Vi anser vårt oppdrag som løst gjennom avleggelsen av denne

til at denne fremgangsmåte ikke sikrer det næringslivs-
engasjement som kunne være ønskelig. Vi vil hevde at den
beste måten å gå frem på, er å gå ut til næringslivet
direkte og si at norsk deltagelse med statlig finansiering
kun vil være aktuelt som et joint venture og med f.eks.
50 prosent dekning av kostnadene fra næringslivet. Erfa-
ringene viser vel også at når man har gått ut til
næringslivet etter at beslutning har vært fattet, har
man måttet gå på toppledelsen i bedriftene. Beslutninger
har blitt tatt under tidspress og ofte over hodene på
dem som har det egentlige ansvar for bedriftenes marke-
ringer utad . Man må altså forsøke å gå frem på en slik
måte at det ligger et virkelig engasjement bak bedrif-
tenes tilsagn om deltagelse.
Som en illustrasjon i forbindelse med dette punktet
skriver en av sponsorene bl.a. følgende:
"Det er naturlig at Norge deltar i en verdensutstilling,
og når så skjer er det også naturlig at næringslivet
bidrar. Imidlertid tror jeg Norges deltagelse ville
stått seg på en noe mer pragmatisk kobling av kultur,
samfunns - og næringsliv . M.a.o. er det kriteriene for
deltagelsen i EXPO '92 og eventuelle fremtidige utstil-
linger jeg etterlyser en evaluering og vurdering av.
Dette for at man på forhånd klart kan estimere , beregne
verdien av deltagelse."
For å foregripe evalueringsrapportens konklusjon, vil
norsk deltagelse i fremtidige verdensutstillinger kun
anbefales under forutsetning av at man velger en frem-
gangsmåte som her beskrevet og sikrer seg at oppslut-
ningen er helhjertet. Dette henger også sammen med
punktene 3 og 8 i rapporten.
I august 1991 ga den norske prosjektledelsen ut en
kortfattet beskrivelse av Norges deltagelse på EXPO '92
hvorfra siteres:
8