Prematurposten nr. 1 2011 - Prematurforeningen

More documents

Recommendations

Info

Kraniosakral terapi (KST) De aller fleste nyfødte som kommer for tidlig til verden har en vanskelig start, der leger og sykepleiere er rundt dem for å sikre at de basale organer fungerer. Det er en veldig vanskelig og stressende periode både for foreldre og barn. Ofte fødes babyene under en akutt situasjon, der leger og jordmor blir nødt til å få barnet ut fort, enten ved keisersnitt eller via fødselskanalen. Fødsler generelt er alltid en voldsom prosess, der kraniet blir presset sammen. Hos noen barn, herunder også premature, faller ikke knoklene helt på plass igjen. Dette fører til et assymetrisk (ubalansert) trykk i de to hjernehalvdelene, slik at hjernen ikke fungerer optimalt. Under fødselen vil jordmor ofte dreie hodet til siden. Dette skjer ofte voldsomt og hurtig, for å få barnet ut så raskt som mulig, slik at det ikke lider av oksygenmangel. På grunn av den stressende starten på livet og de kanskje spente strukturene rundt hele sentralnervesystemet (kranie, ryggsøyle, korsben og haleben), vil det i noen tilfeller være begrensninger for hjernens utvikling. Når man er svært spent i kroppen er det rett og slett vanskelig for de ulike sentra i hjernen å kommunisere seg i mellom. Denne manglende evnen påvirker konsentrasjonen og motorikken – og vil plage barna med smerte, slik som hodepine. Med kraniosakrale teknikker vil man fri hjernesystemet for disse forskyvningene og spenningene i hele sentralnervesystemet. I min kontakt med barna, via tumlastikk, kan jeg vurdere om det vil bedre det samlede tilbudet ved også å gi KST-behandling. 1 Ofte ser jeg en frigjøring og ro i kroppen, som gjør at de plutselig kan noe nytt eller orker litt mer. Noen ganger trengs det en periode med intensive behandlinger, før den deretter gjøres litt mer sporadisk. Behandlingen er veldig mild, og foregår fullt ut på barnas premisser. Jeg drar gjerne hjem til barna (hvis det er i Københavnområdet), slik at de er i kjente omgivelser. Jeg ser det som en fordel at barna kjenner meg fra tumlastikk. Denne gruppen med barn kan ha vansker med å møte nye mennesker som vil røre på dem og behandle. Det kan skyldes traumer fra fødselen og perioden som spedbarn. Organisering av nervesystemet Det perifere nervesystemet Sentralnervesystemet (hjernen og ryggmargen) Kilde:Wikipedia Det somatiske nervesystem Det autonome nervesystem Det sympatiske nervesystem Det parasympatiske nervesystem Det enteriske nervesystem vvvvvvvvvvvvvvvvvvvvvvvvvvvvvvvvvvvvvvvvvvvvvvvvvvvvvvvvvv For tidlig født En film om pleie etter NIDCAP®metoden Barn som blir født for tidlig bombarderes med sanseinntrykk som det ikke er modent nok til å håndtere. Fra å ligge trygt i mors liv, er barnet plutselig i en intensivavdeling. Kontrasten er enorm. Med bakgrunn i dette startet Barnesykepleierforbundet (BSF) i 2003 et prosjekt med å lage en Nidcap®film, der målsetningen var: • Å gjøre metoden bedre kjent i Norge. • Å øke kunnskapsnivået til helsepersonell som arbeider med premature barn og deres familier slik at de kan bruke observasjonsmetoden i sitt daglige virke. • Å øke respekten og forståelsen for premature barns spesielle behov. • Å se viktigheten av barnas familier og hvordan de tidligere og bedre kan knytte seg til barnet sitt. Barnesykepleierne Randi Synnøve Dahl og Bodil Hulløen tok på seg oppgaven