HØSTEN 2008 - Nationaltheatret

NATIONALTHEATRETS REPERTOARMAGASIN 

ROSMERSHOLM 

ET DRØMSPILL 

BRAND 

EN FOLKEFIENDE 

TO KVINNER 

OM HAMLET 

URDU POESIFESTIVAL 

DYRENE I HAKKEBAKKESKOGEN 

DYBBUK 

EN VANLIG DAG I HELVETE 

MODET ATT DÖDA 

SULT 

VOLPONE 

HEDDA GABLER 

VERDILØSE MENN 

NÅ 

NEGER OG HUNDER I KAMP 

EN LYKKENS MANN 

IBSENFESTIVALEN 2008 

28. AUGUST TIL 14 SEPTEMBER 

HØSTEN 2008

NATIONALTHEATRETS SKUESPILLERE HØSTEN 2008 

FØRSTE RAD 

Anders T. Andersen Marit Adeleide Andreassen Frøydis Armand Gisken 

Armand Per Egil Aske Erland Bakker Petronella Barker Espen Reboli 

Bjerke Maria Bonnevie Nicolai Cleve Broch Trond Brænne Kåre Conradi 

ANDRE RAD 

Tone Danielsen Ingjerd Egeberg Eindride Eidsvold Marte Engebrigtsen 

Lise Fjeldstad Bjørn Floberg Per Frisch Ingar Helge Gimle Heidi Goldmann 

Laila Goody Thorbjørn Harr Kim Haugen 

TREDJE RAD 

Maria Henriksen Erik Hivju Mariann Hole Kjersti Holmen Andrea Bræin 

Hovig Jan Hårstad Anne Marit Jacobsen Ine Jansen Per Jansen Agnes 

Kittelsen Anne Krigsvoll Birgitte Larsen 

FJERDE RAD 

Anneke von der Lippe Rolf Arly Lund Mari Maurstad Toralv Maurstad 

Henrik Mestad Merete Moen Anders Mordal Sven Nordin Nils Ole Oftebro 

Liv Bernhoft Osa Anne Marie Ottersen Marian Saastad Ottesen 

Nationaltheatrets repertoarmagasin høsten 2008. Ansvarlig utgiver: Eirik Stubø. 

Redaktør: Ingrid E. Handeland. I redaksjonen: Alexander Bergan, Gisle Bjørneby, 

Ingvild Gjerstad og Sarah Reibo Dahl. Design og Layout: Bleed. Opplag: 10 000. 

Trykk: Løren Grafi sk. Forsidefoto: Gisle Bjørneby 

FEMTE RAD 

Mads Ousdal Sverre Anker Ousdal Henrik Rafaelsen Håkon Ramstad 

Kai Remlov Øystein Røger Jan Gunnar Røise Svein Scharffenberg Finn 

Schau Ågot Sendstad Kari Simonsen Bjørn Skagestad 

SJETTE RAD 

Ole Johan Skjelbred Espen Skjønberg Hennika Skjønberg Christian 

Skolmen Marte Magnusdotter Solem Henriette Steenstrup Christian 

Greger Strøm Jan Sælid Andrine Sæther Kim Sørensen Fridtjov Såheim 

Monna Tandberg 

SYVENDE RAD 

Per Tofte Trine Wiggen Lars Wikdahl Jon Øigarden 

Hovedsponsorer: Festivalsponsor 2008: 

KJÆRE 

PUBLIKUM! 

DET er en stor glede å kunne invitere 

til en høstsesong med høy aktivitet 

og Ibsenfestival på Nationaltheatret. 

Med hele ni internasjonale og nasjonale 

gjestespill, fem egne produksjoner, 

samt en rekke seminarer og andre arrangementer, 

burde alt ligge til rette for 

en vital og innholdsrik festival. 

Det er også knyttet stor spenning til utdelingen 

av den internasjonale Ibsenprisen; 

The Ibsen Award Award. Den 31. august, 

i et eget arrangement på Hovedscenen, 

deles prisen ut for aller første gang. 

Selv om Ibsen og Ibsenfestivalen naturlig 

nok står sentralt i høstens repertoar, 

inviterer vi til et høstprogram med stor 

spennvidde. 

Etter Brand og Rosmersholm venter 

Dyrene i Hakkebakkeskogen og 

Thorbjørn Egner på Hovedscenen. 

På Amfi scenen spiller vi for første gang 

siden 1979 Ibsens En folkefi ende ende. 

Kari Simonsen og Anne Marie Ottersen 

møter vi som som To kvinner av David 

Hare, før Ole Anders Tandberg og åtte 

ypperlige skuespillere inviterer til 

En vanlig dag i helvete og et møte 

med Tor Ulvens diktning. 

På Malersalen blir det blant annet 

jødisk dramatikk, tidlig Norén og 

teaterhistorie når Espen Skjønberg 

i sin egen enmanns forestilling Om 

Hamlet forteller om og gestalter sitt 

forhold til Shakespeares klassiker. 

På Torshovteatret invitererer vi til 

Et drømspill av August Strindberg, 

før den tyske regikometen Jorinde 

Dröse setter sitt preg på Hamsuns 

gjennombruddsroman Sult. 

Og mye, mye mer… 

Velkommen i teatret! 

Eirik Stubø, teatersjef 

INNHOLD 

Hovedscenen 

Brand og Rosmersholm 4 

Portrettet 8 

Dyrene i Hakkebakkeskogen 10 

Amfiscenen 

En folkefi ende 12 

To kvinner 14 

En vanlig dag i helvete 16 

Malersalen 

Dybbuk 20 

Modet att döda 22 

Torshov 

Et drømspill 24 

Sult 27 

Urdu poesifestival 28 

Repertoaroversikt 

Nyheter 30 

Spiller forsatt 34 

Ibsenfestivalen 36

Sven Nordin som Brand 

Høstens to store satsinger på Hovedscenen er Brand og Rosmersholm 

Rosmersholm. Professor Eivind Tjønneland 

analyserer forholdet mellom tro og tvil i de to stykkene av Henrik Ibsen. 

Av Eivind Tjønneland Foto: Gisle Bjørneby 

IBSEN FESTIVALEN 2008 BRAND OG ROSMERSHOLM HOVEDSCENEN 4 5 

DØDSFORAKT 

OG MENINGSTAP 

DEN HISTORISKE 

BAKGRUNNEN 

Den første versjonen av Brand var ikke 

dramatisk, men en fortelling på vers. 

Mye av det som ga inspirasjon til Brandskikkelsen 

er nå glemt, for eksempel 

krigen i 1864, Søren Kierkegaards 

oppgjør med statskirken og vekkelsespredikanten 

Lammers. Ibsen ble rasende 

over at Norge hadde sviktet skandinavismens 

sak i 1864, da tyskerne vant over 

Danmark i krig. Det var få nordmenn 

som reiste over og sloss sammen med 

danskene da det virkelig gjaldt. De store 

ordene om skandinavisk samhold viste 

seg å være uten hold. Ibsen svingte 

derfor svøpen over Norge og nordmennenes 

unnfallenhet. Han hakket på 

motsetningen mellom pompøse løfter 

og feighet i handling, tydelig påvirket av 

Welhavens oppgjør med norsk mentalitet 

i Norges Dæmring (1834). Da Ibsen 

omarbeidet teksten til et drama, ble 

den direkte politiske sammenhengen 

nedtont. Ibsen hadde i det foregående 

stykket Kongs-emnerne (1863) utforsket 

hvilke egenskaper som trengs for å bli 

konge. I motsetning til Skule Jarl hadde 

kong Håkon Håkonsson en karismatisk 

makt til å lede andre. Brand er også karismatiker, 

og tidvis er hans makt større 

enn det lille samfunnets institusjonelle 

lederskikkelser: prosten og fogden. 

Inspirasjonen bak Rosmersholm 20 år 

senere, var som Brand politiske begivenheter. 

Nå var det ikke mangelen på 

begeistring, men snarere fanatismen og 

vulgariseringen av det politiske liv Ibsen 

ville til livs. Partistridighetene mellom 

Høire og Venstre preget Norge etter 

at parlamentarismen ble innført i 1884. 

Ibsen besøkte Norge for første gang 

på 11 år i 1885 og ble mot sin vilje utsatt 

for partikampene, noe som førte til splittelse 

av Studentersamfundet. I en tale 

i Arbeiderforeningen i Trondheim tok 

han til orde for en «Sindets og Viljens 

Adel». Det måtte komme et adelig element 

inn i pressen og statslivet, mente 

han. Denne adelen skulle i følge Ibsen 

komme fra to grupper som ikke hadde 

tatt ubotelig skade av trykket fra partipolitikken: 

kvinnene og arbeiderne. 

På samme måte er Rosmers idé om 

adelsmennesket en kontrast til rektor 

Krolls og Mortensgårds rå maktpolitikk. 

Nå er den umiddelbare historiske konteksten 

som inspirerte Ibsen glemt. Det 

som fortsatt berører oss er kjærlighetsog 

familiekonfl iktene, motsetningen 

mellom brennende idealisme og slapp 

materialisme, galskapen og/eller genialiteten 

som skal til for å bryte med fl ertallets 

mening og gå sin egen vei. Brand 

bærer på mer skyldfølelse enn en tragisk 

helt i antikken. Helten måtte være bedre 

enn vanlige mennesker, sa Aristoteles. 

Brand hever seg over de andre, men 

han er ikke ubetinget bedre enn massen. 

Denne tvetydigheten preger mange av 

Ibsens dramaer: Familien og de nærmeste 

må lide når hovedpersonen skal 

realisere seg selv og sine idealer. Konsul 

Bernick i Samfundets støtter og John 

Gabriel Borkman i stykket ved samme 

navn, er bare to av mange eksempler på 

en motsetning vi også fi nner i Brand Brand. >>

6 7 HOVEDSCENEN BRAND OG ROSMERSHOLM 

TVIL OG TRO 

Etter den første utblåsningen og skuffelsen over fedrelandet, 

gransket ikke Ibsen bare norsk dobbeltmoral, men fokuserte 

også på sitt eget kritiske ståsted: Hvor kom idealismen fra? 

Brand var alltid en innadvendt outsider, han var ifølge Ejnar 

alltid seg selv nok, som «leken aldri kunne samle,/ i kammeraters 

viltre fl okk». Dramaet boret mer og mer i Brands egen 

psykologi. Hans nidkjærhet viste seg særlig i forhold til de 

nærmeste: Moren skal gi bort alt hun eier, og Agnes får ikke 

lov til å beholde ett klesplagg til minne om den døde sønnen. 

Viljen vokser seg større enn tanke og følelse. Brand går i bokstavelig 

forstand over lik for å realisere sine idealer, og det går 

på forstanden løs. På slutten bærer det til fjells i isolasjonen 

sammen med den gale Gerd i iskirken. Til slutt går raset, 

utløst av Gerds skudd. 

Ibsen var mer opptatt av følgene av en konsekvent idealisme 

enn at Brand var prest. Stykket har blitt fortolket på mange 

måter, og man kan vel trygt fastslå at det er tvetydig: Idealisten 

trengs for å kritisere fl okkmentaliteten og unnfallenheten, 

den pragmatiske «både-og-holdningen» til prosten og fogden. 

Men Brands idealisme blir selvdestruktiv i sin kompromissløshet. 

Brand har klare heroiske trekk, men har også noe av 

galskapen i seg. 

DER DEN FANATISKE TROEN DOMINERER 

I BRAND, ER DET TVILEN SOM RIR PRES- 

TEN JOHANNES ROSMER SOM EN MARE. 

Den viktigste dimensjonen i Brand og Rosmersholm er altså 

ikke politisk, men ligger på et psykologisk, etisk og metafysisk 

plan. Begge stykkene handler om forholdet mellom tro og tvil. 

Der den fanatiske troen dominerer Brand, er det tvilen som 

rir presten Johannes Rosmer som en mare. På slutten tvinges 

Rebekka West og Rosmer til å holde justis over seg selv, fordi 

de befi nner seg i et gudløst univers der det ikke er noen dommer 

over dem. Et nødvendig resultat av ateisme og fritenkeri? 

Hvis livsverdiene mister et metafysisk fundament, kan tvilen 

bli altfortærende. Tilliten forsvinner. Rosmer får etter hvert et 

helt annet bilde av Beates selvmord enn på begynnelsen av 

stykket. Rebekka hadde manipulert hans kone ved å antyde at 

hun selv var gravid med Rosmer. Rebekka drives av ubevisste 

motiver, som hun sammenligner med en naturkraft. Ett av stykkets 

mange gåter er at når hun står ved målet, så har hun mistet 

noe av sin opprinnelige livskraft. Hun vil ikke lenger ha det 

hun har kjempet for å oppnå. Rosmersholm har knekket henne, 

hevder hun. Og Rosmer begynner å tvile på henne. Når alle 

sikre fundamenter forsvinner, står bare døden igjen. Rebekka 

må dø for at Rosmer atter skal kunne stole på henne! Rosmer 

grubler, han kommer aldri til bunns. Men gjennom selvmordet, 

hoppet i møllefossen, kommer Rebekka og Rosmer endelig til 

bunns i bokstavelig forstand. 

IBSEN FESTIVALEN 2008 

DEN SOM TVILER, MANGLER TRO. 

MEN EN KAN OGSÅ VÆRE FOR STERK 

I TROEN. 

Rosmer og Rebekka begynner altså å tvile på hverandre og på 

seg selv. De fjerner seg fra den politiske striden og samfunnet 

rundt seg. Brand fi nner heller ikke meningen i fellesskapets 

vasne verdier, fogdens livsvisdom og den feige lykkemoralen. 

Han krever noe mer. Han har en styrke og et mot som er større 

enn massens. Og han er i stand til å engasjere og begeistre. 

En ulykkelig og innadvendt barndom i et kaldt hjem har skapt 

et brennende engasjement. 

Agnes faller for utstrålingen til Brand, hans karisma og dødsforakt. 

Brand fascinerer fordi han er besatt av noe større enn seg 

selv. Denne idealismen er preget av tro og ikke tvil. Brand er 

idealismens talsmann i et vankelmodig samfunn uten heroisme 

og idealer. Hva gjør enkelte mennesker heroiske? Er helten en 

av Guds utvalgte? Eller kan idealismen forstås ut fra arv, miljø 

og menneskelige valg? Stykket gir ingen klare svar, selv om det 

er klart at både barndommen og tidlige erfaringer av menneskenes 

løgner har skjerpet Brands blikk for motsigelsen mellom 

ideal og virkelighet. Brand er en idealist som krever intet 

eller alt. Hvorfor ble han slik? Som mange av andre av Ibsens 

skuespill er Brand også et familiedrama. Brand kommer på den 

ene siden i konfl ikt med sin gamle venn Ejnar, med samfunnet, 

fogden og akkordens ånd. Men mye av stykket handler om 

konfl ikten med hans gamle (moren) og nye familie (Agnes og 

sønnen Alf). Kontrasten mellom ideal og virkelighet fi kk ham 

allerede som gutt til å vri seg av latter. I Ibsens første utkast til 

Brand Brand, den såkalte «episke Brand», er bakgrunnen for Brands 

idealisme enda tydeligere. Brand så moren slå liket av den 

døde faren. Hun anklaget den døde fordi han hadde forspilt 

hennes liv. Men offentlig gråt hun krokodilletårer. Brand lærte 

allerede som gutt dobbeltmoralen å kjenne, men er han noe 

Petronella Barker som Rebekka West 

bedre selv? Han ofrer Agnes og sønnen på idealismens alter. 

