fengsling bosnier - Domstol.no

DOM
Avsagt: 2. desember 2008
OSLO TINGRETT
Saksnr: 08-018985MED-OTIR/08
Dommer:
Tingrettsdommer Finn Haugen
Meddommere (trukket fra det alminnelige utvalget):
Psykolog Annette Marfjord
Webdesigner Jostein Gyrd Holte
Den offentlige påtalemyndighet Statsadvokat Pål Kulø Lønseth
Politiadvokat Jan Eirik Thomassen
mot
Tiltalte
Advokat Heidi Bache-Wiig
Advokat Brynjulf Risnes
Bistandsadvokat: Advokat Eva Frivold
Ikke begrensninger i adgangen til offentlig gjengivelse

1) SAMMENDRAG (avsnittene 1 – 28)
DOM
2) På grunn av sakens spesielle karakter finner retten grunn til å understreke at norske
domstoler arbeider fullstendig uavhengig av norske og utenlandske myndigheter, som heller
ikke har hatt noen innflytelse på rettens sammensetning eller denne dommen.
3) Bakgrunnen for at saken fremmes i Norge er at tiltalte i 1993 via Kroatia flyktet til Norge
sammen med sin kone, og at han etter noen år ble norske statsborger.
4) Det denne retten skal behandle, er de konkrete handlingene som er angitt i tiltalebeslutningen
som derved danner rammen for saken. Tiltalte er – etter justert tiltalebeslutning
– tiltalt for forbrytelse mot menneskeheten, for krigsforbrytelse mot person ved
pågripelser og/eller medvirkning til innesperring av 17 sivile, for grov vold under ett avhør
og for én voldtekt.
5) Tiltalte er født i 1966, spesialpedagog p.t. sykmeldt, gift, to barn på 13 og 15 år,
uformuende, ikke tidligere straffet eller bøtelagt.
6) Grunnloven er hovedankeret i norsk rett. Grunnloven § 97 fastsetter at
”ingen Lov maa gives tilbagevirkende Kraft”.
Denne bestemmelsen er gitt for å verne om enkeltindividets sikkerhet, gi forutberegnelighet,
beskytte mot vilkårlighet og medvirke til tillit til rettsordenen i Norge. Bestemmelsen
skal sikre at det ikke legges nye byrder til eldre handlinger.
7) Handlingene i tiltalebeslutningen er tidfestet til 1992, og Norge hadde ikke krigsforbryterbestemmelser
før ved straffeloven 2005 der disse bestemmelsene trådte i kraft 7. mars 2008.
Et sentralt spørsmål for retten har vært å ta standpunkt til om enhver bruk av krigsforbryterbestemmelser
vil være i strid med Grunnloven § 97.
8) Retten er kommet til at Grunnloven § 97 ikke hindrer bruk av de nye bestemmelsene om
krigsforbrytelser så lenge det dreier seg om samme handling, samme straff, samme
foreldelse og straffebestemmelsene ivaretar samme interesse ved bruk av de nye
bestemmelsene som ved bruk av straffeloven 1902 som gjaldt da handlingene fant sted.
Straffeloven 1902 § 223 som gjelder forbrytelse mot den personlige frihet, ivaretar den
samme interesse som man finner igjen i straffeloven 2005 § 103 ”krigsforbrytelse mot person”.
Tingrettens konklusjon er at bruk av straffeloven § 103 ”krigsforbrytelse mot person” ikke er i
strid med Grunnloven. Denne bestemmelsen kan derfor brukes i denne saken. (Avsnitt 66 –
79)
- 2

9) Derimot vil bruk av straffeloven § 102 ”forbrytelse mot menneskeheten” i dette konkrete
tilfellet være i strid med grunnloven. En endring fra den ene straffebestemmelsen § 223 som
verner den personlige frihet, til to nye krigsforbryterbestemmelser hvorav bare den ene
verner samme interesse som § 223, vil etter rettens lovanvendelse være grunnlovsstridig.
At en straffebestemmelse som rammer handlinger ”mot menneskeheten”, ivaretar annen
interesse enn en straffebestemmelse som rammer handlinger begått ”mot den personlige
Frihed” fremgår av Ot.prp.nr. 8 (2007-2008) vedrørende terminologi i forbindelse med bruk
av ”mot menneskeheten”. På engelsk er det tilsvarende uttrykket ”against humanity” og på
fransk ”contre l`humanité”. Justisdepartementet har selv formulert det slik at det gjelder
handlinger som er ”av en så alvorlig art at de krenker den menneskelige sivilisasjon som
sådan”. Norge hadde i 1992 ikke straffebestemmelser som vernet slik interesse. Å bruke
straffeloven 2005 § 103 i dette tilfellet ville derfor vært å gi bestemmelsen tilbakevirkende
kraft.
10) Videre er det en grunnleggende forutsetning for bruk av krigsforbryterbestemmelse at
straffutmålingen blir den samme enten man bruker gammel eller ny lov. Dette er kommet
direkte til uttrykk i straffeloven 2005 § 3 annet ledd der det heter:
”straffen kan likevel ikke overskride straffen som ville ha blitt idømt etter
straffelovgivningen på gjerningstidspunktet”.
11) I tillegg gjelder fortsatt foreldelsesfristene etter straffeloven 1902 som for de fleste av
handlingene i denne saken innebærer en foreldelsesfrist på 15 år, selv om de alvorligste
krigsforbrytelsene etter straffeloven 2005 ikke har noen foreldelsesfrist. Det ville være
tilbakevirkende kraft og i strid med Grunnloven § 97 dersom de nye foreldelsesfristene
skulle vekke til live straffeansvar for handlinger som allerede var foreldet da konkret
etterforsking ble påbegynt. Det vises i denne sammenheng til Rt. 1945 side 109 (Quislingdommen)
der denne rettsoppfatningen er kommet til uttrykk.
12) Staten Jugoslavia var en union av seks delrepublikker. Under Titos kommunistiske ledelse
ble det fremhevet at alle var jugoslaver, og de etniske og religiøse forskjellene ble bevisst
skjøvet i bakgrunnen. I Bosnia-Hercegovina bodde bosnjaker, serber og kroater – til dels
side om side. Bosnjakene er muslimer, serberne er ortodokse og kroatene er katolikker.
I den vanlige befolkningen respekterte folkegruppene stort sett hverandre. Det var en rekke
blandingsekteskap. Etter Titos død i 1980 gikk unionen gradvis i oppløsning. Nasjonalistiske
partier med tilknytning til de forskjellige etniske folkegruppene kom til makten i
regionene. Rundt 1990 var det politisk uenighet om Bosnia-Hercegovina skulle bli en
selvstendig stat, eller gå sammen med Serbia, eller deles mellom Kroatia og Serbia. Bosnia-
Hercegovina ble anerkjent som uavhengig stat i april 1992. Dette ble ikke godtatt av
serbiske ledere. Dette førte umiddelbart til krig.
- 3

13) Basert på forklaringene i saken og dokumentbevis legger retten til grunn at tiltalte for den
perioden tiltalebeslutningen omfatter, var knyttet til HOS som er en forkortelse for
kroatiske forsvarsstyrker og var en nyetablert paramilitær enhet. HOS var ikke en militær
velorganisert enhet med trente soldater, men var en enhet rekruttert med frivillige,
idealister, nasjonalister, leiesoldater, personer fra utlandet og kriminelle. Lederen av HOS,
Blaz Kraljevic, hadde selv ikke noen militær bakgrunn, og enheten fikk derved ikke en
gjennomført militær struktur. Ikke minst på grunn av sammensetningen og mangel på
struktur og disiplin kunne enkelte HOS-medlemmer begå grove overgrep mot sivile uten at
dette var godkjent av Kraljevic. Slike overgrep skjedde særlig i Dretelj leir, men også ved
enkelte pågripelser.
14) Retten finner det bevist at tiltalte ikke var en del av Kraljevic’ ordinære livvakter og at han
heller ikke var vanlig soldat i HOS, men at han hadde en form for mellomlederfunksjon i
enheten med lederoppgaver knyttet til militærpolitiet i HOS. Han ledet en periode HOS-MP
i Stolac. Han hadde ingen lederoppgaver knyttet til Dretelj leir, og han var heller ikke
fangevokter i leiren. I den tidligste fasen i HOS vervet han bosnjaker til enheten, og deretter
bidro han til å få oversikt over gjenværende sivile serbere i Stolac. Arbeidsområdet ble
senere utvidet til å omfatte hele distriktet.
15) I august 1992 var det ca. 130 mannlige fanger og ca. 90 kvinnelige fanger med en
gjennomsnittsalder i leiren på ca. 50 år. Overfor mange av fangene i leiren skjedde det
meget grove fysiske og psykiske overgrep. Det skjedde minst to drap. Flere av de
kvinnelige fangene ble utsatt for voldtekter – noen av dem en rekke ganger. Det skjedde
også seksuelle overgrep mot mannlige fanger. En rekke fanger ble under oppholdet utsatt
for tortur og annen form for mishandling. Mange fikk varig mén.
16) Etter en konkret vurdering av hver enkelt tiltalepost, er retten kommet til at tiltalte er
skyldig i elleve tilfeller av krigsforbrytelse i form av frihetsberøvelse av sivile ikkestridende
serbere med etterfølgende internering i Dretelj leir. Interneringen varte for alle
elleve fangene vesentlig mer enn én måned og/eller fangene ble utsatt for ualminnelige
lidelser. Tiltalte frifinnes for den voldtekten som han er tiltalt for (avsnitt 206 – 221).
Med hensyn til vold knyttes tiltalte spesielt til ett tilfelle: under et avhør som varte ca. én
time og som ble ledet av tiltalte, måtte kvinnen kle seg naken og ble utsatt for slag og ulike
former for tortur (avsnitt 240 og 245).
17) Når det gjelder straffutmålingen, foreligger det begrenset relevant rettspraksis i Norge på
dette området. Avgjørelser fra internasjonale domstoler gjelder stort sett alvorligere forhold
og har dessuten andre straffutmålingsrammer enn dem som er knyttet til straffutmåling etter
straffeloven 1902 – som skal legges til grunn i denne saken.
- 4

18) Når det gjelder tiltalte, legger retten i straffskjerpende retning vekt på at han hadde
mellomlederoppgaver som bl.a. innebar å finne sivile serbere og føre de viktigste av dem til
Dretelj – primært med sikte på senere fangeutveksling med kroater og bosnjaker som ble
holdt internert av serbere. Løytnants grad kan brukes som en illustrasjon på hans nivå i
organisasjonen. Hans gjennomføring av oppgavene medførte at uskyldige ble ført til
Dretelj, og der utsatt for langvarig internering og i en rekke tilfeller for vold, andre overgrep
og nedverdigende behandling. Tiltalte hadde imidlertid ikke på noe tidspunkt noen
fangevokter- eller lederoppgaver knyttet direkte til Dretelj. Men på grunn av tiltaltes
lokalkunnskap og aktivitet i området, må det legges til grunn at det ble flere pågripelser og
noen kom tidligere til Dretelj enn tilfellet ville ha vært uten tiltaltes medvirkning. Et
vesentlig straffskjerpende moment er den tortur kvinnen ble utsatt for under avhøret som
ble ledet av tiltalte. At selvstendig straffansvar for denne volden er foreldet, er ikke til
hinder for at retten ved henvisning til straffeloven 1902 § 223 annet ledd – som ikke er
foreldet – tillegger volden markert vekt ved straffutmålingen.
19) Selv om tiltalte ikke har et selvstendig straffeansvar for de enkelte handlingene som de
sivile serberne ble utsatt for i Dretelj, er det av betydning for straffutmålingen hvordan den
frihetsberøvelsen som han medvirket til, ble gjennomført jf. straffeloven 1902 § 223 annet
ledd. Straffutmålingen skal derved ikke skje som om han selv medvirket til de enkelte
handlinger som skjedde i Dretelj, men følgene for dem som han medvirket til å bringe til
Dretelj, er et viktig straffskjerpende element.
20) Når det gjelder tidsfaktoren dvs. at det er gått 16 år fra handlingene fant sted til forholdene
pådømmes, har retten funnet vurderingen vanskelig. Tiltalte har hele tiden i Norge oppført
seg eksemplarisk, hatt fast arbeid og er ikke straffet. På den annen side er det ofte
tilfeldigheter som avgjør når de ansvarlige for krigsforbrytelser som befinner seg i et annet
land, blir avslørt og etterforsket. Retten finner – under noe tvil – ikke grunn til å legge
avgjørende vekt på tidsfaktoren. Hadde retten gjort det, ville en vesentlig del av straffen
vært gjort betinget.
21) I formildende retning legger retten noe vekt på at tiltalte til en viss grad har bidratt under
etterforskingen ved innledningsvis under avhørene bl.a. å ha navngitt de fleste av dem som
er omhandlet i tiltalebeslutningen og derved selv knyttet seg til dem, og dessuten har han
forklart seg i til sammen 17 avhør. Den omstendighet at han unnlot å pågripe enkelte
serbere, har også en viss formildende betydning.
22) Retten nevner i tillegg at han ved et avhør bare lot som om han utøvde vold, mens han i
realiteten ikke la hånd på kvinnen som ble avhørt. Dette gjaldt den samme kvinnen som ble
utsatt for tortur under det første avhøret som også ble ledet av tiltalte.
- 5

23) Etter en samlet vurdering finner retten at straffen skal settes til fengsel i fem år.
24) Det er rettens oppfatning at det ikke er grunnleggende forskjell mellom dommen og
påtalemyndighetens påstand om fengsel i ti år når det gjelder vurderingen av straffverdigheten
av de forskjellige handlingene. Forskjellen mellom påstand og dom har primært
sin årsak i de postene der tiltalte er frifunnet.
25) Tingretten legger til grunn at det er hjemmel for oppreisningserstatning ved frihetsberøvelse
som omfattes av straffeloven § 223 annet ledd, og at dette også må gjelde straffeloven 2005
§ 103 selv om denne bestemmelsen ikke er nevnt i skadeserstatningsloven. Tiltalte dømmes
ikke etter noen voldsparagrafer, men ved fastsettelse av oppreisningsbeløpet, legger retten
vekt på vold som skjedde fra tiltaltes side, og vold der han var direkte ansvarlig. Tiltalte
skal imidlertid ikke svare økonomisk for andres overgrep i Dretelj. Dette innebærer at
tiltalte ikke skal betale oppreisningserstatning for voldtektene i Dretelj.
26) For den kvinnen som i tillegg til medvirkning til frihetsberøvelse, ble utsatt for tortur under
et avhør ledet av tiltalte, settes oppreisningsbeløpet til kr 100 000. For de andre fornærmede
som har fremmet krav, settes beløpet til kr 40 000 til hver, men slik at vedkommende som
ble utsatt nålebruk under et avhør ledet av tiltalte, tilkjennes kr 60 000. Samlet oppreisningserstatning
blir derved kr 400 000.
27) Retten finner ikke grunnlag for økonomisk erstatning.
28) Dommen er enstemmig bortsett fra en dissens vedrørende årsakssammenheng knyttet til
varig mén for én kvinne.
* * *
- 6

29) RETTENS UAVHENGIGHET
30) På grunn av sakens spesielle karakter finner retten grunn til å understreke at norske
domstoler arbeider fullstendig uavhengig av norske og utenlandske myndigheter, som heller
ikke har hatt noen innflytelse på rettens sammensetning eller denne dommen. Det har ikke
vært noen henvendelser til retten fra noen myndigheter i noe land – heller ikke norske
myndigheter.
31) HVA SOM SKAL BEHANDLES AV RETTEN
32) Bakgrunnen for at saken fremmes i Norge er at tiltalte i 1993 via Kroatia flyktet til Norge
sammen med sin kone, og at han etter noen år ble norske statsborger.
33) Det denne retten skal behandle er de konkrete handlingene som er angitt i tiltalebeslutningen
som derved danner rammen for saken. Tiltalte er – etter justert tiltalebeslutning
– tiltalt for forbrytelse mot menneskeheten, for krigsforbrytelse mot person ved
pågripelser og/eller medvirkning til innesperring av 17 sivile, for grov vold under ett avhør
og for én voldtekt.
34) Retten skal ikke avgjøre skyld og uskyld knyttet til de væpnede konfliktene i tidligere
Jugoslavia. Denne saken gjelder konkret én bosnjaks handlinger eller medvirkning til
handlinger overfor sivile serbere. Retten er klar over at det i betydelig utstrekning også
skjedde overgrep fra serbere overfor bosnjaker, men dette er ikke temaet for denne saken
som er begrenset til tiltaltes handlinger.
35) Videre påpeker retten at saken følger norske regler med hensyn til saksbehandling, krav til
lovhjemmel for å kunne dømme noen, og strenge krav til bevis for å kunne domfelle. Retten
skal bare bygge på det som er presentert for den under hovedforhandlingen som i sin helhet
gikk for åpne dører.
36) SAKENS BAKGRUNN I KORTE TREKK
37) Staten Jugoslavia som var en union av seks delrepublikker, gikk i årene 1980 – 1990
gradvis i oppløsning. Nasjonalistiske partier med tilknytning til de forskjellige etniske
folkegruppene kom til makten i regionene.
38) Under Titos kommunistiske ledelse – frem til hans død i 1980 – ble det fremhevet at alle
var jugoslaver, og de etniske og religiøse forskjellene ble bevisst skjøvet i bakgrunnen.
- 7

I Bosnia-Hercegovina bodde bosnjaker, serber og kroater – til dels side om side.
Bosnjakene er muslimer, serberne er ortodokse og kroatene er katolikker. I den vanlige
befolkningen respekterte folkegruppene stort sett hverandre. Det var en rekke blandingsekteskap.
39) Rundt 1990 var det politisk uenighet om Bosnia-Hercegovina skulle bli en selvstendig stat,
eller gå sammen med Serbia, eller deles mellom Kroatia og Serbia. Bosnia-Hercegovina ble
anerkjent som uavhengig stat i april 1992. Dette ble ikke godtatt av serbiske ledere. Dette
førte umiddelbart til krig i Neretva-dalen som går fra innlandet til Adriaterhavet, og som ble
ansett som strategisk viktig. Serbiske enheter rykket frem i dette området. Kroatiske enheter
støttet av bosniske enheter kom i kamp med serberne.
40) Under første del av krigen hadde bosniske og kroatiske enheter fremgang. Serbiske enheter
kom tilbake med store styrker og tok hele Neretvas venstre bredd. Kroatene og bosnjakene
hindret at serberne fikk tatt de største byene i landet. I Sarajevo klarte serberne ikke å innta
byen, mens forsvarerne klarte ikke å bryte beleiringen rundt byen. Under fredsforhandlingene
var mange serbere og kroater innstilt på at Bosnia-Hercegovina skulle deles mellom
Serbia og Kroatia, men bosnjakene – støttet av en del serbere og kroater i den vanlige
befolkningen – ønsket en egen stat. Dette ledet etter hvert til splittelse også mellom
bosnjaker og de kroatene som ønsket å dele Bosnia-Hercegovina i to.
41) Tiltalte som bodde i byen Stolac øst for Neretva-dalen, knyttet seg til HOS som var en
paramilitær enhet med utgangspunkt i det høyreekstremistiske partiet i Bosnia-Hercegovina.
HOS som ikke hadde et militært fundament fra før, rekrutterte idealister, nasjonalister,
leiesoldater og kriminelle. HOS samarbeidet den første tiden med kroatiske enheter mot
serberne.
42) I serbiskdominerte områder ble det tatt krigsfanger og sivile ikke-stridende fanger. HOS
svarte med å ta sivile ikke-stridende serbere til fange. Tanken var utveksling av fanger.
Noen av dem ble ført til Dretelj leir. På grunn av manglende disiplin i mange ledd i HOS,
skjedde det overgrep mot serbiske fanger. Dette var både tortur og annen grov vold.
43) Lederen for HOS var den karismatiske Blaz Kraljevic. Han kjempet for et selvstendig
Bosnia-Hercegovina. Det ble etter hvert et motsetningsforhold mellom ham og kroatene da
kroatene gikk for en deling av landet. Kraljevic og hans livvakter ble drept i et bakholdsangrep
– formodentlig utført av noen med tilknytning til en kroatisk enhet.HOS gikk
deretter i oppløsning.
- 8