med å lage filmen, som inneholder intervjuer med teori og bakgrunnsstoff og eksempler på stell etter Nidcap®metoden. Bedre start BSF håper filmen og prosjektet har bidratt til å øke kunnskaps- nivået til helsepersonell som arbeider med premature barn, slik at de dermed kan gi premature en bedre og miljøtilpasset start på livet. Filmen setter fokus på miljøets påvirkning på barnet og barnets signaler som tolkes ut ifra den synaktive modellen. Ved å øke kunnskapsnivået om NIDCAP, vil man på lengre sikt også forebygge komplikasjoner og senskader. Familiene til barna vil få en viktigere plass i sine barns liv fra fødselen av, og man vil øke respekten for barna og se deres individuelle behov. Helhetssynet på mennesket vil bli fremhevet. Filmen egner seg i opplæring av studenter, nyansatte, foreldre eller andre som ønsker oppfrisking av kunnskaper Bestilling Filmen (DVDen) koster kr 450,- fritt levert. For bestilling, kontakt: André Grundevig på epost: a.grundevig@c2i.net
Min historie: En bitteliten keiser Den 16. desember 2009 var jeg på vanlig svangerskapskontroll (uke 28) i håp om å kanskje få noe vanndrivende, siden jeg hadde fått så mye vann i kroppen de siste ukene. Vanndrivenede fikk jeg ikke. Jeg fikk et skriv fra legen til fødeavdelingen, med beskjed om umiddelbar innleggelse. Av Renate Tellefsen, mamma til vesle Isak Jeg hadde fått svangerskapsforgiftning, så med et blodtrykk på 170/105 og med 2+ på protein i urinen, kjørte jeg hjem. Der ventet mannen min, så pakket vi og dro til føden på SSA. Vi var lettere sjokkert kan man si, jeg som bare skulle ha vanndrivende! På SSA fulgte de meg i et døgn. De ga meg og lillegutt lungemodningssprøyter og sendte meg med ambulanse til SSK, siden de ikke tar i mot barn født før uke 32. Her lå jeg en uke, med daglige blodprøver, CTG-scan, ultralyder og med blodtrykksapparatet nesten hengende fast i armen. Helsepersonellet var kjempeflinke og tok veldig hensyn til at jeg var førstegangsfødende og ganske ung (21 år). Jeg ble imidlertid litt forvirret av alle beskjedene. Siden det var usikkert hvordan sykdomsforløpet ville utarte seg, turte verken leger eller jordmødre å love meg noen ting om hvor lenge jeg kunne beholde lillegutt i magen. Tiden inne Så, natt til lille julaften, fikk jeg utrolig vondt i høyre side under ribbena. Jeg var veldig bestemt på å beholde babyen i magen så lenge som mulig, så jeg bagatelliserte smertene. Men heldigvis for meg og lillegutt ble jeg fulgt opp nøye, for det viste seg at jeg hadde utviklet HELLP syndrom og var på god vei til leversvikt. Det var ingen tvil, lillegutt måtte ut, så i løpet av en times tid lå jeg på operasjonsbordet, livredd og bekymret for det lille livet i magen min. 29 uker er fryktelig tidlig. Og jeg ante ikke hva det ville si å få et prematurt barn. Hvordan ville han se ut? Ville han puste? Ville han skrike når de tok ham ut? Ville han i det hele tatt overleve? Lille julaften kl. 15.03 ble jeg mamma til en bitteliten keiser på 33 cm og 990 gram. Jeg fikk ikke se den lille gutten min før barnesykepleierne og legene gikk av gårde med ham. Men jeg hørte at han skrek, et veldig godt tegn sa anestesisykepleieren. Mens jeg lå på intensiven, løp mannen min mellom meg og lillegutt. Jeg fikk et kort fra kontaktsykepleieren hans, som var med og tok ham i mot mens jeg lå på intensiven. Det varmet mamma-hjertet mitt veldig. Hun skrev at han var frisk