy som eksporten. 

39 

Det kan også være interessant å se nærmere på utviklingen 

i importen innenfor noen utvalgte produktgrupper. 

figur 3.8: Import av noen utvalgte RÅK-varer fra EU til Norge 1990-2010 (i kg.) (Kilde: SSB) 

omfatter proteinkonsentrater, fettemulsjoner, fløteerstatning 

m.m.). Igjen er det verdt å merke seg økningen 

som skjer for flere av gruppene etter at Sverige, 

Finland og Østerrike ble medlemmer i EU i 1995 – 

samtidig med at WTO-avtalen trådte i kraft. Figur 3.8



illustrerer at det for enkelte produktgrupper har skjedd 

en betydelig importøkning. Deler av matindustrien har 

dermed opplevd en reell konkurranseeksponering fra 

utenlandske produsenter i EU siden begynnelsen av 

1990-tallet. 

Det er i denne forbindelse viktig å merke seg at det 

er forskjell på den landbruksbaserte matindustrien 

som foredler kjøtt, melk, egg, korn og poteter, og den 

delen av matindustrien som produserer industrielt 

bearbeidede produkter (jf. RÅK-produkter) (Nordlund 

2010:7). Den første er i stor grad tollbeskyttet og har 

et tett samspill med det norske landbruket, den andre 

er tollbeskyttet for de jordbruksvarene som inngår i 

RÅK-produktene. Deler av RÅK-industrien baserer 

seg i liten grad på norske jordbruksvarer, som for 

eksempel deler av drikkevarebransjen, og er dermed 

i liten grad avhengig av landbruket (ibid.). Samspillet 

med det norske landbruket vil derfor variere stort 

avhengig av produktsegment. Dette innebærer at også 

liberaliseringen av handelen med EU vil slå svært ulikt 

ut i ulike deler av matindustrien. Enkelte virksomheter 

står bedre rustet enn andre til å møte økt konkurranseeksponering 

som følger av importøkningene. 

3.3.2. Sysselsetting, inntekter og overføringer 

Norsk landbruk og deler av den norske landbruksbaserte 

matindustrien har vært og er relativt sterkt 

skjermet fra utenlandsk konkurranse, ikke minst sammenliknet 

med EU-medlemmene der det internt skal 

være fri handel med mat og landbruksvarer. Norge har 

lenge ført en ambisiøs landbrukspolitikk med høye 

overføringer, sterkt importvern og klare målsettinger 

knyttet til produksjon og inntekt, og ivaretakelse 

av flere ikke-økonomiske hensyn, som for eksempel 

spredt bosetting, miljø og bevaring av kulturlandskap. 

Norges har også hatt en klar målsetting om å bevare en 

norsk matindustri, som i den grad det er mulig, baserer 

sin produksjon på norske råvarer. Spørsmålet er hvordan 

utviklingen i landbruket og den landbruksbaserte 

matindustrien har vært parallelt med Norges tettere 

integrering mot EU gjennom EØS-avtalen, herunder 

avtalene som har liberalisert handelen med landbruksvarer. 

figur 3.9: Utvikling i antall gårdsbruk i Norge 1990-2010 (Kilde: Budsjettnemnda for jordbruket) 

Figur 3.9 viser at nedgangen i antall gårdbruk i Norge 

har skjedd jevnt og trutt tilsynelatende uavhengig av 

endringer i internasjonale rammebetingelser. Antall 

gårdsbruk er redusert fra 96300 i 1990 til 46650 i 2010.


figur 3.10: Utvikling i antall årsverk i norsk jordbruk 1990-2010 (Kilde: Budsjettnemnda for jordbruket) 

Figur 3.10 viser en tilsvarende utvikling som figur 3.9. 

Antall årsverk er redusert fra 98700 i 1990 til 56400 i 

2010. Til tross for at norsk landbrukspolitikk har vært 

utformet relativt skjermet fra internasjonal påvirkning, 

har dermed utviklingen når det gjelder sysselsetting 

gått i én retning: nedover. Hvordan har så inntektsnivået 

i jordbruket utviklet seg? 

figur 3.11: Gjennomsnittlig inntektsnivå i jordbruket 1990-2010 34 (Kilde: Budsjettnemnda for jordbruket) 

34 Justert i forhold til konsumprisindeksen. 

Den gjennomsnittlige inntekten per årsverk i jordbruket 

viser, målt i faste 2008 kroner, relativt stor grad av 

stabilitet. Utover på 2000-tallet har inntektsnivået vært 

34 Justert i forhold til konsumprisindeksen. 

på omtrent samme nivå som det var på begynnelsen av 

1990-tallet. 

41



figur 3.12: Overføringene til jordbruket 1992-2008 (Kilde: Budsjettnemnda for jordbruket) 

Figur 3.12 viser at overføringene til jordbruket over 

jordbruksavtalen har vært relativ stabil i perioden 1992 

– 2008. Justert for konsumprisindeksen har det imidlertid 

vært en viss nedgang over tid. Poenget er uansett 

at Norge ved å stå utenfor EU har stått relativt fritt til 

å opprettholde et høyt støttenivå. I henhold til OECDs 

beregninger har Norge sammenliknet med andre land 

vært helt i toppen når det gjelder størrelsen på støtten 

til jordbruket (Knutsen 2009). WTOs landbruksavtale 

legger formelle begrensninger både på hvor sterkt 

skjermet norsk landbruk skal være gjennom tollsatser, 

og hvor mye støtte (gjennom budsjettstøtte og fastsatte 

målpriser) norske myndighet kan gi til norske bønder. 

Foreløpig har Norge hatt relativt stort handlingsrom 

innenfor rammen av WTO-regelverket, selv om WTO 

setter klare grenser for hvor høyt tollsatsene kan settes 

og hvor mye eksportstøtte og produksjonsavhengig 

støtte det kan gis. WTO-regelverket gir samtidig insentiver 

til å vri virkemiddelbruken i landbrukspolitikken 

i retning av såkalt produksjonsuavhengig støtte (”jf. 

såkalt ”grønn støtte ” i WTOs landbruksavtale), som 

er støtte som i prinsippet gis til bøndene uavhengig av 

hva og hvor mye som produseres på gårdsbruket. I EU 

har det for øvrig vært en klar dreining i retning av at en 

større andel av støtten til jordbruket gis i form av produksjonsuavhengig 

støtte (Nugent 2010). Denne støtten 

antas å være mindre handelsvridende. Poenget er 

at det per 2011 fortsatt er slik at både inntektsnivå og 

støttenivå i det norske jordbruket i liten grad er direkte 

påvirket av Norges forpliktelser overfor EU. Likevel 

har Norge som tidligere vist, valgt å inngå avtaler med 

EU basert på EØS-avtalens artikkel 19 og protokoll 

3, som har medført gjensidige tollfrie importkvoter og 

større gjensidige tollreduksjoner enn det som følger av 

WTO-forpliktelsene. Dette er ikke konsesjoner som 

automatisk følger av EØS-avtalen, men som Norge og 

EU er blitt enige om gjennom nye forhandlinger. Norges 

forhold til EU har dermed betydning for i hvilken 

grad norsk landbruk og matindustri eksponeres for 

internasjonal konkurranse, til tross for at landbrukspolitikken 

ikke er en del av EØS-avtalen. 

Deler av den landbaserte matindustrien har i likhet 

med jordbruket, vært relativt godt beskyttet mot 

internasjonal konkurranse gjennom sterkt tollvern 

på sensitive produkter. Som importstatistikken over 

viser, har likevel konkurranseeksponeringen innenfor 

enkelte produktgrupper økt, blant annet som følge av 

konsesjoner overfor EU. Ser vi på utviklingen av antall 

sysselsatte i matindustrien i figur 3.13, viser den en 

gradvis reduksjon over tid.


figur 3.13: Antall sysselsatte i norsk næringsmiddelindustri 1999-2008 (Kilde: SSB) 

Matindustrien sysselsetter ca. 18,3 prosent av alle 

industriarbeidere (Nordlund 2010:17). Fra 1993 til 

2009 gikk sysselsettingen i matindustrien ned med ca. 

