Prematurposten nr. 1 2011 - Prematurforeningen

PREMATURPOSTEN 

Tidsskrift for Prematurforeningen Nr. 1 _ 2011 kr 60,- 

wForedrag med Håvard Tjora: Optimal læring 

wRåd og litteraturtips om prematurfødte barn med 

oppmerksomhets- og konsentrasjonsvansker

339,- 

Calma: 

Et unikt produkt 

utviklet for brystmelk 

Med Calma kan barnet lett veksle 

fra mors bryst til Calma og tilbake til 

brystet igjen. 

Boka som gir deg trygghet! 

Ola Didrik Saugstad 

Når barnet er født for tidlig 

En av Norges fremste barneleger 

formidler her all nødvendig 

kunnskap om for tidlig fødte barn. 

Alle aspekter ved helse, ernæring 

og utvikling dekkes og den medisinske 

behandlingen blir forklart 

på en forståelig måte. Som case 

følger vi Martin, som ble født for 

tidlig, gjennom hans første leveår. 

Ola Didrik Saugstad er professor 

i pediatri og leder av Pediatrisk 

Forsknings institutt ved Riks hospitalet. 

Saugstad er Norges mest internasjonalt 

siterte barnelege noensinne. Han har 

også skrevet Barnets første leveår 

Hvert barn har et unikt sugemønster med pauser for å svelge og puste. 

Ved å anvende Calma kan barnet spise og ha naturlige pauser. 

www.medela.se/calma 

Calma Årets Nyhet på Barn- & Babymässan, 2010, i Sverige: 

”Et innovativt produkt med en ny teknikk som får en stor betydning for 

mamma, pappa og barnet den første viktige perioden i barnets liv. 

Smokken for brystmelk gjør det mulig for barnet og veksle mellom 

 

« Boka gir en oppdatert og langt 

på vei fullstendig innføring i 

alle faglige aspekter ved temaet. 

Den optimistiske tonen formidler 

håp til foreldre som får 

barnet sitt født for tidlig, men 

gir samtidig en realistisk innsikt 

i de medisinske problemstillinger 

man står overfor.» 

dr Alf Meberg, NPF-posten 

« Forfatteren klarer å fremstille 

stoffet forståelig også for lekfolk. 

[…] Boken bør være 

tilgjengelig for foreldre og 

ansatte ved nyfødtintensivavdelingene 

i Norge.» 

dr J. Skranes, Tidsskrift for 

den norske legeforening 

(Spartacus 2007). F å s i b o k h a n d e l e n o g p å w w w . s p a r t a c u s . n o 

Medela Medical Norge 

Rosenholmveien 25 

1414 Trollåsen 

Tel: +47 47 77 77 17 

Mail: info@medela.no

Tidsskrift for Prematurforeningen 

C.J. Hambros plass, 0164 Oslo 

Telefon 22 33 40 96 

Opplag: Nr. 1, 2011 – 800 stk. 

Artikler og innlegg sendes: 

prematurposten@prematurforeningen.no 

Artikkelforfatterne og ekspertpanelet står selv 

ansvarlig for innholdet i sine artikler. 

Redaksjonen i Prematurposten forbeholder 

seg retten til å redigere og forkorte innlegg. 

Artikler og innlegg fra Prematurposten kan 

bare gjengis med tillatelse fra redaksjonen og 

artikkelforfattere. 

Utgivelser 2011: 

Mars, juni, oktober og desember 

Medlemskontingent: 

Familiemedlemskap/støttemedlemskap/ 

abonnement kr 300,- per år. 

Frist for artikler/annonser: 

1. februar, 1. mai, 1. september, 1. november 

Kontonummer: 

Annonsører – 1450 12 15601 

Medlemskontingent – 1450 12 15598 

Org.nr: 982 131 286 

Forsidebilde: 

Foto: Elise Enge 

Redaktør: 

Marit Kval Hagemoen 

Redaksjonsmedarbeider og layout: 

Anette Haugen 

Trykk: 

Nordberg trykkeri, Oslo 

Innhold 

Prematurposten nr. 1 – mars 2011 

Presentasjon av forskingsprosjektet: 

Diagnostisering av risikobarn s. 6 

Audrey L.H. van der Meer, Nevrovitenskapelig 

utviklingslaboratorium, Psykologisk institutt, 

NTNU, Trondheim 

Premature familier – sårbare barn og voksne s. 10 

Helsesøster som trygghetsformidler i møte med 

premature foreldre 

Arnhild Lien Hanstveit, helsesøsterstudent i 2010 

Foredrag med superlærern Håvard Tjora: 

Optimal læring s. 14 

Anette Haugen, journalist/fagforfatter 

Tumlastikk s. 16 

Fra Livsbladet, ved Mette Vainer Wegloop 

Oversatt av Vilni Verner Holst Bloch 

Min historie: 

En bitteliten keiser s. 19 

Renate Tellefsen, mamma til vesle Isak 

Barn med konsentrasjons- og 

oppmerksomhetsvansker s. 22 

Arlene Temte, seniorrådgiver Sørlandet kompetansesenter 

Europas foreldreforeninger samlet i Tyskland 

Kjemper sammen for premature s. 25 

Vilni Verner Holst Bloch, Prematurforeningen 

Faste spalter og småstoff 

Oss i Prematurforeningen s. 4 

Oppslagstavlen s. 5 

Leder har ordet s. 5 

Dikt s. 8 

Diskusjonsforum en suksess s. 13 

Aktuell litteratur s. 23 

Forskning jorda rundt s. 24 

Årsprogram for Prematurforeningen Hordaland s. 24 

Ekspertpanelet s. 26 

Spørsmål/svar s. 27

Oss i Prematurforeningen 

Bjarne Rålm 

Styremedlem, 

kasserer 

Kontaktinformasjon 

Prematurforeningen 

Administrasjonen: 

Line B. Knutson, daglig leder 

Epost: line@prematurforeningen.no 

Telefon: 22 33 40 96 

OBS Merk ny adresse: Prematurforeningen, 

C.J. Hambros plass, 0164 Oslo 

Leder nasjonalt: 

Lena Øian 

Epost: post@prematurforeningen.no 

Avdeling Hordaland: 

Synnøve Kleivtun, kontaktperson 

Epost: hordaland@prematurforeningen.no 

Pressekontakt: 

Lena Øian, leder 

Epost: post@prematurforeningen.no 

Tlf. 92 46 32 98 

Prematurposten: 

Marit Kval Hagemoen, redaktør 

Epost: prematurposten@prematurforeningen.no 

Internett: www.prematurforeningen.no 

Org.nr: 982 131 286 

Lena Øian 

Leder, 

Pressekontakt, 

Redaksjons- 

medlem 

Prematurposten 

Arnhild Lien 

Hanstveit 

Styremedlem 

Thea Jenshagen 

Styremedlem 

(Permisjon) 

Marit Kval Hagemoen 

Styremedlem, 

Redaktør 

Prematurposten, 

Prosjektkoordinator 

Helse & Rehabilitering 

Vilni Verner 

Holst Bloch 

Styremedlem 

Stein Elmenhorst 

Styremedlem 

Karin Waterhouse 

Styremedlem 

Mari Skreden 

Sveum 

Styremedlem 

Smykke i gull 

Line B. Knutson 

Daglig leder 

Gullsmed Steinar Skogheim har, med tillatelse 

fra designer Pia Wall, laget et nydelig smykke 

og en slipsnål av logoen vår. 

Smykket er i gull m/kjede i gulldouble 

og koster kr 650,-. 

Det kan fås med en liten diamant for kr 800,-. 

Slipsnål i gull koster kr 650,-. 

Tillegg for inngravering av navn kr 90,-. 

Porto kr 105,- tilkommer på alle priser. 

Smykket kan også fås i hvitt gull. 

Inntektene går til arbeid for medlemmene. 

Smykket kan bestilles på tlf. 92 69 14 66 eller på 

mail: hordaland@prematurforeningen.no

Oppslagstavlen 

Årsmøte 

Velkommen til årsmøte! 

Prematurforeningen innkaller alle våre medlemmer til årsmøte i 

våre nye lokaler på C. J. Hambros plass 5 i Oslo. 

Tid: Tirsdag 12. april 2011 kl. 19.00. Vel møtt! 

I forbindelse med årsmøtet blir det også en temadel: 

«Når måltidet er en utfordring.» Vi får besøk fra Gartnerveien 

Barnehage som har utviklet en metodebok for foreldre, barnehager 

og helsepersonell som skal gi hjelp, råd og veiledning til 

barn med spiseproblemer. 

vvvvvvvvvvvvvvvvvvvvvvvvvvvvv 

Min historie 

Hverdagen med et prematurt barn kan gi mange bekymringer, 

men også veldig mange gleder! I hvert nummer trykker 

vi «Min historie», der du kan lese og trekke erfaringer fra 

andres opplevelser. 

Ønsker du å dele din families historie? Send en epost til: 

prematurposten@prematurforeningen.no. PS: Legg gjerne 

ved noen bilder. 

vvvvvvvvvvvvvvvvvvvvvvvvvvvvv 

Forsidebilder 

Har du et fint bilde av barnet ditt/barna dine du gjerne deler med 

andre? Kanskje også et vi kan bruke på forsiden av bladet? 

Vi trenger bilder både til å illustrere artikler og til forsiden 

– og setter stor pris på om du vil sende bilder til oss på epost: 

post@prematurforeningen.no. Vi trenger alle typer situa- 

sjonsbilder. Vi lover imidlertid at bildene kun vil bli brukt i 

Prematurforeningens egne publikasjoner. 

vvvvvvvvvvvvvvvvvvvvvvvvvvvvvvvvvvvvvvvvvvvvvvvvvvvvvvvvvvvvvvvvvvvvvvvvvvvvvvvvv 


Kjære leser! 

Daglig leder 

har ordet 

Vi i Prematurforeningen begynte det nye året i nye kontor- 

lokaler. Vår nye adresse er C. J. Hambros plass 5. Dette 

kontorfellesskapet drives av Stiftelsen Ideell Arena og 

huset kalles Frivillighetens hus. Her er vi i godt fellesskap 

med flere andre frivillige organisasjoner. Ideen er å samle 

flere frivillige organisasjoner under ett tak så vi kan dra 

nytte av hverandre! 

Nå i begynnelsen av april vil vi avholde årsmøte. 

På årsmøtet vil vår styreleder gjennom flere år, Lena, takke 

for seg. Lena har akkurat fått en sønn, så hun er fullt opptatt 

med en nyfødt i huset. Hele styret ønsker den lille familien 

lykke til. 

Styremedlemmene Karin, Thea, Stein og Vilni slutter 

også i styret. Vi takker for alt engasjement de har bidratt 

med i årene som har gått. Marit, Bjarne, Arnhild og Mari 

fortsetter i det nye styret. 

Som alle våre medlemmer kanskje har fått med seg, har 

vi etterspurt flere nye styremedlemmer. For at foreningen 

skal fortsette å virke, er vi avhengig av et aktivt styre. Når 

dette blir skrevet, er det flere som har tatt kontakt – så jeg 

er sikker på at vi etter årsmøtet vil ha et nytt og engasjert 

styre! 

På grunn av dårlig økonomi i 2010, kunne vi bare utgi tre 

numre av Prematurposten. Nå er vi stolte av å planlegge fire 

numre i 2011. 

I slutten av januar arrangerte vi i samarbeid med 

Tvillingforeldreforeningen et seminar med lærer og pedagogisk 

motivator, Håvard Tjora, i Oslo. Tjora er kjent fra 

TV-serien «Blanke ark». Hans foredrag var utrolig spennende 

og morsomt å høre på. De av dere som ikke hadde 

anledning til å være med, kan lese mer om foredraget i dette 

nummeret. 

Vi ønsker alle våre medlemmer god lesning! 

Hilsen Line B. Knutson, daglig leder

Presentasjon av prosjektet: 

«Diagnostisering av risikobarn» 

Tidlig atferd hos spedbarn blir ofte bortforklart 

som enkle reflekser som er antatt å være ufrivillige 

og ikke bærer preg av å være viljestyrte (Van der 

Meer, 2002, 2010). 

Av: Audrey L. H. van der Meer 

Nevrovitenskapelig utviklingslaboratorium 

Psykologisk institutt, NTNU, Trondheim 

Audrey.meer@svt.ntnu.no 

Det finnes mange medfødte reflekser hos nyfødte spedbarn, 

og det er ikke alltid like lett å skjønne deres funksjon. En del 

reflekser øker nok overlevelsessjansene til den nyfødte (gripe- 

og sugerefleksen), mens andre reflekser kan ha vært en tilpasning 

til fosterlivet (for eksempel å bruke gangerefleksen til å 

forandre stilling i livmoren). 

Det spørs om reflekser virkelig er den eneste form for bevegelse 

nyfødte kan gjøre. Nyere forskning viser nemlig at selv det å suge 

melk eller veive med armene hos nyfødte (Van der Meer, Van der 

Weel og Lee, 1995a) ikke er basert på primitive reflekser, men er 

komplekse bevegelser nøye kontrollert av det nyfødte barnet. 

Presis koordinering? 

Når det hevdes at menneskebarnet er født med sugerefleksen for 

å være i stand til å ta til seg mat fra første stund, glemmes det 

ofte at fosteret har sugd fostervann i nesten seks måneder. Man 

kan i tillegg spørre seg om det bare handler om suging når spedbarnet 

skal spise, eller dreier det seg heller om en presis koordi- 

nering mellom suging, pusting og svelging? 

For å undersøke dette målte vi forandringer i suge- og puste- 

trykk og svelgelyder hos to til tre dager gamle friske, terminfødte 

spedbarn og spedbarn født opp til seks uker for tidlig mens de 

drakk morsmelk fra en flaske (Van der Meer, Holden og Van der 

Weel, 2005). 

Resultatene viste at et bra spisemønster kjennetegnes av 

1:1:1-koordinering av suging, pusting og svelging. Ikke alle 

spedbarna som ble testet, klarte å koordinere suging og svelging 

med pusting. For å løse dette problemet sluttet disse barna 

å puste, mens de sugde og svelget i kortere perioder. Gjennom 

detaljerte analyser ble det videre funnet at maksimal sugetrykk 

var helst koordinert med det å puste ut og at svelging fant sted 

rett før neste sug og mellom innpust og utpust. 

Det ble også funnet flere episoder hvor de nyfødte viste usedvanlig 

fleksibilitet og problemløsning i sin spiseatferd. Mangel på 

fleksibilitet og utilstrekkelig evne til å løse problemer som oppstår 

gjennom et måltid, kan tyde på alvorlig hjerneskade. Slik kan vår 

forskning på sikt hjelpe til med å stille en tidlig diagnose. 

Prospektiv kontroll 

Suging av melk fra bryst eller flaske er avhengig av korrekt timing 

og en evne til å forutse hva som kommer til å skje i den 

nærmeste framtid. Et sentralt begrep i vår forskning er prospek- 

tiv kontroll. Alle bevegelser kontrolleres ved å forutse hva som 

mest sannsynlig kommer til å skje i den nærmeste framtid, slik at 

unngående handling kan bli igangsatt tidsnok eller kontrollerte 

sammenstøt med omverdenen kan bli dannet. 

For eksempel, hvis vi ser en toåring som går omkring og 

deiser borti ting, tror vi straks at noe er i veien – så mye tar 

vi prospektiv kontroll for gitt. For skal man unngå å kollidere 

med ting, må konsekvensene ved å fortsette det pågående hand- 

lingsmønsteret oppfattes, og tiltak settes inn før det er for sent. 

Det er imidlertid ikke slik at kollisjoner nødvendigvis må unngås. Å 

komme seg rundt i miljøet avhenger faktisk av å få føttene til å kollidere 

med underlaget, hendene til å kollidere med ballen osv. Disse 

kollisjonene må kontrolleres nøye dersom de skal sikre den nødvendige 

framdriften samtidig som de ikke påfører kroppen skade. 

På den måten er presis prospektiv kontroll en nødvendighet. Hvor, 

når og hvordan en kollisjon skal skje, må oppdages i tide, og kroppen 

må belage seg på den. Derfor er framtidig persepsjonsinformasjon et 

viktig aspekt ved koblingen mellom organismen og miljøet. 

La oss for eksempel ta det å strekke seg etter en leke som beveger 

seg fram og tilbake foran barnet. Denne oppgaven krever 

temmelig avansert timing og evnen til å forutse. Det hjelper ikke 

å bevege hånden til det stedet der leken sist ble sett, for innen 

hånden kommer dit, har leken beveget seg lenger i sin bane. 

På den måten krever det å fange en bevegelig leke, å kunne 

forutse hvor den kommer til å befinne seg i umiddelbar fremtid, 

hvilket igjen krever prospektiv kontroll av hode, øyne og armbevegelser 

(se figur 1). Og likevel er det faktisk slik at så snart 

babyer begynner å strekke seg etter stasjonære leker i en alder av 

fire måneder, er de i stand til å fange leker som beveger seg med 

relativt stor hastighet (opp til 120 cm/s) like bra. 

Figur 1. En ti måneder gammel baby fanger en leke. Leken 

er festet med borrelås til en plattform på en skinne, som 

ved hjelp av en datamaskin blir skjøvet foran barnet med 

forskjellige hastigheter. Idet barnet forsøker å gripe 

leken, blir hendenes og lekens bevegelser avlest av et 

bevegelsesregistreringssystem som måler posisjonen til 

dioder rundt håndledd og leke. Leken forsvinner ut av syne 

bak et skjermbrett rett før den nærmer seg gripeområdet, 

for å tvinge barna til å gjøre bruk av framtidig 

informasjon. På denne måten målte vi barnas tidstilpasning 

og evne til å forutse, samt hvordan disse utviklet seg det 

første leveåret.

Tester 

For å teste hvordan prospektiv kontroll av det å fange noe utvikler 

seg, undersøkte vi evnen til å fange en leke som beveget 

seg i forskjellig tempo hos friske spedbarn som var født til termin 

(Van der Meer, Van der Weel og Lee, 1994) og hos babyer 

som var i nevrologisk risikosituasjon for hjerneskade pga. for 

tidlig fødsel (

Referanser: 

• Kayed, N.S., Farstad, H. & Van der Meer, A.L.H. (2008). Preterm 

infants’ timing strategies to optical collisions. Early Human Development, 

84, 381-388. 

• Kayed, N.S. & Van der Meer, A.L.H. (2000). Timing strategies used 

in defensive blinking to optical collisions in 5- to 7-month-old infants. 

Infant Behavior and Development, 23, 253-270. 

• Kayed, N. & Van der Meer, A.L.H. (2007). Infants’ timing strategies 

to optical collisions: A longitudinal study. Infant Behavior and Development, 

30, 50-59. 

• Kayed, N.S. & Van der Meer, A.L.H. (2009). A longitudinal study 

of prospective control in catching by full-term and preterm infants. 

Experimental Brain Research, 194, 245-258. 

• Van der Meer, A.L.H. (2002). The fetus and newborn considered as 

water-babies. Nutrition and Health, 16, 19-21. 