og vital, og sa i fra når nok var nok. Utrolig stolt Da jeg var stabil nok, fikk jeg komme ned på nyfødt intensiv for å se den bittelille gutten min. Han lå inntullet i et teppe, inni kuvøsen, med masse ledninger og CPAP som dekket hele ansiktet hans. Hvordan skulle jeg tørre å elske dette lille vesenet? Sykepleieren hans fortalte at han pustet selv, men trengte litt ekstra trykk for å holde lungene sine oppe. Jeg fikk holde litt på den lille gutten, og sang litt for ham før jeg ble dårlig og måtte opp på overvåkningen igjen. Jeg var i ekstase! I dag mistenker Prematurposten nr. 1 – mars 2011 jeg at morfinen hjalp meg litt. Jeg hadde jo blitt mamma! Så utrolig stolt og uvitende om den tunge tiden jeg hadde foran meg. Jeg lå hele natten på intensiven og fikk kontinuerlig smerte- stillende i veneflonen min. Det hjalp både på smertene og tankene som surret i hodet mitt. Tøff julaften Julaften ble en tøff dag. På julemorgenen fikk Isak en pnaumotorax, en luftlomme mellom lungen og lungeveggen. Det gjør at lungen ikke fungerer. Så lillegutten ble lagt på respirator og det ble lagt inn et thorax-dren, som drenerte ut 20 ml luft. Og på kvelden julaften gjorde han et bykst, så han mistet tuben til respiratoren og måtte bli reintubert. Dette skulle vise seg å være lettere sagt en gjort, for lillegutt jobbet mot legene. De hadde to intuberingsforsøk, før de på tredje forsøk fikk tuben på plass. Lillegutten vår svevde en periode mellom liv og død. Men heldigvis ville han være sammen med mammaen og pappaen sin. Når de fikk koblet ham på respiratoren igjen, senket julefreden seg for lillegutt. Han fikk nå slappe av og var ganske neddopet av alle medisinene han hadde fått når de skulle intubere. Men han var i live, det var det som var det viktigste. Skrekkblandet fryd Etter to og et halvt døgn kunne de trekke thorax-drenet og koble fra respiratoren. Når lillegutt fant roen igjen, kunne jeg endelig få lov til å holde ham for første gang. Jeg gledet meg hele dagen! Da han var rolig og tilpass, ble jeg ringt og sykepleieren fortalte at han var klar for å gjenforenes med mammaen sin. For en lykke! Med skrekkblandet fryd satt jeg i stolen og ventet på at barnesykepleieren løftet lillemann ut med alle ledningene og alt som fulgte med. Da jeg fikk den lille kroppen på brystet mitt var det som julaften, 17 mai, nyttårsaften og bursdag samtidig. Mens han lå ute hos meg sluttet plutselig CPAPen hans å virke og han pustet i 20 minutter helt alene. (Han pustet nok 1 Lillegutt: Tidlig start på livet. (Foto: privat) a
Page 1 and 2: PREMATURPOSTEN Tidsskrift for Prema
Page 3 and 4: Tidsskrift for Prematurforeningen C
Page 5 and 6: Oppslagstavlen Årsmøte Velkommen
Page 7 and 8: Tester For å teste hvordan prospek
Page 9 and 10: 24 Prematurposten nr. 1 - mars 2011
Page 11 and 12: foreldre har forutsigbarhet og vet
Page 13 and 14: Referanser: 1) Markestad T. Å vær
Page 15 and 16: trodde det. Kanskje er det heller i
Page 17: Kroppen snakker med seg selv Kommun
Page 21 and 22: sliter med nettopp dette, siden de
Page 23 and 24: Prematurposten nr. 1 - mars 2011 Ak
Page 25 and 26: Prematurposten nr. 1 - mars 2011 Eu
Page 27 and 28: Vårt ekspertpanel svarer Send ditt
Page 29 and 30: Vårt ekspertpanel svarer Send ditt
Page 31 and 32: Boka som hjelper deg å hjelpe! Les

Prematurposten nr. 1 2011 - Prematurforeningen

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?