våren 2013 - repertoar - Nationaltheatret

Kjære publiKum,
Som landets ledende teater har vi høye mål,
og presse og publikum har store forventninger til oss:
· Vi skal utfordre og bekrefte
· Vi skal bevare og fornye
· Vi skal nå bredt ut til ulike aldersgrupper
og kulturelle grupper
· Vi skal være kvalitativt og kunstnerisk
kompromissløse og nyskapende nasjonalt
og internasjonalt
Våren 2013 sikter vi høyt og lodder dypt. Vi håper vi lykkes med å
tilfredsstille både våre egne mål og deres forventninger til oss.
Nationaltheatret består ikke av bare av fire faste scener, men av hundrevis
av nye, hver kveld. Det er i oss, i deg og meg, at teateret skapes.
Teatret, slik vi ønsker å vise det våren 2013, er et grenseløst overskudd av
virkemidler, som løfter fram det ukjente i det kjente og det uante i oss selv.
Nøkkel til dette– i tillegg til faglig sterkt teaterhus – er det kunstneriske
teamet. I spissen for det står regissørene. Og for et stjernelag!
Kjetil Bang-Hansen – Diktator mot dikter
Sofia Jupither – Det flygende barnet
Anders T. Andersen - Holocaustmusikalen
Jonas Corell Petersen - Baby
Liv Ullmann – Onkel Vanja
Tore Vagn Lid – Kill them all!
Ole Anders Tandberg - deLillos
Velkommen til en spennende vår
på Nationaltheatret!
Vennlig hilsen,
Hanne Tømta

Norgespremiere
12. januar 2013
Hovedscenen
DiKtator mot DiKter
Av John Hodge
Bearbeidet av Kjetil Bang-Hansen
Oversatt av Kyrre Haugen Bakke
Lar kunstens frihet seg forene med
maktens vilje?
—
John Hodge – mannen bak filmen Trainspotting
– bruker i sitt første teaterstykke den samme
magiske fortellerstilen, den svarte humoren og
den fantasifulle, morsomme skildringen som vi
kjenner fra filmen. Diktator mot dikter har gjort
stor suksess på Royal National Theatre i London
og vant den prestisjetunge The Olivier Award
som beste nye skuespill i 2012.
Stalins Moskva i 1938 er et farlig sted for
mennesker med sans for humor, men enda
farligere for de med sans for frihet. Dikteren
Mikhail Bulgakov har begge deler. Han lever fattig
blant dissidenter, er forfulgt av det hemmelige
politiet, og hans store suksess på Moskva Kunstnerteater,
skuespillet Molière, er etter premieren
blitt stanset av sensuren. Da er det at makten
plutselig gir ham et tilbud: Skriv et romantisk
skuespill om Stalin! Et skuespill til diktatorens
60-årsdag vil åpne veien for at Molière kan bli
spilt igjen. Skriv!
Med utgangspunkt i historiske fakta følger vi
hovedpersonen «Mikhail Bulgakov» på en absurd,
skrekkinngytende og morsom scenisk reise. En
katt og mus-lek som avslører dilemmaet en dikter
står overfor i et regime med sensur og terror. I
møtet mellom Stalin og Bulgakov kolliderer
virkelighet og diktning. Gjennom skrivingen av
skuespillet møter vi den unge Stalin som
drømmer om å forandre verden. Hvordan kan
denne idealisten som jobber for en bedre fremtid,
ende opp som diktator?
Hvordan kan man skrive et romantisk skuespill
om et regime som utryddet over 10 millioner
mennesker? Og hva skjer med en forfatter som
faktisk forsøker å gjøre det?
John Hodge leker bevisst med fakta og
historiske feilslutninger på den ene siden og
moderne fantasi på den andre. Han henter
inspirasjon fra Bulgakovs mesterverk – romanen
Mesteren og Margarita – og bruker fragmenter
fra skuespillene Molière og Batum – det skuespillet
Bulgakov faktisk endte opp med å skrive
om Stalin.
