VEDLEGG TIL FREDNINGSSAK - Riksantikvaren

Navn: Frognerparken
VEDLEGG TIL FREDNINGSSAK
DOKUMENTASJON
Adresse: Parken har ikke egen adresse, men er avgrenset av Kirkeveien, Halvdan Svartes gate,
Middelthunsgate og Monolittveien.
Kommune: Oslo
Gårds og bruksnummer: Gnr 212, bnr 377, samt tilstøtende arealer: Del av Nordjordet, gnr 3,
bnr 481, og del av Bulltomten, gnr 3 bnr. 127, Oslo kommune.
Vernebestemmelse: Kulturminneloven §§ 15, 19 – fredning
Utarbeidet av Riksantikvaren
Februar 2009
Side 1
Foto: Birger Lindstad©Riksantikvaren

Innhold:
Geografisk plassering/miljøbeskrivelse ...........................................................................................3
Kart...................................................................................................................................................3
Reguleringsstatus .............................................................................................................................4
Beskrivelse av fredningsobjektet .....................................................................................................5
Den tidlige historien.....................................................................................................................6
Frogner Hovedgård – Oslo bymuseum ........................................................................................6
Frognerparkens ulike deler – Historien frem til 1914................................................................11
Jubileumsutstillingen og tiden etter ...........................................................................................13
Vigelandsanlegget......................................................................................................................15
Frognerparkens vegetasjon ........................................................................................................19
Frogner stadion ..........................................................................................................................21
Frogner tennisanlegg..................................................................................................................22
Frogernbadet ..............................................................................................................................22
Kort historisk riss av parkhistoriskutvikling..............................................................................22
Kilder .............................................................................................................................................24
Kart, utarbeidet av Byantikvaren 23.08.2007 ...............................................................................25
Side 2

Geografisk plassering/miljøbeskrivelse
Frognerparken ligger vest i Oslo. Den støter
mot Kirkeveien i øst, Halvdan Svartes gate i
sør, Middelthunsgate i nord og
Monolittveien i vest. Parken ligger i et
langstrakt landkapsrom som stiger svakt opp
mot vest. Det fredede området dekker et
areal på ca. 520 dekar.
Parken har flere adkomstmuligheter.
Hovedinngangen til Vigelandsanlegget er fra
Kirkeveien. Parkens innganger henger
sammen med parkrommene de er innganger
til.
Frognerparken har et variert terreng. Her er
store flater, små koller, slake og bratte
bakker. I tillegg har parken vann som en
Kart
Kartet viser fredningsområde etter kulturminneloven §§ 15 og 19.
Side 3
naturlig del. Frognerelva er blitt demmet opp
til to dammer som deler parken.
De høyeste partiene i parken ligger nordnordvest.
Her stiger terrenget og er med på
å ramme inn parken. Terrenget faller sørover
og har det laveste punktet ved Frognerelva.
I øst er det liten/ ingen høydeforskjell
mellom parken og de tilstøtende områdene.
I parken er det tre koller/ høyder som er
romdannende elementer. Dette er haugen
nord for Monolitten, Gratishaugen ved badet
og haugen ved paviljongen. Disse ligger alle
i parkens ytterkanter. Både øst og vest for
dammene er det store slake partier. Det
bratteste terrenget, forruten kollene, er langs
elven og dammen.

Reguleringsstatus
Arealene og bebyggelsen er Oslo kommunes
eiendom, i alt vesentlig siden 1896.
Panteregistret (Statsarkivet) omtaler under
gnr. 212/377 blad D under heftelser, kontrakt
av 27.03.1915 "hvorved Kristiania kommune
overdrager til Kristiania Skøiteklub den ved
Kirkeveien og Middelthuns gate anleggendes
grunn" dvs. Frogner stadion. Kommunens 50årsberetning
1912-47,1, s. 274, opplyser at
Oslo Skøiteklubs konsesjon på driften av
Stadion ble overtatt av kommunen i 1928. Om
noen endring av eiendomsforhold.
Vigelandsanlegget
Vigelandsanlegget er i dag regulert til
friområde-skulpturpark, stadfestet 21.03.86.
De kunstneriske og kulturhistoriske verdier
innenfor området er søkt ivaretatt ved
følgende reguleringsbestemmelser:
§ 1) Innenfor friområdet tillates kun utført
slike arbeider, anlegg og konstruksjoner som
tilsikter fullførelse, justeringer eller
reparasjoner av skulpturparken
§ 2 b) Unntagelsesvis kan uføres forbedringer
av de bestående sekundære anlegg som er
nevnt i 2) [dvs. nærmere anviste toaletter,
kiosker og parkering]. For slike
forbedringsarbeider skal inngis søknad om
byggetillatelse. Søknaden skal ledsages av
uttalelse fra Oslo kommunes kunstsamlinger
og Park- og idrettsvesenet. Ved utbedringer
og vedlikehold må det legges vekt på at
småhus, skur og gjerder, innhegninger og
andre anordninger så vel hva angår
materialer som størrelse, utforming og
utførelse, estetisk harmonerer med og
underlegges primærformålet som er
skulpturpark.
Reguleringsplanen omfatter også deler av
anleggets randsone, for i "beskyttende"
øyemed å begrense disses
utnyttelsesmulighet. Disse randsonene inngår
ikke i nærværende fredningsforslag.
Eksisterende regulering er her i tråd med
fredningens hensikt og et supplement til
denne.
Side 4
Innenfor det fredete området er det tre
parkeringsarealer:
1. Et mindre areal langs Halvdan Svartes gate,
vis à vis Vigeland-museet, regulert til
parkering: 160 plasser.
2. Et område på forplassen foran
Vigelandsanleggets hovedport mot
Kirkeveien, regulert til parkering: 16 plasser.
3. Et område mellom øvre dam og
Middelthuns gate, regulert til parkering; 150
plasser.
Frognerparken
Frognerparken - den eldre delen ved Frogner
hovedgård, syd for Vigelandsanleggets
hovedakse - og Frogner hovedgårds
bebyggelse er regulert til spesialområde
bevaring, vedtatt av bystyret 28.06.89.
Reguleringsplanen søker å sikre de
kulturhistoriske verdier i området ved
følgende bestemmelser:
3: Innenfor bevaringsområdet må det ikke
settes i verk inngrep som kan endre parkens
art eller karakter, eller på annen måte virke
ødeleggende på de kulturhistoriske verdier
som knytter seg til Frogner Hovedgårds park.
7: ...Det skal utarbeides en parkplan med
sikte på å bevare og utvikle parken som
kulturminne og rekreasjonsområde. Planen
skal utarbeides av Byantikvaren og Park- og
idrettsvesenet i samråd med Riksantikvaren.
Parkplanen bør utdype
reguleringsbestemmelsene og inneholde en
avtale om vedlikeholds- og ansvarsfordeling.
6: Alt arbeid som medfører endringer på
eksisterende bygninger, anlegg,
minnesmerker og skulpturer, skal forelegges
Riksantikvaren og Byantikvaren til uttalelse.
Vegetasjon slik som felling eller nyplanting av
hekker, alleer og tregrupper skal
utføres av Park- og idrettsvesenet i samsvar
med retningslinjer gitt i parkplanen.

