HØSTEN 2008 - Nationaltheatret

6 7 HOVEDSCENEN BRAND OG ROSMERSHOLM
TVIL OG TRO
Etter den første utblåsningen og skuffelsen over fedrelandet,
gransket ikke Ibsen bare norsk dobbeltmoral, men fokuserte
også på sitt eget kritiske ståsted: Hvor kom idealismen fra?
Brand var alltid en innadvendt outsider, han var ifølge Ejnar
alltid seg selv nok, som «leken aldri kunne samle,/ i kammeraters
viltre fl okk». Dramaet boret mer og mer i Brands egen
psykologi. Hans nidkjærhet viste seg særlig i forhold til de
nærmeste: Moren skal gi bort alt hun eier, og Agnes får ikke
lov til å beholde ett klesplagg til minne om den døde sønnen.
Viljen vokser seg større enn tanke og følelse. Brand går i bokstavelig
forstand over lik for å realisere sine idealer, og det går
på forstanden løs. På slutten bærer det til fjells i isolasjonen
sammen med den gale Gerd i iskirken. Til slutt går raset,
utløst av Gerds skudd.
Ibsen var mer opptatt av følgene av en konsekvent idealisme
enn at Brand var prest. Stykket har blitt fortolket på mange
måter, og man kan vel trygt fastslå at det er tvetydig: Idealisten
trengs for å kritisere fl okkmentaliteten og unnfallenheten,
den pragmatiske «både-og-holdningen» til prosten og fogden.
Men Brands idealisme blir selvdestruktiv i sin kompromissløshet.
Brand har klare heroiske trekk, men har også noe av
galskapen i seg.
DER DEN FANATISKE TROEN DOMINERER
I BRAND, ER DET TVILEN SOM RIR PRES-
TEN JOHANNES ROSMER SOM EN MARE.
Den viktigste dimensjonen i Brand og Rosmersholm er altså
ikke politisk, men ligger på et psykologisk, etisk og metafysisk
plan. Begge stykkene handler om forholdet mellom tro og tvil.
Der den fanatiske troen dominerer Brand, er det tvilen som
rir presten Johannes Rosmer som en mare. På slutten tvinges
Rebekka West og Rosmer til å holde justis over seg selv, fordi
de befi nner seg i et gudløst univers der det ikke er noen dommer
over dem. Et nødvendig resultat av ateisme og fritenkeri?
Hvis livsverdiene mister et metafysisk fundament, kan tvilen
bli altfortærende. Tilliten forsvinner. Rosmer får etter hvert et
helt annet bilde av Beates selvmord enn på begynnelsen av
stykket. Rebekka hadde manipulert hans kone ved å antyde at
hun selv var gravid med Rosmer. Rebekka drives av ubevisste
motiver, som hun sammenligner med en naturkraft. Ett av stykkets
mange gåter er at når hun står ved målet, så har hun mistet
noe av sin opprinnelige livskraft. Hun vil ikke lenger ha det
hun har kjempet for å oppnå. Rosmersholm har knekket henne,
hevder hun. Og Rosmer begynner å tvile på henne. Når alle
sikre fundamenter forsvinner, står bare døden igjen. Rebekka
må dø for at Rosmer atter skal kunne stole på henne! Rosmer
grubler, han kommer aldri til bunns. Men gjennom selvmordet,
hoppet i møllefossen, kommer Rebekka og Rosmer endelig til
bunns i bokstavelig forstand.
IBSEN FESTIVALEN 2008
DEN SOM TVILER, MANGLER TRO.
MEN EN KAN OGSÅ VÆRE FOR STERK
I TROEN.
Rosmer og Rebekka begynner altså å tvile på hverandre og på
seg selv. De fjerner seg fra den politiske striden og samfunnet
rundt seg. Brand fi nner heller ikke meningen i fellesskapets
vasne verdier, fogdens livsvisdom og den feige lykkemoralen.
Han krever noe mer. Han har en styrke og et mot som er større
enn massens. Og han er i stand til å engasjere og begeistre.
En ulykkelig og innadvendt barndom i et kaldt hjem har skapt
et brennende engasjement.
Agnes faller for utstrålingen til Brand, hans karisma og dødsforakt.