• Van der Meer, A.L.H. (2010). Tidlig utvikling hos de minste barn 

i alderen 0-1 år. I E.B.H. Sandseter, T.L. Hagen og T. Moser (red.), 

Kroppslighet i Barnehagen: Pedagogisk arbeid med kropp, bevegelse 

og helse (s. 150-169). Oslo: Gyldendal Akademisk. 

• Van der Meer, A.L.H., Fallet, G. & Van der Weel, F.R. (2008). Perception 

of structured optic flow and random visual motion in infants 

and adults: A high-density EEG study. Experimental Brain Research, 

186, 493-502. 

• Van der Meer, A.L.H., Holden, G. & Van der Weel, F.R. (2005). Coordination 

of sucking, swallowing, and breathing in healthy newborns. 

Journal of Pediatrics and Neonatology, 2, 69-72. 

• Van der Meer, A.L.H., Van der Weel, F.R. & Lee, D.N. (1994). Prospective 

control in catching by infants. Perception, 23, 287-302. 

• Van der Meer, A.L.H., Van der Weel, F.R. & Lee, D.N. (1995a). The 

functional significance of arm movements in neonates. Science, 267, 

693-695. 

• Van der Meer, A.L.H., Van der Weel, F.R., Lee, D.N., Laing, I.A. 

& Lin, J.-P. (1995b). Development of prospective control of catching 

moving objects in preterm at-risk infants. Developmental Medicine and 

Child Neurology, 37, 145-158. 

• Van der Weel, F.R. & Van der Meer, A.L.H. (2009). Seeing it coming: 

Infants’ brain responses to looming danger. Naturwissenschaften, 

96, 1385-1391. 

• Aanondsen, Ch.M., Van der Meer, A.L.H., Brubakk, A.-M., Evensen, 

K.A.I., Skranes, J.S., Myhr, G. & Van der Weel, F.R. (2007). Differentiating 

prospective control information for catching in prematurely 

born VLBW, full-term SGA, and full-term AGA control adolescents. 

Developmental Medicine and Child Neurology, 49, 112-116. 

Fakta om prosjektet 

• Prosjektet «Diagnostisering av risikobarn» er et Doktor- 

gradsprosjekt utført av stipendiat Nanna S. Kayed. 

• Prosjektleder er Prof. Audrey van der Meer. 

• Det er finansiert av Helse og Rehabilitering: Nasjonal- 

foreningen for Folkehelse. 

• Prosjektet startet i 2001 og ble avsluttet med disputas i 

oktober 2009. 

• Målet med prosjektet har vært å kartlegge i detalj utvikling- 

en av prospektiv kontroll av persepsjon og handling hos 

terminfødte og for tidlig fødte spedbarn, samt å undersøke 

om eventuelle avvik fra normalutviklingen kan danne et 

grunnlag for tidlig diagnostisering. 

Kommentar: 

Spørsmål fra Prematurforeningen til prosjektleder: – Hvor 

lang vil veien være for å få implementert slike øvelser på for 

tidlig fødte barn og andre barn i risikosonen slik at intervensjon 

kan settes i gang så tidlig som mulig hos de som trenger det 

og kan ha størst utbytte av det? Og i hvilken grad finnes det 

tilgjengelig intervensjon i forhold til de som diagnostiseres? 

Svar fra Audrey L.H. van der Meer: – Vi har dessverre en 

ganske lang vei å gå. Vår forskning bruker avansert utstyr, og 

analysene er komplekse og meget tidskrevende. Det ser imidlertid 

ut som om vi klarer å plukke opp de for tidlig fødte barna og 

andre barn i risikosonen som kan ha nytte av tidlig intervensjon, 

og dette på et tidligere tidspunkt enn legene klarer med de nokså 

grove standardtestene som er tilgjengelige i dag. 

Det neste skrittet må vel bli at vi finner tester/oppgaver til 

barna som korrelerer høyt med – eller tester det samme som – 

oppgavene i eksperimentene våre, men som egner seg bedre til 

bruk i en klinisk setting. Et stort problem er at det per i dag ikke 

finnes så mye tilgjengelig intervensjon for de aller minste som 

blir diagnostisert. Her må både forskerne og de som utvikler 

terapi/intervensjon sette seg sammen for å utveksle kunnskap. 

vvvvvvvvvvvvvvvvvvvvvvvvvvvvvvvvvvvvvvvvvvvvvvvvvvvvvvvvvv 

a 

b 

c 

Ord om vennskap 

Jeg regner det ikke som 

den største lykke 

å kjenne et menneske 

helt til bunns. 

Det er en større lykke 

stadig å oppdage nye 

dybder hos den vi elsker. 

Det åpenbarer for oss 

stadig mer av det uutgrunnelige 

i menneskenaturens 

evige dybder. 

F. M. Dostovjevskij 

e 

g 

h

24 


Prematurposten Nr. nr. 1 - 2 mars – juni 2009 2009 

PRISLISTER • BROSJYRER • ÅRSRAPPORTER • DM • FOLDERE • HEF TER 

ANNONSE ANNONSE 

NORDBERG NORDBERG TRYKK TRYKK 

(legger inn selv) 

Tlf. 22 76 98 10 

Nordberg Trykk AS er Oslos mest 

fargerike trykkeri beliggende sentralt på Ryen i Oslo 

For mer info se www.nordbergtrykk.no 

IDÉU TVIKLING • DESIGN • TRYKK • KOPI • U TSENDELSE 

25 27

Premature familier 

– sårbare barn og sårbare voksne 

Helsesøster som trygghetsformidler i møte med premature foreldre 

Utdrag fra fordypningsoppgave som artikkel ved 

helsesøsterutdanningen ved Høyskolen Diakonova 

høsten 2009. Problemstillingen er «Hvordan kan 

helsesøster bidra til å skape trygghet hos foreldre 

med premature barn?» 

Introduksjon 

Å få et for tidlig født barn oppleves for de fleste som dramatisk 

og skaper følelsesmessig kaos. Den første tiden kan være preget 

av redsel for om barnet i det hele tatt vil overleve. Senere er det 

andre bekymringer som overtar; vil barnet mitt få problemer? 

Utvikler det seg normalt? Har barnet mitt spesielle behov? Får 

det riktig oppfølging? Foreldrene er ofte engstelige på vegne av 

barnet, usikre på hva de skal følge med på og hvordan de kan 

bidra til en best mulig utvikling (1). 

Primærhelsetjenesten har hovedansvaret for premature og 

deres familier og helsesøster har en viktig rolle i møte med disse 

familiene (2). 

Funn 

Et prematurt barn er ekstra sårbart for påvirkninger fra miljøet (5). 

Viktige beskyttelsesfaktorer er et godt foreldre-barn-samspill, 

god foreldrefungering og sosial støtte fra omgivelsene (6,7). Det 

eneste konkrete, problemforebyggende tiltak som har vist å ha 

betydning, er at foreldrene lærer å tolke barnets signaler og behov 

og reagerer fornuftig på disse (8,9). 

Barnets risiko for funksjonsnedsettelser og adferdsvansker 

øker dersom foreldrene av ulike årsaker er i en vanskelig situa- 

sjon (1). Forskning har vist sammenheng mellom grad av sosial 

støtte, mors stressnivå og det premature barnets adferdsmessige 

utvikling ved treårsalder (10). Det er det nære omsorgsmiljøet, 

mer enn medisinsk status eller grad av prematuritet, som er 

avgjørende for hvordan det går med barnet (11,10,12). 

En del premature barn kommer hjem med reguleringsvansker 

i forhold til spising, søvn og adferd, noe som innebærer en krevende 

omsorgssituasjon (2,3). Redusert evne til å regulere stress, 

gjør at premature barn kan gråte mer og være vanskelige å roe. 

I tillegg sender mange premature ut svake signaler, som kan 

være vanskelige for foreldrene å tolke (5,11,13). Disse faktorene 

bidrar til at det tidlige samspillet med det premature barnet ofte 

representerer en utfordring (13). 

Å bli foreldre til et prematurt barn kan kaste foreldrene ut i 

et emosjonelt kaos og gjøre tilpasningen til foreldrerollen særlig 

utfordrende (14,15). God sosial støtte fra familie, venner og 

10 

Av: Arnhild Lien Hanstveit, 

helsesøsterstudent i 2010 

helsepersonell, har positiv betydning for foreldrenes stressnivå, 

og medfører en varmere og mer aksepterende holdning overfor 

spedbarnet (16). 

Tidlig fødsel avbryter den psykologiske prosessen som skal 

forberede mor til den nye rollen, noe som kan påvirke tilpasningsprosessen 

etter fødselen og den tidlige relasjonen mellom 

mor og barn (17,18). Kvinnen kan også føle mislykkethet, 

mindreverdighet, skyld og skam (17). Situasjonen kan rokke ved 

morens oppfatning av seg selv som en god mor, fordi hun ikke er 

i stand til å beskytte barnet sitt mot smerte og ubehag (15). Noen 

mødre stenger ute egne følelser og mobiliserer alle ressurser på 

å takle situasjonen, noe som kan føre til forsterkede psykiske 

reaksjoner på et senere tidspunkt (19). 

De aller fleste prematurforeldre viser tegn på krisereaksjoner, 

som for eksempel søvnforstyrrelser, ekstrem trøtthet, overfølsomhet 

og endret tidsoppfatning (3). Foreldre til for tidlig fødte 

barn er også mer utsatt for stress, angst og depresjon, enn foreldre 

til fullterminbarn (20,21). 

Mer enn halvparten av foreldrene i en svensk undersøkelse 

rapporterte etter ett år om samlivsproblemer relatert til den premature 

fødselen. Dette gjaldt spesielt unge, i nyetablerte parforhold. 

Etter fire og ti år hadde psykisk helse, livssituasjon og 

parforholdet normalisert seg hos de fleste (3). 

En masteroppgave av Kathrine Kloppen beskriver prematurmødre 

som opplevde det vanskelig å snakke om egne behov på 

helsestasjonen. Systemer og rutiner var i første rekke innrettet 

mot barnet, slik at det var mer tilfeldig om prematurmødrenes 

behov for støtte ble møtt. Studien viser at det er behov for tettere 

og mer tilpasset oppfølging av prematurfamilier, enn det som 

blir gitt til fullterminbarn. Samtidig fortalte mødrene at hyppige 

konsultasjoner var av liten verdi dersom de ikke fikk svar på de 

spørsmålene de hadde, eller at bekymringen og vanskene deres 

ikke ble møtt godt nok (4). 

Mødrene i Kloppens undersøkelse beskrev situasjonen rundt 

amming og pumping som et viktig, sensitivt og sårbart område, 

nært knyttet til morsfølelse og morsrolle. Problemer med amming 

eller pumping medførte psykisk stress og belastning (4). 

Diskusjon 

Funn fra forskningen illustrerer ulike utfordringer knyttet til 

å bli foreldre til et prematurt barn og en sammenheng mellom 

foreldrenes situasjon de første årene og barnets muligheter for 

god utvikling. 

Sosial- og helsedepartementets faglige retningslinjer for 

oppfølging av for tidlig fødte barn, legger vekt på å støtte 

opp om foreldrenes omsorgsutøvelse. Dette kan gjøres ved at 

deres bekymringer og usikkerhet møtes med relevant kartlegging 

av barnets og familiens behov, og ved å iverksette nødvendige 

tiltak. Retningslinjene anbefaler at premature barn får en målrettet 

oppfølging innenfor primær- og spesialisthelsetjenesten. 

Oppfølgingen skal tilpasses grad av prematuritet og komplika- 

sjoner knyttet til fødsel- eller nyfødtperiode (2). 

Primærhelsetjenesten har hovedansvaret for oppfølging etter 

hjemkomst og ansvarsforholdet mellom primær- og spesialist- 

helsetjenesten må avklares før utskriving fra sykehus, slik at

foreldre har forutsigbarhet og vet hvordan barnet skal følges opp 

(2). Helsesøster bør forsikre seg om at barnet får de forventede 

kontrollene på sykehuset. 

I følge de faglige retningslinjene, skal det vurderes om 

helsesøster skal møte familien før utskriving, sammen med personell 

ved nyfødtavdelingen (2). Jeg tenker at etablert kontakt 

mellom helsesøster og foreldrene før utreise, kan ha stor betydning 

for det kommende samarbeidet. Helsesøster har mulighet 

til å etablere et tillitsforhold til foreldrene, som kan ha betydning 

for å kunne bidra til å skape trygghet hos familien etter utskrivelse. 

Foreldrene er i et miljø de nå kjenner, samtidig som barnet 

fortsatt er sykehusets ansvar. 

Den første tiden etter utskrivelse kan være krevende for foreldrene, 

og jeg tror forutsetningene for det første møtet vil være 

annerledes på dette tidspunktet. Et besøk på nyfødtavdelingen 

vil også ha betydning for helsesøsters utgangspunkt; gi en større 

forståelse og innsikt i foreldrenes situasjon og dermed bedre 

grunnlag for et godt samarbeid videre (22). Av den grunn bør 

helsesøster tilstrebe et første møte på sykehuset. Jeg ser at dette 

vil være et ressursspørsmål, spesielt der geografisk avstand mellom 

hjemkommune og sykehus er stor. En telefonsamtale mellom 

helsesøster og foreldrene, kan kanskje være en alternativ 

løsning. Kontakt før utreise er avhengig av at sykehuset informerer 

helsestasjonen om det premature barnet. 

Ill.foto: Privat 

Det er viktig at helsesøster mottar god og tilstrekkelig informa- 

sjon fra sykehuset når barnet kommer hjem (1). Om dette ikke 

foreligger, mener jeg helsesøster på eget initiativ må etterlyse 

utfyllende opplysninger. At helsesøster er godt informert, vil 

trolig ha betydning for familiens opplevelse av ivaretakelse og 

trygghet. 

De faglige retningslinjene anbefaler hjemmebesøk en og to 

uker etter hjemkomst (2). Familiens hjem er en god arena for 

å bygge opp et tillitsforhold mellom foreldrene og helsesøster 

(23). Jeg mener at tilbud om hjemmebesøk de to første konsultasjonene, 

på ingen måte må nedprioriteres og at det kanskje bør 

gis tilbud om dette også for de neste konsultasjonene, om bar- 


nets eller familiens situasjon tilsier det. Helsesøster bør ta med 

vekt på hjemmebesøkene, for å gi et likt tilbud som på helse- 

stasjonen. 

Tettere oppfølging utover generelle anbefalinger, må vurderes 

ut fra familienes individuelle behov (2). Helsestasjonen bør 

ha lav terskel for at foreldrene kan ta kontakt, slik at de kan få 

veiledning og støtte når de har behov for det. Kloppens funn om 

at hyppige konsultasjoner er av liten verdi, dersom foreldrene 

ikke opplever at de ikke er av god kvalitet, viser viktigheten av 

at helsesøster kartlegger deres behov og tilstreber å møte foreldrene 

der de er (4). 

En del foreldre takler den nye situasjonen ved å søke kunn- 

skap og lese det de kommer over av informasjon (3). Kloppens 

masteroppgave konkluderer med at det er for liten kompetanse 

om premature barn på helsestasjonene (4). Noen helsestasjoner 

har lav forekomst av premature barn og mange helsesøstre har 

naturlig nok begrenset erfaring på området. Jeg mener helsesøster 

må være ydmyk for eget kompetansenivå og i stor grad tilby å 

sjekke ut svar på spørsmål foreldre måtte ha, i etterkant av konsultasjonene, 

om ikke egen kunnskap strekker til. Kloppen foreslår 

å heve kompetansen ved enkelte helsestasjoner, som dermed 

kan fungere som ressurshelsestasjoner (4). Her vil geografiske 

forhold ha betydning. 

Det er viktig at barnets vekst og utvikling alltid vurderes ut 

fra korrigert alder, til og med konsultasjon ved toårsalder (2), slik 

at foreldre ikke blir unødig engstelige for barnet utvikling. Med 

korrigert alder menes alder regnet fra termin (1). 

Et fellestrekk for ekstrempremature barn, er at de ofte ikke er til 

å «bli kloke på»; de kan være litt urolige, virke stive i kroppen, 

gi kortere samspillskontakt og er ikke så «kosete». Av denne 

grunn kan foreldre oppleve større grad av stress og ha mer behov 

for støtte og veiledning. Hvis foreldrene lærer å tolke barnets 

signaler og behov og reagerer fornuftig på disse, vil de oppleve 

større trygghet i foreldrerollen, noe som igjen vil gi grunnlag for 

et godt foreldre/barn-samspill. Godt samspill er det viktigste for 

alle barns utvikling (1). 

Her har helsesøster en viktig rolle. Å kunne veilede foreldrene 

i samspill og å tolke barnet, forutsetter kunnskap om premature 

barns særegenheter og reaksjonsmønster. Foreldrene må gjøres 

oppmerksomme på at slike særegenheter vanligvis ikke har noe 

med utviklingen senere å gjøre (1). 

Amming og det å kunne gi barnet morsmelk er viktig for de 

fleste prematurmødre. Morsmelk kan redusere faren for infeksjoner 

i nyfødtperioden og ha betydning for infeksjonstendens 

senere, syn, motorisk og kognitiv utvikling (24,25). Mange premature 

barn sliter med spiseproblemer av ulik art (2), og en del 

prematurmødre som ikke får etablert amming, bruker mye tid 

og energi på å pumpe morsmelk, gjerne hver tredje-fjerde time, 

hele døgnet. 

Amming og pumping er et sensitivt tema som kan rokke ved 

mange følelser. Den klare symbolske og faktiske verdien morsmelk 

og amming har, betyr at det er avgjørende at helsesøster 

møter mødre som har vansker med å gi barnet brystmelk med 

forståelse, respekt og ivaretakelse. Noen ganger kan prematur- 

11 

a

moren trenge hjelp til å ta avgjørelsen om å slutte å amme eller 

pumpe seg, når dette er riktig ut fra totalsituasjonen. Følgene av 

å ikke amme må avdramatiseres og helsesøster må støtte de valg 

som blir gjort (4). 

Risiko for senskader øker med avtagende svangerskapsalder 

og fødselsvekt (2). Foreldrene vil ofte være engstelige for om 

deres barn vil få problemer. Trond Markestad mener fokuset bør 

være at de aller fleste premature barn klarer seg bra og foreldre 

ikke trenger å lete etter tegn på problemer (1). 

Foreldrenes bekymring må uansett tas på alvor og helsesøster 

må ha kunnskap, eventuelt sjekke nærmere eller henvise videre. 

Det anbefales å bruke de samme kartleggingsinstrumenter for 

utvikling som hos terminfødte barn, men premature kan være 

vanskelige å vurdere. Terskelen for å henvise til andre fagpersoner, 

for eksempel fysioterapeut og PP-tjenesten, må være 

lav og helsesøster må samarbeide tverrfaglig med disse (2). 

Helsesøster bør også ta initiativ til å samarbeide med barnehage 

om det er naturlig. 