Virkelighet brytes mot drømmer, brutalitet mot
menneskelig ømhet. Alt gjennomsyres av besk
humor og satire, men under ligger også en
alvorlig og nåtidig tematikk. Dette handler ikke
lenger om Sovjet på 30-tallet. For hva er svaret i
dag på kunstens autonomi? Vold mot kunstnere?
Ytringsfrihet og sensur? Eller hva med vår
personlige integritet satt opp mot suksess og
trygghet? Og vår egen samfunnsideologi?
«Å drepe fiendene mine er enkelt. Utfordringen
ligger i å forandre måten de tenker på, ta kontroll
over sinnet deres. Og jeg tror jeg klarte å ta
kontroll over ditt ganske greit. I årene som
kommer, vil jeg kunne si: Bulgakov? Jo da, vi
klarte å dressere ham også. Når vi knekket ham,
kan vi knekke hvem som helst. Det er menneske
mot monster, Mikhail. Og monsteret seirer
alltid …»
Regissør Kjetil Bang-Hansen er kjent for sin
visuelle regi og sine skarpe tekstanalyser. Nå er
han tilbake på Hovedscenen sammen med sin
faste scenograf John-Kristian Alsaker. De har
tidligere samarbeidet på Nationaltheatret om
blant annet suksessen Fanny og Alexander.
Med blant annet: Nils Ole Oftebro,
Henrik Mestad, Heidi Goldmann.
Regi: Kjetil Bang-Hansen.
Scenografi: John-Kristian Alsaker.

Norgespremiere
11. januar 2013
Amfiscenen
Det flygeNDe barNet
Av Roland Schimmelpfennig
Oversatt av Øyvind Berg
Gaten er den smale grensen mellom himmel
og helvete.
—
Dramatiker Roland Schimmelpfennig har funnet
sin helt egen form. Hans stykker er overnaturlige,
absurde og magiske. Han tar utgangspunkt i
tilsynelatende hverdagslige situasjoner og bruker
dem til å belyse baksiden av den vellykkede
fasaden i den vestlige verden.
Det er Sankt Martins dag i en storby. Barna går i
lanternetog, tre arbeidere graver en tunnel under
jorden, en mann setter seg inn i sin nye, svarte bil
for å treffe en vakker, sydamerikansk forsker en
siste gang, en klokker observerer alt fra sitt tårn.
Et barn forlater lanternetoget for å lete etter lekebilen
sin. Føreren av den svarte bilen leter
etter mobilen sin på gulvet. Kort etter flyger
barnet opp til klokkeren i tårnet, og sammen med
ham reflekterer barnet over endelighet og
evighet. Deretter styrter barnet ned i intetheten.
har også Det flygende barnet en latent, men uuttalt,
moraliserende komponent. Ifølge dramatikeren
selv er det fra det punktet i teksten hvor det
begynner å gjøre vondt, at arbeidet begynner å
bli interessant.
Regissør Sofia Jupither er endelig tilbake på
Nationaltheatret. I 2006 ble hun tildelt Hedda-
prisen for regien på oppsetningen av Svevn av
Jon Fosse. Denne gangen utfordrer hun seg selv
og et sterkt skuespillerensemble med en tekst
som avslører vår manglende evne til å være til
stede i våre liv, og som beveger seg mellom
følelser og abstraksjon. Det flygende barnet er
kollektiv historiefortelling; en tekst som beveger
seg mellom lyrikk og tradisjonell historiefortelling.
Med blant annet: Liv Bernhoft Osa, Petronella
Barker, Jørgen Langhelle, Lena Kristin Ellingsen.
Regi: Sofia Jupither. Scenografi: Erlend Birkeland.

urpremiere
8. februar 2013
Torshovteatret
HolocaustmusiKaleN
– Stafylokokktrilogien iii
Av Christopher Nielsen
Hvor langt kan man gå i ytringsfrihetens navn?
—
Er ytringsfriheten virkelig ukrenkelig? Finnes det
restriksjoner på denne friheten som gjør at vi
«glemmer» eller at det «skjer igjen»? Christopher
Nielsens nye skuespill – Holocaustmusikalen
– er et debattstykke som setter dilemmaer i
bevegelse.