4,5 prosent, mens den i industrien totalt gikk ned ca. 

2,3 prosent (ibid.). Fra 2008 til 2009 gikk imidlertid 

sysselsettingen i matindustrien noe mindre ned enn 

sysselsettingen i industrien totalt. Tilsvarende mønster 

gjelder utviklingen i antall bedrifter (Nordlund 

2010:21). Sammenlikner vi Norge med utviklingen i 

EU-medlemmene Danmark, Sverige, og Finland etter 

at de to siste ble medlemmer av EU, ser vi i tabell 3.2 

at den norske matindustrien ikke har opplevd noen 

dramatisk nedgang i antall sysselsatte. Dette gjelder 

ikke minst den norske kjøttindustrien, der det i perioden 

1995 – 2006 har skjedd en økning i antall sysselsatte. 

Det har også skjedd en økning i antall bedrifter 

og produksjonsverdi i denne sektoren. 

tabell 3.2 Endring i antall sysselsatte, bedrifter og 

produksjonsverdi i kjøttindustrien og matindustrien 

i Norge, Sverige, Danmark og Finland 1995-2006 

(prosent) (Kilde: Nordlund (2010:48)) 

43 

Norge Sverige Danmark Finland** 

Sysselsatte 

Matindustrien - 4,9 -11,0 -20,2 -10 

Kjøttindustrien 

Bedrifter 

12,1 -19,8 -24,1 -11,4 

Matindustrien 17,9 11.7 -26,5 -5,4 

Kjøttindustrien 

Produksjonsverdi 

7,0 2,5 -35,8 5,9 

Matindustrien 54,7 14,7* 32,3 16,7*** 

Kjøttindustrien 62,3 24,3* 5,9 44,0*** 

*) Gjelder for perioden 2000-2006 

**) Tall for Finland gjelder for perioden 1999-2004 

***) Gjelder utvikling i omsetning, ikke produksjonsverdi 

Tabell 3.2 kan gi en indikasjon på hvordan deler av 

norsk matindustri, og spesielt kjøttindustrien, har 

kunnet opprettholde en bestemt posisjon og struktur 

utenfor EU, sammenliknet med de tre nabolandene 

som er medlemmer av EU.



3.3.3. Andre utviklingstrekk: grensehandel og prisnivå 

Ett av de områdene som i mange år har vært diskutert 

i forbindelse med Norges forhold til EU, er grensehandelen. 

Hvordan høye norske priser på tobakk og 

alkohol, og på enkelte norske matvarer som kjøtt, har 

bidratt til handelslekkasjer til nabolandene, er elementer 

i denne diskusjonen. Da Sverige ble medlem av EU 

i 1995, ble utviklingen i grensehandelen i enda større 

figur 3.14: Utvikling i norsk grensehandel 2004-2009 (Kilde: SSB) 

Figur 3.14 viser at omfanget av grensehandelen i perioden 

2004 – 2009 har vært i en størrelsesorden på 9-10 

milliarder kroner. Etter 2008 har det skjedd en klar 

vekst i grensehandelen, men dette kan også ses i sammenheng 

med gunstig kronekurs som har gjort spesielt 

svenske priser lavere sammenliknet med norske priser. 

Fra 2008 til 2009 steg grensehandelen med nærmere 1 

milliard kroner. 

grad aktualisert ettersom det ble antatt at prisnivået 

spesielt på enkelte matvarer i Sverige, ville bli ytterligere 

redusert. I debatten rundt 1994 om norsk og svensk 

medlemskap i EU, ble det brukt formuleringer som at 

grensen mot Sverige ville representere en eneste stor 

”handledisk” hvis Sverige ble EU-medlem og Norge 

ble stående utenfor. Hvordan har så utviklingen vært i 

senere år? 

Sverige er klart viktigst når det gjelder den norske 

grensehandelen, og figur 3.15 viser at det er Strømstad 

– knappe to timer fra Oslo-området som har en 

befolkning på godt over 1 million – som er den dominerende 

destinasjonen. Figur 3.15 viser at omfanget av 

grensehandelen for 2004-2009 ligger på mellom 8,8 og 

godt over 10 milliarder kroner. I all hovedsak blir det 

handlet tobakk, kjøtt og alkohol (Tufte 2007: 32).


figur 3.15: Utvikling i grensehandel etter destinasjon 2004-2009 (Kilde: SSB) 

Andre beregninger har vist at nordmenn kjøpte jordbruksvarer 

og mat (ekskludert alkohol og tobakk) i 

Sverige for omkring 2,9 milliarder kroner fra juli 2005 

til juni 2006 (ibid.). Dette gjaldt varer som ost, kjøtt 

og mineralvann. Undersøkelsene gir en indikasjon på 

betydningen av grensehandelen ettersom den offisielle 

landbruksimporten fra Sverige til Norge i 2006 

hadde en verdi på knappe 2,4 milliarder kroner (ibid.). 

Utviklingen i grensehandelen illustrerer at muligheten 

for betydelig handelslekkasje er til stede hvis prisnivået 

mellom Norge og nabolandene blir stort nok. 

Hvordan er så prisene i Norge sammenliknet med 

EU og andre land i Europa? Tabell 3.3 viser indekser 

fra Eurostat som gir grunnlag for å sammenlikne det 

relative prisnivået på mat, drikke og alkohol i ulike 

land i Europa vurdert opp mot gjennomsnittspriser i 

EU. Tabellen inneholder et utvalg av de 37 land som 

er med i studien fra Eurostat. Tabellen er dominert 

av land som velstandsmessig kan sammenliknes med 

Norge, men tabellen omfatter også noen av de fattigere 

landene i Europa, herunder de tre landene som 

i denne studien har lavest prisnivå sammenliknet med 

EU-gjennomsnittet. Sammenliknet med de 37 landene 

som er inkludert i studien, har Norge relativt sett det 

høyeste prisnivået både på mat/ikke-alkoholholdige 

drikker generelt og på alkohol og tobakk. Det er samtidig 

verdt å merke seg at det innenfor gruppen mat 

og ikke-alkoholholdige drikker er slik at Danmark har 

høyere prisnivå enn Norge på brød og cerealer, mens 

Sveits har høyere prisnivå på kjøtt. Norge har det klart 

høyeste prisnivået av alle 37 land på melk, ost og egg. 

Prisnivået i Sverige ligger i nærheten av EUs gjennom- 

45 

snitt (bortsett fra på alkohol og tobakk), mens Finland 

generelt ligger et stykke over EU-gjennomsnittet på 

mat og ikke-alkoholholdige drikker. Finland er samtidig 

nærmere gjennomsnittet på tobakk og godt over 

på alkohol. ”Utenforlandet” Sveits ligger som Norge 

generelt godt over gjennomsnittet i prisnivå på mat 

og ikke-alkoholdholdige drikker, men har relativt sett 

klart lavere prisnivå enn Norge på melk, ost og egg, 

og på alkohol og tobakk. Det er mange forhold som 

påvirker prisnivået på varer, som lønninger, generelt 

kostnadsnivå, avgifter, konkurranse i produsent- og detaljistleddet 

m.m., og det er ut i fra tabell 3.3 vanskelig 

å si hvor stor selvstendig betydning EU-medlemskap 

kan ha for prisnivået i medlemslandene. For eksempel 

har ”utenforlandet” Island et prisnivå som ligger rundt 

gjennomsnittet i EU. Norge skiller seg ut som det landet 

med klart høyest prisnivå av de 37 landene som er 

med i studien. Det er likevel interessant at ”landbrukslandet” 

Danmark også har et prisnivå som ligger såpass 

høyt over gjennomsnittet i EU.



tabell 3.3 Sammenlikning prisnivå mellom utvalgte land i Europa og EU i 2009 (EU 27 =100) 35 

