30.07.2013 Views

Lofotboka 2005 - værøya.no

Lofotboka 2005 - værøya.no

Lofotboka 2005 - værøya.no

SHOW MORE
SHOW LESS

Create successful ePaper yourself

Turn your PDF publications into a flip-book with our unique Google optimized e-Paper software.

Hva opptok politikerne i Flakstad<br />

i 1905 – når fikk Reine sin kirke<br />

– og var det virkelig mulig å treffe<br />

en engel i Kabelvåg?<br />

<strong>Lofotboka</strong> gir deg neppe alle<br />

svarene, men du får et spennende<br />

innblikk i øyfolkets historie. Årets<br />

bok kan dessuten skilte med<br />

gullskatt på Røst, med sjalusi og<br />

svart magi – og en kunstnerisk<br />

kraftverkbestyrer i Svolvær.<br />

Kokkglunten er blitt historie,<br />

men i <strong>Lofotboka</strong> kan du lese om<br />

hvordan det var å være kokkglunt<br />

på Lofothavet. Og hvordan<br />

opplevde kvinnfolkene de store<br />

ulykkesdagene.<br />

Årbok for Lofoten bringer deg<br />

ikke alt, bare en smakebit av<br />

Lofotens spennende og<br />

særpregede historie.<br />

Besøk oss også på<br />

www.lofotboka.<strong>no</strong><br />

ISBN 82-7952-010-4<br />

9 7882 79 52 0108<br />

<strong>Lofotboka</strong> <strong>2005</strong><br />

27<br />

<strong>Lofotboka</strong> -05<br />

Årbok for Lofoten


<strong>Lofotboka</strong> – 05<br />

Årbok for Lofoten 27 årg.<br />

8063 Værøy<br />

Telefon: 760 95 448<br />

Telefax: 760 95 484<br />

Postgiro: 0540.03.88093<br />

www.lofotboka.<strong>no</strong><br />

bestilling@lofotboka.<strong>no</strong><br />

dag@lofotboka.<strong>no</strong><br />

Redaktør: Dag Sørli, 8063 Værøy<br />

Forsidefoto: Andrè J. Eilertsen/www.stockshots.<strong>no</strong><br />

Produksjon: <strong>Lofotboka</strong> Forlag/Værøy Media<br />

Trykk, innbinding: Gummerus Printing OY, Jyväskylä, Finland 2004<br />

ISBN 82-7952-010-4


<strong>Lofotboka</strong> -05


I årets Lofotbok kan du hygge deg med følgende artikler:<br />

Gullik Maas Pedersen<br />

Fargerik strek i kjent landskap . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 7<br />

Inge Rangøy<br />

Da storsilda kom til Vestfjorden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 13<br />

Ole H. Bremnes<br />

En engel i Kabelvåg . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 21<br />

Ragni Larsen Holdal<br />

Kvalen og ”Odin” . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 28<br />

Svein Lindberg<br />

Kirken på Reine . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 31<br />

Sigbjørn Lauritzen<br />

Sjalusi og svart magi . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 43<br />

Arthur Johansen<br />

Kokkglunten på Lofothavet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 47<br />

Jens Blix-Nilsen<br />

Den stridbare juvelen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 61<br />

Lilly Nydal<br />

Eit blad av ei gløymd soge . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 67<br />

Arnt E. Pedersen<br />

Det gode liv på Aalan Gård . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 74<br />

Ole Johansen<br />

Flakstad for hundre år siden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 79<br />

Nils Aagaard-Nilsen<br />

U/L ”Viljen” på Å og Tind . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 86<br />

Bjørnar K. Meisler<br />

Da fuglene forsvant fra Stavøya . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 96<br />

Jens A. Gjertsen<br />

Lofoten – et fergerike . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 103<br />

Johannes Hansen<br />

Forliset . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 110<br />

5


I oktober 2001 åpnet en av de mest<br />

fargerike og dekorative maleriutstillinger<br />

i Atelier Lofoten på Svinøya <strong>no</strong>en gang.<br />

De som husker kunstneren Langfeldt fra<br />

Svolvær skjønner påstanden.<br />

Kjeld Gabriel Langfeldt ble født i Søgne i<br />

1890 og som ungdom utdannet han seg til<br />

ingeniør. Samtidig tok han<br />

kveldsundervisning i frihåndstegning ved<br />

Den Norske Kunst- og Haandværksskole i<br />

Oslo. Han kom til Svolvær i 1927 som<br />

bestyrer ved Svolvær Elektrisitetsverk<br />

hvor han ble i 35 år. Det er <strong>no</strong>k <strong>no</strong>en - nå<br />

voksne svolværinger, men den gang<br />

bråkete smågutter, som husker Langfeldt.<br />

Ikke som kunstner, men han som slo på -<br />

og helst av - strømmen. Holdt vi oss ikke<br />

skinnet ble det truet med at Langfeldt<br />

Bestyreren ved<br />

kraftverket ble best kjent<br />

som kunstner…<br />

Fargerik strek<br />

i kjent landskap<br />

Gullik Maas Pedersen<br />

skulle kontaktes og da ville det bli mørkt.<br />

Men det var kunstneren Langfeldt som i<br />

oktober –01 ble presentert i en egen<br />

utstilling på Svinøya. Utstillingen varte<br />

et stykke ut i <strong>no</strong>vember. Nestleder Britt<br />

Fauske ved Atelier Lofoten sier at det<br />

begynte med 22 bilder av Langfeldt som<br />

hans datter Anne Marie i Tromsø eier.<br />

— I tillegg har vi fått låne 19 bilder fra<br />

eiere i Vågan. Utstillingen viser at<br />

Langfeldt hadde et bredt spekter, selv om<br />

han selv uttrykte at han helst malte motiv<br />

fra Svolvær, og de aller fleste bildene<br />

viser livet rundt fisket, sier hun.<br />

Da Langfeldt kom til Lofotens hovedstad<br />

var Svolvær for lengst blitt et ettertraktet<br />

7


Selvportrett av kraftverkbestyreren som<br />

ble kunstner<br />

sted for malere. Bestyreren for elektrisitetsverket<br />

gjorde også sitt til at mange<br />

kunstnere kom, gjen<strong>no</strong>m å invitere malere<br />

til sitt hjem i flere år under lofotfisket.<br />

Gjen<strong>no</strong>m dem fikk han den nødvendige<br />

tilbakemelding og vurdering av sin egne<br />

ferdigheter.<br />

I perioden 1934 til 1954 fikk han 10<br />

oljemaleri antatt på høstutstillingen og<br />

han var representert med 30 bilder på<br />

Nord<strong>no</strong>rsken frem til 1976.<br />

Anmeldere skrev den gang at han gjen-<br />

8<br />

<strong>no</strong>m sine bilder gir muntre fortellinger fra<br />

fiskemiljøet. Han får det til å lukte<br />

saltvann og fisk i bildene. Publikum likte<br />

bildene godt. De var friske, dekorative og<br />

hadde kjente motiv fra <strong>no</strong>rd<strong>no</strong>rske miljø.<br />

Selv sa han at han malte ikke for å selge;<br />

men selger gjerne om han fikk en<br />

forespørsel.<br />

— Det er mest motiver fra Svolvær jeg<br />

maler. Svolvær er meget mer malerisk<br />

enn Tromsø, forklarte han en potensiell<br />

kjøper fra Tromsø.<br />

Langfeldt var den drivende kraft for å få<br />

realisert Kunstnerhuset i Svolvær. Året<br />

etter åpningen av samlingsstedet for<br />

svenske og <strong>no</strong>rske kunstnere i Svolvær i<br />

1953, ble han tildelt tittelen «Ridder av<br />

den gyldne palett» av Unge kunstneres<br />

Samfunn i Oslo. Nå fortjener han en plass<br />

i rekken av «Lofotmalere» med sine,<br />

fargerike skildringer av fiskemiljøet i<br />

Svolvær.<br />

Lofoten Atelier og Britt Fauske fikk til en<br />

praktfull utstilling med fargerike malerier<br />

av Kjeld Langeldt.<br />

Bildet ”Fiskebruk” var for øvrig med på<br />

statens kunstutstilling i 1948.<br />

Foto: Gullik Maas Pedersen


Vinteren 1964 stod silda så tett i<br />

Vestfjorden at hele sesongen kunne<br />

berges i ett eneste kast.<br />

1964 var året da kraftblokka slo igjen<strong>no</strong>m<br />

ved fisket etter storsilda. Det startet<br />

med godt fiske på Mørekysten. Spesielt<br />

godt gikk det med de som hadde investert<br />

i kraftblokk, og det var vel omkring<br />

halvparten.<br />

Selv var jeg det en kan kalle skårunge.<br />

Jeg hadde vært med på storsildfiske et par<br />

år før, men det var garnfiske, med dårlig<br />

resultat. Så skulle båten til far min, en<br />

seisnurper på 60 fot til reparasjon<br />

vinteren 1964, og jeg ble arbeidsløs.<br />

Da det ble plass ledig på hjelperen<br />

Havets sølv<br />

skapte en ny epoke<br />

i Lofoten..<br />

Da storsilda kom til<br />

Vestfjorden<br />

Inge Rangøy<br />

«Oddholm» slo jeg til, og så fikk jeg være<br />

med på sildeeventyret. For storsildfisket<br />

var selve eventyret den gangen. Ett kast<br />

kunne berge hele sesongen hvis det gikk<br />

bra.<br />

Men det var ikke selvsagt. Nota kunne<br />

revne, og det kunne bli tap i stedet for<br />

gevinst. Nøtene var spinkle, og for det<br />

meste var de plassert i to <strong>no</strong>tbåter,<br />

halvparten i hver. Når så silda var ringet<br />

inn, kom selve hovedfartøyet og la seg<br />

midt på <strong>no</strong>ta og kledde opp, som det<br />

kaltes. Hvis båten var lang og kastet var<br />

stort, tok de inn flere hjelpere, slik at<br />

belastningen ble fordelt og sjansen for å<br />

berge silda økte.<br />

Å være med på et slikt basketak var en<br />

13


Storsildfisket skapte en Klondykestemning<br />

på Lofothavet. Det var mulig å gjøre en<br />

hel vinterlott i et kast.<br />

Foto: Inge Rangøy<br />

spennende og slitsom opplevelse. Basen<br />

ledet arbeidet. Han hadde ofte en ropert,<br />

og brukte i tillegg et språk som kunne fått<br />

Oluf til å blekne i sammenligning. For det<br />

gjaldt å få alle til å bruke sine siste<br />

krefter. Det var menneskemakta som<br />

skulle gjøre det.<br />

Det var heller ikke bare rå makt som<br />

gjorde utslaget. Nota måtte tørkes jevnt<br />

slik at vekta ble fint fordelt. Tyngden var<br />

stor og faren for å sprenge var reell.<br />

I pioneråret 1964 hadde omtrent<br />

halvparten kraftblokk. Noen hadde den<br />

første typen som ga navn til metoden. Det<br />

var kanadieren Mario Puretic som fikk<br />

ideen til å sette høytrykkshydraulikk på<br />

en forstørret blokk med skive. Når så de<br />

synte-tiske trådtypene som nylon og<br />

terylen i tillegg kom på markedet med<br />

større bruddstyrke og motstandsdyktighet<br />

mot råte, fikk denne metoden sin store<br />

mulighet.<br />

Nøtene kunne lages større og kraftigere,<br />

og de kunne plasseres på akterenden av<br />

hovedfartøyet i stedet for i de små<br />

<strong>no</strong>tbåtene. Det kunne brukes større dybde<br />

på nøtene, snurpeline av stålwire som<br />

sank fortere. Og kraftblokka kunne ta<br />

<strong>no</strong>ta fort og effektivt inn samt tørke opp<br />

kastet, uten det møysommelige slitet.<br />

14


”Brusøyskjær” under fangst med kjente<br />

Lofotfjell i bakgrunnen.<br />

Foto: Inge Rangøy<br />

Mannskapet kunne reduseres til under det<br />

halve og fortjenesten kunne bli stor.<br />

Historiene om når hele mannskapet skulle<br />

kjøpe bil samtidig, florerte. Det var ofte<br />

slik at de gikk inn til en bilforhandler<br />

(etter en god sesong), og en med gode<br />

talegaver sa:<br />

— Vi skal ha 12 biler av god kvalitet<br />

hvorpå forhandleren ba dem slutte å tulle.<br />

Og det som i følge historiene skjedde var<br />

at de gikk rett over gaten til konkurrenten<br />

og kjøpte 12 nye biler — og fikk kvan-<br />

16<br />

tumsrabatt. Dette skjedde da kraftblokkbåten<br />

inntok Nordsjøen, og kunne fange<br />

den store makrellen, og silda som også<br />

var der. Kraftblokkfiske ble plutselig et<br />

helårsfiske på alle hav. Ikke bare et<br />

sesongfiske ved kysten, når sild og<br />

makrell kom inn for å gyte. Senere ble<br />

også loddefisket viktig for kraftblokkbåtene.<br />

Det ble levering til konsum, til høyere<br />

priser og lønnsomheten revolusjonerte<br />

hele næringen.<br />

Effektiviteten ble til slutt så stor at hele<br />

fiskebestander kollapset. Grunnene til det<br />

kunne være flere, og det er en annen historie<br />

lenger fram i tid.


Men tilbake til 1964. Jeg var påmønstret<br />

hjelpefartøyet «Oddholm» som mannskap,<br />

vi var tilsammen ni mann på en båt<br />

på 60 fot. Vi hadde ikke <strong>no</strong>t selv, men var<br />

i tillegg til hovedfartøyet utrustet med en<br />

<strong>no</strong>tbåt på mellom 20 og 30 fot. Den ble<br />

brukt til å legge mellom <strong>no</strong>tbåtene til<br />

snurpere når de skulle berge store kast.<br />

Selve hjelpefartøyet lå og slepte på snurperens<br />

andre side for at <strong>no</strong>ta skulle holdes<br />

utstrakt og grei.<br />

De fartøyene som hadde kraftblokk hadde<br />

ikke bruk for denne ekstra <strong>no</strong>tbåten. Men<br />

svært få hadde sidepropeller på den siden,<br />

så hjelpere var det bruk for. Mange av<br />

”Reinsfjell” har fått full last.<br />

Foto: Inge Rangøy<br />

snurperne i 1964 var små seisnurpere som<br />

hadde kjøpt seg en brukt <strong>no</strong>tbåt<strong>no</strong>t, bygd<br />

den om til ring<strong>no</strong>t, og satt på en liten<br />

kraftblokk. De ble svært effektive til å<br />

fange silda, men hadde usikre muligheter<br />

til å berge store kast.<br />

Fiskerne er imidlertid av naturen svært<br />

oppfinnsomme. Det som måtte mangle av<br />

størrelse på fartøy og styrke på <strong>no</strong>ta,<br />

kompenserte de med kløkt og improvisasjon.<br />

Snurperen «Perlon» av Averøy på<br />

bare 60 fot var en kunstner på dette områ-<br />

17


”Møre” av Averøy med storkast på<br />

Vestfjorden i 1964. Tre andre fartøy<br />

håver.<br />

Foto: Inge Rangøy<br />

det i 1964. De berget flere store kast ved å<br />

la være å tørke <strong>no</strong>ta helt opp slik at silda<br />

døde, og ble tung. De la to andre båter på<br />

<strong>no</strong>ta under håving, slik at stenget ble som<br />

et triangel. Alle tre som håvet, hadde<br />

igjen hver sin hjelper som lå og strekte<br />

dem fra hverandre.<br />

Vårt fartøy «Oddholm» fikk være med<br />

«Perlon» på flere store kast, som ble berget<br />

på det viset. Det største var på 6.200<br />

hl storsild og 10 båter ble lastet. Litt av et<br />

eventyr.<br />

Jeg var så heldig å ha fotoapparatet på<br />

plass, og fikk tatt historiske<br />

bilder som henger omkring i banklokaler<br />

og museer i dag. Etter at det i februar<br />

1964 hadde vært et godt storsildfiske på<br />

Mørekysten, så fikk vi i mars et betydelig<br />

innsig av gytende sild i Vestfjorden.<br />

Hjelperne fulgte snurperne <strong>no</strong>rdover, og<br />

vi fikk virkelig oppleve et sildeeventyr<br />

der oppe. Sola hadde kommet sterkt tilbake,<br />

det var strålende vintervær, og kort<br />

vei til land.<br />

Men det var ikke et eventyr som endte bra<br />

for alle. Sjøen var kald i overflaten der<br />

oppe, <strong>no</strong>e som førte til at silda gjorde<br />

kraftig motstand da fiskerne skulle tørke<br />

nøtene og håve den inn. De som hadde<br />

små improviserte kraftblokker eller kraf-<br />

19


truller, opplevde til sin fortvilelse at de<br />

ikke fikk silda OPP, og bare måtte slippe<br />

den. Det gjaldt blant annet snurperen<br />

«Barvåg» av Averøy.<br />

Snurperen «Brusøyskjær» fra Nordland<br />

var heldigere. Den hadde en ordinær<br />

kraftblokk og gikk omtrent i rute med<br />

sildlaster. Reder og skipper var Tore<br />

Ulsund, som senere ble en kjent storfisker<br />

med fartøyet ”Trønderbas”.<br />

Torrissene var kjente storfiskere på den<br />

tiden. ”Ole Torrissen” var med på<br />

Vestfjorden i 1964, på tross av at båten<br />

bare hadde båt<strong>no</strong>t. Og ikke bare det. Så<br />

vidt vi kan huske var de beste båt den<br />

sesongen, og fikk den såkalte ”sølvsilda”.<br />

Snurperen «Møre» av Averøy er også av<br />

de heldige og hadde fått på plass kraftblokka<br />

— en <strong>no</strong>rsk variant som ble laget<br />

av en oppfinner som het Harald Hov. Den<br />

lå så nær opptil den amerikanske Pureticblokka<br />

at det ble rettssak, der kjendisadvokat<br />

Nordhus ble innleid. Det var store<br />

penger disse patentene dreide seg om og<br />

silda ble trygt berget opp.<br />

Hjelpefartøyet «Oddholm», som jeg var<br />

mannskap på, var på lag med snurperen<br />

”Stormfuglen” av Averøy, som var av de<br />

uheldige som ikke fikk silda opp. Det ble<br />

mørkt og forholdene ble uoversiktlige.<br />

20<br />

”Oddholm” lå og holdt ”Stormfuglen”,<br />

men var så uheldig å komme inn i en<br />

annen <strong>no</strong>t i mørket. Nota kom inn i propellen<br />

og ”Oddholm” måtte slepes inn til<br />

Sørvågen og satt på land. Dette tok sin<br />

tid, og vi som var mannskap fikk da den<br />

gode ideen at vi dro på havet som hjelper<br />

bare med <strong>no</strong>tbåten. Vi var utrustet med<br />

appelsinsaft og brødblingser, samt en<br />

radio av typen Radionette, slik at vi kunne<br />

lytte på fiskeribølgen og høre om <strong>no</strong>en<br />

behøvde hjelper.<br />

”Reinsfjell” av Kristiansund lå med et<br />

kast og ropte på oss. Vi kunne ikke svare,<br />

men så ”Reinsfjell” og fikk bli med på et<br />

bra kast. Ett av de siste, som skjedde på<br />

den gode gamle måten..<br />

Året etter var det ingen som ikke hadde<br />

kraftblokk. En epoke var over og en annen<br />

tok over.<br />

I de 40 årene som siden er gått, har mye<br />

skjedd. Men minnene kan ingen ta fra oss<br />

gamle sjøulker. Minnene om en tid da det<br />

var både slit og spenning når en skulle<br />

berge et storsildkast. Og basene var både<br />

helter og tapere, alt etter som det gikk. Nå<br />

har tek<strong>no</strong>logien tatt over for disse ordkunstnerne<br />

som med alle slags dialekter<br />

og et svært fargerikt ordforråd ledet arbeidet<br />

med å berge store sildesteng.


” Å se – en Herrens engel åpenbarte seg<br />

for dem, mens han tok seg frem i veigrøfta<br />

----”<br />

En kirkesøndag i februar 1921, kunne<br />

prest og almue på vei til lofotkatedralen,<br />

se at en engel ”hadde dalt” og åpenbarte<br />

seg for alle som var på vei til gudstjenesten.<br />

Vingene var ikke sterke <strong>no</strong>k til at han<br />

kunne sveve, så det ble en engel i sneen.<br />

Dette var opptakten til en avisfeide som<br />

fylte Lofotposten frem til 31. mars.<br />

Denne engelen var ikke Gabriel — som<br />

skulle komme med bud til <strong>no</strong>en jomfru i<br />

Kabelvåg, men engelen var (muligens) en<br />

siste rest fra et karneval som var avholdt<br />

lørdagskvelden.<br />

Og som det står i Kabelvågvisa : Fæstan<br />

Det vakte selvsagt<br />

oppsikt og debatt da<br />

man fant…<br />

En engel<br />

i Kabelvåg<br />

Ole H. Bremnes<br />

våres, hoill på te morres — vi har kje vett<br />

til å slutte før, så engelen var en av innbyggerne<br />

som holdt fast på denne tradisjon.<br />

Stiftskapellan Berg Rolness — som skulle<br />

holde sin avskjedspreken denne søndag,<br />

fikk muligens adrenalinkikk før han steg<br />

opp på prekestolen. Hans preken dannet<br />

opptakten til bataljen i Lofotposten — og<br />

ble over hele landet kjent som<br />

”Karnevalet i Kabelvåg”. Lofotposten var<br />

dengang en riksavis.<br />

Siden hvert innlegg har et omfang som en<br />

hel Lofotpost i våre dager — så har jeg<br />

plukket fra debatten og serverer et tidsbilde<br />

fra 1921 — med engasjerte mennesker<br />

i fokus.<br />

21


Hovedpersonene er sorenskriver Meck,<br />

nylig ankommet Kabelvåg, stiftskapellan<br />

Berg Rollnes, Axel Wicklund,T.<br />

Wicklund, T. Benum, og fra Bøstad, T.<br />

Evjen og Johan Bojer — kjent forfatter.<br />

Det er fra disse innleggene jeg har tatt<br />

sitater.<br />

At en verdensberømt forfatter som Johan<br />

Bojer skriver leserbrev i Lofotposten,<br />

kommer <strong>no</strong>k av at han oppholdt seg i<br />

Lofoten mens han skrev ”Den siste<br />

viking”. Men jeg har hørt at han bodde i<br />

Paris og at han deltok i debatten derfra.<br />

Hvordan ettertiden vil tolke feiden om<br />

homoflagget ”i dag ”, det lurer jeg på.<br />

Men jeg har fått nærhet til disse menneskene<br />

fra 1921, og jeg har ikke skrevet dette<br />

for å raljere over det de mente — fra<br />

hver sine skyttergraver. Men det er et tidsbilde.<br />

Den materielle nøden var stor langs<br />

hele kysten og var en realitet i folks hverdag.<br />

Så følg med.<br />

Kabelvåg 23. februar 1921<br />

Sorenskriver Meek<br />

Hr. redaktør<br />

Hr. stiftskapellan Rolness skal i sin siste<br />

præken som forrettende sogneprest i<br />

Vaagan ha refset en del menneskers letsindige<br />

pengesløseri i disse tider da saa<br />

mange lider nød og i denne forbindelse<br />

omtalt eller gjort hentydninger til en<br />

netop avholdt karnevalstilstelning i<br />

Kabelvaag hvor der skulde være blit ødet<br />

saa mange penge som ellers kunde ha<br />

kommet nødlidende arbeidere og fiskere<br />

tilgode. Dette skal ialfald ha været<br />

22<br />

meningen efter referaterne aa dømme. —<br />

Hr. Rolness skal i muligens <strong>no</strong>get forblommede<br />

ordelag ha hentydet til at bl.a.<br />

jeg skulde ha staat i spissen for tilstelningen.<br />

Det er en feiltakelse, men jeg maa<br />

allikevel få lov til at gjengjelde visiten og<br />

komme med <strong>no</strong>gen faktiske oplysninger<br />

og bemerkninger.<br />

I sin almindelighet er det naturligvis urigtig<br />

at der nu som før, her som andre steder,<br />

kastes penge bort til unytte, penge<br />

som kunde ha været bedre anvendt til eget<br />

eller andres besste og vi maa vel kunne<br />

være enig om at dette gjælder alle klasser<br />

i samfundet. Men det hører ingen steds<br />

hjemme aa trekke frem omhandlede tilstelning<br />

som et ”for vort lille sted”<br />