Han utfordrer oss med spissede moralske og
etiske spørsmål og diskuterer politikk, kunst,
integritet, etikk, ytringsfrihet, ytringsansvar og
krenkelser. Christopher Nielsen ønsker å
konfrontere den norske offentlighet med
spørsmål som er ubehagelige, men nødvendige
å stille.
Seks skuespillere fra Nationaltheatret er på andre
audition til Holocaustmusikalen. Vi befinner
oss i 2018 – i en fremtidsdystopi to år etter
institusjonsteatrenes fall. En etter en opponerer
de mot prosjektet. Skal de lojalt underkaste
seg regissøren og materialet de skal fronte på
scenen kveld etter kveld, eller skal de kjempe
for sine egne politiske og etiske holdninger? Har
de et personlig valg, eller er de fanget av større
strukturer?
Teksten åpner for diskusjoner i grenselandet
mellom skuespillet og virkeligheten. Kan skuespillerne
lukke øynene for verden rundt seg, eller
skal de tørre å stå opp for rettigheter og frihet?
Hva kan de tillate seg, og hva må de tåle i
kunstens navn? Må de sensurere seg selv fordi
noen kan bli sinte?
Holocaustmusikalen er Christopher Nielsens
kanskje mest ambisiøse prosjekt hittil. Som
i tidligere prosjekter har hans særegne humor
en fremtredende plass. Når Nielsens skrudde
realisme, satire og beksvarte iakttakelser møter
politiske og etiske diskusjoner, ender det i en
samfunnskritisk komedie som mener alvor.
Dramatiker Christopher Nielsen og regissør
Anders T. Andersen er tilbake på Torshovteatret.
Det var her samarbeidet startet i 2008. Nielsen
debuterte som dramatiker med Verdiløse menn,
som ble en av de største suksessene i Nationaltheatrets
historie. I 2010 kom Hustyrannen, det
første av tre skuespill i Stafylokokktrilogien.
Entropi (2012) var andre del. Holocaustmusikalen
er finalen i prosjektet der Nielsen etter eget
utsagn setter søkelyset på alt som er råttent
i kongeriket Norge. Denne gangen tas hele
Torshovteatret i bruk, og foajeen forvandles til
en misfornøyelsespark – en blanding av teater,
installasjon og videokunst – alt med Christopher
Nielsens umiskjennelige signatur.
Med blant annet: Jan Sælid,
Marte Engebrigtsen, Eivin Nilsen Salthe.
Regi: Anders T. Andersen.
Scenografi: Erlend Birkeland.

Norgespremiere
9. februar 2013
Malersalen
baby
Av Kirsten Thorup
Oversatt av Øyvind Berg
Bearbeidet av Jonas Corell Petersen
og Hans Henriksen
En gruppe unge mennesker kjører slalåm
gjennom livet og København i starten av
70-tallet.
—
I Kirsten Thorups roman Baby møter vi en sammensatt
gruppe av utilpassede outsidere som
forsøker å tune seg inn på livet og hverandre.
Karakterene driver rundt i et samfunn som er i
ferd med å tape sin uskyld, mens de desperat
forsøker å finne noen eller noe som kan holde
dem fast, noen som kan ta seg av dem. Alt er
bundet sammen av live-musikk og et sterkt behov
for fest og flukt fra livets trivialiteter.
1972, sigaretter, øl, ungdomsklubb og
rytmeinstrumenter av tre. Drømmeskudd sendes
ut mot et annet liv. Her er virkeligheten så langt
nede i halsen at det ikke er mulig å spy den opp.
København er uten fikseringspunkter eller
utsiktstårn og man kan ikke danne seg et
overblikk.
Kirsten Thorup er en av sin generasjons største
forfattere i Danmark. Hun er kjent for sin
samfunnskritikk og sitt brennende engasjement.