Brand fascinerer fordi han er besatt av noe større enn seg
selv. Denne idealismen er preget av tro og ikke tvil. Brand er
idealismens talsmann i et vankelmodig samfunn uten heroisme
og idealer. Hva gjør enkelte mennesker heroiske? Er helten en
av Guds utvalgte? Eller kan idealismen forstås ut fra arv, miljø
og menneskelige valg? Stykket gir ingen klare svar, selv om det
er klart at både barndommen og tidlige erfaringer av menneskenes
løgner har skjerpet Brands blikk for motsigelsen mellom
ideal og virkelighet. Brand er en idealist som krever intet
eller alt. Hvorfor ble han slik? Som mange av andre av Ibsens
skuespill er Brand også et familiedrama. Brand kommer på den
ene siden i konfl ikt med sin gamle venn Ejnar, med samfunnet,
fogden og akkordens ånd. Men mye av stykket handler om
konfl ikten med hans gamle (moren) og nye familie (Agnes og
sønnen Alf). Kontrasten mellom ideal og virkelighet fi kk ham
allerede som gutt til å vri seg av latter. I Ibsens første utkast til
Brand Brand, den såkalte «episke Brand», er bakgrunnen for Brands
idealisme enda tydeligere. Brand så moren slå liket av den
døde faren. Hun anklaget den døde fordi han hadde forspilt
hennes liv. Men offentlig gråt hun krokodilletårer. Brand lærte
allerede som gutt dobbeltmoralen å kjenne, men er han noe
Petronella Barker som Rebekka West
bedre selv? Han ofrer Agnes og sønnen på idealismens alter.
Når virkeligheten ikke svarer til idealene, så desto verre for
virkeligheten!
Den som tviler, mangler tro. Men en kan også være for sterk
i troen. Brand tviler ikke, selv om hans kompromissløshet fører
til at familien dør rundt ham. Johannes Rosmer mangler den
karismatiske villskapen til Brand, selv om også han er prest.
Rosmer er knekket av tradisjon og oppdragelse i en familie der
man aldri ler. Når han mister troen på den tradisjonen han er
vokst opp i, så går han til grunne. Rebekka West underminerer
hans konservatisme og verdigrunnlag. På denne tiden betyr
«frisinnet», en blanding av darwinisme, feminisme, fritenkeri,
liberalisme og politisk radikalisme. Og som rektor Kroll
påpeker, er det faktisk en forbindelse mellom den frie tanke
og den frie kjærlighet, som hos Hans Jæger og bohembevegelsen.
Fra Kristania-Bohêmen kom ut året før Rosmersholm
(1885). Det viser seg imidlertid at frisinnet har sine grenser:
Den menneskelige skyldfølelse kan ikke bekjempes med
politiske midler.
Brand fastholder sin tro på tross av alt og alle. Denne kompromissløsheten
fører ham i døden. Omvendt er det tvilen som
får Rosmer til å hoppe i møllefossen. I samtiden ble Ibsen ofte
anklaget for at stykkene endte uten forsoning. Men noe av
poenget med tragedien er at heltene skal dø på scenen for
at publikum skal leve videre.
Med sin tvil og sin tro.
HANDLINGSREFERAT BRAND
Brand begynner med at Brand treffer sin gamle venn Ejnar.
Han gjør inntrykk på Ejnars tilkommende Agnes gjennom sin
idealisme. Brand treffer taterkvinnen Gerd som vil ha han
med til iskirken. Han vinner Agnes da han ror over fjorden
i uvær, for Ejnar tør ikke våge livet. Brand avviser sin mor
fordi hun har giftet seg for pengenes skyld. Han krever at
hun skal forsake alt som binder henne til jorden og gå naken
i graven. Han krever intet eller alt og nekter å besøke moren
på dødsleiet. Fordi han nekter å fl ytte fra et kaldt og solløst
sted, mister han først sønnen Alf og deretter Agnes. Moren
dør og arven bruker han på å bygge en kirke, og den pragmatiske
fogden og prosten støtter ham i det. Ikke før står kirken
ferdig, så ser Brand at han har skiftet ut en løgn med en annen,
han låser kirken og hiver kirkenøkkelen. Han har samlet
en menighet som følger ham oppover fjellet. Stemningen
snur når han ikke har annet å tilby enn offerlydighet og «jubel
inntil død og grav». Til slutt står bare Brand og Gerd tilbake.
Gerd viser seg å være datteren av den hans mor egentlig
elsket. De tas av snøskredet.
HANDLINGSREFERAT ROSMERSHOLM
Rosmer er den siste av en mektig slekt med prester og offi
serer som holder til på Rosmersholm. Hans kone Beate har
begått selvmord ved å hoppe i møllefossen. Beates bror,
rektor Kroll, får etter hvert mistanke til at Rebekka West
har hatt en fi nger med i spillet. Presten Rosmer har blitt
påvirket av Rebekkas frisinnede ideer og vil gjøre menneskene
til glade adelsmennesker. Men det er ikke langt fra frisinn
i tanken til fri kjærlighet, påpeker Kroll. Rebekka har drevet
Beate i døden av kjærlighet til Rosmer, innrømmer hun etter
å ha blitt presset av Kroll. Det antydes at hun kan ha hatt et
forhold til Dr. West, som hun ikke visste var hennes far. Næret
av tvil og skyldfølelse hopper Rebekka og Rosmer til slutt
i møllefossen.