44) SAKENS RAMME
45) Tiltalte er A født 290866, spesialpedagog, p.t. sykmeldt, gift, to barn på 13 og 15 år,
uformuende, ikke tidligere straffet eller bøtelagt.
46) Statsadvokatene ved Det nasjonale statsadvokatembetet har den 9. juli 2008 satt Tiltalte
under tiltale for overtredelse av :
I
Straffeloven av 20. mai 2005 nr. 28 § 102 første ledd bokstav e) (jf. § 3 annet ledd
og straffeloven av 22. mai 1902 nr. 10 § 223 første og annet ledd)
for forbrytelse mot menneskeheten, som ledd i et utbredt eller systematisk angrep
rettet mot en sivilbefolkning, å ha fengslet eller på annen alvorlig måte berøvet en
person friheten i strid med grunnleggende folkerettslige regler.
Grunnlag:
I tidsrommet fra anslagsvis mai til oktober 1992 i Hercegovina, i forbindelse med en
væpnet konflikt mellom serbiske militære styrker på den ene side og bosniskkroatiske
og kroatiske militære styrker på den annen side, internerte bosnisk-kroatiske
og kroatiske styrker et ukjent antall ikke-stridende sivile av serbisk herkomst.
Personene ble pågrepet og internert med tvang uten beslutning fra kompetent
myndighet og uten lovlig grunnlag. Interneringen fant sted blant annet i en nedlagt
tobakksstasjon og i en tidligere konfeksjonsfabrikk i Stolac kommune og i
militærleiren Dretelj i Capljina kommune. Tiltalte var soldat, og fra mai 1992
befalingsmann, i Croatian Defence Forces (HOS) som deltok i interneringen. I
tidsrommet juni til oktober s.å. pågrep han selv, eller gav ordre om pågripelse av,
følgende sivile som ble internert og behandlet som nærmere beskrevet nedenfor eller
foretok avhør av personer i fangenskap; således:
1) 6. august 1992 i Stolac kommune i Bosnia i Hercegovina, ble den sivile ikkestridende
etniske serberen Milan Stanisavic, født 17.04.1935 pågrepet. Han ble
holdt i fangenskap blant annet i Dretelj leir, og løslatt omkring 30. oktober s.å.
Under frihetsberøvelsen ble han av HOS-soldater gjentatte ganger slått, sparket,
truet til å drikke urin og utsatt for fiktiv henrettelse med skytevåpen. Videre ble
han nektet tilstrekkelig tilgang til mat, fikk ikke muligheter for ivaretakelse av
personlig hygiene og måtte sove på betonggulv. Stanisavic fikk varige symptomer
på posttraumatisk stress.
2) 6. august 1992 i Stolac kommune i Bosnia i Hercegovina, ble den sivile ikke-
stridende etniske serberen Draginja Duka, født 22.12.1922 pågrepet. Hun ble holdt
i fangenskap blant annet i Dretelj leir, og løslatt 31. oktober s.å. Under
frihetsberøvelsen i Dretelj ble Duka nektet tilstrekkelig tilgang til mat, fikk ikke
muligheter for ivaretakelse av personlig hygiene og måtte sove på betonggulv.
3) 6. august 1992 i Stolac kommune i Bosnia i Hercegovina, ble den sivile ikke-
stridende etniske serberen Scepo Pjaca, født 02.08.1934 pågrepet. Han ble holdt i
fangenskap i Dretelj leir i omkring 10 dager. Under frihetsberøvelsen ble Pjaca
slått, nektet tilstrekkelig tilgang til mat, fikk ikke muligheter for ivaretakelse av
personlig hygiene og måtte sove på betonggulv.
- 9

4) 6. august 1992 i Stolac kommune i Bosnia i Hercegovina, ble den sivile ikke-
stridende etniske serberen Zdravka Birkic, født 09.10.1931 pågrepet. Hun ble holdt
i fangenskap blant annet i Dretelj leir, og løslatt 30. oktober s.å. Under
frihetsberøvelsen i Dretelj ble Birkic nektet tilstrekkelig tilgang til mat, fikk ikke
muligheter for ivaretakelse av personlig hygiene og måtte sove på betonggulv.
5) 6. august 1992 i Stolac kommune i Bosnia i Hercegovina, ble den sivile ikkestridende
etniske serberen Biljana Trninic-Medan, født 18.11.1946 pågrepet. Hun
ble holdt i fangenskap blant annet i Dretelj leir, og løslatt 31. oktober s.å. Under
frihetsberøvelsen i Dretelj ble hun sammen med andre fanger beordret til å stille
seg opp langs en vegg hvorpå de ble fortalt at de ville bli skutt. Videre ble Trninic-
Medan nektet tilstrekkelig tilgang til mat, fikk ikke muligheter for ivaretakelse av
personlig hygiene og måtte sove på betonggulv.
6) 6. august 1992 i Stolac kommune i Bosnia i Hercegovina, ble den sivile ikke-
stridende etniske serberen Boro Medan, født 01.01.1938 pågrepet. Han ble holdt i
fangenskap blant annet i Dretelj leir, og løslatt 31. oktober s.å. Medan ble nektet
tilstrekkelig tilgang til mat, fikk ikke muligheter for ivaretakelse av personlig
hygiene og måtte sove på betonggulv.
7) I tidsrommet 21. til 26. juni 1992 i Stolac kommune i Bosnia i Hercegovina, ble
den sivile ikke-stridende etniske serberen CC, født 29.09.1955 pågrepet to ganger.
Tiltalte ledet avhør av henne i HOS sine lokaler på i en tobakkstasjon hvor hun
ble holdt i fangenskap i til sammen 4 dager. Tiltalte gjorde intet for å løslate
henne. Under frihetsberøvelsen ble hun utsatt for gjentatte voldtekter av flere
HOS-soldater.
8) I tidsrommet 21. juni til 18. august 1992 i Stolac kommune i Bosnia i
Hercegovina, ble den sivile ikke-stridende etniske serberen RC, født 17.07.1927
pågrepet en rekke ganger. Han ble holdt i fangenskap blant annet på en
tobakkstasjon og i Dretelj leir, og løslatt omkring 18. august s.å. C ble nektet
tilstrekkelig tilgang til mat, fikk ikke muligheter for ivaretakelse av personlig
hygiene og måtte sove på betonggulv.
9) Omkring 9. juli 1992 i Stolac kommune i Bosnia i Hercegovina, ble den sivile
ikke-stridende etniske serberen Dragan Rudan, født 04.10.1956 pågrepet. Han ble
holdt i fangenskap blant annet i Dretelj leir, og løslatt omkring 1. november s.å.
Under frihetsberøvelsen ble han av HOS-soldater gjentatte ganger slått og sparket
og sammen med andre fanger beordret til å stille opp langs en vegg hvorpå de ble
fortalt at de ville bli skutt. Videre ble Rudan nektet tilstrekkelig tilgang til mat,
fikk ikke muligheter for ivaretakelse av personlig hygiene og måtte sove på
betonggulv.
10) Omkring 17. juni 1992 i Capljina kommune i Bosnia i Hercegovina, ble den sivile
ikke-stridende etniske serberen Milivoje Elezovic, født 11.09.1942 pågrepet. Han
ble holdt i fangenskap blant annet i Dretelj leir, og løslatt omkring 31. oktober s.å.
Under frihetsberøvelsen ble han av HOS-soldater gjentatte ganger slått og sparket.
Elezovic ble nektet tilstrekkelig tilgang til mat, fikk ikke muligheter for
ivaretakelse av personlig hygiene og måtte sove på betonggulv.
- 10

11) Omkring 12. juni 1992 i Capljina kommune i Bosnia i Hercegovina, ble den sivile
ikke-stridende etniske serberen EE, født 02.03.1941 pågrepet. Han ble holdt i
fangenskap blant annet i Dretelj leir, og løslatt omkring 31. oktober s.å. Under
frihetsberøvelsen ble han av HOS-soldater gjentatte ganger slått og sparket. EE ble
nektet tilstrekkelig tilgang til mat, fikk ikke muligheter for ivaretakelse av
personlig hygiene og måtte sove på betonggulv.
12) Omkring 12. juni 1992 i Capljina kommune i Bosnia i Hercegovina, ble den sivile
ikke-stridende etniske serberen Vera Brstina, født 10.10.1937 pågrepet. Hun ble
holdt i fangenskap blant annet i Dretelj leir, og løslatt omkring 31. oktober s.å.
Under frihetsberøvelsen ble hun av Tiltalte og andre HOS-soldater gjentatte
ganger slått og/eller sparket. Brstina ble nektet tilstrekkelig tilgang til mat, fikk
ikke muligheter for ivaretakelse av personlig hygiene og måtte sove på
betonggulv.
13) Omkring 10. juni 1992 i Capljina kommune i Bosnia i Hercegovina, ble den sivile
ikke-stridende etniske serberen DD, født 11.10.1939 pågrepet. Han ble holdt i
fangenskap blant annet i Dretelj leir, og løslatt omkring 31. oktober s.å. Under
frihetsberøvelsen i Dretelj ble han av HOS-soldater bl.a. gjentatte ganger slått og
sparket. DD ble nektet tilstrekkelig tilgang til mat, fikk ikke muligheter for
ivaretakelse av personlig hygiene og måtte sove på betonggulv.
14) Omkring 30. juni 1992 i Capljina kommune i Bosnia i Hercegovina, ble den sivile
ikke-stridende etniske serberen BB, født 27.08.1939 pågrepet. Hun ble holdt i
fangenskap blant annet i Dretelj leir, og løslatt omkring 30. oktober s.å. B ble
nektet tilstrekkelig tilgang til mat, fikk ikke muligheter for ivaretakelse av
personlig hygiene og måtte sove på betonggulv.
15) Omkring 30. juni 1992 i Capljina kommune i Bosnia i Hercegovina, ble den sivile
ikke-stridende etniske serberen MB, født 08.10.1937 pågrepet. Han ble holdt i
fangenskap blant annet i Dretelj leir, og løslatt omkring 30. oktober s.å. Under
frihetsberøvelsen i Dretelj ble han av HOS-soldater slått og sparket. B ble nektet
tilstrekkelig tilgang til mat, fikk ikke muligheter for ivaretakelse av personlig
hygiene og måtte sove på betonggulv.
16) Omkring 6. juni 1992 i Capljina kommune i Bosnia i Hercegovina, ble den sivile
ikke-stridende etniske serberen Rade Bulut, født 01.10.1950 pågrepet. Han ble
holdt i fangenskap blant annet i Dretelj leir, og løslatt omkring (17. august s.å .rettet
av møtende aktor til) 30. oktober. Under frihetsberøvelsen i Dretelj ble han av HOSsoldater
slått, sparket og fikk stukket nåler eller lignende under fingerneglene.
Bulut ble nektet tilstrekkelig tilgang til mat, fikk ikke muligheter for ivaretakelse
av personlig hygiene og måtte sove på betonggulv.
17) I juni 1992 i Dretelj leir i Capljina kommune i Bosnia i Hercegovina, avhørte han
sammen med andre HOS-soldater den frihetsberøvede ikke-stridende etniske
serberen AA, født 17.07.1956. Etter avhøret ble hun fortsatt holdt i fangenskap
frem til hun ble løslatt (31. oktober s.å .rettet av møtende aktor til) 18. august 1992.
Under frihetsberøvelsen ble hun voldtatt en rekke ganger av HOS-soldater, nektet
tilstrekkelig tilgang til mat, fikk ikke muligheter for ivaretakelse av personlig
hygiene og måtte sove på betonggulv.
- 11

18) (Frafalt av møtende aktor)
Omkring juni 1992 i Dretelj leir i Capljina kommune i Bosnia i Hercegovina, avhørte han sammen
med andre HOS-soldater den frihetsberøvede ikke-stridende etniske serberen Mica Bajic, født
27.07.47. Etter avhøret ble Bajic fortsatt holdt i fangenskap frem til han ble løslatt omkring 31.
oktober s.å. Under frihetsberøvelsen ble Bajic nektet tilstrekkelig tilgang til mat, fikk ikke
muligheter for ivaretakelse av personlig hygiene og måtte sove på betonggulv.
De beskrevne pågripelser og interneringer var et omfattende og planlagt angrep rettet
mot en ikke-stridende del av den serbiske befolkning, både kvinner og menn, og
iverksatt utelukkende fordi de var serbere.
II
Straffeloven 2005 § 103 første ledd bokstav h) (jf. § 3 annet ledd og straffeloven
av 22. mai 1902 nr. 10 § 223 første og annet ledd)
for krigsforbrytelse, i forbindelse med væpnet konflikt, i strid med folkeretten ulovlig
å ha sperret inne en beskyttet person.
Grunnlag:
I april 1992 angrep den serbisk dominerte Yugoslavia National Army (JNA) bosniskkroatiske
og kroatiske militære styrker i Hercegovina, og oppnådde kontroll over
områder sør for Mostar. Angrepet hadde sammenheng med at Kroatia hadde erklært
seg som selvstendig stat i juni 1991 og Bosnia i Hercegovina (BiH) tilvarende i mars
1992. De nye statene ble anerkjent av blant annet EF (nåværende EU) henholdsvis i
januar og april 1992. Fra omkring mai s.å. ble JNA drevet ut av blant annet
kommunene Capljina, Stolac og Mostar som deretter ble kontrollert av bosniskkroatiske
og kroatiske militære styrker, herunder Croatian Defence Forces (HOS). I
området var det kontinuerlig skuddveksling mellom bosnisk-kroatiske og kroatiske
styrker på den ene side og JNA på den andre siden.
I ovennevnte situasjon ble ikke-stridende sivile serbere pågrepet og internert som
beskrevet under post I. Under fangenskap ble de utsatt for gjentatt voldsbruk,
herunder slag, spark, brennmerking med sigaretter, bruk av nåler under fingernegler
samt seksuelle overgrep. Som befalingsmann i HOS forholdt Tiltalte seg slik i
tidsrommet juni til oktober 1992:
a)
Pågrep eller beordret han pågrepet den ikke-stridende sivilist Milan Stanisavic, slik
som beskrevet i post I nr.1. Stanisavic ble frihetsberøvet som der nærmere beskrevet.
b)
Pågrep han den ikke-stridende sivilist Draginja Duka, slik som beskrevet i post
I nr.2. Duka ble frihetsberøvet som der nærmere beskrevet.
c)
Pågrep han den ikke-stridende sivilist Scepo Pjaca, slik som beskrevet i post I nr.3.
Pjaca ble frihetsberøvet som der nærmere beskrevet.
d)
Pågrep han den ikke-stridende sivilist Zdravka Brkic, slik som beskrevet i post I nr.4.
Brkic ble frihetsberøvet som der nærmere beskrevet.
- 12

e)
Pågrep eller beordret han pågrepet den ikke-stridende sivilist Biljana Trninic-Medan,
slik som beskrevet i post I nr.5. Trninic-Medan ble frihetsberøvet som der nærmere
beskrevet.
f)
Pågrep eller beordret han pågrepet den ikke-stridende sivilist Boro Medan, slik som
beskrevet i post I nr.6. Medan ble frihetsberøvet som der nærmere beskrevet.
g)
Besørget han ikke løslatelse av den ikke-stridende sivilist CC, slik som beskrevet i
post I nr.7. C ble frihetsberøvet som der beskrevet.
h)
Pågrep han den ikke-stridende sivilist RC, slik som beskrevet i post I nr.8. RC ble
frihetsberøvet som der nærmere beskrevet.
i)
Pågrep eller beordret han pågrepet den ikke-stridende sivilist Dragan Rudan, slik som
beskrevet i post I nr.9. Rudan ble frihetsberøvet som der nærmere beskrevet.
j)
Pågrep han den ikke-stridende sivilist Milivoje Elezovic, slik som beskrevet i post I
nr.10. Elezovic ble frihetsberøvet som der nærmere beskrevet.
k)
Pågrep han den ikke-stridende sivilist EE, slik som beskrevet i post I nr.11. EE ble
frihetsberøvet som der nærmere beskrevet.
l)
Pågrep han den ikke-stridende sivilist Vera Brstina, slik som beskrevet i post I nr.12.
Brstina ble frihetsberøvet som der nærmere beskrevet.
m)
Pågrep han den ikke-stridende sivilist DD, slik som beskrevet i post I nr.13. DD ble
frihetsberøvet som der nærmere beskrevet.
n)
Pågrep han den ikke-stridende sivilist BB, slik som beskrevet i post I nr.14. BB ble
frihetsberøvet som der nærmere beskrevet.
o)
Pågrep han den ikke-stridende sivilist MB, slik som beskrevet i post I nr.15. MB ble
frihetsberøvet som der nærmere beskrevet.
p)
Pågrep han den ikke-stridende sivilist Rade Bulut, slik som beskrevet i post I nr.16.
Bulut ble frihetsberøvet som der nærmere beskrevet.
q)
Avhørte han den ikke-stridende sivilist AA i Dretelj leir i Capljina kommune i Bosnia
i Hercegovina. Etter avhøret ble AA frihetsberøvet videre slik som beskrevet i post I
nr.17.
r) (frafalt av møtende aktor)
Avhørte han den ikke-stridende sivilist Mica Bajic i Dretelj leir i Capljina kommune i Bosnia i
Hercegovina. Etter avhøret ble Bajic frihetsberøvet videre slik som beskrevet i post I nr.18.
- 13

III
Straffeloven 2005 § 103 første ledd bokstav b) (jf. § 3 annet ledd og straffeloven
av 22. mai 1902 nr. 10 § 231 første straffalternativ, jf. § 232)
for krigsforbrytelse, i forbindelse med væpnet konflikt, å ha påført en beskyttet person
stor lidelse eller betydelig skade på legeme eller helse, særlig ved tortur eller annen
grusom eller umenneskelig behandling.
Grunnlag:
Sommeren 1992 i Dretelj leir i Capljina kommune i Bosnia i Hercegovina, under den
internasjonale væpnede konflikt og den situasjon som beskrevet under post II,
forholdt Tiltalte seg som befalingsmann i Croatian Defence Forces (HOS) slik:
a)
I juni 1992 avhørte han sammen med andre HOS-soldater den frihetsberøvede ikkestridende
sivilist AA. Under avhøret ble hun slått med en batong ulike steder på
kroppen, rispet med kniv i ansikt og på brystene, brent med sigaretter og fikk stukket
nåler eller lignende under fingerneglene. Etter avhøret ble AA fortsatt holdt i
fangenskap uten medisinsk behandling. Hun fikk alvorlige psykiske helseplager med
langvarige depresjoner og angst.
b) (frafalt av møtende aktor)
I juni 1992 avhørte han sammen med andre HOS-soldater den frihetsberøvede ikke-stridende sivilist
Mica Bajic. Under avhøret ble han slått, brent med sigaretter og fikk stukket nåler, eller lignende
under fingerneglene. Etter avhøret ble Bajic fortsatt holdt i fangenskap uten medisinsk behandling.
Han fikk alvorlige psykiske helseplager med diagnose kronisk posttraumatisk stresslidelse.
IV
Straffeloven (2005) § 103 første ledd bokstav d (jf. § 3 annet ledd og straffeloven
av 22. mai 1902 nr. 10 § 192 første ledd annet straffalternativ slik bestemmelsen
lød før 1. januar 1995)
for krigsforbrytelse, i forbindelse med en væpnet konflikt, å ha utsatt en beskyttet
person for voldtekt.
Grunnlag:
Omkring 30. juni 1992 i Capljina kommune i Bosnia-Hercegovina, under den
internasjonale væpnede konflikt og den situasjon som beskrevet under post II, i
forbindelse med at han som befalingsmann i Croatian Defence Forces (HOS) pågrep
den ikke-stridende sivilist BB på hennes bopel i X i Y, tiltvang han seg samleie med
henne. Han truet/dyttet henne ned i en sofa, dro av henne trusen og førte penis inn i
hennes skjede. Tiltalte var tungt bevæpnet og BB var på grunn av redsel ute av
stand til å motsette seg handlingen.
- 14

