Oskaras Korsunovas' teater - Nationaltheatret

8 hovedscenen på bunnen
Korsunovas’
teater
Regissør Oskaras Korsunovas er
tilbake på Nationaltheatret i Oslo. Den
litauiske kunstneren finner åpenbart
teatrets kunstneriske nivå og program
forlokkende, ettersom oppsetningen
av Maxim Gorkijs På bunnen allerede
er Korsunovas’ fjerde produksjon på
Nationaltheatret.
første gang han arbeidet her var i
2001, da han lagde forestillingen Vi er ikke
kaker! etter Daniil Kharms og Aleksander
Vvedenskijs tekster, etterfulgt av Vinter
av Jon fosse (2003) og Til Damaskus av
August strindberg (2006). Når man legger
til at Korsunovas i 2008 i samarbeid med
rogaland teater gjorde en imponerende
tolkning av Jon fosses stykke Desse auga,
en symbiose av uberørt natur og kultur,
er det tydelig at Norge er blitt et yndet sted
for den litauiske regissøren.
Korsunovas, som har satt opp forestillinger i
russland, Polen, sverige, Italia og frankrike
– og er et velkjent navn i europa – kommer
oftere til Norge enn til noe annet land. Hva
er det som gjør at denne regissøren, som
tilhører en generasjon av sentral- og østeuropeiske
kunstnere som debuterte etter
Berlinmurens fall, vekker så stor interesse?
Korsunovas debuterte 20 år gammel med
There to Be Here i 1990. Oppsetningen ble
umiddelbart invitert til edinburgh

International theatre festival, hvor den vant
Fringe First-prisen. Det kan være interessant
å nevne at Litauen erklærte sin uavhegighet
11. mars 1990, og at Korsunovas’ debutforestilling
hadde premiere 22. mars. I
begynnelsen av karrieren valgte den unge
regissøren tekster av russiske absurdister,
såkalte “Oberyuts” som var forbudt av
sovjetisk sensur, og en svært ekspressiv og
nøye avstemt spillestil, som frem til da ikke
var karakteristisk for den litauiske teater-
tradisjonen. Det var en helt ny og ung
Anneke von der Lippe Tone Mostraum
kunstnerisk energi som eksploderte i den
etablerte teaterverdenen. takket være
Korsunovas gjennomgikk den litauiske
scenekunsten, som tidligere var kjent som
en festning av metaforteater (fremfor alt
på grunn av den verdenskjente regissøren
eimuntas Nekrosius), sin egen lille
kunstrevolusjon, i takt med de politiske
forandringene. Korsunovas debuterte med
andre ord til rett tid, i en periode preget
av revolusjonære forandringer – modig,
særegent, og viktigst, med tydelig visjon

10 hovedscenen på bunnen
om hva han ville gjøre senere og hvilken
type teater han ønsket å bygge. som en
sann leder for historiske forandringer kom
denne unge kunstneren med et manifest og
en visjon om sitt eget teater, overbevist som
han var om at teater må være paradoksalt,
overraskende og radikalt. Ifølge regissøren
er teater en slagmark hvor grunnleggende
eksistensielle spørsmål blir løst.
et av Korsunovas’ viktigste kunstneriske valg
er en vid formel: «Å sette opp klassikere
som samtidsteater, og samtidsdramatikk
som klassikere». Ifølge regissøren gjør
denne posisjonen det mulig for å ham å
Heidi Goldmann Øystein Røger Nicolai Cleve Broch
trekke ut av de klassiske dramatekstene det
som er viktig i dag, det som kan
gjenkjennes, det som alltid er i oss, og å
uttrykke det som er universelt og evig
gjennom moderne skuespill.
Korsunovas’ teaterrepertoar utvidet seg
raskt til også å omfatte de stykkene av
Bernard-Marie Koltès, sarah Kane, Mark
ravenhill og Marius von Mayenburg som
omhandlet nåtiden og mennesker i randsonen,
mennesker som blir helter i en samtidstragedie.
regissøren uttalte en gang at han
var enig med en av karakterene i
Maxim Gorkijs stykke På bunnen: Hver