Regissør Jonas Corell Petersen er barn av
generasjonen som beskrives. Nationaltheatret
er glade og stolte over at Corell Petersen skal
dramatisere og regissere Baby. Han er utdannet
ved Teaterhøgskolen i Oslo (2010) og har allerede
etablert seg som en av de fremste i en ny,
ung regissørgenerasjon. Hans diplomforestilling
Unge Werthers lidingar ved Det Norske Teatret
vant den europeiske Fast Forward-prisen for unge
regissører, og spilte i Nottingham på
NEAT11-festivalen.
Corell Petersen leverer gjennomkomponerte
oppsetninger der spill, regi og manus er sammensmeltet.
Perspektivet ligger ikke bare i teksten og
i de sceniske løsningene, men også hos skue-
spillerne, som går inn og ut av rollene,
kommenterer manuskriptet og prøver ut ulike
ideer og uttrykk. Denne nedbrytningen av
illusjonen innebærer imidlertid ikke en intel-
lektuell og ironisk distanse til materialet. Det
finnes en emosjonell tilstedeværelse som veksler
mellom det komiske og det tragiske på en måte
som er ganske uvanlig for oppsetninger som er
ute etter å dekonstruere fiksjonen.
Hans forestillinger har klare likhetstrekk med
samtidige kulturuttrykk samt billed- og scenekunst.
Oppsetningene er aldri tradisjonelle
tolkninger, men iscenesettelser som setter
tradisjon og kontekst opp mot hverandre. Corell
Petersens regi kjennetegnes av en fysisk-
ekspresjonistisk spillestil og av en blanding av
psykologisk spill og komikk og distanseringsgrep.
Dette er et uttrykk for en insistering på teatrets
kunstneriske selvstendighet i forhold til nettopp
teksten.
Med blant annet: Nader Khademi, Mattis Herman
Nyquist, Ingri Bolsø Berdal, Hermann Sabado,
Tone Mostraum.
Regi: Jonas Corell Petersen.
Scenografi: Nia Damerell.

premiere
16. februar 2013
Hovedscenen
oNKel VaNja
En engelsk versjon av Liv Ullmann,
basert på David Mamets bearbeidelse.
Til norsk ved Knut Ofstad
Drømmen om å bli sett og elsket
—
Onkel Vanja er en kjærlighetshistorie til
mennesket, sier Liv Ullmann. Når hun setter opp
Tsjekhovs klassiker på Nationaltheatret, kan vi
vente oss en gripende og storslått oppsetning
om drømmer, skuffelser og kjærlighet.
Onkel Vanja er et stykke fullt av drama, sjalusi og
konflikter, og handlingen foregår på et lite gods
på den russiske landsbygda. Sonja og Onkel
Vanja og resten av familien som bor der, får sine
rutiner og vaner snudd på hodet når Sonjas far
og Vanjas svoger, den kjente professoren
Serebryakov, flytter inn med sin nye, vakre kone.
I alle år har de sett opp til ham og sendt ham
penger, så skuffelsen er stor når det viser seg at
han ikke er så begavet som de trodde, og at han
i tillegg vil selge godset.
Som mange av Tsjekhovs stykker handler Onkel
Vanja om mennesker som elsker og ikke blir elsket
tilbake, og om å akseptere et liv som ikke ble
det man drømte om. Men selv når livet er som
verst, har karakterene både humor og selvinnsikt.
Lengselen etter å bli sett er sterk hos Tsjekhovs
karakterer. Samtidig evner de ikke alltid selv å se
andre.
Dette paradokset er ikke mindre til stede i dag;
vår higen etter oppmerksomhet grenser til det
narsissistiske, og vi evner knapt å være til stede i
våre liv og for våre medmennesker.
Tsjekhov skrev Onkel Vanja for 126 år siden,
og stykket hadde uroppførelse på Kunstner-
teatret i Moskva i 1899. Stykket er fullt av
relasjonsdramatikk, noe Ullmann er spesielt
dyktig til å iscenesette. Ullmann og Onkel Vanja
er derfor en spennende kombinasjon.