Innenfor dette området er et mindre areal, som
omfatter Bymuseets nybygg med barnehage i
underetasjen, regulert til byggeområde for
off./ allmennyttig formål
(barnehage/museum) S- 3101, 27.5.97.
Fortauet langs Frognerparken, mellom
Frogner plass og Middelthuns gate, er
beplantet med en dobbelt rekke lindetrær.
Dette arealet inngår i reguleringsplan for
denne delen av Kirkeveien, S-3881,
20.03.2002. Noe er regulert til "annet
veiareal", men størsteparten (plankartet er her
ikke utfyllende) er regulert til spesialområde
bevaring (friområde), med bestemmelser
nevnt i punkt 3 og 6 fra det tilstøtende
parkområde ved Frogner hovedgård. Fortauet
inngår i freningsforslaget.
Resten av Frognerparken nord og øst
for Vigelandsanlegget sammen med
idrettsanleggene, inkl. Frogner
stadion, er regulert til friområde som del av
"soneplanen" for Oslo sentrum og indre sone,
S-2255, 28.7.77. Denne planen inneholder
ingen bestemmelser særlig beregnet på
friområder, men en kan merke seg at § 3
tillater bebyggelse "oppført i inntil 5 etasjer",
Side 5
"etter bygningsrådets bestemmelse i det
enkelte tilfelle ".
Nordjordet (delen foreslått fredet etter kml §
19) er regulert til friområde (park, lek/idrett,
turvei) som del av reguleringsplanen for
Skøyen- arealene, S-2437, 26.11.1979.
Friområdet har ingen særskilte
reguleringsbestemmelser, men man kan
merke seg at det tilstøtende skoleområdets
ubebygde arealer "ikke [må] inngjerdes,
herfra unntas skolehageareal". "Bulltomten "
er regulert til tomt for offentlig bygning
(lekesenter/ungdomsklubb/barnehage) som
del av ovennevnte Skøyenplan.
Bestemmelsene for dette arealet (§ 7 i planen)
ble endret ved vedtak 30.01.06. Endringen
innebærer bestemmelser for bebyggelse
innenfor fastlagte grenser som vist på
reguleringskart. Nærværende fredningsforslag
gjelder kun utenfor disse grensene.
Oppsummerende kan det sies at fredningen i
alt vesentlighet vil virke supplerende og
utfyllende i forhold til ovenfor nevnte
reguleringsplaner og deres formål.

Beskrivelse av fredningsobjektet
DEN TIDLIGE HISTORIEN
Området var fra ca. år 500 e.Kr. åker- og
engmark under Frøen- og Frognergårdene.
Navnet Frogner stammer fra det norrøne ordet
fraun som betyr frodig mark.
Frogner gård lå sannsynligvis på samme sted i
middelalderen som den gjør i dag. Fra
Frogner stadion, via Vigeland besøkssenter,
og opp mot hovedgården strekker det seg en
gammel vei som man mener kan stamme fra
FROGNER HOVEDGÅRD – OSLO BYMUSEUM
Hovedgårdens utvikling er beskrevet av Lars
Roede. Her gjengitt i noen hovedpunkter:
Frogner gård var opprinnelig to gårder som
ble slått sammen av major Jacob Scheel som
overtok som eier i 1744. Våningshuset på
Store Frogner var utgangspunktet for Frogner
hovedgårds eksisterende hovedbygning.
Side 6
denne perioden. Med sagbruk og trehandel
som næringsgrunnlag utover 1500-tallet, økte
velstanden på Frogner. Innen utgangen av
1700-tallet var Frogner blitt ett av de største
gårdsbrukene i landet, med om lag 2500 dekar
dyrket mark og betydelige skogområder i
Nordmarka. En rekke husmannsplasser hvor
gårdsarbeiderne og håndverkerne bodde, var
også tilknyttet gården.
Arkiv©Riksantikvaren
Bygningen var et laftet tømmerhus. Husets
alder er ukjent, men det er sannsynligvis
oppført før 1700.
1747-1760
Major Hans Jacob Scheel kjøpte Frogner og
bosatte seg der. Bygningen ble forlenget
vestover med en seksjon i utmurt

indingsverk (med «kaminsalen» i 2. etasje),
og lafteveggene i den eldre delen ble
forblendet med bindingsverk av samme
utførelse. Midtseksjonen i den nye helheten
ble samtidig påbygget med en kvistetasje,
som forsterket det symmetriske inntrykket.
Det er mulig at de gamle lafteveggene først
ble påtømret for å få større etasjehøyder, og at
bjelkelagene ble omgjort for å passe til nye
rominndelinger. Etter forandringene har
bindingsverket antagelig stått synlig, men
overkalket eller malt.
Flere av uthusene på gårdsplassen er fra
Scheels eiertid (eller eldre):
- Laftet bryggerhus og drengestue i vestfløyen
(nå restaurantkjøkken).
- Laftet stallbygning i vestfløyen, fra
portrommet til et skille som vises på loftet.
- Laftet låvebygning i hele sydfløyens lengde.
(Midtpartiet er senere revet, slik at bare
endeseksjonene i anleggets sydvestre og
sydøstre hjørner er i behold).
- Steinfjøset i østfløyen, med gjødselkjeller.
- Uthusbygning i forlengelsen av fjøset, i
utmurt bindingsverk.
1760-1790
Kjøpmann Fredrik Clausen overtok Frogner
og avsluttet Scheels omdanning av anlegget
fra bondegård til "herregård". Sannsynligvis
oppførte han tårnet over innkjørselen gjennom
sydfløyen, senere flyttet til hovedbygningen.
Etter hans død i 1773 giftet enken seg med
slottsprest Bernt Anker Sverdrup. Sverdrup
solgte gården i 1787 til Iver Elieson, som i
1790 solgte den videre til hans fetter Bernt
Anker.
1790-1805
Glansdagene på Frogner fortsatte under Bernt
Anker, som overtog gården i 1790. Frogner
gård fikk nå tilnavnet Frogner hovedgård.
Bernt Anker forlenget hovedbygningen på
begge sider. Tilbyggene ble reist i utmurt
bindingsverk, med en utførelse som avviker
noe fra Scheels eldre bindingsverk fra 1750årene.
Det er sannsynlig at murtavlene i
midtpartiets hovedbygning ble erstattet med
en ny utmuring som samtidig forblendet
Side 7
bindingsverket utvendig, en teknikk som i
Danmark kalles «blindingsværk» eller
«blændingsmur. (Teknikken ble også brukt
ved den samtidige utvidelsen av Bogstad
gård, som Bernt Ankers fetter Peder
gjennomførte). På gavlveggene ble mur og
bindingsverk rappet, mens fasaden mot
gårdsplassen fikk beholde synlig
bindingsverk, både på gamle og nye deler.
Den store ballsalen i 2. etasje mot øst er Bernt
Ankers viktigste tilføyelse. Her og i vestre del
finnes stadig de originale vinduene fra 1790årene,
og tilsvarende vinduer må samtidig
eller noe tidligere ha erstattet
blyglassvinduene i midtpartiet. Ballsalen
måler 9,5 x 13,5 meter. I begge tilbygg fikk
2. etasje større romhøyde ved å heve
himlingen til nivået for en hanebjelke - en
statisk dristig løsning som skulle føre til store
skader.
1805-1836
Etter Bernt Ankers død i 1805 gikk Frogner
over til det Ankerske Fideikommiss, men ble
kjøpt av hans nevø Morten Anker i 1807. Han
bosatte seg fast på Frogner. Han var
landbruksinteressert og gjorde flere
forandringer på uthusbygningene. Antagelig
ble begge sidefløyene avkortet, og svalgangen
som forbinder dem med hovedbygningen fikk
sin nåværende utforming i hans tid. Muren på
vestsiden har bur til fjærkre. Østmuren har
dør til et tilbygget redskapshus med lokum.
Morten Anker ble nødt til å gi opp gården,
som i 1836 ble solgt på auksjon til Jacob
Benjamin Wegner, direktør på Modum
Blaafarveværk.
1836-1848
Wegner foretok store ombyggingsarbeider
med murmester Jens Seidelin som arkitekt.
Midtpartiet i låven mot syd ble revet for å
åpne gårdsplassen. Tårnet fra 1700-tallet ble
flyttet over til midtarken på hovedbygningen.
Uthusbygningene ble ombygget og
ominnredet og fikk i hovedsak det utseende
de hadde før museets inngrep. Nordre del av
østfløyen ble omgjort til vognremisse. Det ble
også oppført noen nye uthus øst for anlegget,
til erstatning for funksjoner i den revne
sydfløyen. Wegners tørkehus eksisterer