47) HOVEDFORHANDLINGEN
48) Hovedforhandling i saken ble holdt i tidsrommet fra den 27. august 2008 til den 22. oktober
2008. Tiltalte, to oppnevnte forsvarere, to aktorer og bistandsadvokat møtte.
49) Det ble foretatt lyd- og bildeopptak av vesentlige deler av hovedforhandlingen. Det ble
foretatt den bevisføring som fremgår av rettsboka sammenholdt med opptakene.
50) For retten ble det ført fire sakkyndige: én sakkyndig med tema konflikten i Bosnia-
Hercegovina 1992, én sakkyndig med tema vitnepsykologi og hukommelse, og to
sakkyndige vedrørende skadeomfanget til to fornærmede i saken.
51) Forklaringen til tiltalte og kommunikasjonen med ham skjedde på norsk. Vedrørende
vitneforklaringene var det oppnevnt tre tolker. I saken ble det mottatt forklaring fra
43 vitner hvorav 19 møtte for retten, 19 ble avhørt over videolink til Serbia, Bosnia, USA
og Australia og 5 forklarte seg i telefonavhør.
52) I forkant av hovedforhandlingen hadde retten besluttet at behandlingen i retten skulle starte
med at tiltalte ble foreholdt tiltalebeslutningen, og at partene deretter prosederte de
overordnede rettslige problemstillingene knyttet til bruk av de nye krigsforbryterbestemmelsene
i relasjon til spørsmålene om tilbakevirkende kraft og foreldelse.
53) Deretter holdt aktor sitt innledningsforedrag og forsvarer sitt innlegg. Professor Svein
Mønnesland ga retten en innføring i konflikten i 1992, og professor Tim Brennen
redegjorde for vitnepsykologi og hukommelse.
54) Tiltalte ga så sin forklaring, og vitnene ble ført for retten. Det ble foretatt den
dokumentasjon som fremgår av rettsbok, opptak og avmerking i dokumentutdrag.
55) De rettslige beslutningene under hovedforhandlingen fremgår av rettsboka og omfattet
følgende:
56) For det første kom retten til at Grunnloven § 97 ikke hindrer enhver bruk av de nye
bestemmelsene om krigsforbrytelser – dog med vesentlige rammer og begrensninger. Det
vises i denne sammenheng til fremstillingen under kapittelet Krigsforbryterbestemmelsene
– forholdet til Grunnloven (avsnitt 63 – 85).
- 15

57) For det andre besluttet retten å tillate påtalemyndigheten å foreholde tiltalte referatene fra
politiavhør av ham. Forsvarerne hadde motsatt seg dette under henvisning til at referatene
fra avhørene er upresise og ukorrekte, og at avhørene ikke ble sluttført på riktig måte idet
man bestemte seg for å ta nye avhør i stedet. Rettens begrunnelse var følgende:
”Retten finner å tillate at påtalemyndigheten kan foreholde tiltalte utsagn som er
nedtegnet fra de aktuelle avhørene, men retten påpeker
for det første at en hovedårsak til at det gis tillatelse er at det foreligger lydopptak av
tiltaltes forklaringer slik at det er mulig å kunne fastslå hva som ble sagt, og at det er
opplyst at det ikke vil dreie seg om avgjørende bevis i saken;
for det andre at forsvarerne vil ha adgang til på ethvert senere stadium av hovedforhandlingen
å komme tilbake til utsagn fra avhørsreferatene som er brukt, med slik
utfyllende informasjon som lydopptakene måtte tilsi;
for det tredje at det er uheldig at bestemmelsene i påtaleinstruksen om sluttføring av
avhør i dette tilfellet ikke ble fulgt særlig fordi det har vist seg at påtalemyndigheten
ønsker å bruke disse første politiavhørene i forbindelse med tiltaltes forklaring i
retten. Dette gjelder særlig påtaleinstruksen § 8-11 fjerde ledd om at endringer skal
skje ved tilføyelse til rapporten og at avhør så vidt mulig skal forelegges til
underskrift. I dette tilfellet var alt dette mulig, men ble ikke gjort – formodentlig fordi
politiet foretrakk nye omfattende avhør i stedet. Derved blir avhørene stående uten
endringer og presiseringer – noe tiltalte åpenbart ville foretatt – og uten underskrift.
I tillegg er det et spørsmål om man ved nedtegningen i konsentrert form har mistet
vesentlige nyanser. Det fremgår av påtaleinstruksen § 8-2 femte ledd at avhørene
”ikke må ta sikte på å trette ut avhørte”. Retten bemerker at det skjedde ca. 30 timer
avhør over tre dager uten forsvarer til stede.
Retten viser til Rt. 2003 side 549 og Rt. 2003 side 1511.
Ved rettens avsluttende vurdering av bevisene i saken vil retten om nødvendig foreta
en konkret og helhetlig vurdering av bevisverdien av det som er foreholdt ham av
referatene av de første avhørene. Det er i denne sammenheng vesentlig for retten at
rettergangen sett under ett fremstår som rettferdig.”
58) For det tredje fattet retten slik beslutning vedrørende forklaringer gitt i perioden 1992 til
1995:
Påtalemyndigheten har begjært dokumentasjon av 12 forklaringer avgitt i perioden
1992 til 1995 av enkelte av de fornærmede. Det er bl.a. anført at forklaringene ikke er
avgitt i anledning saken og derfor kan dokumenteres i sin helhet.
Forsvarerne har motsatt seg dokumentasjon og annen bruk av forklaringene. Det er
bl.a. anført at de er avgitt i anledning saken, og at enhver bruk vil være i strid med
Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) .
- 16

Retten viser innledningsvis til at menneskerettsloven fastsetter at EMK har forrang
foran ordinær norsk lov, og at EMK derfor står sentralt ved tolking av norsk lov slik
at det blir størst mulig sammenheng mellom norsk lov og EMK.
De aktuelle forklaringene er dels avgitt til serbiske domstoler mens det ennå var krig i
regionen, dels avgitt til andre instanser enn domstol eller politi og dels avgitt uten at
mottaker og nedtegner av avhøret er identifisert. Ikke ved noen av avhørene har det
vært forsvarer til stede for å ivareta eventuelle mulige gjerningsmenns interesser.
Retten påpeker at avgjørelser knyttet til EMK art. 6 fastslår at adgangen til
kontradiksjon dvs. adgangen for forsvarerne til å stille spørsmål til vitnet, er en
bærebjelke ved rettferdig rettergang særlig når det gjelder avgjørende eller
hovedsaklig vitnebevis.
Videre finner retten at forklaringene er fremkommet i anledningen saken. Det er ikke
nødvendig at tiltalte skal være siktet eller at etterforskingen skal påbegynt og være
rettet mot ham for at forklaringene skal omfattes at dette begrepet. Forklaringene
gjelder krigsforbrytelser knyttet til Dretelj leir og gjelder – etter det som er opplyst –
bl.a. overgrep som gjenfinnes i tiltalebeslutningen. Retten kan ikke se at disse
forklaringene prinsipielt sett stiller seg annerledes enn en politiforklaring med
anmeldelse av en straffbar handling der gjerningsmannen enten ikke er identifisert
eller ikke siktet. Hadde forklaringene skjedd overfor norsk politi eller domstol, måtte
de anses som avgitt i anledningen saken dvs. den sak som til slutt ble resultatet av
etterforsking i ettertid - og dette selv om oppfølgende etterforsking først skjedde flere
år senere. Retten viser til visse likhetstrekk med avgjørelsen i Rt. 1994 side 610 særlig
side 619.
Dette innebærer at både EMK art. 6 og en fortolking av straffeprosessloven § 296 og
§ 297 gir til resultat at straffeprosessloven § 296 og § 297 kommer til anvendelse på
forklaringene. Forklaringene kan derved ikke fremlegges som dokumentbevis eller
som beslag.
Vedrørende forklaringene er det tre ulike situasjoner:
1. Vitnet møter og forklarer seg direkte for retten enten i Oslo tingrett eller via
videolink.
Hensynet til kontradiksjon er her fullt ivaretatt. Dette innebærer at partene –
innenfor rammen av § 296 annet ledd dvs. bl.a. ved motstrid – kan konfrontere
vitnet med hva som fremgår av forklaringen. Den omstendighet at
forklaringene er avgitt til ulike myndigheter og instanser finner retten ikke
grunn til å legge vekt på jf. at § 296 annet ledd siste punktum gir tilsvarende
regel for en ordinær skriftlig erklæring. Det skal skje konfrontasjon ved
motstrid og ikke bekreftelse ved overensstemmende forklaring.
2. Vitnet vil verken møte eller på annen måte forklare seg direkte for retten.
Kontradiksjon er derved ikke mulig. Dersom forklaringen vil være avgjørende
bevis, gir EMK art. 6 ikke adgang til opplesning.
- 17

3. Vitnet er avgått ved døden. Kontradiksjon er derved ikke mulig. Dersom
forklaringen vil være avgjørende bevis, gir EMK art. 6 ikke adgang til
opplesning.
Ved at vesentlige deler av bevisføringen i vår sak gjenstår, er det for tidlig for retten å
ta standpunkt til om forklaringene er avgjørende bevis. Vedrørende pkt. 2 og pkt. 3
avventer retten med å ta standpunkt til eventuell opplesning. Er forklaringen
avgjørende eller hovedsaklig bevis, vil opplesning ikke bli tillatt.
Det er ikke adgang til å få frem innholdet i forklaringene ved for eksempel å føre
etterforsker som vitne.
Slutning:
1. Ingen av forklaringene tillates dokumentert eller fremlagt.
2. Overfor møtende vitner tillates konfrontering ved motstrid.
3. Vedrørende andre vitner utstår rettens standpunkt med hensyn til eventuell
opplesning.”
59) For det fjerde fattet retten slik beslutning vedrørende opplesning av vitneforklaring til vitnet
Elec:
”Fornærmede i post IV har navngitt Tiltalte som gjerningsmann basert på at hun har
hørt navnet av andre. Hun kjente ham ikke fra før, og hun har ikke identifisert ham på
annen måte. Det finnes ikke objektive bevis. Bevisbedømmelsen må derfor basere seg
på en samlet vurdering av de forklaringer som foreligger. Forklaringer fra vitner som
befant seg på stedet, vil kunne være hovedsaklig eller avgjørende bevis.
Vitnet Elec skal ha befunnet seg på stedet. Hun har forklart seg for norsk politi. Til
hovedforhandlingen ble det forsøkt vitnets medvirkning til avhør via videolink, men
vitnet motsatte seg dette. Under hovedforhandlingen ble det etablert telefonisk kontakt
mellom rettens administrator og vitnet, men hun nektet å medvirke. Hun truet med å
tilkalle politiet dersom retten ikke avsluttet samtalen – og dette til tross for at det ved
anledningen var stedlig politi i sivil til stede i hennes leilighet i tillegg til norsk politi.
Kontradiksjon har etter dette ikke vært mulig.
Det vil ikke være en rettferdig rettergang i samsvar med EMK artikkel 6 dersom
hennes politiforklaring leses opp uten mulighet til å stille oppfølgende spørsmål
knyttet både til faktum og til hennes hukommelse. Dette særlig på bakgrunn av at det
er gått 16 år siden det anførte forhold, og dessuten på bakgrunn av hennes reaksjon
ved den telefoniske kontakten under hovedforhandlingen.
Slutning: Opplesning tillates ikke.”
- 18

60) Tiltalte erklærte seg ikke skyldig, men bekreftet at han hadde forestått flere av pågripelsene.
61) Aktor la ned følgende påstand:
1. Tiltalte f. 29.08.66, dømmes for overtredelse av
- Straffeloven av 20. mai 2005 nr. 28 § 102 første ledd bokstav e) jf. § 3 annet ledd og
straffeloven av 22. mai 1902 nr. 10 § 223 første og annet ledd.
- Straffeloven 2005 § 103 første ledd bokstav h, jf. § 3 annet ledd og straffeloven av
22. mai 1902 nr. 10 § 223 første og annet ledd.
- Straffeloven 2005 § 103 første ledd bokstav b) jf. § 3 annet ledd og straffeloven av
22. mai 1902 nr. 10 § 231 første straffalternativ jf. § 232.
- Straffeloven av 22. mai 1902 nr. 10 § 192 første ledd annet straffalternativ (slik
bestemmelsen lød før 1. januar 1995)
til en straff av fengsel i 10 – ti – år.
Til fradrag i straffen tilkommer han 294 dager for utholdt varetekt.
2. Tiltalte frifinnes for tiltalebeslutningens post II r) og III b).
3. Tiltalte , dømmes til å betale oppreisningserstatning og erstatning slik:
a) til Biljana Trninic Medan oppreisning med inntil kr 300 000,- fastsatt etter rettens
skjønn.
b) til Vera Brstina oppreisning med inntil kr 300 000,- fastsatt etter rettens skjønn.
c) til CC oppreisning med inntil kr 300 000,- fastsatt etter rettens skjønn.
d) til Milevoeje Elezovic oppreisning med inntil kr 300 000,- fastsatt etter rettens
skjønn.
e) til EE oppreisning med inntil kr 300 000,- fastsatt etter rettens skjønn.
f) til Draginja Duka oppreisning med inntil kr 300 000,- fastsatt etter rettens skjønn.
g) til Dragan Rudan oppreisning med inntil kr 300 000,- fastsatt etter rettens skjønn.
h) til DD oppreisning med inntil kr 300 000,- fastsatt etter rettens skjønn.
j) til BB oppreisning med inntil kr 300 000,- og erstatning begrenset oppad til
kr 322 326 fastsatt etter rettens skjønn.
k) til AA oppreisning med inntil kr 300 000,- og erstatning begrenset oppad til
kr 2 268 207 fastsatt etter rettens skjønn.
62) Forsvarer la ned påstand om frifinnelse – subsidiært at tiltalte anses på mildeste måte.
- 19

63) KRIGSFORBRYTERBESTEMMELSENE – FORHOLDET TIL GRUNNLOVEN
64) Grunnloven § 97 har følgende ordlyd:
”ingen Lov maa gives tilbagevirkende Kraft”.
65) Norge hadde ikke krigsforbrytelsesbestemmelser før ved straffeloven 2005 der disse
bestemmelsene trådte i kraft 7. mars 2008. Før dette hadde straffeloven 1902 utelukkende
krigsrelaterte bestemmelser knyttet til forbrytelser mot Norge og Norges statsforfatning.
I tiltalebeslutningen i denne saken er det primært benyttet de nye krigsforbryterbestemmelsene
i straffeloven 2005. For retten har det vært nødvendig å vurdere rekkevidden av
Grunnloven § 97 i forhold til de nye krigsforbryterbestemmelsene idet handlingene i følge
tiltalebeslutningen fant sted i 1992.
66) Justisdepartementet tok opprinnelig ikke sikte på at krigsforbryterbestemmelsene skulle
kunne brukes på handlinger begått før lovens ikrafttredelse. Etter innspill fra enkelte
høringsinstanser ble det foretatt en nærmere utredning av dette temaet. Dette ledet til en ny
bestemmelse om krigsforbryterbestemmelsenes virkeområdet i tid. Departementets nærmere
vurderinger fremgår av Ot.prp.nr.8 (2007-2008).
67) På tidspunktet for handlingene hadde straffeloven § 3 første ledd følgende ordlyd:
”har Straffelovgivningen undergaaet Forandring i Tiden efter en Handlings Foretagelse,
kommer, for saa vidt intet modsat er bestemt, de ved Foretagelsen gjældende strafferetslige
Bestemmelser til Anvendelse paa Handlingen”.
68) I forbindelsen med vedtagelsen av krigsforbryterbestemmelsene ble § 3 endret for så vidt
gjelder disse forbrytelsene. Det fremgår følgende av nye § 3 annet ledd:
”bestemmelsene i kap 16 (les: krigsforbryterbestemmelsene) anvendes på handlinger begått
før ikrafttredelsen dersom handlingen på gjerningstidspunktet var straffbar i følge dagjeldende
straffelovgivning og ansett som folkemord, forbrytelse mot menneskeheten eller krigsforbrytelse
etter folkeretten. Straffen kan likevel ikke overskride straffen som ville ha blitt idømt
etter straffelovgivningen på gjerningstidspunktet.”
69) For retten blir det først å vurdere om nye § 3 annet ledd står seg i forhold til Grunnloven
§ 97 og i tilfellet med hvilke begrensninger.
70) Som ved lovtolkning generelt, er det nødvendig å ta utgangspunkt i hva som er hensikten
med lovbestemmelsen – hva er formålet med Grunnloven § 97?
71) Denne bestemmelsen er gitt for å verne om enkeltindividets sikkerhet, gi forutberegnelighet,
beskytte mot vilkårlighet og medvirke til tillit til rettsordenen i Norge. Bestemmelsen
skal sikre at det ikke legges nye byrder til eldre handlinger. På strafferettens område betyr
dette for det første at ingen skal straffes for en handling som vedkommende ikke kunne vite
var straffbar da den var begått, og for det andre at ingen skal straffes strengere enn det
- 20

vedkommende kunne vite om straffutmålingen da handlingen ble begått. På Eidsvoll i 1814
ble det i et tidlig utkast til Grunnlov uttrykt på følgende enkle måte:
”at give en Lov tilbagevirkende Kraft er uretfærdigt”.
72) Grunnloven er hovedankeret i norsk rett. Det kreves en omfattende og grundig
saksbehandling for endringer av Grunnloven. Dette skal sikre at endringene er veloverveide
og ikke populistiske impulsvedtak basert på nasjonale eller internasjonale strømninger.
73) Ved krigsoppgjøret i Norge etter den annen verdenskrig gikk flertallet i Klinge-kjennelsen
(Rt. 1946 side 198) langt i å akseptere tilbakevirkning, og da med en anordning som
innførte dødsstraff. Flertallet var enig i at Grunnloven § 97 i utgangspunktet er absolutt på
strafferettens område. Flertallet kom likevel til at det foreliggende tilfellet ikke var i
konflikt med § 97, og at det for øvrig lå utenfor rammen av det området som denne
grunnlovsbestemmelsen har til hensikt å regulere. Det ble lagt avgjørende vekt på at det
karakteristiske ved handlingene var krigsforbrytelser i strid med folkerettens regler om
krigens lover og sedvaner. Utferdigelsen av anordningen av 1945 med dødsstraff for slike
handlinger var derved i realiteten å åpne adgang for norske domstoler til å gjøre allerede
ervervede straffekrav gjeldende. Straffskjerpelsen til dødsstraff som maksimalstraff ble
godkjent under henvisning til at ingen har tenkt på slike forhold som dannet bakgrunn for
krigsoppgjøret. Mindretallet utalte at det alltid har vært ansett som hevet over tvil at § 97
danner en absolutt hindring for at en straffebestemmelse til skade for tiltalte bringes til
anvendelse på handlinger som er foretatt før bestemmelsens ikrafttreden, og at det heller
ikke er adgang til ved ny lov å skjerpe straffen for eldre forbrytelser. Mindretallet fant ikke
å kunne legge avgjørende vekt på den omstendighet at det var en ekstraordinær situasjon –
også fordi dette var egnet til å vanskeliggjøre en rolig og rettferdig overveielse. Mindretallet
uttalte videre at den omstendighet at folkeretten tillot dødsstraff ikke kunne gjøre det
berettiget å bruke nye bestemmelser i strid med Grunnloven.
74) Klingekjennelsen er omdiskutert. Statsforfatningsprofessorene Frede Castberg og Johs.
Andenæs var sterkt kritiske til flertallsbegrunnelsen, og det er fra andre anført at kjennelsen
er uklar når det gjelder forholdet til folkeretten. Tingretten er av den oppfatning at
Klingekjennelsen i dag ikke har vesentlig vekt ved tolking av Grunnloven § 97. Kjennelsen
har sprikende begrunnelser og fremkom i en for landet ekstraordinær situasjon.
75) Tingretten legger til grunn at ingen kan straffedømmes i Norge utelukkende på grunnlag av
en folkerettsregel. En slik regel må først innarbeides i norsk lovgivning for at den skal
kunne brukes til å straffedømme noen. Dette er fastslått i Grunnloven § 96 om at ingen kan
dømmes uten etter ”Lov” og med dette er ment norsk lov eller forskrift gitt med hjemmel i
norsk lov. Videre er det ikke korrekt behandling av Grunnloven å basere en grunnlovsprøving
på aktuelle rimelighetsbetraktninger.
- 21

