JAN ERIK VOLD - Samtiden

stirret på meg, skremmende kjent
– meg kan du ikke spyle ut
Om den som ligger under for alkohol heter det, i et annet dikt, med de
edrus ord: «Han/mestrer ikke engang sine henders/enkle bevegelser, han er/et
avskyelig gammelt barn». Om muligheten for et bedre liv, i renere vann, fins
også et dikt:
KOM ETTER!
Ved lavvann var den langstrakte grunnen
bare æsende gjørme under solen
Det luktet smadret medisinskap
To vannblå øyenstikkere hang flimrende
stille i den hete flimmerluften
Jeg stakk en fot i gjørmen, stirret
som i søvne ned for meg: gråsvart
lortvann svuppet om ankelen
Den ubevegelige solvarmen prikket i
armhulene. Da plutselig sprang hun
naken forbi meg, plaskende sprutende
som i et raseri ut mot sjø. Det liksom
motsatte av å dø. Og ropte: kom etter!
En lesers kommentar, til disse uglesanger, siterte og ikke siterte:
Spenningene vedvarer, det uforløste felt vedvarer – men i og med denne bok er
det endelig lagt fram med all ønskelig tydelighet. Mange tidligere bøker har vært
kamuflasje, projisering og omskrivning – denne er ikke det. Den er heller ikke
skjønnskrift. Leseren fatter det. Ansvaret tilbake til forfatteren, i neste bok og
kommende bøker, må da bli – og ordene er forfatterens egne: Oppsøk den største
motstand! Få de fastlåste bilder i bevegelse nå. Om ikke treåringen kommer ut
av røret, så blir det ikke flere dikt. Iallfall ikke slike man leser gjerne. – En
lesers konkrete ønske: En selvbiografi av Paal Brekke.
VIII
Avslutningsvis, om Paal Brekkes forfatterskap: Det beveger seg i en vedvarende
uro, mellom poler av besvergelse og angst. Det sentrale konfliktstoff er
fadersdilemmaet. Den konflikt er først gradvis, skjønt alltid under et visst dekke,
kommet fram i lyset. For en forfatter som er gitt en litterær farsrolle
(«modernismens far») – og faktisk et snes år har vært landets eneste dagskritiker
innenfor lyrikken som har vært på sporet av det nye – vil en slik konflikt bli