Prematurposten nr. 1 2011 - Prematurforeningen

More documents

Recommendations

Info

Premature familier – sårbare barn og sårbare voksne Helsesøster som trygghetsformidler i møte med premature foreldre Utdrag fra fordypningsoppgave som artikkel ved helsesøsterutdanningen ved Høyskolen Diakonova høsten 2009. Problemstillingen er «Hvordan kan helsesøster bidra til å skape trygghet hos foreldre med premature barn?» Introduksjon Å få et for tidlig født barn oppleves for de fleste som dramatisk og skaper følelsesmessig kaos. Den første tiden kan være preget av redsel for om barnet i det hele tatt vil overleve. Senere er det andre bekymringer som overtar; vil barnet mitt få problemer? Utvikler det seg normalt? Har barnet mitt spesielle behov? Får det riktig oppfølging? Foreldrene er ofte engstelige på vegne av barnet, usikre på hva de skal følge med på og hvordan de kan bidra til en best mulig utvikling (1). Primærhelsetjenesten har hovedansvaret for premature og deres familier og helsesøster har en viktig rolle i møte med disse familiene (2). Funn Et prematurt barn er ekstra sårbart for påvirkninger fra miljøet (5). Viktige beskyttelsesfaktorer er et godt foreldre-barn-samspill, god foreldrefungering og sosial støtte fra omgivelsene (6,7). Det eneste konkrete, problemforebyggende tiltak som har vist å ha betydning, er at foreldrene lærer å tolke barnets signaler og behov og reagerer fornuftig på disse (8,9). Barnets risiko for funksjonsnedsettelser og adferdsvansker øker dersom foreldrene av ulike årsaker er i en vanskelig situasjon (1). Forskning har vist sammenheng mellom grad av sosial støtte, mors stressnivå og det premature barnets adferdsmessige utvikling ved treårsalder (10). Det er det nære omsorgsmiljøet, mer enn medisinsk status eller grad av prematuritet, som er avgjørende for hvordan det går med barnet (11,10,12). En del premature barn kommer hjem med reguleringsvansker i forhold til spising, søvn og adferd, noe som innebærer en krevende omsorgssituasjon (2,3). Redusert evne til å regulere stress, gjør at premature barn kan gråte mer og være vanskelige å roe. I tillegg sender mange premature ut svake signaler, som kan være vanskelige for foreldrene å tolke (5,11,13). Disse faktorene bidrar til at det tidlige samspillet med det premature barnet ofte representerer en utfordring (13). Å bli foreldre til et prematurt barn kan kaste foreldrene ut i et emosjonelt kaos og gjøre tilpasningen til foreldrerollen særlig utfordrende (14,15). God sosial støtte fra familie, venner og 10 Av: Arnhild Lien Hanstveit, helsesøsterstudent i 2010 helsepersonell, har positiv betydning for foreldrenes stressnivå, og medfører en varmere og mer aksepterende holdning overfor spedbarnet (16). Tidlig fødsel avbryter den psykologiske prosessen som skal forberede mor til den nye rollen, noe som kan påvirke tilpasningsprosessen etter fødselen og den tidlige relasjonen mellom mor og barn (17,18). Kvinnen kan også føle mislykkethet, mindreverdighet, skyld og skam (17). Situasjonen kan rokke ved morens oppfatning av seg selv som en god mor, fordi hun ikke er i stand til å beskytte barnet sitt mot smerte og ubehag (15). Noen mødre stenger ute egne følelser og mobiliserer alle ressurser på å takle situasjonen, noe som kan føre til forsterkede psykiske reaksjoner på et senere tidspunkt (19). De aller fleste prematurforeldre viser tegn på krisereaksjoner, som for eksempel søvnforstyrrelser, ekstrem trøtthet, overfølsomhet og endret tidsoppfatning (3). Foreldre til for tidlig fødte barn er også mer utsatt for stress, angst og depresjon, enn foreldre til fullterminbarn (20,21). Mer enn halvparten av foreldrene i en svensk undersøkelse rapporterte etter ett år om samlivsproblemer relatert til den premature fødselen. Dette gjaldt spesielt unge, i nyetablerte parforhold. Etter fire og ti år hadde psykisk helse, livssituasjon og parforholdet normalisert seg hos de fleste (3). En masteroppgave av Kathrine Kloppen