Mat og ikkealkoholholdige 

drikker 

Brød og 

cerealer 

Herunder: 

Kjøtt 

Melk, ost 

og egg 

Alkoholdige 

drikker 

Tobakk 

eu 27 100 100 100 100 100 100 

Makedonia 52 48 51 60 69 30 

Serbia 70 61 66 81 90 30 

Albania 72 62 64 90 92 33 

Tyrkia 77 68 71 100 161 52 

Ungarn 79 71 72 89 84 51 

Storbritannia 97 84 102 95 117 166 

Spania 97 111 86 105 84 73 

Nederland 98 99 115 93 99 51 

Hellas 101 117 95 132 105 72 

Sverige 104 114 107 90 138 130 

Island 104 129 99 91 168 115 

Italia 108 103 112 124 113 104 

Frankrike 110 113 122 104 95 133 

Tyskland 111 110 126 92 91 119 

Belgia 115 116 121 122 101 108 

Østerrike 116 126 128 100 95 97 

Finland 120 128 120 111 170 110 

Irland 129 132 121 137 167 217 

Danmark 139 146 131 115 135 117 

Sveits 141 138 197 121 113 104 

Norge 154 145 162 169 234 219 

35 Tabellen er lagd på grunnlag av en studie av priser på mat, drikke og tobakk i 37 land i Europa som er presentert i en rapport fra Eurostat. 

Studien dekker omkring 500 sammenliknbare produkter. De sammenliknende prisnivåene er uttrykt i form av såkalte prisnivåindekser 

(”PLIs”). PLIs for de ulike landene gir grunnlag for å sammenlikne prisnivåer opp mot gjennomsnittet for EUs 27 medlemsland. PLI for 

EUs gjennomsnitt er satt til 100. Tall under 100 er med andre ord uttrykk for at prisnivået er relativt sett lavere enn EU-gjennomsnittet, 

mens tall over 100 er uttrykk for at prisnivået er relativt sett høyere enn EU-gjennomsnittet. PLI er utregnet på grunnlag av pris, kjøpekraft 

og valutakurs i forhold til Euro. Detaljert beskrivelse av metoden som er brukt for utregning av PLI finnes på hjemmesiden til Eurostat: 

http://epp.eurostat.ec.europa.eu/portal/page/portal/product_details/publication?p_product_code=KS-BE-06-002 

Tabell 3.3 viser at prisnivå på mat og drikke for forbrukere 

i Norge er av de høyeste i Europa. Spørsmålet 

er så hvilken betydning prisnivået på råvarer har for 

den norske matindustrien? Ofte hevdes det at høye 

råvarepriser bidrar til å gjøre norsk matindustri lite 

konkurransedyktig (Nordlund 2010:110). Betydningen 

av prisen på norske råvarer for industrien varierer 

samtidig stort mellom hvor stort forbruket er av slike 

råvarer i ulike bearbeidede produkter. Naturlig nok er 

det for produkter der råvarekostnaden utgjør en stor 

andel av kostnadsbildet, at konkurransekraften påvirkes 

mest av endringer i råvarepriser (ibid.). Når det gjelder 

råvarer som i stor grad benyttes av norsk matindustri – 

kjøtt, melkepulver, ost og hvetemel – ligger prisnivået 

på disse betydelig høyere enn det EU-produsenter står 

overfor (ibid.). Hvordan dette slår ut for den enkelte 

bedrift, vil imidlertid variere avhengig av produkt og 

produktportefølje. Generelt er råvarekostnadene i 

Norge betydelig høyere enn EU for alle viktige råvarer 

(Nordlund 2010: 111). Hvis disse forskjellene øker 

ytterligere, vil norsk RÅK-industri ha enda større 

behov for prisnedskriving som kan utjevne forskjel-


lene i råvarepriser. Uten en slik utjevning vil deler av 

RÅK-industrien kunne oppleve konkurranseulemper i 

forhold til konkurrerende matvarer fra EU. 

3.4. Drivkrefter i den norske tilpasningen til EU 


Et hovedfokus i dette notatet har vært på den betydning 

EØS-avtalen har hatt for utviklingen på mat- og 

landbruksfeltet i Norge. Jeg har valgt å skille mellom 

på den ene siden matpolitikk og regulering av matfeltet 

og på den andre siden landbrukspolitikk og handelen 

med jordbruksprodukter. Det første området er 

en integrert del av EØS-avtalen, ikke minst etter at 

EØS-avtalen ble utvidet på det veterinære området i 

1999. Norge er dermed på matfeltet forpliktet av det 

meste av EUs regelverk. Jeg har derfor valgt å beskrive 

Norges forhold til EU på matfeltet som en situasjon 

der Norge i praksis er innenfor EU-samarbeidet, og der 

EØS-avtalen i stor grad sørger for en utvikling i Norge 

som er parallell med utviklingen i EU. Landbrukspolitikken, 

herunder det norske importvernet, er ikke 

en del av EØS-avtalen. Jeg har derfor valgt å beskrive 

Norges forhold til EU på landbruksfeltet som et utenforskap. 

Dette ”utenforskapet” må likevel modifiseres 

ved at det med utgangspunkt i EØS-avtalens artikkel 

19 og protokoll 3 er iverksatt avtaler med tollfrie kvoter 

og tollreduksjoner som har liberalisert handelen med 

jordbruksprodukter mellom Norge og EU. På denne 

måten har EU også betydning for norsk landbrukspolitikk. 

Siden EØS-avtalen trådte i kraft i 1994, har dermed 

Norge tilpasset seg til EU på en rekke områder på 

mat- og landbruksfeltet. Jeg skal se nærmere på hvilke 

drivkrefter som har bidratt til disse tilpasningene. 

3.4.1. Økonomisk interessedrevet tilpasning 

EØS-avtalen er den mest omfattende handelsavtalen 

Norge har inngått, og en hovedmotivasjon for å inngå 

avtalen var knyttet til økonomiske interesser. Avtalen 

er betraktet av norske myndigheter som et særlig viktig 

virkemiddel for å ivareta norske handelsinteresser i 

EU-markedet. Når det gjelder EØS-avtalens regulering 

av matfeltet, har de norske økonomiske interessene 

først og fremst vært knyttet til å sikre at den norske 

eksporten av sjømat til EU-markedet ikke skal utsettes 

for tekniske handelshindringer som følger av sprik 

mellom EUs og Norges regelverk. EØS-avtalen sikrer, 

og forutsetter, en parallell regelverksutvikling i EU og 

47 

Norge. Dermed reduserer man sannsynligheten for at 

norske eksportprodukter utsettes for unødvendig og 

ressurskrevende kontroll ved grensepassering til EU og 

at særegne norske regler for matproduksjon, for eksempel 

knyttet til hygiene og merking, brukes av EU som 

begrunnelse for å stoppe import av visse produkter. Betydningen 

av økonomisk interessedrevet tilpasning til 

EU kom særlig til syne ved utvidelsen av EØS-avtalen 

på det veterinære området i 1999. Det var opprinnelig 

stor motstand i Norge mot å overta EUs regelverk på 

dette området, men da de økonomiske konsekvensene, 

ikke minst for norsk sjømateksport, av at dette området 

ikke var del av EØS-avtalen kom til syne, valgte 

norske myndigheter å tilpasse det norske regelverket 

til EU ved å utvide EØS-avtalen. En god illustrasjon 

på hvordan økonomiske interesser fremmet tilpasning, 

er fiskeriminister Peter Angelsens ulike uttalelser 

i forbindelse med behandlingen av denne saken, for 

eksempel i de åpne høringene om veterinæravtalen i 

Stortinget høsten 1998 (Innst.S.nr.72 (1998-99)): 

Jeg vil presisere at det er den nye grensekontrollens 

potensial for forsinkelser som er det vesentlige. 

Dette er etter mitt skjønn ubestridelig. Således 

finner jeg det vanskelig å forstå at noen hardnakket 

benekter en slik realitet. At andre hensyn etter 

en fundert avveining tillegges større vekt, har jeg 

respekt for, men ikke at fiskeriargumentene feies 

under teppet som ikke-eksisterende. 