76) Retten er kommet til at Grunnloven § 97 ikke hindrer bruk av de nye bestemmelsene om
krigsforbrytelser så lenge det dreier seg om samme handling, samme straff, samme
foreldelse og straffebestemmelsene ivaretar samme interesse ved bruk av de nye
bestemmelsene som ved bruk av straffeloven 1902 som gjaldt da handlingene fant sted.
Dette innebærer som tingrettens konklusjon at verken den nye straffeloven § 3 annet ledd
eller § 103 ”krigsforbrytelse mot person” er i strid med Grunnloven. Disse bestemmelsene kan
derfor i utgangspunktet brukes i denne saken. Derimot vil bruk av § 102 ”forbrytelse mot
menneskeheten” i dette konkrete tilfellet være grunnlovsstridig.
77) Rettens begrunnelse for sitt standpunkt er i hovedsak basert på følgende:
78) For det første dekkes gjerningsbeskrivelsene i tiltalebeslutningen fullt ut av straffeloven
§ 223 om frihetsberøvelse i den ordinære straffeloven som gjaldt i 1992. Blir tiltalte funnet
skyldig, dømmes han derfor for handlinger som var straffbare også i 1992. Forskjellen blir
anvendelse av lovparagraf, og en slik paragrafendring er subsumpsjonsendring som ikke er
vernet av Grunnloven så lenge handlingen var straffbar etter tidligere lovgivning. Dette
forutsetter imidlertid at det er samme handling som er behandlet i gammel og ny lovbestemmelse,
og lovbestemmelsene må ta sikte på å ivareta likeartet interesse. Straffeloven
av 1902 § 223 er en bestemmelse som rammer ulovlig frihetsberøvelse og er gitt til vern om
den personlige frihet. Straffeloven av 2005 § 103 bokstav h) gjelder krigsforbrytelse mot
person og ulovlig innesperring av beskyttet person. Denne krigsforbryterbestemmelsen
rammer samme handling og verner samme interesse som § 223, men er særskilt relatert til
krigsforbrytelse og stiller derved enkelte tilleggskrav utover kravene i § 223. Disse kravene
kommer retten tilbake til nedenfor under avsnitt 80 – 85.
79) Når det derimot gjelder straffeloven av 2005 § 102 finner retten at bruk av denne
bestemmelsen vil være i strid med Grunnloven § 97. Denne bestemmelsen gjelder
forbrytelse ” mot menneskeheten” …… ”som ledd i et utbredt eller systematisk angrep rettet mot en
sivilbefolkning”. Denne bestemmelsen verner helt andre interesser enn § 103 og § 223. På
handlingstidspunktet i 1992 hadde Norge ingen lovbestemmelser med tilsvarende innhold
eller som vernet slik interesse. Når påtalemyndigheten har påberopt at § 102 og § 103 i
denne saken kan brukes ved siden av hverandre, må dette forstås slik at også påtalemyndigheten
er av den oppfatning at bestemmelsene ivaretar forskjellige interesser. Dersom
den straffbare handling hadde skjedd etter krigsforbryterbestemmelsenes ikrafttredelse, er
retten enig i at bestemmelsene kunne brukes ved siden av hverandre idet hver av de to
bestemmelsene inneholder et unikt element som ikke finnes i den andre bestemmelsen.
Imidlertid ivaretar straffeloven 1902 § 223 vedrørende forbrytelse mot personlig frihet
utelukkende den interesse som man finner igjen i straffeloven 2005 § 103 vedrørende
krigsforbrytelse mot person. Det vil da være i strid med Grunnloven § 97 å anvende § 102 i
nærværende sak i tillegg til § 103. Eller sagt på en annen måte: en subsumpsjonsendring fra
den ene straffebestemmelsen § 223 som verner den personlige frihet, til to nye
krigsforbryterbestemmelser hvorav bare den ene verner forbrytelse mot person, vil være
- 22

grunnlovsstridig. At en straffebestemmelse som rammer handlinger ”mot menneskeheten”
ivaretar annen interesse enn en straffebestemmelse som rammer handlinger begått ”mod den
personlig Frihet” fremgår av Ot.prp.nr. 8 (2007-2008) vedrørende terminologi i forbindelse
med bruk av ”mot menneskeheten”. På engelsk er det tilsvarende uttrykket ”against
humanity” og på fransk ”contre l`humanité”. Justisdepartementet har selv formulert det slik
at det gjelder handlinger som er ”av en så alvorlig art at de krenker den menneskelige
sivilisasjon som sådan”. Norge hadde i 1992 ikke straffebestemmelser som vernet slik
interesse. Å bruke straffeloven 2005 § 103 i dette tilfellet ville derfor vært å gi
bestemmelsen tilbakevirkende kraft. Avslutningsvis i denne sammenheng viser retten til at
påtalemyndigheten har påberopt bruk av § 102 som enhetsforbrytelse, mens § 103 er
påberopt anvendt for hver fornærmet. Også dette tilsier bruk av § 103 og ikke § 102 idet
§ 223 forutsetter en individualisering av hver frihetsberøvelse. Dette innebærer som
konklusjon at bruk av straffeloven 2005 § 102 vil være i strid med Grunnloven § 97. På
bakgrunn av det standpunktet som retten er kommet til, blir det ikke nødvendig å vurdere
om handlingene forsettlig er skjedd som ledd i ”et utbredt eller systematisk angrep rettet mot en
sivilbefolkning” som er et ytterligere grunnvilkår etter § 102 om forbrytelse mot menneskeheten.
80) Når det gjelder straffeloven 2005 § 103, stiller den noen tilleggskrav utover kravene i
straffeloven 1902 § 223. Disse kravene er ytterligere forutsetninger for bruk av § 103. Disse
tilleggskravene er for det første at handlingen skal ha skjedd i forbindelse med en ”væpnet
konflikt”. Dette fremstår som utvilsomt. Retten viser til den nærmere gjengivelsen av
konflikten. For det andre stilles det krav om at frihetsberøvelsen skal gjelde ”beskyttet
person”. Dette vil gjelde sivile ikke-stridende personer og vil bli vurdert konkret. For det
tredje må innesperringen være ”i strid med folkeretten”. Etter rettens vurdering må dette gjelde
folkeretten slik den var i 1992 for at det ikke skal oppstå et nytt problem i forhold til
tilbakevirkende kraft. Nedtegnet folkerett på det aktuelle tidspunktet var i hovedsak
Geneve-konvensjonen av 1949 med noen tilleggsprotokoller. Geneve-konvensjonen er en
konvensjon om beskyttelse av sivile i krigstid. Denne konvensjonen har ulike vilkår
avhengig av om det dreier seg om en internasjonal konflikt eller en væpnet konflikt uten
internasjonal karakter. Retten finner at vilkårene for begge de to alternativene er oppfylt i
denne saken. Retten finner at det på det aktuelle tidspunktet forelå en internasjonal konflikt.
Det vises her til hovedavsnittet om konflikten i Bosnia-Hercegovina. Både landene Rest-
Jugoslavia (Serbia), Kroatia og Bosnia-Hercegovina var på forskjellige måter involvert i
konflikten. Geneve-konvensjonen stiller krav om minst to land. Geneve-konvensjonens
artikler 41 – 43 fastsetter meget strenge regler for internering av sivile. Det kreves at det er
absolutt nødvendig av sikkerhetshensyn, og det stilles spesielle krav til saksbehandlingen.
Med forbehold om konkret vurdering knyttet til hver enkelt tiltalepost, finner retten at
interneringen av sivile i Dretelj leir skjedde i strid med Geneve-konvensjonen jf. bl.a.
konvensjonens artikler 30, 31, 32 og 43. Tiltalte var klar over at dette var i strid med
folkeretten.
- 23

81) Såfremt konflikten ses på som en konflikt uten internasjonal karakter, påpeker retten at
handlingene likevel var i strid med Geneve-konvensjonen. Av artikkel 3 fremgår det for
slike interne konflikter at sivile
”skal bli behandlet humant og uten noen forskjell av ugunstig art på grunn av rase,…religion
eller tro,…, eller noe liknende forhold”.
82) I tillegg inneholder artikkel 3 forbud mot å ta gisler. Å foreta frihetsberøvelse av sivile
ortodokse serbere der det var et vesentlig formål med frihetsberøvelsen å internere dem for
å bruke dem til utveksling med kroater og bosnjaker som var internert av serbere, vil være i
strid med artikkel 3 både på grunn av den etniske utvelgelsen og fordi det er en gisselsituasjon
ved at fangene er tenkt bruk som pressmiddel/byttemiddel under konflikten.
Tiltalte var klar over det rettsstridige formålet.
83) For det andre er det en grunnleggende forutsetning for bruk av krigsforbryterbestemmelse at
straffutmålingen blir den samme enten man bruker gammel eller ny lov. Dette er kommet
direkte til uttrykk i den nye § 3 annet ledd der det heter:
”straffen kan likevel ikke overskride straffen som ville ha blitt idømt etter
straffelovgivningen på gjerningstidspunktet”.
84) For det tredje gjelder fortsatt foreldelsesfristene etter straffeloven 1902 som for de fleste av
handlingene i denne saken innebærer en foreldelsesfrist på 15 år, selv om de alvorligste
krigsforbrytelsene etter straffeloven 2005 ikke har noen foreldelsesfrist. Det ville være
tilbakevirkende kraft og i strid med Grunnloven § 97 dersom de nye foreldelsesfristene
skulle vekke til live straffeansvar for handlinger som allerede var foreldet da konkret
etterforsking ble påbegynt. Det vises i denne sammenheng til Rt. 1945 side 109 (Quislingdommen)
der denne rettsoppfatningen er kommet til uttrykk (jf. side 117 i dommen).
Om det foreligger foreldelse skal derfor vurderes etter fristene i straffeloven 1902. Slik
forståelse av rettstilstanden er bekreftet i forarbeidene til straffeloven 2005 § 91 jf.
Ot.prp.nr.90 (2003-2004) og i forarbeidene til krigsforbryterbestemmelsene jf. Ot.prp.nr.8
(2007-2008).
85) For det fjerde er det fra forsvarernes side påberopt at krigsforbryterbestemmelser ikke kan
brukes fordi det gir en mer belastende karakteristikk enn frihetsberøvelse. Retten finner at
Grunnloven § 97 ikke er anvendelig i denne sammenheng. At det dreier seg om krigsforbrytelse
vil ved domfellelse klart måtte fremgå av premissene i dommen – også dersom
det var straffeloven 1902 som ble anvendt. Retten ser ingen avgjørende betenkeligheter ved
å bruke en krigsforbrytelsesparagraf på handlinger som er krigsforbrytelse såfremt
bestemmelsene ivaretar likeartet interesse.
- 24

86) STEDLIG KOMPETANSE
87) Når det gjelder straffelovgivningens anvendelse på handlinger i utlandet, fastsetter
straffeloven 2005 § 5 at det kan reises sak i Norge overfor en person som etter
handlingstidspunktet er blitt norsk statsborger eller har fått bosted i Norge. Også etter
straffeloven 1902 § 12 kunne handlingene pådømmes i Norge selv om de var begått i
utlandet av person som den gang var utlending, fordi § 223 om frihetsberøvelse er spesielt
nevnt i § 12 første ledd punkt 4 bokstav a). At det i mellomtiden er endret påtaleregler jf.
straffeloven 1902 § 13, er utelukkende en endring knyttet til organiseringen av norsk
påtalemyndighet. Slike organisatoriske endringer er ikke av en slik karakter at de er vernet
av Grunnloven § 97.
88) FORELDELSE
89) Når det gjelder foreldelse, har mange av handlingene som er beskrevet i tiltalebeslutningen,
15 års foreldelse etter straffeloven 1902. Som påpekt foran er det foreldelsesfristen etter
denne loven som kommer til anvendelse. Dette innebærer at foreldelse inntrådte sommeren
2007 såfremt ikke foreldelsesfristen da var avbrutt. Reglene om dette finnes i straffeloven
1902 § 69. Mistenkte må siktes for handlingene innen fristens utløp for å unngå at
foreldelse inntrer. Siktelsen mot tiltalte ble i denne saken tatt ut den 8. mai 2007. Denne
siktelsen brukte straffeloven 1902 og oppga de relevante lovbestemmelsene, riktig tid, riktig
sted, tiltaltes rolle, handlingenes art og at det gjaldt handlinger mot ”sivile ikke-stridende
personer av serbisk etnisitet”. Det eneste denne siktelsen ikke inneholdt, var en
identifisering av hver enkelt fange. Dette tilkom senere og foreligger i tiltalebeslutningen.
Med den siktelse som ble tatt ut i mai 2007, ble tiltalte gjort kjent med at han måtte påregne
å bli straffeforfulgt for de eventuelle handlinger han som medlem av HOS hadde begått i
månedene mai til september 1992 og som gjaldt frihetsberøvelse, grov vold og voldtekt.
Etter tiltalebeslutningen i saken er det nettopp disse forhold som er tema for saken. Retten
finner derfor at siktelsen av mai 2007 var informativ og konkret nok til at det skjedde
avbrytelse av foreldelsesfristen. Derved er ingen av postene i tiltalebeslutningen foreldet
– dog forutsatt den lovanvendelse som fremgår av tiltalebeslutningen. Retten vil senere
komme tilbake til konkrete forhold i denne sammenheng.
90) BEVISSITUASJONEN
91) Når det gjelder de konkrete handlinger som er omfattet av tiltalebeslutningen, er bevisene i
hovedsak forklaringer fra fornærmede, fra tiltalte og fra andre som helt eller delvis skal ha
vært til stede. Ved at det ikke har vært noen formell vitneplikt i saken, er det bare frivillige
vitner som er hørt av retten. Videre er det gått 16 år siden de påberopte handlinger, og dette
svekker nødvendigvis påliteligheten i forklaringene. For det første er det forhold knyttet til
- 25

hukommelse, for det andre kan vitner gjennom årene ha vært påvirket av andre – enten ved
kontakt eller ved egen innhenting av informasjon på Internett, og for det tredje har norsk
etterforsking ikke generelt vært rettet mot overgrep i området på det aktuelle tidspunkt, men
vært rettet mot tiltaltes eventuelle handlinger.
92) Basert på redegjørelsen fra den sakkyndige i vitnepsykologi og hukommelse – sammen med
fagstoff innenfor temaet – finner retten grunn til å påpeke at tiden som en dempende faktor
for hukommelsens pålitelighet, anses udiskutabel i fagmiljøene. Videre er det lite i
forskningsmaterialet som tyder på at minner som er tapt på et tidspunkt, kommer tilbake
igjen på et senere tidspunkt. Selv minner av sterke hendelser blir endret igjennom årene,
men dette gjelder da særlig detaljer og kan lede til falsk minne. Ved traumerelaterte
hendelser huskes gjerne hovedelementet med stor detaljrikdom, men der detaljene ofte
inneholder feil og ufullstendigheter. Detaljene kan også ubevisst være påvirket av motiv.
Har et vitne vært utsatt for flere traumatiske opplevelser over en kort tidsperiode, vil vitnet
ofte ha problemer med å skille de enkelte opplevelsene fra hverandre. Forskning viser at
hukommelsen er styrt av en rekke faktorer som ender i ubevisste systematiske eller
tilfeldige feil i forklaringer overfor retten. Dette kan også gjelde vitner med generelt høy
tillit og troverdighet. Retten må derfor utvise forsiktighet med hensyn til å bruke generell
troverdighet som grunnlag for å konkludere med pålitelighet vedrørende konkrete
handlinger. Forskning viser også at feilidentifisering av uskyldige personer synes å være
den hyppigste årsaken til feilaktige domfellelser. Retten har ved bevisvurderingen i denne
saken forsøkt å være bevisst risikoen for ubevisste og/eller bevisste feil i forklaringene.
93) KONFLIKTEN I BOSNIA-HERCEGOVINA
94) Allerede fra slutten av 1800-tallet var Bosnia-Hercegovina et omstridt landområde. Det var
befolket av tre folkegrupper med hver sin religion. Det er bosnjaker som i hovedsak er
muslimer, og utgjør nesten halvparten av befolkningen i landet. Det er serbere som i
hovedsak er ortodokse, og utgjør 1/3 av befolkningen, og det er kroater som i hovedsak er
katolske, og utgjør 1/6 av befolkningen. De snakket i utgangspunktet det samme språket.
Bosnia-Hercegovina utgjorde lenge en del av Jugoslavia. På 1920-tallet var det politisk
kaos. Under den annen verdenskrig opererte Ustasja i dette området støttet av aksemaktene.
Ustasja var ekstreme fascister som definerte serberne som sine hovedfiender, drev serbere
på flukt og tok livet av en rekke av dem.
95) Omtrent ved verdenskrigens slutt ble det kommunistisk maktovertagelse i Jugoslavia med
Tito som leder. Han etablerte en union med seks delrepublikker der Bosnia-Hercegovina
var ett av områdene. Da han døde i 1980, gikk unionen gradvis i oppløsning. Nasjonalismen
kom til overflaten i de ulike delene av Jugoslavia. Milosevic ble partileder og president i
Serbia og hadde ambisjoner om å bli leder for et serbiskdominert Jugoslavia. Slovenia,
Kroatia og Makedonia ønsket å løsrive seg fra den jugoslaviske unionen. Kosovo hadde
- 26

allerede en selvstendig posisjon. I Kroatia kom Tudjman til makten, og han hadde også en
nasjonalistisk grunnholdning.
96) I Bosnia-Hercegovina var det etter valget i 1990 tre dominerende partier: et serbisk parti
ledet av Karadzic med bånd til Milosevic, et kroatisk parti som et år senere ble ledet av
Boban med tilknytning til Tudjman, og et bosnjakisk parti ledet av Izetbegovic. Allerede i
1991 oppsto det skarpe motsetninger mellom de tre partiene. Militære enheter som ble
omfattet av motsetningene, var JNA som var en videreføring av Titos gamle folkehær, men
som gradvis ble mer og mer serbiskdominert, og TO som var et heimevern som etter hvert
ble underlagt JNA og dermed serbiskdominert. Disse enhetene var godt militært utstyrt.
Kroatia opprettet sin hær betegnet som HVO.
97) Neretva-dalen som gjennom århundrer har vært en sentral ferdselsvei fra Adriaterhavet og
inn i Balkan, var et viktig strategisk område i Hercegovina. Elva Neretva har også vært et
befolkningsskille med mange kroater på vestsiden og mange serbere på østsiden med
bosnjaker spredt over områdene og særlig i byer som for eksempel Stolac.
98) I juni 1991 erklærte Slovenia og Kroatia seg som uavhengige stater og ikke lenger tilknyttet
det serbisk-dominerte Jugoslavia. Det ble krig. Slovenia som hadde et forberedt forsvar, sto
mot det serbiske angrepet, og denne krigen ble avsluttet et kort tid. Kroatia var militært
dårlig organisert og utrustet.
99) Mange kroater og bosnjaker oppfattet Tudjman som for passiv. De etablerte derfor den
paramilitære organisasjonen HOS som står for kroatiske forsvarsstyrker. HOS besto ikke av
trente militære, men var en blanding av folkelig motstand og kriminelle uten militær orden
og disiplin. For å markere styrke og få tilslutning benyttet HOS Ustasja-symboler fra den
annen verdenskrig og signaliserte vilje til å ta kontroll frem til elva Drina. Serberne ble
provosert av Ustasja-symbolene, og også Kroatias ledelse så HOS som et problem. HOS
fikk stor oppslutning hos bosnjakene og deler av den kroatiske befolkning. Mot slutten av
1991 ble Blaz Kraljevic kommandant for HOS i Bosnia-Hercegovina. Kraljevic hadde i
mange år bodd i Australia og etter hjemkomsten vært leder av informasjonskontoret til et
nydannet parti. Han hadde ingen militær bakgrunn, men var karismatisk og brukte enkelt
språk. Han var for et selvstendig Bosnia-Hercegovina. I første fase samarbeidet han og
HOS med kroatene og HVO.
100) Fra slutten av september 1991 var den kroatiske hæren HVO bedre organisert og erobret en
del serbiskdominerte kaserner med våpenlagre.
- 27

