Otto Friedrich Bollnow EKSISTENS-FILOSOFI OG PEDAGOGIKK

mangfoldighet truet med å utvikle seg til en
uforpliktende lek, der vinner man gjennom
det eksistensielle møte med verket tilbake det
eksistensielle alvor, det ubetingede og det
forpliktende.
Men også den utarming av historien som blir
resultatet dersom man anvender et
eksistensielt synspunkt, er åpenbar: I stedet
for historiens brokede og mangfoldige spill
trer det som virkelig har eksistensiell verdi.
Det er en askese som er den åndsvitenskapelige
betraktning som sådan fremmed, ja, som står i
dyp motsetning til den åndelige bakgrunn som
åndsvitenskapene skylder sin raske
oppblomstring. Og likevel må åndsvitenskapene
stadig utøve denne askese, hvis de ikke skal
synke ned i den vesensløshet som
karakteriserer det blotte historiske. Fra et slikt
synspunkt er det også forståelig hvorfor de
historiske åndsvitenskaper stadig på ny må beskjeftige
seg med de få helt store skikkelser i
historien, eller i det minste stadig vende
tilbake til dem, for ved hjelp av dem å vinne
den riktige målestokk som gir mulighet for også
å gi de mindre den riktige vekt. Men hos de
store enkeltpersoner er det ikke lenger deres
særpregede individualitet som interesserer, men
bare den allmenne sannhet som kommer til syne
gjennom dem.
Men dermed reiser følgende innvending seg:
Er ikke et slikt utvalg av det man anser for
verdifullt, et tilbakefall til den subjektivisme
hvor all virkelighet blir vurdert ut fra
overensstemmelsen med ens egne anskuelser.
Det er ikke tilfelle, fordi sannheten slik den
bare erfares i møtet, jo ikke er der fra før som
noe ferdig og avsluttet, som noe man kan
bruke til å møte det fremmede med og gjøre et
ensidig subjektivt utvalg, men fordi denne
sannhet åpenbares i møtet og aldri utenfor det.
Vi kan altså slett ikke bringe sannheten med
oss, fordi vi vinner den først i møte med de store
skikkelser i historien.
126