Når virkeligheten ikke svarer til idealene, så desto verre for 

virkeligheten! 

Den som tviler, mangler tro. Men en kan også være for sterk 

i troen. Brand tviler ikke, selv om hans kompromissløshet fører 

til at familien dør rundt ham. Johannes Rosmer mangler den 

karismatiske villskapen til Brand, selv om også han er prest. 

Rosmer er knekket av tradisjon og oppdragelse i en familie der 

man aldri ler. Når han mister troen på den tradisjonen han er 

vokst opp i, så går han til grunne. Rebekka West underminerer 

hans konservatisme og verdigrunnlag. På denne tiden betyr 

«frisinnet», en blanding av darwinisme, feminisme, fritenkeri, 

liberalisme og politisk radikalisme. Og som rektor Kroll 

påpeker, er det faktisk en forbindelse mellom den frie tanke 

og den frie kjærlighet, som hos Hans Jæger og bohembevegelsen. 

Fra Kristania-Bohêmen kom ut året før Rosmersholm 

(1885). Det viser seg imidlertid at frisinnet har sine grenser: 

Den menneskelige skyldfølelse kan ikke bekjempes med 

politiske midler. 

Brand fastholder sin tro på tross av alt og alle. Denne kompromissløsheten 

fører ham i døden. Omvendt er det tvilen som 

får Rosmer til å hoppe i møllefossen. I samtiden ble Ibsen ofte 

anklaget for at stykkene endte uten forsoning. Men noe av 

poenget med tragedien er at heltene skal dø på scenen for 

at publikum skal leve videre. 

Med sin tvil og sin tro. 

HANDLINGSREFERAT BRAND 

Brand begynner med at Brand treffer sin gamle venn Ejnar. 

Han gjør inntrykk på Ejnars tilkommende Agnes gjennom sin 

idealisme. Brand treffer taterkvinnen Gerd som vil ha han 

med til iskirken. Han vinner Agnes da han ror over fjorden 

i uvær, for Ejnar tør ikke våge livet. Brand avviser sin mor 

fordi hun har giftet seg for pengenes skyld. Han krever at 

hun skal forsake alt som binder henne til jorden og gå naken 

i graven. Han krever intet eller alt og nekter å besøke moren 

på dødsleiet. Fordi han nekter å fl ytte fra et kaldt og solløst 

sted, mister han først sønnen Alf og deretter Agnes. Moren 

dør og arven bruker han på å bygge en kirke, og den pragmatiske 

fogden og prosten støtter ham i det. Ikke før står kirken 

ferdig, så ser Brand at han har skiftet ut en løgn med en annen, 

han låser kirken og hiver kirkenøkkelen. Han har samlet 

en menighet som følger ham oppover fjellet. Stemningen 

snur når han ikke har annet å tilby enn offerlydighet og «jubel 

inntil død og grav». Til slutt står bare Brand og Gerd tilbake. 

Gerd viser seg å være datteren av den hans mor egentlig 

elsket. De tas av snøskredet. 

HANDLINGSREFERAT ROSMERSHOLM 

Rosmer er den siste av en mektig slekt med prester og offi 

serer som holder til på Rosmersholm. Hans kone Beate har 

begått selvmord ved å hoppe i møllefossen. Beates bror, 

rektor Kroll, får etter hvert mistanke til at Rebekka West 

har hatt en fi nger med i spillet. Presten Rosmer har blitt 

påvirket av Rebekkas frisinnede ideer og vil gjøre menneskene 

til glade adelsmennesker. Men det er ikke langt fra frisinn 

i tanken til fri kjærlighet, påpeker Kroll. Rebekka har drevet 

Beate i døden av kjærlighet til Rosmer, innrømmer hun etter 

å ha blitt presset av Kroll. Det antydes at hun kan ha hatt et 

forhold til Dr. West, som hun ikke visste var hennes far. Næret 

av tvil og skyldfølelse hopper Rebekka og Rosmer til slutt 

i møllefossen.

8 9 HOVEDSCENEN ROSMERSHOLM 


MØLLEFOSSEN NESTE 

Eindride Eidsvold under prøvene på Rosmersholm 

-- Hvorfor måtte han skrive det helvetes stykket, lurer Eindride 

Eidsvold på. Denne høsten spiller han hovedrollen i Ibsens mørke 

mesterverk Rosmersholm 

Rosmersholm. Tekst: Alexander Bergan Foto: Gisle Bjørneby 

DET går dårlig med alle sammen: 

Gregers Werle gir seg ikke før det 

rakner, Ejlert Løvborg drikker og dør, 

og Johannes Rosmer… vel, hvis du ikke 

vet hvordan Rosmersholm ender, er det 

upassende å avsløre det her og nå. 

En konklusjon fra ibsenrollene Eindride 

Eidsvold (46) har spilt de siste årene, 

må være at det nesten er umulig å være 

menneske på en noenlunde anstendig 

måte. Mulige utfall er: 

a) man kjører sitt eget liv i grøfta, 

b) man kjører andres liv i grøfta, eller 

c) en kombinasjon av a) og b). 

Hvis ingen av de nevnte inntreffer, 

kommer sannsynligvis en person som 

står deg nær til å sørge for at livet ditt 

blir grundig og ugjenkallelig ødelagt. 

Forsommeren 2008 – noen uker inn 

i prøvetida – er det ikke lett å være 

Eindride Eidsvold heller. 28. august 

åpner Ibsenfestivalen med premiere 

på Rosmersholm på Hovedscenen. 

Eidsvold spiller hovedrollen Johannes 

Rosmer. Eindride sier han er glad 

i hovedroller. Denne gangen har han 

fått noe å bryne seg på. 

For to uker siden skjønte jeg ingenting. 

Men nå, nå skjønner jeg absolutt 

ingenting. Jeg har ingen anelse om 

hva det handler om. Jeg føler meg 

som verdens dummeste skuespiller, 

sier Eidsvold. 

Rosmersholm fra 1886 er et mørkt drama 

med en rekke uhyggelige ingredienser. 

Skuespillet har vært lite spilt, men 

fram står likevel som et av Ibsens mest 

fascinerende teaterstykker, befolket av 

noen av dikterens mest fengslende rollefi 

gurer. 

Jeg har jobba mye med Ibsen. Men 

dette er det absolutt mest kompliserte 

å nå inn i. For noen bestanddeler! 

En blanding av Twin Peaks, nasjonal- 

ROSMERSHOLM 

Premiere på Hovedscenen 

28. AUGUST 

romantikk, AKP-ml… og kjønn. Jeg har 

en følelse av at Ibsen med vilje har laga 

en knute som ikke går opp. 

Johannes Rosmer er siste ledd i en slekt 

av prester og høytstående embetsmenn. 

Men Johannes har brutt med tradisjonen. 

Ikke bare har han sagt fra seg prestestillingen, 

han har også sluttet seg til tidas 

radikale strømninger. Forandringen har 

skjedd under påvirkning av unge Rebekka 

West. Det blir tatt ille opp, særlig av 

den konservative rektor Kroll, bror av 

Rosmers avdøde kone. 

Det er ikke bare bare å omgås folk som 

bærer på en rolle, sier Eidsvold og hermer 

etter Wenche Foss: «Man skal ikke 

bo sammen når man innstuderer Ibsen.». 

Jeg krever mye av meg selv, og prøver 

å stille meg åpen og suge til meg så mye 

som mulig. Det er slitsomt. Heldigvis er 

jeg trygg på å være usikker på denne 

måten, jeg kjenner igjen kurven, det er 

bare at denne gangen går bølgedalen 

veldig dypt. 

Selv om Eindride Eidsvold i øyeblikket 

sliter med å få fotfeste i Ibsens noe 

tåkete Rosmersholm-univers, er han 

neppe plukket ut ved en feiltagelse. 

Han har vært med på en liten, men 

betydningsfull ibsenbølge de siste 

fi re årene. Han har spilt i avtroppende 

teatersjef Eirik Stubøs oppsetninger 

av Vildanden (2004) og Hedda Gabler 

(2006), begge internasjonale suksesser. 

Særlig Vildanden har fått mye oppmerksomhet 

etter gjestespill i New York, med 

påfølgende skamros i New York Times og 

en prestisjetung Obie-pris for beste regi. 

Eirik er i særstilling når det gjelder 

å klargjøre Ibsen. Han treffer de rette 

akkordene når han velger hva det skal 

legges vekt på og hva som skal strykes. 

Hver gang vi jobber sammen går vi dypere 

i stoffet. Han er en regissør med 

Av Henrik Ibsen. Regi: Eirik Stubø. 

Scenografi og kostymer: Kari Gravklev. 

Med: Eindride Eidsvold, Petronella Barker, 

Bjørn Floberg, Kai Remlov, Ole Johan Skjelbred 

og Frøydis Armand. 

få «gode ideer». Det er gjennomtenkt 

og uten gimmicker, sier Eidsvold. 

Jeg liker også de høye ambisjonene 

hans. Det er deilig å få være ambisiøs, 

det er veldig unorskt. 

Stubøs versjoner av Vildanden og 

Hedda Gabler er nedskårne og bryter 

med mange sementerte oppfatninger 

om hva stykkene handler om og hvordan 

de skal spilles. De er skuffelser for 

ibsensitat-onanister – de mest kjente er 

ofte tatt ut av manus. Med Rosmersholm 

på plass i august, blir det vanskelig å se 

de tre oppsetningene som noe annet 

enn deler av et større prosjekt. 

For Eidsvold kommer belønningen for 

den utmattende prøvetida i form av 

gode kvelder på scenen. Han illustrerer 

med eksempel fra Hedda Gabler Gabler, 

som har spilt over hundre ganger siden 

premieren. 

Noen kvelder kjenner du en stor, tung, 

positiv energi fra publikum. Forestillingen 

kjennes som det fi neste, vareste du 

kan tenke deg. Neste kveld kan jeg føle 

meg som tidenes platteste og mest uinteressante 

skuespiller. Du har følelsen av 

at det eneste som kommer ut av kjeften 

din er digre padder. Så faller buksene 

av deg … og paddene ler sammen med 

publikum. Slik kjennes det. 

En spesiell opplevelse var å gjestespille 

med Vildanden ved Brooklyn Academy 

of Music i New York. Som Gregers Werle 

skulle Eindride Eidsvold først på scenen. 

Da klarsignalet kom, tok jeg et ekstra 

sekunds pause for å kjenne på den gode 

følelsen. «Fy faen som jeg gleder meg», 

var det eneste jeg tenkte. Det sitret 

i kroppen, forteller han. 

Men det beste er at jeg kan få akkurat 

den samme, gode følelsen her i Oslo en 

vanlig onsdagskveld.

10 11 HOVEDSCENEN DYRENE I HAKKEBAKKESKOGEN 

DETTE er historien om sorgløse 

Klatremus, fl ittige Morten Skogmus, slue 

Mikkel Rev, Bakemester Harepus og alle 

de andre dyrene som bor i Hakkebakkeskogen. 

Det er liten tvil om at karakterene 

og sangene har fenget mangt et 

barnehjerte. Når Nationaltheatret nå 

fører Egner-tradisjonen videre til nye 

generasjoner, er det som alltid med 

noen av landets fremste skuespillere. 

TEGNET SCENOGRAFIEN 

Klatremus og de andre dyrene i Hakke- Hakke- 

bakkeskogen ble først sendt som 

hørespill i Barnetimen i radioen i 1953 

og kom ut som bok i 1955. Senere 

redigerte Thorbjørn Egner selv stoffet 

for teater. Urpremieren fant sted på 

Det Kongelige Teater i København 

i 1962 og ble satt opp på Nationaltheatret 

for første gang i 1964. 

En gladmelding til barn i alle aldre: Thorbjørn Egners klassiker 

om Klatremus og vennene hans er tilbake. Tekst: Ingvild Gjerstad 

Den gang var Egner selv instruktør, og 

han tegnet også scenografi en. Han visste 

selvfølgelig godt hvordan det så ut 

i Hakkebakkeskogen! 

Thorbjørn Egner var som kjent en allsidig 

kunstner. Han var tegner, grafi ker, 

scenograf, dramatiker, visekomponist 

og forfatter. Han illustrerte som oftest 

sine egne bøker. 

Bøkene om Karius og Baktus, Baktus 

Hakkebakkeskogen og Kardemomme 

by er utgitt i fl ere land, og skuespillene 

blir oppført på teatre rundt om i hele 

verden. 

LENGSEL ETTER FRED 

Folk og røvere i Kardemomme by var 

den forrige Egner-forestillingen du 

kunne se på Nationaltheatret. Også 

dette er en av barneklassikerne som har 

vært jevnlig på repertoaret siden urpremieren 

i 1956. 

Når det nå er Hakkebakkeskogen som 

er teatrets store familieforestilling denne 

høsten, settes dette stykket opp for 

sjette gang. 

Alle oppsetningene har vært spilt i den 

samme scenografi en, i de samme kostymene 

og med de samme sangene – som 

nesten alle er komponert av Egner selv. 

Selv mente han at Hakkebakkeskogen 

kan minne om vår egen store verden: 

«Her fi nnes, liksom hos oss, en lengsel 

etter fred, trygghet og respekt for 

hverandre.» 

DYRENE I HAKKEBAKKESKOGEN 


18. OKTOBER 

Regi: Runar Hodne 

Scenografi : Thorbjørn Egner


Premiere på Amfi scenen 

3. SEPTEMBER 

FOLKFIENDE 

UTEN GLORIE 

Legen Tomas Stockmann kjemper hardnakket for en 

sak han tror på, men er ingen helt av den grunn. 

Tekst: Ingvild Gjerstad Foto: Gisle Bjørneby 

En forestilling av: Henrik Ibsen. Bearbeidet av Mari Moen 

og Runar Hodne. Regi: Runar Hodne. Scenografi : Olav 

Myrtvedt. Med: Mads Ousdal, Ingjerd Egeberg, Mariann 

Hole, Per Egil Aske, Svein Scharffenberg, Erland Bakker, 

Jan Sælid og Christian Greger Strøm. 

HAN er en som tror på ideene 

sine, kompromissløst. Samtidig med at 

motstanden vokser, blir han sterkere. 

Samme hva det koster, står han imot. 

Det at han har folk mot seg blir en slags 

drivkraft, sier Mads Ousdal. 

Han spiller hovedrollen i En folkefi ende ende, 

som ikke har vært satt opp på Nationaltheatret 

siden 1979. 

Den karismatiske Tomas Stockmann er 

tilsynslege ved et nybygget kurbad som 

skal sikre fremtiden for hjembyen. Når 

han fi nner ut at vannet er giftig og helseskadelig 

ser han for seg at hele byen 

vil takke ham for oppdagelsen. 

