JAN ERIK VOLD - Samtiden

Disse tidlige bøkene er umodne verk – men nødvendige skritt på veien,
sikkert, for den som skrev dem. Og de antyder mange grunndrag av de
spenninger som hele forfatterskapet henter sin drivkraft fra – sterke spenninger,
stor motstand. Om sine dikt har forfatteren sagt: «Å skrive dikt er kanskje det å
oppsøke en motstand, aller helst den nærmeste, mest virkelige. Bare gjennom
motstand samler man seg, føler at man er og at man vinner eller taper. Illusorisk
kanskje: at man fortsetter å vokse.»
III
Paal Brekke skulle nå være i det moment at han er i ferd med å samle trådene i
sitt forfatterskap. Dette gjøres ved at man sjalter ut det uvesentlige, og samler
seg om det vesentlige. Ett signal kom i 1973: Da ble hans to 1950-tallsromaner
gjenutgitt, som billigbøker, i Lanterne-serien. Og i 1978 samler han sine dikt, i
en stor utgave over 315 sider: Dikt 1949–1972. Boken er fullstendig opptrykk av
de seks diktbøkene Brekke gav ut i denne perioden, uten forsøk på rettinger,
strykinger, forbedringer – som han gjorde det i en samling utvalgte dikt på
Bokklubben 1967: Det er alltid nå – bortsett fra at to enkeltdikt er tatt ut fra
1949-samlingen. Forfatteren sier, i en kort note: «Å skrive dikt om igjen, ti og
tyve år etterpå, synes meg i dag som tøv. Til gjengjeld regner jeg med leserens
forståelse av at skjønnlitteratur alltid blir til mot en samtids bakgrunn, og bare
helt kan forstås/vurderes ut fra den bakgrunnen.» – Ja, jo. Dette kan en leser
godta, selv om det står fast, at enkelte av justeringene i 1967-utvalget faktisk
strammet opp og forbedret teksten – i de tre sonettene, f.eks. Enkelte tittelløse
dikt fikk titler som gjorde seg. Mange strykninger var på sin plass. Men det viste
seg at selv om noen av diktene ble «bedre», så var det noe annet som gikk tapt:
Diktenes duft? Diktenes autensitet? Dette egenliv diktene, og især helheten av
diktene samlet i én bok, har hos denne forfatter. Bokklubbsamlingen var redigert
til en ny helhet, med dikt og brokker av dikt fra hele forfatterskapet plassert
temmelig uavhengig av diktenes kronologi. Utvalget ble spesielt, også ved at det
toner ut med et dikt om savnet av far. Det er lagt i munnen på Telemakos, den
langveisfarende Odysseus' sønn: «Min far reiste bort mens jeg ennå var gutt/og
jeg husker ham bare/som fred i tunet/og sol over hender/når kornet såddes/som
stillhet i kirken/når knærne bøydes/som ro i salen/når en førte ordet/og fred over
bordet/når brødet ble brutt». Slik blir også Det er alltid nå en egen Paal Brekkesamling,
med sin tone og sin duft? Men altså frittstilt i forhold til de seks
originale samlingene mellom 1949 og 1972.
Disse nyutgivelsene i 1973 og 1978, pluss Indiaboken nyutgitt i 1968, er
det som gir omfanget av den blivende del av Paal Brekkes skjønnlitterære
forfatterskap. I 1978 utgir Paal Brekke dessuten en ny diktsamling: Syng ugle,
med undertittel Enkeltvise dikt. Det er den eneste av hans samlinger etter 1949
som ikke er komponert i en stor-struktur. Det er dikt skrevet enkeltvis, over en