Otto Friedrich Bollnow EKSISTENS-FILOSOFI OG PEDAGOGIKK

epoker og nasjonalkarakterer, med typer av
verdensanskuelser og med individuelle
egenarter, man føres inn i de mangfoldige
menneskelige muligheter og gleder seg over
denne rikdommens mangfoldighet. Og man
glemmer at i det øyeblikk ens interesse er
begrenset til formenes mangfoldighet, så har
det vesentlige allerede gått tapt: det ubetinget
forpliktende forhold og de krav som vokser
fram av dette. Og dette ene er så vesentlig at
formenes mangfoldighet blir uten betydning.
Derfor er og blir forståelsen av en åndelig
skikkelse uvesentlig, så lenge den ikke angår
mennesket i dets innerste, så lenge dette
menneske ikke oppdager noe som det ikke ville
ha oppdaget uten å ha møtt dette forbilde. Og
omvendt: Der mennesket virkelig tar et
standpunkt, der først frigjøres de muligheter
forståelsen har, da kan man først virkelig
trenge inn til det dypeste i det som er
gjenstand for undersøkelsen. Det gis ingen forståelse,
der jeg ikke samtidig vurderer, og
vurderer i den forstand at jeg tar stilling, for
det ene, og mot det andre. Den nyere franske
filosofi har for dette preget det treffende begrep
engasjement. Det er så godt valgt, fordi det ikke
bare betyr at jeg går inn for en sak, at jeg forplikter
meg på den, men også det at jeg
bygger på den og selv finner et ståsted. Først
når jeg engasjerer meg, slutter åndshistorien å
bare være et skuespill og blir til ekte
forpliktende virkelighet.
Den åndshistoriske forståelse vinner altså sin
fulle betydning først når den fører til en
forpliktende tilegnelse av det man har forstått.
All forståelse fører således nødvendigvis til
tilegnelse — eller i motsatt fall til avvisning. Av
forholdet mellom en uforpliktende og en
engasjert forståelse oppstår det nye problemer
for den åndsvitenskapelige metode, problemer
som man hittil neppe for alvor har begynt å
beskjeftige seg med.
114