fortsatt og utgjør partiet med tverrstilt gavl ut
mot nåværende adkomst til kontorene. Et
eldre lysthus ble erstattet av den åttekantede
paviljongen med søyleomgang, som Wegner
skal ha flyttet med seg fra Fossum på Modum.
Den gamle barokkhagen ble omdannet til
landskapspark.
1848-1896
Wegner solgte Frogner i 1848 til kjøpmann
Fredrik Georg Gade. Hans familie eide gården
til kommunen overtok i 1896. I Gadefamiliens
tid ble to stabbur på østsiden revet,
og et nytt oppført i 1852. Gade oppførte i
1855 en ny låve i bindingsverk med
hestedrevet treskeverk som tilbygg på
østsiden av østfløyen. Den inkorporerer et
tørkehus fra Wegners tid. Det gamle lokum
og redskapshus med adgang fra svalen mot
øst ble fornyet, nå som hønsehus med lokum
(1853 ). Stallen i vestfløyen ble omgjort til
fjøs for 33 kyr. (Sannsynligvis ble
konstruksjonene samtidig beskåret og
svekket). Ny stall ble innredet i vestre rest av
sydfløyen.
I familien Gades tid ble det også gjort mange
mindre forandringer inne i hovedbygningen.
Side 8
Det ble bl.a. innlagt bad. Sannsynligvis ble
det på denne tiden ble lagt inn provisoriske
støttekonstruksjoner i ballsalen, for å hindre
videre siging og mulig kollaps som følge av
en statisk uheldig takkkonstruksjon.
Fredrik Gades barn eide Frogner sammen
etter hans død i 1859, og de solgte gården til
Kristiania kommune i 1896, med borett for
konsul Gerhard Gade livet ut.
1899-1909
Konsul Gade ble boende i 2. etasje i
hovedbygningen på Frogner til 1909, og i
samme periode ble andre deler av
hovedbygningen bebodd av andre leietakere.
Det ble neppe gjort vesentlige
bygningsmessige endringer i denne tiden,
mens kommunen åpnet parken for publikum
og anla lekeplass og idrettsplass på deler av
den gamle jordveien. I 1909 flyttet Oslo
Bymuseum inn i hovedbygningen og åpnet
sin første utstilling i havesalen (biljardsalen) i
vestre ende av hovedbygningen. Samtidig ble
kommunens plan om å gjøre gården til
embetsbolig for borgermesteren skrinlagt.
Frogner hovedgård Foto: Arkiv©Riksantikvaren

1909-1950
Oslo Bymuseum ekspanderte virksomheten
og fikk etter hvert ta hele hovedbygningen
i bruk. Imens utførte kommunen vesentlige
vedlikeholdsarbeider:
- 1909-11: Større utvendige reparasjoner,
bl.a. på hovedbygningens tårn og svalganger.
I denne forbindelse ble de provisoriske
støttekonstruksjonene i ballsalen fjernet,
og taket ble understøttet av langsgående
fagverkstakstoler. Det ble murt opp en
ovnsnisje mot østveggen som kopi av den
opprinnelig midt på vestveggen. Det er mulig
at det eksponerte bindingsverket mot
gårdsplassen og på østveggen samtidig ble
romantisert med brun maling, istedenfor som
tidligere å være «malt bort», og at murverket
fikk gul istedenfor hvit kalkmaling. De
frittstående uthusene på østsiden ble revet.
- 1917: Utbedringer og oppussing i
hovedbygningens 2. etasje.
- 1918: Oslo Bymuseum overtar 2. etasje.
«Kaminsalen» ble rekonstruert ved riving av
ikke originale lettvegger. Ballsalens tapeter
Side 9
Foto: Arkiv©Riksantikvaren
ble restaurert av dekorasjonsmaler Krogh-
Fladmark.
- 1924: Nyordning av utstillingene med
«stilværelser» fra renessanse til empire, og
rekonstruksjon av Thomas Heftyes kontor.
- 1927: Frogner Hovedgård blir fredet som
kulturminne.
1950-2005
Direktørskiftet på Oslo Bymuseum og byens
900-årsjubileum var foranledning til mange
forandringer på Frogner:
- 1950: Oslo kommune innredet sidefløyene
til byhistorisk jubileumsutstilling, med
Erling Viksjø som arkitekt. Det ble i den
forbindelse gjort omfattende reparasjoner med
til dels brutale inngrep, bl.a. med kapping av
bjelker. En ny sydfløy ble oppført, som en
åpen hall med betonghvelv, i begynnelsen
uten yttervegger. (Godkjent av
Riksantikvaren på den betingelse at den skulle
rives innen årets utgang).
- 1950-60: Uthusfløyene brukes til årlige
varemesser.

- 1950-53: Bymuseet laget nye tematiske
utstillinger i hovedbygningens første etasje,
mens 2. etasje ble grundig undersøkt og
istandsatt. Gamle tapeter ble avdekket og nye
kopier satt opp, flere gulv blir slipt. Rommene
ble innredet og møblerrt som eksempler på
herregårdsinteriører fra ca. 1750 til ca. 1850.
- 1960: Oslo Bymuseum overtok uthusene og
brukte dem til skiftende utstillinger.
1965: Syd- og vestfløyen ble ombygget.
Betonghallen ble innelukket med glassvegger,
og i vestfløyen ble det innredet en
foredragssal etter tegninger av arkitekt Harald
Klem. Året etter ble salen leid bort til Oslo
Nye Teaters dukketeater. Arkitektens planer
for østfløyen blir foreløpig lagt til side.
- (Ukjent tidspunkt): Nye gulv i vestre deler
av 1. etasje.
- 1985: Nye magasiner bygget under østre del
av gårdsplassen, med tilhørende funksjoner på
østsiden av anlegget. Intern trapp ble etablert
fra hovedbygningen ned til kjellerlokalene og
magasinet. Østfløyen ombygges etter planer
av arkitekten Feld & Knoop og nye
permanente byhistoriske utstillinger monteres.
- 1990: Toaletter i første etasje (rom 114-
115) ombygget.
- 1991: Taket over vestfløyen blir utbedret.
- 1992: Forstuen (rom 105) blir malt.
- 1994: Kjøkkenet males, trapperommet
utstyres med kopi av gammelt tapet.
Foto: Birger Lindstad©Riksantikvaren
Side 10
- 1995: Sikring av vinduer i 2. etasje, brann-
og tyverisikring.
- 1996: Himlingen i rom 202 utbedres.
- 1998-99: Ytterligere arbeid med brann- og
tyverisikring.
- 1999-2000: Ny administrasjonsbygning på
østsiden ferdig etter tegninger av arkitektene
Telje, Torp, Aasen.
- 2002: Nytt gulv i mellometasjen i østfløyen.
- 2003: Tårnet på hovedbygningen reparert og
malt. Ny branndør mellom betonghallen og
utstillingene i østfløyen. Oslo Bymuseum
overtar lokalene i vestfløyen etter
dukketeatret.
- 2004: Omlegging av østre del av taket på
østfløyen og maling av ytterveggene,
bordkledning på utsiden av
bindingsverksveggen på østsiden av
gårdsplassen, for å hindre vannlekkasjer i
tilbygget.
- 2006-: Omfattende sikrings- og
istandsettingsarbeider på hovedbygningen og
vestfløyen.
(Opplysningene er hovedsakelig hentet fra
sekundære kilder og litteratur, og
hovedsakelig fra det stoffet som er
tilgjengelig ved Oslo Bymuseum. Det
vesentlige om bygningshistorien før 1900 er
hentet fra Kjeld Magnussens: Gaarden Store
Frogner, Oslo Bymuseum 1967.)