enkelt av oss har alle personer i seg; alle har
vi en Muhammed og en Kristus i oss. Ved å
nekte å snakke om mennesker i randsonen,
mener Korsunovas, unndrar vi oss derfor
menneskekjærlighet. regissøren
studerer alltid karakterene i stykker skrevet
av samtidsforfattere like grundig og
inngående som de klassiske heltene i
shakespeares eller sofokles’ tragedier.
Det er symbolsk at Oskaras Korsunovas
teater (OKt), som ble etablert i Vilnius i
1999, åpnet med to premierer:
Shopping and Fucking av Mark ravenhill og
En midtsommernattsdrøm av shakespeare.
på bunnen hovedscenen 11
Det nye teatret presenterte et stykke med
skarp sosial kommentar og vendte seg
samtidig mot det klassiske dramaets
uutømmelige skattkammer. samtidig ble to
forskjellige og i noen grad motsatte retninger
av Korsunovas’ teaterestetikk
formet – ny realisme og et fantasiteater –
som i kunstnerens senere oppsetninger er
flettet sammen på en fruktbar og
paradoksal måte.
shakespeare var den første klassiske
dramatikeren Korsunovas valgte.
En midtsommernattsdrøm, som allerede
har vært spilt i ti år, appellerte til publikums
Frank Jørstad

12 hovedscenen på bunnen
fantasi gjennom de minimalistiske uttrykksmåtene,
og møtet med shakespeares
teaterverden inspirerte regissøren til å
utforske fantasiens metafysikk og den
begrepsmessige søken etter en ekvivalent
for å omdanne en poetisk tekst til
handlinger på scenen. I 2003 vendte
regissøren seg mot shakespeare igjen med
premieren på en svært ekspressiv og
dynamisk oppsetning av Romeo og Julie.
I 2007 ble Troll kan temmes satt opp på
Comédie-française i frankrike, og i 2008
ble Hamlet satt opp. Hva har alle
Korsunovas’ shakespeare-oppsetninger, så
forskjellige som de er i sitt estetiske uttrykk
og form, til felles? Kanskje det faktum at en
klassisk tekst blir behandlet som et redskap
som hjelper til med å dissekere et moderne
menneske? eller et redskap som hjelper til
med å føle den eksistensielle nerven i den
moderne verden? Det er uansett ingen
tvil om at dette redskapet alltid er skarpt i
Korsunovas’ teater.
tilfeldigheter ville at verdenspremieren
på Hamlet fant sted på rogaland teater,
ettersom medprodusentene for denne
oppsetningen var to programmer –
“stavanger – europeisk kulturhovedstad
2008” og “Vilnius – europeisk kultur-
hovedstad 2009”. Møtet med Hamlet,
shakespeares opus magnum, er for alle
regissører en formidabel prøve på deres
kunstneriske og personlige modenhet.
Korsunovas besto denne prøven, idet han
ifølge anmelderne klarte å skape en type
vitnesbyrd om en 40 år gammel kunstner
som smadret fundamentet til det mektige
kongeriket Danmark og fikk Kronborg slott
til å falle sammen i småbiter etter et
sammenstøt med Hamlet. regissøren fant
sitt Kronborg i en teatergarderobe, og
forestillingen åpner med at ni modige
skuespillere sitter med ryggen mot
publikum, ser seg i speilet og spør, “Hvem
er du?”. Dette grunnleggende spørsmålet,
som gjennomsyrer hele forestillingen,
henledet til utforskingen av Hamlet som en
helt i shakespeares tragedie, og til teatrets
natur som et kunstnerisk fenomen.
regissøren skapte en forestilling som
analyserte de to gjensidig infiltrerte
verdenene – Hamlets og teatrets. Ingen av
dem var der de skulle være.
I løpet av det siste tiåret har Oskaras
Korsunovas teater skapt et eget teaterspråk
ved å knytte sammen de følelsesmessige,
etiske og estetiske erfaringene fra ny og
klassisk drama på en nyskapende måte,
og etablert en unik teaterfremføring ved å
balansere mellom nyskapning og
tradisjon, mellom det uventede og det
universelle. Dette er sannsynligvis grunnen
til at det moderne landskapet er så sterkt og
særegent i regissørens verker, og individet
– en skuespiller – som befinner seg der,
overrasker oss med sitt levende forhold til
virkeligheten.
selvuttrykk. Antydning av kunstnerisk
fantasi. evne til å formidle teatralske tegn.
Dette er hjørnesteinene i Korsunovas’
teater. regissøren har selv gitt en svært
nøyaktig beskrivelse av hvordan man kan
bygge et teater basert på disse hjørnesteinene:
Betydningen som oppstår idet
handling og tekst krysser hverandre skaper
forestillingens egentlige plot, et nytt rom
av meninger som aktivt kommuniserer med
publikum, eller rent teater. Bare da er det
verdig regissørens oppmerksomhet.
en grunnforutsetning for denne typen teater
er nøyaktigheten og dynamikken i skue-
spillernes handlinger.

