JAN ERIK VOLD - Samtiden

Men skulde jeg ikke mene noget om poesien? – Nei, det er for vanskelig. Ikke i
dag. Poesien kan være anderledes allerede imorgen. Den er alltid ny, hver gang
der kommer en ny dikter.
Om vi nu må igjennem en periode med – vanskelig poesi, er det kanskje
ikke så farlig. Kommer der en dikter, som har et budskap, vil han nok gi oss det.
Og han kommer nok – imorgen, eller om hundre år.
Da kan det til og med hende, at han gjenreiser vårt sprog.
Hvorpå fulgte redaktøren Paal Brekkes «En trosbekjennelse til diktet»,
som slutter slik:
Ord som bare rimer litt på hverandre, kan de gjøre verden annerledes?
Ja, de kan det.
Og de kan det fordi de nettopp står utenfor dette som tilsynelatende er
virkeligheten. Fordi deres rike nettopp ikke er av denne verden, men av en
annen, der den ytre verdens lovbundne tilfeldighet, alt dette som fornedrer
mennesket til bare å være en ting, ikke lenger gjelder. I ordet skaper mennesket
seg selv. (...) I den indre verden, ordenes verden, der ligger dette faste punkt som
Archimedes søkte, det han skulle vippe hele Jorden fra; og som han fant, for
Jorden ble en annen etter ham. Hvert menneske har hjemstavnsrett i begge
verdener, men bare på det indre planet kan det løfte seg fra tingene, og oppreist,
seende ta skrittet utenfor seg selv.
Dette er, som man ser, fredsommelig tale – men ingen dialog. To
generasjoner taler hvert sitt språk: en eldre – realistisk, forsonlig og resignert –
som sier at nok kommer dét menneske en gang, som skal gjenreise vårt for tiden
begredelige språk og begredelige poesi, modernisme eller ikke modernisme. Og
en yngre – romantisk, spekulativ og ekstatisk – som sender poesien inn i ordene,
utenfor kroppen.
Jeg siterer og påpeker dette, fordi det som slår en leser i dag, som vil sette
seg inn i posisjonsforskyvningene norsk lyrikk har gjennomløpt i
etterkrigsårene, er det faktum at generasjonsoppgjøret mellom generasjon
Øverland og generasjon Brekke aldri ble sluttført. Dette så meget mer påtagelig,
som Brekke med flid og resonnement har avklart sin posisjon vis-à-vis en yngre
generasjons SUFml-krav til litteraturen, krav som på sine måter er like
påståelige og ensporede som de Øverland i sin tid satte fram. Man antar at det
skulle være fullt mulig for Brekke å ha satt Øverland like grundig på plass på
1950-tallet, som han gjør Morten Falck i 1970 («Mot Falck'ske premisser», en
kronikk i Dagbladet, opptrykt i Paal Brekke: Til sin tid. Journalistikk 1945–70).
Eller var det ikke mulig? Brekke er uklar her, iallfall har han handlet uten
tanke på langvarig strategi, i dette at grenseoppgangen til fienden aldri ble klart
markert. Dermed har vi den merkelige skodda som heter norsk åndskamp på 50tallet:
ikke alle visste hvem som slåss mot hvem! Finn Carling har sagt det slik: