Create successful ePaper yourself
Turn your PDF publications into a flip-book with our unique Google optimized e-Paper software.
Eiliv Pettersen<br />
12 <strong>Trygg</strong> <strong>Havn</strong> -nr. 01 - 2012<br />
Fritt ord<br />
er en av de virkelige nestorene i Den <strong>indre</strong> Sjømannsmisjon.<br />
I 54 år har han tjent misjonen som kretssekretær, landssekretær<br />
og fiskarheimsbestyrer. I tillegg har han vært en flittig skribent<br />
både i <strong>Trygg</strong> <strong>Havn</strong> og Fiskerens Venn. Han er nå pensjonist<br />
og bor i Øksnes.<br />
Eiliv Pettersen har e-post: eilivp@c2i.net<br />
Kallets smerte<br />
Av Eiliv Pettersen<br />
Jeg var ung, bare 26 år. Det kom spørsmål fra Den<br />
Indre Sjømannsmisjon om jeg ville reise ut med<br />
evangeliet foreløpig for et halvt år på «prøve», som<br />
det het <strong>den</strong> gangen og jeg skulle reise det første<br />
året sammen med en mer erfaren forkynner. Si<strong>den</strong><br />
skulle jeg prøve meg alene. Etter to ganger å ha<br />
svart nei på spørsmålet, ble det til sist et «tja». Det<br />
var jo tross alt bare 8 år si<strong>den</strong> jeg ble omvendt til<br />
Gud og var helt blank i kjennskap til Bibelen. Hva<br />
kunne nå Gud bruke meg til? Hver «preken», om<br />
jeg kan våge å kalle det slik, var en kamp. Med meg<br />
hadde jeg en stor gitar med syv strenger. Vanligvis<br />
er det jo seks strenger på en gitar, men i tillegg var<br />
det en kraftig en på baksi<strong>den</strong> av gitarhalsen for<br />
at <strong>den</strong> ikke skulle krumme seg forover. Valg av<br />
spillegrep var også svært begrenset. Det gikk mest<br />
i D-dur. Øret for stemming var heller ikke bra.<br />
Etter to års tjeneste, og med lite frammøte etter<br />
dati<strong>den</strong>s målestokk, kunne jeg ikke peke på noen<br />
som ble frelst under mine møter. Samtidig hørte<br />
jeg om andre forkynnere og sangevangelister som<br />
var flink til å synge, hadde langt større frammøte på<br />
sine møter og flere som ble frelst. Hvorfor brukte<br />
Jesus ikke meg så jeg med frimodighet kunne peke<br />
tilbake på at det tross alt skjedde det noe?<br />
Lysten til å avslutte hele reisevirksomheten og dra<br />
heim ble bare sterkere og sterkere. Etter to halvårs<br />
tjenester skrev jeg til daværende kretssekretær<br />
Anders Hen<strong>den</strong> at når våren kom ble jeg å avslutte<br />
min tjeneste i misjonen og reise heim. Gud<br />
hadde ikke kalt meg ut. Det var jeg sikker på. Det<br />
var bare menneskelige påfunn både av misjonsledelsen<br />
og meg selv. Den dagen det var som verst<br />
bodde jeg på et sted på Andøya som heter Nordmela.<br />
Jeg bodde da i et stort funkishus hos et eldre<br />
ektepar.<br />
Fortvilet gikk jeg opp på soverommet jeg hadde<br />
fått tildelt og bøyde kne ved senga i bønn og tårer.<br />
Bønnen var omtrent slik: «Kjære Gud, du må gi<br />
meg et ord som bare er mitt som gir meg råd i<br />
<strong>den</strong>ne situasjon»!<br />
Mens jeg lå der på kne tok jeg Bibelen. Men hvor<br />
var det ordet jeg kunne ta til meg som mitt? Jeg<br />
våget ikke lete, for sett at det ikke var mitt i <strong>den</strong><br />
situasjonen jeg var i. Jeg sa til Herren. Jeg åpner<br />
din bok på måfå og tar det første ordet øynene<br />
falt på som mitt ord. Dermed lukket jeg øynene<br />
og satte tomlene mellom Bibelens blader og åpnet.<br />
Og jeg var veldig redd for at jeg skulle begynne<br />
å lete nedover si<strong>den</strong> for å finne «noe godt», eller<br />
som «passet». Jeg vet ikke om jeg vil råde noen til<br />
å gjøre det samme, men i min fortvilelse hadde jeg<br />
ikke noen annen utvei.<br />
Det var en spent og ringe Herrens visergutt som<br />
åpnet øynene og som tenkte, ikke let for å finne<br />
noe du liker. Gjennom tårene kunne jeg lese nesten<br />
som om det sto med fete bokstaver: «også du<br />
barn skal kalles <strong>den</strong> høyestes profet». Ikke <strong>den</strong><br />
høyeste, men <strong>den</strong> høyestes, altså i eiendomsform.<br />
Altså Guds profet. I ren opprømthet ble Bibelen<br />
slått sammen. Gjennom nye, men nå gle<strong>den</strong>s tårer,<br />
takket jeg Gud! Tenk at han også ville bruke et<br />
støvkorn som meg!<br />
Etter at situasjonen roet seg kom de febrilske tankene:<br />
Er du sikker på at det var slik det sto og hvor<br />
i tilfelle sto det? Aldri før hadde jeg merket meg<br />
disse or<strong>den</strong>e, så hvor var de? Jeg husket så godt<br />
Fritt ord<br />
or<strong>den</strong>e og de brant seg inn i minnet, men altså,<br />
hvor sto de. Jeg lette og jeg lette. Til min store sorg<br />
var borte.<br />
To år etter kjøpte jeg meg en Bibelordbok og det<br />
første jeg lette etter, var de or<strong>den</strong>e. Ett sted måtte<br />
de jo finnes for jeg hadde jo lest dem. Selv etter<br />
at jeg hadde ordboken til hjelp, lette jeg mye før<br />
jeg fant dem. Til sist fant jag dem i første halvdel<br />
av Luk. 1,76. Det er profeten Sakarias som sier<br />
dem om sin sønn, døperen Johannes. Men i <strong>den</strong>ne<br />
fortvilte stun<strong>den</strong> gav Gud meg lov å dele dem med<br />
døperen. Uten at jeg skal gjøre forsøk på å sammenligne<br />
meg med <strong>den</strong> «største som var født blant<br />
kvinner», var det ikke tvil. Den gang var det en<br />
gave fra Herrens selv til meg.<br />
Nå har det blitt 54 år i <strong>den</strong>ne tjenesten. Gud til ære<br />
og takk!<br />
<strong>Trygg</strong> <strong>Havn</strong> - nr. 01 - 2012 13
Change language