Foreldre til premature barn kan være en stor ressurs for hverandre 

(4). Helsesøster bør organisere barselgrupper for premature, 

så fremt geografi og antall fødsler åpner for det. Prematurbarna 

trenger ikke nødvendigvis være jevngamle (22). Her mener jeg 

det kan være naturlig å samarbeide på tvers av helsestasjoner og 

kommunegrenser. I tillegg bør prematurforeldrene få tilbud om 

ordinære barselgrupper, men da med barn tilsvarende korrigert 

alder (22). Grupper kan gi verdifull sosial støtte (23). 

Prematurforeldre er utsatt for psykiske vansker (20,21). Helsesøster 

må være oppmerksom i forhold til å fange opp dette. Kloppens masteroppgave 

peker på at rammene på helsestasjonen er for dårlig tilrettelagt 

for å avdekke foreldrenes psykiske helse, da fokuset først 

og fremst er på barnet. Screening av nybakte mødre, med tanke på 

svangerskapsdepresjon, kan være et aktuelt verktøy. 

Mødre i Kloppens studie forteller om problemer med å ta i 

mot hjelp generelt, da dette ofte er en ukjent situasjon og rolle. 

Terskelen for å ta i mot tilbud om psykolog er for mange ekstra 

høy. Studien oppsummeres med at samtaler rundt psykisk 

helse bør være et standardisert tilbud for prematurforeldre, da 

det vil ufarliggjøre og avstigmatisere (4). Jeg mener det er viktig 

at helsesøster på eget initiativ tar opp temaet psykisk helse og 

ikke venter til foreldrene eventuelt ber om hjelp. 

Prematurmødre har ofte under sykehusoppholdet lært barna sine 

svært godt å kjenne og har etter hjemkomst behov for å bli møtt 

og bekreftet som eksperten på barnet. I følge Kloppens undersøkelse, 

vil graden av dette prege morens tillit og videre kontakt 

med helsestasjonen. Behovet for anerkjennelse fra omgivelsene, 

avslører samtidig en sårbarhet. Denne sårbarheten kan gjøre 

mødrene mottagelige for å bli «løftet» (4); en mulighet helsesøster 

bør utnytte, ved å gi bekreftelse og støtte på at de er «gode nok» 

foreldre for sitt barn. 

Menn og kvinner reagerer ulikt på å bli prematurforeldre og 

parforholdet kan utsettes for belastninger (3,22). Far må ofte tilbake 

i jobb og kan ikke oppholde seg på sykehuset sammen med 

mor og barn, så fremt barnet ikke er alvorlig sykt. Foreldrene 

kan derfor ha ulike opplevelser av situasjonen og mor kan ha 

mistet sin naturligste støtte (4). 

Helsesøster bør ta initiativ til å prate om parforholdet, lytte, 

støtte og eventuelt henvise videre, om dette er aktuelt. Det er 

12 

spesielt viktig å være oppmerksom på unge i nyetablerte forhold 

og familier som har hatt problemer allerede før den premature 

fødselen (3). Helsesøster bør få frem at det ikke er et nederlag 

å be om hjelp, men at det tvert i mot er et tegn på styrke. Å 

ta vare på parforholdet er en investering i hele familien, og det 

premature barnet trenger begge sine foreldre. Det aller viktigste 

foreldrene kan gi til hverandre, er akkurat det samme som barnet 

trenger; kjærlighet og omsorg (22). 

Ill.foto: Privat 

Konklusjon 

Foreldre med ekstrempremature barn står overfor ulike psykiske 

og sosiale utfordringer de første to årene etter fødsel, både på 

individuelt plan, i foreldre-barn-forholdet og foreldrene seg i 

mellom. Sosial støtte er av betydning for foreldrene og barnet. 

Helsesøster må ha eller oppsøke kunnskap om ekstrem- 

premature, i tillegg til å tilstrebe å skape et tillitsforhold til foreldrene. 

Helsestasjonen må tilby individuelt tilpasset oppfølging, 

relevant kartlegging av barnets og familiens behov, og iverksette 

nødvendige tiltak. Terskelen for å henvise videre må være lav. 

Helsesøster bør ta initiativ til samtale om psykiske forhold og 

parforholdet, og forsøke å fange opp signaler på psykiske problemer 

på et tidlig tidspunkt. 

Amming er et sensitivt tema, og det er viktig å oppmuntre 

uten å presse. I blant må helsesøster hjelpe med å ta avgjørelsen 

om å avslutte amming eller pumping, når dette er riktig ut fra 

totalsituasjonen. Det er viktig for barnet, både på kort og lang 

sikt, at foreldrene lærer å tolke barnets signaler og behov i spedbarnsalderen 

og reagerer fornuftig på disse. Trygghet er en viktig 

faktor for å oppnå dette. Helsesøster har en sentral rolle i 

denne sammenhengen.

Referanser: 

1) Markestad T. Å være foreldre til et for tidlig født barn. 1.utg. Fagbokforlaget: 

Bergen; 2008. 122 s. 

2) Nasjonale faglige retningslinjer. Faglige retningslinjer for oppfølging av for 

tidlig fødte barn. Oslo: Sosial- og helsedirektoratet; 2007. IS-1419. 

3) Stjernquist K. Född för tidlig: Hur går det sedan? Natur och Kultur: Stockholm; 

1999. 183 s. 

4) Kloppen K. «... det skal heller ikkje mykje til for å løfte deg…» Hvordan 

kan helsevesenet støtte mødre til premature barn det første året etter fødselen? 

[masteroppgave] Bergen: Universitetet i Bergen; 2008. 89 s. 

5) Ulvund SE, Smith L, Lindemann R, Ulvund A. Lettvektere – om for tidlig 

fødte barn. 1.utg. Universitetsforlaget: Oslo; 1992. 224 s. 

6) Hansen MB, Jacobsen H. Sped- og småbarn i risiko – en kunnskapsstatus. Oslo: 

Regionsenter for barn og unges psykiske helse, Helseregion øst og sør; 2008. 

7) Masten AS. Ordinary Magic. Resilience Processes in Development. Am Psychol. 

2001 March; 56(3): 227-38. 

8) Olafsen KS, Rønning JA, Kaaresen PI, Ulvund SE, Handegard BH, Dahl 

LB. Joint attention in term and preterm infants at 12 months corrected age: the 

significance of gender and intrvention based on a randomized controlled trial. 

Infant Behav Dev. 2006 December; 29(4):554-63. 

9) Bakermans-Kranenburg MJ, Van lJzendoorn MH, Juffer F. Disorganized infant 

attachment and preventive interventions: a review and meta-analysis. Infant 

Ment Health J. 2005 May; 26(3):191-216. 

10) Miceli PC, Goeke-Morey MC, Whitman TL, Kolberg KS, Miller-Loncar C, 

White RD. Brief Report: Birth Status, Medical Complications, and Social Environment: 

Individual Differences in Development of Preterm, Very Low Birth 

Weight Infants. J Pediatr Psychol. 2000 July; 25(5):353-8. 

11) Magill-Evans J, Harrison MJ. Parent-Child Interactions and Development of 

Toddlers Born Preterm. West J Nurs Res. 1999; 21(3):292-312. 

12) Ulvund SE, Smith L, Lindemann R. Prediksjon av IQ hos barn med fødselsvekt 

under 1501 gram. Tidsskr Nor Laegeforen. 2001; 121(16):1886-91. 

13) Moss N, Hval M. Støttende samspill med det nyfødte barnet. En modell for 


veiledning av foreldre til premature barn. Drammen; sykehuset Buskerud: 2006. 

14) Eriksson BS, Pehrsson G. Evaluation of Psycho-social Support to Parents 

with an Infant Born Preterm. J Child Healt Care. 2002; 6(1):19-33. 

15) Jepsen J. For tidlig fødte børn. Usynlige senfølger. 1.utg. Hans Reitzels Forlag: 

København; 2004. 220 s. 

16) Deater-Deckard K, Bulkley J. Parent concerns in long-term follow-up. 

Semin Fetal Neonatal Med. 2000 May; 5(2):171-8. 

17) Caplan G, Mason E A, Kaplan DM. Four Studies of Crisis in Parents of Prematures. 

Community Ment Health J. 2000 February; 36(1):25-45. 

18) Stern DN, Bruschweiler-Stern N, Freeland A. En mor blir til. 1.utg. Fagbokforlaget: 

Bergen; 2000. 213 s. 

19) Flacking R, Ewald U, Nyquist KH, Starrin B. Trustful bonds: a key to «becoming 

a mother» and to reciprocal breastfeeding. Stories of mothers of very 

preterm infants at neonatal unit. Soc Sci Med. 2006 January; 62(1):70-80. 

20) Jotzo M, Poets CF. Helping Parents Cope With the Trauma of Premature 

Birth: An Evaluation of a Trauma-Preventive Psycological Intervention. Pediatrics.2005; 

115(4):915-19. 

21) Kaaresen PI, Rønning JA, Ulvund SE, Dahl LB. A Randomized, Controlled 

Trial of the Effectiveness of an Early-Intervention Program in Reducing Parenting 

Stress after Preterm Birth. Pediatrics. 2006 July; 118(1):e9-e19. 

22) Å leve med et prematurt barn. Prematurforeningen: Oslo; 2003. 

23) Glavin K, Helseth S, Kvarme LG. Fra tanke til handling. Metoder og arbeidsmåter 

i helsesøstertjenesten. 1.utg. Akribe: Oslo; 2007. 340 s. 

24) Ronnestad A, Abrahamsen TG, Medbo S, Reigstad H, Lossius K, Kaaresen 

PI et al. Late-onset septicemia in a Norwegian national cohort of extremely 

infant receiving very early full human milk feeding. Pediatrics. 2005 March; 

115(3):e269-e276. 

25) O`Connor DL, Jacobs J, Hall R, Adamkin D, Auestad N, Castillo M et al. 

Growt and development of premature infants fed predominantly human milk, 

predominantly premature infant formula or a combination of human milk and 

premature formula. J Pediatr Gatroenterol Nutr. 2003 October; 37(4):437-46. 


Diskusjonsforum en suksess 

Prematurforeningens diskusjonsforum på Facebook 

har passert 1 000 brukere. Mange benytter 

siden for å få råd fra andre foreldre eller for å fortelle 

om sine historier. Hundrevis av bilder, lenker 

og diskusjonstråder er lagt ut eller startet. 

Av Vilni Verner Holst Bloch 

Omlag ett år etter at Facebookgruppen ble startet har den nå over 

1 000 medlemmer og er en av de største i sitt slag. Et av målene 

med siden har vært å få opp medlemstallet, slik at det blir liv i 

diskusjoner omkring premature barn og foreldreforhold. 

Det er tydelig at mange foreldre ønsker mer informasjon omkring 

deres premature barn. Diskusjonene dreier seg om alt fra 

spisevegring, ernæring, søvn og amming, til hvordan det siden 

går i barnehage, skolefritidsordning og på skolen. 

Full forvirring om forsikring 

Av diskusjonene på nettsiden går det fram at forsikringsselskapene 

behandler søknader om barneforsikring ulikt. Flere selskaper 

nekter å gi barneforsikringsavtale for premature, med ulike henvisninger 

til praksis, anbefalinger eller helseattester. Andre sel- 

skaper har derimot ingen spesielle krav. I noen selskaper viser det 

seg også at praksis varierer fra saksbehandler til saksbehandler. 

Ulik praksis på sykehus og helsestasjoner 

Mange medlemmer gir mye ros til helsepersonell rundt omkring. 

Det er flere som trekker fram opplevelsene fra nyfødt intensiv 

på 

Logo: Facebookgruppen har mange medlemmer 

også fra andre nordiske land. 

St. Olav som positive. Men det går også fram av diskusjonene at 

erfaringene er mange og ulike når det gjelder ulike sykehus og 

helsestasjoner. 

Mange foreldre føler at de ikke får den oppfølgingen eller 

støtten som de mener er nødvendig. Særlig er det to ting som 

synes å variere mye. Det ene er i hvilken grad begge foreldre får 

mulighet til å være nær barnet når det er innlagt. På noen sykehus 

får også far være på sykehus under hele oppholdet, mens 

andre steder er det ulike vurderinger av i hvilken grad barnets 

tilstand er kritisk eller ikke. 

Det andre er i hvilken grad lokalt helsepersonell har kompetanse 

om premature. Flere skriver at de mener de ikke får riktig 

oppfølging eller at de oppfatter helsepersonellet som inkompetente 

når det gjelder prematuritet. 

1

Foredrag med «superlærern» Håvard Tjora: 

Optimal læring 

Hvem har sagt at vi lærer best når vi sitter på en 

hard treplate med rygg, armer og bein i 90 graders 

vinkel? Noen jobber bedre med musikk på øret, 

noen når de kan ta små, jevnlige strekkpauser. 

Den beste læringen må skje på hvert enkelt barns 

rette premisser. 

Tekst og foto: Anette Haugen 

Det er lærerens ansvar å forklare slik at eleven forstår. Og det er 

skolens ansvar å sørge for undervisningen. Foreldrenes ansvar 

er å legge til rette for at barna har optimale læringsvikår, det vil 

si at de får nok søvn, energi etc. Det er dessuten helt normalt at 

barn sliter på skolen. Vi må slutte å skjule dette. Det må normaliseres. 

«Superlærer» Håvard Tjora, kjent fra TV-serien «Blanke 

ark» var klar i sin tale da han møtte 35 lærevillige foreldre til 

foredrag i Oslo i regi av Prematurforeningen og Tvillingforeldreforeningen. 

Han nærmest trollbant forsamlingen i tre timer 

og mange nikket gjenkjennende underveis til det han fortalte om 

læringssituasjoner. 

Vanlig ungdom 

Håvard Tjora innledet foredraget med å snakke litt om utvelg- 

ingen og metodene de hadde brukt da de skulle i gang med 

fjernsynsserien «Blanke ark» i 2009. Blant kriteriene var at deltagerne 

ikke skulle være spesielt utsatt for mobbing eller andre 

sosiale problemer. Det skulle være helt vanlig ungdom, som slet 

veldig med å henge med på skolen. 

Progresjonen de åtte niendeklassingene hadde på de seks 

ukene prosjektet varte var oppsiktsvekkende. Læreren understreket 

at foruten tre «kurshelger» da de var samlet, gikk alle i 

sine vanlige klasser hele tiden. Han reiste rundt til dem og fulgte 

opp. I ettertid har alle fortsatt i samme gode spor. De fullførte 

tiende og alle går nå på videregående. 

1 

Spørsmål: I pausene svarte Håvard Tjora 

villig på spørsmål som gjaldt ens egne barn. 

Dette til tross for at han måtte begynne med helt grunnleggende 

ting som brøk og ordklasser. Men som han sa: Faller du av, så er 

det liten vits i «å vente og se». Du kommer ikke videre før du får 

hjelp. Og kan du ikke grunnleggende ting, som å lese og forstå 

det du leser, da er pensumbøkene du får i niendeklasse på et nivå 

som er helt umulig å forstå. 

Normalisere 

– Da jeg var ny som lærer, kom inn i klasserommet og møtte 28 

helt forskjellige, små mennesker, ba jeg de mer erfarne lærerne 

om råd. Jeg fikk mange, men alle gikk ut på å skjule ulikhetene. 

Gi forskjellige oppgaver, men snu arket så de andre ikke ser det. 

Hvorfor det? Da er jeg med på å skape et problem, sa Tjora. 

For hvem har vel ikke opplevd et fag eller et tema vi synes er 

vanskelig? Det har vi alle. Noen ganger er det ikke så farlig, for 

det er kanskje noe vi ikke får bruk for senere. Andre ganger betyr 

det mye. Det er faktisk slik at hvert femte barn i grunnskolen er 

funksjonell analfabet. De kan lese, men forstår ikke det de leser. 

– Mye kan gjøres tidlig for å få barna med igjen om de faller 

av, beroliget Tjora. Samtidig ironiserte han over at om et barn 

sliter i matte, men er flink for eksempel i kunst og håndverk, så 

tar de kanskje barnet ut av faget han er flink i og liker – og gir 

ham enda mer av det han ikke liket og ikke mestrer. 

Lekser 

Hvor er foreldrene og hvorfor hjelper ikke de til, er et vanlig 

spørsmål som stilles. Men det er vanskelig å være foreldre, fastslo 

Tjora. Ikke minst om barnet ditt ikke følger progresjonen. Mye 

av det skolen sender hjem har ikke foreldrene forutsetninger for å 

hjelpe til med. Mange lever derfor med eviglange konflikter om 

lekser hjemme – og så orker de ikke mer og gir opp. 

Men det er faktisk skolens ansvar å undervise. Forledrenes jobb 

er å motivere, legge til rette og være sparringspartner. Skolen har 

også hovedansvaret for skole-hjem-samarbeidet. Det er likevel 

svært viktig at foreldrene sier fra om vanskelighetene de opplever. 

Lekser kan man si mye om, men når vi nå har lekser, mente 

Tjora disse må tidsbegrenses til maksimum en time, i hvert fall til 

og med på mellomtrinnet. Husk barn lærer i alt de gjør, ikke bare 

av lekser og skole, men av å sosialisere og gjøre andre aktiviteter. 

Lekser er bare en liten del av lærdommen i denne alderen. 

Turte ikke spørre 

Sorg, apati og frykt for fremtiden, var bare noen av følelsene Tjora 

opplevde hos ungdommen han jobbet med. Til stadighet hadde 

de fått beskjed om å skjerpe seg. Men dette provoserte bare, for 

hvordan skal du skjerpe deg når du rett og slett ikke forstår? 

Læreren opplevde også at de ikke turte å rekke opp hånden å 

spørre. Nederlaget var stort nok om de ikke forsto. Men om de 

spurte læreren og ikke skjønte det når han forklarte heller, da 

var nederlaget totalt. Tjora sa da klart til elevene at det var hans 

oppgave å forklare ut fra deres nivå. Det var ikke de som var 

dumme. Han måtte bare prøve igjen til de forsto. Dette hadde 

ingen av dem opplevd før. Det ble en ny, positiv opplevelse. 

Videre snakket han om hvor viktig det er å bygge opp selvtilliten. 

Alle ønsker vi anerkjennelse. En elev sa han aldri hadde 

fått et komplement fra en lærer før. Kunne det stemme? Tjora

trodde det. Kanskje er det heller ikke så rart om du ikke går hjem 

og gjør lekser du ikke mestrer, hvis du er «konge» på skating 

eller data og blir sett opp til der. 

«Catch them being good» var et utrrykk han brukte. Finn ut 

hva de er gode på og trekk dem med deg derfra. «Jeg skal være 

glad i hvert eneste barn jeg underviser. Skal du jobbe med barn 

så må du det.» Du må se etter de «likbare tingene», fastslo han. 

Alternativ 

læring: 

Melkekartonger 

kan 

brukes til 

mye – også til 

lærerike spill. 

Mange intelligenser 

Hva er intelligens? Spør du et barn om matte har noe med intelligens 

å gjøre, svarer det ja. Hva med en som spiller piano? Den er 

litt verre, du er i alle fall talentfull. Men hva med fotball? De fleste 

svarer klart nei. Det har ikke noe med intelligens å gjøre. Hvorfor 

ikke? Den amerikanske psykologen Howard Gardner snakker om 

åtte intelligenser. Disse var Håvard Tjora opptatt av. 

