JAN ERIK VOLD - Samtiden

strategi fra forfatterens side. Romanen er skrevet som en stedfortredende
handling, stedfortredende for en åpen generasjonskonfrontasjon som aldri ble
noe av. (Det står fast at Paal Brekke offentlig rykket ut, da boken kom, og
erklærte at den ikke var noen nøkkelroman. Drivkreftene bak romanen er likevel
ikke til å ta feil av.)
Og hekken vokste kjempehøy, velkonstruert som den er, er en mer leselig
bok i dag. Den er skrevet over lesten «Vi er alle mordere». Denne skyldbevisste,
innadvendte påstand har ikke almen gyldighet, og derfor blir det noe utrolig
stedig og forbløffende over måten forfatteren får den flokete kabalen han selv
har lagt, til å gå opp. Jeg for min del tyder kjernen i romanen som en
slektskonflikt, der storebror/lillebror-rivaliseringen er den sentrale: Den utløser
mordet. En oppvekst-konflikt, med en fraværende fader, skimtes i bakgrunnen. –
I og med at hemmeligheten med mordgåtens løsning er dette forbløffende, at
bror myrder bror, den myrdede utkledd i morderens klær, så har ingen omtale
kunnet ta opp dette: Det ville berøve romanleseren spenningen med boka. Selv
om denne ytre spenning altså er av anekdotisk, forbigående art. Forfatteren selv
har levert et hint, ved å sløyfe de siste 8 linjer i boka, da den ble trykket opp som
billigbok. Det er Morten, storebror og morder av Otto, som fører ordet:
Jeg husker Otto, stakkars Otto, han trodde menneskene skulle bli frie bare de
fikk nok maskiner. Jeg var visst ikke snill mot ham. Jeg syntes han var dum. Og
far sa, jeg skulle huske på at han var liten. Han var jo ikke tre år ennå. Men jeg
var også liten!
Far, jeg husker far, men det vil jeg ikke skrive fra meg. Jeg mener, jeg
hadde ham jo så lite. Det kan da ikke være noe å – nei –
En nysgjerrig leser i dag ville si, med originalboken Og hekken vokste
kjempehøy i sin ene og pocketutgaven Og hekken vokste ... i sin andre hånd: Jo,
si det, her er noe som mangler, noe som forties, si det til oss ...
V
Jeg vil snakke om Paal Brekkes lyrikk. Det er på det felt han har hatt de største
ambisjoner og vært mest produktiv – det er også for sine innsatser her hans ry
først og fremst hviler, som modernismens sentrale figur i landet.
Edvard Beyer har gitt en gjennomgang av denne lyrikken, i Norsk
Litterær Årbok 1968, i artikkelen: «– et dikt mot verden. Temaer og faser i Paal
Brekkes lyrikk». Her tar han for seg utviklingen i enkeltsamlingene fra 1945 til
og med 1965. Han vurderer det lyriske forfatterskap høyt, og av stadig stigende
kvalitet fram til 1960-samlingen. 1965-samlingen ser han som et brudd, en
negering, et utspill i retning av satire og ironi.
I samlinger som er kommet etter at Beyer skrev sin artikkel blir det klart
at bruddet i 1965 er av blivende karakter. Det er derfor rimelig å si at Paal