101) I de serbiskkontrollerte områdene ble den kroatiske befolkningen drept eller fordrevet og
serbiske paramilitære enheter herjet. Byen Vukovar øst i Kroatia ble utbombet, og serbiske
enheter rykket inn og drepte et betydelig antall sivile. Det ble forsøkt med fredsdiplomati,
men det ble ikke oppnådd fred.
102) Mens krigen pågikk i Kroatia i 1991, økte spenningen i Bosnia-Hercegovina. Serbiske
militære enheter tok kontroll over strategiske steder. Kroater og muslimer ble pågrepet og
internert, og mange flyktet til andre deler av landet. Også kroatiske paramilitære styrker
væpnet seg. HVO og HOS tok kontroll over kroatiskdominerte kommuner som for
eksempel Capljina. Etter hvert som kroatene fikk bevæpnet seg og organisert seg, valgte
serbiske enheter å evakuere strategiske punkter og kaserner som lå i kroatisk-kontrollert
område. Dette omfattet blant annet leiren Dretelj. Da det ble våpenhvile i Kroatia i januar
1992, ble krigsfaren overhengende i Bosnia-Hercegovina.
103) Etter pålegg fra det internasjonale samfunnet ble det avholdt en folkeavstemning om
uavhengighet for Bosnia-Hercegovina. Av de som avga stemme, stemte nesten alle for
uavhengighet, men serberne boikottet avstemningen. Mot protester fra serberne erklærte
Bosnia-Hercegovina sin uavhengighet. Dette ledet til væpnede sammenstøt. Bosnia-
Hercegovina ble anerkjent internasjonalt den 6. april 1992 og fra da av var det krig.
Serberne proklamerte sin egen serbiske republikk i Bosnia-Hercegovina og fordrev eller
internerte den ikke-serbiske befolkningen. Milosovic i Serbia ville beholde mest mulig av
Bosnia-Hercegovina under serbisk kontroll i en storserbisk løsning. Tudjman i Kroatia
ønsket en tilsvarende løsning for de kroatiskdominerte områdene. Etter internasjonalt
initiativ møttes den 6. mai 1992 Boban og Karazic for forhandlinger. De ble enige om en
deling av Bosnia-Hercegovina. Bosnjakene reagerte negativt fordi de verken var tatt med på
møtet eller gitt egne rettigheter ved en løsning.
104) De serbiske styrkene hadde fremgang i mai 1992, fordrev kroater og bosnjaker og tok en
rekke av dem til fange. Nesten hele Neretva-dalen inkludert Stolac ble erobret. Sommeren
1992 var det kroatisk-bosnjakisk militær fremgang i Hercegovina. Under offensiven fra
kroatene og bosnjakene ble serbere fordrevet fra sine hjem, og mange av dem ble pågrepet
og internert blant annet i Dretelj leir nær Capljina. Tiltalebeslutningen gjelder noen av disse
serberne.
105) Da kroatene og serberne forhandlet om en politisk løsning som ikke forutsatte et selvstendig
Bosnia-Hercegovina, oppsto det et meget anspent forhold mellom det kroatiske HVO og
HOS ledet av Kraljevic. Kroatene krevde at HOS skulle oppløses og styrkene innlemmes i
HVO. Presidenten i Bosnia-Hercegovina, Izetbegovic, svarte med å utnevne Kraljevic til
medlem av generalstaben i Sarajevo. Dagen etter, den 9. august 1992, ble Kraljevic og hans
følge på til sammen ni personer likvidert på vei til et møte med kroatiske ledere. Bakholdsangrepet
ble formodentlig utført av noen med tilknytning til en kroatisk enhet. HOS gikk
deretter etter kort tid i oppløsning.
- 28

106) I de påfølgende årene var det en betydelig serbisk offensiv.
107) Etnisk rensing ved deportasjon eller drap ble aktivt brukt av partene, men i ulikt omfang.
Ved Srebrenica-massakren i juli 1995 ble ca. 8000 bosnjaker likvidert i en by som FN
hadde erklært som sikker sone.
108) Krigen varte fra april 1992 til desember 1995 og sluttet med Dayton-avtalen. Bosnia-
Hercegovina ble fortsatt ett land, men med en desentralisert etnisk struktur.
109) Under krigen ble til sammen ca. 100 000 drept hvorav omtrent halvparten var sivile.
1,8 millioner mennesker flyktet eller ble fordrevet fra sine hjem.
110) TILTALTES FORKLARING
Tiltalte forklarte under hovedforhandlingen at han vokste opp hos sine foreldre
sammen med en søster og sin bestemor. De bodde i et hus eid av familien. Han hadde
8-årig grunnskole i Stolac og gikk på videregående skole i Capljina. I Stolac bodde
personer med ulik etnisk bakgrunn side om side. Hans familie er muslimer, og i
vennekretsen var det både katolikker og ortodokse. Det kommunistiske partiet
dominerte, og Tito ønsket at alle skulle være jugoslaver slik at etnisitet og religion
ikke sto sentralt i oppveksten. Derimot var de fleste medlemmer av det kommunistiske
partiet.
Etter fullført skolegang spilte han i korps, band og i orkester og tjente litt ved blant
annet å spille i bryllup og begravelser. Han var ett år i det militære der alle
folkegruppene var representert. Deretter begynte han å arbeide på vinfabrikken i
Stolac og spilte i helgene.
Da det kommunistiske partiet gikk i oppløsning, ble han vanlig medlem av SDP.
På denne tiden bodde det i Stolac-området bosnjaker, kroater, serbere og jugoslaver,
og det var ganske vanlig med blandet ekteskap.
Etter påtrykk fra serbere utenfra begynte serbere i området å bevæpne seg. Høsten
1991 gikk serbiske reservestyrker fra Montenegro gjennom Stolac og opptrådte ufint
overfor lokalbefolkningen. Muslimene hadde på dette tidspunkt ikke begynt å skaffe
seg våpen. Situasjonen ble gradvis mer anspent i regionen. I april 1992 ble det vist
krigshandlinger i Sarajevo på fjernsyn. Dette omfattet også massakrering i en moské.
Dette påvirket dem, og da unge bosnjaker ble tilbudt våpen og uniform ved å dra til
Kroatia for så å kunne vende tilbake til hjembyen, reiste tiltalte som en av disse. De
fikk aldri våpen, og mange dro tilbake til Stolac. Serberne hadde på dette tidspunkt
tatt kontroll over byen. Tiltalte og en kamerat ble værende igjen i Kroatia mens de
andre som utgjorde mer enn 100 personer, dro tilbake. Bare tiltalte og kameraten fikk
- 29

våpen og uniform og ble der en måneds tid. Fordi det i leiren oppsto konflikt mellom
kroater og muslimer, valgte de to å dra videre og kom til Metkovic. Der ble de vist
filmer og var på møter. Filmene omfattet blant annet serbiske utsagn om at alle
muslimer skulle utslettes. Tiltalte sluttet seg til HVO som var en regulær bosniskkroatisk
styrke. Tiltalte ble tilknyttet en speidergruppe og var derved i første linje
under aktive krigshandlinger. 12. juni 1992 ble han sendt på et speideroppdrag som
han oppfattet nærmest var et selvmordsoppdrag fordi kroatene nå styrte HVO og
utelukkende ivaretok kroatiske interesser.
Etter å ha kommet unna det serbiske granatregnet den 12. juni, traff han to tidligere
kamerater som var sikkerhetsvakter for general Blaz Kraljevic. Sikkerhetsvaktene
omtalte HVO som forrædere. Kraljevic tilbød tiltalte å bli med til hans hovedkvarter,
og han forklarte hva han og HOS sto for. Han understrekte at de var pro-bosniske.
Kona til Kraljevic var bosnjak. Tiltalte sluttet seg til HOS og leverte fra seg sin HVOuniform
og tilhørende gevær. I HOS fikk han uniform, granatkaster og senere pistol.
Kraljevic hadde sin enhet i Ljubuski. Når tiltalte ikke var i tjeneste, bodde han som
oftest i Capljina hos sin kjæreste som senere ble hans kone. Tiltalte ble en av
sikkerhetsvaktene til Kraljevic og i tillegg sendt til Stolac for å verve bosnjaker til
HOS. Tiltalte beskrev Kreljevic som en karismatisk leder som ville frigjøre Bosnia, og
han var som en far for de unge soldatene.
Foreldrene til tiltalte ble begge såret under et granatangrep i juni måned. Den
9. august 1992 skulle tiltalte ha vært en av sikkerhetsvaktene til Kraljevic, men ble
stoppet i en kroatisk veisperring på vei til Ljubuski fra sykehuset der han hadde
besøkt sin mor. Denne dagen ble Kraljevic og samtlige av hans sikkerhetsvakter
likvidert i et bakholdsangrep. Dagen etter var en dommer, en politimann og tiltalte
med til gjerningsstedet for å bidra til identifisering. HOS gikk deretter i oppløsning.
Tiltalte ble innkalt til HVO der han ble tilbudt oppgaver og ny identitet. Han gikk ikke
med på dette og ble i stede knyttet til SIS – etterretningstjenesten i Bosnia-
Hercegovina og Kroatia – som drev med hemmelig etterretning. I juni 1993 flyktet
han med kona til Kroatia og deretter til Norge.
Om sin posisjon i HOS forklarte tiltalte at han var koordinator og brakte informasjon
til og fra HOS i Stolac og til og fra ledelsen i Ljubuski. Han hadde ingen formell tittel.
Dette varte ca. én uke inntil han ble såret under et granatangrep og fikk en
granatsplint i venstre hånd. Han var deretter i Stolac for å innhente opplysninger for
Kraljevic. I midten av juli fikk han formell grad som løytnant på lik linje med de
andre sikkerhetsvaktene fordi de derved fikk noe lønn.
Dretelj leir ble tiltalte kjent med i midten av juni etter at han traff Kraljevic og selv
ble såret. Leiren var oppholdssted for ca. 100 HOS-soldater, og det var også noen
fanger der. Selv fraktet han fanger til Dretelj noen ganger, og han var i leiren
ytterligere noen få ganger. Han var der som sikkerhetsvakt for Kraljevic. Han
- 30

observerte tortur ved én anledning. Flere av dem som han fraktet til leiren, ble brakt
dit til av hensyn til sin egen sikkerhet fordi de ellers ville bli drept i Stolac. Han
utførte bare ordre. Han sluttet i HOS fordi han etter Kraljevic død visste for mye og
sto i fare for å bli likvidert.
I forbindelse med politiavhør i mai 2007 utarbeidet han en liste med navn på dem han
hadde vært med på å pågripe og på dem han hadde hatt registreringssamtaler med.
Flere av disse har han bekreftet ble brakt til Dretelj.
Han utøvde ikke selv vold mot noen. Han hjalp flere av sine serbiske naboer slik at de
unngikk å havne i Dretelj. I HOS var det mange ulike mennesketyper. Kraljevic hadde
ikke full kontroll på sine menn. Det var ingen god disiplin, og det skjedde enkelte
grove overgrep fra HOS-soldater mot sivile serbere. I den siste fasen han var i HOS,
fikk han vite at to serbere var drept i Dretelj og at et ektepar var drept i Capljina.
I løpet av krigen i 1992–1995 døde til sammen 26 slektninger av ham og kona.
111) HOVEDPUNKTER VEDRØRENDE FAKTUM
112) Retten legger til grunn følgende som bevist vedrørende generelle faktiske omstendigheter
av direkte betydning for saken mot tiltalte:
113) Basert på forklaringene i saken og dokumentbevis legger retten til grunn at tiltalte for den
perioden tiltalebeslutningen omfatter, var knyttet til HOS. Videre legger retten til grunn at
HOS ikke var en militær velorganisert enhet med trente soldater, men var en enhet
rekruttert med frivillige, idealister, nasjonalister, leiesoldater, personer fra utlandet og
kriminelle. Kraljevic hadde selv ikke noen militær bakgrunn, og enheten fikk derved ikke
en gjennomført militær struktur. Ikke minst på grunn av sammensetningen og mangel på
struktur og disiplin kunne enkelte HOS-medlemmer begå grove overgrep mot sivile uten at
dette var godkjent av Kraljevic. Slike overgrep skjedde særlig i Dretelj leir, men også ved
enkelte pågripelser.
114) Retten finner det bevist at tiltalte ikke var en del av Kraljevic’ ordinære livvakter og at han
heller ikke var vanlig soldat i HOS, men at han hadde en form for mellomlederfunksjon i
enheten med lederoppgaver knyttet til militærpolitiet i HOS. Han ledet en periode HOS-MP
i Stolac. Han hadde ingen lederoppgaver knyttet til Dretelj, og han var heller ikke fangevokter
i leiren. I den tidligste fasen i HOS vervet han også bosnjaker til enheten, og deretter
bidro han til å få oversikt over gjenværende sivile serbere i Stolac. Arbeidsområdet ble
senere utvidet til å omfatte hele distriktet.
- 31

115) I Dretelj leir økte fangeantallet gradvis. I august 1992 var det ca. 130 mannlige fanger og
ca. 90 kvinnelige fanger med en gjennomsnittsalder i leiren på ca. 50 år. Overfor mange av
fangene i leiren skjedde det meget grove fysiske og psykiske overgrep. Det skjedde minst to
drap. Flere av de kvinnelige fangene ble utsatt for voldtekter – noen av dem en rekke
ganger. Det skjedde også seksuelle overgrep mot mannlige fanger. En rekke fanger ble
under oppholdet utsatt for tortur og annen form for mishandling. Mange fikk varig mén.
Også nedverdigende handlinger fant sted som for eksempel at fanger måtte krype på fire,
spise gress og komme med dyrelyder.
116) Ut fra bevisene i saken er det rettens vurdering at ingen av de serberne som ble pågrepet og
ført til Dretelj, ble ført dit av hensyn til deres egen sikkerhet ved at deres liv sto i så konkret
fare at pågripelse var nødvendig for å beskytte dem. Retten legger i denne sammenheng
særlig vekt på disse serbernes egne forklaringer der ingen av dem oppfattet at dette var
situasjonen, og dessuten ble ingen av dem orientert om dette som årsak til at de ble
pågrepet.
117) Retten oppfatter tiltaltes personlighet slik at han ble tiltrukket av politioppgaver og ønsket å
hevde seg gjennom utøvelse av politimyndighet. I noen sammenhenger ga han inntrykk av å
ha større myndighet enn det han reelt sett kan ha hatt.
118) TILTALEBESLUTNINGENS POST I
119) Lovanvendelsen og forholdet til Grunnloven er drøftet foran under avsnitt 79.
Det er der konkludert med at bruk av straffeloven 2005 § 102 ”forbrytelser mot
menneskeheten” ikke kan brukes mot tiltaltes handlinger i 1992 idet dette vil være i strid
med Grunnloven § 97. Tiltalte blir å frifinne for overtredelse av § 102.
120) TILTALEBESLUTNINGENS POST II, III og IV
121) POST II a)
122) Montenegrineren Milan Stanisavic f. 170435 hadde en kort tid vært i JNA, men forlatt den
enheten og dratt hjem til Stolac. Han var gift med en muslimsk kvinne. Tiltalte kjente
Stanisavic fra tiltalte var barn. Tiltalte – i egenskap av HOS-MP – hadde i månedsskiftet
juli/august oppsøkt Stanisavic, men unnlot da å pågripe ham. Sammen spiste de et godt
måltid.
- 32

123) Den 6. august 1992 ble Stanisavic igjen oppsøkt av HOS-soldater. Han ble da pågrepet
– antagelig fordi han hadde vært i JNA og hadde hatt våpen hjemme. Han ble først ført til
konfeksjonsfabrikken Inkos der HOS-MP hadde sitt hovedkvarter. Deretter ble han sammen
med andre fanger transportert til Dretelj leir der han var til 17. august 1992 – hvoretter han
var i andre fangeleirer frem til han ble løslatt i slutten av oktober 1992. Under oppholdet i
Dretelj leir ble han utsatt for omfattende tortur som ledet til at han av dansk spesiallege i
psykiatri i forbindelse med asylsøknad i Danmark noen år senere fikk diagnosen
posttraumatisk stress-syndrom. Stanisavic er nå død.
124) Tiltalte har erkjent å ha deltatt i pågripelsen av Stanisavic etter ordre fra general Kraljevic.
125) Retten finner det bevist at tiltalte medvirket til pågripelsen av Stanisavic, men uten å ha
noen sentral rolle ved pågripelsen. Gjennom sin tidligere kunnskap om Stanisavic var han
klar over at Stanisavic på pågripelsestidspunktet var sivil ikke-stridende. Tiltalte har
påberopt at Stanisavic ble tatt med av hensyn til sin egen sikkerhet, men som påpekt foran
under avsnitt 116, finner retten at dette ikke var tilfellet for noen av dem der dette er anført.
Det skjedde ingen vold overfor Stanisavic mens tiltalte deltok i pågripelsen og transporten
av ham til Dretelj. Transporten skjedde i en kolonne der også general Kraljevic deltok.
Tiltalte synes ikke å ha hatt noe ønske om at Stanisavic skulle pågripes, men innrettet seg
etter ordre. Ved bevisvurderingen har retten særlig lagt vekt på tiltaltes håndskrevne liste
utarbeidet under politiavhør i mai 2007 og vitneforklaringene til Stanisavic’ enke.
126) Tiltalte medvirket til en pågripelse som ledet til en frihetsberøvelse som varte i mer enn én
måned. Ut fra tiltaltes kunnskap om Stanisavic var pågripelsen ulovlig. Ordre fra overordnet
gir i dette tilfellet ikke grunnlag for unnskyldelig rettsuvitenhet, men det kan ha en viss
betydning ved straffutmålingen. Tiltalte handlet forsettlig med hensyn til frihetsberøvelsen.
Ut fra situasjonen var det ikke noe som tilsa at Stanisavic’ internering ville bli av særlig
kort varighet. Dessuten var tiltalte klar over at det skjedde overgrep i Dretelj og at også
Stanisavic kunne bli utsatt for dette. Tiltalte kunne derved ha innsett risikoen for at
interneringen av Stanisavic som en følge av pågripelsen i dette tilfellet ville vare mer enn én
måned, og at han kunne bli utsatt for ualminnelige lidelser. Vilkårene etter straffeloven
1902 § 223 annet ledd er derved oppfylt. Videre er vilkårene etter straffeloven 2005 § 103
første ledd bokstav h) oppfylt. Også i forhold til denne bestemmelse handlet tiltalte
forsettlig.
127) Tiltalte blir etter dette å dømme for overtredelse av straffeloven 2005 § 103 første ledd
bokstav h) jf. straffeloven 1902 § 223 annet ledd.
- 33