Nils Ole Oftebro Anneke von der Lippe

Nils Ole Oftebro Christian Rubeck

Korsunovas er overbevist: “for at en verden
kan vises på scenen, må det en grunn
til – en handling”. Og handling er skuespillerens
privilegium. skuespillerens kropp,
bevegelse og fakter i denne typen teater er
effektive og ekspressive skapere av karakterens
psykologi og forestillingens meninger.
Det er regissørens dype overbevisning at
skuespillere både er individer og tegn: “Hvis
tegnaspektet er sterkt, formidler de visse
opplysninger, tanken at hver person har alle
personer i seg, men de manifesterer seg
gjennom et bestemt trekk ved en person.
Og en skuespiller er en ekte skuespiller når
han eller hun har et eller annet særtrekk –
dette er en skuespillers karisma, hans eller
hennes nødvendighet som skuespiller,
budskapet eller tegnet han eller hun gir. Det
er ikke en gang et spørsmål om skuespiller-
prestasjoner eller talent, men hans skjebne,
hans indre jeg”. Og Korsunovas, som en
kresen samler av forskjellige skjebner og
indre jeg, er kjent for sin evne til å finne i
en skues-piller det tegnaspektet som skiller
ved-kommende fra andre. Det er viktig for
ham å gjenkjenne det i hver enkelt skuespiller,
å få det ut og vise det for publikum.
Oskaras Korsunovas’ arbeid er blitt svært
godt mottatt både i hans hjemland og
internasjonalt. Ledet av regissøren har
teatrets turné (OKt) gått fra Avignon til
seoul, fra stavanger til Beijing. I 2002
mottok han den prestisjefylte litauiske
nasjonale prisen for kultur og kunst, i 2006
den europeiske prisen for nye teater-
virkeligheter og i 2009 den franske ordenen
Chevalier des Arts et des Lettres. til tross
for mange store priser og bred aner-
kjennelse befinner regissøren seg fortsatt i
en tilstand av konstant søken, og er fortsatt
en mester i plutselige eksponeringer på
teaterscenen, ettersom han er forblitt åpen
for kunstneriske utfordringer. Og i hans
forestillinger puster den vibrerende og
rastløse sjelen til den moderne mannen
uavbrutt, teatralske bilder av overraskende
former dannes, et nettverk av provoserende
assosiasjoner tar form, og kunstnerens
talent åpenbarer seg – og har så sårt behov
for en dialog. eller oppmerksomhet fra oss,
forestillingenes publikum.
Da han ble spurt om teatrets misjon i det
kompliserte moderne samfunnet, svarte
han, “Når jeg tenker på teatrets misjon, er
jeg overbevist om at det er ment å hjelpe
oss med å se meningen med hverdagen, å
finne et system av verdier som er erodert
av rutinen av daglige gjøremål og relasjoner.
Å finne universelle mytologiske lag i hverdagen,
å bli oppmerksom på de avgjørende
øyeblikkene i livet – også dette er etter min
oppfatning samtidsteatrets kall. Å finne
mening i noe som virker ubetydelig,
ordinært og verdiløst. Å fornemme
eksistens, den eksistensielle dimensjonen i
hverdagen. Å høre hvordan de grunnleggende
tingene blir sagt på vårt uformelle
språk, i en enkel samtale på et busstopp, og
det er ikke nødvendig å sitere klassikerne
eller Den hellige skrift.” Det er ikke
vanskelig å anta at det var disse
eksistensielle punktene Korsunovas søkte
da han regisserte sin nyeste forestilling
basert på stykket av den russiske klassiske
forfatteren Maxim Gorkij, På bunnen, – den
svimlende høye himmelen som ligger åpen
over deg når du betrakter den nedenfra.
Ramune Marcinkeviciute er teaterkritiker og leder for
avdelingen for kunsthistorie og teori ved det litauiske
musikk- og teaterakademiet.