JAN ERIK VOLD - Samtiden

Recommendations

Info

hekken vokste kjempehøy (1953). Men ikke bare eget forfatterskap: Paal Brekkes virke som introdusør, oversetter, antologiredaktør, kritiker m.m. gjør ham til modernisme-generasjonens ledende navn i Norge, dens fremste talsmann og administrator. Litt om denne delen av hans virke: – Han oversatte, med instruktivt forord, et utvalg av tidlige T. S. Eliot-dikt, deriblant modernismens kanskje mest kjente dikt «The Waste Land» fra 1924 – dette kom på norsk i 1949 under tittelen Det golde landet og andre dikt. (Brekke har senere oversatt et par skuespill av Eliot.) – Han gav i 1955 ut en antologi Modernistisk lyrikk fra 8 land, som presenterte, uoversatt, engelsk, amerikansk, fransk, tysk, dansk, norsk, svensk og finlandssvensk lyrikk, der nordmennene Boyson, Jacobsen, Arneberg, Gill, Orvil, Vesaas, Tollefsen, Hjertenæs Andersen, Hofmo, Brekke glir inn i selskap med fremmed folk som Auden, Stevens, Apollinaire, Trakl, Sarvig, Ekelöf, Södergran. – En annen antologi fra samme år, 1955, presenterer aktuell norsk lyrikk: Den unge lyrikken 1939–1954, her finnes 32 lyrikere, flest av slike som ikke rimer, men også noen som gjerne gjør det (Inger Hagerup, Tor Jonsson, André Bjerke, Jens Bjørneboe). Redaktøren karakteriserer epoken slik: «Ja, den veldige utvikling i lyrikken, som begynte i 1939 og som ennå fortsetter, denne vitalitet, denne ekspansjon i alle retninger, er vel uten sidestykke i vår litteraturs historie. Topper har vi hatt flere av, men aldri en slik bredde.» – I 1957 kom et bredt utvalg Amerikansk lyrikk i norsk gjendiktning, med presentasjon av 16 poeter, fra Walt Whitman og Emily Dickinson, over Robert Frost, Carl Sandburg, Ezra Pound, fram til E. E. Cummings og Hart Crane. – Legg så til at Paal Brekke var initiativtager, redaktør og primus motor i lyrikkklubben Diktets Venner, som i årene 1958–62 gav ut en årlig antologi, samt et medlemsblad hvert kvartal, arrangerte lyrikk-tilstelninger og gav medlemmene mulighet til å kjøpe diktsamlinger til redusert pris. 4000 medlemmer kom klubben opp i på disse årene. (Virksomheten til Diktets Venner ble senere videreført av Bokklubbens Lyrikkvenner.) – Paal Brekke har vært – og er – virksom som litteraturanmelder, fra 1946 av, i ulike Oslo-aviser (Verdens Gang, Aftenposten, men hovedsakelig Dagbladet). – I tidsskriftet <strong>Samtiden</strong> var han redaksjonssekretær, under Jacob Worm-Müller, 1947–53. – Der skrev han bl.a. en rekke oversikter over norske lyrikkutgivelser disse årene, iblant også om prosa. – Orientering om det norske litterære liv skrev han leilighetsvis for svensk og dansk presse. Om poesiens ytre kår, disse tider, la dette være sagt: Det var usle kår. Det var den kalde krigs epoke, med NATO-innmeldelse, beredskapslov – atomkrigstrussel – hele den USA-dirigerte paranoia som går under navnet «McCarthy-tiden». Et norsk lyrikk-publikum var temmelig uforberedt, og uniformert, om den modernisme som nå banket på, vant som de var til samholdsparoler og fedrelandsbejaelse fra etterkrigsårenes lyriske bestselgere, skrevet av Reiss-Andersen, Øverland, Nordahl Grieg. Ord i alvor til det norske folk skulle formes klare som Mose steintavler, mente tidens høyest estimerte