avskrækkende eksempel, som fortjente at<br />

nævnes fra prækestolen fremfor saa<br />

mange andre lignende baade her og andre<br />

steder. Det er oplyst at der var ca. 80 deltagere<br />

som betalte 15 kr. hver, det blir<br />

1200 kr. Efter forlydende skal der være et<br />

overskud paa 200 a 300 kr. som er besluttet<br />

git til tuberkulosehjemmet i<br />

Kabelvaag. Selve tilstelningen har da<br />

kostet ca. 12 kr. pr. deltager.<br />

Selvfølgelig kan det med adskillig ret sies<br />

at tusen kroner på en aften til en saadan<br />

tilstelning, — hr. Rolness skal forresten<br />

ha operert med større summer — er<br />

Vingene hadde tydeligvis ikke båret<br />

engelen lenger..<br />

Illustrasjon: Svein Spjelkavik


mange penge kastet bort som ialfald kunde<br />

ha været bedre anvendt f.eks. til lindring<br />

av nød, skjønt det jo i og for sig<br />

ikke kan sies aa være moralsk forkastelig<br />

aa bruke penge til fornøielser og adspredelser.<br />

Trangen hertil er naturlig og helt<br />

legitim. Men de forskjellige behov, ens<br />

egne og ens medmenneskers, bør jo veies<br />

mot hverandre og hensynet til medmenneskers<br />

nød bør selvsagt gaa foran trangen<br />

til egoistisk selvnydelse.-<br />

Imidlertid er det vel saa, at offerviljen —<br />

eller om man vil — offerevnen har sin<br />

naturlige begrænsning i den menneskelige<br />

skrøpelighet og den samme begrænsningen<br />

kommer desværre tilsyne ogsaa hos<br />

præsterne. Det kan vel hende hr. Rolness<br />

at han en gang imellem røker en cigar,<br />

kanskje det hænder ofte, skjønt det maa<br />

sies at være en helt unødvendig utgift saa<br />

dyre som cigarer er nu for tiden, man bør<br />

vel helst la være at røke. Naar jeg er ute<br />

og reiser træffer jeg av og til hr. Rolness<br />

og jeg har lagt merke til at han som de<br />

fleste prester — ikke alle gjør det, — reiser<br />

og spiser paa første plass. Tænk om<br />

præsterne sluttet med at røke, især cigarer,<br />

og med aa bruke mere end høist nødvendig<br />

av sin skyss- og kostgodtgjørelse<br />

— kort utviste mere sparsomhet og<br />

anvendte de insparte penge til menneskekjærlige<br />

formaal og vel aa merke ikke satte<br />

dem i banken. Hvis man med hr.<br />

Rolness ville gi sig til aa regne skulde det<br />

<strong>no</strong>k vise sig aa løpe op i tusender pr. dag.<br />

Hr. Rolness tilhører i kraft av sin stand og<br />

sin stilling den saakaldte ”overklasse”,<br />

24<br />

han tjener og bruker mange tusend kroner<br />

mens mang en fisker og arbeider maa klare<br />

seg med like saa mange hundreder, han<br />

gaar klædt som sine standsfæller av overklassen,<br />

spiser som dem og reiser som<br />

den overklassemand han er paa første<br />

plass. Han bor pent og komfortabelt og<br />

kanske gratis for alt det jeg vet. Kort, hr.<br />

Rolness har det godt og lider sandelig<br />

ingen nød og det skal være ham hjertelig<br />

vel undt.<br />

Men da skal han ikke svinge tugtens svøpe<br />

over andre hvis personlige forbruk i<br />

sin almindelighet kan være omtrent av<br />

samme størrelse som hans eget. Det tar<br />

sig daarlig ut.<br />

Det bør ogsaa sies at der her i Kabelvaag<br />

arbeides meget og paa mange maater for<br />

aa lindre nøden og hjelpe dem som har<br />

det ondt og jeg vet at mange av disse<br />

godhjertede folk som kanskje, når det<br />

kommer til stykket, gjør like meget for de<br />

daarligst stillede som hr. Rolness, var<br />

med paa tilstelningen lørdag aften.<br />

Jeg haaper og tror at hr. Rolness er med i<br />

dette arbeide, ikke bare i ord, men ogsaa<br />

delvis i gjerning. Ingen forlanger eller finder<br />

det rimelig at presterne mere enn andre<br />

skal ta alt det de eier og gi til de fattige.<br />

Men prester skal tænke før de taler.<br />

Tirsdag 1. mars 1921 kommer Berg<br />

Rolness med sitt første tilsvar. Her skriver<br />

han bl.a.:<br />

”Men blir man overklassemann ved å<br />

røke sigarer?