Det kunstneriske teamet er i verdensklasse,
med Liv Ullmann som regissør, scenografi av Milja
Salovaara, lysdesign av Nick Schlieper og
kostymer av Hans Petter Harboe.
Liv Ullmann (f. 1938) debuterte som skuespiller
på Rogaland Teater i 1957 og har hatt en mengde
roller på Nationaltheatret. Hun er et av Norges
største skuespiller- og regissørnavn internasjonalt,
med suksess i Europa, Amerika og Australia, to
Oscar-nominasjoner og over 40 filmer. Hun
debuterte som sceneinstruktør i 1998 og har
regissert flere filmer. I 2009 satte Liv Ullmann opp
En sporvogn til begjær i Sydney og New York
med Cate Blanchett i hovedrollen. Forestillingen
fikk en fantastisk mottakelse.
Med Sverre Anker Ousdal, Anneke von der Lippe,
Kjersti Botn Sandal, Frøydis Armand, Anders Baasmo
Christiansen, Øystein Røger, Anders Mordal,
Kari Simonsen.
Regi: Liv Ullmann.
Scenografi: Milja Salovaara.

urpremiere
14. februar 2013
Amfiscenen
Kill tHem all!
Av Tore Vagn Lid
Rykk frem til selvmord
—
Våre liv er brikker i et større spill. Men hvilke
regler spilles det etter? Og hvem bestemmer
reglene? Tore Vagn Lid har skrevet et sørgespill
som tar oss med inn i et Europa på kanten av
stupet. Det er en ekspedisjon – fra en utpost
langt nord på spillbrettet – på leting etter
enkeltmennesket i systemet og systemet i
enkeltmennesket.
«I Roma skjøt en 59-årig innehaver av et byggefirma
seg selv onsdag og forklarte i et avskjedsbrev
til sin familie at forretningen var gått ned. En
78-årig siciliansk kvinne hoppet tirsdag i døden
fordi pensjonen hennes var kuttet, og tidligere
i uken hengte en rammemaker seg på grunn av
økonomiske problemer, og sist uke satte to menn
fyr på seg selv i Nord-Italia, også det på grunn av
økonomien.»
I påsken 2012 skjøt en gammel mann seg på
åpen gate i Athen. På seg hadde han et protestbrev
som anklaget et system som hadde fratatt
enkeltmennesket siste rest av verdighet. Der det
klassiske dramaet beskriver selvmordet som en
unik historie, føyer disse enkelttilfellene seg inn i
en bølge av lignende tragedier. De er alle knyttet
til et Europa på randen av sammenbrudd.
Når noen hever armen for å stemme over en
beslutning i Europas finanssentrum Frankfurt,
hever noen pistolen for å skyte seg ut av
fornedrelsen i Madrid.
Og når noen fortviler over at ledigheten i sør går
til himmels, jubles det i nord – på spillbrettet
– over at prisene stuper på solkystens ferie-
boliger. Så hvilke regler spilles det etter?
I ekspedisjonen innover i sørgespillet er grensene
mellom musikere og skuespillere visket ut og
erstattet av et topptrent lag av SPILLERE. Med og
uten instrumenter prøver ekspedisjonen en helt
ny strategi – DUB-teater! Musikkformen som
oppstod som politisk protest på Jamaica,
og som erstattet solisten med miksepulten,
revolusjonerte musikkhistorien og banet veien
for reggae, rap og elektronika, mikses her med
teatrets muligheter og ferdigheter. Herfra
beveger sørgespillet seg inn i et uutforsket
landskap av hørespill, kammerspill, konsert
og konfrontasjon.
Tore Vagn Lid har etablert seg i Norge og Europa
med en serie relevante og formsterke oppsetninger.
Han forener musikk og scenespråk i
en syntese som gir mer enn delene og avkrever
et nytt teaterspråk. Her er ikke bare virkemidlene
sidestilt, men også aktørene – spillerne. Vagn Lid
er kjent for sine konseptuelle tolkninger og
forener intellektuelle og abstrakte regiformer som
går på tvers av den tradisjonelle psykologisk-
realistiske forståelsen. Samarbeidet med (skue)
spillerne resulterer i mer fysiske og gestiske
uttrykk hvor presisjon og bevissthet er stikkord.