I vurderingene norske myndigheter har gjort når det 

gjelder konsekvensene av å reservere seg mot EUregler 

som følger av EØS-forpliktelsene, har også 

økonomiske hensyn spilt en rolle. Dette var tydelig i 

forbindelse med avgjørelsen i 2000/2001 om å innlemme 

EUs direktiver for tilsettingsstoffer i EØSavtalen 

og ved håndteringen av munn- og klovsyke i 

2001 da regjeringen valgte å tilpasse seg til EUs tiltak. 

I begge tilfeller ble det spekulert i om det å avvike fra 

EUs linje kunne føre til reaksjoner med økonomiske 

konsekvenser, blant annet mot norsk fiskeeksport. 

Økonomiske interesser har derfor vært en viktig del 

av premissgrunnlaget for norske myndigheter når det 

er tatt beslutninger om å tilpasse seg til EUs regelverk, 

og har også vært en viktig drivkraft for eget initiativ 

til tilpasning (jf. veterinæravtalen). Både den samlede 

økonomiske betydningen av EØS-avtalen, og avtalens 

økonomiske betydning for enkeltsektorer, har dermed 

bidratt til å legge press på norske myndigheter for at de 

skal tilpasse seg til EUs regelverk.



3.4.2. Politisk og rettslig ”tvangsdrevet” tilpasning 

Det meste av EUs regelverk på matfeltet som Norge 

forpliktes av gjennom EØS-avtalen, kan betraktes 

som relativt uproblematisk. Norge og EU har relativt 

sammenfallende faglige synspunkter på dette området. 

Dette kommer blant annet til syne i arbeidet som gjøres 

i relevante internasjonale organer som FNs matvarestandardorgan 

Codex Alimentarius Commission 

og Verdens dyrehelseorganisasjon (OIE), der Norge 

og EU ofte har felles posisjoner. Etter at EØS-avtalen 

trådte i kraft, har det likevel oppstått flere situasjoner 

der norske myndigheter ikke har ønsket å følge eller 

tilpasse seg til EUs regelverk. Norge ønsket opprinnelig 

å oppnå unntak for både EUs direktiver for tilsettingsstoffer 

og for EUs barnematdirektiv. Bakgrunnen 

for dette ønsket var faglige vurderinger i Norge som 

gikk på at iverksetting av EUs regler i Norge kunne 

innebære en helserisiko for norske forbrukere. Norge 

vurderte i disse tilfellene å reservere seg mot direktivene, 

men valgte likevel til slutt å godta at direktivene ble 

innlemmet i EØS-avtalen. Selv om det etter hvert også 

ble gitt støtte fra norske fagorganer om at det å iverksette 

direktivene var forsvarlig ut i fra et helseperspektiv, 

kom det klart til syne at det var bredere hensyn som 

lå til grunn. Norske myndigheter vurderte det å reservere 

seg mot direktivene opp mot de reaksjoner som i 

så fall kunne komme fra EU. Slike reaksjoner kunne 

for eksempel dreie seg om at deler av EØS-avtalen på 

andre områder ville opphøre, at Norge ble utestengt 

fra deltakelse i deler av det regelforberedende arbeidet 

under Europakommisjonen, at det ble gjeninnført bestemmelser 

som kunne få betydning for norsk eksport 

til EU-markedet, eller rett og slett at samarbeidsklimaet 

mellom EU og Norge ville forverres. Bredere 

politiske hensyn knyttet til de bindinger EØS-avtalen 

gir, bidro derfor til å ”tvinge” gjennom tilpasninger til 

EU. Slike bindinger synes også å ha bidratt til at Norge 

har forhandlet fram artikkel 19-avtaler, noe kommentaren 

fra Lars Sponheim i forbindelse med Stortingets 

behandling av den første artikkel 19-avtalen illustrerer. 

Han viste til at det var nødvendig å godkjenne avtalen, 

både for EØS-avtalen i seg selv og for Norges forhold 

til EU. 

Betydning av bredere politiske hensyn relatert til 

Norges forhold til EU, synes også å ha spilt inn da 

Norge ønsket å avvike fra EUs tiltak i forbindelse med 

utbruddet av munn- og klovsyke i enkelte EU-land. 

Norske myndigheter valgte til slutt å iverksette de 

samme tiltakene som EU – i stor grad basert på en 

politisk vurdering av de konsekvenser det å bryte med 

EUs regler kunne få. EØS-avtalen bidrar på denne 

måten til at Norge i praksis har få muligheter til å avvike 

fra EUs regler. Mangelfull eller feilaktig iverkset- 

telse av eksisterende EØS-forpliktelser kan føre til at 

saken bringes inn rettslig for EFTAs overvåkningsorgan 

og eventuelt EFTA-domstolen. Både det å reservere 

seg mot å innlemme nye EØS-relevante regler 

i EØS-avtalen (som i tilfellet med tilsettingsstoffdirektivene 

og barnematdirektivet), og det å iverksette 

ensidige tiltak innefor rammen av EØS-forpliktelsene 

som avviker fra EUs tiltak (som i tilfellet med munn- 

og klovsyke), kan føre til reaksjoner fra EUs side. De 

norske tilpasningene på matfeltet skjer på denne måten 

innenfor klare politiske og rettslige begrensninger. I 

det politiske miljøet vil det samtidig være ulike syn på 

hvor ”tvingende” disse begrensningene er, noe vi ser av 

både debattene om tilsettingsstoffdirektivene og barnematdirektivene 

i Stortinget, og i debatten på andre 

sektorområder om hvor realistisk det er at Norge skal 

reservere seg mot EU-direktiver. 36 

3.4.3. Stiavhengighet 

Norge har valgt EØS-avtalen som hovedtilknytningsform 

til EU, noe som binder opp regelverksutviklingen 

i Norge på de områder som er omfattet avtalen. EØSavtalen 

åpner i prinsippet for at Norge kan reservere 

seg mot å innlemme nye regler i avtalen, men i praksis 

synes Norge i hovedsak å være ”tvunget” til å iverksette 

de regler EU vedtar som omfattes av EØS-avtalens 

bestemmelser. På matfeltet ser vi at etableringen av 

EØS-avtalen i praksis har bundet opp de valg norske 

myndigheter senere har kunnet gjøre, også når problematiske 

saker har dukket opp. Etter hvert som Norge 

er blitt stadig tettere integrert i EU-samarbeidet på 

matfeltet, har også terskelen for stå utenfor blitt høyere, 

ettersom både fokus og ressurser i dag i stor grad 

er rettet inn mot dette samarbeidet. Selv om EØSavtalen 

ikke omfatter landbrukspolitikk, ser det også 

på dette området ut til at bestemmelser i avtalen har 

bundet opp senere valg. En illustrasjon på dette er Arbeiderpartiets 

stortingsrepresentant Haakon Blankenborg 

som i forbindelse med behandlingen av artikkel 

36 Spesielt interessant i denne sammenheng er den politiske 

debatten i Norge i 2011 om Norge skulle velge å reservere seg mot 

å innlemme henholdsvis datalagringsdirektivet og postdirektivet i 

EØS-avtalen. Det ble til slutt flertall for å godkjenne datalagringsdirektivet, 

til tross for at motstanden i det politiske miljøet var stor, 

også innenfor Høyre, som tradisjonelt har vært lite villig til å vurdere 

bruken av reservasjonsretten. På landsmøtet i Arbeider partiet 

ble det gjort et vedtak om at Norge skulle bruke reservasjonsretten 

for å unngå at postdirektivet innlemmes i EØS-avtalen. Dette var 

også noe nytt. Dermed ble det lagt opp til at regjeringen, bestående 

av Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, skulle 

prøve å oppnå unntak for direktivet gjennom forhandlinger med 

EU, eventuelt anvende reservasjonsretten. Hvis saken ender med at 

reservasjonsretten anvendes, vil dette i så fall være første gang.