128) POST II b)
129) Den serbiske kvinnen Draginja Duka f. f. 221222 ble den 6. august 1992 oppsøkt og
pågrepet av HOS og via Inkos ført til Dretlj der hun var til 17. august 1992 – hvoretter hun
var i andre fangeleirer frem til hun ble løslatt i slutten av oktober 1992. Mannen hennes var
tidligere fengselsleder. Hun kjente tiltalte fra Stolac.
130) Tiltalte har i retten bestridt å vært med på å hente Duka, men forklart at han så henne på
Inkos.
131) Retten finner det bevist at tiltalte pågrep Duka. Tiltalte har også påberopt at Duka ble tatt
med av hensyn til sin egen sikkerhet, men som påpekt foran under avsnitt 116, finner retten
at dette ikke var tilfellet for noen av dem der dette er anført. Det skjedde ingen vold mot
Duka – verken ved pågripelsen, transporten eller oppholdet i Dretelj. Ved bevisvurderingen
har retten særlig lagt vekt på tiltaltes håndskrevne liste utarbeidet under politiavhør i mai
2007 og vitneforklaringen til Duka.
132) Tiltalte var klar over at hun var sivil ikke-stridende serber og at pågripelsen derved var
ulovlig. Han handlet forsettlig med hensyn til frihetsberøvelsen. Ut fra situasjonen var det
ikke noe som tilsa at Dukas internering ville bli av særlig kort varighet. Tiltalte kunne
derved ha innsett risikoen for at interneringen av Duka som en følge av pågripelsen i dette
tilfellet ville vare mer enn én måned. Vilkårene etter straffeloven 1902 § 223 annet ledd er
derved oppfylt. Videre er vilkårene etter straffeloven 2005 § 103 første ledd bokstav h)
oppfylt. Også i forhold til denne bestemmelse handlet tiltalte forsettlig.
133) Tiltalte blir etter dette å dømme for overtredelse av straffeloven 2005 § 103 første ledd
bokstav h) jf. straffeloven 1902 § 223 annet ledd.
134) POST II c)
135) Den sivile ikke-stridende serberen Scepo Pjaca f. 020834 ble pågrepet ca. den 6. august
1992 og via Inkos fraktet til Dretelj der han var til han ble løslatt den 16. august s.å. Verken
ved pågripelsen, transporten eller under oppholdet i Dretelj skjedde det vold mot ham. Han
kjente ikke tiltalte fra før, men søsteren kjente ham fra Stolac der hun bodde.
136) Tiltalte har bestridt å ha hatt noe med Pjaca å gjøre.
137) Retten finner at Pjacas forklaringer til politiet og i telefonavhør overfor retten er uklare
fordi han har tre versjoner av pågripelsen og hvor han møtte sin søster. Foreholding av det
motstridende ga ingen avklaring. Han innledet dessuten rettens telefonavhør med å si at han
ikke har fremmet noen anklage mot tiltalte. Han har ikke utpekt tiltalte ved tidligere
- 34

fotokonfrontasjon. Det er etter dette ikke bevist at det var tiltalte som pågrep Pjaca. I tillegg
påpeker retten at heller ikke vilkårene i § 223 annet ledd er oppfylt idet interneringen varte
mindre enn én måned, og et opphold i Dretelj i ca. 11 dager uten selv å bli utsatt for noen
fysisk vold eller trusler omfattes ikke av begrepet ualmindelige Lidelser”.
138) Tiltalte blir etter dette å frifinne for denne posten.
139) POST II d)
140) Den sivile ikke-stridende serbiske kvinnen Zdravka Birkic f. 091031 – søster av Scepo
Pjaca (jf. post c) – ble pågrepet ca. den 6. august 1992 og via Inkos fraktet til Dretelj. Hun
kjente tiltalte fra før. Hun er nå død.
141) Tiltalte har bestridt å ha hatt noe med henne å gjøre.
142) Retten finner det ikke bevist at det var tiltalte som pågrep henne. Retten påpeker at hun
kjente tiltalte fra før og i politiavhør har hun forklart at det ikke var han som pågrep henne.
Dessuten var forklaringen fra hennes bror ikke oppklarende.
143) Tiltalte blir etter dette å frifinne for denne posten.
144) POST II e)
145) Den sivile ikke-stridende serbiske kvinnen Biljana Trninic-Medan f. 181146 – samboende
og senere gift med Boro Medan (jf. post f) – ble pågrepet den 6. august 1992 og via Inkos
ført til Dretelj. Hun ble løslatt i slutten av oktober 1992. Verken ved pågripelsen,
transporten eller under oppholdet i Dretelj skjedde det fysisk vold mot henne. Hun kjente
ikke tiltalte fra før.
146) Før den 6. august var hun flere ganger innkalt til Inkos til avhør.
147) Tiltalte har bestridt å ha hatt noe med henne å gjøre.
148) Retten finner det bevist at tiltalte deltok i transporten av henne fra Inkos til Dretelj sammen
med andre fanger den samme dagen. Retten finner det ikke bevist at tiltalte deltok eller
beordret pågripelsen. Ved bevisvurderingen legger retten særlig vekt på Trninic-Medans
forklaring sammenholdt med tiltaltes forklaring og andre opplysninger.
149) Tiltalte var klar over at hun var sivil ikke-stridende serber og at transporten til Dretelj var et
ledd i frihetsberøvelsen av henne. Denne medvirkningen var ulovlig. Han handlet forsettlig
med hensyn til sin medvirkning. Ut fra situasjonen var det ikke noe som tilsa at
- 35

interneringen ville bli av særlig kort varighet. Tiltalte kunne derved ha innsett risikoen for
at interneringen av henne som en følge av pågripelsen i dette tilfellet ville vare mer enn én
måned. Vilkårene etter straffeloven 1902 § 223 annet ledd er derved oppfylt. Videre er
vilkårene etter straffeloven 2005 § 103 første ledd bokstav h) oppfylt. Også i forhold til
denne bestemmelse handlet tiltalte forsettlig.
150) Tiltalte blir etter dette å dømme for overtredelse av straffeloven 2005 § 103 første ledd
bokstav h) jf. straffeloven 1902 § 223 annet ledd.
151) POST II f)
152) Den sivile ikke-stridende serberen Boro Medan f. 010138 – samboende og senere gift med
Biljana Trninic-Medan (jf. post e) – ble pågrepet den 6. august 1992 og via Inkos ført til
Dretelj. Medan har ikke villet forklare seg for retten.
153) Tiltalte har erkjent å ha pågrepet Medan.
154) Retten finner det bevist at tiltalte pågrep Medan og deltok i transporten av ham fra Inkos til
Dretelj sammen med andre fanger den samme dagen. Ved bevisvurderingen legger retten
særlig vekt på tiltaltes håndskrevne liste utarbeidet under politiavhør i mai 2007, tiltaltes
forklaring og Trninic-Medans forklaring.
155) Tiltalte var klar over at han var sivil ikke-stridende serber idet de kjente hverandre fra før.
Han handlet forsettlig. Ut fra situasjonen var det ikke noe som tilsa at interneringen ville bli
av særlig kort varighet. Tiltalte kunne derved ha innsett risikoen for at interneringen av ham
som en følge av pågripelsen i dette tilfellet ville vare mer enn én måned. Vilkårene etter
straffeloven 1902 § 223 annet ledd er derved oppfylt. Videre er vilkårene etter straffeloven
2005 § 103 første ledd bokstav h) oppfylt. Også i forhold til denne bestemmelse handlet
tiltalte forsettlig.
156) Tiltalte blir etter dette å dømme for overtredelse av straffeloven 2005 § 103 første ledd
bokstav h) jf. straffeloven 1902 § 223 annet ledd.
157) POST II g)
158) Den serbiske kvinnen CC f. 290955 – datter av RC (jf. post h) – ble sammen med sin far
pågrepet av HOS den 21. juni 1992. Hennes brødre var knyttet til serbiske enheter. Hun og
faren ble ført til tobakkstasjonen i Stolac der HOS-MP hadde tilhold før de flyttet til Inkos.
Tiltalte hadde en lederoppgave der og foretok et avhør av henne den 21. juni. På
tobakkstasjonen ble hun i løpet av det påfølgende døgnet utsatt for grove fysiske overgrep –
herunder minst fem voldtekter. To av voldtektene skjedde i forbindelse med avhør foretatt
- 36

av to andre tilknyttet HOS-MP der hun under avhøret først måtte kle av seg og ble berørt
med kniv hvoretter overgrepene skjedde. I løpet av natten ble hun ført til et kontor og der
voldtatt av én tredje soldat for så å bli hentet igjen av en av de andre og på ny voldtatt. Den
siste som voldtok henne, gjentok dette senere på natten. Tiltalte utførte ikke noen overgrep
mot henne.
159) Den 22. juni utstedte han en attest til far og datter for lojalitet og undertegnet som
”løytnant”. Han sa det var godkjent av HOS-ledelsen i Ljubuski. De ble så løslatt. Den
24. juni ble hun igjen tatt inn til tobakkstasjonen og fikk deretter dra hjem. Hun hadde ikke
kontakt med tiltalte denne dagen.
160) Den 25. juni ble hun på ny pågrepet og brakt til tobakkstasjonen. Hun ble det påfølgende
døgnet igjen utsatt for voldtekt. Den 26. juni ble hun løslatt etter ordre fra general Kraljevic.
Hun hadde kontakt med tiltalte den 25. juni, men ikke den 26. juni.
161) Tiltalte har bestridt å ha hatt noe å gjøre med pågripelsene av henne og oppholdet på
tobakkstasjonen.
162) Retten finner det bevist at tiltalte i en lederfunksjon avhørte henne én gang den 21. juni.
I egenskap av denne lederfunksjonen hadde han et medvirkningsansvar for at hun ble holdt
på tobakkstasjonen fra den 21. til den 22. juni; bl.a. ga han ordre om at hun skulle føres
tilbake til fangerommet etter avhøret. Retten har ikke funnet det bevist at tiltalte hadde noe
ansvar for at hun ble pågrepet den andre og tredje gangen og heller ikke for medvirkning til
å holde henne på tobakkstasjonen disse to siste gangene. Han var klar over at hun var sivil
ikke-stridende. Ved bevisvurderingen har retten særlig lagt vekt på CCs forklaring som var
detaljert og nøkternt beskrivende samtidig som den avklarte at tiltalte ikke hadde utført
noen av de fysiske overgrepene mot henne, samt tiltaltes forklaring knyttet til faren.
163) Tiltalte handlet forsettlig når det gjelder medvirkning til frihetsberøvelse. Voldtektene av
CC var flere og skjedde over tid på forskjellige tidspunkter samt at enkelte av dem var
kombinert med skremmende utsagn om hva som hadde skjedd andre. Samlet sett omfattes
handlingene fra den 21. til den 22. juni av begrepet ”ualmindelige Lidelser”. Tiltalte foretok
selv ingen overgrep, og han ga heller ikke ordre om det. Men han var klar over at det i HOS
var soldater som foretok overgrep mot arresterte kvinner, og han hadde konkret mistanke
om at dette skjedde mot henne. Tiltalte kunne ha innsett risikoen for at slike overgrep kunne
skje mens hun ble holdt innesperret i tobakkstasjonen. Vilkårene etter straffeloven 1902
§ 223 annet ledd er derved oppfylt. Videre er vilkårene etter straffeloven 2005 § 103 første
ledd bokstav h) oppfylt. Også i forhold til denne bestemmelse handlet tiltalte forsettlig.
164) Tiltalte blir etter dette å dømme for overtredelse av straffeloven 2005 § 103 første ledd
bokstav h) jf. straffeloven 1902 § 223 annet ledd.
- 37

165) POST II h)
166) Serberen RC f. 170727 – far til CC (jf. post g) – ble sammen med sin datter pågrepet av
HOS den 21. juni 1992. Hans sønner var knyttet til serbiske enheter. Han og datteren ble
ført til tobakkstasjonen der de ble avhørt. Den 22. juni utstedte tiltalte en attest til far og
datter for lojalitet og undertegnet som ”løytnant”. De ble så løslatt. RC ble på ny pågrepet
den 23. juni. Han ble ført til Dretelj antagelig den 6. august og der utsatt for fysiske og
psykiske overgrep. Han ble utvekslet med serbiske fanger den 18. august 1992. RC er nå
død.
167) Tiltalte har erkjent å ha hentet RC ved én anledning.
168) Retten finner det bevist at tiltalte pågrep RC, men at han besørget løslatelse av ham dagen
etter. Bevisbildet for øvrig er mangelfullt – både med hensyn til om tiltalte hadde noen rolle
ved den senere pågripelsen og transporten til Dretelj, og hva RC ble utsatt for i Dretelj. Som
påpekt er overtredelse av § 223 første ledd foreldet. Det er ikke grunnlag for å dømme for
overtredelse av § 223 annet ledd.
169) Tiltalte blir etter dette å frifinne for post h).
170) POST II i)
171) Serberen Dragan Rudan f. 041056 ble medio juli 1992 pågrepet av bl.a. tiltalte, ført til
tobakkstasjonen der han ble avhørt og etter noen dager løslatt med tilsvarende
dokumentasjon som far og datter C. Noe senere ble han igjen pågrepet og ført til Dretelj der
han satt til den 31. oktober 1992. Han ble utsatt for vold, men ikke fra tiltalte.
172) Tiltalte har erkjent å ha pågrepet Rudan og dessuten hevdet at den siste pågripelsen var av
hensyn til hans egen sikkerhet.
173) Retten finner det ikke bevist at Rudan var sivil ikke-stridende. Han forklarte selv for retten
at han var mobilisert i JNA og i denne sammenheng hadde våpen og uniform hjemme.
Annenhver dag var han engasjert i JNA for å holde stillinger og annenhver dag var han
hjemme og gjorde annet arbeid. Han gikk ofte i uniform på fritiden. Det er uklart om
tilknytningen til JNA var opphørt da han ble pågrepet. Selv om han ikke fremsto som aktiv i
dagene før pågripelsene, var det ingen JNA-gruppe som hadde nedlagt våpnene. Han har
ikke hevdet å ha desertert, men bare forklart at han forsøkte å gjemme seg for HOS.
Pågripelsene av ham i den krigssituasjonen som eksisterte, var derved i utgangspunktet ikke
ulovlig (jf. straffeloven 1902 § 223), og da han ble pågrepet, var han ikke en beskyttet
person (jf. straffeloven 2005 § 103 tredje ledd). Det han ble utsatt for i Dretelj var overgrep
knyttet til en frihetsberøvelse som først ble urettmessig etter en viss tid i fangenskap –
- 38

eventuelt var det overgrep mot krigsfange. Tiltalte hadde derfor i dette tilfellet ikke noe
ansvar for det som skjedde i Dretelj.
174) Tiltalte blir etter dette å frifinne for post i).
175) POST II j)
176) Serberen Milivoje Elezovic f. 110942 ble pågrepet den 17. juni 1992 i Caplinja og ført til
Dretelj. Han ble ved flere anledninger mishandlet i leiren i form av spark og slag og ved én
anledning kunne han ikke stå og gå normalt på én uke. Han opplevde også at en medfange
ble mishandlet til døde. Tiltalte utførte ikke vold mot ham. Han ble holdt internert til den
31. oktober 1992. Han var lærer og sivil ikke-stridende. Han kjente ikke tiltalte fra før.
177) Tiltalte har Elezovic med på sin liste over dem han har vært med på å pågripe, men mente
under hovedforhandlingen at det forelå en personforveksling med en annen fornærmet slik
at han ikke hadde deltatt.
178) Retten finner det bevist at det var tiltalte som foretok pågripelsen av Elezovic og førte ham
til Dretelj. Ved bevisvurderingen har retten særlig lagt vekt på tiltaltes håndskrevne liste
utarbeidet under politiavhør i mai 2007, og at Elezovic har oppgitt at den som pågrep ham
hadde en oversikt over serbere som skulle arresteres, at andre fanger oppga tiltaltes navn
som vedkommende som brakte ham inn og at han visstnok var musiker før krigen. At det i
den sammenheng ble sagt ”trekkspiller” legger retten liten vekt på idet tiltalte trakterte flere
instrumenter, men neppe trekkspill.
179) Tiltalte var klar over at Elezovic var sivil ikke-stridende serber og at pågripelsen derved var
ulovlig. Grunnen til pågripelsen var formodentlig at Elezovic var en aktet mann i Caplinja
og derfor egnet for fangeutveksling. Tiltalte handlet forsettlig med hensyn til frihets-
berøvelsen. Ut fra situasjonen var det ikke noe som tilsa at interneringen ville bli av særlig
kort varighet. Tiltalte kunne derved ha innsett risikoen for at interneringen som en følge av
pågripelsen i dette tilfellet ville vare mer enn én måned. Dessuten var tiltalte på dette
tidspunkt klar over at fanger ble mishandlet i Dretelj slik at han kunne innsett risikoen for at
Elezovic ble utsatt for ”ualmindelige Lidelser”. Tiltalte utøvde ikke vold mot ham og beordret
heller ikke dette.
180) Vilkårene etter straffeloven 1902 § 223 annet ledd er oppfylt. Videre er vilkårene etter
straffeloven 2005 § 103 første ledd bokstav h) oppfylt. Også i forhold til denne
bestemmelse handlet tiltalte forsettlig.
181) Tiltalte blir etter dette å dømme for overtredelse av straffeloven 2005 § 103 første ledd
bokstav h) jf. straffeloven 1902 § 223 annet ledd.
- 39

