HØSTEN 2008 - Nationaltheatret

30 31 NYHETER
Premiere på Hovedscenen
28. AUGUST
ROSMERSHOLM
Av Henrik Ibsen.
På prestegården Rosmersholm lever Johannes
Rosmer og Rebekka West i vakuum
etter at Johannes’ kone begikk selvmord.
Når stillheten endelig brytes, settes ukontrollerte
krefter i gang. Det blir en undergangsferd
av de helt sjeldne.
Rosmersholm forelå i sin endelige versjon
i 1886. Skuespillet fi kk til dels negativ mottakelse,
og har vært lite spilt. Likevel fremstår
Rosmersholm som et av Ibsens mest
fascinerende teaterstykker, befolket av noen
av dikterens mest fengslende rollefi gurer.
Avtroppende teatersjef Eirik Stubø har de
siste årene markert seg som en ledende
Ibsen-regissør. Hedda Gabler og Vildanden
har fått internasjonal oppmerksomhet
og anerkjennelse. Etter å ha gjestespilt i
New York i 2006 ble Vildanden kåret til en
av årets ti beste teateroppsetninger av
New York Magazine, og forestillingen fi kk
også svært rosende omtale i The New York
Times. Eirik Stubø ble tildelt den amerikanske
Obie-prisen for beste regi for Vildanden
i april 2007.
Regi: Eirik Stubø.
Scenografi og kostymer: Kari Gravklev.
Lysdesign: Ellen Ruge.
Maskør: Greta Bremseth.
Dramaturg: Oda Radoor.
Med: Eindride Eidsvold, Petronella Barker,
Bjørn Floberg, Kai Remlov, Ole Johan Skjelbred
og Frøydis Armand.
Premiere på Torshovteatret
30. AUGUST
ET DRØMSPILL
Av August Strindberg, oversatt av
Hans Heiberg. Bearbeidet av Monica
Ohlsson og Sofi a Jupither.
Guden Indras datter Agnes har kommet
til jorden for å leve som menneske blant
menneskene. Bare slik vil hun for alvor forstå
hvilke vilkår vi lever under. Glassmesteren,
Offi seren, Portnersken, Plakatklistreren,
Advokaten og Den blinde er noen av skikkelsene
Agnes møter, og som hjelper henne
til å trekke konklusjonen som også blir stykkets
mantra: «Det er synd på menneskene.»
Et drømspill er et av Strindbergs siste og
viktigste skuespill, og har samme plass
i svenskers bevissthet som Ibsens Brand
og Peer Gynt har i nordmenns. For svenske
Sofi a Jupither var stykket derfor et naturlig
valg til Torshovteatret under Ibsenfestivalen.
Et drømspill innebærer også at hun vender
«hjem» til Strindberg etter de kritikerroste
Ibsen-oppsetningene Vildanden og
Et dukkehjem.
Regi: Sofi a Jupither.
Scenografi : Erlend Birkeland.
Kostymer: Ellen Ystehede.
Maskør: Annikka N. Andersen.
Dramaturg: Olav Torbjørn Skare.
Med: Birgitte Larsen, Monna Tandberg,
Andrea Bræin Hovig, Per Tofte, Kim
Sørensen, Kim Haugen, Henrik Rafaelsen
og Nicolai Cleve Broch.
Spilles på Hovedscenen fra
31. AUGUST
BRAND
Av Henrik Ibsen.
Bearbeidet av Calixto Bieito
og Gerd Stahl.
Et stjernelag av Nationaltheatrets skuespillere
og et blandet kor med tolv sangere.
Brand var det av Ibsens verker som skapte
størst furore ved utgivelsen. Det var en
kunstnerisk revolusjon som sprang ut av
Ibsens personlige oppgjør med sin fortid og
sitt hjemland. For regissør Calixto Bieito har
det vært et mål å beholde Ibsens intensjoner,
men å gjenskape dramaet innenfor de
kulturelle, politiske og estetiske rammer
som preger vår virkelighet.
Forestillingen er en samproduksjon mellom
Festspillene i Bergen og Nationaltheatret,
Norge.
Premiere 22. mai på Den Nationale Scene.