19-avtalen i 2003 uttalte at avtalen ”må ses på som en 

konsekvens av EØS-avtalen”. Verken artikkel 19 eller 

protokoll 3 tilsier noen automatikk i at det skal skje en 

ytterligere liberalisering av handelen mellom Norge og 

EU. Begge bestemmelsene viser samtidig til en intensjon 

om at partene skal diskutere muligheten for å 

forhandle fram nye gjensidige konsesjoner i handelen. 

Indirekte legger derfor bestemmelsene press på at Norge, 

som på disse områdene har flest defensive interesser, 

skal innlede forhandlinger med EU med sikte på å 

liberalisere handelen. Det vil være vanskelig for norske 

myndigheter å stå imot dette presset veldig lenge uten 

at EU om ikke annet vil kunne hevde at intensjonen 

om å legge til rette for økt handel undergraves. Selv om 

landbrukspolitikk ikke inngår i EØS-avtalen, bidrar 

dermed avtalen likevel til å sette et av kjerneelementene 

i den norske landbrukspolitikken under press, 

nemlig importvernet. Etableringen av EØS-avtalen 

har dermed påvirket utviklingen også på områder som 

i utgangspunktet faller utenfor avtalen, og har skapt 

begrensninger på senere handlingsalternativer. 

3.5. Utfordringer knyttet til Norges forhold til EU på 

mat- og landbruksfeltet 

Selv om Norge ikke tar del i EUs felles landbrukspolitikk, 

viser dette notatet at Norge har et tett forhold 

til EU på mat- og landbruksfeltet. På matfeltet 

er Norge i all praktisk henseende en integrert del av 

EU-samarbeidet, med unntak av de politiske beslutningsprosessene. 

Utviklingen i Norge følger dermed i 

stor grad samme spor som EU på dette feltet. Utviklingen 

siden 1994 viser da også hvordan EØS-avtalen 

fungerer som en dynamisk avtale som gradvis bidrar til 

både å utvide og utdype samarbeidet gjennom innlemming 

av nye samarbeidsområder (som veterinæravtalen 

er eksempel på) og iverksetting av nye EØS-relevante 

regler i Norge. På landbruksfeltet deltar ikke Norge i 

et tett integrert samarbeid med EU, i det minst ikke på 

de områder som omfattes av EUs felles landbrukspolitikk. 

Kontakten med EU er på dette området av mer 

uformell art. Likevel berøres også landbruksfeltet av 

Norges forhold til EU, ikke minst gjennom den gradvise 

liberaliseringen av handelen med landbruksvarer 

og bearbeidede landbruksvarer mellom de to partene 

som har pågått siden EØS-avtalen trådte i kraft i 1994. 

Også på dette området har det dermed vært en dynamikk 

som har økt betydningen av EU for norsk landbruk 

og matindustri. Norges forhold til EU på mat- og 

landbruksfeltet har på denne måten vært gjennom en 

utvikling som har skapt noen utfordringer i Norge for 

politiske myndigheter, næring og industri, så vel som 

for norske forbrukere. Jeg skal vurdere nærmere noen 

av disse utfordringene. 

49 

Konkurranseevnen i norsk landbruk og matindustri 

Selv om hjemmemarkedsandelen i norsk matindustri, 

ekskludert bearbeidet fisk og fiskevarer, gikk ned fra 

ca. 90 prosent i 1995 til ca. 85 prosent i 2009, er norsk 

matindustri fortsatt primært rettet mot det norske 

markedet (Nordlund 2010: 99). Dette blir enda 

tydeligere hvis vi ser på kjøtt- og meierisektoren som 

har en hjemmemarkedsandel på ca. 97 prosent. Enkelte 

virksomheter har et eksportpotensial som kan utnyttes 

gjennom de gjensidige handelskonsesjonene som gjøres 

i forhandlingene med EU. Likevel er norsk landbasert 

matindustri først og fremst avhengig av å få omsatt 

sine produkter i Norge. Det er et gjensidig avhengighetsforhold 

mellom landbruket og den landbaserte 

matindustrien. Samtidig består den norske matindustrien 

av virksomheter som i ulikt omfang benytter 

henholdsvis norske og utenlandske råvarer. Dette gjør 

at konsekvensene av både handelsliberaliseringen og 

variasjonen i råvarekostnadene, rammer ulikt avhengig 

av hvilke produkter virksomhetene selger. De ulike 

virksomhetene står derfor overfor noe varierende utfordringer 

når det gjelder utviklingen i Norges forhold til 

EU. Den sentrale problemstillingen for virksomhetene 

i RÅK-industrien er likevel relatert til råvareprisene, 

både knyttet til den prisen de må betale for norske 

råvarer og til det prisnedskrivingstilskuddet de får når 

det er sprik mellom norske og utenlandske råvarepriser. 

Utviklingen i prisnivået på råvarer mellom Norge og 

andre land blir dermed en av de viktige utfordringene 

framover, ikke minst hvis importen av RÅK-varer øker 

i samme omfang som den har gjort siden 1990-tallet. 

Avhengighetsforholdet mellom landbruket og den 

landbaserte matindustrien som i all hovedsak baserer 

sin produksjon på norske råvarer, er sterkere enn for 

resten av matindustrien. Også her er råvarepriser et 

viktig element. Samtidig har denne delen av industrien 

enda klarere interesse av å opprettholde et sterkt importvern 

for jordbruksvarer – gitt naturligvis at norske 

råvarepriser fortsetter å ligge godt over verdensmarkedsprisene. 

37 Når det gjelder Norges forhold til EU, 

37 Etter mange år med stabile priser, økte prisene på jordbruksvarer 

på de internasjonale markedene betraktelig i 2007. Prisveksten 

varte fram til sommeren 2008 før den falt kraftig igjen. Senere 

har prisene flatet ut (Nordlund 2010:100). Prisveksten reduserte 

avhengigheten av et sterkt importvern for flere produkter i Norge, 

ettersom den norske prisveksten ikke var like sterk. Internasjonal 

prisutvikling kan på denne måten påvirke importvernets betydning. 

Prisveksten skapte også en debatt om matforsyning og spørsmålet 

om jordbruksproduksjonens rolle i dette i en situasjon med kraftig 

befolkningsvekst (se Smedshaug (2008) for en analyse av denne 

problematikken).



er opprettholdelse av et fortsatt sterkt importvern den 

største utfordringen for jordbruket. Et sterkt importvern 

er en forutsetning for å gjennomføre den eksisterende 

norske landbrukspolitikken. Importvernet brukes 

som et viktig virkemiddel for å sikre produksjon og 

omsetning av norske produkter på hjemmemarkedet og 

står sentralt for å sikre både sysselsetting og en struktur 

i landbruket med spredt bosetting. Selv om importen 

av basis jordbruksvarer (jf. artikkel 19) i likhet med 

import av RÅK-varer, totalt har økt siden 1990-tallet, 

er fortsatt sentrale jordbruksprodukter som kjøtt og 

meieriprodukter godt beskyttet av importvernet, selv 

om det for enkelte produktgrupper har vært merkbare 

importøkninger, som for ost, yoghurt og grønnsaker. I 

forhandlingene om artikkel 19 som til nå er forhandlet 

fram, har norske myndigheter forsøkt å skjerme utsatte 

produktgrupper. Mange av konsesjonene overfor EU er 

derfor gitt for enten produkter der det ikke er betydningsfull 

konkurrerende produksjon i Norge, der det 

har vært betydelig import fra EU til Norge fra før, eller 

der matindustrien har et importbehov. En indikasjon 

på at konsekvensene av liberaliseringen av handelen 

med jordbruksvarer foreløpig ikke har vært dramatiske, 

er at Senterpartiet, som i utgangspunktet både er imot 

både EØS-avtalen og klare lettelser i importvernet, 

endte med å anbefale den siste artikkel 19-avtalen som 

ble vedtatt i Stortinget våren 2011. Gjennom EØS-avtalens 

artikkel 19 ligger det samtidig et konstant press 

for at handelen med jordbruksprodukter med EU skal 

liberaliseres ytterligere i tiden framover. Artikkel 19 

sier at utviklingen av handelen mellom Norge og EU 

skal skje på ”gjensidig fordelaktig basis”. Som tallene i 

dette notatet viser, er det først og fremst eksporten fra 

EU til Norge som har hatt en betydelig vekst. Dette 

gjelder for øvrig i enda større grad for RÅK-varene. 