FROGNERPARKENS FORSKJELLIGE DELER OG HISTORIEN FREM TIL 1914
Major Hans Jacob Scheel anla i løpet av sin
eiertid på Frogner hovedgård 1747-60 en
prydhage, delt inn i geometriske parterrer med
snorrette stier, formklipte trær og busker.
Denne barokkhagen lå i tilknytning til
hovedbygningen, i rett vinkel i forhold til
hovedaksen i gårdsanlegget, i dag Oslo
Bymuseum. I sin nåværende utforming kan
hagen beskues i området mellom
Frognerparken kafé, Herregårdskroen og
Mathea lekeplass. Barokkhagen danner et
stort rektangel, og består øverst av en flate
ved hovedbygningen, også kalt ”havesalen”,
avgrenset mot Herregårdskroen av en
lindetunnel.
Skråningen nedenfor og den store gressflaten
utgjør resten av barokkhagen, som strakte seg
nesten frem til dagens lekeplass. Både
lindetrærne i tunnelen oppe på flaten og de
enorme almetrærne langs sydsiden av hagen
stammer fra 1700-tallet, sammen med de tre
Side 11
Foto: Birger Lindstad©Riksantikvaren
(opprinnelig fire) gruppene av store lindetrær
som fortsatt markerer midtpunktet i hagen.
Barokkhagens glanstid var under Bernt
Ankers eiertid 1790-1805, da hagen fikk sin
mest utviklede form. Under Bernt Ankers tid
på Frogner var gården omgitt av alleer, og
hagen var avgrenset på sidene av formklipte
løvganger av lind.
Også skråningene rundt nåværende nedre
Frognerdam har antagelig vært parkmessig
behandlet siden 1780-årene. Dammen med
omgivelser fungerte som et naturromantisk
utsiktsmotiv nordover fra hovedbygningen og
lindetunnelen på bakkekammen. På en liten
øy midt i dammen ble det etter noen år reist
en obelisk, som en etterligning av Rousseaus
grav i Ermenonville i Frankrike. Situasjonen
er avbildet i Erik Pauelsens skissebok fra
1788, der også gårdsanleggets daværende
utforming vises fra flere kanter.

På 1700-tallet var det også anlagt
kjøkkenhage og dammer i det skålformete
partiet bak gården mot Frognerveien.
Bernt Anker begynte også å forskjønne
kulturlandskapet rundt barokkhagen, men det
var etter konsul Wegners eiertid, omkring
1840-årene, at innslagene av romantisk
landskapspark var mest fremtredende. Den
åttekantede tepaviljongen som i dag står på
gården, stammer fra Jacob Benjamin Wegners
eiertid. I denne paviljongen fikk han malt en
kopi av Pantheons tak i Roma.
Tidlig på 1800-tallet ble lindealleen nord/syd
plantet mellom søndre fot av den såkalte
Gratishaugen og paviljongen på haugen ved
Frogner plass. Gratishaugen - opprinnelig
Hasselhaugen - inngikk i det mer romantisk
utformete ytre parkområdet etter 1800. De
flatere delene av det nåværende parkområdet
ble brukt som åker og eng frem til
kommunens kjøp av gården i 1896.
Kommunens motiv var å sikre byen
kirkegårds- og utbyggingsarealer; bygrensen
var i 1878 blitt flyttet vestover fra Holtegaten
til Frognerbekken/Frognerdammene.
Side 12
Alt ved århundreskiftet ble imidlertid disse
planene skrinlagt og parkleggingen av
markene påbegynt.
I 1899 kom ideen om å gjøre Frogner til en
park for idretten, og første skritt var å legge ut
et stykke ved Kirkeveien til skøytearena. For
å utvikle parkarealet videre ble sjefen for
Glasgows kommunale parker, James Whitton,
hentet inn som rådgiver sommeren 1900.
Hadde Whitton fått gjennomslag for sine
planer, ville Frognerparken ha inneholdt
baner for både cricket, galopp og sykling.
Skottens planer var nok litt for britiske for
nordmennene, og det var også trolig grunnen
til at de aldri ble behandlet av bystyret.
Derimot ble ideen om en samlende idrettspark
ført videre.
I den første store Frognerparkdebatten i
bystyret 1902 ble det bestemt at
Frognerarealene skulle bli en offentlig park
og utgjøre et kjernepunkt i byens
grøntstruktur, med parkmessige utløpere mot
nord, vest og sør, dvs. mot Gaustad - Sogn,
Smestad - Huseby - Holmenkollen, og
Frognerkilen - Rådhuset - Strandpromenaden
- Bygdøy. I 1904 ble de da opparbeidede
parkarealene åpnet for publikum.
Foto: Arkiv©Riksantikvaren

JUBILEUMSUTSTILLINGEN 1914 OG TIDEN ETTER
Grunnlovens hundreårsjubileum ble feiret
med en jubileumsutstilling på Frogner, der
veksten og utviklingen innen kunst, kultur og
næringsliv siden 1814 ble representert.
Samtidig var dette en nasjonal begivenhet,
som foregikk bare få år etter at Norge ble
selvstendig nasjon etter ha vært i union med
Sverige til 1905.
Utstillingen ble åpnet 15. mai 1914, og ble
først avsluttet 11. oktober. Utstillingen trakk
folk fra hele landet og omkring 1,5 millioner
besøkende var innom Frognerparken i tiden
utstillingen varte.
Utstillingsbygningene ble revet før
anleggelsen av Frognerparken og
Vigelandsanlegget. Ett unntak er arkitekt
Henrik Bulls bro, som ble inkorporert i
skulpturanlegget.
Det var næringslivet, med Kristiania
Haandverk- og Industriforening i spissen, som
var initiativtakeren. Stat og kommune støttet
opp om det som skulle være en mønstring av
hele landets kultur- og næringsliv.
Markeringen var den største
Side 13
Foto: Arkiv©Riksantikvaren
industriutstillingen som noen gang har vært
holdt i Norge. Industriutstillinger av denne
typen ble arrangert i stort antall i Europa og
USA fra midten av 1800-tallet til begynnelsen
av 1900-tallet. De var en dyrking av
industriell utvikling, og det moderne og
fremtidsrettede sto i fokus.
En by i byen. Slik artet utstillingen seg. Rundt
åskammene og dammene ved Frogner
Hovedgård hadde man bygget store og små
byggverk som rommet alt fra kunst til
landbruksprodukter. Den monumentale
Industrihallen sto for enden av broen som i
dag danner en del av Vigelandsanlegget, og
hadde en kraftfull fasade preget av
klassisisme og jugend, med et nasjonalt
tilsnitt, men likevel internasjonal i
utformingen. Bygningen var den største blant
arkitekt Henrik Bulls arbeider ved
utstillingen.
En trasé gikk fra hovedporten ved Kirkeveien,
over den store broen over Frognerdammen, og
opp til Industribygget. På hver sin side av
sentralplassen ved hovedinngangen lå Stat- og
kommuneavdelingen, Kunsthallen og