Men å bedre forholdene vil koste millionbeløp, 

og i verste fall må badet 

stenge. 

Motstanden tiltar. Stockmann står på 

sitt. 

IBSEN FESTIVALEN 2008 EN FOLKEFIENDE HOVEDSCENEN 12 13 

FORFENGELIG 

Det å kjempe for sine idealer vil alltid 

innebære et snev av forfengelighet 

og behovet for anerkjennelse, mener 

instruktør Runar Hodne. 

Han beskriver Stockmann som sammensatt, 

irrasjonell og høyst menneskelig. 

En folkefi ende handler tilsynelatende 

om politikk. Det politiske er der selvfølgelig 

hele veien, men politikk er Ibsens 

inngang til relasjonene i stykket. Jeg 

er særlig opptatt av konfl ikten mellom 

brødrene, sier Hodne. 

For de som ikke kjenner stykket til 

fi ngerspissene: Stockmanns behov for 

å opplyse folket om det giftige vannet, 

blir i første rekke motarbeidet av storebroren 

Peter, som spilles av Per Egil 

Aske. 

Han er ikke bare styreformann i kurbadet, 

men byfogd og en av byens 

ledende menn. 

Stockmann utfordrer hele makteliten, 

men en er aldri noe annet enn en bror 

for sin bror, mener Hodne. 

ET PERSONLIG TOKT 

Det er en grunn til at Ibsen skrev dem 

som brødre, sier Ousdal. 

Han gir ingen moralske svar. Han 

sier at den sterkeste mann står alltid 

alene. Det er galskap, egentlig. Ett sted 

må Stockmann være overbevist om at 

sannheten vil seire. Han vil forsake mye, 

til og med familien. Jeg tror det begynner 

et sted, som en idé, og så utvikler 

det seg som det gjør fordi han får så 

mye motstand. Han skal vise broren sin 

at dette er noe han kan. Det eskalerer 

til å bli et personlig tokt, mener Mads 

Ousdal.

14 15 AMFISCENEN TO KVINNER 

ALENE SAMMEN FOR 

FØRSTE GANG 

De har begge i fl ere tiår vært stjerner på Nationaltheatret og er to av Norges mest 

kjente og kjære skuespillerinner, men de har aldri stått alene sammen på scenen. 

Av Nora Sørensen 

EN ettermiddag banker husmoren 

og suksessforfatteren Frances (Anne 

Marie Ottersen) på døren til den pensjonerte 

intellektuelle Madeleine (Kari 

Simonsen). De har aldri møtt hverandre, 

men vet smertelig om hverandre. I fl ere 

tiår har Madeleine vært elskerinnen til 

Frances’ ektemann. Stykket utspiller seg 

denne ettermiddagen og påfølgende 

natt. Det er et intenst drama om sannhet 

og løgner, om parforhold og skjebnevalg. 

Vi møter de to skuespillerinnene 

mellom hektiske prøver. 

Det er en ordrik tekst, slår Kari Simonsen 

fast. Ghita Nørby – som spilte Madeleine 

på Det Kongelige Teater i København 

– har sagt at det var den vanskeligste 

teksten hun noen gang hadde lært seg. 

Så vi jobber oss møysommelig framover 

skritt for skritt. Teksten må bli min – jeg må 

få overtaket på den, sier hun. 

Kari Simonsen spiller Madeleine – en 

kvinne som var politisk aktiv på venstresiden 

på 60-tallet, som valgte bort familie 

og barn, og som nå er en pensjonert 

intellektuell. 

En kvinneskikkelse svært forskjellig fra 

Simonsen selv. Hun var gift med forfatteren 

Peder W. Cappelen, som døde 

for femten år siden, og fødte tre sønner 

på slutten av 60-tallet. Kari Simonsen 

følte seg mistilpass i den venstreradikale 

ånden som hersket på 70-tallet. 

TO KVINNER 

Oslopremiere på Amfi scenen 

19. SEPTEMBER 

Jeg synes det var veldig ubehagelig 

på den tiden, sier hun. 

Simonsen mener det er mye med Madeleine 

som er kritikkverdig, men hun 

beundrer henne også. 

Det er ting med Madeleine jeg har 

vanskelig for å forsvare – at hun var 

elskerinne til en gift mann med barn, 

for eksempel, men jeg må prøve å se 

det fra hennes side. Hun er en veldig 

sjelden fugl som fortsetter å tro på det 

hun forfektet som ung. Hun sier at hun 

er «…sintere enn noen gang.». Det er 

sjeldent med folk som står på prinsippene 

sine hele livet. Hun er ingen politisk 

døgnfl ue, sier Kari Simonsen. 

VI MÅ BLOTTSTILLE OSS 

FOR HVERANDRE BÅDE 

PÅ GODT OG VONDT. 

Anne Marie Ottersen var politisk aktiv 

feminist, og medvirket i politisk teater 

og fi lm, mest kjent er Anja Breiens 

Hustruer-trilogi (den første fi lmen kom 

i 1975), men hun spilte også i teaterforestillingen 

Jenteloven 

Jenteloven, som handlet om 

kjønnsroller. 

Jeg har vært litt mer på barrikadene 

enn det Kari har. Nå bekjemper jeg 

klassesamfunnet innenfra – fra Holmenkollåsen, 

ler hun. 

En forestilling av: David Hare. 

Regi og oversettelse: Carl Jørgen Kiønig. 

Scenografi og kostymer: Ingeborg Kvamme. 

Med: Kari Simonsen og Anne Marie Ottersen. 

Her bor hun sammen med ektemannen 

Lasse Lindtner og en datter. Hennes to 

sønner har fl yttet ut. Hun skjønner godt 

at Kari hadde problemer med «sånne 

som henne». 

Den gang hadde vi jo rett i alt. Klart 

det var provoserende! Men det hjalp 

oss veldig – vi var kvinnesolidariske. 

Vi fi kk ikke lov å misunne hverandre 

rollene våre, sier hun. 

Anne Marie Ottersen spiller husmoren 

Frances som opplevde mannens utroskap, 

og som oppsøker elskerinnen 

Madeleine for å få vite sannheten. 

Frances har veldig mye mot og lite 

selvtillit. Hun er modig som tør å gå inn 

i vanskelige ting, som tør å spørre. Hun 

har ingen annen mulighet enn å oppsøke 

Madeleine for å fi nne ut hva som 

skjedde og hvordan, ellers vil hun lide 

resten av livet, sier hun. 

Og Martin – ektemannen til Frances 

og elskeren til Madeleine – hvem er 

så han? Det opptar Kari og Anne Marie 

også. Men de er samstemte i at de ikke 

vil røpe noe om hvilke tanker de har om 

ham. 

Vi snakker om Martin hele tiden. Det er 

jo ham det hele kretser rundt, han er så 

å si den tredje personen i stykket. Men 

vi vil ikke si hva vi har kommet fram til. 

Kari Simonsen og Anne Marie Ottersen 

Det synes vi publikum skal få fi nne 

ut selv. 

Begge er folkekjære skuespillerinner 

som foruten sine mange dramatiske 

roller også har spilt i komedier. Anne 

Marie Ottersen spilte i Bryllupsfesten 

Bryllupsfesten, 

og i komiseriene Holms Holms, Bot og bedring 

og ikke minst Fredrikssons fabrikk fabrikk. 

Hun kan dessuten høres i Hallo i uken uken. 

I 1986 fi kk hun Amandaprisen for rollen 

i Hustruer – ti år etter etter, og var samme 

år den første som fi kk Radioteatrets Blå 

Fugl-pris. Kari Simonsen har spilt en 

lang rekke roller i tragedier, komedier, 

musicals og fi lmer – hvor prisbelønte 

Kunsten å tenke negativt er den siste. 

Hun spiller hvert år Mor Aase på Gålå, 

og er også kjent som Gjertrud Krogstad 

i Hotell Cæsar Cæsar. Hun er tildelt både Æres- 

Amanda og Per Aabels ærespris. 

Tar dere i bruk deres komiske årer 

når dere gir dere i kast med disse to 

kvinnene? 

Åja, men innenfor en troverdig form. 

Her er mye engelsk understatement. 

Vi vil jo gjerne at det skal bli morsomt 

også, sier Anne Marie Ottersen, som 

er redd for å begynne å le uhemmet 

på scenen. 

Angsten for å le er veldig skummel. 

Jeg har alltid hatt den angsten, sier 

Kari, som forteller om episoder der hun 

måtte gå av scenen når latterkrampen 

tok henne – som for eksempel med Rolv 

Wesenlund. 

Latter er en form for nerver. I noen 

forestillinger oppstår det latterpunkter 

– steder i forestillingen der du må jobbe 

hardt for ikke å sprute ut i latter, forteller 

Anne Marie. 

Og det må vi ikke nå, 

sier Kari Simonsen. 

Nei, det må vi ikke, 

sier Anne Marie Ottersen.

Den første doktoravhandlingen om Tor Ulven (1953-1995) kommer ut høsten 2008, samtidig som 

Nationaltheatret setter opp Ole Anders Tandbergs dramatisering av tekstene hans. 

Tekst: Ingrid E. Handeland Bilder: Lars Aarnønæs / Conny Ekström 

EN VANLIG DAG 

I HELVETE 

Urpremiere på Amfi scenen 

1. NOVEMBER 

Tor Ulvens forfatterskap dramatisert av Ole 

Anders Tandberg. Regi: Ole Anders Tandberg. 

Scenografi og kostymer: Erlend Birkeland. 

Med: Gisken Armand, Petronella Barker, 

Eindride Eidsvold, Kim Haugen, Anneke von der 

Lippe, Henrik Rafaelsen, Ole Johan Skjelbred 

og Andrine Sæther. 

FORFATTEREN Tor Ulven (1953-1995) levde en tilbaketrukket 

tilværelse på Årvoll i Oslo og gav ett eneste intervju 

i sitt liv, til litteraturtidsskriftet Vagant. Alf van der Hagen, som 

gjorde intervjuet sammen med Cecilie Schram Hoel i 1993, 

beskriver ham som «…en skarp tenker som formidlet dunkel viten, 

og som ble en målestokk for skribenter som ble synlige fra 

midten av åttitallet. En forfatter som etterlot seg et språk som 

aldri før var sett; en uhørt litteratur.». Ole Anders Tandberg er 

akkurat gammel nok til å ha møtt Ulven et par ganger på Cafe 

Nordraak, et gytested for Oslos kunstyngel på åttitallet. 

Men han kjente ham ikke. 

PLASTER HJELPER IKKE MOT KREFT 

Vi hadde stor respekt for Tor Ulven, begynner Tandberg. 

Det var opplagt at han hadde en enormt sterk integritet. 

Men forfatterskapet hans betyr mer for meg nå enn det gjorde 

da. Jeg leste ham som trøst den gangen også, men da var jeg 

mest opptatt av de sidene ved forfatterskapet som formidler 

opplevelsen av å være hjelpeløst alene, og umuligheten av 

å oppnå tilfredsstillelse gjennom kjærligheten til et annet 

menneske. Men nå, når jeg selv har nådd middagshøyden 

i livet og har mindre tid igjen enn det jeg har levet, da er det 

forgjengeligheten som interesserer meg mest: hvorfor skal 

jeg leve når jeg skal dø? Smerten i det at forsvinningspunktet 

nærmer seg. Også dette fi nnes det lindring for hos Ulven. Vi er 

ingenting. I denne brutale erkjennelsen fi nner i alle fall jeg ro. 

Må man være det du kalte «over middagshøyden» for å ha 

tilgang på de ulvenske innsiktene? 

Nei, absolutt ikke! Opplevelsen av at livet er for jævlig er vel 

sterkest i ungdommen. Gigantiske eksistensielle kriser og ikke 

noe apparat til å håndtere dem med. Og i dag er jo ungdomstiden 

veldig forlenget fordi vi får barn så sent. I den tiden hvor 

man bare har seg selv å ta vare på har uroen fritt spillerom. 

Ulven sier selv at han skriver bøker som uroer leseren, som 

kanskje til og med plager dem. Men at man ved å lese bøkene 

hans får plagene igjen som form. «Jeg vil insistere på det 

ubehagelige i eksistensen,» sier han. «Det er allerede nok 

morfi n i omløp.». Han har et poeng. Det er så mye antidepressiva 

i Mälaren at abboren i Stockholms vann har sluttet å være 

redd for gjedda. 

EN VANLIG DAG I HELVETE AMFISCENEN 16 17 

TID FOR ULVEN 

Tar du Ulvens livssyn på ramme alvor? Mener du i likhet med 

ham at pessimismen er mer edruelig enn et optimistisk og 

idealistisk syn på livet? 

Ja, det gjør jeg. Ulvens tekster er den nakne poetisk formulerte 

sannheten om oss som de vi er, dødelige, forgjengelige 

vesener. At vi ikke inngår i en guddommelig plan, at vi ikke er 

her for noe, eller noen. Vi bare er. I det meningsløse. For ham 

er det verden, eller rett og slett den enkelte kroppen, som er 

et helvete. Poesien tilbyr et plaster på dette såret. Men plaster 

hjelper ikke mot kreft, for å si det med Ulvens ord. Det eneste 

vi kan gjøre er å vente og ikke se. The rest is silence. 

Å tilby et plaster på såret virker likevel hakket mer omsorgsfullt 

tildekkende enn Ulvens radikale insistering på ensomhet 

og forgjengelighet? 

Ja, det kan du ha rett i. Hvorfor skal man leve om livet er 

fullstendig meningsløst? Kanskje Ulvens prosjekt heller burde 

kalles en sårvask? Så kan vår forestilling kanskje tilby et plaster? 

Ulven selv tilbyr ikke andre muligheter for ro enn døden. 

Men forestillingen oppfordrer jo på ingen måte folk til å begå 

selvmord. Snarere tvert i mot. Det gjelder å tenne et lys 

i mørket. Ikke brenne ned huset. For nok en gang å si det 

med Ulven. >> 

SAGT AV ULVEN 

De fl este av oss lever, når sant skal sies, ganske usle liv. 

Døden som makaber og konkret realitet er ikke mitt felt. Jeg 

skriver distansert om det ubehagelige fordi jeg vil forstå det, 

ikke fl ørte med groteskeriet omkring det, eller svelge i uhyrligheter. 

Altså døden som betingelse, ikke som spesialeffekt. 

… før eller siden fi nner vi alle ro. Da er vi dessverre døde. 

Kilde: Vagant 1993

18 19 AMFISCENEN EN VANLIG DAG I HELVETE 

Ole Anders Tandberg 

Selv gjorde han jo akkurat det motsatte? 

Vi vet jo ikke om han var så fornøyd med det. Men «fornøyd» 

er jo også en helt irrelevant terminologi i sammenhengen. 

Vi må skille mellom liv og verk. Jeg oppfatter ikke at tekstene 

hans uttrykker dødslengsel, men dødsbevissthet. Vil du lese 

om dødslengsel og selvmordet som den eneste mulige 

løsning på alle eksistensielle – og ikke minst seksuelle – 

problem, er vel Henrik Ibsen å foretrekke fremfor Tor Ulven. 

