Fagbladet 2007 09 KON

vinter, haglet støttemeldingene
inn fra de mange tillitsvalgte i
Skoleetatens Fagforening. Det
var i realiteten ikke først og
fremst en støtte for mitt initiativ,
men et felles manifest for at
Fagforbundet nå skal slåss for at
den framtidige AFP-ordningen
blir ivaretatt på dagens nivå.
Seinere får vår fagforening
også brette opp skjorteermene
for en ny kamp og reforhandling
av selve pensjonsreformen. For
var det noen som trengte
applaus og bedre vilkår, er det
våre medlemmer som samfunnet
aldri hadde klart seg uten.
Du og jeg trenger applaus og
dytt i ryggen. Ikke beinkrok fra
politikerne.
Sindre Nørgaard, vaktmester Bogstad skole,
Oslo
< ELDREOMSORG
Hvordan vil vi
selv ha det?
Vi har snakket om dette noen
ganger rundt kaffekoppen på
vaktrommet. Og de fleste har
bestemte meninger om dette:
Vi vil legge oss når vi selv vil.
Stå opp når vi selv vil.
Spise hva vi vil og når vi vil.
Dusje hver dag, osv.
Dette er de fleste enig om.
Men hva er det da som gjør at vi
ikke tilbyr det samme til våre
kjære beboere/pasienter?
Jeg vil gå så langt å kalle det
Illustrasjonsfoto: Nina Lemvigh-Müller
for strutsementalitet.
Høsten 2006 var vi noen fra
min hjemplass som hadde det
privilegiet å få besøke Lotte
pleiehjem i København. Thyra
Frank, som er bestyrerinne på
dette berømte og viden kjente
hjemmet som huser 23 beboere,
derav 11 demente og 12 tungt
pleietrengende, stilte seg selv og
hennes ansatte det samme
spørsmålet, hvordan ville de ha
det når de ble gamle? Og
svarene uteble ikke, og de var
ikke i tråd med hvordan Lottes
pleiehjem den gang ble drevet.
Konsekvensen av denne spørreundersøkelsen
ble at institusjonen
ble gjort om til et hjem i
ordets rette forstand.
Ingen faste rutiner, kun
middagen midt på dagen. Alt på
beboerens premisser, kjæledyret
fikk lov å være med når de flyttet
inn, de bestemte selv fargen på
veggene på rommet.
Sydenturer to ganger i året,
som ble finansiert av å sette av
litt penger i måneden ifra beboerens
lommepenger. De sparte
også på mye mindre bleieforbruk
enn vanlig. De gikk oftere
på toalettet med dem, og som
Thyra selv sa, det er billigere å
dra i toalettsnora enn det er å
bruke bleier.
Og når det gjaldt sydenturene
fikk hun ofte spørsmål om det
var noen hensikt i å sende senile
demente på ferie, de husket jo
ingen ting allikevel. Svaret Thyra
da gav var, skal de avlegge eksamen
når de kommer hjem? Det
hele handler om øyeblikkets
gleder!
Varme, tilstedeværelse, en god
klem, en hånd å holde i var viktigere
enn kluten, sier hun.
Ingen sovemedisin, et glass
portvin og kos langt utover kvelden
løste alle søvnproblemer!
Ja vi spør oss, hvordan få dette
til, og Thyra Frank svarer villig
vekk på alle våre spørsmål
Hjemmet er kommunalt
drevet og det er 21 ansatte (det
skulle vært 23), men fordi hun
hele tiden har måttet slåss i mot
systemet er hun som hun selv
sier «straffet» med to årsverk.
De ansatte har fleksi arbeidstid,
de begynner på ulike tidspunkt
og går også hjem på ulike tider.
På aftenvakt kommer det to
arbeidere kl. 15.00 som jobber til
kl. 23.00, mens en kan jobbe til
kl. 24.00, 01.00 alt etter behov.
Personalet er «hearthuntet» og
ikke «headhuntet» som hun selv
utrykker det. Men trivselen blant
de ansatte er stor med et sykefravær
på under én prosent.
De ansatte er mine perler, sier
hun og hender det at de ringer
kvelden i forveien og ber om fri
til en sydentur de har fått billig
så gjør hun alt for å få det til.
Videre sier hun at god pleie
handler om sunn fornuft, og alle
innenfor vårt fag burde stille seg
< UTTALELSE
DEBATT
spørsmål om hvordan ønsker jeg
selv å få det når jeg blir
gammel? Svaret på dette bør
være en målestokk for vårt
arbeid.
Spørsmålet vårt helt til slutt,
hva gjør vi med alle tanker,
inntrykk og ideer når vi kommer
hjem. Svaret Thyra Frank gir oss
er: Begynn med å ta av de store
papirsmekkene, si ifra når det
snakkes negativt. Selv om det
ikke alltid er lett, så er vi nødt til
å være ærlige og våge å si ifra
når det er ting vi reagerer på.
Thyra Franks budskap må vi
ta på alvor, få hodet opp av
sanden. Vi må slutte å hele tiden
skylde på penger og dårlig
bemanning. Dette handler om
en holdningsendring, og det er
helt gratis.
Liv Qvale, hjelpepleier
Flere blir minstepensjonister
Årskonferansen til Seniorklubben i Fagforbundet beklager
sterkt at forbundet har godtatt den såkalte indekseringen i
pensjonsreformen, hvor framtidige pensjoner utregnes etter
vanlig lønnsvekst pluss prisutvikling, delt på 2. Alle pensjoner,
bortsett fra minstepensjonene, skal reguleres i retning av
minstepensjon, med stadig flere minstepensjonister som resultat.
Vi føler nå at pensjonistene er blitt salderingsposten i reformen!
Pensjonistene har ikke streikerett, men vi har stemmerett.
Det som nå kan skje, er at de partier som fronter pensjonistenes
pensjonsutvikling etter 2010 – i positiv retning for oss og
framtidige pensjonister, kan få langt flere stemmer enn hva de
ellers ville ha fått, bl.a. Fremskrittspartiet.
Fra Norsk Pensjonistforbund foreligger utregning på hva
pensjonistene kunne tapt, med foreslåtte ordning, i pensjonsutbetaling
over en periode, fra 1993 til 2005, med 109.000 kroner i
pensjon fra Folketrygden, ville tapet bli 154.248 kroner.
Vi kan ellers vise til engasjementet til Norsk Pensjonistforbund,
som har startet en underskriftskampanje mot den dårlige
reguleringen av pensjoner fra 2010. Her vil mange av Fagforbundets
medlemmer underskrive.
Årskonferansen ber Fagforbundet revurdere sin godkjenning
av reformen når det gjelder indekseringen. Det er en lite verdig
holdning forbundet vårt her har til sine medlemmer.
(Innlegget er forkortet.)
Astri Stenehjem Berg, leder i Fagforbundets seniorklubb
Fagbladet 9/2007 < 51