Oslopremiere 2. juni 2008.
Med musikk av Gyorgy Ligeti, Per Christian
Revholt, Something Sally og P.J.Harvey.
Regi: Calixto Bieito.
Scenografi : Rebecca Ringst.
Kostymer: Ingo Krügler.
Lysdesign: Reinhard Traub.
Musikalsk ledelse: Per Christian Revholt.
Maskør: Eva Sharp.
Dramaturg: Gerd Stahl.
Med: Sven Nordin, Frøydis Armand, Maria
Bonnevie, Kjersti Holmen, Erik Hivju, Thorbjørn
Harr, Jan Hårstad, Håkon Ramstad,
Jan Gunnar Røise, Espen Reboli Bjerke og
Ine Jansen.
Premiere på Amfi scenen
3. SEPTEMBER
EN FOLKEFIENDE
Av Henrik Ibsen.
Tomas Stockmann er tilsynslege ved et
nybygget kurbad i hjembyen. Broren Peter
er styreformann og byfogd, og en av byens
ledende menn. Når Stockmann fi nner ut
at vannet er giftig og helseskadelig, ser
han for seg at hele byen vil takke ham for
oppdagelsen. Men med broren i spissen
tiltar motstanden: Å bedre forholdene vil
koste millionbeløp, og i verste fall må badet
stenge.
I En folkefi ende fra 1882 sparker Ibsen
hit og dit, og tar et oppgjør med alle
maktgrupperinger og politiske partier i sin
samtid. Men å kjempe for sine idealer, kan
også innebære et snev av forfengelighet og
behov for anerkjennelse.
Instruktør er Runar Hodne, som har markert
seg med ukonvensjonelle og utfordrende
forestillinger. Sist hadde han stor suksess
på Torshovteatret med komedien Volpone.
Hovedrollen som Stockmann spilles av
Mads Ousdal.
Regi: Runar Hodne.
Scenografi : Olav Myrtvedt.
Kostymer: Ane Aasheim.
Lysdesign: Ingeborg Olerud.
Komponist: Andreas Meland.
Maskør: Ruth Haraldsdottir Norvik.
Dramaturg: Mari Moen.
Med: Mads Ousdal, Ingjerd Egeberg,
Mariann Hole, Per Egil Aske, Svein Scharffenberg,
Erland Bakker, Jan Sælid og
Christian Greger Strøm.
Oslopremiere på Amfi scenen
19. SEPTEMBER
TO KVINNER
Av David Hare.
Oversatt av Carl Jørgen Kiønig.
To kvinner bundet sammen av forholdet til
én mann. En tidligere hustru og en tidligere
elskerinne møtes for første gang. Stykket
utspiller seg denne ettermiddagen og
påfølgende natt. Det er et intenst drama
om sannhet og løgner, om parforhold og
skjebnevalg.
Stykket er skrevet av den britiske dramatikeren
David Hare, som også skrev fi lmmanuset
til The Hours. To kvinner er spilt for fulle
hus i London, Stockholm og København.
Publikum har strømmet til, og over alt er de
to hovedrollene tolket av skuespillere i stjerneklasse.
Dette er et mesterlig møte mellom
to av Norges mest folkekjære skuespillere.
Forestillingen er en samproduksjon mellom
Nationaltheatret og Riksteatret.
Regi: Carl Jørgen Kiønig.
Scenografi og kostymer: Ingeborg
Kvamme.
Musikalsk ansvarlig: Åsmund Feidje.
Lysdesign: Kai Roger Havn.
Dramaturg: Tine Thomassen.
Med: Anne Marie Ottersen og Kari
Simonsen.
Premiere på Malersalen
20. SEPTEMBER
OM HAMLET
Av og med Espen Skjønberg, basert
på Hamlet av William Shakespeare.
Espen Skjønberg fi kk kritikerprisen for sin
tolkning av Hamlet i 1952. Nå – et halvt
hundreår senere – har han laget en forestilling
hvor scener fra Hamlet bindes sammen
med hans egne, personlige erindringer
fra tiden stykket ble spilt: en brytningstid
mellom optimismen etter krigen og den
stigende frykten for atombomber og ny,
kald krig.