Men at Ibsen og Ulven tematisk sett er i slekt kan iallefall jeg 

se, selv om formen naturligvis og gudskjelov er helt forskjellig. 

Men det der med Ibsen er jeg jo opptatt av. Vi er alle formet 

av Ibsen i vår virkelighetsoppfatning i dette landet. 

FANGER I ET FORFATTERSKAP 

På samme måte som i Et deilig sted og Kjæm æiller att! dramatiserer 

du denne gangen et helt forfatterskap, ikke bare en 

samling dikt eller en roman. Hvordan har du gått fram? 

Jeg klipper og limer med Ulvens tekster, men legger aldri 

noe til. Forestillingens tekst er hundre prosent Ulven. Den begynner 

med et av de første diktene datert 1973 og slutter med 

den siste boka Stein og speil som kom ut 1995. Han begynte jo 

som poet for så, halvveis ut i forfatterskapet, å gå over til å bare 

publisere prosa. Denne kronologien har jeg på ingen måte 

fulgt slavisk i forestillingen, men hans bøker har en så påfallende 

individuell klang at jeg syns dette har et poeng. At det 

er et helt forfatterliv som kommer til uttrykk i forestillingen. 

Hvordan har du klart å skape karakterer ut i fra dette materialet? 

Jeg vet ikke om vi kan snakke om karakterer i denne sammenhengen. 

Vi får vel se hva som vokser fram under prøveperioden. 

Skuespillerne får bære åtte likestilte sider av forfatterskapet, 

men de er mere som fanger i et forfatterskap enn 

karakterer. De i tradisjonell forstand dramatiske konfl iktene 

som oppstår dem i mellom, kommer vel heller å fortone seg 

som kamp om scenisk revir. De er iallefall alle dømt til 

å gå under, selvfølgelig. Men de kjemper som faen der oppe 

på scenen med hverandre og seg selv. Og det er mye humor 

i det. Ulvensk humor. 

Som regissør utmerker du deg ved at du gjerne dramatiserer 

litterære verker for scenen, framfor å velge et ferdig skrevet 

stykke? Hvorfor er det slik? 

Ferdige teaterstykker interesserer meg ikke. Det blir så 

ferdigstøpt. Flinkt liksom. I så fall må de være så lange eller 

gamle eller uspillelige at man først må knuse dem til småbiter 

for så å lime dem sammen igjen på nytt for å kunne sette dem 

opp. Da åpner de seg for oss, blir tilgjengelige. Sånn som for 

eksempel Peer Gynt og Brand. Jeg har gjort begge to. De 

stritter bra imot. Det er vel hele problematikken med klassikere 

på teatret, vi vil ha verket, men formen som det engang 

ble skrevet i stiller seg i veien for vår opplevelse av det. 

Vi er jo moderne mennesker. 

TRILOGI OVER NORSKE RØTTER 

Du har tidligere dramatisert både Fuglane (Det Norske 

Teatret 1997), Et deilig sted (Nationaltheatret 1999) og Kjæm 

æiller att! (Nationaltheatret 2001). Og nå altså Ulven. Finnes 

det en rød tråd? 

I utgangspunktet hadde jeg ingen plan, men i ettertid ser 

jeg at Fuglane, Et deilig sted og En vanlig dag i helvete 

utgjør en trilogi. Det som binder dem sammen er noe personlig. 

En søken etter røtter. Mitt eget. Det norske. Teatret er jo 

egentlig et sted der vi kan bli bekreftet. Tove Jansson utrykker 

det fremragende: «Teater är det viktigaste i världen för där 

visar man folk hur de kunde vara, och vad de längtar efter 

att vara fast de inte törs, och hur de är.». Vi lengter etter å bli 

formulert. På norsk! 

smakfull 

design 

 

 

 

 

 

uansett preferanse. 

 

 

 

 

 

 

 

 

Gratis 

Parkering*

20 21 MALERSALEN DYBBUK 

DYBBUK 

Norgespremiere på Malersalen 

24. OKTOBER 

En arketypisk historie om forbudt kjærlighet og demonisk besettelse rammet 

inn av den jødiske sabbaten og dens ritualer. Det er utgangspunktet når den 

eksotiske klassikeren Dybbuk settes opp på Nationaltheatret for første gang. 

Tekst: Ingvild Gjerstad Foto: Gisle Bjørneby 

Av Bruce Myers. 

Fritt etter Anskys skuespill «Dybbuk». 

Oversatt av Rita Abrahamsen. 

Regi: Rita Abrahamsen. 

Scenografi og kostymer: Åse Hegrenes. 

Med: Heidi Goldmann og Øystein Røger. 

Musikalsk ansvarlig: Leoni A. Garner. 

EN JØDISK ROMEO 

OG JULIE 

TO unge mennesker er forelsket. Hun er datter av byens 

rikeste mann, han en fattig kabbala-student. Det må gå galt. 

Jentas far fi nner en annen mann til henne, som han mener er et 

bedre og mer passende parti. Når den forelskede studenten 

får vite om dette, faller han død om på fl ekken. På bryllupsdagen 

til sin elskede tar sjelen hans bolig i hennes kropp. 

Bryllupet utsettes, og dramaet utspiller seg – med religiøse 

overtoner. 

Vi forteller først og fremst en historie som er utrolig god. 

Det er både en hårreisende spøkelseshistorie og en kjærlighetshistorie. 

Alt i rammen av jødisk mystisisme og jødiske 

ritualer, forteller instruktør Rita Abrahamsen, som også har 

oversatt stykket. 

Rollene spilles av Heidi Goldmann og Øystein Røger. 

TO SKUESPILLERE I TEATERLEK 

Dybbuk ble opprinnelig skrevet av Shlomo Ansky i 1914. 

Rollene er mange, stykket omfattende. Oppsetningen på 

Malersalen er versjonen til Bruce Myers. Alt er bearbeidet til 

to skuespillere, og rammen er annerledes: 

Det er fredagskveld og et ektepar skal spise sabbatsmåltidet, 

slik de pleier. Men denne fredagen blir ektemannen plutselig 

ulykkelig, uten at han forstår hvorfor. Han begynner å fortelle 

historien om studenten og rikmannsdatteren, og så spiller de 

den ut. 

Begrepet «dybbuk» kommer fra hebraisk og betyr union og 

fi nnes i kabbala, jødisk mystisisme. En dybbuk er sjelen til 

et avdød, plaget menneske som ikke fi nner fred før den har 

tatt bolig i et levende menneske med 

lignende plager. 

Samtidig er stykket preget av varme og 

den særegne lune, jødiske humoren. 

Her er stor lekenhet, men også rom for 

det vakre. Historien rører og berører. 

MAGISKE MALERSALEN 

Stykket gir innblikk i en kultur og en 

tradisjon som ikke alle kjenner like godt, 

men dette er først og fremst teater bygget 

på en god historie, sier Abrahamsen, 

som selv har jødisk bakgrunn. 

Det jødiske har jeg i ryggraden, men 

dette er et godt stykke jeg lenge har 

hatt lyst til å sette opp. Etter at jeg så 

det i London en gang på 80-tallet, har 

jeg båret det med meg, forteller hun. 

Lyset skal skulpturere rommet. Klezmermusikk 

blir en del av forestillingen. 

Hva er det som er så fl ott med teater? 

Jo, teatrets magi. Ingenting er så fi nt 

som når en kan få til dette ved bruk 

av enkle virkemidler. Og i bunnen av 

enhver god forestilling ligger den gode 

historien, mener Rita Abrahamsen. 

Øystein Røger og Heidi Goldmann spiller mot hverandre i Dybbuk 

FAKTA OM RITA ABRAHAMSEN 

Rita Abrahamsen er norsk 

teaterregissør. 

Hun begynte som skuespiller og 

regissør på Scene 7 i Oslo før regiutdannelse 

i Storbritannia 1977-81 

på Dartington College of Arts. Hun 

har hatt regi på fl ere oppsetninger 

ved Trøndelag Teater, men har også 

jobbet ved bl.a. Det Norske Teatret, 

Teater Ibsen, Hålogaland Teater og 

Nationaltheatret (Torshovteatret). 

Hun var initiativtakeren til Norsk 

Dramatikk Festival og har jobbet med 

en rekke frigrupper. Hun har oversatt 

fl ere stykker fra engelsk til norsk.

22 MALERSALEN MODET ATT DÖDA 

FRA BERLINERPOPLER TIL NORÉN 

Når regissør og manusforfatter Anne Regine Klovholt debuterer på Nationaltheatret velger 

hun et ukjent Norén-stykke. Tekst: Olav Torbjørn Skare Foto: Gisle Bjørneby 

MANUSFORFATTER Anne Regine Klovholt sto bak fem 

toneangivende og avsluttende episoder av Berlinerpoplene 

og jobber akkurat nå med fi lmversjonen av Henrik Langelands 

roman Francis Meyers lidenskap lidenskap. Som regissør har hun 

arbeidet med frie grupper i en årrekke i inn- og utland – 

de siste årene har hun jobbet mye i brasiliansk teater sammen 

med scenografen Cathrine Kahn. Sammen med Trine Wiggen 

driver hun !bang Produksjoner, som blant annet sto bak Jon 

Fosse-monologen Liv som ble vist under Samtidsfestivalen 

i 2007. Den allsidige scenekunstneren har med andre ord solid 

erfaring når hun debuterer som regissør på Nationaltheatret. 

Den aller viktigste erfaringen er likevel de årene jeg jobbet 

som regiassistent på en rekke oppsetninger på Nationaltheatret! 

sier Klovholt. Jeg er veldig glad for å være tilbake! 

NORGESPREMIERE 

Lars Norén har vært hyppig spilt på Nationaltheatrets scener 

de siste årene. Men mens Vinterforvaring i 2003 var en urpremiere, 

og Krig i 2005 en ny og brennaktuell tekst fra krigen 

på Balkan, har Anne Regine Klovholt valgt seg ut ett av hans 



5. DESEMBER 

Av Lars Norén. 

Oversatt av Kjell Askildsen. 

Regi: Anne Regine Klovholt 

Dramaturg: Olav Torbjørn Skare 

tidligste skuespill. Modet att döda ble skrevet i 1978 – 

før Noréns gjennombrudd med Natten er dagens mor 

og lenge før «norénsk» ble et begrep. Tretti år senere får 

énakteren norgespremiere på Malersalen. 

GENERASJONSKONFLIKT OG KLASSEREISE 

Modet att döda hører utvilsomt til Noréns familiestykker. 

Skuespillet handler om konfl ikten mellom to generasjoner, 

om et veldig anstrengt, nærmest bundet forhold mellom 

foreldre og barn. For barnet som har behov for et eget liv, 

og for sin egen kjærlighet, blir den kompliserte bindingen til 

foreldrene uholdbar. Vanligvis skildrer Norén et tilsvarende 

forhold mellom mor og sønn. Ved å beskrive et forhold mellom 

far og sønn – to menn – som like emosjonelt, og til og 

med seksuelt bindende, så åpner Norén for fl ere uvante og 

interessante perspektiv, synes jeg. Klassebevisstheten forsterker 

blant annet problematikken rundt farsrollen, som kanskje 

er vel så vanskelig i vår tid som da stykket ble skrevet på 

syttitallet. 

 

 

 

 

 

 

OBOS støtter kulturen

24 25 TORSHOV ET DRØMSPILL 

ET DRØMSPILL 

Premiere på Torshovteatret 

30. AUGUST 

MEN er det synd på menneskene, slik gudedatteren 

Agnes sier? 

Ja, jeg mener at Strindberg hadde rett. Det er synd på 

menneskene fordi vi er litt jordiske og litt guddommelige, 

noe som det blir vanskelig å forene. 

DEN VANSKELIGE KJÆRLIGHETEN 

Agnes, som Birgitte spiller, er guden Indras datter. Hun havner 

på jorda ved et uhell, da hun faller gjennom et hull i himmelen, 

og blir nysgjerrig på hva det vil si å være menneske. Som 

gudedatter på jorda har hun begrensede muligheter til å forandre 

menneskenes skjebne, og opplever at hun blir redusert 

til en observatør – som bare kan rapportere videre til faren sin: 

«Det er synd på menneskene.» 

Er det som om et menneske fi kk være Gud for en dag? 

Jeg tror nok vi ville gjøre den samme erfaringen: at vi ikke 

kan forandre alt på én dag. Menneskenes frie vilje står i veien 

for å gjøre avgjørende forandringer. 

For Agnes, som for mennesker fl est – August Strindberg var 

ikke noe unntak – blir kjærligheten den største utfordringen. 

Agnes har en idé om kjærligheten som det viktigste i menneskenes 

liv, og forventer seg noe rent og enkelt når hun gifter 

seg med en snill og hardtarbeidende advokat. I stedet blir 

ekteskapet en prøvelse, barnet de får blir aldri en glede, men 

bare et bilde på ansvaret som tynger Agnes og binder henne 

til jorda. 


Hun har spilt suicidal tenåring i Vildanden 

Vildanden, livsudugelig krøpling i Glassmenasjeriet og desperat 

barnemorder i Kaldt produkt. produkt Når Birgitte Larsen i høst skal si «Det er synd på menneskene» et 

tjuetalls ganger i Strindbergs Et drømspill, drømspill vet hun altså hva hun snakker om. 

Tekst: Olav Torbjørn Skare. Foto: Gisle Bjørneby 

Av August Strindberg, oversatt av Hans Heiberg. 

Bearbeidet av Monica Ohlsson og Sofi a Jupither. 

Regi: Sofi a Jupither. 

Scenografi : Erlend Birkeland. 

Med: Birgitte Larsen, Monna Tandberg, Andrea 

Bræin Hovig, Per Tofte, Kim Sørensen, Kim Haugen, 

Henrik Rafaelsen og Nicolai Cleve Broch. 

GUDEDATTER PÅ TORSHOV 

DET ER SYND PÅ MENNESKENE. 

ULOGISK OG KONKRET 

Birgitte Larsen har vært en del av den kunstneriske ledelsen 

på Torshovteatret siden høsten 2007. Hun er veldig glad for 

at de endte med å velge Et drømspill til årets Ibsenfestival. 

Det har lenge vært et av yndlingsstykkene mine. Jeg leste 

det første gang mens jeg gikk på teaterskolen, samtidig som 

noen venninner av meg hadde det som pensum i litteraturvitenskap. 

Vi snakket mye om det. Det hjelper lite å lete etter 

en logikk i stykket, den fi nnes ikke og skal ikke være der: det 

handler jo om en drøm! Heldigvis er Sofi a Jupither opptatt 

av å gjøre stykket mest mulig konkret. Jeg tror jeg skal si 

«Det er synd på menneskene» tjueén ganger, og da er det 

viktig å ha konkrete situasjoner som utgangspunkt! 

Har du noe konkret bilde av Indra? 

Jeg prøver å tenke på ham som en farsfi gur, uten at han foreløpig 

har fått noe ansikt – det er i hvert fall ikke min egen far 

jeg ser for meg! ler Birgitte, som er svært fornøyd over å fortsette 

samarbeidet med Sofi a Jupither: Sofi a møter ensemblet 

med et positivt fravær av prestisje. Hun vet hvor hun vil, 

men involverer oss i prosessen og gjør oss alle mer kreative. 

Selv om Birgitte hadde et sterkt forhold til Et drømspill fra 

før, er hun veldig fornøyd med bearbeidelsen: 

Det er et stort stoff, en historie som aldri stanser, og med 

utrolig mange dimensjoner. Da er det en stor fordel at regissøren 

kjenner stoffet så godt. På prøven i går strøk vi en 

passasje jeg som liker veldig godt, og det synes jeg var synd. 

Samtidig som jeg skjønner at det er nødvendig. Det viktigste 

er at stemningen i teksten er tatt vare på, det var den som 

tiltalte meg i utgangspunktet. 

Og Agnes? Og Agnes! 

Birgitte Larsen 

SVENSKEN 

OG RIVALEN 

Som svensker fl est er Sofi a Jupither oppvokst 

med ideen om at August Strindberg er verdens 

nest største dramatiker. 

Tekst: Olav Torbjørn Skare. Foto: Gisle Bjørneby/ Scanpix 

IBSENS rival, Strindberg, sa at «Min eld är den största 

i Norden!». For svenske Sophia Jupither pekte han seg ut som 

et naturlig valg da hun ble engasjert som regissør til Ibsenfestivalen 

2008. 

Et drømspill er et stykke alle regissører drømmer om 

å sette opp, men jeg har alltid tenkt at det er noe jeg skal 

gjøre når jeg blir stor, forteller Sofi a Jupither midtveis i prøveprosessen. 

På prøvene blir jeg innimellom slått med ærefrykt 

i enkelte scener og ved spesielle tekstbiter: «Tenk at jeg faktisk 

sitter her og gjør dette!» 

VANDRINGSDRAMA I SENTRIFUGEN 

Et drømspill er et av Strindbergs mest kjente stykker, og uten 

tvil det som har størst plass i folks bevissthet gjennom sitater 

og formuleringer. Det var dessuten et skuespill som både ville 

trenge og tåle en kraftig bearbeidelse, som Jupither har gjort 

sammen med dramaturgen Monica Ohlsson. 

Det var avgjørende for meg å tenke på at stykket skulle gjøres 

i Torshovformatet, forklarer Jupither, at det skulle strykes 

ned og persongalleriet gjøres mindre. Mange av skikkelsene 

fra originalmanus dukker opp for å forsvinne igjen, uten at 

publikum rekker å få noe forhold til dem. Nå tror jeg vi har 

klart å fi nne en formel for hvordan det skal løses på drømspillets 

premisser, ved at de samme ansiktene stadig dukker opp 

i nye roller. I tillegg er mange scener og skikkelser strøket. 

Også Torshovteatrets spesielle teaterrom har lagt føringer. 

Det er en utrolig ufordring å skulle brekke de store vandringsdramaene 

ned til den «sentrifugen» scenerommet 

på Torshov utgjør, sier Jupither. Det gir en enorm kraft når 

noe så stort blir presset inn i noe så lite.

26 TORSHOV ET DRØMSPILL 

Birgitte Larsen 


DET GIR EN ENORM KRAFT NÅR NOE SÅ STORT BLIR 

PRESSET INN I NOE SÅ LITE. 

ULIKE MENN, 

ULIKE TRADISJONER 

Sofi a Jupither mener selv at hun har en 

«strindbergsk» oppdragelse: Hun kjenner 

Strindberg fra pensum på ungdomsskolen, 

fra dramalinjen på gymnaset 

( Jeg har spilt scener fra Frøken Julie 

og sikkert fem ulike versjoner av Den 

sterkeste sterkeste), gjennom en rekke forsøk 

på å sette opp kammerspillene i ulike 

kjellerlokaler og fl ere påbegynte bearbeidelser 

av de større og mer kjente 

skuespillene … I tillegg har hun som 

svensk teaterarbeider selvsagt sett utallige 

oppsetninger. Likevel har hun bare 

satt opp Strindberg én gang tidligere – 

Till Damaskus Damaskus, hans andre drømspill, på 

Strindbergs Intima Teater – mens hun har 

satt opp Fosse tre ganger og Ibsen to. 

Strindbergtradisjonen i Sverige er en 

helt annen enn Ibsentradisjonen i Norge. 

Det fi kk Jupither erfare da hun satte opp 

Vildanden på Rogaland Teater i Ibsenåret 

2006. 

På den tiden kjørte Tine en kampanje 

med slagordet «Ikke øl i en sådan stund, 

gi meg fl øten!» på helsides annonser; 

de var helt trygge på at publikum ville 

kjenne igjen formuleringen og vite 

hvilket stykke det dreide seg om. Det 

var imponerende. Man hadde aldri kunnet 

bruke et Strindberg-sitat på samme 

måte i Sverige! I begynnelsen forsto jeg 

ikke selv hvor sterkt forhold nordmenn 

hadde til Ibsen. Det aktuelle sitatet 

hadde jeg faktisk strøket i min første 

bearbeidelse! 

Selv om hun nå setter opp Strindberg 

under Ibsenfestivalen, har ikke Sofi a 

Jupither lyst til å spekulere i rivaliseringen 

mellom dramatikerne. Hun er mer 

opptatt av hvor forskjellig det er å jobbe 

med stykkene deres. Strindberg er 

alltid subjekt i sine stykker, mener hun. 

Det gir en enorm kraft, men fører 

også til at det er følelsene som driver 

historien framover. Til gjengjeld er 

Strindberg konge i å skrive replikker. 

I bearbeidelsen av Et drømspill var det 

nesten umulig å stryke i replikkene, det 

var lettere å ta dem helt bort. Ibsen er 

på sin side en storyteller i Hollywoodformat, 

hvor alt som skjer er gjennomtenkt 

og sinnrikt bygget opp. 

Men Jupither synes han har en tendens 

til å fortelle alt tre ganger, han stoler ikke 

på skuespillere og publikum. 

MANNLIG SJALUSI 

Strindberg sa at «Min eld är den största 

i Norden!», og Ibsen hadde Strindbergs 

portrett hengende over skrivebordet for 

å bli inspirert av «det gale mennesket». 

Selv om Strindberg skrev Giftas som 

et svar på Et dukkehjem, dukkehjem var Ibsen ingen 

entydig forsvarer av kvinnesaken. Jeg 

har aldri forstått hvorfor de ble så bitre 

fi ender. Sannsynligvis er det snakk om 

to motsatte temperamenter; kanskje 

det først og fremst handler om mannlig 

sjalusi? 

Sophia Jupither 

UNG HAMSUN 

Hamsun var 31 år gammel da Sult ble utgitt i 1890. Jorinde Dröse er 

akkurat like gammel når hun dramatiserer og setter opp gjennombruddsromanen 

hans. Tekst: Mari Moen. 

I SULT er det kampen for tilværelsen 

og menneskets vilje til å overleve 

som står i fokus. Kristiania rundt 1888 

danner bakteppet for Hamsuns sultende 

jeg-fortellers indre liv. Men det han ser 

og tenker kunne kanskje like godt ses 

og tenkes i dag? I Oslo. Sult er kanskje 

ikke en følelse som endrer seg i løpet av 

historien? 

RADIKAL UNG 

Torshovgruppa har invitert den tyske 

regissøren Jorinde Dröse til å dramatisere 

og sette opp Hamsuns gjennombruddsroman 

fra 1890. Dröse, som er 

født i 1976, har de senere årene markert 

seg i tysk teater, blant annet ved at forestillingene 

hennes fl ere ganger er blitt 

invitert til den renommerte teaterfestivalen 

Radikal ung i München. Dröse har 

etter hvert en lang merittliste og setter 

opp alt fra klassikere som Shakespeare 

og Lessing til samtidsstykker av Lukas 

Bärfuß og svenske Jonas Hassen Khemiri. 

Oppsetningene hennes utmerker 

seg ved å være personlige, samfunnsengasjerte, 

dyptloddende, morsomme 

og samtidig skånsomme tolkninger 

av originalstykkene. Stempelet «ung 

radikal» har hun et avslappet forhold til; 

det som er viktig for henne er å fortelle 

historier i teatret. Hun setter søkelyset 

på mellommenneskelige relasjoner og er 

mer opptatt av å stille spørsmål enn å gi 

svar. Hun bruker lang tid på å forberede 

forestillingene sine, fordyper seg i litteratur 

og ser fi lmer og forestillinger som 

kan ha en relevans i arbeidet hennes. 

På spørsmål hva hun akter å gjøre med 

SULT 


15. NOVEMBER 

Av Knut Hamsun 

Dramatisert av Jorinde Dröse 

Regi: Jorinde Dröse 

Scenografi : Anne Ehrlich 

Dramaturg: Mari Moen 

Med blant andre Birgitte Larsen 

og Anders T. Andersen. 

Hamsuns Sult svarer hun: «Vi begynner 

med originalteksten. Og fordyper oss 

i den. Det er der alt ligger. Fortellingen. 

Det historiske bakteppet. Og linjene 

som fører fram til oss i dag.» 

FANTASIFLUKT 

«Det var i den tid jeg gikk omkring og 

sultet i Kristiania, denne forunderlige by 

som ingen forlater før han har fått merker 

av den…», slik begynner Hamsuns 

roman, med en setning som ser ut til 

å innprente seg i alle som en eller annen 

gang har lest boken. 

SULT TORSHOV 27 

Den unge jeg-fortelleren i Hamsuns 

roman går rundt i storbyjungelens virvar 

og – sulter. Han blir hjemløs, fordi han 

ikke kan betale husleien lenger, sover på 

benker i parken om natten, fryser, prøver 

å opprettholde fasaden og sin egen verdighet, 

pendler mellom pantelåneren og 

forskjellige avisredaksjoner om dagen. 

Verden omkring ham, Tigerstaden, anes 

bare som en strøm av skygger i betraktningene, 

assosiasjonene og refl eksjonene 

han gjør seg. Det er i tankene og 

fantasien hans ting foregår. 

Jorinde Dröse

28 POESIFESTIVAL 

POETEN SOM UTFORDRER PUBLIKUM 

Den internasjonalt anerkjente lyrikeren Jamshed Masroor trekker i trådene når Urdu poesifestival 

legges til Nationaltheatret for første gang. Tekst: Ingvild Gjerstad Foto: Gisle Bjørneby 

MÅLET er å samle noen av de største 

dikterne fra India, Pakistan og Norge. 

De inviteres til å lese i tur og orden. Det 

hele er vellykket når publikum reagerer, 

mener Jamshed Masroor, festivalens 

initiativtaker. 

I India og Pakistan har vi en lang tradisjon 

for dette. Dikteren må bevise at 

han eller hun kan noe, og det skal være 

en konstant kontakt med publikum, 

sier den norsk-pakistanske lyrikeren og 

forfatteren Jamshed Masroor. 

En del av diktene blir oversatt til norsk. 

Dikteren kan lese en strofe eller linje 

og få umiddelbar applaus. Hvis den er 

dårlig vil den siviliserte delen av publikum 

sitte musestille, mens den andre 

vil komme med kommentarer. De siste 

årene har det dessverre blitt mer og mer 

vanlig at alle oppfører seg så ordentlig 

at de ikke reagerer, men vi har ikke gitt 

opp, sier Masroor – med glimt i øyet. 

ANDRE AKTIVITETER 

I MANGFOLDSÅRET 

HØSTEN 2008 

Han regnes blant Europas ledende poeter 

som skriver på urdu og bidrar selv 

med noen av sine dikt under festivalen. 

Den arrangeres 26. september og blir 

dermed en del av Oslo kulturnatt – 

natten da dans, musikk, fi lm, teater og 

fortellinger fyller byen. 

UT AV HJEMMET 

Urdu poesifestival har vært en årlig 

begivenhet i Oslo siden starten i 1989. 

De siste årene har Interkulturelt mu - 

seum (IKM) på Grønland vært åstedet 

for festivalen. For første gang legges 

den til Nationaltheatret, etter initiativ 

fra Jamshed Masroor. 

Når det i år er et mangfoldsår, synes 

jeg det passer bra. Mange med innvandrerbakgrunn 

kommer seg aldri til 

Nationaltheatret. Jeg tror de har for stor 

respekt for bygningen, og de trenger 

Dybbuk 

En lykkens mann 

Neger og hunder i kamp 


Amfi scenen 

26. SEPTEMBER 

å komme seg hit en første gang. Urdu 

poesifestival er noe mange kjenner til fra 

før, og noe som folk går på helt naturlig. 

Dessuten ligger det ikke noe politikk 

i arrangementet. Folk kommer fordi 

de skal ha det moro. Hvis en først har 

kommet seg innenfor dørene, blir det 

enklere å komme tilbake, mener han. 

Hvorfor akkurat Nationaltheatret? 

Det er en av landets største kulturinstitusjoner, 

som ligger sentralt i Oslo. Når 

en bor i denne byen er det viktig å ta del 

i det som skjer i kulturlivet. Altfor mange 

blir i sin egen stue og ser heller på TVkanaler 

fra hjemlandet. Da deltar en ikke 

på linje med resten av samfunnet, sier 

Masroor. 

INTERNASJONALT 

ANERKJENT 

Jamshed Masroor er født i Pakistan og 

har urdu som morsmål, men har bodd 

i Norge siden 1974. Han debuterte med 

diktsamlingen Utsiktens grein i Pakistan 

i 1989. I 1994 debuterte han på norsk 

med den tospråklige samlingen Oseaner 

av øyeblikk. øyeblikk Jamshed Masroor er en 

internasjonalt anerkjent ghazal-poet, 

som er en diktform på urdu. Han ble 

hedret som Best Urdu Poet in Europe 

i 1991, og mottok en indisk poesipris 

i 1998. I 1999 fi kk han Oslo bys kunstnerpris. 

Hans ghazaler er tonesatt av fl ere 

pakistanske artister. 

Dramatikerkonkurranse 

Nye Scenetekster, visninger på Riksteatret 

i november. Nationaltheatret presenterer 

utdrag fra Windhoek av Linda Gathu. 

PÅ PLAKATEN 

>> På de neste sidene fi nner du korte omtaler av alle forestillinger og arrangementer 

som står på plakaten høsten 2008 i kronologisk rekkefølge. På denne siden er det praktisk 

informasjon til deg som billettkjøper, samt tips og råd om andre måter å bruke Nationaltheatret 

på enn bare som tilskuer. 

VISSTE DU FOR EKSEMPEL... 

-- at du kan forhåndsbestille servering 

i pausen eller holde ditt eget 

arrangement før eller etter forestilling? 

Restauranten åpner en halv time før 

forestillingsstart på hverdager og en 

time før på lørdager. For bestilling av 

gruppearrangementer før eller etter 

forestilling, eller servering i pausen, 

henvender du deg til restaurantbetjeningen 

på tlf. 22 00 14 16 

eller tlf. 22 00 14 00. 

-- at vi arrangerer omvisninger 

i teatret? 

Første lørdag i måneden arrangerer vi 

åpne omvisninger kl. 15.30. Meld deg 

på i billettluka eller på tlf. 815 00 811. 

For grupper på minimum ti personer 

kan våre erfarne guider vise vei i et av 

landets vakreste praktbygg, og fortelle 

om teatret slik publikum sjelden 

får oppleve det. 

-- At du kan gjøre deg kjent med Nationaltheatrets 

unike kunstsamling? 

Her er landets fremste scenekunstnere 

portrettert av våre beste 

billedkunstnere. 

-- At du kan gå på Ibsen-vandring? 

Spesialutdannede Ibsenguider forteller 

om Ibsen og Nationaltheatret med 

utgangspunkt i Nationaltheatrets 

galleri. 

Kontakt Anita Granheim på 

tlf: 22 00 14 16 / 40 00 14 16 eller 

send e-post til: 

anita.granheim@nationaltheatret.no 

for mer informasjon om tider og priser. 

-- at du får billetten til halv pris 

hvis du har is i magen? 

Ledige billetter til kveldens forestilling 

selges til cirka halv pris to timer 

før forestillingsstart. (Gjelder ikke 

Torshov teatret, gjestespill og barneforestillinger.) 

-- at du kan bli medlem av det 

gode selskap? 

Et medlemskap i Foreningen Nationaltheatrets 

Venner koster kr 400 og gir 

gode fordeler i løpet av teateråret. 

Ønsker du også å bli en av våre 

støttespillere? Kontakt teatersjefens 

sekretær May Delsbek på 

tlf. 22 00 14 00. 

-- at vi har IR-anlegg for 

hørsels hemmede? 

Det er installert infrarødt anlegg på 

Hovedscenen. Ved henvendelse til 

kontrollpersonalet får du låne mottakerapparat, 

eller halsslynge dersom 

du trenger tilleggsutstyr til eget høreapparat 

for å dra nytte av anlegget. 

-- at vi har rullestolplasser på 

Hovedscenen og Amfi scenen? 

Rullestolbrukere bes melde fra ved 

billettbestilling. Rullestolplassene på 

Hovedscenen er plassert på 1. balkong, 

hvor det er adkomst med heis. 

Samme heis benyttes til Amfi scenen. 

Det er handikaptoalett både på 

1. balkong og ved Amfi scenen. 

BILLETTBESTILLING, 

PRISER OG GAVEKORT 

Billetter til Nationaltheatrets forestillinger 

kan kjøpes eller bestilles 

www.nationaltheatret.no, 

telefon 815 00 811 eller 

telefaks 22 00 16 90. 

Billettbestilling på telefon: 

Man – fre: kl. 09.30 til 18.30 

lør: kl. 11.00 til 17.00. 

Billettkontoret holder åpent alle 

hverdager fra kl. 14.00 til 19.30, 

samt lørdager fra kl. 11.00 til 17.00. 

Den siste timen utleveres kun billetter 

til samme kveld. 

MODERASJONER 

Grupper på ti eller fl ere: 

cirka 10 prosent rabatt. 

Grupper på 30 eller fl ere: 

cirka 20 prosent rabatt. 

Pensjonister, trygdede, studenter 

og vernepliktige: 

25 til 50 prosent rabatt avhengig 

av plassering i salen. 

Halvårskort: Se hva du vil så ofte du 

vil for 1450 kroner! Gjelder for alle 

ordinære forestillinger på alle scener 

i seks måneder fra tegningsdato. 

Gavekort: Gi en opplevelse som 

varer! Du får kjøpt gavekort til 

valgfritt beløp fra kr 100 med to 

års gyldighet. 

WWW.NATIONALTHEATRET.NO

30 31 NYHETER 


28. AUGUST 

ROSMERSHOLM 

Av Henrik Ibsen. 

På prestegården Rosmersholm lever Johannes 

Rosmer og Rebekka West i vakuum 

etter at Johannes’ kone begikk selvmord. 

Når stillheten endelig brytes, settes ukontrollerte 

krefter i gang. Det blir en undergangsferd 

av de helt sjeldne. 

Rosmersholm forelå i sin endelige versjon 

i 1886. Skuespillet fi kk til dels negativ mottakelse, 

og har vært lite spilt. Likevel fremstår 

Rosmersholm som et av Ibsens mest 

fascinerende teaterstykker, befolket av noen 

av dikterens mest fengslende rollefi gurer. 

Avtroppende teatersjef Eirik Stubø har de 

siste årene markert seg som en ledende 

Ibsen-regissør. Hedda Gabler og Vildanden 

har fått internasjonal oppmerksomhet 

og anerkjennelse. Etter å ha gjestespilt i 

New York i 2006 ble Vildanden kåret til en 

av årets ti beste teateroppsetninger av 

New York Magazine, og forestillingen fi kk 

også svært rosende omtale i The New York 

Times. Eirik Stubø ble tildelt den amerikanske 

Obie-prisen for beste regi for Vildanden 

i april 2007. 

Regi: Eirik Stubø. 


Lysdesign: Ellen Ruge. 

Maskør: Greta Bremseth. 

Dramaturg: Oda Radoor. 

Med: Eindride Eidsvold, Petronella Barker, 

Bjørn Floberg, Kai Remlov, Ole Johan Skjelbred 

og Frøydis Armand. 


30. AUGUST 

ET DRØMSPILL 

Av August Strindberg, oversatt av 

Hans Heiberg. Bearbeidet av Monica 

Ohlsson og Sofi a Jupither. 

Guden Indras datter Agnes har kommet 

til jorden for å leve som menneske blant 

menneskene. Bare slik vil hun for alvor forstå 

hvilke vilkår vi lever under. Glassmesteren, 

Offi seren, Portnersken, Plakatklistreren, 

Advokaten og Den blinde er noen av skikkelsene 

Agnes møter, og som hjelper henne 

til å trekke konklusjonen som også blir stykkets 

mantra: «Det er synd på menneskene.» 

Et drømspill er et av Strindbergs siste og 

viktigste skuespill, og har samme plass 

i svenskers bevissthet som Ibsens Brand 

og Peer Gynt har i nordmenns. For svenske 

Sofi a Jupither var stykket derfor et naturlig 

valg til Torshovteatret under Ibsenfestivalen. 

Et drømspill innebærer også at hun vender 

«hjem» til Strindberg etter de kritikerroste 

Ibsen-oppsetningene Vildanden og 

Et dukkehjem. 


Scenografi : Erlend Birkeland. 

Kostymer: Ellen Ystehede. 

Maskør: Annikka N. Andersen. 

Dramaturg: Olav Torbjørn Skare. 

Med: Birgitte Larsen, Monna Tandberg, 

Andrea Bræin Hovig, Per Tofte, Kim 

Sørensen, Kim Haugen, Henrik Rafaelsen 

og Nicolai Cleve Broch. 

Spilles på Hovedscenen fra 

31. AUGUST 

BRAND 


Bearbeidet av Calixto Bieito 

og Gerd Stahl. 

Et stjernelag av Nationaltheatrets skuespillere 

og et blandet kor med tolv sangere. 

Brand var det av Ibsens verker som skapte 

størst furore ved utgivelsen. Det var en 

kunstnerisk revolusjon som sprang ut av 

Ibsens personlige oppgjør med sin fortid og 

sitt hjemland. For regissør Calixto Bieito har 

det vært et mål å beholde Ibsens intensjoner, 

men å gjenskape dramaet innenfor de 

kulturelle, politiske og estetiske rammer 

som preger vår virkelighet. 

Forestillingen er en samproduksjon mellom 

Festspillene i Bergen og Nationaltheatret, 

Norge. 

Premiere 22. mai på Den Nationale Scene. 

Oslopremiere 2. juni 2008. 

Med musikk av Gyorgy Ligeti, Per Christian 

Revholt, Something Sally og P.J.Harvey. 

Regi: Calixto Bieito. 

Scenografi : Rebecca Ringst. 

Kostymer: Ingo Krügler. 

Lysdesign: Reinhard Traub. 

Musikalsk ledelse: Per Christian Revholt. 

Maskør: Eva Sharp. 

Dramaturg: Gerd Stahl. 

Med: Sven Nordin, Frøydis Armand, Maria 

Bonnevie, Kjersti Holmen, Erik Hivju, Thorbjørn 

Harr, Jan Hårstad, Håkon Ramstad, 

Jan Gunnar Røise, Espen Reboli Bjerke og 

Ine Jansen. 

Premiere på Amfi scenen 

3. SEPTEMBER 



Tomas Stockmann er tilsynslege ved et 

nybygget kurbad i hjembyen. Broren Peter 

er styreformann og byfogd, og en av byens 

ledende menn. Når Stockmann fi nner ut 

at vannet er giftig og helseskadelig, ser 

han for seg at hele byen vil takke ham for 

oppdagelsen. Men med broren i spissen 

tiltar motstanden: Å bedre forholdene vil 

koste millionbeløp, og i verste fall må badet 

stenge. 

I En folkefi ende fra 1882 sparker Ibsen 

hit og dit, og tar et oppgjør med alle 

maktgrupperinger og politiske partier i sin 

samtid. Men å kjempe for sine idealer, kan 

også innebære et snev av forfengelighet og 

behov for anerkjennelse. 

Instruktør er Runar Hodne, som har markert 

seg med ukonvensjonelle og utfordrende 

forestillinger. Sist hadde han stor suksess 

på Torshovteatret med komedien Volpone. 

Hovedrollen som Stockmann spilles av 

Mads Ousdal. 

Regi: Runar Hodne. 

Scenografi : Olav Myrtvedt. 

Kostymer: Ane Aasheim. 

Lysdesign: Ingeborg Olerud. 

Komponist: Andreas Meland. 

Maskør: Ruth Haraldsdottir Norvik. 

Dramaturg: Mari Moen. 

Med: Mads Ousdal, Ingjerd Egeberg, 

Mariann Hole, Per Egil Aske, Svein Scharffenberg, 

Erland Bakker, Jan Sælid og 

Christian Greger Strøm. 


19. SEPTEMBER 

TO KVINNER 

Av David Hare. 

Oversatt av Carl Jørgen Kiønig. 

To kvinner bundet sammen av forholdet til 

én mann. En tidligere hustru og en tidligere 

elskerinne møtes for første gang. Stykket 

utspiller seg denne ettermiddagen og 

påfølgende natt. Det er et intenst drama 

om sannhet og løgner, om parforhold og 

skjebnevalg. 

Stykket er skrevet av den britiske dramatikeren 

David Hare, som også skrev fi lmmanuset 

til The Hours. To kvinner er spilt for fulle 

hus i London, Stockholm og København. 

Publikum har strømmet til, og over alt er de 

to hovedrollene tolket av skuespillere i stjerneklasse. 

Dette er et mesterlig møte mellom 

to av Norges mest folkekjære skuespillere. 


Nationaltheatret og Riksteatret. 

Regi: Carl Jørgen Kiønig. 

Scenografi og kostymer: Ingeborg 

Kvamme. 

Musikalsk ansvarlig: Åsmund Feidje. 

Lysdesign: Kai Roger Havn. 

Dramaturg: Tine Thomassen. 

Med: Anne Marie Ottersen og Kari 

Simonsen. 

Premiere på Malersalen 

20. SEPTEMBER 

OM HAMLET 

Av og med Espen Skjønberg, basert 

på Hamlet av William Shakespeare. 

Espen Skjønberg fi kk kritikerprisen for sin 

tolkning av Hamlet i 1952. Nå – et halvt 

hundreår senere – har han laget en forestilling 

hvor scener fra Hamlet bindes sammen 

med hans egne, personlige erindringer 

fra tiden stykket ble spilt: en brytningstid 

mellom optimismen etter krigen og den 

stigende frykten for atombomber og ny, 

kald krig.

32 33 NYHETER 


26. SEPTEMBER 


For første gang legges Urdu poesifestival 

til Nationaltheatret, som en del av 

mangfoldsåret 2008. Målet er å samle noen 

av de største dikterne fra India, Pakistan og 

Norge, som inviteres til å lese sine dikt for 

publikum. En del av diktene oversettes til 

norsk. 

Blant poetene er den internasjonalt 

anerkjente Jamshed Masroor. Han er født 

i Pakistan og har urdu som morsmål, men 

har bodd i Norge siden 1974. Han debuterte 

med diktsamlingen Utsiktens grein i Pakistan 

i 1989. I 1994 debuterte han på norsk 

med den tospråklige samlingen Oseaner av 

øyeblikk. Jamshed Masroor ble hedret som 

Best Urdu Poet in Europe i 1991, og mottok 

en indisk poesipris i 1998. I 1999 fi kk han 

Oslo bys kunstnerpris. 

Urdu poesifestival arrangeres 26. september 

og blir dermed en del av Oslo kulturnatt, 

som byr på tallrike arrangementer 

rundt omkring i Oslo. 

Urpremiere på Hovedscenen 

18. OKTOBER 

DYRENE I HAKKE- 

BAKKESKOGEN 

Av Thorbjørn Egner. 

En gladmelding til barn i alle aldre: 

Thorbjørn Egners klassiker om Klatremus 

og vennene hans er tilbake! 

Dette er historien om den sorgløse Klatremus, 

fl ittige Morten Skogmus, slue Mikkel 

Rev, Bakemester Harepus og alle de andre 

dyrene i Hakkebakkeskogen. Det er liten tvil 

om at de sjarmerende karakterene, og de 

fengende sangene har en stor plass i hjertet 

til mange. 

Nationaltheatret spilte Dyrene i Hakkebakkeskogen 

for første gang i 1964. Da som nå 

med Egners egen scenografi . Selv mente 

han at Hakkebakkeskogen kan minne om 

vår egen store verden: «Her fi nnes, liksom 

hos oss, en lengsel etter fred, trygghet og 

respekt for hverandre.» 

Thorbjørn Egner er en av våre mest folkekjære 

forfattere, og vi er stolte over å føre 

Nationaltheatrets Egner-tradisjon videre til 

nye generasjoner. 


Scenograf: Thorbjørn Egner. 


24. OKTOBER 

DYBBUK 

Av Bruce Myers. 

Fritt etter S. Anskys skuespill Dybbuk, 

oversatt av Rita Abrahamsen. 

Hun er datter av byens rikeste mann, han 

en fattig kabbala-student. Det må gå galt. 

Jentas far fi nner en mann han mener er et 

bedre parti, og studenten faller død om på 

fl ekken. På bryllupsdagen til sin elskede tar 

sjelen hans bolig i hennes kropp. Bryllupet 

utsettes, og dramaet utspiller seg. 

Den eksotiske klassikeren Dybbuk settes 

opp i Norge for første gang. Stykket ble 

opprinnelig skrevet av Shlomo Ansky i 1914. 

Oppsetningen på Malersalen er den bearbeidede 

versjonen til Bruce Myers: 

Det er fredagskveld og et ektepar skal spise 

sabbatsmåltidet slik de pleier. Denne fredagen 

blir ektemannen plutselig ulykkelig, 

uten at han forstår hvorfor. Han begynner 

å fortelle historien om studenten og rikmannsdatteren, 

og så spiller de den ut. 

Begrepet «dybbuk» kommer fra hebraisk 

og betyr union, og fi nnes i kabbala, jødisk 

mystisisme. En dybbuk er sjelen til et avdød, 

plaget menneske som ikke fi nner fred før 

den har tatt bolig i et levende menneske 

med lignende plager. 

Regi: Rita Abrahamsen. 

Scenografi og kostymer: Åse Hegrenes. 

Musikalsk ansvarlig: Leoni A. Garner. 



Med: Heidi Goldmann og Øystein Røger. 

Urpremiere på Amfi scenen 

1. NOVEMBER 

EN VANLIG DAG 

I HELVETE 

Tor Ulvens forfatterskap dramatisert 

av Ole Anders Tandberg. Tandberg. 

Poeten og prosaisten Tor Ulven (1953-1995) 

satte en ny, norsk litterær standard på åttitallet. 

Han formidlet et illusjonsløst syn på 

menneskelivet i et hittil uhørt språk, og med 

et presisjonsnivå som skjerpet både lesere 

og forfatterkollegaer. 

Regissør Ole Anders Tandberg – som bor 

og arbeider i Sverige – er her til lands best 

kjent for sine dramatiseringer av norske 

forfattere. Debuten fant sted på Det Norske 

Teatret i 1997 med Fuglane av Tarjei Vesaas. 

Siden gjorde han Et deilig sted (1999), 

og Kjæm æiller att! (2001), begge deler på 

Nationaltheatret. 

En vanlig dag i helvete er en forestilling 

som består av Tor Ulvens tekster arrangert 

for åtte utvalgte skuespillere. Den inkorporerer 

tekster fra hele forfatterskapet, 

fra et av de første diktene datert 1973, til 

den siste boka Stein og speil, som kom ut 

i 1995. 

Dramatisering og regi: Ole Anders 

Tandberg. 

Scenografi og kostymer: Erlend Birkeland. 

Koreografi : Anna Koch. 


Dramaturg: Hege Randi Tørressen. 

Med: Gisken Armand, Petronella Barker, 

Eindride Eidsvold, Kim Haugen, Anneke 

von der Lippe, Henrik Rafaelsen, Ole Johan 

Skjelbred og Andrine Sæther. 


5. DESEMBER 


Av Lars Norén, 

oversatt av Kjell Askildsen. 

En voksen mann har besøk av sin gamle far. 

Den tilsynelatende udramatiske situasjonen 

er imidlertid ladet med spenninger fra fortiden. 

Lars Noréns Modet att döda forteller 

en historie om undertrykkelse og klassetilhørighet 

og, som så mange andre av Noréns 

tekster, om familien som fengsel. 

Norén debuterte som lyriker i 1963, 19 år 

gammel, og var allerede en anerkjent forfatter 

da han skrev Modet att döda i 1978. 

Hovedpersonen Erik er over tretti år gammel, 

men lever fortsatt av tilfeldige 

serveringsjobber. Han er kjæreste med 

Radka som opptrer på ulike nattklubber. 

Når stykket begynner har Erik besøk av faren, 

som er pensjonert servitør med en helt 

annen innstilling til yrket. For Erik blir farens 

yrkesstolthet både en tvangstrøye og et 

bilde på den absolutte ydmykelse: gjennom 

sine mange år på fi ne restauranter er faren 

vant til å omgås de øverste klasser, samtidig 

som hans egen rolle har vært veldig klart 

defi nert: han er servitør – og dermed deres 

ydmyke tjener. 

Regi: Anne Regine Klovholt. 



15. DESEMBER 

SULT 

Av Knut Hamsun. 

Dramatisert av Jorinde Dröse. 

I Sult er det kampen for tilværelsen og 

menneskets vilje til å overleve som står 

i fokus. Det er Kristiania rundt 1888 som 

danner bakteppet for Hamsuns sultende 

jeg-fortellers indre liv. Men det han ser og 

tenker kunne kanskje like godt ses og tenkes 

i dag? I Oslo? 

Knut Hamsun (1859-1952) fi kk sitt litterære 

gjennombrudd med romanen Sult i 1890. 

Med sin dyptloddende psykologi og 

nye perspektiver på virkeligheten peker 

romanen fram mot mye annen modernistisk 

litteratur i det 20. århundre. 

Den tyske regissøren Jorinde Dröse, født 

i 1976, har de senere årene markert seg 

i tysk teater, blant annet ved at forestillingene 

hennes fl ere ganger er blitt invitert til 

den renommerte teaterfestivalen Radikal 

ung i München. Dröse har etter hvert 

en lang merittliste, og setter opp alt fra 

klassikere som Shakespeare og Lessing til 

samtidsstykker av Lukas Bärfuß og svenske 

Jonas Hassen Khemiri. Oppsetningene 

hennes utmerker seg ved å være personlige, 

samfunnsengasjerte, dyptloddende, morsomme 

og samtidig skånsomme tolkninger 

av originalstykkene. 

Regi: Jorinde Dröse. 

Scenografi : Anne Ehrlich. 

Dramaturg: Mari Moen. 

Med: Birgitte Larsen og Anders T. Andersen 

med fl ere.

34 35 SPILLER FORTSATT 

Spilles på Torshovteatret fra 

11. SEPTEMBER 

VOLPONE 

EN KOMEDIE UTEN KJÆRLIGHET 

Av Ben Jonson. 

Stefan Zweigs versjon bearbeidet av 

Runar Hodne og Olav Torbjørn Skare, 

oversatt av Barbara Ring. 

«Volpone på Torshovteatret er hysterisk 

morsom.» NRK P2 

«En fulltreffer.» Dagsavisen 

Volpone har funnet snarveien til rikdom. 

Han har nylig kommet til Venezia, men har 

allerede rukket å innbille alle han møter at 

han er styrtrik, ensom og dødssyk. En uslåelig 

kombinasjon! Da tar det ikke lang tid før 

de rike strømmer til med bestikkelser av 

ymse slag for å bli Volpones beste venn, 

og sikre seg en plass i testamentet. 

Bare Volpones tjener Mosca vet at herren 

hans både er frisk og at han ikke er en spesielt 

velstående familiefar. Men hvor lenge 

klarer de å holde på hemmeligheten? 

Volpone ble skrevet av Ben Jonson 

(1572-1637) – en mann som blant annet var 

soldat, skuespiller og morder før han slo 

gjennom som dramatiker. Tidløs tematikk 

og klassiske komediekarakterer gjør Volpone 

til et skuespill som utfordrer publikums 

oppfatning av rett og galt. 


Scenograf: Christina Lindgren. 

Lyssetting: Jan Harald Jensen. 

Maskør: Hege Ramstad. 


Med: Ole Johan Skjelbred, Henrik Rafaelsen, 

Gisken Armand, Jan Sælid, Marte 

Engebrigtsen, Finn Schau og Christian 

Greger Strøm. 

Spilles på Amfi scenen fra 

12. SEPTEMBER 

HEDDA GABLER 


«Stubø är en bildmakare som får mig att 

minnas Bergmans berömda uppsättning av 

Hedda Gabler på Dramaten 1964» 

Leif Zern, Dagens Nyheter 

«Farlig god modernisering i teatersjef Eirik 

Stubøs stramme og smarte iscenesettelse» 

Aftenposten 

«...stilsikker moderne Heddaversjon» 

Dagbladet 

Hedda Tesman er en av verdenslitteraturens 

mest sammensatte karakterer. Den 

kompromissløse generaldatteren inngår 

et skjebnesvangert kompromiss: Hun går 

inn i et kjærlighetsløst ekteskap, og velger 

døden, både for seg selv og mannen hun 

virkelig elsker. 

Hedda Gabler i Eirik Stubøs regi går inn 

i sin andre Ibsenfestival. Den nedskårne og 

fortettede iscenesettelsen hadde premiere 

i august 2006 og har siden vært en del av 

repertoaret på Amfi scenen. 

Hedda Gabler hadde premiere på Amfi - 

scenen 25. august 2006. Den har spilt over 

hundre forestillinger og gjestet Katona 

József Theatre, Budapest i 2007. 






Med: Erland Bakker, Petronella Barker, 

Trine Wiggen, Bjørn Floberg og Eindride 

Eidsvold. 

Spilles på Torshovteatret fra 

24. SEPTEMBER 

VERDILØSE MENN 

En musikal basert på Joachim 

Nielsens tekst og musikk. musikk 

Av Christopher Nielsen. 

«Verdiløse menn på teaterscenen er helt 

genialt … Det er en prestasjon å spille en 

gjeng rusmisbrukere så uhyggelig troverdig» 

Morgenbladet 

Goggen sitter aleine hjemme, er selskapssjuk 

og konstaterer at gamle kompiser har 

fått seg jobb eller dame. Kleggen er imidlertid 

ledig, og dukker etterhvert opp med 

en six-pack med øl, og med litt av en nyhet. 

Slik åpner Verdiløse menn, Christopher 

Nielsens musikal hvor låtene til Joachim 

Nielsen fl ettes inn i historier om damer og 

dop, tigging og øl, døde venner og udødelig 

kameratskap. Stort lengre off Broadway 

går det neppe an å komme! 

Regissør Anders T. Andersen har det siste 

året først og fremst gjort seg bemerket som 

regissør av tv-serien Berlinerpoplene etter 

Anne B. Ragdes roman. Verdiløse menn er 

hans debut som teaterregissør. 

Regi: Anders T. Andersen. 

Scenografi sk assistanse: Christopher 

Nielsen. 

Lyssetting: Ole Christian Rønningen. 

Musikalsk innstudering: Per Christian 

Revholt. 

Maskør: Birgit Haugå. 


Musikere: Petter Pogo, Petter Baarli og 

Runar «Kula» Johannessen. 

Med: Jan Sælid, Gard B. Eidsvold, Kim Sørensen, 

Finn Schau og Marte Engebrigtsen. 


16. OKTOBER 

NÅ 

HANS BØRLI MED KVINNEHÅND 

En forestilling basert på Hans Børlis 

tekster, bearbeidet av Anne Marit 

Jacobsen. 

«Glimrende Anne Marit Jacobsen gir Hans 

Børlis dikt sceneliv» Aftenposten 

«Det er noe med Anne Marit Jacobsen. 

I så mye av det hun gjør utstråler hun en 

kolossal varme og følelse for stoffet hun 

fremfører. Og i NÅ... formelig strutter hun 

av formidlingsglede...» Dagbladet 

«Tre kvinner gir nytt liv til Hans Børlis dikt.» 

Klassekampen 

Skuespilleren Anne Marit Jacobsen har hatt 

et nært forhold til Hans Børlis tekster i en årrekke. 

Da musikerne Kristin Skaare og Åsne 

Valland Nordli tok kontakt fordi de ønsket 

å jobbe med henne, var valget enkelt: 

Det måtte bli Børli. 

Hans Børli (1918-1989) levde hele sitt liv 

i Eidskog, sør i Hedmark. Ved siden av forfatterskapet 

jobbet han som tømmerhogger. 

Han er ofte blitt kalt «skogens dikter», 

en betegnelse han både likte og mislikte. 

Her er enkle naturstemninger og konkrete 

skildringer av livet til en skogsarbeider. 

Men også eksistensielle temaer som 

ensomhet, angst og død. 

Idé og opplegg: Anne Marit Jacobsen. 

Musikalsk ledelse: Kristin Skaare. 

Vokal: Åsne Valland Nordli. 

Spilles på Bakscenen fra 

27. OKTOBER 

NEGER OG HUNDER 

I KAMP 

Av Bernard-Marie Koltès. 

Oversatt av Thomas Lundbo. 

«Briljante skuespillere i Eirik Stubøs sobre 

regi gjør Neger og hunder i kamp til lavmælt, 

men intenst teater.» VG 

«Noen ganger forstår du hva som er virkelig 

godt teater.» Morgenbladet 

«Stringent og sjelfull Koltès – nok en gang 

fengsles jeg av hvilken rikdom og variasjon 

Stubø får fram i et minimalistisk teateruttrykk.» 

Klassekampen 

På en øde anleggsplass i en avkrok av Afrika 

er det bare to hvite menn igjen: Den eldre 

anleggsjefen Horn og ingeniøren Cal, som 

opprettholder siste rest av fransk kolonialisme. 

En svart arbeider er drept, og Alboury, 

som sier han er den avdødes bror, krever 

liket utlevert. Men ett problem kan ikke 

løses: Liket fi nnes ikke mer. Det tok Bernard- 

Marie Koltès ti år å skrive Neger og hunder 

i kamp. Dramatikeren, som døde i 1989 

bare 41 år gammel, regnes i dag som en av 

Europas mest originale og betydningsfulle 

etterkrigsdramatikere. 


Nationaltheatret og Det Norske Teatret. 




Maskør: Eva Sharp. 


Med: Bjørn Floberg, Björn Bengtsson, 

Petronella Barker og Issaka Sawadogo. 


5. DESEMBER 

EN LYKKENS MANN 

Av Rauni Magga Lukkari. 

Oversatt fra samisk av Johannes 

Lukkari. 

«Oftebro tegner en sjelden tafatt, rørende 

og morsbunden mann.» Aftenposten 

«Nils Ole Oftebros nærvær fyller scenen, 

hans skildring av den naive og godtroende 

mannen er nyansert, detaljrik og overbevisende, 

utleverende morsom til tider, mot 

slutten også gripende.» Klassekampen 

«...en lykkelig time på teater» Vårt land 

Vi møter en nordsamisk mann som i hele sitt 

60-årige liv har blitt underkuet av sin mor. 

Når hun nå er gått bort, gir han seg til å 

fabulere over sitt liv. I usentimentale vendinger 

forteller han om en familie der kvinnene 

herser med mennene, om samer som kjører 

slalåm mellom norsk og fi nsk kultur, og om 

hvor mye seigere fi nner er til å holde ut 

mygg på fi sketur enn nordmenn. Før hun 

dør lar hun ham til og med få vite noe som 

snur hans liv opp-ned: Han ble kastrert 

som spedbarn for at han skulle bli værende 

hjemme og ta vare på henne. 

En lykkens mann hadde urpremiere på 

Nationaltheatret 29. september 2007. 


Nationaltheatret og Norsk Dramatikkfestival. 

Regi: Piotr Cholodzinski. 

Scenografi : Dagny Drage Kleiva. 


Med: Nils Ole Oftebro og Inga-Maarit 

Gaup-Juuso.

36 37 


 

BLOODY DRAMATIC ROOMS 

Installasjon / Performance-Lecture. 

Nationaltheatret / Det Åpne Teater 

Ibsens rom – våre rom? Hvordan fremstiller 

ungdom av i dag dramatiske hendelser fra 

Ibsens skuespill? 10. klassinger ved fem ungdomsskoler 

ble gitt dramatiske hendelser fra 

Ibsens skuespill. Deretter skapte de rommet/ 

stedet/miljøet for hendelsen, med roller og 

dialog. Iscenesettelsene i modellbokser 1:25 

ble fi lmet. Prosjektet er av og med Inger Astri 

Kobbevik Stephens, teaterviter og scenograf. 

Installasjon: Videomateriale fra ungdommenes 

iscenesettelser, i form av en modellboksinstallasjon. 