De åtte intelligensene er: Språklig, logisk-matematisk, romlig- 

visuell, kroppslig-kinestetisk, musikalsk, sosial, personlig og naturalistisk. 

Noen av dem er godt kjent, andre ikke like kjent, men alle er 


viktige – og alle er vi intelligente på ulike måter. Tjora brukte dette til 

å motbevise overfor den enkelte elev at hun eller han var dum. 

– Vi må ta utgangspunkt i elevens sterke side, sa han – og 

illustrerte det med hvordan en av hans elever hadde holdt et fantastisk 

foredrag ved å bruke bilder som egne notater istedetfor masse 

skrift. Denne elevene var nemlig svært romlig-visuell intelligent. 

Læringsstiler 

– Det er omdiskutert, men jeg tror på dette med læringsstiler, sa 

Tjora mot slutten. Noen lærer best med musikk til, noen trenger 

mange små pauser og noen må røre seg hele tiden. Er du kanskje 

en av dem som sitter konsentrert og jobber, men når telefonen 

ringer så spretter du opp og går rundt og veiver med hendene? 

For hvem har bestemt at vi lærer bedre når vi sitter i 90 graders 

stilling på en hard benk? Noen lærer bedre ved å ligge på 

magen på gulvet å lese. Dette tok Tjora med inn i klassen. Når 

han sto foran og underviste måtte elevene sitte ved pulten og 

følge med, men når de skulle jobbe selv kunne de sitte eller ligge 

hvor de ville. 

Alternative måter å lære på, ikke minst via spill, er også noe Tjora 

bruker mye. Han illustrerte hvordan flere av spillene fungerte og 

viste til gode resultater. Plutselig var læring gøy! Greit nok, driver 

vi skrivetrening så skal vi skrive, men skal barnet lære ordklasser, 

så finnes det mange gode måter som ikke oppleves like kjedelig 

og vanskelig om du for eksempel sliter med det motoriske. 

Ved å koble sammen det audiative med det visuelle, blir 

læring gøy – og elevene skjønner knapt at det faktisk er læring 

de driver med. Vi er nemlig alle forskjellige typer. Hva er du? 

Den auditive, som lærer best ved å høre, den visuelle, som lærer 

best ved å se, den kinestetiske, som må bevege deg mens du 

lærer eller den taktile, som må ta på ting? 

PS: Mer om Håvard Tjoras foredrag og om læringsstiler finner 

du flere steder på nettet, blant annet på www.fargestifter.net. 

Trollbandt: 

«Superlærer» 

Håvard Tjora 

vet hvordan han 

skal få voksne 

så vel som barn 

interessert i å 

lære. Her demonstrerer 

han et av 

spillene han bruker 

i undervisningen. 

Ved å se, 

høre og bevege 

seg får elevene 

inn lærdommen 

på mange måter 

samtidig. 

1

Artikkelen er fra siste nummer av den danske prematurforeningens magasin, 

Livsbladet, og gjengitt med tillatelse. Oversatt fra dansk av Vilni Verner Holst Bloch. 

Tumlastikk 

Motorisk stimulering av det lille barnet, i kombinasjon 

med kraniosakral terapi, baner vei for en 

god utvikling. 

Jeg har, som ergoterapeut, skapt tumlastikk-konseptet for omkring 

ni år siden. Det går ut på å stimulere babyens og det lille 

barnets motoriske utvikling. Å gi det lille barnet gode betingelser 

for å utvikle seg motorisk. 

Konseptet bygger på de sansemotoriske prinsippene, der 

det først og fremst er de grunnleggende sansene som stimu- 

leres (følesans, balansesans og muskelledd-sansen). Det foregår via 

leking, som er spesielt tilpasset barnets utvikling og evner. Tumla- 

stikk omfatter et forløp hvor barnet går sammen med sine foreldre 

til undervisning, slik at også de kan inspireres og få idéer med seg 

hjem, slik at det blir en artig og naturlig del av deres hverdag. 

Hvorfor tumle? 

Barnets fysikk og motorikk er grunnlaget for hele dets tidlige 

utvikling og har stor betydning for både de sosiale, psykiske og 

intellektuelle ferdighetene. Derfor er det ikke likegyldig hvor 

mye vi tumler med våre barn – og hvordan. De siste årene har det 

blitt et særskilt fokus på viktigheten av at barn er fysisk aktive og 

har en velfungerende motorikk. Det skyldes spesielt at vi i den 

moderne hverdagen bruker kroppen mindre og mindre. 

I takt med den teknologiske utviklingen bruker både barna og 

de voksne mye tid på data, tv og annen elektronisk underholdning. 

Barn blir også i stigende grad transportert av foreldrene, i stedet for 

å gå eller sykle selv. Derfor er det all mulig grunn til å ha masse lek 

og bevegelse i hverdagen, helt fra barnets første dager. Barns gode 

og dårlige vaner blir grunnlagt i de første månedene og leveår. Det 

er da hjernen er mest mottagelig for inntrykk og utvikling. 

Kjærlighet, trygghet, sunn mat, artig lek og mye bevegelse 

gir glade og velfungerende barn. I den sammenhengen er lek en 

helt naturlig aktivitet, som dekker de fleste av barnets behov de 

første årene, utover mat, søvn og pleie. Det er det flere grunner 

til; lek er det samme som bevegelse og dermed utvikling. Lek 

skaper god kontakt mellom barn og voksne, både kroppslig og 

følelsesmessig. Det er alltid deilig og gøy å tumle rundt med 

hverandre. Og til sist, leken fremmer også både søvn og spising, 

fordi den gir barnet appetitt og gjør det god og trøtt. 

Motorikken kommer først 

Med motorikk menes vår evne til å reagere kroppslig på de sanse- 

inntrykkene som hjernen mottar. Den motoriske utviklingen 

1 

Danske Mette Vainer Wegloop er utdannet 

ergoterapeut og kraniosakral 

terapeut. Hun forteller her om tumla- 

stikk, et konsept hun selv skapte for ni 

år siden. Hun har skrevet flere bøker 

om barn og lek som stimulering av 

utvikling. For mer informasjon se: 

http://www.tumlastik.dk/ 

går altså ut på å tilegne seg alle de ferdighetene som har med 

bevegelse å gjøre. 

Den motoriske utviklingen er en viktig del av hele hjernens 

utvikling, og baner vei for andre viktige ferdigheter, slik som 

sosiale, psykiske og intellektuelle evner. Det er derfor en velfungerende 

motorikk er så viktig for barnet. Man kan si at barnets 

motoriske utvikling det første året er grunnsteinen for all øvrig 

utvikling resten av barndommen og livet. Populært sagt må barnet 

gripe verden, før det kan begripe den. 

Full fart framover 

For å kunne gi barnet de beste betingelsene for å utvikle seg gjennom 

lek og bevegelse, kan det være en hjelp å kjenne til den utviklings- 

prosessen barnet går gjennom. Bare i det første leveåret skjer det en 

kolossal utvikling. Regner man litt på hvor mye et menneskebarn 

vokser de første 12 månedene av sitt liv, er perspektivet svimlende. 

Hvis et barn fortsatte å vokse i samme takt etter sitt første år, ville 

en femåring veie 850 kilo og være 2,95 meter høy! 

Ser man på hvor mange ferdigheter barnet lærer det første 

året, er det også et sjumilssteg. Den helt spede babyen er totalt 

avhengig av andre, og er kun forsynt med de aller nødvendigste 

reflekser, mens det 12 måneder gamle barnet allerede er et selv- 

stendig lite vesen, på vei ut i verden på sine to små bein. 

Mennesket er som vesen utviklet med et høyt utviklet system 

av sanser, som er i konstant vekselvirkning med hverandre, 

og som danner grunnlag for hele hjernens og kroppens adferd. 

Menneskets hjernekapasitet er betydelig større enn den til våre 

nærmeste slektninger i naturen, apene. Men det er fortsatt gjennom 

sansene at den store hjernen blir bygget opp og holdt ved 

like. Man kan si at sanseinntrykkene er de mentale byggeklossene 

som mennesket som helhet består av. Det kan bygges i 

høyden og i bredden, men det er også mulig å gå tilbake og hente 

fram «gamle» klosser, hvis den plutselig mangler noen høyere 

oppe. Bare det er et solid fundament å bygge på. 

Sansemotorikk 

Sansemotorikk er samspillet mellom kroppens aktivitet og 

hjernens sansinger. Når man snakker om barn og lek og barnets 

motoriske utvikling, må man se på hele det sansemotoriske området, 

fordi det er gjennom sanseopplevelser at barnet utvikler 

seg. Kroppens sanseinntrykk er en form for næring til hjernen. 

Den måten vi mennesker beveger oss og agerer på, er et uttrykk 

for og resultat av hjernens aktivitet. 

Hjernen mottar og fortolker sanseimpulser og omsetter dem 

til meningsfylt informasjon. Dette kalles på fagspråket persep- 

sjon. Hjernens normale utvikling er altså avhengig av å motta en 

passende mengde sansepåvirkninger. For at hjernen skal kunne 

motta og bearbeide alle sanseinntrykkene, kreves et velfungerende 

nervesystem. Nervesystemet omfatter de to hjernehalv- 

delene, lillehjernen, hjernestammen, ryggmargen og nerver, som 

sprer seg til alle deler av kroppen. 

Fundamentet for et voksent menneskes sansemotorikk blir 

skapt de første seks-sju leveårene. Her er alle barnets opplevel- 

ser sterkest knyttet til kroppslige og motoriske erfaringer. 

Først senere begynner barnet å kunne reagere på «rene» ikke- 

kroppslige forankrede påvirkninger.

Kroppen snakker med seg selv 

Kommunikasjonssystemet mellom kroppen og hjernen er et 

avansert feedback-system, der hjernen hele tiden høster informasjon 

fra kroppen og omsetter denne til tanker, bevegelse og 

handling. Kroppen gir beskjed tilbake til hjernen om hva som 

skjer kroppslig. Hjernen mottar informasjonen og justerer sine 

meddelelser tilbake til kroppen. Denne dynamiske prosessen 

foregår uten pause, døgnet rundt, også når vi sover – der det kun 

skjer i drømmetilstand. 

For at vi skal kunne reagere mest hensiktsmessig i forhold til 

sanseinntrykkene vi mottar, bygger hjernen opp en rekke erfaringer 

som blir lagret i hjernestammen. Denne ligger en «etasje» under 

hjernen. Det betyr at ikke alle opplevelser og inntrykk behøver å 

ta hele turen opp til hjernen for å bli vurdert. Etter hvert som erfaringene 

lagres i hjernestammen, kan hjernen nøye seg med å hente 

informasjon om hva den nå skal gjøre fra hjernestammen. 

Det er denne prosessen som gjør at vi mennesker «automatiserer» 

vår kroppslige adferd i forhold til omverdenen. I praksis 

betyr det at vi ikke trenger tenke nærmere over hvordan vi 

setter beina på jorda når vi skal ta et skritt, på hva hånden skal 

gjøre når den skal gripe rundt en kopp eller tenker over den svært 

kompliserte koordineringen av hender, syn, hørsel og føtter, som 

skal til for å kjøre bil. 

Kun når det er snakk om helt nye inntrykk eller nye ferdigheter, 

som kroppen holder på å lære, må kroppen ha «hotline» direkte 

til hjernen. Det er også i slike nye, uvante situasjoner at kroppen 

behøver å ta alle sansene i bruk for å danne et sansemessig 

helhetsbilde av den erfaringen som er i ferd med å bli lagret i 

hjernestammen. 

Det nyfødte barnet har i første omgang ikke andre erfaringer 

å «falle tilbake på» enn de første månedene i morens «ettroms 

med kost og losji». Så når barnet gjør sin entré i verden, er alle 

opplevelser nye. Derfor er det avgjørende at barnets sanser blir 

stimulert optimalt helt fra starten, slik at hjernen kan samle inn 

alle de nødvendige erfaringene og få dem lagret i hjernestammen. 

Først når barnets sanseinntrykk er omsatt til meningsfylte 


bevegelsesmønstre og prosesser i hjernestammen, kan man si at 

barnet har lært å beherske en ny ferdighet og er klar til å kaste 

seg over den neste. 

Det for tidlig fødte barn 

Ofte ser vi at for tidlig født barn er mer sarte enn barn født til 

forventet tid. Det er ikke så overraskende, ettersom den avbrutte 

fostertilværelsen blant annet betyr at barnet frarøves det trygge 

og isolerende rommet, som livmoren er; isolert og beskyttet for 

skarpe lyder, for uventet berøring, for lys og bevegelser. 

Nervesystemet utvikles gjennom hele graviditeten, hvor 

igjennom barnet utvikler evnen til å få styr på seg selv og omverdenen. 

Kroppsbevisstheten, lysten til bevegelse og kontroll 

over kroppen, samt evnen til å holde styr på sanseinntrykkene 

som konstant er omkring oss, utvikles i takt med fosterets alder. 

Når fosterlivet avbrytes for tidlig er det altså områder i nervesystemet 

som ikke har oppnådd full modenhet. Kontrasten er 

meget stor fra det beskyttede livet i livmoren, til de høye lydene, 

det skarpe lyset og de mange sansestimuli det nå opplever. 

Både smerte, forstyrrelser og avbrytelser er plutselig beinhard 

hverdagskost. 

Det kan bety at mange barn kan ha problemer med å motta og 

bearbeide alle de sanseinntrykkene som omgir dem. For bare å 

nevne noen få tegn, kan de for eksempel bli urolige, gråtende, 

aggressive, engstelige og generelt langsomme i utviklingen. 

I forbindelse med for tidlig fødte barn bruker vi ofte uttrykket 

«barn med sarte sansesystemer» eller «barn med sensorisk skyhet». 

Det oppstår et virvar av sanseinntrykk som de ikke klarer 

å holde styr på i hjernen. Barn som har vanskelig med å sortere 

sanseinntrykk, greier ikke å holde oppmerksomheten på en ting 

av gangen, men forstyrres av flere sanseinntrykk. 

Oppmerksomhet, konsentrasjon og kontakt med andre mennesker 

er vanskelig for denne gruppen barn, som har en nedsatt 

evne til å sortere sanseinntrykk. Det vil si at et barn med sensorisk 

skyhet opplever verden annerledes enn andre. 

Tumlastikk for de premature 

Hva kan vi som behandlere og foreldre gjøre, utover å gi dem 

kjærlighet, trygghet og forståelse? Jeg kan med tumlastikk tilby 

barn som har hatt en vanskelig start et forløp der noen av de sansemotoriske 

grunnsteinene, som er så viktige for den videre utviklingen, 

bygges. Vi vil svinge, huske, trille, hoppe og berøre, 

for bare å nevne noen av tingene som gjør at balanse- og følesansen 

modnes. 

Nervesystemet får stimulering i små doser, slik at det blir 

mer modent til å motstå omverdenens bombardement. Når sanseinntrykk 

oppfattes, tolkes og forstås, er det stor forskjell på 

om vi er forberedt på disse sanseinntrykkene eller ikke. Ved å 

påvirke de forskjellige sansene gjentatte ganger, greier barna å 

bygge opp et tryggere forhold til sine omgivelser, noe som er 

aktuelt via tumlastikk. 

For å sikre at barna ikke blir overstimulert, foregår alt i stille, små 

seanser i mindre grupper, der alt er tilpasset alder. Gruppene blir satt 

sammen etter barnas behov, det vil si at konsentrasjonen av stimuli 

er mindre, og det vil være plass til å trekke seg tilbake. Rammene vil 

være trygge, der nye leker og aktiviteter utprøves flere ganger. a 

1

Kraniosakral terapi (KST) 

De aller fleste nyfødte som kommer for tidlig til verden har en 

vanskelig start, der leger og sykepleiere er rundt dem for å sikre 

at de basale organer fungerer. Det er en veldig vanskelig og 

stressende periode både for foreldre og barn. 

Ofte fødes babyene under en akutt situasjon, der leger og jordmor 

blir nødt til å få barnet ut fort, enten ved keisersnitt eller via 

fødselskanalen. Fødsler generelt er alltid en voldsom prosess, 

der kraniet blir presset sammen. Hos noen barn, herunder også 

premature, faller ikke knoklene helt på plass igjen. Dette fører til 

et assymetrisk (ubalansert) trykk i de to hjernehalvdelene, slik at 

hjernen ikke fungerer optimalt. 

Under fødselen vil jordmor ofte dreie hodet til siden. Dette 

skjer ofte voldsomt og hurtig, for å få barnet ut så raskt som 

mulig, slik at det ikke lider av oksygenmangel. 

På grunn av den stressende starten på livet og de kanskje 

spente strukturene rundt hele sentralnervesystemet (kranie, 

ryggsøyle, korsben og haleben), vil det i noen tilfeller være 

begrensninger for hjernens utvikling. Når man er svært spent i 

kroppen er det rett og slett vanskelig for de ulike sentra i hjernen 

å kommunisere seg i mellom. Denne manglende evnen påvirker 

konsentrasjonen og motorikken – og vil plage barna med smerte, 

slik som hodepine. 

Med kraniosakrale teknikker vil man fri hjernesystemet for 

disse forskyvningene og spenningene i hele sentralnervesystemet. 

I min kontakt med barna, via tumlastikk, kan jeg vurdere om det 

vil bedre det samlede tilbudet ved også å gi KST-behandling. 

1 

Ofte ser jeg en frigjøring og ro i kroppen, som gjør at de plutselig 

kan noe nytt eller orker litt mer. Noen ganger trengs det en 

periode med intensive behandlinger, før den deretter gjøres litt 

mer sporadisk. 

Behandlingen er veldig mild, og foregår fullt ut på barnas 

premisser. Jeg drar gjerne hjem til barna (hvis det er i Københavnområdet), 

slik at de er i kjente omgivelser. Jeg ser det som 

en fordel at barna kjenner meg fra tumlastikk. Denne gruppen 

med barn kan ha vansker med å møte nye mennesker som vil 

røre på dem og behandle. Det kan skyldes traumer fra fødselen 

og perioden som spedbarn. 

Organisering av nervesystemet 

Det perifere 

nervesystemet 

Sentralnervesystemet (hjernen og ryggmargen) 

Kilde:Wikipedia 

Det somatiske nervesystem 

Det autonome 

nervesystem 

Det sympatiske 

nervesystem 

Det parasympatiske 

nervesystem 

Det enteriske 

nervesystem 


For tidlig født 

En film om pleie etter NIDCAP®metoden 

Barn som blir født for tidlig bombarderes med 

sanseinntrykk som det ikke er modent nok til å 

håndtere. Fra å ligge trygt i mors liv, er barnet plutselig 

i en intensivavdeling. Kontrasten er enorm. 

Med bakgrunn i dette startet Barnesykepleierforbundet (BSF) i 2003 

et prosjekt med å lage en Nidcap®film, der målsetningen var: 

• Å gjøre metoden bedre kjent i Norge. 

• Å øke kunnskapsnivået til helsepersonell som arbeider med 

premature barn og deres familier slik at de kan bruke observasjonsmetoden 

i sitt daglige virke. 