Spørsmålet er derfor hvor langt liberaliseringen kan gå 

før det norske importvernet uthules og beskyttelsen av 

jordbruket ikke lenger blir reell. 

Det kan ligge en innebygd spenning mellom landbruket 

og matindustrien når det gjelder råvarepriser. 

Bøndene vil være interessert i å hente ut priser i 

markedet som gir høyere inntekt, industrien ønsker 

lave råvarekostnader. Reduseres den prisen bøndene 

kan ta ut i markedet, kan det oppstå krav om at dette 

kompenseres med økte overføringer over statsbudsjettet 

for at inntektsnivået til bøndene skal opprettholdes. 

Handelsliberalisering og utvikling i råvareprisene kan 

på denne måten legge press for å endre den norske 

landbrukspolitikken. 

Et annet poeng er hva som skjer hvis det eventuelt 

oppnås en ny WTO-avtale på landbruk som innebærer 

en svekking av det norske importvernet gjennom redu- 

serte tollsatser. Dette kan på den ene siden legge press 

for prisreduksjoner i Norge (NOU 2011:4). På den 

andre siden vil en slik avtale kunne øke importpresset 

til det norske markedet. 

Forbrukerinteresser i Norge 

Forbrukerinteressene er i begrenset grad representert i 

beslutningsprosessene på mat- og landbruksfeltet som 

er beskrevet i dette notatet. Forbrukerhensyn har likevel 

vært tema i flere av de prosesser som er analysert. I 

forbindelse med forhandlingene med EU om liberalisering 

av handelen med jordbruksvarer, er hensynet 

til forbrukerne særlig blitt påpekt i forbindelse med 

behovet for større og bredere utvalg av matvarer i det 

norske markedet. Deler av liberaliseringen har da også 

skjedd i forhold til import av såkalte ”matspesialiteter”, 

som tidligere i liten grad har vært tilgjengelig i det 

norske markedet. Dette har igjen bidratt til å fremme 

innovasjon og produktdifferensiering i den norske 

matindustrien. På den måten er utvalget også blitt både 

større og bredere. 

Når det gjelder nivået på matvareprisene, er bildet 

todelt. Norske forbrukere bruker ikke noen stor andel 

av inntekten på matvarer relativt sett i forhold til andre 

utgifter (Nordlund 2010). Som vist i dette notatet, 

ligger imidlertid prisnivået i Norge likevel på topp i 

Europa. Det er derfor et potensial for lavere priser også 

i Norge. En omlegging av landbrukspolitikken for å 

redusere prisnivået på matvarer ned mot gjennomsnittlig 

EU-nivå, kan imidlertid gjøre det vanskeligere 

å oppnå andre målsettinger, som spredt bosetting, 

levende bygder, småskalaproduksjon osv. Spørsmålet er 

derfor hvilke hensyn forbrukerne ønsker å vektlegge. 

Samtidig viser utviklingen i grensehandelen at pris på 

matvarer har betydning for forbrukerne. Omfanget av 

grensehandelen med Sverige når det gjelder mat og 

drikke, er omtrent i samme størrelsesorden som den offisielle 

importen. På denne måten legger forbrukernes 

atferd press på både handels- og landbrukspolitikken. 

For politiske myndigheter blir det dermed viktig både 

å avveie forbrukerinteresser opp mot andre hensyn, 

og å ta hensyn til forbrukeratferden ved utforming av 

politiske virkemidler. 

Forbrukerhensyn har også vært tema i forbindelse utviklingen 

av EUs regelverk på matfeltet. Jeg har i dette 

notatet vist hvordan hensynet til folkehelsen stod helt 

sentralt da norske myndigheter vurderte om EUs direktiver 

for tilsettingsstoffer og EUs barnematdirektiv 

skulle innlemmes i EØS-avtalen. Det kom fra faglig 

hold i Norge flere advarsler mot å godkjenne direktivene 

med hensynet til folkehelsen som begrunnelse. 

Norske myndigheter valgte likevel å godkjenne direk-


tivene. Sakene illustrerer at i en EØS-sammenheng 

kan forbrukerinteressene bli veid opp mot betydningen 

av EØS-avtalen og Norges forhold til EU, og at 

offentlige myndigheter har opplevd at terskelen for å 

reservere seg mot EØS-relevante regler som høy. Også 

for forbrukerinteressene blir det dermed viktig å rette 

fokus mot regelverksutviklingen i EU, gjennom norske 

myndigheters deltakelse i dette arbeidet og gjennom 

forbrukerorganisasjoner på EU-nivå, for å forsøke å 

påvirke EUs regelverksutvikling i en forbrukervennlig 

retning. 

Politisk styring og beslutningsprosesser 

Norges forhold til EU gjennom EØS-avtalen har skapt 

nye utfordringer både når det gjelder politisk styring, 

og når det gjelder å tilpasse nasjonale beslutningsprosesser 

til at mange av premissene for politikken legges 

på EU-nivå. Et godt eksempel på dette er Mattilsynet 

som i dag retter store deler av aktivitetene mot EUrelatert 

arbeid. Premissene for det regelverket Norge 

iverksetter på matfeltet gjennom EØS-avtalen, legges 

i stor grad på EU-nivå. Dette har ført til at det lovforberedende 

arbeidet som foregår i Europakommisjonen 

har fått stor betydning. Det er først og fremst i denne 

delen av beslutningsprosessen at Norge kan få gjennomslag 

for sine interesser. Dermed blir det viktig 

for norske myndigheter å få oversikt over og avklare 

norske interesser på et tidligst mulig tidspunkt. Dette 

krever igjen koordinering mellom relevante departementer 

og mellom departementer og relevante fagetater. 

Det innebærer også et behov for en dialog tidlig 

i prosessen mellom offentlige myndigheter og berørte 

parter, som forbrukerorganisasjoner, industri og næring, 

om norske behov i forbindelse med utviklingen av nytt 

EØS-relevant regelverk i EU. Som vist i dette notatet, 

er det fortsatt muligheter for å forbedre denne dialogen 

på matfeltet. Mattilsynet spiller en sentral rolle i 

dette. Poenget er at eksisterende rutiner for høring av 

berørte parter (jf. forvaltningsloven) mister sin reelle 

betydning, ettersom slike høringer skjer etter at EU 

har vedtatt nye regler og det i praksis ikke er mulig å få 

dem endret. EØS-avtalen innebærer på denne måten 

et behov for å tilpasse beslutningsprosessene i Norge til 

saksgangen og beslutningsprosessene i EU. Gjennom 

Lisboa-traktaten har Europaparlamentet fått en viktig 

rolle å spille på enda flere områder i EUs lovgivningsprosess, 

blant annet på landbruksområdet. Dette gjør at 

Norge kan bli nødt til å rette enda sterkere fokus mot 

denne institusjonen, i tillegg til Europakommisjonen, i 

sitt arbeid på mat- og landbruksfeltet. 

EØS-avtalen har generelt bidratt til at norske myndigheter 

i økt grad er nødt til å trekke inn den europeiske 

dimensjonen i sine politiske avveininger på mat- og 

landbruksfeltet. Vilkårene for å oppnå politiske mål er 

på denne måten endret. Dette gjelder på matfeltet, så 

vel som på landbruksfeltet. Det er ikke dermed sagt 

at Norge står uten innflytelse. Likevel må både norske 

myndigheter, norsk industri og næring og norske 

interessegrupper, arbeide på nye måter og på flere 

arenaer for å fremme sine interesser – i forhandlinger 

med EU, i komiteer, arbeidsgrupper og organisasjoner 

på EU-nivå, i uformelle nettverk, gjennom kontakt 

med EU-institusjoner og andre lands myndigheter, og 

gjennom samarbeid med europeiske institusjoner om 

iverksetting og etterlevelse av EØS-forpliktelser. 