lyriker, tilbakevendt fra fire års fangenskap i Sachsenhausen, med disse ord: At en slik krig aldri må gjenta seg, da er det bedre å utradere Sovjet-Unionen mens vi ennå har atomforsprang til å gjøre det. Den samme folkekjære retoriker var det, som tidlig i tiåret dro rundt på foredragsturné som talsmann for utradering av den nye lyrikken. «Tungetale fra Parnasset» kalte han den poesi han selv ikke hadde kunnskaper, energi eller åpenhet til å sette seg inn i (står å lese i Øverlands essaysamling: I beundring og forargelse, 1954), foredraget er et surt oppstøt fra en eldet mann, som beklager seg over at vi lever i et århundre «som har mistet melodien» – Picasso, Hindemith, Eliot, Lindegren er noen av ødeleggerne. Lettvinte påstander og dum argumentasjon, det ser en nå – men foredraget ble registrert som en seier til Øverland av alle dem som ønsket å se det slik. Det såret og hemmet mange i den gryende modernist-generasjonen, og det har fram til dags dato umuliggjort alminnelig, fornuftig tale om norsk lyrikk, innenfor det offentlige (Stortingsfolks lyrikkhat, VGs anal & poesi-oppslag, André Bjerke i norsk TV: «Modernismen er en råtten madrass», norsk radios Aftenpost-dominerte kritikerstab osv, osv) – det er ingen liten skade! Det var nok de som tok til motmæle mot utfallene, men størst opplag og størst applaus fikk altså Øverland. Han brukte den nye lyrikkens salgstall som argument mot dens lødighet. Og salget var dårlig, 50–100–150 solgte eks. var det vanlige, Øverland lå på 60 000. – Et hjertesukk om «tungetale-debatten»: Den var et armodstegn, og den er stadig et armodstegn: at uforstandig tale tas for god fisk, når den kommer fra en kulturkjendis. Og denne «debatten» reproduseres stadig: også i de sist utkomne oversikter om norsk etterkrigslyrikk vies den stor plass og solemne referater. Paal Brekke var blant dem som tok til motmæle. Men aldri riktig med ettertrykk. «Det hele var for dumt,» har han senere uttalt. Debatten endte uavgjort – i den forstand at debattantene trakk seg tilbake hver til sitt – begge parter en smule snurt? Øverland la aldri nytt krutt i kanonene, han gav ut egne dikt fra Nebo bjerg, mens modernistene, som hadde fått en trøkk de helst ville glemme, skrev og utgav sitt. Flirefantene Eidem, Bjerke og Carl Keilhau satt på høyresida av gjerdet og lo, i diverse bakvendte familiebøker. (Keilhau, som også var modernist, skrev en nøktern artikkel om poesi, i Vinduet 3/1955, det skal sies.) Og fra det akademiske fikk den uthengte fyrtiotalist Erik Lindegren støtte og oppreisning – men det var mange år etterpå, i Edvard Beyers diktanalyse av Lindegrens dikt «Vid Shelleys hav» (trykt i Diktets Venner, 2/1960, senere opptrykt i Edvard Beyer: Profiler og problemer, 1966). Begge parter en smule snurt? Men likevel ikke mer enn at en sammenkomst i tilsynelatende forsoning kan finne sted, i 1958, i det første nummeret av Diktets Venner, der Arnulf Øverland har innledningsartikkelen «I tjeneste hos ordene», som slutter slik:
Page 1: JAN ERIK VOLD Et essay om Paal Brek
Page 5 and 6: «Kampen var mer inne i oss enn ute
Page 7 and 8: Paal E. Brekke, romanen fra 1945 ha
Page 9 and 10: lengre periode? - mange av diktene
Page 11 and 12: Brekkes lyriske forfatterskap falle
Page 13 and 14: Alt kan bestandig begynne sang jeg,
Page 15 and 16: Dette er anfektelser innenfor en au
Page 17 and 18: null Intensitet, desperasjon, misti
Page 19 and 20: FIRENZE Fetmagret marmorplass, der
Page 21: ekstra belastende. Den gir et kryss

JAN ERIK VOLD - Samtiden

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?