• Å øke respekten og forståelsen for premature barns spesielle 

behov. 

• Å se viktigheten av barnas familier og hvordan de tidligere 

og bedre kan knytte seg til barnet sitt. 

Barnesykepleierne Randi Synnøve Dahl og Bodil Hulløen tok på seg 

oppgaven med å lage filmen, som inneholder intervjuer med teori 

og bakgrunnsstoff og eksempler på stell etter Nidcap®metoden. 

Bedre start 

BSF håper filmen og prosjektet har bidratt til å øke kunnskaps- 

nivået til helsepersonell som arbeider med premature barn, slik at de 

dermed kan gi premature en bedre og miljøtilpasset start på livet. 

Filmen setter fokus på miljøets påvirkning på barnet og barnets 

signaler som tolkes ut ifra den synaktive modellen. Ved å 

øke kunnskapsnivået om NIDCAP, vil man på lengre sikt også 

forebygge komplikasjoner og senskader. Familiene til barna vil 

få en viktigere plass i sine barns liv fra fødselen av, og man 

vil øke respekten for barna og se deres individuelle behov. 

Helhetssynet på mennesket vil bli fremhevet. 

Filmen egner seg i opplæring av studenter, nyansatte, foreldre 

eller andre som ønsker oppfrisking av kunnskaper 

Bestilling 

Filmen (DVDen) koster kr 450,- fritt levert. For bestilling, 

kontakt: André Grundevig på epost: a.grundevig@c2i.net

Min historie: 

En bitteliten keiser 

Den 16. desember 2009 var jeg på vanlig svangerskapskontroll 

(uke 28) i håp om å kanskje få noe 

vanndrivende, siden jeg hadde fått så mye vann 

i kroppen de siste ukene. Vanndrivenede fikk jeg 

ikke. Jeg fikk et skriv fra legen til fødeavdelingen, 

med beskjed om umiddelbar innleggelse. 

Av Renate Tellefsen, mamma til vesle Isak 

Jeg hadde fått svangerskapsforgiftning, så med et blodtrykk på 

170/105 og med 2+ på protein i urinen, kjørte jeg hjem. Der ventet 

mannen min, så pakket vi og dro til føden på SSA. Vi var lettere 

sjokkert kan man si, jeg som bare skulle ha vanndrivende! 

På SSA fulgte de meg i et døgn. De ga meg og lillegutt lungemodningssprøyter 

og sendte meg med ambulanse til SSK, siden 

de ikke tar i mot barn født før uke 32. 

Her lå jeg en uke, med daglige blodprøver, CTG-scan, ultralyder 

og med blodtrykksapparatet nesten hengende fast i armen. 

Helsepersonellet var kjempeflinke og tok veldig hensyn til at jeg 

var førstegangsfødende og ganske ung (21 år). 

Jeg ble imidlertid litt forvirret av alle beskjedene. Siden det 

var usikkert hvordan sykdomsforløpet ville utarte seg, turte 

verken leger eller jordmødre å love meg noen ting om hvor lenge 

jeg kunne beholde lillegutt i magen. 

Tiden inne 

Så, natt til lille julaften, fikk jeg utrolig vondt i høyre side under 

ribbena. Jeg var veldig bestemt på å beholde babyen i magen så 

lenge som mulig, så jeg bagatelliserte smertene. Men heldigvis 

for meg og lillegutt ble jeg fulgt opp nøye, for det viste seg at jeg 

hadde utviklet HELLP syndrom og var på god vei til leversvikt. 

Det var ingen tvil, lillegutt måtte ut, så i løpet av en times tid 

lå jeg på operasjonsbordet, livredd og bekymret for det lille livet 

i magen min. 29 uker er fryktelig tidlig. Og jeg ante ikke hva det 

ville si å få et prematurt barn. Hvordan ville han se ut? Ville han 

puste? Ville han skrike når de tok ham ut? Ville han i det hele 

tatt overleve? 

Lille julaften kl. 15.03 ble jeg mamma til en bitteliten keiser 

på 33 cm og 990 gram. Jeg fikk ikke se den lille gutten min før 

barnesykepleierne og legene gikk av gårde med ham. Men jeg 

hørte at han skrek, et veldig godt tegn sa anestesisykepleieren. 

Mens jeg lå på intensiven, løp mannen min mellom meg og 

lillegutt. Jeg fikk et kort fra kontaktsykepleieren hans, som var 

med og tok ham i mot mens jeg lå på intensiven. Det varmet 

mamma-hjertet mitt veldig. Hun skrev at han var frisk og vital, 

og sa i fra når nok var nok. 

Utrolig stolt 

Da jeg var stabil nok, fikk jeg komme ned på nyfødt intensiv for 

å se den bittelille gutten min. Han lå inntullet i et teppe, inni kuvøsen, 

med masse ledninger og CPAP som dekket hele ansiktet 

hans. Hvordan skulle jeg tørre å elske dette lille vesenet? 

Sykepleieren hans fortalte at han pustet selv, men trengte litt 

ekstra trykk for å holde lungene sine oppe. Jeg fikk holde litt på 

den lille gutten, og sang litt for ham før jeg ble dårlig og måtte 

opp på overvåkningen igjen. Jeg var i ekstase! I dag mistenker 


jeg at morfinen hjalp meg litt. Jeg hadde jo blitt mamma! Så utrolig 

stolt og uvitende om den tunge tiden jeg hadde foran meg. 

Jeg lå hele natten på intensiven og fikk kontinuerlig smerte- 

stillende i veneflonen min. Det hjalp både på smertene og tankene 

som surret i hodet mitt. 

Tøff julaften 

Julaften ble en tøff dag. På julemorgenen fikk Isak en pnaumotorax, 

en luftlomme mellom lungen og lungeveggen. Det gjør 

at lungen ikke fungerer. Så lillegutten ble lagt på respirator og 

det ble lagt inn et thorax-dren, som drenerte ut 20 ml luft. Og 

på kvelden julaften gjorde han et bykst, så han mistet tuben til 

respiratoren og måtte bli reintubert. 

Dette skulle vise seg å være lettere sagt en gjort, for lillegutt 

jobbet mot legene. De hadde to intuberingsforsøk, før de på tredje 

forsøk fikk tuben på plass. Lillegutten vår svevde en periode 

mellom liv og død. Men heldigvis ville han være sammen med 

mammaen og pappaen sin. 

Når de fikk koblet ham på respiratoren igjen, senket julefreden 

seg for lillegutt. Han fikk nå slappe av og var ganske neddopet 

av alle medisinene han hadde fått når de skulle intubere. 

Men han var i live, det var det som var det viktigste. 

Skrekkblandet fryd 

Etter to og et halvt døgn kunne de trekke thorax-drenet og koble 

fra respiratoren. Når lillegutt fant roen igjen, kunne jeg endelig 

få lov til å holde ham for første gang. Jeg gledet meg hele dagen! 

Da han var rolig og tilpass, ble jeg ringt og sykepleieren fortalte 

at han var klar for å gjenforenes med mammaen sin. 

For en lykke! Med skrekkblandet fryd satt jeg i stolen og ventet 

på at barnesykepleieren løftet lillemann ut med alle ledningene og 

alt som fulgte med. Da jeg fikk den lille kroppen på brystet mitt 

var det som julaften, 17 mai, nyttårsaften og bursdag samtidig. 

Mens han lå ute hos meg sluttet plutselig CPAPen hans å 

virke og han pustet i 20 minutter helt alene. (Han pustet nok 

1 

Lillegutt: Tidlig start på livet. (Foto: privat) 

a

mye bedre enn mammaen i løpet av den tiden.) Etter dette gikk 

det bare fremover for lillemann. 9. januar 2010 sa vi ha det til 

nyfødtintensiven på SSK og reiste til nyfødtposten på SSA. Da 

var lillegutt nesten 32 uker. 

Overraskende 

Overflytningen kom veldig overraskende på oss, siden vi hele 

tiden hadde ytret ønske om å bli på SSK. Men når dagen kom, 

var det godt å skulle få lillemann litt nærmere hjemme. Det var 

en nervepirrende tur for mor, men Isak sov hele veien. 

Vel fremme i Arendal fikk vi innkvartert Isak i kuvøsen og 

oss selv på pasienthotellet.Vi fikk ny kontaktsykepleier, ei dame 

som skulle vise seg å bety veldig mye for meg i løpet av de neste 

ukene. Det var godt å vite at når ikke vi var tilstede, så var det 

noen der som virkelig brydde seg om at vårt gull skulle ha det 

godt. Isak ble fort prinsen hennes. 

Vi satt dag ut og dag inn med lillegutt på brystet. Han vokste 

godt. 20.01.10 flyttet Isak ut av kuvøsen og over i varmeseng. 

Denne dagen fikk vi også bade ham for første gang. Nå begynte 

han å bli en skikkelig baby! 1645 gram, i varmeseng med klær på! 

Herfra gikk det slag i slag. Vi feiret enmånedsdag og tokilosdag 

med flagg og glede over at vi snart skulle få gullet vårt hjem. 

Han lå ikke lenge i varmeseng før han ble flyttet over i vanlig 

baljeseng. Da han kom over i vanlig seng, var han helt ferdig 

med CPAP, ca 36 uker gammel. 

Sykehushverdagen 

Det var en tøff tid. Jeg bodde på sykehuset og var litt hjemme. 

Da mannen min begynte å jobbe igjen, gikk dagene utrolig sakte. 

Å sitte med Isak på brystet i tre-fire timer av gangen var min 

hverdag. Sykehusrutinene med vaktskifte, rapport og legevisitt 

ble en vane. Det var jo midt oppe i svineinfluensa-krisen Isak 

ble født, men etter drøyt en måned fikk besteforeldrene lov til å 

komme inn og se miniprinsen. 

Det var rart for dem å ha blitt besteforeldre, men ikke ha 

mulighet til å se barnebarnet sitt. Jeg var likevel glad for at jeg og 

mannen min fikk den første tiden alene med lillegutt. Vi trengte 

det å bare være oss om dette en liten stund. Men det var utrolig 

stort å få vise ham frem når vi fikk lov til det. 

Så skulle Isak lære å spise selv. Før hvert sondemåltid la jeg 

ham til brystet i håp om at han skulle ta tak. Vi veide ham før og 

etter for å se om han tok noe. Et gram = en ml. Det tok laaang 

tid før han tok noe som helst. Vi endte liksom bare på to-tre ml, 

inntil vi prøvde brystskjold. Da tok han på det meste 35 ml. 

Hjem og inn igjen 

Isak ble ledningsfri 13.02.10, og jeg fikk ta ham med på rom- 

permisjon et par dager etterpå. Han lå på en apnèpute, en pute som 

registrerer pustebevegelser,og hyler og skriker om den ikke får 

inn noe. Første natten vi fikk ha ham inne hos oss var det bare Isak 

som sov. Vi lå begge to og hørte på pusten og alle lydene hans. 

Etter tre netter med Isak inne hos oss, ble han skrevet ut! Han 

hadde ikke helt lært å fullamme, men siden han tok resten på 

flaske, mente legene at det kom til å løsne. Det trodde jeg også. 

Vi kom hjem og feiret utskrivelsen med masse kaker og familie. 

En gledens dag! Men gleden skulle vise seg å bli kortvarig. Etter 

åtte dager hjemme hadde Isak en pustestans i armene mine. 

Da han hadde kommet til seg selv igjen, ringte vi instiktivt til 

nyfødtposten og fikk beskjed om å reise rett bort. Vi ble lagt inn 

20 

på isolatrommet og Isak ble undersøkt av legen. Han avgjorde 

at Isak skulle bli innlagt igjen, på fullt scoop (overvåkning som 

registrerer pust, o2 metning og puls). Lillemann hadde også bare 

lagt på seg 70 gram på ni dager, noe som er alt for lite. 

Han klarte rett og slett ikke å få i seg nok mat. Vi prøvde å gi 

ham kun flaske, og det viste seg at han ikke fikk i seg mer enn 

20-30 ml. I følge størrelsen hans, skulle han ihvertfall hatt 50. 

Så det ble lagt ned sonde igjen for at lillemann skulles klare å 

komme seg før han måtte lære å spise igjen. 

Masse prøver 

Det ble tatt en haug av 

blodprøver og en RSvirus 

prøve. Mens vi 

ventet på svar fra den 

prøven, ble vi isolert. 

Alle som kom inn til oss 

måtte gå i gule frakker, 

hansker – og alt som 

kom inn på rommet vårt 

måtte desinfiseres. Jeg 

fikk ikke forlate rommet, 

så pleierne kom 

med mat til meg. 

Det var skjønt da vi 

fikk negativt svar på den 

prøven og jeg kunne gå 

ut på avdelingen for å Stolte: Foreldre før tiden. (Foto: privat) 

spise igjen. 

Men siden vi hadde vært hjemme en stund, turte de ikke la 

Isak ligge på kuvøserommet med de andre barna. Dermed måtte 

vi være der hele tiden eller så måtte vi få en pleier til å sitte inne 

på rommet mens vi spiste og lignende, 

Om nettene våknet jeg hver tredje time for at Isak skulle få 

mat. Først veiing, så amming, så veiing igjen og så fylle på i sonden. 

Dette tok til sammen en time, så da var det to timer igjen til 

neste måltid. Det rare var at jeg følte meg ikke sliten. Men både 

mamma, mannen min og sykepleierne sa at nå måtte jeg prøve å 

slappe av på dagen ihvertfall. Men det var ikke like lett, for jeg 

visste at sykepleierne hadde et stykke å gå når Isak fikk pustestopp. 

Hvis jeg lå å sov kunne jeg jo ikke passe på ham... 

Det var bare når kontaktsykepleieren vår var på vakt at jeg 

klarte å slappe av. Hun kjente meg og lillegutt veldig godt, og 

jeg stolte fullt og helt på henne. Hun og en annen pleier var en 

fantastisk støtte for meg denne tiden. De skjønte hvordan jeg 

hadde det og tok seg tid til å lytte til mine tanker og følelser. 

Usikkerhet 

Sist Isak var innlagt ble vi vant til pustestopper og barycarider. Vi 

gjorde ikke så mye av det når de kom da. Vi stimulerte ham til å 

puste igjen og ga ham o2 på trakt. Denne gang var det annerledes, 

for vi visste ikke hva som gjorde at han hadde stoppene. Både vi og 

legene klødde oss i hodet. Han hadde jo vært fin før vi reiste hjem! 

Den første uka på sykehuset ble lillemann slappere og fikk en 

gråere farge i huden. Vi lot ham sove mest mulig og sondet ham 

mer enn han fikk flaske eller pupp. Isak hadde hatt veldig sving- 

ende blodprosent egentlig hele livet sitt, men han hadde ikke 

fått blodoverføring i håp om at kroppen hans skulle begynne å 

produserere røde bloceller selv. Det er vanlig at premature barn

sliter med nettopp dette, siden de jo skulle fått det gjennom mor 

en god stund til og begynne å produsere selv rundt termin. 

Etter en del om og men, ble det avgjort at han skulle få blod. 

Hb`en var faktisk bare på åtte. Dette trodde legene skulle gjøre 

hele forskjellen. Så Isak fikk blod. Vi kunne se at han ble mer 

og mer rosa mens blodet gikk inn. Det var herlig å se roser i kinnene 

på gutten vår igjen! Isak fikk fin farge, men sluttet ikke å 

ha pulsfall. 

Derfor ble det gjort nye ultralyder av hjertet, lungene og 

hodet. Jeg var utrolig lettet over at de ikke kunne finne noe 

der. Men selv om det var godt å vite at ikke det var noe galt 

med hjertet, lungene eller hodet, var det utrolig kjedelig at 

de ikke fant noe å sette fingeren på. Hva var galt med gutten 

vår? 

Legene fant ut at de skulle teste med gaviscon, for de lurte på 

om han kunne ha refluks, noe som gjør at maten kommer opp 

igjen i spiserøret og kan føre til at maten setter seg litt i vrangstrupen. 

Dette hjalp litt. 

Små klær: Vesle Isak har vokst fint. (Foto: privat) 

Mistet melken 

Etter to uker innestengt på dette rommet, begynte jeg å miste 

melka. Det var utrolig frustrerendre siden jeg hadde klart å holde 

på den i så mange måneder. Det positive var at lillemann ikke 

hadde de store pustestoppene mer, nesten bare metningsfall. 

Misforstå meg rett, metningsfall er heller ikke bra, men mye 

bedre enn pulsfall i tillegg. 

Våre to kjære pleiere fikk ordnet det slik at Isak fikk lov til 

å stå inne på et tomt kuvøserom de overvåket. Da kunne jeg 

komme meg ut litt, siden jeg begynte å bli utrolig sliten. De tok 

ham også med på vaktrommet så jeg kunne sove litt uten å være 

redd for nye fall. Det var veldig koselig å hente ham når jeg så 

de hadde kost seg så. 

I midten av andre uka vi var der fikk jeg lov til å hente vogna 

mi og ta Isak med på trilletur. Siden han ikke hadde hatt noen 

dype fall på noen dager, mente legene at det ikke var noe problem 

å ta ham litt av scoopet. Det var herlig og gjorde underverker for 

melkeproduksjonen. Plutselig var det full pupp igjen. Gjett om 

jeg var stolt da! Og plutselig kunne Isak spise uten skjold. Han 

tok alt han skulle ha, rett fra puppen til noen måltider, halvparten 


til andre og ingenting til noen. Da fikk han på flaske, for det var 

lettere for ham å drikke av flaske enn av puppen. 

Vi hadde ham også med hjem på dagpermisjon, takket være 

våre gode pleiere! Det var skikkelig skummelt, men utrolig 

deilig å få være en familie igjen. Sakte, men sikkert, sluttet fallene 

og prinsen vår kunne atter en gang kobles fra scoopet. Så 

godt det var å ha en baby som ikke hang fast i veggen lenger! 

Hjem igjen 

Legene vet fremdeles ikke hva som gjorde at fallene sluttet og at 

Isak begynte å spise godt igjen. De tror det var litt av alt; at han 

fikk blod, ble noen uker eldre, gaviscon og at han hadde hatt en 

liten infeksjon som de ikke klarte å finne. 

Når han ble koblet fra scoopet ble jeg flyttet inn på et av 

pårørenderommene og fikk lov til å ha med meg lillemann. Endelig 

var vi alene igjen, det var herlig. Vi bodde på sykehuset, 

men fikk komme og gå som vi ville. For denne gangen skulle vi 

ikke bli sendt hjem for tidlig. Vi var mye ute og trillet de siste 

dagene, men jeg turte ikke å reise hjem alene med ham, så vi var 

rett i nærheten. 

Vi fikk være med på å bestemme ny utskrivelsesdato og fikk 

tid til å forberede oss på å komme hjem. 19 mars, nesten tre 

uker etter innleggelse og en måned siden sist utskrivelse, kunne 

vi – trygge på at dette gikk fint – ta med oss Isak hjem for godt 

igjen. Vi avtalte en ukes returrett om det skulle skje noe og kontroll 

to dager etter hjemreise. 

