Prematurposten nr. 1 2011 - Prematurforeningen

moren trenge hjelp til å ta avgjørelsen om å slutte å amme eller
pumpe seg, når dette er riktig ut fra totalsituasjonen. Følgene av
å ikke amme må avdramatiseres og helsesøster må støtte de valg
som blir gjort (4).
Risiko for senskader øker med avtagende svangerskapsalder
og fødselsvekt (2). Foreldrene vil ofte være engstelige for om
deres barn vil få problemer. Trond Markestad mener fokuset bør
være at de aller fleste premature barn klarer seg bra og foreldre
ikke trenger å lete etter tegn på problemer (1).
Foreldrenes bekymring må uansett tas på alvor og helsesøster
må ha kunnskap, eventuelt sjekke nærmere eller henvise videre.
Det anbefales å bruke de samme kartleggingsinstrumenter for
utvikling som hos terminfødte barn, men premature kan være
vanskelige å vurdere. Terskelen for å henvise til andre fagpersoner,
for eksempel fysioterapeut og PP-tjenesten, må være
lav og helsesøster må samarbeide tverrfaglig med disse (2).
Helsesøster bør også ta initiativ til å samarbeide med barnehage
om det er naturlig.
Foreldre til premature barn kan være en stor ressurs for hverandre
(4). Helsesøster bør organisere barselgrupper for premature,
så fremt geografi og antall fødsler åpner for det. Prematurbarna
trenger ikke nødvendigvis være jevngamle (22). Her mener jeg
det kan være naturlig å samarbeide på tvers av helsestasjoner og
kommunegrenser. I tillegg bør prematurforeldrene få tilbud om
ordinære barselgrupper, men da med barn tilsvarende korrigert
alder (22). Grupper kan gi verdifull sosial støtte (23).
Prematurforeldre er utsatt for psykiske vansker (20,21). Helsesøster
må være oppmerksom i forhold til å fange opp dette. Kloppens masteroppgave
peker på at rammene på helsestasjonen er for dårlig tilrettelagt
for å avdekke foreldrenes psykiske helse, da fokuset først
og fremst er på barnet. Screening av nybakte mødre, med tanke på
svangerskapsdepresjon, kan være et aktuelt verktøy.
Mødre i Kloppens studie forteller om problemer med å ta i
mot hjelp generelt, da dette ofte er en ukjent situasjon og rolle.
Terskelen for å ta i mot tilbud om psykolog er for mange ekstra
høy. Studien oppsummeres med at samtaler rundt psykisk
helse bør være et standardisert tilbud for prematurforeldre, da
det vil ufarliggjøre og avstigmatisere (4). Jeg mener det er viktig
at helsesøster på eget initiativ tar opp temaet psykisk helse og
ikke venter til foreldrene eventuelt ber om hjelp.
Prematurmødre har ofte under sykehusoppholdet lært barna sine
svært godt å kjenne og har etter hjemkomst behov for å bli møtt
og bekreftet som eksperten på barnet. I følge Kloppens undersøkelse,
vil graden av dette prege morens tillit og videre kontakt
med helsestasjonen. Behovet for anerkjennelse fra omgivelsene,
avslører samtidig en sårbarhet. Denne sårbarheten kan gjøre
mødrene mottagelige for å bli «løftet» (4); en mulighet helsesøster
bør utnytte, ved å gi bekreftelse og støtte på at de er «gode nok»
foreldre for sitt barn.
Menn og kvinner reagerer ulikt på å bli prematurforeldre og
parforholdet kan utsettes for belastninger (3,22). Far må ofte tilbake
i jobb og kan ikke oppholde seg på sykehuset sammen med
mor og barn, så fremt barnet ikke er alvorlig sykt. Foreldrene
kan derfor ha ulike opplevelser av situasjonen og mor kan ha
mistet sin naturligste støtte (4).
Helsesøster bør ta initiativ til å prate om parforholdet, lytte,
støtte og eventuelt henvise videre, om dette er aktuelt. Det er
12
spesielt viktig å være oppmerksom på unge i nyetablerte forhold
og familier som har hatt problemer allerede før den premature
fødselen (3). Helsesøster bør få frem at det ikke er et nederlag
å be om hjelp, men at det tvert i mot er et tegn på styrke. Å
ta vare på parforholdet er en investering i hele familien, og det
premature barnet trenger begge sine foreldre. Det aller viktigste
foreldrene kan gi til hverandre, er akkurat det samme som barnet
trenger; kjærlighet og omsorg (22).
Ill.foto: Privat
Konklusjon
Foreldre med ekstrempremature barn står overfor ulike psykiske
og sosiale utfordringer de første to årene etter fødsel, både på
individuelt plan, i foreldre-barn-forholdet og foreldrene seg i
mellom. Sosial støtte er av betydning for foreldrene og barnet.
Helsesøster må ha eller oppsøke kunnskap om ekstrem-
premature, i tillegg til å tilstrebe å skape et tillitsforhold til foreldrene.
Helsestasjonen må tilby individuelt tilpasset oppfølging,
relevant kartlegging av barnets og familiens behov, og iverksette
nødvendige tiltak. Terskelen for å henvise videre må være lav.
Helsesøster bør ta initiativ til samtale om psykiske forhold og
parforholdet, og forsøke å fange opp signaler på psykiske problemer
på et tidlig tidspunkt.
Amming er et sensitivt tema, og det er viktig å oppmuntre
uten å presse. I blant må helsesøster hjelpe med å ta avgjørelsen
om å avslutte amming eller pumping, når dette er riktig ut fra
totalsituasjonen. Det er viktig for barnet, både på kort og lang
sikt, at foreldrene lærer å tolke barnets signaler og behov i spedbarnsalderen
og reagerer fornuftig på disse. Trygghet er en viktig
faktor for å oppnå dette. Helsesøster har en sentral rolle i
denne sammenhengen.