182) POST II k)
183) Serberen EE f. 020341 ble pågrepet av HOS den 12. juni 1992 i Caplinja og ført til Dretelj.
Han ble ved flere anledninger mishandlet i leiren og tvunget til gjensidig oralsex med en
medfange. Han opplevde også at en medfange ble mishandlet til døde. Tiltalte utførte ikke
vold mot ham. Han ble holdt internert til den 31. oktober 1992. Han var sivil ikke-stridende.
Han kjente ikke tiltalte fra før.
184) Tiltalte har bestridt å ha hatt noe å gjøre med pågripelsen og transporten av EE.
185) Retten finner det bevist at det var tiltalte som sammen med andre foretok pågripelsen av EE
og førte ham til Dretelj. Ved bevisvurderingen har retten særlig lagt vekt på at tiltalte i sin
håndskrevne liste utarbeidet under politiavhør i mai 2007 har oppgitt at han pågrep og
avhørte Vera Brstina. Ut fra forklaringene i saken legger retten til grunn som bevist at EE
ble pågrepet samtidig med Brstina.
186) Tiltalte var klar over at EE var sivil ikke-stridende serber og at pågripelsen derved var
ulovlig. Tiltalte handlet forsettlig med hensyn til frihetsberøvelsen. Ut fra situasjonen var
det ikke noe som tilsa at interneringen ville bli av særlig kort varighet. Tiltalte kunne derved
ha innsett risikoen for at interneringen som en følge av pågripelsen i dette tilfellet ville vare
mer enn én måned. Dessuten var tiltalte på dette tidspunkt klar over at fanger ble mishandlet
i Dretelj slik at han kunne innsett risikoen for at EE ble utsatt for ”ualmidelige Lidelser”.
Tiltalte utøvde ikke vold mot ham og beordret heller ikke dette.
187) Vilkårene etter straffeloven 1902 § 223 annet ledd er oppfylt. Videre er vilkårene etter
straffeloven 2005 § 103 første ledd bokstav h) oppfylt. Også i forhold til denne
bestemmelse handlet tiltalte forsettlig.
188) Tiltalte blir etter dette å dømme for overtredelse av straffeloven 2005 § 103 første ledd
bokstav h) jf. straffeloven 1902 § 223 annet ledd.
189) POST II l)
190) Den serbiske kvinnen Vera Brstina f. 101037 ble pågrepet av HOS den 12. juni 1992 i
Caplinja og ført til Dretelj. Hun ble ved flere anledninger mishandlet i leiren. Hun ble holdt
internert til den 31. oktober 1992. Hun var sivil ikke-stridende. Hennes mann og sønner
hadde tidligere dratt over til serbisk side. Hun kjente ikke tiltalte fra før.
191) Tiltalte har erkjent å ha vært med på å hente henne.
- 40

192) Retten finner det bevist at det var tiltalte som sammen med andre foretok pågripelsen av
Brstina og førte henne til Dretelj. Ved bevisvurderingen har retten særlig lagt vekt på at
tiltalte i sin håndskrevne liste utarbeidet under politiavhør i mai 2007 har navngitt henne, og
på forklaringen til EE. Det var uoverensstemmelser i Brstinas forklaring – sammenholdt
med bl.a. EEs forklaring og tiltaltes forklaring – samt at retten har måttet basere seg på et
bevisopptak av henne uten anledning til konkret oppfølging. Bl.a. på grunn av andre
vitneutsagn vedrørende hans nærvær i Dretelj legger retten til grunn at det ikke var tiltalte
som utøvde vold mot henne i Dretelj. Det er grunn til å anta at det foreligger en
personforveksling i denne sammenheng.
193) Tiltalte var klar over at Brstina var sivil ikke-stridende serber og at pågripelsen derved var
ulovlig. Tiltalte handlet forsettlig med hensyn til medvirkning til frihetsberøvelse. Ut fra
situasjonen var det ikke noe som tilsa at interneringen ville bli av særlig kort varighet.
Tiltalte kunne derved ha innsett risikoen for at interneringen som en følge av pågripelsen i
dette tilfellet ville vare mer enn én måned.
194) Vilkårene etter straffeloven 1902 § 223 annet ledd er oppfylt. Videre er vilkårene etter
straffeloven 2005 § 103 første ledd bokstav h) oppfylt. Også i forhold til denne bestemmelse
handlet tiltalte forsettlig.
195) Tiltalte blir etter dette å dømme for overtredelse av straffeloven 2005 § 103 første ledd
bokstav h) jf. straffeloven 1902 § 223 annet ledd.
196) POST II m)
197) Serberen DD f. 111039 ble pågrepet av HOS ca. den 10. juni 1992 i Caplinja og ført til
Dretelj. Han ble ved flere anledninger mishandlet. Første gang var ved pågripelsen da han
ble sparket to ganger i hodet. I Dretelj ble han torturert under det første avhøret. Han skrev
da ned navnene på alle serbere som var igjen i Caplinja. Dette avhøret ble ledet av tiltalte,
men tiltalte utøvde ikke selv vold. Etter avhøret ble DD ført tilbake til fangerommet. Noe
senere ble han tatt til et annet rom der vokterne krevde at han måtte slå en medfange med
stokk flere ganger hvoretter medfangen måtte slå ham på tilsvarende måte. Selv hadde han
håndjern på da han slo. Han ble ved samme anledning slått i ansiktet av en fangevokter slik
at én tann falt ut. Ved en senere anledning ble han tvunget til gjensidig oralsex med en
annen navngitt fange. Han måtte også drikke egen urin. Han var jevnlig redd for sitt liv.
Han ble holdt internert til den 31. oktober 1992. Allerede i midten av juli ble det forsøkt en
fangeutveksling som også skulle omfatte ham, men som det ikke ble noe av. Han var sivil
ikke-stridende tannlege. Han kjente ikke tiltalte fra før.
198) Tiltalte har erkjent at han var med på å hente DD og bringe ham til Dretelj samt at han
hadde en kort registreringssamtale med ham der.
- 41

199) Retten finner det bevist at tiltalte deltok i pågripelsen av DD og transporten til Dretelj samt
at tiltalte hadde ett avhør av ham. Under avhøret som ble ledet av tiltalte, ble DD torturert
med nål til han skrev listen over serbere i Caplinja. Tiltalte utførte selv ingen
voldshandlinger mot ham, men hindret ikke at det skjedde flere nålestikk under neglene til
DD i forbindelse med det avhøret som tiltalte ledet. Ved bevisvurderingen har retten særlig
lagt vekt på DD’ forklaring, tiltaltes håndskrevne liste utarbeidet under politiavhør i mai
2007 der det fremgår både pågripelse og samtale med DD, og tiltaltes forklaring.
200) Tiltalte var klar over at DD var sivil ikke-stridende serber og at pågripelsen derved var
ulovlig. Tiltalte handlet forsettlig med hensyn til medvirkning til frihetsberøvelse. Ut fra
situasjonen var det ikke noe som tilsa at interneringen ville bli av særlig kort varighet.
Tiltalte kunne derved ha innsett risikoen for at interneringen som en følge av pågripelsen i
dette tilfellet ville vare mer enn én måned. Samlet sett omfatter det som DD opplevde i
Dretelj, å være ”ualmindelige Lidelser”. Tiltalte foretok selv ingen overgrep, og han ga heller
ikke ordre om det. Men han var klar over at det i HOS var soldater som foretok overgrep.
Tiltalte kunne ha innsett muligheten for at slike overgrep kunne skje mens DD var i Dretelj.
201) Vilkårene etter straffeloven 1902 § 223 annet ledd er derved oppfylt. Videre er vilkårene
etter straffeloven 2005 § 103 første ledd bokstav h) oppfylt. Også i forhold til denne
bestemmelse handlet tiltalte forsettlig.
202) Tiltalte blir etter dette å dømme for overtredelse av straffeloven 2005 § 103 første ledd
bokstav h) jf. straffeloven 1902 § 223 annet ledd.
203) POST II n)
204) Den serbiske kvinnen BB f. 270839 – gift med avdøde MB (jf. post o) – ble pågrepet den
30. juni 1992 og ført til Dretelj. Hun ble løslatt 31. oktober 1992. Hun har i politiavhør
forklart at hun ble oppsøkt ved tre anledninger: en gang i mars/april før krigen som hun har
tidfestet til å starte 6. april, en gang i juni i forbindelse med en ransaking og den 30. juni da
hun ble pågrepet. Alle tre gangene var samme person blant dem som oppsøkte henne, og
hun ble voldtatt første og siste gangen av den samme personen. Dette er hun sikker på. Hun
har navngitt tiltalte som gjerningsmann. Hun kjente ikke tiltalte fra før. Hun har fått oppgitt
tiltaltes navn av andre i Dretelj.
205) Tiltalte har bestridt å ha hatt noe å gjøre med ekteparet B.
206) Retten understreker først at den finner det sikkert at BB ved minst én anledning ble utsatt
for voldtekt. Dernest finner retten ut fra bevisføringen i saken at det ikke er godtgjort at det
var tiltalte som forgrep seg på henne. Det kan foreligge en personforveksling i dette tilfellet.
- 42

207) Vitnet er avhørt ved bevisopptak på videolink der politiforklaringene ble lest opp for henne
med etterfølgende spørsmål fra aktor, forsvarer og bistandsadvokat. Det har derved ikke
vært mulig å stille oppfølgende spørsmål under hovedforhandlingen idet hun ikke har orket
å komme til Norge eller forklare seg på nytt på videolink.
208) Ved bevisvurderingen legger retten særlig vekt på følgende:
209) for det første kjente hun ikke tiltalte fra før,
210) for det andre ble hun ikke gjort kjent med tiltaltes navn før hun kom til Dretelj,
211) for det tredje har hun i ett politiavhør forklart at det var hun selv som nevnte tiltaltes navn
til de andre kvinnelige fangene fordi hun hadde hørt det på kontoret ved innbringelsen,
mens hun i et tidligere avhør har forklarte at hun først hørte navnet av de andre kvinnelige
fangene,
212) for det fjerde er det sentrale vitner som ikke har latt seg avhøre. Dette gjelder
vedkommende som skal ha vært med på pågripelsen, fangevokterne på kontoret i Dretelj og
vitnet Elec,
213) for det femte er det vitneutsagn som tilsier at den første kontakten med HOS som hun har
oppgitt til mars/april, kan ha vært ultimo juni og derved meget kort tid før hun ble ført til
Dretelj,
214) for det sjette kunne hun ikke utpeke tiltalte ved fotokonfrontasjon,
215) for det sjuende ble hun avhørt av politiet i Montenegro i en leir hun ble ført til i forbindelse
med løslatelsen, og hun har opplyst at hun til politiet der forklarte hva som hadde skjedd
henne, men hun oppga da ikke tiltaltes navn,
216) for det åttende har hun forklart til norsk politi at hun i Dretelj forhørte seg litt om hvem
Tiltalte var, og da fått opplyst at han hadde gjort dette mot andre kvinner også. Ingen av
vitnene fra Dretelj – herunder også kvinner som har vært utsatt for voldtekt – har hevdet at
tiltalte har forgrepet seg på dem; tvert i mot har de gitt klart uttrykk for at tiltalte ikke var av
dem som begikk slike overgrep,
217) for det niende har hun på spørsmål fra politiet om hvorfor hun i tidligere avhør ikke har
forklart om tre anledninger der samme person oppsøkte dem, sagt at ”det er vanskelig å
huske alt”,
218) for det tiende har et vitne som delvis var til stede ved hennes første kontakt med HOS, ikke
utpekt noen ved fotokonfrontasjon, og i ettertid utpekt en annen mann basert på de samme
fotoene,
219) for det ellevte skulle gjerningsmannen i følge BB ha blitt straffet av general Kraljevic da
han ble kjent med overgrepet, men slik reaksjon er ikke blitt tiltalte til del, og
220) for det tolvte bryter handlingsmønsteret med tiltaltes modus ved pågripelse av serbiske
kvinner.
221) BB har i sin siste politiforklaring forklart at hennes navngiving av Tiltalte i hovedsak
bygde på et utsagn fra en fangevokter til en annen da hun ankom Dretelj og ble ført til
kontoret der de var tre fangevoktere. Ifølge B skal fangevokteren ha sagt ”hva gjør Tiltalte
i Caplinja?”. Ingen av de to som brakte henne til Dretelj var da til stede på kontoret, og
utsagnet var ikke rettet til dem. Det var B selv som koplet utsagnet til den ene av de to som
- 43

avleverte henne. Navnet Tiltalte ble heller ikke gjentatt på et senere tidspunkt selv om hun
satt på dette kontoret sammen med vokterne gjennom hele natten, og selv om hun har
forklart at hun fortalte dem alt som hadde skjedd. Dessuten hadde tiltalte på dette tidspunkt
i mer enn to uker pågrepet personer i Caplinja og ført dem til Dretelj, og det er lite
sannsynlig at dette var nytt for vokterne i Dretelj den 30. juni. Et slikt mulig utsagn kan i
den konkrete sammenheng ikke tillegges vesentlig vekt som bevis.
222) Også når det gjelder medvirkning til pågripelse blir bevisbildet for svakt til å kunne
domfelle tiltalte.
223) Tiltalte blir etter dette å frifinne for post II n) og post IV.
224) POST II o)
225) Serberen MB f. 081037 – gift med BB (jf. post n) – ble pågrepet den 30. juni 1992 og ført
til Dretelj. Han ble utsatt for vold. Han ble løslatt 31. oktober 1992. MB er død.
226) Tiltalte har bestridt å ha hatt noe å gjøre med ekteparet B.
227) Retten finner at tiltalte blir å frifinne. Det sentrale beviset i saken er forklaringene til
hustruen. Bevisbildet blir også for ham for svakt til å kunne domfelle.
228) Tiltalte blir etter dette å frifinne.
229) POST II p)
230) Serberen Rade Bulut f. 011050 ble pågrepet ca. den 6. juni 1992 og ført til Dretel. Han ble
løslatt den 30. oktober 1992. Bulut er død.
231) Tiltalte har erkjent å ha vært med på pågripelsen.
232) Retten finner det bevist at det var tiltalte som sammen med andre foretok pågripelsen av
Bulut og førte ham til Dretelj. Ved bevisvurderingen har retten særlig lagt vekt på at tiltalte
har oppført ham på sin håndskrevne liste utarbeidet under politiavhør i mai 2007.
233) Tiltalte var klar over at Bulut – i hvert fall på pågripelsestidspunktet – var sivil ikkestridende
serber og at pågripelsen derved var ulovlig. Tiltalte handlet forsettlig med hensyn
til frihetsberøvelsen. Ut fra situasjonen var det ikke noe som tilsa at interneringen ville bli
av særlig kort varighet. Tiltalte kunne derved ha innsett risikoen for at interneringen som en
følge av pågripelsen i dette tilfellet ville vare mer enn én måned.
- 44

234) Vilkårene etter straffeloven 1902 § 223 annet ledd er oppfylt. Videre er vilkårene etter
straffeloven 2005 § 103 første ledd bokstav h) oppfylt. Også i forhold til denne
bestemmelse handlet tiltalte forsettlig.
235) Tiltalte blir etter dette å dømme for overtredelse av straffeloven 2005 § 103 første ledd
bokstav h) jf. straffeloven 1902 § 223 annet ledd.
236) POST II q) og POST III a)
237) Den serbiske kvinnen AA f. 170756 ble i april 1992 hentet av militærpolitiet og etter avhør
løslatt mot daglig meldeplikt. Hun hadde vært allmennpraktiserende lege i Caplinja og var
derved kjent av de fleste i byen. Hun var i 1992 lege med mikrobiologi som arbeidsområde.
Hennes mann og barn hadde reist til serbiskstyrt område. Mannen hadde serbisk militær
grad – formodentlig løytnant – og var knyttet til en militær enhet.
238) Den 5. mai 1992 ble AA pågrepet og ført til Dretelj. Tiltalte hadde ingen befatning med
pågripelsen eller transporten. I Dretelj ble hun etter noe tid ført til et avhørsrom og møtte
der general Kraljevic som etter samtale med henne, ba henne skrive et brev til ektemannen
der hun skulle uttrykke hvor vanskelig situasjon hun var i, og at fangeutveksling var
løsningen. Hun skrev dette brevet.
239) Som ung serbisk kvinne gift med en mann med lederoppgaver i en serbisk militær enhet,
var hun i en særlig utsatt posisjon i Dretelj. De påfølgende dagene etter pågripelsen ble hun
utsatt for vold og overgrep bl.a. flere voldtekter utført av fangevoktere. Hun varslet
Kraljevic om overgrepene, men han trodde ikke på henne, men understreket at ingen skulle
røre kvinnene fordi de skulle brukes til utveksling. Dette medførte et opphold i overgrepene
som noen dager senere fortsatte med nye voldtekter. Det skjedde både vaginale, orale og
rektale voldtekter. Kraljevic ble igjen informert, og det ble igjen et opphold på noen dager.
Deretter fortsatte overgrepene.
240) Ca. 10. juni 1992 – overfor noen av fangene i Dretelj – presenterte Kraljevic tiltalte som
den nye hovedinspektøren for Herzegovina og en annen person som lokal politisjef. Kort tid
deretter ble hun hentet til et avhørsrom der tiltalte og et par soldater befant seg. Det var
tiltalte som ledet avhøret som gjaldt serbere i Caplinja: hvem, hva , hvor og dessuten
opplysninger om hennes mann og barn. Under avhøret beordret tiltalte henne til å kle av
seg, og han ga henne en ørefik for å få fortgang. Avhøret fortsatte med henne naken på en
stol. Tiltalte beordret henne til å legge hendene på bordet og signaliserte at en av vokterne
skulle slå med kølle på hendene. Dette ble gjort. Deretter tok vokteren en kniv og rispet på
venstre bryst og venstre kinn. Hun ble slått på kroppen av vokteren som deretter tok frem et
førstehjelpsskrin, tok ut en sikkerhetsnål og stakk henne under neglene. Tiltalte hindret ikke
vokteren å utføre dette mens avhøret pågikk. Tiltalte avsluttet deretter avhøret som varte ca.
- 45

én time. Hun ble ført bort av vokteren som tok henne til badet og krevde oralsex. Deretter
ble hun ført tilbake til cella.
241) Et par dager senere ble hun igjen tatt inn til avhør som ble ledet av tiltalte. Det var da bare
én vokter til stede i tillegg til tiltalte, og denne soldaten sa at han kjente mannen hennes.
Enkelte soldater og fanger kunne gjennom vegger og dører høre litt av hva som skjedde i
avhørsrommet. For å gi inntrykk av at også dette avhøret skjedde ved bruk av vold, klappet
tiltalte i hendene sine slik at det hørtes ut som slag mot henne. Tiltalte sa at hun ikke måtte
si til noen at han ikke hadde slått henne. Deretter ble hun ført tilbake til cella.
242) Disse to avhørene var hennes eneste direkte kontakt med tiltalte.
243) Overgrepene mot henne fortsatte til ca. 20. juni da den siste voldtekten fant sted. I juli og
august ble hun ikke voldtatt. Hun forklarte i retten at hun til sammen ble voldtatt mer enn
30 ganger i Dretelj. Hun har identifisert ca. 10 voktere som voldtok henne. Hun ble
utvekslet den 18. august 1992 og ble da gjenforent med mann og barn.
244) Tiltalte har erkjent å ha hatt to korte registreringssamtaler med henne i Dretelj.
245) Retten finner det bevist at tiltalte hadde to avhør av henne der hun i det første avhøret under
tiltaltes avhørsledelse ble utsatt for ulike former for tortur som beskrevet ovenfor bl.a. slag
på hender og kropp, og nålestikk under negler. Tiltalte selv slo henne én gang med flat hånd
i ansiktet. Retten legger ved bevisvurderingen særlig vekt på AAs omfattende forklaring for
retten – en forklaring som i det alt vesentlige fremsto som nyansert og pålitelig – dog med
risiko for enkelte feilerindringer. Forklaringen underbygges av notater som hun gjorde i
1992. Vedrørende tiltalte var forklaringen nyansert. Retten viser i denne sammenheng til
hennes forklaring om det andre avhøret der han bare lot som om det skjedde vold mot
henne. Videre forklarte hun at hun var overrasket over at han ble beskyldt for voldtekt.
Retten viser i tillegg til at tiltalte i sin håndskrevne liste utarbeidet under politiavhør i mai
2007 har navngitt henne, og til forklaringer fra andre fanger. Retten legger til grunn som
bevist det vesentlige av hennes forklaring for retten.
246) AA var sivil ikke-stridende og ble holdt i Dretelj for utveksling. Tiltalte var klar over at
dette var ulovlig. Å lede avhør av henne med bruk av tortur der avhøret avsluttes med at
hun føres tilbake til cella, er medvirkning til fortsatt frihetsberøvelse. Tiltalte handlet
forsettlig. Ut fra situasjonen var det ikke noe som tilsa at interneringen av henne ville bli av
særlig kort varighet. Tiltalte kunne derved ha innsett risikoen for at interneringen i dette
tilfellet ville vare mer enn én måned. Tiltalte skal strafferettslig ikke svare for det som
skjedde henne i Dretelj før de to avhørene, men også det som hun opplevde etter avhørene,
må samlet sett karakteriseres som ”ualmindelige Lidelser”. Tiltalte var klar over at det i
Dretelj var soldater som begikk overgrep mot kvinnene selv om Kraljevic synes å ha vært
mot slike handlinger. Tiltalte kunne derved ha innsett risikoen for at slike overgrep kunne
skje mens AA var i Dretelj etter at tiltalte hadde avhørt henne.
- 46

