JAN ERIK VOLD - Samtiden

Å være snill, det var ikke å være meg. Din vilje ligger i fars bukselomme, sa far.
Så gikk jeg dit og lette etter den en natt han sov. Da var jeg 6 år. Jeg stod på bare
ben og det var mørkt, de pustet tungt i utakt. Jeg fant ikke viljen min, men den
fant meg. De våknet plutselig, han tente nattbordlampen og ropte: hva har du i
hånden! Jeg hadde ingenting i hånden, den bare nektet plent å åpne seg.
Samlingen fra 1972, med undertittel Aldersheim Blues, skildrer livet på
en eldreinstitusjon i utkanten av en norsk småby på f.eks. Fredrikstad-kanten.
Bestyrerinnen og hennes klienter og personale fører ordet – og enkelte av
portrettene av de gamle er gitt med varme og innlevelse, f.eks. av tømmermann
Tollef og hans forhold til verktøy og ved. Endel kortdikt gir de gamles tanker
om alderdom og død på en overbevisende måte, slik f.eks.:
Døden rørte ved meg
mens jeg sov
Jeg husker av drømmen
en høy furu
Den nynnet oss inn
i himmelen
Boken vakte stor oppmerksomhet: den kom i annet opplag, den ble tildelt årets
Kritiker-pris, og den er blitt bearbeidet til radioteaterstykke som er sendt i flere
land.
Boken fremstår likevel som et dyktig og vellykket gjennomført litterært
prosjekt, mer enn som en sentral samling i Paal Brekkes forfatterskap. Det blir
tydelig, ikke minst når den seneste samlingen Syng ugle er lagt på bordet. Disse
«enkeltvise dikt» er sterkt personlige riss fra et langt skriverliv. De strekker seg
tilbake til tidlig barndom, over tiden i Sverige under krigen, de modne år og 25årsjubilantens
oppsummerende versetale, samt flere knipper kortdikt og paroler,
og reisedikt fra Europa, USA og Asia – fram til det nye liv som voksen far og
fraskilt mann, med dertil hørende politikks og især kjærlighets besvær. Scenen
fra Det skjeve smil, med onkelen som ser på tolvåringens kjønn, kommer her
igjen i et pregnant 9-linjers dikt, med avslutningen: «Jeg dreper ham,
naturligvis/Og dreper ham iblant fremdeles». Anfektelsene innenfor det
politiske, det erotiske og skrivergjerningen framstår som uforløste – styrken ved
boken er at diktene, i sin knapphet og enkeltvishet, tydeliggjør disse anfektelser.
En imagistisk klarhet rår, i de best formulerte diktene. (Slik også hans
oversetterspråk er blitt klarere, sterkere, tydeligere fra bok til bok, i de tre
diktoversettelsesbøker for Bokklubben: Moderne japansk lyrikk (1965), Ezra
Pound: Dikt i utvalg (1971) og især Indisk lyrikk fra 1979.)
En sosial forståelse viser dette diktet: