JAN ERIK VOLD - Samtiden

uten å se på ham
lar døren gli igjen
Og bare hendene tilbake
lånt brukt
Liksom herreløse hunder er de
står og uler på en øde mo
mot torsdag fredag
Diktet handler om et mord, men det er uklart hvem som er morderen – og
hvorfor. Hender til å løfte en stein blandes sammen med hender som kan slå an
et klaver og spille den fonetisk beslektede komponist Händel – jeg viser her til
Kittang, som summerer opp:
Der alle stier taper seg, – det er i dette indre, flimrende og konturløse
landskap det skjer. Det fører en sti fra et mord, fra et knusende slag. Det fører en
annen sti fra en dempet, harmonisk belysning, fra klaveret og Händel. Men disse
stiene fører ingensteder hen, eller rettere: de fører mot et nullpunkt, mot et
ingenting. De skjærer hverandre i det punkt hvor sinnet ikke lenger er noe annet
enn sitt eget tomrom.
Og det er gjerne dette som diktet handler om, til syvende og sist: en
bevissthets kretsing rundt sin egen tomme kretsing. Diktet inkarnerer, hinsides
all identitetsproblematikk, selve den rene refleksjonsbevegelse.
«En refleksjon omkring intet» har Kittang satt som tittel på sin analyse,
som munner ut i påstanden om at Brekkes dikt, i likhet med det mål
franskmannen Mallarmé satte for sin diktning, nærmer seg et språklig nullpunkt:
På samme måte som den franske dikter har Brekke, gjennom en tett
symbolstruktur, gjennom bilder og klanglige analogier, til en viss grad formådd
å gjøre selv intet talende.
Jeg er uenig med Kittang i hans konklusjon her. Diktet, kaotisk og uklart i
kausaliteten som det er, hviler i et språk – og landskap – av skyld og sorg og
tragikk. Et slikt belastet språklig landskap kan ikke kalles «intet». Da snarere et
landskap av «savn». Hva er det hendene, lik hunder, uler etter, på sluttlinjenes
øde mo? Det er en bestemmelse, en kausalitet, en tilhørighet. «Liksom herreløse
hunder» – altså er det sin herre og mester de uler etter, hundene og hendene?
Slik blir diktet «Der alle stier taper seg», i likhet med så å si alle dikt Paal
Brekke har skrevet, ikke et dikt som hviler innenfor sitt eget landskap og egne
spenninger, egne strukturer – men peker utover seg selv, mot en uro diktet aldri
forsoner. I diktet her skyldes uroen savnet av den dagklare sol, som skulle lyst
slik at stiene ikke tapte seg. Om sollyset er en «mannlig» kraft, så er savnet av
denne kraft beslektet med de herreløse hunders og henders savn av en «herre».