247) Vilkårene etter straffeloven 1902 § 223 annet ledd er oppfylt. Videre er vilkårene etter
straffeloven 2005 § 103 første ledd bokstav h) oppfylt. Også i forhold til denne
bestemmelse handlet tiltalte forsettlig.
248) Tiltalte blir etter dette å dømme for overtredelse av straffeloven 2005 § 103 første ledd
bokstav h) jf. straffeloven 1902 § 223 annet ledd.
249) Når det gjelder voldsutøvelsen mot AA under det første avhøret som tiltalte ledet, finner
retten det bevist at det skjedde legemskrenkelse under særdeles skjerpende omstendigheter
og at tiltalte forsettlig medvirket til dette.
250) Retten finner det imidlertid ikke bevist at AA under avhøret ble påført ”betydelig skade” slik
dette er definert i straffeloven 1902 § 9, som er ett av flere vilkår for bruk av
straffebestemmelsen i tiltalebeslutningen. Den betydelige skaden skal være en følge av
torturen under dette avhøret. AA ble påført betydelig skade i Dretelj, men torturen under
avhøret var ikke årsaken til dette. Og uansett legger retten til grunn at tiltaltes forsett ikke
omfattet slik betydelig skade – hvilket også er et krav etter straffeloven 1902 § 231 som
gjelder forsettlig grov legemsbeskadigelse. Volden under avhøret var alvorlig og delvis
nedverdigende, men betydelig skade var ikke av tiltalte der og da tenkt som en mulig følge
av den torturen som fant sted. I forhold til straffeloven 1902 § 231 er tidligere og senere
overgrep mot AA – foretatt av andre – ikke omfattet av bestemmelsen. Det er anført at
tiltalte til vokterne sa noe slikt som ”nå er hun deres” da avhøret ble avsluttet, og at dette
må forstås som medvirkning til den etterfølgende oralsex-voldtekten. Retten påpeker i
denne sammenheng at AA til politiet har forklart at hun ikke vet om tiltalte visste noe om
voldtekten, og det samme skrev hun i sine nedtegnelser i 1992. Hun selv la derved ikke noe
mer i et avsluttende utsagn enn at tiltalte var ferdig med avhøret, og at hun kunne føres
tilbake til cella. Retten må derfor legge til grunn at tiltalte ikke tilskyndet det som skjedde
med henne etter at hun var tatt ut av avhørsrommet.
251) Straffeloven 2005 § 103 bokstav b) har en videre gjerningsbeskrivelse enn § 231, men som
påpekt er grunnvilkåret at handlingen må være straffbar etter straffeloven 1902 for ikke å
bli rammet av Grunnloven § 97.
252) Volden knyttet til avhøret rammes etter dette ikke av straffeloven 1902 § 231. Volden
rammes av andre voldsbestemmelser i straffeloven 1902, men foreldelsesfristen for slike
overtredelser er 10 år. Dette innebærer at eventuell bruk av slike alternative voldsbestemmelser
er bortfalt på grunn av foreldelse.
253) Konklusjonen etter dette er at tiltalte blir å frifinne for post III a). Men retten kan ved
straffutmålingen i skjerpende retning likevel legge vekt på torturen som en del av tiltaltes
medvirkning til frihetsberøvelsen av AA idet § 223 annet ledd – som ikke er foreldet – gir
hjemmel for å legge vekt på hva vedkommende ble utsatt for under frihetsberøvelsen.
- 47

254) POST II r) og POST III b)
255) Disse to postene er frafalt av statsadvokaten under hovedforhandlingen.
256) Tiltalte blir derfor å frifinne for post II r) og post III b).
257) STRAFFUTMÅLINGEN
258) Tiltalte er funnet skyldig i elleve tilfeller av krigsforbrytelse i form av frihetsberøvelse av
sivile ikke-stridende serbere med etterfølgende internering i Dretelj leir. Interneringen varte
vesentlig mer enn én måned og/eller fangene ble utsatt for ualminnelige lidelser. Med
hensyn til vold og/eller tortur av særlig betydning for straffutmålingen knyttes tiltalte
direkte til to tilfeller i forbindelse med avhør ledet av ham.
259) Det foreligger begrenset relevant rettspraksis i Norge på dette området. Avgjørelser fra
internasjonale domstoler gjelder stort sett alvorligere forhold og har dessuten andre rammer
enn dem som er knyttet til straffutmåling etter straffeloven 1902 – som skal legges til grunn
i denne saken. Norsk rettspraksis omfatter noen avgjørelser knyttet til rettsoppgjøret etter
den annen verdenskrig, og noen nye avgjørelser knyttet til frihetsberøvelse kombinert med
grov vold i bl.a. torpedo- eller narkotikasammenheng.
260) Av andre avgjørelser viser retten til at en svensk leiesoldat ble dømt både i høyesterett i
Mostar i Bosnia-Hercegovina og senere i Stockholms tingsrett til åtte års fengsel for
folkerettsbrudd i egenskap av fangevokter ved til dels grov mishandling av elleve fanger,
tortur, medvirkning til frihetsberøvelse av mange sivile mv. Han utøvde selv den
omfattende volden. I formildende retning ble det lagt vekt på at han var 20 år på
gjerningstidspunktet.
261) Når det gjelder tiltalte Tiltalte , legger retten i straffskjerpende retning vekt på at tiltalte
hadde mellomlederoppgaver som bl.a. innebar å finne sivile serbere og føre de viktigste av
dem til Dretelj – primært med sikte på senere fangeutveksling. Løytnants grad kan brukes
som en illustrasjon på hans nivå i organisasjonen. Hans gjennomføring av oppgavene
medførte at uskyldige ble ført til Dretlelj, og der utsatt for langvarig internering og i en
rekke tilfeller for vold, andre overgrep og nedverdigende behandling. Tiltalte hadde
imidlertid ikke på noe tidspunkt noen fangevokter- eller lederoppgaver knyttet direkte til
Dretelj. Men på grunn av tiltaltes lokalkunnskap og aktivitet i området, må det legges til
grunn at det ble flere pågripelser og noen kom tidligere til Dretelj enn tilfellet ville vært
uten tiltaltes medvirkning.
- 48

262) Selv om tiltalte ikke har et selvstendig straffeansvar for det de sivile serberne ble utsatt for i
Dretelj, er det av betydning for straffutmålingen hvordan den frihetsberøvelsen som han
medvirket til, ble gjennomført jf. straffeloven 1902 § 223 annet ledd. Straffutmålingen skal
derved ikke skje som om han selv medvirket til de enkelte handlinger som skjedde i Dretelj,
men følgene for dem han medvirket til å bringe til Dretelj er en viktig straff-skjerpende
faktor.
263) Et vesentlig straffskjerpende moment er den tortur AA ble utsatt for under avhøret i Dretelj
som ble ledet av tiltalte. Hans ga henne selv en ørefik, men retten finner at han som
avhørsleder må bære hovedansvaret for all vold som skjedde under dette avhøret og som
bl.a. omfattet flere slag med kølle, risping med kniv, nålstikking under neglene og
avkledning. At selvstendig straffansvar for denne volden er foreldet, er ikke til hinder for at
retten ved henvisning til straffeloven 1902 § 223 annet ledd – som ikke er foreldet –
tillegger volden markert vekt ved straffutmålingen. Også bruken av nål under avhøret av
DD tillegges vekt.
264) Den omstendighet at tiltalte i stor grad handlet etter ordre med hensyn til å pågripe sivile
serbere og føre dem til Dretelj, er etter rettens vurdering ikke av vesentlig betydning som
straffreduserende moment. Retten legger til grunn at det i krig ikke er straffriende å handle
etter ordre, og for andre enn menige soldater finner retten at ordre normalt heller ikke får
vesentlig betydning i formildende retning. For de forhold tiltalte dømmes for, kan retten
ikke se at det foreligger omstendigheter som gir grunn til redusert straff på grunn av en
ordresituasjon.
265) Når det gjelder tidsfaktoren dvs. at det er gått 16 år fra handlingene fant sted til forholdene
pådømmes, har retten funnet vurderingen vanskeligere. Tiltalte har hele tiden i Norge
oppført seg eksemplarisk, hatt fast arbeid og er ikke straffet. På den annen side er det ofte
tilfeldigheter som avgjør når de ansvarlige for krigsforbrytelser som befinner seg i utlandet,
blir avslørt og etterforsket. Retten finner – under noe tvil – ikke grunn til å legge avgjørende
vekt på tidsfaktoren. Hadde retten gjort det, ville en vesentlig del av straffen vært gjort
betinget.
266) I formildende retning legger retten vekt på at tiltalte til en viss grad har bidratt under
etterforskingen ved innledningsvis under avhørene bl.a. å ha navngitt de fleste av dem som
er omhandlet i tiltalebeslutningen og derved selv knyttet seg til dem, og dessuten forklart
seg i til sammen 17 avhør. Den omstendighet at han unnlot å pågripe enkelte serbere, har
også formildende betydning.
267) Retten nevner i tillegg at han ved det andre avhøret av AA bare lot som om han utøvde
vold, mens han i realiteten ikke la hånd på henne.
268) Straffeloven § 62 kommer til anvendelse.
- 49

269) Etter en samlet vurdering finner retten at straffen skal settes til fengsel i fem år.
270) Denne straffen synes å være i et visst forholdsmessig samsvar med den nevnte dommen fra
Bosnia-Hercegovina og dommen fra Sverige. Det er rettens oppfatning at det ikke er
grunnleggende forskjell mellom dommen og påtalemyndighetens påstand om fengsel i ti år
når det gjelder vurderingen av straffverdigheten av de forskjellige handlingene. Forskjellen
mellom påstand og dom har primært sin årsak i de postene der tiltalte er frifunnet.
271) Til fradrag i straffen går 294 dager for utholdt varetekt.
272) ØKONOMISKE KRAV
273) Mange av de fornærmede har fremmet krav om oppreisningserstatning dvs. et
pengevederlag for tort og smerte. I tillegg har to av dem krevd erstatning for økonomisk
tap.
274) Når det gjelder oppreisningserstatning, reguleres dette av skadeserstatningsloven § 3-5.
Denne gir hjemmel for erstatning for skade av ikke økonomisk art der det er voldt skade på
person eller utvist nærmere bestemt mislig atferd. Bestemmelsen viser ikke til noen
bestemmelser i straffeloven 2005, men tingretten legger til grunn at dette ikke er et bevisst
lovgivervalg, men manglende tilpasset lovgivning ved vedtakelse av krigsforbryterbestemmelsene.
Tingretten legger derfor til grunn at det er hjemmel for oppreisningserstatning
ved frihetsberøvelse som omfattes av straffeloven § 223 annet ledd. Tiltalte
dømmes ikke etter noen voldsparagrafer, men ved fastsettelse av oppreisningsbeløpet,
legger retten vekt på vold som skjedde fra tiltaltes side, og vold der han var direkte
ansvarlig. Tiltalte skal imidlertid ikke svare for andres overgrep i Dretelj. Dette innebærer
at tiltalte ikke skal betale oppreisningserstatningserstatning for voldtektene i Dretelj.
275) Oppreisningsbeløpene ligger i Norge på et nøkternt nivå; for eksempel kan det nevnes at
oppreisningsbeløpet for voldtekt normalt settes til kr 100 000.
276) AA (jf. post II q) ble i tillegg til medvirkning til frihetsberøvelse utsatt for tortur under et
avhør som tiltalte hadde ansvaret for, hun ble utsatt for nedverdigende behandling ved å
måtte kle seg naken, og tiltalte ga henne selv en ørefik. Retten finner etter dette at
oppreisningsbeløpet til AA skal settes til kr 100 000.
277) For de andre fornærmede, som har krevd oppreisning, er det frihetsberøvelsen som er
grunnlaget for disse kravene. Fordi tiltalte ikke er ansvarlig for de enkelte overgrepene som
skjedde i Dretelj, finner retten ikke grunn til å differensiere oppreisningsbeløpet som for
hver av dem settes til kr 40 000, men med unntak for DD der beløpet settes til kr 60 000 på
grunn av nålebruken overfor ham i avhøret som ble ledet av tiltalte.
- 50

278) Når det gjelder erstatning for økonomisk tap, er det vesentlig for retten å understreke at
tiltalte bare er ansvarlig for skader der det er årsakssammenheng mellom tiltaltes handling
og skaden. Dette innebærer at tiltalte ikke er erstatningsansvarlig for de omfattende skadene
som er oppstått på grunn av andres voldtekter eller andres grov vold. De medisinsk
sakkyndige har i samsvar med mandatet foretatt sin vurdering basert på alt fornærmede har
vært utsatt for i Dretelj. Retten må foreta en konkret bevisvurdering og særskilt vurdere
spørsmålet om årsakssammenheng i forhold til tiltalte.
279) For AAs vedkommende vil betingelseslæren i norsk erstatningsrett innebære at ett vesentlig
spørsmål i denne sammenheng vil være: var tiltaltes avhør av henne en nødvendig
forutsetning for de omfattende overgrepene/skadene som hun ble utsatt for i Dretelj? Til
dette må retten svare negativt. Uten tiltaltes avhør ville hun i det alt vesentlige vært utsatt
for de samme skader og overgrep. Hovedårsakslæren i erstatningsretten innebærer at det er
den vesentlige årsak som tillegges ansvaret dvs. at skade som likevel ville inntrådt, ikke
skal erstattes av tiltalte. Retten finner at dette er situasjonen for AA når det gjelder
voldtektene. For henne blir derved det gjenstående spørsmålet for retten følgende: førte
torturen hun ble utsatt for i det avhøret som ble ledet av tiltalte, isolert sett til varig mén?
Rettens flertall, lederen og meddommer Holte, finner det ikke sannsynliggjort at dette
konkrete avhøret ledet til varig mén. Det har vært anført at slagene mot hendene har gitt
fysisk varig mén ved at hun etter noen år fikk hovne hender, men retten må her legge til
grunn at det er stilt diagnosen SLE som er en kronisk sykdom knyttet til immunforsvaret og
ikke har slag som årsak. Psykisk sett har de mange voldtektene og i den sammenheng
innesperringen over tid vært de dominerende faktorene. Mindretallet, meddommer
Marfjord, finner at tiltalte er erstatningsrettslig medansvarlig overfor AA idet mindretallet
legger til grunn som sannsynlig at særlig det psykiske elementet ved avhøret som ble ledet
av tiltalte, ga – eller i tilstrekkelig grad medvirket til å gi – varig mén. Flertallets avgjørelse
blir etter dette å legge til grunn. Det er etter dette ikke grunnlag for erstatning for eventuelt
økonomisk tap for AAs vedkommende.
280) En samlet rett finner grunn til å tilføye at et eventuelt erstatningsbeløp for inntektstap ville
ha vært av beskjeden størrelse i og med at AA har opplyst at hun fortsatt er i 100 % stilling.
Dernest fastsetter voldsoffererstatningsloven som hjemler utbetaling/forskuttering fra den
norske stat til skadelidte, at loven bare gjelder handlinger begått i Norge. Dette ville
innebære at et erstatningsbeløp måtte kreves av tiltalte som er uformuende, og som allerede
ovenfor er fastslått ansvarlig for oppreisningsbeløp på til sammen kr 400 000. Et
erstatningsbeløp utover oppreisningsbeløpet ville skadelidte derfor neppe kunne påregne å
få dekket fullt ut.
281) For handlinger som er strafferettslig foreldet, vil i dette tilfellet også eventuelle
oppreisnings- og erstatningskrav være foreldet. Foreldelsesloven § 11 fastsetter at
erstatningskrav som springer ut av en straffbar handling, kan settes fram under straffesaken
dersom tiltalte blir funnet skyldig i det forholdet som medfører ansvaret. For øvrig gjelder
- 51

de vanlige foreldelsesreglene. Når det gjelder B, var hun for lang tid tilbake kjent med
skaden og hvem skadevolderen etter hennes oppfatning var, uten å ta relevante erstatningsrettslige
skritt i hjemlandet eller Norge. Tiltalte er frifunnet for tiltalebeslutningens post IV.
Han blir etter dette å frifinne for erstatnings- og oppreisningskravet fra B.
282) SAKSOMKOSTNINGER
Tiltalte er dels funnet skyldig, dels frifunnet. Påtalemyndigheten har ikke lagt ned påstand
om saksomkostninger til det offentlige. Retten finner det mer vesentlig at tiltalte betaler
idømte oppreisningsbeløp til de fornærmede enn saksomkostninger til det offentlige.
Saksomkostninger ilegges derfor ikke.
283) ENSTEMMIGHET
Dommen er enstemmig med unntak for den dissens som fremgår under avsnitt 279.
- 52

284) D o m s s l u t n i n g:
285) 1. Tiltalte f. 290866 dømmes for elleve overtredelser av straffeloven 2005 § 103 første
ledd bokstav h) jf. straffeloven 1902 § 223 første og annet ledd jf. straffeloven § 62 til en
straff av fengsel i 5 – fem – år. Til fradrag i straffen går 294 – tohundreognittifire – dager
for utholdt varetekt.
286) 2. Tiltalte f. 290866 frifinnes for overtredelse av post I, postene II c, II d, II h, II i, II
n, II o, II r og postene III a og III b og post IV.
287) 3. Tiltalte f. 290866 dømmes til innen to uker å betale
288) 3.1. til AA kr 100 000 – etthundretusenkroner
289) 3.2. til DD kr 60 000 – sekstitusenkroner
290) 3.3. til Draginja Duka kr 40 000 – førtitusenkroner
291) 3.4. til Biljana Trninic-Medan kr 40 000 – førtitusenkroner
292) 3.5. til CC kr 40 000 – førtitusenkroner
293) 3.6. til Milivoje Elezovic kr 40 000 – førtitusenkroner
294) 3.7. til EE kr 40 000 – førtitusenkroner
295) 3.8. til Vera Brstina kr 40 000 – førtitusenkroner
4. Tiltalte frifinnes for øvrige økonomiske krav.
5. Saksomkostninger ilegges ikke.
296) Finn Haugen
Annette Marfjord Jostein Gyrd Holte
Dommen er forkynt ved fremmøteforkynning i dag kombinert med opplesing av
sammendraget i rettsmøte. Ankefristen er derved 16. desember 2008. Domfelte
- 53