Husflidsbygningen. Disse byggene hadde
dermed den mest sentrale plasseringen.
Resten av bygningene var plassert i
tilknytning til disse. To områder var ordnet
som delvis lukkete plasser. Store tun var
anlagt rundt Jordbruks- og
Skogbruksbygningene. En mønsterbondegård
fullt utstyrt med dyr og åkre hadde man også
fått plass til på området. Til høyre for
hovedinngangen lå den populære
fornøyelsesavdelingen. Der tøffet
lilleputtbanen "Olaf" rundt og tutet i hornet.
Andre attraksjoner var berg- og dalbane,
Foto: Arkiv©Riksantikvaren
Under arrangementet spilte kunsten en stor
rolle. Det ble lagt ned mye arbeid i
utstillingsarkitekturen med Henrik Bull som
utstillingsarkitekt, og det ble oppført flere
bygninger som rommet maleri, skulptur,
kunsthåndverk, kunstindustri og husflid.
I utstillingsanlegget inngikk en bro over en
kunstig foss ved en ny øvre Frognerdam, og
en promenade langs øvre og nedre dam foran
og på tvers av broen - omtrent slik situasjonen
er blitt også etter Vigelandsanlegget.
I forbindelse med utstillingen ble
skøytearenaen flyttet dit Frogner stadion i dag
ligger.
Side 14
"huskestua", "huset med forhindringer" og
Kongolandsbyen.
Kongolandsbyen var det som vekket mest
oppsikt. 80 afrikanere levde på utstilling
i stråhytter midt i fornøyelsesavdelingen.
I stråhyttene inne i en innhegning ble daglige
gjøremål foretatt til offentlig skue. Folk kunne
stå hele dagen for å få med seg hva som
foregikk inne i "landsbyen". For nordmenn
som knapt hadde sett mennesker med annen
hudfarge og med slik "primitiv" livsførsel, var
det et svært fascinerende skue.
Abraham Lincoln monumentet av Paul Fjelde
som i dag står på plenen nedenfor tepaviljongen,
ble avduket under jubileet i
1914. Monumentet var en gave fra norsk
amerikanerne.
Året før Jubileumsutstillingen 1914 fikk Oslo
sitt eget parkvesen, og året etter ble Norges
første bygartner, Marius Røhne, ansatt.
Marius Røhne var den første hagearkitekten i
Norge og gjorde en banebrytende innsats for
Oslo som moderne og grønn by. Noe av det
første han gjorde, var å fjerne alle gjerder
rundt parkene. For ham var det en merkesak

at alle parkene skulle være et velferdsgode
som skulle brukes. Røhne fikk en sentral rolle
i planleggingen av Jubileumsutstillingen. Han
utarbeidet en generalparkplan hvor han la vekt
på at Frognerparken skulle være en naturpark.
Områdene på hver side av hovedaksen og
tverraksen ved Vigelandsbroen er opparbeidet
etter Røhnes parkplan.
I 1918-1919 ble alleen langs hovedaksen frem
til broen etablert. Plenene og staudebedene på
sidene ble anlagt i samme periode. Røhne
brukte alltid en mengde stauder, og noen av
disse plantene kan fortsatt beskues her.
Arbeidet med Jubileumsutstillingen førte til
en utvikling av parken, og det ble lagt veier
og broanlegg over Frognerdammene. Området
fra hovedaksen og bort til broen stammer fra
Jubileumsutstillingen. Ved promenaden foran
broen ble Frognerparkens Café bygget,
VIGELANDSANLEGGET
Vigelandsparken er unik i internasjonal
sammenheng. Det finnes ikke noen parker av
samme format som er utformet av èn enkelt
kunstner. Denne delen av Frognerparken
omfatter hele arealet på vestsiden av
Frognerdammene, hovedaksen og
hovedporten mot kirkeveien, Vigelandsbroen
og deler av Triangelparken.
Her finnes 212 skulpturer i bronse, granitt og
smijern, til sammen bestående av nesten 600
figurer med menneskets livssyklus som
gjennomgangstema. Skulpturene er i
hovedsak ordnet langs en 850 m lang akse fra
Kirkeveien i øst, gjennom den gamle
Frognerparken, over Broen, opp til
Monolitten, videre til Livshjulet, og endelig
ned til en terrasse i skråningen mot
Nordjordet til Skøyen nordre. Vigeland
modellerte egenhendig alle arbeidene i full
størrelse i leire, men overlot huggingen i
granitt og støpingen i bronse til dyktige
håndverkere. Vigeland sto også for den
parkmessige planleggingen av det 300 mål
store parkområdet. Fontenen var
utgangspunktet for parken.
I 1921, da bystyret hadde vedtatt å bygge
Side 15
og tidligere terrasseringer videreutviklet til
dagens situasjon. I den forbindelse ble den
gamle utendørs "havesalen" nord for Frogners
hovedbygning (kfr. omtalen av barokkhagen
ovenfor) senket ca. 70 cm, bl.a. for at
hovedbygningen skulle komme bedre til syne.
Parkplanene var så vidt påbegynt da komiteen
for Vigelands fontene i 1919 søkte om å få
reise et museum og et skulpturanlegg i
parken. Overskriften i Oslo Aftenavis 29.
februar 1928: ”Vigeland og bygartner Røhne
kolliderer på Frogner”, beskriver godt den
bitre striden som etter hvert utviklet seg
mellom bygartneren og kunstneren. Også
dosent i hagekunst Olav L. Moe kritiserte
Vigelands planer. Han påpekte at det
verdifulle arealet på Frogner ville bli skåret
opp i stive og umotiverte allèer mens det
burde vært behandlet som landskapsrom.
Da Vigeland i 1907 presenterte en modell av
den nåværende fontenen ønsket kommunen at
den skulle plasseres på Eidsvolls plass. Da
arbeidet med skulpturene var avsluttet, foreslo
Vigeland imidlertid en tilføyelse med en serie
granittskulpturer, og at det hele skulle legges
på Abelhaugen, noe som ble akseptert.
Foto: Birger Lindstad©Riksantikvaren
atelier for Vigeland ved Nobels gate på
Frogner, fremla Vigeland forslag om å
plassere skulpturanlegget, nå også med den
påtenkte Monolitten, utenfor atelierbygningen