Norges forhold til EU utfordrer på denne måten 

statens styringskapasitet og evne til å oppnå politiske 

målsettinger. Samtidig er det ikke nødvendigvis slik at 

styringskapasiteten svekkes på alle områder. Forholdet 

til EU skaper begrensninger på noen områder og 

muligheter på andre. 

51



Referanser 

Borgen, Svein Ole og Frode Veggeland (2002): ”Matvarereguleringer 

og handelsrestriksjoner: nasjonale 

myndigheters håndtering av offensive og defensive 

interesser.” Nordisk Administrativt Tidsskrift, Vol. 83, 

Nr. 3, side 207-222. 

Claes, Dag Harald og Bent Sofus Tranøy (red.) (1999): 

Utenfor, annerledes og suveren? Norge under EØS-avtalen. 

Oslo: Fagbokforlaget. 

Egan, Michelle (2001): Constructing a European market: 

standards, regulation and governance. Oxford: Oxford 

University Press. 

Egeberg, Morten (red.) (2006): Multilevel Union Administration. 

The Transformation of Executive Politics in 

Europe. Houndmills, Basingstoke: Palgrave Macmillan. 

Europastrategi for matområdet (2010): Vedlegg til 

Matdepartementenes plan for det internasjonale arbeidet 

på matområdet, februar 2010. Oslo: Fiskeri- og kystdepartementet, 

Helse- og omsorgsdepartementet, og 

Landbruks- og matdepartementet. 

European Commission (1985): Commission Communication 

of the Internal Market Community Legislation 

on Foodstuffs. COM (85) 603 final. Brussel: European 

Commission. 

European Commission (2000): White Paper on Food 

Safety. COM (1999) 719 final. 

European Communities (2002): Regulation (EC) No. 

178/2002 of the European Parliament and of the Council 

of 28 January 2002 laying down the general principles and 

requirements of food law, establishing the European Food 

Safety Authority and laying down procedures in matters of 

food safety. 

Innst.S.nr.248 (1991-92): Innstilling fra utenriks- og 

konstitusjonskomiteen om samtykke til ratifikasjon av 

Avtale om Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet 

(EØS), undertegnet i Oporto 2. mai 1992. 

Innst.S.nr.72 (1998-99): Innstilling fra utenrikskomiteen 

om samtykke til godkjenning av EØS-komiteens beslutning 

nr. 69/98 om endring av EØS-avtalens vedlegg I 

(Veterinære og plantesanitære forhold). 

Innst.S.nr.104 (2000-2001): Innstilling frå næringskomiteen 

om samtykke til at Norge deltar i EØS-komitébeslutning 

om innlemmelse av diversedirektivet (95/2/ 

EF), fargestoffdirektivet (94/36/EF) og søtstoffdirektivet 

(94/35/EF) i EØS-avtalen. 

Innst.S.nr.54 (2001-2002): Innstilling fra næringskomiteen 

om samtykke til godkjenning av EØS-komiteens 

beslutning nr. 140/2001 av 23. november 2001 om 

endring av EØS-avtalens protokoll 2 og 3 om bearbeidede 

landbruksvarer og andre landbruksvarer. 

Innst.S.nr.3 (2002-2003): Innstilling fra næringskomiteen 

om samtykke til godkjenning av EØS-komiteens 

beslutning nr. 32/2002 av 19. april 2002 om innlemming 

av barnematdirektivene (96/5/EF, 98/36/EF og 99/39/ 

EF) i EØS-avtalen. 

Innst.S.nr.286 (2002-2003): Innstilling fra utenrikskomiteen 

om samtykke til inngåelse av avtale med Det 

europeiske fellesskap (EF) om utvidet handel med landbruksvarer 

etter EØS-avtalens artikkel 19. 

Innst.290 S (2010–2011): Innstilling fra finanskomiteen 

om samtykke til inngåelse av avtale med Den europeiske 

union (EU) om utvidet handel med landbruksvarer etter 

EØS-avtalens artikkel 19. 

Joerges, Christian og Jürgen Neyer (1997): “Transforming 

strategic interaction into deliberative problem-solving: 

European comitology in the foodstuffs 

sector.” Journal of European Public Policy, Vol. 4, Nr. 4, 

side 609-625. 

Knutsen, Heidi (red.) (2009): Utsyn over norsk landbruk. 

Tilstand og utviklingstrekk 2009. NILF-rapport. 

Oslo: Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning. 

Landbruksdepartementet (1997): Revisjon av EØS-avtalen, 

veterinær sektor. Oslo: Landbruksdepartementet. 

Landbruksdepartementet (1998): Informasjon om den 

reviderte EØS-avtalen. Oslo: Landbruksdepartement. 

Lie, Amund og Frode Veggeland (2010): Globalisering 

og matpolitikk. Flernivåstyring – WTO. EU og Norge. 

Oslo: Universitetsforlaget. 

Maurer, Donna og Jeffery Sobal (red.) (1995): Eating 

Agendas. Food Nutrition as Social Problems. New York: 

Aldine de Gruyter. 

McCormick, John (2008): Understanding the European 

Union. A Concise Introduction. EU Series. Houndmills 

– Basingstoke: Palgrave MacMillan.


McMahon, Joseph (2006): The WTO Agreement on 

Agriculture. A Commentary. Oxford: Oxford University 

Press. 

Miller, David og Jacquie Reilly (1995): “Making an 

Issue of Food Safety: The Media, Pressure Groups, and 

the Public Sphere.” I: Maurer, D. og J. Sobal (red.): 

Eating Agendas. Food Nutrition as Social Problems. New 

York: Aldine de Gruyter. 

Nordlund, Anders R. (red.) (2010): Mat og industri 

2010. Status og utviklingstrekk i norsk matindustri. Oslo: 

Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning. 

North, Douglas (1990): Institutions, Institutional 

Change and Economic Performance. Cambridge: Cambridge 

University Press. 

NOU 2011:4 Mat, makt og avmakt – om styrkeforholdene 

i verdikjeden for mat 

Nugent, Neill (2010): “Agricultural Policy and Policy 

Processes.” Kapittel 20 i Nugent, Neill: The Government 

and Politics of the European Union. 7. utgave. New York: 

Palgrave & McMillan. 

Ockenden, Jonathan og Michael Franklin (1995): 

European Agriculture. Making CAP Fit the Future. The 

Royal Institute of International Affairs. London: Pinter 

Publishers. 

O’Rourke, Raymond (2005): European Food Law. 

Tredje utgave. London: Sweet & Maxwell. 

Prop.62 S (2010-2011): Samtykke til inngåelse av avtale 

med Den europeiske union (EU) om utvidet handel med 

landbruksvarer etter EØS-avtalens artikkel 19. Oslo: 

Utenriksdepartementet. 

Rommetvedt, Hilmar (red.) (2002): Matmakt. Politikk, 

forhandling, marked. Oslo: Fagbokforlaget. 

Sejersted, Fredrik, Finn Arnesen, Sten Foyn, Olav 

Kolstad og Ole-Andreas Rognstad (2004): EØS-rett. 2. 

utgave. Oslo: Universitetsforlaget. 

Skogstad, Grace (2001): “The WTO and Food Safety 

Regulatory Policy Innovation in the European Union.” 

Journal of Common Market Studies, Vol. 39, Nr. 3, side 

485-505. 

Smedshaug, Christian Anton (2008): Kan jordbruket 

fø verden? Jordbruk og samfunn i det 21. århundre. Oslo: 

Universitetsforlaget. 

53 

St.meld.nr.40 (1996-97): Matkvalitet og forbrukertrygghet. 