Vi fikk med oss en apnèpute for å sikre litt nattesøvn hos mor 

og kosttilskudd til lillegutt som skulle fremme innhentingsvekst. 

Denne skulle han ha frem til fem kilo. Da vi reiste hjem andre 

gang veide Isak 2800 gram, en litt mer håndterlig vekt. 

Takknemlig 

Etter dette har det bare gått fremover for lillgutt. I skrivende 

stund har han nettopp fylt ett år. Han har vært lyskebrokkoperert, 

noe som gikk veldig fint. Vi har fått fantastisk god oppfølgning 

både av legen på nyfødt og på HABU, på helsestasjonen og av 

fysioterapeut. 

Vi har lært hvor 

skjørt og dyrbart 

livet kan være. Og 

vi kan nå se tilbake 

på det mest 

utfordrene og 

skumleste året vi 

har hatt, med stor 

takknemlighet og 

glede for at det har 

gått bra! 

Solstråle: I dag 

er Isak en stor 

og blid gutt. 

(Foto: privat) 

21

Barn med oppmerksomhets- 

og konsentrasjonsvansker 

Hvilke råd og hva slags litteratur er å anbefale 

for prematurfødte barn med oppmerksomhets- og 

konsentrasjonsvansker? Her er noen tips og en litteraturliste 

Prematurposten har fått fra Arlene 

Temte i vårt ekspertpanel. Hun skriver: 

Det en kanskje er blitt spesielt oppmerksom på i forhold til for 

tidlig fødte barn, er at også de barna som er engstelige/usikre kan 

streve med konsentrasjonsvansker. Ofte får ikke disse barna den 

samme oppmerksomheten, hjelpen og støtten som de som er mer 

utagerende. Ingrid Lund, som står oppført på vedlagte litteratur- 

liste, har imidlertid vært opptatt av de stille barna. 

Overgangen mellom barnhage og skole 

Alle overganger innebærer en kritisk fase og bør planlegges og 

forberedes nøye. Erfaringer har vist at mye kan forebygges dersom 

en planlegger og gjennomfører en god overgang. 

I rammeplanens kapittel om samarbeid 5.1 står det «Barne- 

hagen skal, i samarbeid med skolen, legge til rette for barns overgang 

fra barnehage til første klasse og eventuelt skolefritidsordning. 

Dette skal skje i nært samarbeid med barnets hjem. ...Nært 

samarbeid mellom barnehage og skole er særlig viktig for barn 

som har behov for tilrettelagt omsorgs- og læringsmiljø.» 

Trygghet 

Det å føle trygghet er en av grunnpilarene for god læring. Alt 

som kan forberedes i god tid slik at barnet opplever trygghet når 

det kommer på skolen, vil være positivt. Barnet vil ha behov for 

flere besøk til skolen i forkant for å bli kjent med både skolens 

fysiske utforming, lærere og eventuelt assistent. 

Etter skolestart vil det være trygt for barnet å vite at det alltid 

er en nærperson tilstede, en som det har tillit til og kan henvende 

seg til, dersom det skulle oppstå noe. Bare det å komme seg til 

toalettet eller finne riktig rom kan være en utfordring for mange. 

Mange barn med konsentrasjonsproblematikk har også rom- 

retningsproblematikk, og trenger lang tid for å bli kjent med de 

fysiske forholdene på skolen. 

Mye vil måtte tilpasses ut fra hvert enkelt barn, men jeg kan nevne 

noen generelle punkter som det kan være nyttig å tenke gjennom. 

Størrelse på gruppen/klassen 

Barn med konsentrasjonsproblematikk vil ofte klare seg bedre 

i en gruppe eller klasse med et begrenset antall elever. Enkelte 

vil profitere på undervisning alene eller i liten gruppe i noen fag 

eller timer, men dette må ikke gå på bekostning av tilhørighet 

til klassen. 

Dersom en tilrettelegger for undervisning alene eller i en liten 

gruppe, kan det være effektivt å bruke denne tiden til å forberede 

22 

Av Arlene Temte, seniorrådgiver 

ved Sørlandet kompetansesenter 

eleven på det som skal gjennomgås i samlet klasse. Vi har sett at 

det har bidratt til økt konsentrasjon og delaktighet når eleven på 

forhånd kjenner det som skal gjennomgås. 

Plassering i rommet 

Noen barn vil ha utbytte av å sitte langt fremme i nærheten av 

lærer, mens erfaring har vist at andre profiterer på å sitte et sted 

der de får et større overblikk. Da unngår de å måtte snu seg for å 

få med seg det som skjer i rommet. Her må en prøve seg frem og 

se hva som best fungerer. 

En bør også prøve å holde plassering og grupper så stabile som 

mulig. Stadig bytting og omorganisering vil ofte forsterke konsentrasjonsproblematikken. 

Det er viktig å observere og tilpasse slik 

at det fungerer best for det enkelte barn. Dersom noe prøves ut er 

det viktig med evaluering og eventuelt justering etter en tid. 

Forutsigbarhet 

Det som er stabilt og kjent for barnet vil skape trygghet. En oversikt 

over det som skal skje i løpet av dagen/timen kan være en 

støtte, og også over det som det forventes at eleven skal klare 

å gjøre ferdig. Noen elever vil profitere på at oversikten fremstilles 

visuelt og at en starter dagen med å gjennomgå hva som 

skal skje. 

Gode rutiner 

Så tidlig som mulig bør barnet komme inn i gode rutiner. Ofte kan 

det være nyttig å ha som mål at barnet skal delta på det som resten 

av klassen gjør, men om nødvendig med tilpasning. For eksempel 

kan omfanget av oppgavene begrenses slik at eleven har mulighet 

til å gjøre seg ferdig (dette gjelder også hjemmeoppgavene). 

Noen elever vil ha behov for å kunne bevege seg litt i løpet av 

timen. Dette kan det også lages rutiner på. Det er viktig at lærer 

eller assistent opparbeider gode rutiner for å sjekke at eleven har 

oppfattet felles beskjeder. Noen elever vil profitere på en visualisering, 

enten ved hjelp av bilde eller skrift, eller en liten påminnelse 

i kontaktboka. Gode rutiner for samarbeid hjem–skole, 

og eventuelt gode rutiner for samarbeid mellom kontaktlærer, 

assistent, spesialpedagog og PP-tjenesten, er alltid viktig. 

Dersom konsentrasjonsproblematikken fører til at eleven får 

problemer med å tilegne seg fagstoffet, finnes det en rekke tilrettelagte 

læremidler som kan være til god støtte, blant annet 

dataprogrammer, visuelt og konkret materiell. Ved å foreta en 

utredning vil en kunne vurdere hva barnet vil profitere best på. 

Litteratur 

En god litteraturliste fra vår bibliotekrådgiver følger. Jeg har ikke 

selv lest alle bøkene, men ut fra bokomtalene tror jeg disse kan 

være aktuelle. I de fleste bøkene er det også forslag til konkrete 

tiltak. 

Da Sveinung Wiig Andersen her ved Sørlandet kompetansesenter 

laget vår DVD om for tidlig fødte barn, foretok vi et 

litteratursøk. Vi fant svært lite som gikk direkte på for tidlig 

fødte barn og konsentrasjonsvansker. Jeg tror likevel mye av 

det som er skrevet om konsentrasjons- og oppmerksomhetsproblematikk 

vil være relevant. Men som en tenker i forhold til 

alle barn, er det som sagt viktig å vurdere og tilrettelegge ut fra 

hvert enkelt tilfelle. 

a


Aktuell litteratur 

Forslag til litteratur om urolige barn/barn med 

oppmerksomhets- og konsentrasjonsvansker: 

Barsøe, Lise (2010): 

Ville og stille barn i barnehagen: 

veier ut av låste atferdsmønstre. 

Kommuneforlaget. (Bokomtale på 

www.kommuneforlaget.no) 

Bastian, Uta; Åse Egge (2009): 

Barn med ADHD. 

Kommuneforlaget. (Bokomtale på 

www.kommuneforlaget.no) 

Boldermo, Sidsel (2010): 

Hvordan kan man i barnehage bidra til at barn med innadvendt 

atferd mestrer sosial samhandling? 

Masteroppgave i tilpassa opplæring, Høgskolen i Bodø. Se: 

http://brage.bibsys.no/hibo/handle/URN:NBN:no-bibsys_brage_11779 

Eldby, Kari (2010): 

Samarbeid mellom skole og hjem – utfordringer rundt jenter 

med AD/HD. Stå på! nr. 2. 

Granly, Lene (2008): 

ADHD og tiltak. Diagnostisering, behandling og selvregulering. 

Masteroppgave, Pedagogisk-Psykologisk Rådgivning, Universitetet 

i Oslo. Nettutgave: 

http://www.duo.uio.no/sok/work.html?WORKID=77496 

Haugland, Yuliya og Rita Tangen (2009): 

Førskolebarn og ADHD. 

Prosjektrapport, Torshov kompetansesenter. Rapporten: 

http://www.statped.no/moduler/templates/Module_Article.aspx?id= 

56368&epslanguage=NO 

Kadesjø, Bjørn (2010): 

Barn som utmanar. Barn med ADHD 

och andra beteendeproblem. 

Stockholm: Socialstyrelsen. Nettutgave: 

http://www.socialstyrelsen.se/publikationer2010/2010-3-6 

Kinge, Emilie (2006): 

Barnesamtaler: det anerkjennende 

samværet og samtalens betydning 

for barn med samspillsvansker. 

Gyldendal akademisk forlag 

(Omtale: www.gyldendal.no) 

Lund, Ingrid (2004): 

«Hun sitter jo bare der!» 

Om innagerende atferd hos barn og unge. 

Fagbokforlaget. (Bokomtale: 

www.fagbokforlaget.no) 

Kutscher; Martin (2009): 

ADHD – Et liv uden bremser. 

Dansk psykologisk forlag.(Bokomtale: www.dpf.dk) 

Olsen, Maila Inkeri; Karen Marie Traavik (2010): 

Resiliens i skolen: om hvordan skolen 

kan bidra til livsmestring for sårbare 

barn og unge: teori og tiltak. 

Fagbokforlaget. (Bokomtale: 

www.fagbokforlaget.no) 

Smith, Lars, Ragnhild Hjorth (2004): 

Barn med atferdsvansker. 

En utviklingspsykopatologisk 

tilnærmingsmåte 

Boka omhandler to av barnealderens 

mest vanlige problemer, hyperaktivitet 

og utagerende atferdsvansker. 

Høyskoleforlaget. (Bokomtale: 

www.hoyskoleforlaget.no) 

Webster-Stratton, Carol: 

De utrolige årene. Et foreldre ,-barne- 

og lærerprogram. Forebygging og 

behandling av små barn med 

atferdsproblemer. 

NTNU/Universitetet i Tromsø. 

(www.deutroligearene.no) 

Webster-Stratton, Carol (2007): 

De utrolige årene. 

En foreldreveileder. 

Gyldendal akademisk. 

(Bokomtale: www.gyldendal.no) 

2

Forskning jorda rundt 

Redigert av Vilni Verner Holst Bloch 

Premature har liten nytte av nitrogenoksid: 

Stopp gassbruken? 

En ny studie viser at premature har liten nytte 

av nitrogenoksid for å unngå problemer. Stu- 

dien har analysert 22 tidligere undersøkelser, men 

konkluderer ikke med at man skal stoppe all bruk 

av nitrogenoksid. 

En ny studie ved Johns Hopkins Children’s Center utfordrer den 

utbredte praksisen med å behandle premature babyer med nitrogen- 

oksid for å forebygge lungeproblemer, nerveskader og død. 

Forskningen, som er basert på en analyse av 22 tidligere 

studier av effekten av bruk av nitrogenoksid på babyer født før 

svangerskapsuke 34, fant ingen bevis for fordeler av bruk hos de 

aller fleste barna. 

Alt i alt konkluderer undersøkelsen til Hopkins med at babyer 

som fikk behandling med nitrogenoksid på nyfødt intensive- 


2 

Prematurforeningen avdeling 

Hordalands aktiviteter 2011 

Årsmøte i Prematurforeningen Hordaland ble avholdt tirsdag 

8. februar. I etterkant var det besøk av Geir Davidsen fra NAV 

Fana, som informerte om støtteordninger man kan ha krav på 

om man har barn med ekstra oppfølgingsbehov. 

Vårseminar tirsdag 12. april 

Tema: Barnehagestart. Hvordan få start i barnehage til å bli 

en positiv opplevelse for barn og foreldre, oppfølgingsloven 

og PPT. Vi har fått med en gruppe forelesere som skal gi oss 

en grundig og helhetlig innføring i barnehagestart og oppfølgingen 

man får og har rett på om barnet har ekstrabehov for 

tilrettelegging av ulike slag. 

Bibbi Fedje-Andersen er utdannet førskolelærer med 

fordypning i organisasjon og ledelse. Hun vil fortelle om 

rutiner ved barnehagestart, hvordan barn med ekstrabehov blir 

fulgt opp i barnehagen, hva som gjøres i forhold til de barna 

som trenger ekstra hjelp, hvem de samarbeider med, ekstern 

hjelp osv. 

Marit Mjøs er avdelingsleder i Statped Vest. Deres fagområder 

er hørsel, språk, læring, adferd, og døvblinde. Marit Mjøs 

vil gi en innføring i hva de konkret arbeider med, hvilke barn 

som får hjelp hos dem, hvordan man får denne hjelpen og hvilke 

fagpersoner som bidrar med hjelp til barn med behov for ekstra 

oppfølging. 

Turid Granheim er leder i PPT Fana og har lang erfaring 

med å tilrettelegge for barn med spesielle behov i barnehage 

og skole. Hun vil presentere arbeidet PPT utfører og gi en 

innføring i hvordan en sakkyndig vurdering gjøres for de barna 

som trenger et spesialpedagogisk tiltak i førskolealderen. 

avdelinger ikke hadde bedre utvikling enn babyer som ikke fikk 

denne behandlingen. Forskerne fant at babyene som fikk behand- 

ling med nitrogenoksid ikke hadde mindre sannsynlighet for å 

dø, utvikle kroniske lungesykdommer som følge av prematuritet, 

lide av cerebral parese eller ha nevrologiske eller kognitive 

skader. 

Funnene som offentliggjøres i februarutgaven av 

tidsskriftet Pediatrics, taler i mot en rutinemessig bruk av 

inhalert nitrogenoksid for alle premature barn. Forskerne anbefaler 

heller enn vurdering i forkant av hver enkelt barns hjerne- 

og lungemodenhet, for å fastslå hvorvidt nitrogenoksid er til 

hjelp, skade eller har noen effekt. 

– Vi etterlyser en omtenksom evaluering av hver enkelt 

pasient for å lage en risiko-nytte-profil, der faktorer som fødselsvekt, 

grad av prematuritet og grad av lunge- og hjernemodenhet 

spiller inn; sier forskeren Pamela Donohue. 

Forskerne vil imidlertid ikke snakke om en fullstendig bannlysing 

av bruk av nitrogenoksid, ettersom de fant én, om enn 

liten, forskjell i risiko hos enkelte babyer. 

Kilde: TTKN 12. januar 2011, http://www.ttkn.com/health/hold-the-gasinhaled-nitric-oxide-of-no-benefit-to-most-premature-babies-7372.html 

Tid og sted: Tirsdag 12. april Kl 19.00-21.00 på LMS-senteret. 

Pris: 150 for medlemmer og 250 for ikke medlemmer. 

Påmelding til synne1@msn.com, hordaland@prematurforeningen.no 

eller tlf 926 914 66 innen 4. april. 

Sommerfest søndag 21. august 

Det blir også i år sommerfest for barn og voksne på Helldals- 

neset – en uformell sammenkomst der hovedfokus er å treffe 

andre «prematurfamilier». Det blir lek og moro for barna og 

kanskje får vi besøk av Gulars? Ta med grillmat, drikke og redningsvest 

til barna. Vi ordner med griller og en overraskelse. 

Tid og sted: Søndag 21. august kl 14.00-17.00 Helldalsneset 

41, Nesstun. Festen er gratis. Påmelding til: synne1@msn.com, 

hordaland@prematurforeningen.no eller tlf 926 914 66 innen 

17. august. 

Førstehjelpskurs tirsdag 15. november 

Hva gjør du hvis et barn setter noe i halsen? Eller hva hvis 

barnet ikke puster selv? Var det 15 eller 30 innblåsinger og så 

to eller fire hjertekompresjoner? 

Prematurforeningen Hordaland inviterer til et intensivt førstehjelpskurs. 

Målgruppen er alle som har ansvar for barn og spedbarn 

(foreldre og øvrig familie, barnehagepersonell, skoleansatte 

med flere). Foredragsholder Anne Kari Knutsen er med i Norsk 

Folkehjelp. Hun er utdannet intensivsykepleier og har jobbet på 

Barneavdelingen ved Haukeland Universitetssykehus. 

Tid og sted: 15. november kl 18.00-21.00. Kurset koster kr 

150 for medlemmer og 250 for ikke medlemmer. Påmelding til: 

synne1@msn.com, hordaland@prematurforeningen.no eller tlf 

926 914 66 innen 7. november. 

(Dato for styremøter i 2011: 18.1, 5.4, 31.5, 27.9, 29.11 

kl 18.30-21.00 på LMS-senteret)


Europas foreldreforeninger samlet i Tyskland 

Kjemper sammen for premature 

Siste helgen i november var foreldreorganisa- 

sjoner i Europa samlet i Freising, Tyskland, for å 

forenes om en felles kamp for de prematures sak. 

Prematurforeningen i Norge deltok for første gang. 

– En meget nyttig erfaring sier Prematurforeningens 

representant. 

Den 26.-28. november 2010 var representanter fra mange europeiske 

foreldreforeninger for premature samlet for femte gang. 

Den europeiske paraplyorganisasjonen EFCNI (www.efcni. 

org) inviterte til konferanse om prematuritet og organisering av 

nasjonale foreldreforeninger. 

– Det var meget nyttig og interessant å se og høre om behand- 

ling av premature og deres foreldre i andre land, sier Vilni Verner 

Holst Bloch, Prematurforeningens representant i EFCNI. 

– Det er tydelig at vi har mange felles problemstillinger i 

Europa, men også tydelige forskjeller, sier han. Representantene 

ble presentert for forskning og erfaringer fra bl.a. USA, 

Frankrike og Tyskland. 

EFCNI jobber for at Europas største gruppe av barnepasienter 

skal få mer oppmerksomhet, og oppfordrer alle som har inte- 

resse i de prematures sak til felles innsats. Organisasjonen jobber 

spesielt for å etablere forbindelser mellom foreldre, helse- 

personell og forskere. 

Ingen husmødre og intet gratis 

– «No housewifes!», sa Silke Mader, leder for EFCNI. Hun 

fortalte om sitt arbeid med å etablere en nasjonal foreldreforening 

i Tyskland, og mente foreningene måtte bli mer målrettede 

i sitt arbeid. I følge henne må foreningene framstå som 

mer profesjonelle og bli flinkere til å skille mellom hva som er 

nasjonale foreningers oppgaver og hva som hører til lokallags 

oppgaver. 