langs Nobels gate. I 1924 ble det imidlertid
vedtatt at fontenen og monolitten skulle
plasseres nordvest for Frognerdammen, ved
Frogner hovedgård. I 1928 ble Vigelands
forslag til inngangsparti ved Kirkeveien
godkjent, og i 1931 utsmykningsplanen for
broen over Frognerdammene, samtidig som
arealet vest for broen ble betydelig utvidet
ved Vigelands parkplan.
Foto: Arkiv©Riksantikvar
Det utpreget aksebetonte og monumentale var
en av de historiske overlevningene som
senere skulle være det man tok sterkest
avstand fra, fordi de ble oppfattet som
maktsymboler fremmed for et moderne
livssyn. At anlegget skulle se dagens lys i
okkupasjonsperioden, bidro ikke positivt.
Under andre verdenskrig fungerte
Frognerparken som hovedkvarter for SS.
Tyskerne bygde brakker i området der
Vigelandsanlegget er i dag og norske SSsoldater
holdt til i en brakkeleir nord for
Halvdan Svartes gate. Etterretningsleiren for
Side 16
I 1940, da broen ble åpnet som den første del
av anlegget, snudde stemningen fullstendig.
Odd Brochmann skriver: ”Skjønnere, særlig
yngre billedhuggere, uttalte seg åpenhjertig
nedsettende, folk grøsset eller slo vitser,
anlegget blev populært stoff i revyvitser og
petitspalter.
Reichskommisariat fikk tilholdssted vest for
Frognerbekken, og stabssjefen for SS holdt til
i Kristinelundveien 20.
I 1947 vedtok bystyret å fullføre Vigelands
planer som de forelå ved hans død i 1943,
med oppføring av ytterligere skulpturer i og
utenfor hovedaksen, og at det innenfor
anlegget for fremtiden ikke skulle reises
synlige elementer som bryter med Vigelands
intensjoner. (Hovedkilde: Tone Wikborgs
artikkel i Oslo Byleksikon (1987))

Kunstnerens intensjoner ble i all hovedsak
fullført i løpet av de tyve årene som fulgte.
Imidlertid manglet noen skulpturer. Disse er i
ettertid blitt reist i parken ved hjelp av
sponsorer. Den siste ”Overrasket” kom i
2002.
Tross den lange tilkomstprosessen er
Vigelandsanlegget blitt en helhet. Gjennom
vandringen i hovedaksen, og skulpturen og
arkitekturens utnyttelse av terrenget og øvrige
naturforhold underveis, dannes et kunst- og
opplevelsesverk over menneskets livssyklus.
Anlegget er et av Norges fremste kunstneriske
monumenter og har også en spesiell
internasjonal status: Vigelandsparken er et av
symbolismens sentrale verk, og det mest
omfattende skulpturanlegg hvor det sene
1800-tallets drøm om en altomfattende
kunstnerisk gjenskapelse av det menneskelige
drama er søkt realisert.
Vigelandsparken er ikke bare et trekkplaster
for turister, men er også blitt arena for store
idretts- og kulturarrangementer, som
Holmenkollstafetten, ulike konserter og
teaterforestillinger. I tillegg er den flittig brukt
til uformell idrett og piknik.
Kunsten
Den monumentale hovedporten i granitt og
smijern mot Kirkeveien i øst markerer
inngangen til den 850 meter lange aksen som
leder via broen til Fontenen og Monolitten og
som ender i Livshjulet helt vest i parken.
Hovedporten består av fem praktporter og to
mindre gangporter, og avsluttes på hver sin
side av portstuer i granitt med relieffprydede
bronsedører og vindfløyer i forgylt kobber.
Hovedporten ble tegnet i 1926, mens
bekroningen med lyktene er av noe senere
dato. Smijernsarbeidet ble utført på en smie
som ble reist i tilknytning til Vigelandmuseet,
rett syd for parken. Porten sto ferdig i
1942 og ble i sin helhet bekostet av en av
byens større banker.
I tiden 1925 til 1933 utarbeidet Vigeland broen
med de 58 broskulpturene. Disse utgjør en rik
variasjon av barn, kvinner og menn i
forskjellige aldre, noen alene, andre i grupper.
Stående skikkelser flankerer de kubeformede
Side 17
bronselyktene, mens løpende eller på annen
måte dynamisk bevegede grupper utfolder seg i
friere rom. Der fossen mellom nordre og søndre
Frognerdam har sitt utløp er brolegemet utvidet
til hver side og markeres med figurer omkranset
av kraftige ringer. Her står også
”Sinnataggen”oppstilt.
Foto: Birger Lindstad©Riksantikvaren
Om enn blant de mindre størrelse, er den lille
gutten en av parkens største
attraksjoner. Selv om brosekulpturene
hører til blant de seneste Vigeland laget til
parken, ble de montert først. Allerede
sommeren 1940, mens resten av parken var et
eneste stort anleggsområde, ble broen åpnet
for publikum. Da var også de fire flankerende,
høye granittsøylene med mennesker og øgler
kommet på plass. De skjellpansrede
demonene har full kontroll over sine ofre,
menneskene, og gir en dramatiske kontrast til
mange av brofigurenes ubekymrede lek og
livslyst.
Foto: Birger Lindstad©Riksantikvaren
På sydsiden av broen, ved søndre dam, ligger
den sirkelformede Barneplassen. I midten står
en bronseskulptur av et fullbårent foster, mens
åtte småbarn på hver sin sokkel er plassert i

ing omkring. Vigeland tegnet også en
"barneferje" til glede for parkens unge
brukere, og båten fikk sin monumentale
granittbrygge noen trapper videre ned fra
Barneplassen. I mange år etter 2. verdenskrig
tøffet den rundt der i dag kun ender og svaner
seiler. Den var bekostet av en av byens større
banker.
Fontenen
Fontenen var opprinnelig tegnet med
buktende, nybarokk grunnplan. Denne ble
erstattet med en videre, kvadratisk form, i
overensstemmelse med kunstnerens etter
hvert mer klassisistiske idealer. Tregruppene
ble trukket sammen mot hjørnene og de seks
gigantene som bar den enorme skålen, ble gitt
en høyere og derved mer monumental
plassering, ikke minst med tanke på at
fontenen nå skulle oppfattes på lang avstand.
Bassengkarmens 20 tregrupper var alle blitt
modellert i tiden 1906-14.
Under trærnes kroner utfolder menneskets liv
seg, i drøm og i våken tilstand, fra vugge til
grav. Det enkelte menneskets tilmålte tid på
jorden er samtidig bare en del av et evig
kretsløp, uten begynnelse og slutt. Etter
tregruppen med skjelettet som er i ferd med å
gå opp i naturen, følger en tregruppe yrende
fullt av nye menneskebarn: Av forfallet spirer
nytt liv.
Bronserelieffene langs bassengets ytterside
gjengir likesom tregruppene
menneskeslektens evige kretsløp.
All den stund det tok så lang tid å få reist
fontenen, formet Vigeland stadig nye
relieffer, like til 1936. I alt utført han 112
stykker, 60 ble benyttet. Sommeren 1947 var
monteringen av fontenen endelig avsluttet og
vannet kunne settes på for første gang. Vannet
som anvendes i fontenen, resirkuleres via et
pumpesystem, opp i de bakenforliggende
bastioner og ned i fontenen igjen.
Plassen omkring fontenen har Vigeland
formet som en 1800 kvadratmeter stor
mosaikk i svart og hvit granitt. Det
geometriske mønsteret danner en flere tusen
meter lang labyrint.
Side 18
Monolitten
På Vigelandsparkens høyeste punkt står den
drøyt 17 meter høye Monolitten, en søyle
bestående av 121 figurer, hugget ut av én
eneste granittblokk - derav navnet. De første
mindre skissene til en gigantisk
menneskesøyle skriver seg fra 1919. Vigeland
modellerte søylen i full størrelse i leire på sitt
nye atelier på Frogner i 1924-25, hvoretter
den ble støpt i gips. Høsten 1926 ble en flere
hundre tonns granittblokk fraktet sjøveis opp
Oslofjorden fra et steinbrudd ved Halden.
Blokken ankom sitt bestemmelsessted i
parken i begynnelsen av 1927, og ble reist i
stående stilling sommeren 1928. Deretter
bygget man den inn i et skur og monterte
gipsoriginalen ved siden av. I 1929 kunne
overføringen av den 17 meter høye søylens
121 figurer starte. Man begynte på toppen og
hugget seg nedover. Det tok tre steinhuggere
14 år å få arbeidet ferdig. I 1943 kunne
endelig den siste del av søylens originale
gipsmodell demonteres og fraktes tilbake til
Vigeland-museet, hvor den fremdeles kan
beskues.
Foto: Birger Lindstad©Riksantikvaren
1947 begynte monteringen av de 36
figurgruppene i granitt på den monumentale
sirkeltrappen som fører opp til Monolitten.
Om enn i en helt annen stil enn fontenetrærne,
er motivet også her slektens gang og
menneskets følelsesmessige relasjoner til
hverandre. Arbeidet med disse gruppene
hadde Vigeland påbegynt rundt første
verdenskrig og avsluttet i 1936.