beskriver prematurmødre som opplevde det vanskelig å snakke om egne behov på helsestasjonen. Systemer og rutiner var i første rekke innrettet mot barnet, slik at det var mer tilfeldig om prematurmødrenes behov for støtte ble møtt. Studien viser at det er behov for tettere og mer tilpasset oppfølging av prematurfamilier, enn det som blir gitt til fullterminbarn. Samtidig fortalte mødrene at hyppige konsultasjoner var av liten verdi dersom de ikke fikk svar på de spørsmålene de hadde, eller at bekymringen og vanskene deres ikke ble møtt godt nok (4). Mødrene i Kloppens undersøkelse beskrev situasjonen rundt amming og pumping som et viktig, sensitivt og sårbart område, nært knyttet til morsfølelse og morsrolle. Problemer med amming eller pumping medførte psykisk stress og belastning (4). Diskusjon Funn fra forskningen illustrerer ulike utfordringer knyttet til å bli foreldre til et prematurt barn og en sammenheng mellom foreldrenes situasjon de første årene og barnets muligheter for god utvikling. Sosial- og helsedepartementets faglige retningslinjer for oppfølging av for tidlig fødte barn, legger vekt på å støtte opp om foreldrenes omsorgsutøvelse. Dette kan gjøres ved at deres bekymringer og usikkerhet møtes med relevant kartlegging av barnets og familiens behov, og ved å iverksette nødvendige tiltak. Retningslinjene anbefaler at premature barn får en målrettet oppfølging innenfor primær- og spesialisthelsetjenesten. Oppfølgingen skal tilpasses grad av prematuritet og komplika- sjoner knyttet til fødsel- eller nyfødtperiode (2). Primærhelsetjenesten har hovedansvaret for oppfølging etter hjemkomst og ansvarsforholdet mellom primær- og spesialisthelsetjenesten må avklares før utskriving fra sykehus, slik at
foreldre har forutsigbarhet og vet hvordan barnet skal følges opp (2). Helsesøster bør forsikre seg om at barnet får de forventede kontrollene på sykehuset. I følge de faglige retningslinjene, skal det vurderes om helsesøster skal møte familien før utskriving, sammen med personell ved nyfødtavdelingen (2). Jeg tenker at etablert kontakt mellom helsesøster og foreldrene før utreise, kan ha stor betydning for det kommende samarbeidet. Helsesøster har mulighet til å etablere et tillitsforhold til foreldrene, som kan ha betydning for å kunne bidra til å skape trygghet hos familien etter utskrivelse. Foreldrene er i et miljø de nå kjenner, samtidig som barnet fortsatt er sykehusets ansvar. Den første tiden etter utskrivelse kan være krevende for foreldrene, og jeg tror forutsetningene for det første møtet vil være annerledes på dette tidspunktet. Et besøk på nyfødtavdelingen vil også ha betydning for helsesøsters utgangspunkt; gi en større forståelse og innsikt i foreldrenes situasjon og dermed bedre grunnlag for et godt samarbeid videre (22). Av den grunn bør helsesøster tilstrebe et første møte på sykehuset. Jeg ser at dette vil være et ressursspørsmål, spesielt der geografisk avstand mellom hjemkommune og sykehus er stor. En telefonsamtale mellom helsesøster og foreldrene, kan kanskje være en alternativ løsning. Kontakt før utreise er avhengig av at sykehuset informerer helsestasjonen om det premature barnet. Ill.foto: Privat Det er viktig at helsesøster mottar god og tilstrekkelig informasjon fra sykehuset når barnet kommer hjem (1). Om dette ikke foreligger, mener jeg helsesøster på eget initiativ må etterlyse utfyllende opplysninger. At helsesøster er godt informert, vil trolig ha betydning for familiens opplevelse av ivaretakelse og trygghet. De faglige retningslinjene anbefaler hjemmebesøk en og to uker etter hjemkomst (2). Familiens hjem er en god arena for å bygge opp et tillitsforhold mellom foreldrene og helsesøster (23). Jeg mener at tilbud om hjemmebesøk de to første konsultasjonene, på ingen måte må nedprioriteres og at det kanskje bør gis tilbud om dette også for de neste konsultasjonene, om bar- Prematurposten nr. 1 – mars 2011 nets eller familiens situasjon tilsier