HØSTEN 2008 - Nationaltheatret

8 9 HOVEDSCENEN ROSMERSHOLM
IBSEN FESTIVALEN 2008
MØLLEFOSSEN NESTE
Eindride Eidsvold under prøvene på Rosmersholm
-- Hvorfor måtte han skrive det helvetes stykket, lurer Eindride
Eidsvold på. Denne høsten spiller han hovedrollen i Ibsens mørke
mesterverk Rosmersholm
Rosmersholm. Tekst: Alexander Bergan Foto: Gisle Bjørneby
DET går dårlig med alle sammen:
Gregers Werle gir seg ikke før det
rakner, Ejlert Løvborg drikker og dør,
og Johannes Rosmer… vel, hvis du ikke
vet hvordan Rosmersholm ender, er det
upassende å avsløre det her og nå.
En konklusjon fra ibsenrollene Eindride
Eidsvold (46) har spilt de siste årene,
må være at det nesten er umulig å være
menneske på en noenlunde anstendig
måte. Mulige utfall er:
a) man kjører sitt eget liv i grøfta,
b) man kjører andres liv i grøfta, eller
c) en kombinasjon av a) og b).
Hvis ingen av de nevnte inntreffer,
kommer sannsynligvis en person som
står deg nær til å sørge for at livet ditt
blir grundig og ugjenkallelig ødelagt.
Forsommeren 2008 – noen uker inn
i prøvetida – er det ikke lett å være
Eindride Eidsvold heller. 28. august
åpner Ibsenfestivalen med premiere
på Rosmersholm på Hovedscenen.
Eidsvold spiller hovedrollen Johannes
Rosmer. Eindride sier han er glad
i hovedroller. Denne gangen har han
fått noe å bryne seg på.
For to uker siden skjønte jeg ingenting.
Men nå, nå skjønner jeg absolutt
ingenting. Jeg har ingen anelse om
hva det handler om. Jeg føler meg
som verdens dummeste skuespiller,
sier Eidsvold.
Rosmersholm fra 1886 er et mørkt drama
med en rekke uhyggelige ingredienser.
Skuespillet har vært lite spilt, men
fram står likevel som et av Ibsens mest
fascinerende teaterstykker, befolket av
noen av dikterens mest fengslende rollefi
gurer.
Jeg har jobba mye med Ibsen. Men
dette er det absolutt mest kompliserte
å nå inn i. For noen bestanddeler!
En blanding av Twin Peaks, nasjonal-
ROSMERSHOLM
Premiere på Hovedscenen
28. AUGUST
romantikk, AKP-ml… og kjønn. Jeg har
en følelse av at Ibsen med vilje har laga
en knute som ikke går opp.
Johannes Rosmer er siste ledd i en slekt
av prester og høytstående embetsmenn.
Men Johannes har brutt med tradisjonen.
Ikke bare har han sagt fra seg prestestillingen,
han har også sluttet seg til tidas
radikale strømninger. Forandringen har
skjedd under påvirkning av unge Rebekka
West. Det blir tatt ille opp, særlig av
den konservative rektor Kroll, bror av
Rosmers avdøde kone.
Det er ikke bare bare å omgås folk som
bærer på en rolle, sier Eidsvold og hermer
etter Wenche Foss: «Man skal ikke
bo sammen når man innstuderer Ibsen.».
Jeg krever mye av meg selv, og prøver
å stille meg åpen og suge til meg så mye
som mulig. Det er slitsomt. Heldigvis er
jeg trygg på å være usikker på denne
måten, jeg kjenner igjen kurven, det er
bare at denne gangen går bølgedalen
veldig dypt.
Selv om Eindride Eidsvold i øyeblikket
sliter med å få fotfeste i Ibsens noe
tåkete Rosmersholm-univers, er han
neppe plukket ut ved en feiltagelse.
Han har vært med på en liten, men
betydningsfull ibsenbølge de siste
fi re årene. Han har spilt i avtroppende
teatersjef Eirik Stubøs oppsetninger
av Vildanden (2004) og Hedda Gabler
(2006), begge internasjonale suksesser.
Særlig Vildanden har fått mye oppmerksomhet
etter gjestespill i New York, med
påfølgende skamros i New York Times og
en prestisjetung Obie-pris for beste regi.
Eirik er i særstilling når det gjelder
å klargjøre Ibsen. Han treffer de rette
akkordene når han velger hva det skal
legges vekt på og hva som skal strykes.
Hver gang vi jobber sammen går vi dypere
i stoffet. Han er en regissør med
Av Henrik Ibsen. Regi: Eirik Stubø.
Scenografi og kostymer: Kari Gravklev.
Med: Eindride Eidsvold, Petronella Barker,
Bjørn Floberg, Kai Remlov, Ole Johan Skjelbred
og Frøydis Armand.
få «gode ideer». Det er gjennomtenkt
og uten gimmicker, sier Eidsvold.
Jeg liker også de høye ambisjonene
hans. Det er deilig å få være ambisiøs,
det er veldig unorskt.
Stubøs versjoner av Vildanden og
Hedda Gabler er nedskårne og bryter
med mange sementerte oppfatninger
om hva stykkene handler om og hvordan
de skal spilles. De er skuffelser for
ibsensitat-onanister – de mest kjente er
ofte tatt ut av manus. Med Rosmersholm
på plass i august, blir det vanskelig å se
de tre oppsetningene som noe annet
enn deler av et større prosjekt.
For Eidsvold kommer belønningen for
den utmattende prøvetida i form av
gode kvelder på scenen. Han illustrerer
med eksempel fra Hedda Gabler Gabler,
som har spilt over hundre ganger siden
premieren.
Noen kvelder kjenner du en stor, tung,
positiv energi fra publikum. Forestillingen
kjennes som det fi neste, vareste du
kan tenke deg. Neste kveld kan jeg føle
meg som tidenes platteste og mest uinteressante
skuespiller. Du har følelsen av
at det eneste som kommer ut av kjeften
din er digre padder. Så faller buksene
av deg … og paddene ler sammen med
publikum. Slik kjennes det.
En spesiell opplevelse var å gjestespille
med Vildanden ved Brooklyn Academy
of Music i New York. Som Gregers Werle
skulle Eindride Eidsvold først på scenen.
Da klarsignalet kom, tok jeg et ekstra
sekunds pause for å kjenne på den gode
følelsen. «Fy faen som jeg gleder meg»,
var det eneste jeg tenkte. Det sitret
i kroppen, forteller han.
Men det beste er at jeg kan få akkurat
den samme, gode følelsen her i Oslo en
vanlig onsdagskveld.