Monolittplatået omkranses av en lav
balustrade i granitt med åtte vekselvis brede
og smale dobbeltporter i smijern. De figurrike
smijernsportene, med mennesker i alle aldre,
ble tegnet i tiden 1933 til 1937, men
utførelsen ble først avsluttet etter kunstnerens
død. Portene kom på plass i 1952.
I aksen videre vestover fra Monolitten sees
Soluret med zodiakens tegn, utført ca. 1930,
Foto: Birger Lindstad©Riksantikvaren
FROGNERPARKENS VEGETASJON
Frognerparken har Norges største rosesamling
med 14 000 roser fordelt på 150 forskjellige
arter. Alle parkens roser er skiltet med
botaniske navn. Den største
rosebeplantningen er midt i Vigelands
hovedakse, mellom broen og fontenen.
I Triangelparken har Friluftsetaten i
samarbeid med Norsk Roseforskning
opparbeidet et forsøksfelt hvor roser dyrkes
uten bruk av kjemiske sprøytemidler eller
kunstgjødsel. Formålet med denne
Side 19
og endelig Livshjulet i bronse, modellert i
1933-34 og oppført i 1949. Hjulet er et
symbol på evigheten og her er det utformet
som en roterende krans av kvinner, menn og
barn som holder hverandre fast til evig tid.
(Beskrivelsene er hentet fra Vigeland-museets
informasjonsside:
http://www.vigeland.museum.no/)
beplantningen er å teste ut roser som er
immune mot sykdommer, og som tåler
vinteren i det sentrale østlandsområdet.
I Vigelandsanlegget har man ønsket at fargene
på beplantningen skal skifte med årstidene.
Plantene blomstrer på forskjellige tider av
året. Noen får bær, og utover høsten endrer de
farge. På ballustradene opp mot Monolitten
klatrer villvin. I resten av Frognerparken er
det mer variert planteutvalg enn i

Vigelandsanlegget. Årlig plantes om lag
40 000 løk og 11 000 sommerblomster i
parken.
Det er løvtrær som dominerer Frognerparkens
vegetasjonsbilde. Det finnes om lag 3000
trær i parken, og noen er mer enn 250 år
gamle. På østsiden av dammen, da særlig i
den gamle delen av parken, vitner trærne om
en gammel tid på Frogner. Her inngår både
Vigelands lønnealleer, lindealleer fra den
første tiden som offentlig park, og alm- og
lindetrær fra 1700-tallet. De eldste trærne kan
man finne mellom Frogner Hovedgård og
Kirkeveien. Her kan man også finne eksotiske
innslag.
Foto: Birger Lindstad©Riksantikvaren
Side 20
Opp mot idrettsdelen av parken, den nordøstre
delen, er det tettere beplantet. På
Gratishaugen er det til dels naturlig
vegetasjon. Langs de bratteste partiene ved
dammen er det osp, selje og or som
dominerer. Det samme gjelder de mest
ulendte partiene langs Frognerelva. Den første
delen av elva, når man går sørover langs
dammen, er kultivert. Haugen nord for
monolitten domineres av furu og
buskvegetasjon.
(Beskrivelsene er i hovedsak hentet fra Oslo
kommunes publikasjon om Frognerparken:
Jensen, Morten. Frognerparken. Oslo
kommune. Friluftsetaten. Oslo 2004.)

FROGNER STADION
Da kommunen kjøpte parken i 1896 var det
en forutsetning at også idretten skulle få plass
i parken. Kristiania skøyteklubb fikk allerede
i 1899 leie et areal ved Kirkeveien og i 1901
åpnet klubben Frogner stadion. 13 år etter
fikk Frogner stadion sin nåværende plassering
som del av Norges Jubileumsutstilling på
Frogner. Anlegget var primært innrettet mot
skøytesporten. Som tidligere nevnt viser
panteregistret at Kristiania kommune i 1915
overdro arealet til Kristiania Skøiteklub, som
også sto for anleggelsen av stadion.
Skøyteklubben fikk klubbhus på den søndre
langsiden.
Det flotte nybarokke portal-arrangementet
mot Kirkeveien forsvant allerede før andre.
verdenskrig, mens det likeledes
ny/nasjonalbarokke skøyteklubbhuset langs
søndre langside ble totalskadd av brann i
1948. Det nåværende anlegget har i nordre
sving rester av tribuner bygget i 1950-årene
som del av et garderobe- og dusjanlegg felles
med Frognerbadet, og det rommer dessuten et
klubblokale for Oslo Skøiteklub, der det i
1985 ble innrettet et skøytemuseum. Resten
av banen er innrammet av en jordvoll anlagt
hovedsakelig i 1995.
Side 21
Frem til andre verdenskrig var Frogner
stadion sentrum for norsk skøyteidrett og en
viktig arena for bandy og fotball i Norge.
Frogner stadion var Oscar Mathisens
treningssted. Han ble verdensmester fem
ganger og europamester tre ganger, og fikk
kallenavnet skøytekongen. Tre av
verdensmesterskapene ble vunnet på Frogner,
nærmere bestemt 1909, 1912 og 1914.
Norges skøyteprinsesse og OL-mester Sonia
Henie, vant sitt første verdensmesterskap på
Frogner stadion i 1927. Banen var også
hennes daglige treningssted. Ved vollen mot
Kirkeveien står statuer av samme Henie og
Mathisen, laget av henholdsvis Per Ung og
Arne Durban og avduket i henholdsvis 1986
og 1959.
Frogner stadion var også fotballens vugge i
Norge. Den første cup-finalen fant sted her i
1902, og i 1910 ble Norges første
hjemmelandskamp i fotball spilt på banen.
Etter frigjøringen i 1945 ble Frogner stadion
arena for beskjedne nasjonale arrangementer.
I dag brukes banen som treningsbane og til
amatørstevner i skøyter, friidrett og forball.
Foto: Birger Lindstad©Riksantikvaren