Silke fortalte videre om hvordan man burde stille krav 

til sponsorer og sikre at riktige avtaler inngås. «No- 

thing for free», sa hun, og fortalte at også de frivilliges 

tid måtte inkluderes i prosjektavtaler. Det er også viktig 

at foreldreforeninger sikrer seg rettigheter til logoer og 

annet arbeid. 

Ros og velkommen til Norge 

Den norske representant i EFCNIs vitenskaplige styre fikk 

mye ros for sitt engasjement. Silke var også glad for endelig 

å ha en representant fra den norske foreldreforeningen til 

stede. 

Prematurforeningens representant ble valgt inn som 

vara til et foreldrestyrt råd i EFCNI, og det ble besluttet å 

opprette nordiske konferanser for foreldreforeninger. Det 

tas sikte på å avholde første konferanse i København i mai 

i år. 

Mye godt arbeid 

Alle representantene ble oppfordret til å fortelle hva som foregikk 

i de ulike landene. Det ble klart at forholdene er meget forskjellige 

rundt omkring i Europa, men at mye hviler på frivillig 

arbeid og enkeltpersoner. 

Markering av den internasjonale prematurdagen var blant 

sakene som ble tatt opp. Alt fra sokker, ballonger, servietter, 

pins og prematurbleier var tatt i bruk for å få oppmerksomhet 

rundt de prematures vilkår. 

– Norge skal på benken 

EFCNI publiserte i 2010 en benchmarking-rapport, en sammenligning 

av ulike forhold omkring behandling av premature 

og foreldres rettigheter i de europeiske land. Rapporten 

hadde fått mye oppmerksomhet og gjennomslag, fortalte Silke 

Mader. 

– Norge skal med, sa den norske representanten under 

«tour de table» og beklaget at Norge ikke allerede var med 

i rapporten. 

Konferansen ble avsluttet med en beslutning om å avholde 

halvårlige møter – og EFCNI vil jobbe videre med en felles 

erklæring for foreldreforeninger i Europa. 

EFCNI 2010: Deltagere på EFCNIs femte internasjonale konferanse. 

(Foto: EFCNI) 

2

Vårt ekspertpanel svarer på dine spørsmål 

Små eller store bekymringer? Send ditt spørsmål til prematurposten@prematurforeningen.no 

2 

Anne Carling 

Spesialpedagog 

Midtimellom 

Sylvia van Zuiden 

Ergoterapispesialist 

i barns helse, baby- 

massasjeinstruktør 

og sanseintegrasjons- 

terapeut 

Kjersti Birketvedt 

Klinisk ernærings- 

fysiolog. Spise- og 

ernæringsteamet, 

Barnenevrologisk 

seksjon, Rikshos- 

pitalet 

Else Beth 

Haugen 

Barnefysioterapeut 

Ahus 

Jeg ønsker å: 

Trond Markestad 

Barnelege 

Professor dr.med 

Spesialist 

barnesykdommer 

Kirsten Ruud 

Seniorrådgiver 

Sørlandet 

kompetansesenter 

Arlene Temte 


Sørlandet 

kompetansesenter 

Vigdis Skaug 

Intensivsykepleier, 

praksisveileder 

Utdannings- 

senteret, 

Ullevål 

Andreas N. Bjørndal 

Undervisningsrektor 

Norsk Akademi for 

Naturmedisin 

Homeopat MNHL, 

Akupunktør NAFO 

Hanne Friis Baastad 

Spesialpedagog 

spiseproblematikk. 

Spise- og ernærings- 

teamet, Barnenevro- 

logisk seksjon, 

Rikshospitalet 

Ann Mari Haug 

Spesialkonsulent 

foreldresamarbeid 

nyfødt/barnesenteret 

Ullevål 

Spørsmål ved- 

rørende rettigheter, 

søknader m.m. 

Bjørn Helgar 

Manuell 

terapeut 

Ahus 

Marit S. Indredavik 

Overlege/Første- 

amanuensis dr.med. 

Spesialist i barne- og 

ungdomspsykiatri 

NTNU/St. Olavs 

hospital 

Unni Tranaas Vannebo 

Helsesøster 

Najonalt kompetanse- 

nettverk for sped- og 

småbarns psykiske 

helse 

Lars Smith 

Psykolog, Seniorforsker 

ved Nasjonalt kompe- 

tansenettverk for sped- 

og småbarns psykiske 

helse, Professor ved 

psykologisk institutt, 

Universitetet i Oslo 

Bli medlem av Prematurforeningen*: 300,-. Navn:.............................................................................................. 

Adresse:.......................................................................................... 

Bli støttemedlem/ 

Kun abonnere på Prematurposten: 300,-. ........................................................................................................ 

*Prematurposten inngår i ordinært Sendes: Prematurforeningen 

medlemskap C.J. Hambros plass, 0164 Oslo 

Eller epost til: post@prematurforeningen.no 

Arnulf 

Myklebust 

Optometrist 


ved Huseby 

kompetanse- 

senter.

Vårt ekspertpanel svarer 

Send ditt spørsmål til prematurposten@prematurforeningen.no 

SPØRSMÅL OM SYN 

Jeg har et barn jeg jobber med som er prematurfødt (uke23). 

Foreldrene sier de har fått beskjed om at hun mangler samsyn, 

fordi dette ikke er utviklet hos henne. Er det noe som kan 

utvikles? Kan det bli noe bedre? Hva er eventuelt de viktigste 

øvelsene for å trene det opp, om det da ikke er en permanent 

skade? 

SVAR: 

Med samsyn mener vi vanligvis at hjernen oppfatter inntrykk 

fra begge øynene samtidig. Det skal således godt gjøres å ikke 

ha noen form for samsyn dersom man har to fungerende øyne. 

Allerede ved tre-fire måneders alder kan barnet oppnå dybdesyn 

(3D-syn), som anses som den høyeste graden av samsyn, men 

det går flere år før dette er ferdig utviklet. 

Det finnes flere tester for forskjellige nivåer av samsyn. Hvis 

for eksempel «bare» dybdesynet blir målt, kan det av og til 

bli konkludert med at samsynet mangler – selv om dette ikke 

nødvendigvis er riktig. De fleste samsynstester måler for øvrig 

hjernens evne til samtidig å oppfatte sentrale synsinntrykk, og 

det kan være veldig gode grunner til at sentralsynet fra ett øye 

undertrykkes. Dersom skarpsynet i det ene øyet er svekket på 

grunn av feil eller skade, kan det være mer fornuftig for hjernen 

å bare forholde seg til det skarpe bildet framfor å forringe det 

ved å smelte det sammen med et uklart. 

Blant ekstrempremature, det vil si barn født før 28. uke, er 

skjeling ikke uvanlig. Det innebærer at øynene ikke er innstilt 

mot det samme punktet og at barnet ser dobbelt hvis hjernen 

ikke «skrur av sentralsynet» fra det skjelende øyet – noe den 

heldigvis som regel gjør. 

Hvis man i slike tilfeller forsøker å trene opp et samsyn – noe 

som vanligvis er mulig blant annet ved hjelp av filterglass foran 

øynene – uten å gjøre noe med de bakenforliggende årsakene 

i øyne eller hjernen, risikerer en å oppnå et varig dobbeltsyn; 

«skrekksamsyn» (engelsk «Horror fusion»). Dette er således 

ikke noe man skal gi seg i kast med på egenhånd. 

I samfunnet vårt finner vi mange «funksjonelt enøyde» som 

klarer seg helt fint og som har lært seg å bedømme avstander ved 

hjelp av andre ledetråder enn dybdesyn. Dersom fagfolk fraråder 

samsynsbehandling kan du gjøre en stor innsats ved å gi «ditt 

barn» nye og flere «synserfaringer». Du skriver ikke hvor gammelt 

barnet er eller om det har andre vansker, men turer i ulendt 

terreng og ballspill (start gjerne med ballong) kan være gode 

forslag til aktiviteter. 

Vennlig hilsen Arnulf Myklebust 

Optometrist, Seniorrådgiver ved Huseby kompetansesenter 

2 

***** 

SPØRSMÅL OM RETTIGHETER 

Hei! Jeg fødte en pike da jeg var i svangerskapsuke 34+6. Hun 

kom til verden den 29.10 og vi ble værende på sykehuset til den 

03.11. Det er ikke mange dager, men jeg fikk vite av arbeidsgiver, 

som hadde sjekket med NAV, at vår permisjon ikke startet før den 


dagen vi dro hjem med henne. Problemet er at jeg ikke finner noe 

om dette på NAV sine sider. Jeg finner setningen : «Stønadsperioden 

kan utsettes på grunn av lovbestemt ferie (ikke ferie etter 

tariffavtale), hvis du eller barnet er innlagt i helseinstitusjon, 

eller hvis du er i heltidsarbeid.» Fra vedtaket som jeg har fra 

NAV står det at de starter permisjonstiden fra den 29.10. Dette 

mener jeg da er feil? 

Samtidig finner jeg på deres sider at «Fødes barnet prematurt 

og mor ikke får tatt ut tre uker før fødsel, blir ikke disse 

overført til etter fødselen. Fødsel tre eller flere uker før termin, 

gir en total foreldrepengeperiode på 43 uker med 100 prosent 

stønad eller 53 uker med 80 prosent stønad. Hvis barnet er innlagt 

på sykehus, får en av (eller begge) foreldrene pleiepenger 

og foreldrepengeperioden forskyves.» Er dette noe som gjelder 

meg? Håper på et svar. 

SVAR: 

Hei! Det er vanlig praksis at mor får pleiepenger ved prematur 

fødsel og innleggelse i sykehus. Det forskyver foreldrepermi- 

sjonen med tilsvarende dager. 

Begge foreldre kan få pleiepenger om barnet er alvorlig syk, 

men i dette tilfellet ser det ikke ut som det er aktuelt. Det er 

alvorlighets graden av sykdom hos barnet som avgjør pleie- 

penger for begge foreldre. 

Vennlig hilsen Ann Mari Haug 

Spesialkonsulent foreldresamarbeid 

***** 

SPØRSMÅL OM PROGNOSE 

Vårt barn er født i slutten av uke 26, og er nå to uker gammelt. 

Hva er prognosene generelt på barn som fødes i uke 26? 

SVAR: 

Hei! Hvis barnet ikke har hatt en stor hjerneblødning (mer enn 

grad 2) eller andre alvorlige skader i hjernen (f.eks. periventrikulær 

leukomalaci eller «vannhode») er risikoen for at barnet 

vil få cerebral parese, psykisk utviklingshemning eller alvorlige 

sansedefekter sannsynligvis under en prosent. Det kan imidlertid 

ta et par uker til før en er sikker på at det ikke er slike hjerne- 

skader. 

Evnemessig (IQ) vil også stort sett være normal, men cirka 

1/3 vil ha mindre problemer, slik som at de kan skjele, trenge 

briller eller ha litt konsentrasjonsvansker. Jeg har skrevet nokså 

mye om dette i en liten bok som heter «Å være foreldre til et 

for tidlig født barn», som er utgitt på Fagbokforlaget. Dere kan 

også lese mer i detalj i en utredning gjort av Helsedirektoratet: 

www.helsedirektoratet.no, søk under «Publikasjoner» på IS-1419. 

Lykke til. 

Vennlig hilsen Trond Markestad 

professor dr. med, spesialist barnesykdommer 

2 

a



SPØRSMÅL OM SØVN OG GRÅT 

Her er en kort bakgrunn om vår sønn: Han er født uke 32, dysmatur 

og veide 1,3 kg. Det gikk greit på intensiven (fem uker), 

men han har hatt kramper (epilepsilignende uten at det har fått 

utslag på tester), som skjedde opp til ti ganger daglig. De ga seg 

da han var cirka ti måneder. Han har vært gjennom massevis av 

tester uten at vi har fått noen klare svar på hva dette var. Ellers 

har han hatt mye magevondt og forstoppelse. Det er håpløst i 

forhold til søvn, med mye skriking. 

1) I sommer hadde han det vi tror var feberkramper. To stk 

innen 16 timer, som varte over ti minutter. Det tok lang tid før vi 

fikk kontakt med ham. Vi oppsøkte den lokale legen der vi var på 

ferie og fikk med oss stesolid. Senere har jeg lest at barna alltid 

skal sjekkes etter en feberkrampe og i hvert fall hvis de har to 

2 stk innen 24 timer. Er det vanlig? Kan de få varige mèn hvis 

krampene varer mer enn ti minutter? 

Jeg får helt hetta når han nå får feber og føler ett stort ansvar 

ved at det er vi som skal gi krampemedisin «raskt nok». Legen på 

sykehuset sa at dette enten var vanlige feberkramper eller feberutløst 

epilepsi, som kunne gi ettervirkninger, noe jeg synes er for dårlig 

informasjon til å roe meg. Trenger litt mer info rundt dette! 

2) Han er og har alltid vært et urolig barn. Han kan være 

blid og glad (klarer seg fint i barnehagen), men når han kommer 

hjem skriker han gjerne fra kl. 16.00 til 19.00 når han legger 

seg. Søvnen er også dårlig. Det har vært en periode på 2,5 

måneder nå hvor han har stått opp 04-tida og hatt tre-fire opp- 

våkninger før dette. Han legger seg meget lett om kvelden, er 

glad for å legge seg, men det er oppvåkningene og morgenen 

som er problemet. 

Vi var på BUP for råd, men de sa bare at han så ut som en 

fin og blid gutt... Da blir jeg helt matt, for det er tydeligvis når 

han slapper av hjemme at han skriker og tar ut alt. I sosiale 

settinger kan han godt være ganske blid, så vi føler oss litt 

klagete og alene om dette. Noen råd og tips på veien? 

(Vi har en femåring fra før og har erfaring med mange flere 

«gode stunder», selv om hun var trøtt og sliten etter barne- 

hagen). Dette tærer på hele familien pga konstant søvnmangel 

og stor frustrasjon med hyl/gråt hver ettermiddag. Føler at BUP 

og tverrfaglig team i barnehagen ikke har noen særlig forståelse 

for dette. Takknemlig for tips og svar! 

SVAR 1: 

Hei! Det er slitsomt å ha et lite barn som sover dårlig. Ekstra ille 

er det når det også er mye gråt og uro på dagtid! Dessverre er det 

mange premature barn som av forskjellige grunner har mye uro 

i seg. Det kan gjøre at de lett blir overstimulert på dagtid og har 

vanskelig for å finne roen om natten. 

Premature barn har hatt en tøff start på livet, med mye uro og ubehag. 

Dette setter seg i kroppen som kroppslige minner. Det tar ofte 

lang tid for kroppen og sjelen å «glemme» dette. Ofte ser vi at det er 

spesielt om natten disse minnene dukker opp og det blir vanskelig å 

finne roen. Hvis det i tillegg er fordøyelsesproblemer, blir det ekstra 

vanskelig. I slike situasjoner trenger barnet hjelp fra foreldrene. 

For dere er det i alle fall godt at sønnen deres er glad for å legge 

seg. Det kan dere takke dere selv for. Det er ikke så lett å komme 

med gode råd til dere. Alle barn er ulike og alle foreldre er ulike. 

2 

Vanligvis bruker jeg lang tid på å kartlegge den enkelte familie (barnets 

historie, rutiner o.l.). Men noen tanker kan jeg komme med. 

For det første må dere ikke gi dere med å finne ut av det 

hvis dere tror han feiler noe. Når det gjelder skrikingen på 

ettermiddagen, ville jeg tenke at han er veldig sliten og utilpass 

og trenger hjelp til å roe seg ned. Ikke prøv å finne på alt mulig 

for å aktivisere ham. Det kan også være at han kan trenge mer 

skjerming i barnehagen så han ikke er så sliten når han kommer 

hjem. Både når det gjelder ettermiddagen og natten er det lurt at 

dere blir enige om hvem som skal passe ham. Det er ingen som 

er tjent med at alle er like slitne hele tiden. 

Det kommer ikke frem av brevet om sønnen deres sover på eget 

rom eller sammen med dere. Jeg vil anbefale at en av dere sover 

på rom med ham, på en god seng eller madrass. Den som ikke 

sover med ham, gir fra seg hele ansvaret, putter sov i ro i ørene 

og prøver å få en god natts søvn. Dere bytter på slik det passer 

for dere. Det er lurt å ha klare avtaler slik at dere hele dagen kan 

forberede dere på våkenatt eller sovenatt. Dette er for en periode. 

Dere får tilbake ektesengen etter hvert, men det kan ta tid. 

Så til hva dere gjør om natten: Hold fast ved det dere gjør om 

kvelden, og gjør det samme hver kveld. Hvis han bruker smokk, 

så la den høre med til det å sove og ikke som trøst på dagtid. Når 

han våkner om natten, må den som sover hos ham hjelpe ham til 

å sovne igjen. Kunsten er å gjøre så lite som mulig, men likevel 

nok til at han klarer å sovne igjen. Ikke prøv mye forskjellig, han 

skal lære hva som gjelder. Han lærer ved at det samme gjentar 

seg natt etter natt. Hvis han gråter sårt, ta ham opp og trøst ham, 

og legg ham ned igjen når han er rolig. Ikke gå ut av rommet. 

Du skriver at han står opp i 04-tiden. Det er midt på natten og 

det må dere ikke gjøre! Bestem et klokkeslett når det kan være 

morgen, f.eks. 5.30. Inntil da blir dere i sengen uansett. Det kan 

selvfølgelig være en påkjenning for den av dere som passer ham. 

Men det er den eneste måten han kan venne seg til at dagen ikke 

starter kl. 04. Det viktige er at han ikke ligger alene og er fortvilet 

og gråter, men at han er hos en som prøver å hjelpe. Kanskje 

blir han sint. Det er lov. Men da trenger han at det er en der som 

sier noe sånt som: «Jeg skjønner at du er sint og vil opp. Det går 

ikke. Det er natt. Jeg er her og hjelper deg.» 

Rutiner og gjentakelser er det barn trenger for å lære hvordan verden 

fungerer – og de trenger hjelp fra oss voksne. Deres sønn har hatt en tøff 

start, er fortsatt plaget og trenger ekstra mye fra dere. Det er slitsomt og 

krevende! Midt oppi alt det slitsomme, prøv å se hva dere gjør når det 

går bra, og gled dere over en gutt som er glad i sengen sin. 

Til slutt: Det er ikke klagete å be om hjelp eller sukke og stønne 

litt når man over lang tid får så lite søvn og har det så slitsomt som 

dere! Jeg håper at dette kan være til litt hjelp. Lykke til! 

Vennlig hilsen 

Anne Carling, spesialpedagog Midtimellom 

SVAR 2: 

***** 

Hei! Jeg håper jeg kan svare tilfedsstillende på noen av 

spørsmålene: 

1) Fare ved feberkramper: Det er vanlig med innleggelse på 

sykehus i forbindelse med første feberkrampeanfall, men dersom 

barnet ikke hadde tegn til alvorlig infeksjon, slik som hjernehinne- 

betennelse, var det ikke nødvendig. Det er ikke vanlig å gjøre



noen utredning av feberkramper, slik som å vurdere muligheten 

for epilepsi, før det har vært mange feberkrampeanfall eller dersom 

anfallene er mer alvorlige enn vanlige feberkramper. 