Denne høsten gjester han Nationaltheatret med
Fatzer, som allerede er etterspurt i resten av
Europa.
Med blant annet: Ågot Sendstad,
Kai Remlov, Laila Goody.
Regi: Tore Vagn Lid.

urpremiere
16. marS 2013
Hovedscenen
delillos
deLillos, dramatisert av
Ole Anders Tandberg
Festen er ikke slutt, det er kake igjen.
—
I snart tre tiår har poprockerne fra Oslo vest
preget norsk musikkliv. Nå får vi oppleve både
bandet, tekstene og universet deres som musikal
på Nationaltheatret.
Regissør Ole Anders Tandberg har tatt deLillos’
bittersøte verdensbilde på alvor og satt sammen
tekster og musikk til en forestilling om livet, om
håp og drømmer, om kjærligheten og om det
absurde ved vår tilværelse. Vi møter persongalleriet
fra deLillos’ tekster, fanget på Nationaltheatret,
der de våkner etter en fest og spør om
festen fortsetter? Rollene spilles av gutta i bandet
og 11 av Nationaltheatrets fremste skuespillere.
I 1986 slo deLillos’ første plate, Suser av gårde,
ned som en bombe i norsk musikkliv og forandret
norsk pop og rock for alltid. Plata brøt ned
motsetningen mellom de to sjangrene og slo an
både i undergrunnsmiljøene og i de brede lag.
Det har gått 26 år siden den gang, og med sine
225 elskede og prisbelønnede låter har deLillos
skapt musikkhistorie, satt sitt preg på det norske
språket og banet vei både for norsk poplyrikk og
naivisme.
Fenomenet deLillos har fascinert regissør Ole
Anders Tandberg og inspirert ham til å bringe
deres univers til scenen.
– Jeg kjenner varmt for den underfundige
vemodigheten i deLillos’ tekster og musikk og
den vare trøst låtene tilbyr det hjelpeløse
mennesket i et stadig ekspanderende universum
der det for hver stund blir litt tommere, litt
mørkere, litt kaldere, sier Tandberg, som i lang tid
har beskjeftiget seg med å vaske fram de store
norske absurdistiske forfatterskapene til scenen.
Han har blant annet satt opp Tarjei Vesaas’
Fuglane og Kjell Askildsens Et deilig sted, Alf
Prøysens Kjæm æiller att! og Tor Ulvens En vanlig
dag i helvete. Ole Anders Tandbergs ambisiøse
prosjekt får nå sin naturlige forlengelse i
musikalen deLillos. Det blir et møte mellom
Nationaltheatret og deLillos, mellom musikk og
teater og mellom deLillos’ univers og Norge anno
2013.
Det kunstneriske teamet er i verdensklasse, med
Ole Anders Tandberg som regissør, scenografi
av Erlend Birkeland, kostymer av Maria Geber og
lysdesign av Sutoda.
Ole Anders Tandberg (f. 1959), bosatt i
Stockholm, er en stadig tilbakevendende gjest
ved Nationaltheatret og Den Norske Opera. Han
er knyttet til Stockholms Stadsteater, der han sist
iscenesatte sin egen dramatisering av August
Strindbergs Ockulta dagboken. Ved Kungliga
Operan i Stockholm har han nettopp hatt
premiere på Trollflöjten, den tredje i en serie på
fire Mozart-operaer som avsluttes med Don
Giovanni i 2014. Forestillingene har fått en
fantastisk mottakelse.
Med Gisken Armand, Andrine Sæther, Marian
Saastad Ottesen, Ole Johan Skjelbred, Christian
Skolmen, Henrik Rafaelsen, Eindride Eidsvold,
Marika Enstad, deLillos.
Regi: Ole Anders Tandberg.
Scenografi: Erlend Birkeland.