FROGNER TENNISANLEGG
Frogner tennisanlegg, som ble bygget i 1924
drives av Friluftsetaten. Den tidligere
skøytebanen ved Kirkeveien ble i 1923 gjort
om til fire tennisbaner forbundet med
kryssende løvganger (pergolaer), hvis stativer
FROGENRBADET
Frognerbadet ble anlagt på parkarealet
mellom Gratishaugen, Nordre Frognerdam,
Middelthuns gate og Frogner stadion. Badet
ga parkområdet enda en attraksjon, men
medførte også at den siste
landbruksvirksomhet på Frogner, Hjemmets
Kolonihager, ble innstilt. Badet ble oppført til
Nordisk Mesterskap i 1955, men offisielt
åpnet først sesongen 1956. Rinnan og Tveten
var arkitektene bak det som ble betegnet som
Europas vakreste friluftsbad. I 1959 var
320 000 gjester innenfor portene i løpet av
sesongen. Også 50 år senere, med mer enn
4000 besøkende på gode dager, kan det bli
trangt om plassen på de 30 målene innenfor
Frognerbadets gjerder.
Ved anleggelsen av Frognerbadet ønsket man
å løse to hovedoppgaver: Det ene var å bygge
et sportsbad av høyeste klasse. Det andre var
å bygge et friluftsbad med rikelige soleplasser
for byens publikum.
Grunnforholdene forhindret en plassering av
bassengene på nivå med Frognerdammen.
Bassengene ble i stedet lagt i to plan under
tribuner i Gratishaugen. Høydeforskjellene
ble utnyttet til renseanlegg og til en 80 meter
lang søylegang med undervannsvinduer i
Kort riss av parkhistorisk utvikling
Dagens Frognerpark er i hovedsak en park av
det 20 århundret.
På 1800-tallet opplevde Europa en betydelig
økning av antall plantesorter, og gartneren
styrket sin stilling. Man ville nå ha artsrike og
Side 22
i dag eksisterer bare i enkelte trekk. Ved
sydenden av banene ble det anlagt en
staudehave som i dag er fjernet. Banene er
dekket med rød grus. Det er 9 + 3 baner.
vegger mot ovenforliggende bassenger. De
øvre bassengene ble dimensjonert slik at de
tilfredsstilte internasjonale
konkurransenormer.
Renslighet ble sterkt vektlagt: For å lede
besøkende gjennom fotvaskkummer til
bassengene ble disse omkranset med et belte
av stikkende planter.
Garderobene var inndelt i tre avdelinger, alle
med innlevering av tøy over disk. Dame- og
herregarderober hadde avkledning på benker i
båser, fellesgarderoben i lukkede
avkledningsbåser. Fellesgarderoben fikk en
biinngang til Stadion og tennisbanene, og ble
bygget for vinterdrift.
Reklame innenfor badeanlegget var forbudt.
Kiosker for salg av forfriskninger, aviser osv
ble lagt lengst mot Middelthuns gate.
Frognerbadet har hatt profil som folkebad,
med svømme- og plaskebasseng, stupetårn for
de modige, rutsjebaner og grønne plener. Fra
første sesong ble badet en institusjon i
sommer-Oslo og opp gjennom årene er det
både skrevet og sunget mye om badet.
eksotiske innslag i parkene, og anleggets
komposisjon ble mindre viktig. På
begynnelsen av 1900-tallet gikk utviklingen i
England igjen i retning av fastere
formgivning, og dette spredte seg til bl.a.
Tyskland og Norden.

I Norge tok det tid før de nye ideer om en
arkitektonisk hage festet rot. Ved
Hagebruksavdelingen ved NLH var det en
liten håndfull av elever som fattet interesse
for hagekunst. Den av dem som først søkte
nye veier var Marius Røhne (1883-1966). Den
nye formale hagestilen ble utviklet først og
fremst med tanke på de mellomstore og
mindre villahager.
Marius Røhne ble ansatt som bygartner i
Kristiania i 1916, og hans første ti-femten år
i stillingen ble en grunnleggende epoke for
offentlige parker i Norge. Inspirasjonskilden
til dette fantes i særlig grad på tre ulike felt.
For det første hadde den amerikanske
landskapsarkitekten Fredrick Law Olmsted
(1822-1903) gjort sitt store gjennombrudd
med planen for Central park i New York
allerede i 1958. Han står som grunnleggeren
av landskapsarkitektur som en moderne
profesjon, og etablerte yrkestittelen
landskapsarkitekt. Utformingen av Olmsteds
parker bygde på forutsetningene i
Side 23
naturforhold, vegetasjon, vann og terreng på
stedet. Vegetasjonsbelter og skogareal med
trær og busker som hørte hjemme i regionen,
skjermet parken fra bebyggelsen og trafikken
utenfor.
Røhne omtalte de gamle parkidealene som
små og klattvise. Med tidens krav om at
parken skulle være til allmenn bruk, med
mulighet for friluft, lek og sportsaktiviteter
hele året, kom en ikke langt med de gamle
anleggene.
Olmsted hadde nye mål for parkens sosiale
rolle i byen og dens betydning for allmenn
velferd, og tok med dette avstand fra 1800tallets
vanlige forestilling om parken som
pyntelig promenade for borgerskapet. Parkene
skulle være funksjonelle med fysisk solide
innretninger. Dette ga enklere form på
anleggene, gjerne åpne plener og naturterreng.
I 1920-årene kom også en kommunal
lekeplassplan som slo fast at barnas utemiljø
var kommunens ansvar.
Foto: Birger Lindstad©Riksantikvaren

KILDER
Arc! Nettside: http://www.artemisia.no/arc/historisk/oslo/bygninger/jubileumsutst.1914.html
Areng Skaara, Hilde; Norges Jubileumsutstilling 1914 Kristiania, Kunsthåndverk, kunstindustri og husflid.
Masteroppgave i kunsthistorie, Institutt for filosofi, ide- og kunsthistorie og klassiske språk, Universitetet i
Oslo, Våren 2007
Bakke, Torild; Frognerparken, en vandring gjennom historien og et lengre opphold i dagens park før det
gløttes på framtidens dør. Hovedoppgave, Norges Landbrukshøyskole, Våren 1990.
Bruun, Magne: Norske hager gjennom tusen år. Andresen & Butenschøn, Oslo 2007.
Byggekunst, Norske Arkitekters Landsforbund, Nr 6, 1957, s 145-150
Frogner hovedgårds bebyggelse i hovedtrekk, forfattet av sivilarkitekt, dr. ing. Lars Roede ved Oslo
Bymuseum.
Hanne Løvbrøtte: 1700-tallshagen ved Frogner Hovedgård – historie og gjenskapingsforslag., Institutt for
landskapsplanlegging, Norges Landbrukshøyskole. Hovedoppgave 1997
Jensen, Morten. Frognerparken. Oslo kommune. Friluftsetaten. Oslo 2004.
Kart fra 1777, Oslo Bymuseum.
Kunst og Kulturs serie: Gustav Vigeland, Gyldendal Norsk forlag, Oslo 1999.
Magnussen, Kjeld: Gaarden Store Frogner, Oslo Bymuseum 1967
Roede, Lars: Frogner Hovedgårds historie
Stang, Ragna: Gustav Vigeland 1869-1969. Tanum Forlag. Oslo 1969.
Vigeland-museets nettside: http://www.vigeland.museum.no/
Wikipedia nettside: http://no.wikipedia.org/wiki/Frognerparken
Side 24

Byantikvarens kart av 23.8.2007
Side 25