Feberkramper varer oftest kortere tid enn fem minutter, men 

opp til 15 minutter er ikke uvanlig. Det er også vanlig at kramper 

kan oppstå mer enn én gang under samme feberepisode. Hvis et 

krampeanfall varer kortere tid enn 30 minutter, regner vi ikke med 

at det er noen fare for mén. Også ved lengre anfall er det meget 

sjelden at barn tar skade, selv om anfallet oppleves dramatisk. 

Det er ikke mulig å si om det dreier seg om en feberkrampe 

eller et feberutløst epileptisk anfall. Det er bare tiden som kan 

fortelle det: Dersom barnet får mange anfall, og særlig derom 

det samtidig påvises epileptiske forandringer på EEG, vil en se 

på det som epileptisk anfall utløst av feber. Men det er ingen 

grunn til å utrede dette videre nå, slik jeg ser det. 

2) Barn som er født prematurt og dymaturt har noe oftere regu- 

leringsvansker, slik som uro og søvnproblemer. Du forteller at 

han fungerer fint i barnehagen, men er urolig når han kommer 

hjem. Kan det tenkes at han blir spesielt sliten i barnehagen og 

derfor reagerer som han gjør når han kommer hjem? Hvordan er 

dette i helger og ferier? Får han sove i barnehagen? Det bør han 

vel gjøre for å unngå at han er overtrett når han kommer hjem. 

Jeg har ingen andre råd enn å være oppmerksom på slike ting. 

Det er jo vanlige problemer du skriver om, også blant barn som 

er født til rett tid, og en må finne fram til en individuell forståelse 

og løsning ut fra en analyse av barnets situasjon. Jeg vil jo tro at 

helsesøster eller spesialpedagog vil kunne hjelpe dere med det og 

finne fram til tiltak dere kan forsøke. Jeg ønsker dere lykke til. 


Professor dr. med, spesialist barnesykdommer 

***** 

SPØRSMÅL OM ÅPEN DUCTUS 

Vi har fått beskjed om at vårt barn har åpen ductus på cirka én 

mm. Dette har legene prøvd å behandle med medikamenter, men 

det har ikke gitt ønsket effekt. Barnet vårt ble født 29+5. Enda 

er han ganske avhengig av CPAP. Dette har vært begrunnet i at 

ductusen ikke hadde lukket seg. 

Nå er vi informert om at «hjertefeilen» ikke har betydning 

for barnets utvikling. Kan noen leve med dette livet ut? Eller 

er det kun for å gi barnet tid til å vokse og bli sterkere? Regner 

en med at ductus fremdeles kan lukke seg eller er det begrenset 

til de første ukene? Kan åpen ductus føre til at utviklingen for 

barnet går generelt tregere? 

SVAR: 

Hei! Ductus (fullt navn er «ductus arteriosus») er en normal blodkarforbindelse 

mellom hovedpulsåren og lungepulsåren. Denne 

er vidåpen i fosterlivet, men skal lukke seg i løpet av de første 

dagene etter fødsel. Det er imidlertid ikke uvanlig at den ikke lukker 

seg helt. Særlig gjelder dette små, for tidlig fødte barn. 

Hvis det går så mye blod fra hovedpulsåren til lungepulsåren 

etter fødselen at barnet får pustevansker eller hjertesvikt på 

grunn av for mye blod i lungene, er det rutine å forsøke å lukke 


ductus med en spesiell medisin hos for tidlig fødte barn. Hvis 

medikamentet ikke virker og ductus fortsatt er så stor at det gir 

store plager, er det vanlig å lukke den i nyfødtperioden med en 

relativt enkel operasjon. 

Dersom en åpen ductus ikke gir plager, gjør man ingenting, 

men venter på at den lukker seg av seg selv. En sjelden gang 

blir ductus varig åpen, og da er det vanlig å lukke den med en 

kateterteknikk, dvs ved å føre et kateter inn gjennom en perifer 

blodåre, hvis det går så mye blod gjennom den at det belaster 

hjertet. Men dersom det ikke er en slik belastning, har en liten 

ductus ingen betydning for vekst, utvikling eller hjertefunksjon. 

Du skriver at ductus har en diameter på én mm. Det betyr sannsynlig 

ingenting for barnet, sannsynligvis vil den lukke seg av seg selv. 


Professor dr. med, spesialist barnesykdommer 

***** 

SPØRSMÅL OM TEMPERAMENT 

Vi har en gutt som ble født 11 uker før termin. Han er nå 20 

måneder (korrigert) og det meste går fint. Men han har den siste 

tiden blitt mer trassig og vist en sterk vilje. Det er forsåvidt greit, 

hadde det ikke vært for at han innimellom demonstrerer kraftig 

ved å dunke hodet mot vegg og bord slik at han får blåmerker. 

Vi prøver da å avlede, uten nødvendigvis å la ham få viljen 

sin. Noen ganger må vi bare holde ham fast til han slutter å rase, 

kombinert med å avlede. Eventuelt lar vi ham noen ganger få 

viljen sin, avhengig av situasjonen. Vi søker jo selvsagt å dekke 

ungens behov når det gjelder både mat, søvn, kos og lek, men vi 

kan ikke holde ham med selskap konstant når ellers alle behov 

er dekket. Og vi tror at han kan komme til å få flere raserianfall 

hvis han alltid får det som han vil. 

Nå lurer vi på om dette er riktige reaksjoner? Er atferden 

vanlig hos mange barn, eller kan det være et tidlig tegn på en 

senskade som en følge av prematur fødsel, f. eks ADHD eller 

lignende? Uansett kan vi ikke la dette utvikle seg slik at han 

skader seg selv, så noe må vi gjøre. Dette er vårt eneste barn og 

det er vanskelig for oss å vite hva som er normalt eller ikke. Så 

fint å få noen gode råd eller synspunkter med på veien. 

SVAR: 

Du beskriver en liten gutt med sterk vilje og trass som det stort sett 

går bra med. Og det er godt! Det er godt at det går bra med ham og 

det er godt at han har sterk vilje. Men jeg skjønner godt at det ikke 

er lett å vite hvordan dere skal takle hans sinne og protester. 

Det første jeg vil si, er at det er helt vanlig at barn i den alderen 

dunker hodet i vegg, gulv eller bord når de blir frustrert. Det betyr 

ikke at de kan få lov til å gjøre det. Jeg tror dere gjør mye riktig. Hvis 

vi skal se situasjonen fra hans side, blir han frustrert og hjelpeløs når 

han ikke får det som han vil, fordi han ikke forstår, og så dunker han. 

Jeg tror det lureste dere gjør i de situasjonene, er å holde ham 

fast med godhet. Snakk med ham, si at dere skjønner at han blir 

sint fordi.., hva det nå måtte være, og si at han likevel ikke får 

det som han vil. Hold ham til han roer seg. Hvis dere i blant 

tenker dere om – og tenker at han kan jo godt få det som han vil 

2 

a



likevel – så er det OK, det er lov å skifte mening. Si det til ham. I 

det hele tatt er det lurt å forklare mest mulig i enkle vendinger. 

Avledning kan i blant fungere, men stort sett er ikke det så lurt. 

Da er det som om dere ikke tar følelsene hans på alvor. Tenk deg 

selv at du er rasende på noe eller noen og så blir du avfeid med at 

noen snakker om det fine været. Det beste dere gjør er først å møte 

og bekrefte følelsene hans, og så når han har roet seg litt, kan dere 

lede oppmerksomheten hans mot noe annet. Lykke til! 

Vennlig hilsen Anne Carling 

Spesialpedagog, Miditmellom 

0 

***** 

SPØRSMÅL OM SKOLE OG URO 

Hei! Vi har en datter født i uke 26 og 5 dager. For oss har alt 

gått veldig bra. Vi har ikke merket mange problemer pga at hun 

er født for tidlig. Hun er nå sju år og går i 2. klasse. For en uke 

siden hadde vi samtaletime med hennes kontaktlærer. Skolen er 

klar over at hun er født for tidlig og jeg har bedt om tilbakemeldinger 

hvis det skulle være noe jenta vår skulle ha problemer 

med. Kontaktlæreren har selv litt kjennskap til premature barn. 

I denne samtalen får jeg rede på at jenta vår ikke klarer å sitte 

rolig på stolen og innimellom går hun rundt i klasserommet. Jeg 

tenkte da at kanskje dette kan være noe som kommer av at hun 

er født for tidlig. Hun sliter ikke med å lære noe på skolen ennå, 

men vi vet jo ikke hvordan det blir senere. 

Vi kontakter dere for å be om råd til hva vi bør gjøre videre. 

Jeg har vurdert å kontakte helsestasjonen, men vet ikke helt 

hvordan kompetansen der er for premature. Håper dere kan 

hjelpe oss slik at vi får tatt vare på datteren vår på skolen. 

SVAR: 

Hei! Dere lurer på om uro kan henge sammen med for tidlig 

fødsel. Som gruppe har premature barn, særlig med fødselsvekt 

< 1500 gram, en økt forekomst av hyperaktivitet og oppmerksomhets/konsentrasjonsvansker 

(ADHD: Attention Deficit 

Hyperactivity Disorder). Som regel er det oppmerksomhets- 

problemene som er mest framtredende: brudd i oppmerksomhet 

og konsentrasjon som fører til at barnet avledes lett, avbryter 

oppgaver, ikke oppfatter beskjeder osv. 

Hyperaktivitet arter seg som rastløshet, særlig i situasjoner 

som krever rolig atferd – der aktiviteten skal være mer enn forventet 

i situasjonen. Uroen kan arte seg som for mye bevegelse 

av fingre, armer og bein, eller også medføre at barnet ikke klarer 

å sitte på plassen sin, men vandrer/løper rundt. Disse trekkene 

viser seg tydeligst i strukturerte og organiserte situasjoner som 

krever mye selvkontroll, men barnet skal ha trekkene gjennom- 

gående, dvs. i mer enn en situasjon. 

Dere beskriver uro bare i klasserommet og ingen lære- eller 

oppmerksomhetsvansker. Mange premature barn kan ha lett- 

gradige trekk som ikke oppfyller ADHD-diagnosen. Likevel vil jeg 

nok råde dere til å gå videre til fagfolk som kan vurdere dette nærmere 

– fordi oppmerksomhetsvansker og uro på sikt kan forstyrre læring. 

Helsesøstre har etter hvert fått mye kunnskap om premature 

barn og kan formidle dere videre til lege (eller dere kan gå rett til 

fastlegen) og/eller PP-tjenesten. Disse instansene kan gjøre del- 

utredning av ADHD og gi råd om det er nødvendig å henvise til 

videre diagnostikk i barne- og ungdomspsykiatri (BUP) eller pediatri. 

Jeg synes det er bedre å kartlegge dette tidlig enn seint i 

skolekarrieren, og sette inn tiltak hvis hun trenger det. Lykke til. 

Vennlig hilsen Marit S. Indredavik 

Overlege/førsteamanuensis 

***** 

SPØRSMÅL OM SKJERMING 

Jeg fødte en jente i sommer, ni uker for tidlig. Hun har hele tiden 

vært sterk og fin og har en bra utvikling. Det jeg merker er at hun 

blir fort sliten og gråter mye når vi er borte eller har besøk. Det er 

ikke så mye som skal til. Hun forandrer seg helt fra når vi er alene, 

mot når det er noen på besøk. Det trenger ikke være mange heller. 

Er dette noe som kommer av at hun er for tidlig født? Hva kan 

vi gjøre? Vi kan jo ikke skjerme henne helt heller. Jeg tenker litt 

på julekvelden. Da skal vi hjem til svigerfamilien. Vi blir veldig 

mange. Det samme tenker jeg om dåpen. Hvordan kan vi gjøre det 

best mulig for henne, uten å skjerme henne helt for verden ute? 

SVAR: 

Det er helt vanlig at for tidlig fødte barn er ekstra skjøre og blir 

fort slitne av mange inntrykk. De har hatt en tøff start med mye 

uro og forstyrrelser som det alltid blir i et sykehusmiljø. Når datteren 

deres gråter mye når dere har besøk eller når dere er borte, er 

det hennes måte å si fra at det er for mye for henne. Barn er flinke 

til å si fra, men vi voksne er ikke alltid like flinke til å tolke. 

Hun trenger skjerming. Samtidig er det som du sier, dere kan 

ikke skjerme henne helt. Men dere må gjøre det så mye dere kan. 

Kanskje kan dere kutte noen juleselskaper? Dere vil ha igjen for 

det senere hvis dere skjermer henne nå så godt det lar seg gjøre. 

Når dere er sammen med andre mennesker, så ikke la henne gå 

fra arm til arm, men la henne få være hos en av dere foreldre. 

Hvis det er vanskelig for andre å forstå, så forklar det med at hun 

tåler lite fordi hun er for tidlig født. 

Ha henne helst på fanget så mye dere kan. Det er der hun 

vil føle seg tryggest. Hvis dere har en bæresele til henne kan 

det være fint. Prøv å beskytte henne for mye lys og lyd. Hvis 

dere skal overnatte borte så ha noe som er kjent og trygt, f. eks. 

dynen, kosedyr e.l. og sov sammen med henne. 

Husk at hun er veldig liten. I forhold til korrigert alder er hun 

vel ikke stort over tre måneder. Det er lite, særlig når hun har hatt 

en tøff start. Kroppen hennes husker fortsatt det hun har vært gjennom. 

Ofte kan det være forhold i samvær med andre mennesker 

og situasjoner, som ikke vi voksne registrerer, men som vekker 

kroppslige minner hos barnet og som igjen gjør dem urolige. 

I tillegg vet vi at for tidlig fødte ofte har vanskelig for å stenge ut 

inntrykk. Det er som om de ikke har noe filter til å stenge ute sanseinntrykk. 

Så blir det for mye. Som sagt, prøv å skjerme henne så 

mye dere kan når dere er i juleselskap og skal ha dåp. Lykke til! 

Vennlig hilsen Anne Carling 

Spesialpedagog, Midtimellom

Boka som hjelper 

deg å hjelpe! 

Les foreldrenes 

egne historier! 

Foredrag på 

skolen eller i 

barnehagen? 

Kontakt forfatteren 

på tlf: 90772067 

eller mail: 

anehaug@online.no 

Født for tidlig 

Filmen «Født for tidlig» er laget av Sørlandet kompetanse- 

senter i samarbeid med Prematurforeningen. Prosjektet er 

finansiert med midler fra Helse og Rehabilitering. 

Filmen bygger på møter med tre familier med premature barn. 

Vi møter nyfødte Noah, født i uke 26 – Lasse, tre år (født i uke 

27), som har begynt i barnehagen – og Anikken, åtte år (født i 

uke 29), som går i andre klasse. 

Filmen inneholder også intervjuer med noen av de fremste 

fagfolkene i Norge på området, blant andre professorene Saug- 

stad og Markestad. 

Interaktiv DVD 

Sammen med filmen følger det en ressurs-DVD med artikler, 

videointervjuer, henvisning til fagstoff med mer. Målgruppen 

for denne er fagfolk, men også foreldre vil finne nyttig info her. 


Bestilling: 

Filmen bestilles hos Prematurforeningen 

i Norge på epost: 

post@prematurforeningen.no, 

eller ved å sende inn slippen. 

Film med interaktiv DVD koster 

kr. 150,- + porto. 

vvvvvvvvvvvvvvv 

Pris 

kr. 298,- 

Hva gjør du når barnet ditt sliter? 

Ikke alle møter med det offentlige er enkle. 

Noen barn passer ikke inn i skjemaene. 

Hva gjør du for å bli hørt? 

Her er håndboka som gir deg konkrete råd! 

Kjøp boka i nettbokhandelen www.komma.no 

sms-bestilling på 952 39 309 

Jeg ønsker å bestille DVDen «Født for tidlig»: 

Antall eksemplarer:........ 

Prematurposten 

trenger annonsører 

Vil du være med å støtte 

Prematurforeningen? En fin måte å gjøre det 

på, er å hjelpe oss å skaffe nye annonsører til 

bladet og/eller til nettsiden vår. 

Har du kontakter som kan ha 

interesse av en annonse hos oss? 

Ta kontakt på mail: 

prematurposten@prematurforeningen.no eller ring 

daglig leder på tlf: 22 33 40 96. 

Navn:.......................................................................................................... 

Adresse:...................................................................................................... 

Sendes til: Prematurforeningen, C.J. Hambros plass, 0164 Oslo

Stort utvalg i 

klær til barn 

og voksne. 

Ubehandlet ull 

- en naturlig start 

Klær i ubehandlet ull 

Små barn skal ikke bruke energien sin på å holde varmen. Plagg 

i ubehandlet ull har alle ullens gode egenskaper i behold og sikrer 

jevn temperatur, også hvis det blir klamt eller vått. Klærne er fri for 

kjemisk preparering og gir økt velvære. 

Ullen er IVN*- eller GOTS* - godkjent fordi: 

- det sikrer godt dyrehold, trygge arbeidsforhold og minimal 

miljøbelastning. 

- det er trygt i bruk. Huden vår er et organ som absorberer 

stoffer. 

* IVN og GOTS er de strengeste miljømerker for tekstiler. 

Soveskinn 

Spedbarn sover bedre og legger hurtigere på seg når de ligger på 

Soveskinn viser en undersøkelse ved Cambridge Maternity 

Hospital i England. Soveskinn er myke, tette merinolammeskinn, 

spesialpreparert og godkjent for spedbarnspleie - slik at de er fri 

for garvestoffer og kan vaskes. Pelsen er klippet i jevn høyde, slik 

at barnet ligger på luftlag som 

isolerer mot varme og kulde. 

Skinnet gir da fast og god støtte 

til kroppen. 

Soveskinnene våre brukes ved 

flere prematuravdelinger. Brukes 

overalt hvor barnet sover. Alltid et 

rent og kjent liggeunderlag. 

Ammeinnlegg 

i myk ubehandlet ull gjør mer enn å hindre lekkasje. Varmen er 

viktig for å forebygge brystbetennelse. Lufttilgang og lanolin virker 

helende for såre brystvorter. Behagelige og enkle i bruk. Kan 

kokes på komfyren hvis behov. 

BERGEN / 

NETTBUTIKK 

Boks 320 Nesttun - 5853 BERGEN 

Tlf. 55 11 32 30 Fax. 55 11 32 31 

Butikk: Hardangerveien 21 

Nettbutikk: www.nostebarn.no 

Åpningstider 

Mandag-fredag 10.00 - 17.00 

Tors. LANGÅPENT 10.00 - 19.00 

Lørdag 10.00 - 15.00 

OSLO 

Bentsebrugata 29, 0469 Oslo 

Tlf: 55 11 32 55 

TRONDHEIM 

Fjordgata 26, 7010 Trondheim 

Tlf: 73 53 51 00 

SANDVIKA 

Rådhustorget 3, 1337 Sandvika 

Tlf: 67 54 17 00 

Bestill katalog på nettbutikken vår: www.nostebarn.no eller ring 55113230

Prematurposten nr. 1 2011 - Prematurforeningen

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?