fengsling bosnier - Domstol.no

1) SAMMENDRAG (avsnittene 1 – 28)
DOM
2) På grunn av sakens spesielle karakter finner retten grunn til å understreke at norske
domstoler arbeider fullstendig uavhengig av norske og utenlandske myndigheter, som heller
ikke har hatt noen innflytelse på rettens sammensetning eller denne dommen.
3) Bakgrunnen for at saken fremmes i Norge er at tiltalte i 1993 via Kroatia flyktet til Norge
sammen med sin kone, og at han etter noen år ble norske statsborger.
4) Det denne retten skal behandle, er de konkrete handlingene som er angitt i tiltalebeslutningen
som derved danner rammen for saken. Tiltalte er – etter justert tiltalebeslutning
– tiltalt for forbrytelse mot menneskeheten, for krigsforbrytelse mot person ved
pågripelser og/eller medvirkning til innesperring av 17 sivile, for grov vold under ett avhør
og for én voldtekt.
5) Tiltalte er født i 1966, spesialpedagog p.t. sykmeldt, gift, to barn på 13 og 15 år,
uformuende, ikke tidligere straffet eller bøtelagt.
6) Grunnloven er hovedankeret i norsk rett. Grunnloven § 97 fastsetter at
”ingen Lov maa gives tilbagevirkende Kraft”.
Denne bestemmelsen er gitt for å verne om enkeltindividets sikkerhet, gi forutberegnelighet,
beskytte mot vilkårlighet og medvirke til tillit til rettsordenen i Norge. Bestemmelsen
skal sikre at det ikke legges nye byrder til eldre handlinger.
7) Handlingene i tiltalebeslutningen er tidfestet til 1992, og Norge hadde ikke krigsforbryterbestemmelser
før ved straffeloven 2005 der disse bestemmelsene trådte i kraft 7. mars 2008.
Et sentralt spørsmål for retten har vært å ta standpunkt til om enhver bruk av krigsforbryterbestemmelser
vil være i strid med Grunnloven § 97.
8) Retten er kommet til at Grunnloven § 97 ikke hindrer bruk av de nye bestemmelsene om
krigsforbrytelser så lenge det dreier seg om samme handling, samme straff, samme
foreldelse og straffebestemmelsene ivaretar samme interesse ved bruk av de nye
bestemmelsene som ved bruk av straffeloven 1902 som gjaldt da handlingene fant sted.
Straffeloven 1902 § 223 som gjelder forbrytelse mot den personlige frihet, ivaretar den
samme interesse som man finner igjen i straffeloven 2005 § 103 ”krigsforbrytelse mot person”.
Tingrettens konklusjon er at bruk av straffeloven § 103 ”krigsforbrytelse mot person” ikke er i
strid med Grunnloven. Denne bestemmelsen kan derfor brukes i denne saken. (Avsnitt 66 –
79)
- 2