det. Helsesøster bør ta med vekt på hjemmebesøkene, for å gi et likt tilbud som på helsestasjonen. Tettere oppfølging utover generelle anbefalinger, må vurderes ut fra familienes individuelle behov (2). Helsestasjonen bør ha lav terskel for at foreldrene kan ta kontakt, slik at de kan få veiledning og støtte når de har behov for det. Kloppens funn om at hyppige konsultasjoner er av liten verdi, dersom foreldrene ikke opplever at de ikke er av god kvalitet, viser viktigheten av at helsesøster kartlegger deres behov og tilstreber å møte foreldrene der de er (4). En del foreldre takler den nye situasjonen ved å søke kunnskap og lese det de kommer over av informasjon (3). Kloppens masteroppgave konkluderer med at det er for liten kompetanse om premature barn på helsestasjonene (4). Noen helsestasjoner har lav forekomst av premature barn og mange helsesøstre har naturlig nok begrenset erfaring på området. Jeg mener helsesøster må være ydmyk for eget kompetansenivå og i stor grad tilby å sjekke ut svar på spørsmål foreldre måtte ha, i etterkant av konsultasjonene, om ikke egen kunnskap strekker til. Kloppen foreslår å heve kompetansen ved enkelte helsestasjoner, som dermed kan fungere som ressurshelsestasjoner (4). Her vil geografiske forhold ha betydning. Det er viktig at barnets vekst og utvikling alltid vurderes ut fra korrigert alder, til og med konsultasjon ved toårsalder (2), slik at foreldre ikke blir unødig engstelige for barnet utvikling. Med korrigert alder menes alder regnet fra termin (1). Et fellestrekk for ekstrempremature barn, er at de ofte ikke er til å «bli kloke på»; de kan være litt urolige, virke stive i kroppen, gi kortere samspillskontakt og er ikke så «kosete». Av denne grunn kan foreldre oppleve større grad av stress og ha mer behov for støtte og veiledning. Hvis foreldrene lærer å tolke barnets signaler og behov og reagerer fornuftig på disse, vil de oppleve større trygghet i foreldrerollen, noe som igjen vil gi grunnlag for et godt foreldre/barn-samspill. Godt samspill er det viktigste for alle barns utvikling (1). Her har helsesøster en viktig rolle. Å kunne veilede foreldrene i samspill og å tolke barnet, forutsetter kunnskap om premature barns særegenheter og reaksjonsmønster. Foreldrene må gjøres oppmerksomme på at slike særegenheter vanligvis ikke har noe med utviklingen senere å gjøre (1). Amming og det å kunne gi barnet morsmelk er viktig for de fleste prematurmødre. Morsmelk kan redusere faren for infeksjoner i nyfødtperioden og ha betydning for infeksjonstendens senere, syn, motorisk og kognitiv utvikling (24,25). Mange premature barn sliter med spiseproblemer av ulik art (2), og en del prematurmødre som ikke får etablert amming, bruker mye tid og energi på å pumpe morsmelk, gjerne hver tredje-fjerde time, hele døgnet. Amming og pumping er et sensitivt tema som kan rokke ved mange følelser. Den klare symbolske og faktiske verdien morsmelk og amming har, betyr at det er avgjørende at helsesøster møter mødre som har vansker med å gi barnet brystmelk med forståelse, respekt og ivaretakelse. Noen ganger kan prematur- 11 a
Page 1 and 2: PREMATURPOSTEN Tidsskrift for Prema
Page 3 and 4: Tidsskrift for Prematurforeningen C
Page 5 and 6: Oppslagstavlen Årsmøte Velkommen
Page 7 and 8: Tester For å teste hvordan prospek
Page 9: 24 Prematurposten nr. 1 - mars 2011
Page 13 and 14: Referanser: 1) Markestad T. Å vær
Page 15 and 16: trodde det. Kanskje er det heller i
Page 17 and 18: Kroppen snakker med seg selv Kommun
Page 19 and 20: Min historie: En bitteliten keiser
Page 21 and 22: sliter med nettopp dette, siden de
Page 23 and 24: Prematurposten nr. 1 - mars 2011 Ak
Page 25 and 26: Prematurposten nr. 1 - mars 2011 Eu
Page 27 and 28: Vårt ekspertpanel svarer Send ditt
Page 29 and 30: Vårt ekspertpanel svarer Send ditt
Page 31 and 32: Boka som hjelper deg å hjelpe! Les

Prematurposten nr. 1 2011 - Prematurforeningen

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?