Vestibylen, 

Nationaltheatret 28.aug – 14.sept. 

Prèmiere 27. aug. kl. 18.00 

Det Åpne Teater, Prøvesalen. 

Vises hver dag til og med 3. sept. 

Varighet 45 min 

ROSMERSHOLM 

av Henrik Ibsen 

Egenproduksjon, Nationaltheatret. 

Et av dikterens mørkeste og mest komplekse 

skuespill. På prestegården Rosmersholm 

lever Johannes Rosmer og Rebekka West 

i vakuum etter at Johannes’ kone begikk 

selvmord. Når stillheten endelig brytes, 

settes ukontrollerte krefter i gang. Det blir 

en undergangsferd av de helt sjeldne. 

Rosmersholm forelå i sin endelige versjon 

i 1886. Skuespillet fi kk til dels negativ mottagelse, 

og har vært lite spilt. Likevel fremstår 

Rosmersholm som et av Ibsens mest fascinerende 

teaterstykker, befolket av noen av 

dikterens mest fengslende rollefi gurer. 


Forestillingen vil bli tekstet til engelsk. 

Premiere 28. august. 

Spilles 28., 29. august samt 

4. september under festivalen. 

HEDDA GABLER 


Gjestespill, Stockholms stadsteater. 

Svenske aviser var fulle av lovord da denne 

oppsetningen av Hedda Gabler hadde 

premiere i vår. Både rolleinnehaverne og den 

norske regissøren Alexander Mørk-Eidem fi kk 

ros for tolkningen av Ibsens tekst. Alexander 

Mørk-Eidem (37) har de siste ti årene markert 

seg som en av Skandinavias mest interessante 

teaterregisører i sin generasjon. Tidligere 

i år stod han bak åpningsforestillingen av 

Shakespeares Hamlet på Det Kongelige 

Teaters nye hovedscene i København. 

Regi: Alexander Mørk-Eidem. 

Varighet: 1 time og 50 minutter uten pause. 

Spilles 29. og 30. august. 

NORAS SØSTRE 

Internasjonalt likestillings-seminar 

«Kvinner i kunsten – skjønnheten eller udyret» 

blir tema når internasjonale eksperter 

samles til seminar ledet av Eva Bratholm. 

Seminaret arrangeres i samarbeid med Utenriksdepartementet 

og Universitetet i Oslo / 

Senter for Ibsenstudier. Musikalsk innslag 

ved Kari Bremnes. 

Nationaltheatret, Amfi scenen 

30. august kl. 11.00 -17.00. 

ET DRØMSPILL 

av August Strindberg. 

Oversatt av Hans Heiberg. Bearbeidet av 

Monica Ohlsson og Sofi a Jupither. 


Torshovteatret markerer Ibsenfestivalen 

med svenskenes svar på Brand, ført i pennen 

av Ibsens beundrer og bitre fi ende. Guden 

Indras datter Agnes har kommet til jorden 

for å leve som menneske blant menneskene. 

Bare slik vil hun for alvor forstå hvilke vilkår vi 

lever under. Glassmesteren, Offi seren, Portnersken, 

Plakatklistreren, Advokaten og Den 

blinde er noen av skikkelsene Agnes møter, 

og som hjelper henne til å trekke konklusjonen 

som også blir stykkets mantra: «Det er 

synd på menneskene.» 


Varighet: ca 1 time og 40 minutter 

uten pause. 

Premiere 30. august. 

Spilles 2 – 6. september under festivalen. 

DEN INTERNASJONALE 

IBSEN-PRISEN 

deles ut av Liv Ullmann 

Det er knyttet stor spenning til hvem som får 

den internasjonale Ibsen-prisen når den deles 

ut for første gang under årets Ibsenfestival. 

Den Internasjonale Ibsen-prisen hedrer en 

enkeltperson, organisasjon eller institusjon 

innen kunst og kultur for enestående resultater 

defi nert ut fra ånden i Ibsens verker. 

Prisen skal initiere en kritisk debatt omkring 

essensielle sosiale, eksistensielle og estetiske 

emner, og den ble etablert av den norske regjering 

i 2007. Prisbeløpet er på 2,5 millioner 

norske kroner. 

Tildelingsseremonien fi nner sted 

på Nationaltheatrets Hovedscene 

31. august kl. 17.00, 

og etterfølges av Brand av Henrik Ibsen, 

i regi av Calixto Bieito. 

BRAND 


En samproduksjon mellom Festspillene 

i Bergen og Nationaltheatret. 

Den spanske regissøren Calixto Bieito har 

iscenesatt en ny versjon av Brand med Sven 

Nordin og Maria Bonnevie i spissen for et 

stjernelag av Nationaltheatrets skuespillere, 

og et blandet kor med tolv sangere. 

«Sven Nordin leverer en maratonprestasjon 

som Brand» VG 

«Maria Bonnevie er sensasjonelt bra.» 

NRK P2 

«Kraftfullt og rått» Bergensavisen 

Med musikk av Gyorgy Ligeti, Per Christian 

Revholt, Something Sally og P.J.Harvey. 

Forestillingen tekstes til engelsk og varer 

ca. 3 timer inklusive pause. 

Spilles 31. august, 

5. og 6. september under festivalen. 

ARTISTIC FREEDOM 

myths and realities 

Internasjonal Ibsenkonferanse ledet av Hans 

Rossiné. Et av hovedinnleggene holdes av 

årets vinner av den internasjonale Ibsenprisen. 

Ibsenhuset i Skien 

1. september kl. 11.00 - 18.00. 

www.ibsenawards.com 

GENGANGERE 


Gjestespill fra Teheran, Iran. 

Fru Alving er ikledd muslimsk sjal. Hun og 

sønnen Osvald, som nettopp er kommet 

tilbake fra sitt kunstnerliv i Paris, snakker med 

den religiøse lederen, pastor Manders. Han 

frykter at Osvald har tatt skade av å bo så 

lenge i utlandet. 

Teatergruppen Mordad har lenge hatt lyst til 

å sette opp Gengangere, men har ikke kunnet 

gjennomføre dette i hjemlandet. Gruppen 

må til Norge for å få satt opp stykket, og 

premieren fi nner sted under Ibsenfestivalen. 

Aktørene mener Ibsens tekst tar opp 

problemstillinger som er høyst aktuelle 

i hjemlandet. 

Forestillingen tekstes til norsk. 

Premiere 1. september, 

spilles også 2. september. 

VILDANDEN 


Gjestespill, Katona József Theatre, 

Budapest, Ungarn. 

Et av Europas ledende teatre gjester Hovedscenen 

med en oppsetning av Vildanden som 

er preget av sterke skuespillerprestasjoner. 

Kritikerroste Tamás Keresztes spiller rollen 

som Gregers Werle. Her er han ingen fanatisk 

prinsipprytter, men et varmt menneske som 

gjør så godt han kan. 

Katona József Theatre har gjort seg sterkt 

bemerket i Europa og er et teater som turnerer 

mye. Gábor Zsámbéki er teatrets sjef og 

en instruktør som har hatt fl ere oppsetninger 

på Nationaltheatret. 

Regi: Tamás Ascher. 

Varighet: 2 timer og 30 minutter, med pause. 

Forestillingen spilles på ungarsk 

og er tekstet til norsk. 

Spilles 2. og 3. september. 




Tomas Stockmann er tilsynslege ved et 

nybygget kurbad i hjembyen. Broren Peter er 

styreformann og byfogd, og en av byens ledende 

menn. Når Stockmann fi nner ut at vannet 

er giftig og helseskadelig, ser han for seg 

at hele byen vil takke ham for oppdagelsen. 

Men med broren i spissen tiltar motstanden: 

Å bedre forholdene vil koste millionbeløp, 

og i verste fall må badet stenge. Mads Ousdal 

spiller hovedrollen som Stockmann. 

Instruktør er Runar Hodne, som har markert 

seg med ukonvensjonelle og utfordrende 

forestillinger, sist med komedien Volpone 

på Torshovteatret. 


Premiere 3. september. Spilles 4. og 5. 

samt 6. september under festivalen. 

NORAS DØTRE 

av Henning Mankell 

Basert på Et dukkehjem. 

Gjestespill fra Teatro Avenida, Maputo. 

Teaterensemblet Mutumbela Gogo fra Mosambiks 

hovedstad Maputo gjester festivalen 

med et samtidsaktuelt stykke som dikter 

videre på Ibsens Et dukkehjem. 

Vi møter tre unge kvinner ved morens grav. 

De representerer tre ulike skjebner i kjølvannet 

av Noras opprør. 

Noras døtre hadde verdenspremiere 

i Maputo 6. november 2006. 

Regi: Henning Mankell. 

Forestillingen spilles på portugisisk 

og tekstes til norsk. 

Varighet: ca 1 time uten pause. 


HENRIK DEN FØRSTE 

av og med Morten Jostad 

Jubilanten Henrik Wergeland gjør en snarvisitt 

til Ibsenfestivalen. 

Programmet vil bli utformet som en hyllest til 

dikteren, humanisten og demokratiforkjemperen 

Henrik Wergeland. 

Morten Jostad har det kunstneriske ansvaret 

for utformingen av programmet. 

Forestillingen fi nner sted i 1. losjerad 

i publikumsfoajéen. 


Med forbehold om endringer. 

Spilleplan og billettbestilling: 

www.ibsenfestivalen.no

38 39 

I SKYGGEN AV NORA 


av Odd Birger Grønli 

Produsert av Nord-Trønderlag Teater. 

Ibsen brukte historien til Laura Kieler (1849- 

1932) da han skrev Et dukkehjem. Hun ba 

ham dementere at det var hun som var Nora, 

men Ibsen nektet. 

Monologen I skyggen av Nora forteller 

forfatteren Laura Kielers historie. Som ung 

skrev hun Brands døtre, et motstykke til 

Ibsens Brand. Noen år senere møttes hun og 

Ibsen for første gang. På samme måte som 

Nora, låner hun penger uten at ektemannen 

vet det for å ta ham med til varmere strøk, 

etter legens anbefaling. Hun klarer ikke 

å betale tilbake lånet. Hun blir en anerkjent 

forfatter, men blir til stadighet hengt ut med 

Nora-historien. 


uten pause. 

Spilles 8. og 9. September. 

IBSENSTAFETTEN 

Finale 

Støpeskien, Skien kommune 

og Nationaltheatret. 

Hvilken videregående skole presenterer den 

beste Ibsenforestillingen? Spennende fi nale 

venter på Nationaltheatret. Elever fra en 

rekke skoler over hele landet har gjort Ibsen 

til sin. Fra Alta i nord til Vågsbygd i sør har 

de unge presentert Ibsens liv og verker fra 

scenen. Elleve fylker var meldt på i denne 

runden av den populære Ibsenstafetten. 

Vinnerne av fylkesfi nalene viser sine bidrag 

i semifi nalen i Skien 6. september. Herfra 

blir det valgt ut tre forestillinger som går til 

fi nalen på Nationaltheatret. 


Spilleplan og billettbestilling: 

www.ibsenfestivalen.no 

VILDANDEN 


Gjestespill fra Deutsches Theater, 

Berlin, Tyskland. 

Deutsches Theater er et av Tysklands ledende 

teaterhus, midt i hjertet av Berlin, og 

mannen bak denne stilrene oppsetningen av 

Vildanden er i dag hovedregissør ved teatret. 

Hans oppsetninger har vært spilt i blant annet 

New York, Tokyo, Moskva, Roma, Kiev, 

Budapest, Beograd, Praha, Madrid, Mexico 

City og Bogotá. I 2007 gjestet han Samtidsfestivalen 

med Jon Fosses Svevn. 

Regi: Michael Thalheimer. 

Vildanden hadde premiere i Berlin 

2. februar 2008. 

Forestillingen spilles på tysk 

med norsk teksting. 


uten pause. 


HVITE HESTER 

Basert på Rosmersholm av Henrik Ibsen. 

Gjestespill fra Teater Ibsen, Skien. 

Teater Ibsen legger sin premiere på Rosmersholm 

til Ibsenfestivalen. De velger å presentere 

stykket under tittelen Hvite hester 

– som var tittelen på Ibsens første utkast. 

Med dette ønsker teatret å signalisere det 

poetiske og mytiske i teksten. 

Hvite hester er Jon Tombres tredje Ibsenoppsetning. 

Han har tidligere satt opp 

Hedda Gabler (Hålogaland Teater 1997) og 

Lille Eyolf (Teater Ibsen 2007). Jon Tombre 

har en kroppslig og billedlig tilnærming til 

scenen. 

Regi: Jon Tombre. 

Varighet: ca 1 time og 15 minutter. 

Premiere 11. september. 

Spilles også 12. og 13. september. 

MATTEUSPASJON 

Basert på Bergman/Ibsen/ 

Matteusevangeliet. 

Gjestespill fra Centraltheater Leipzig, 

Tyskland. 

Regissøren bak suksessen Markens grøde 

– Sebastian Hartmann – kommer til Oslo 

med sin åpningsforestilling som ny teatersjef 

ved Centraltheater Leipzig. Nøkkelen til 

Ibsenfestivalen ligger i Brand, som er ett av 

tre tekstgrunnlag i dette triptykonet over 

temaet tro. For øvrig bygger han på Ingmar 

Bergmans Nattverdsgjestene, librettoen til 

Johan Sebastian Bachs Matteuspasjonen, 

Matteusevangeliet og tekster av Dostojevskij, 

Kinski og Saramago. 

Regi: Sebastian Hartmann. 

Forestillingen spilles på tysk 

med norsk teksting. 

Premiere 12. september. 

Spilles også 13. september. 

HEDDA GABLER 



Hedda Tesman er en av verdenslitteraturens 

mest sammensatte karakterer. Den kompromissløse 

generaldatteren inngår et skjebnesvangert 

kompromiss: Hun går inn i et kjærlighetsløst 

ekteskap, og velger døden, både 

for seg selv og mannen hun virkelig elsker. 

Hedda Gabler har gått for fulle hus siden 

premieren under Ibsenfestivalen 2006. I sin 

omtale av oppsetningen skrev den svenske 

kritikernestoren Leif Zern: «Stubø är en 

bildmakare som får mig att minnas Bergmans 

berömda uppsättning av Hedda Gabler på 

Dramaten 1964». 


Varighet: 1 time og 10 minutter uten pause. 


210x280 | DnB NOR Designteam_glg | Foto: Gisle Bjørneby 

Klassisk Nytenkende 

BRAND – Regi: Calixto Bieito. På bildet: Thorbjørn Harr og Maria Bonnevie. 

DnB NOR er Nationaltheatrets hovedsamarbeidspartner og bidrar til gjennomføring av de årlige festivalene. 

Samarbeidet går utover det tradisjonelle innholdet i en sponsoravtale, og inneholder utveksling av kunnskaper 

og erfaringer mellom teatret og konsernet. 

DnB NOR ser det som en viktig del av sitt samfunnsansvar å støtte norsk kulturliv. 

www.dnbnor.no

Telenor er stolt samarbeidspartner med: 

Har du noe på hjertet? La deg inspirere av teatret!

HØSTEN 2008 - Nationaltheatret

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?