Oslo: Landbruksdepartementet. 

Stortinget: http://www.stortinget.no/ 

St.prp. nr. 6 (1998-99): Om samtykke til godkjenning 

av EØS-komitéens beslutning nr. 69/98 om endring av 

EØS-avtalens vedlegg I (Veterinære og plantesanitære 

forhold). 

St.prp.nr.12 (2000-2001): Om samtykke til at Norge 

deltar i EØS-komitébeslutning om innlemmelse av diversedirektivet 

(95/2/EF), fargestoffdirektivet (94/36/EF) 

og søtstoffdirektivet (94/35/EF) i EØS-avtalen. Oslo: 

Utenriksdepartementet. 

St.prp.nr.10 (2001-2002): Om samtykke til ratifikasjon 

av en avtale med tilhørende vedlegg om endring av 

Konvensjon om opprettelse av Det europeiske frihandelsforbund 

(EFTA) av 4. januar 1960, undertegnet i Vaduz 

21. juni 2001. Oslo: Utenriksdepartementet. 

St.prp.nr.29 (2001-2002): Om samtykke til godkjenning 

av EØS-komiteens beslutning nr. 140/2001 av 23. november 

2001 om endring av EØS-avtalens protokoll 2 og 

3 om bearbeidede landbruksvarer og andre landbruksvarer. 

Oslo: Utenriksdepartementet. 

St.prp.nr.74 (2001-2002): Om samtykke til godkjenning 

av EØS-komiteens beslutning nr. 32/2002 av 19. 

april 2002 om innlemmelse av barnematdirektivene 

(96/5/EF, 98/36/EF og 99/39/EF) i EØS-avtalen. 

Oslo: Utenriksdepartementet. 

St.prp.nr.71 (2002-2003): Om samtykke til inngåelse 

av avtale med Det europeiske fellesskap (EF) om utvidet 

handel med landbruksvarer etter EØS-avtalens artikkel 

19. Oslo: Utenriksdepartementet. 

St.prp.nr.1 (2004-2005): For budsjetterminen 2005. 

Oslo: Moderniseringsdepartementet. 

Tranøy, Bent Sofus og Øyvind Østerud (red.) (2001): 

Mot et globalisert Norge? Politiske, rettslige og økonomiske 

konsekvenser. Oslo: Gyldendal Akademisk. 

Tufte, Torbjørn (2007): Samhandel med landbruksvarer 

i lys av EØS. Ei gjensidig balansert utvikling? Rapport 

6 – 2007. Oslo: Landbrukets utredningskontor. 

Ugland, Trygve og Frode Veggeland (2006): ”Experiments 

in Food Safety Policy Integration in the European 

Union.” Journal of Common Market Studies, 

Vol.44, Nr.3: 607-624.



Van den Bossche, Peter (2008): The Law and Policy of 

the World Trade Organization. Text, Cases and Materials. 

Cambridge: Cambridge University Press. 

Veggeland, Frode (2000): «Eksterne sjokk og institusjonell 

endring. Kugalskap-saken og reformer i EU.» 

Nordiske Organisasjons Studier. Vol. 2, Nr. 2: 29–63. 

Veggeland, Frode (2001): Norsk landbrukspolitikk – 

endret handlefrihet under nye internasjonale rammer. 

NILF-rapport 2001 – 5. Oslo: Norsk institutt for 

landbruksøkonomisk forskning. 

Veggeland, Frode (2002): ”Matpolitikkens internasjonale 

rammebetingelser”. Kapittel 2 i H. Rommetvedt 

(red.): Matmakt. Politikk, forhandling, marked. Oslo: 

Fagbokforlaget. 

Veggeland, Frode (2004): Internasjonalisering og styring 

av matpolitikk. Institusjoners betydning for staters atferd 

og politikk. Doktorgradsavhandling. Oslo: Institutt for 

statsvitenskap, Universitetet i Oslo. 

Vos, Ellen (1999): Institutional frameworks of community 

health and safety legislation: committees, agencies 

and private bodies. Oxford og Portland, Oregon: Hart 

Publishing. 

Vos, Ellen (2000): “EU Food Safety Regulation in the 

Aftermath of the BSE Crisis.” Journal of Consumer 

Policy, Vol. 23, Nr. 3, side 227-255. 

WTO Secretariat (1999): Guide to the Uruguay Round 

Agreements. Hague, London & Boston: Kluwer Law 

International & World Trade organization.


Vedlegg 1:Mattilsynets møtedeltakelse i EU 

55


Europautredningen


57



andre rappOrter i Serien 

RAPPoRT # 1: «Forvaltningsmessige konsekvenser av EØS/EU. Sentraladministrasjonen – norsk og europeisk.» 

Av Morten Egeberg og Jarle Trondal 

RAPPoRT # 2: «Norsk identitet og Europa» 

Av Thomas Hylland Eriksen og Iver B. Neumann 

RAPPoRT # 3: «EU/EØS-rett i norske domstoler» 

Av Halvard Haukeland Fredriksen 

RAPPoRT # 4: «Analyse av Norges avtaler og samarbeid med EU på fiskeriområdet» 

Av Torben Foss 

RAPPoRT # 5: «Norwegian Non-Governmental Actors in Brussels 1980 – 2010 

Interest Representation and Lobbying» 

Av Kjell A. Eliassen og Pavlina Peneva 

RAPPoRT # 6: «Den femte frihet og Kunnskapens Europa Konsekvenser for Norge» 

Av Meng-Hsuan Chou og Åse Gornitzka 

RAPPoRT # 7: «Iceland and the EEA, 1994-2011» 

Av Eiríkur Bergmann 

RAPPoRT # 8: «EØS-avtalen og norsk energipolitikk» 

Av Ole Gunnar Austvik og Dag Harald Claes



Utvalget for utredning av Norges avtaler med EU 

Den 7. januar 2010 besluttet Regjeringen å nedsette et forskningsbasert, 

bredt sammensatt offentlig utvalg som skal foreta en grundig og bredest 

mulig gjennomgang av EØS-avtalen og konsekvensene av avtalen på alle 

samfunnsområder. 

utvalgets mandat er som følger: 

«Utvalget skal foreta en bred og grundig vurdering av politiske, rettslige, 

forvaltningsmessige, økonomiske og andre samfunnsmessige konsekvenser 

(herunder velferds- og distriktspolitiske) av EØS-avtalen. 

Det skal legges særlig vekt på å vurdere betydningen av utviklingen i EU og EØS 

etter inngåelsen av EØS-avtalen for avtalens omfang- og virkemåte. Eksempler på 

områder det kan være naturlig å utrede er bl.a. distriktspolitikk, demokrati på alle 

styringsnivå, nærings- og arbeidsliv samt forvaltning av naturressurser og miljø. 

Utvalgets arbeid skal inkludere en gjennomgang av erfaringene med Schengenavtalen 

og øvrige samarbeidsordninger med EU. 

Utvalget skal ha vekt på beskrivelser og vurderinger av EØS-avtalens og øvrige 

avtaler/samarbeidsordningers betydning og virkemåte. Arbeidet i organene som ble 

opprettet for å overvåke EØS-avtalens funksjon, vurderes også.» 

utvalgsmedlemmer: 

Fredrik Sejersted (leder), Liv Monica Bargem Stubholt (nestleder), 

Frank Aarebrot, Lise Rye, Dag Seierstad, Helene Sjursen, Fredrik Bøckman Finstad, 

Kate Hansen Bundt, Karen Helene Ulltveit-Moe, Jonas Tallberg, Jon Erik Dølvik, 

Peter Arbo. Sekretariatet ledes av Ulf Sverdrup, og er lokalisert ved Senter for 

europarett (UiO). For mer informasjon se: www.europautredningen.no 

59


Utvalget for utredning av Norges avtaler med EU 

ISBN 978-82-93145-16-5 (trykt) • ISBN 978-82-93145-17-2 (nett)

Norges forhold til EU på mat- og landbruksfeltet - Europautredningen

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?