Kjære, da er jo det sociale spørsmål løst<br />

fra overklassens standpunkt set. Da er det<br />

jo bare å la de misfornøide få en sigar, så<br />

kan overklassen ture og ødsle så meget de<br />

vil. Ingen har rett til å si <strong>no</strong>e. —<br />

Nei! Man kan kanskje blidgjøre og beherske<br />

en negerstamme med sigarer, men<br />

mine kjempende arbeidsmenn og kvinner<br />

vil ha moralsk ansvar overfor tidens nød<br />

hos sin ”overklasse” og rettferd av sitt<br />

samfund! Og jeg følte det da i min ringhet<br />

som jeg ofte har følt det: Sålenge min<br />

Gud vil la mitt hjerte slå, så skal det slå<br />

for dette arbeidende folk (og dermed for<br />

alt som bærer menneskeåsyn).”<br />

”Krigstretthetens glade vanvid som herjer<br />

Europa som den verste pest, og som ytrer<br />

seg ikke minst i dans. Dans og drikk, bør<br />

våre kulturberere akte seg vel for og heller<br />

prøve å verge oss imot.<br />

Men ikke arrangere danse- og drikkeaftener<br />

som koster tusener, og der man klær<br />

sig uanstendig og oppfører seg rått.<br />

Eller hva sier hr. sorenskriver om den herren<br />

(som også skal vere opdrager for de<br />

”fine”s barn i Kabelvaag) som hin ballkveld<br />

hadde kledd sig som ”engel” med<br />

hvite vinger og som var så full at han<br />

måtte fåes hjem, dragende de hvite englevinger<br />

efter sig!<br />

Jeg synes i min ”overklasse”-enfoldighet<br />

at det hadde været minst likeså godt for<br />

hr. sorenskriveren og frue om de hadde<br />

været hjemme og fortalt sine barn om de<br />

engler som virkelig er hvite.—<br />

Og så lørdagskvelden!<br />

Her skulle de ”bedre” ture hele natten og<br />

ligge og sove ut, når vi andre gikk i kirken.<br />

Eller forstår ikke sorenskriveren som<br />

er prestesøn at det er vemodigt for en<br />

prest å sitte og se de siste rester av karnevallet<br />

kravle hjemover i sin mindre tiltalende<br />

forfatning når kirkeklokkerne kalder<br />

og folk strømmer til Guds hus.”<br />

Torsdag 3. mars svarer Meek bl.a.:<br />

” Det er riktig at jeg i <strong>no</strong>gen aar har hat<br />

mit virke i Afrika og jeg tænker av<br />

mange grunde med forkjærlighet tilbake<br />

paa denne periode av mitt liv. Jeg har forresten<br />

ogsaa hat mit virke en kortere tid i<br />

Nordland og det lenge før hr. Rolness<br />

begyndte sin velsignelsesrike virksomhet<br />

som sjelesørger heroppe. — Men siden<br />

den tid har jeg besøkt og opholdt mig i<br />

mange lande og truffet sammen med<br />

mange mennesker, deriblandt mange<br />

prester av de forskjelligste konfessioner,<br />

saaledes ogsaa i Afrika. Men jeg maa<br />

med skam bekjende at jeg ingen steder<br />

har truffet <strong>no</strong>gen prest som har gitt mig et<br />

saa litet lystelig indblikk i sin karakter og<br />

hjertedannelse som hr. Rolness.—<br />

Pastoren snakker med dyp foragt om<br />

negrene — var det nu rigtig vel betænkt i<br />

denne hedningemissionens tidsalder? —<br />

men jeg vil si hr. Rolness at jeg baade i<br />

Afrika og Amerika har truffet sammen<br />

med negerprester som i intellektuel træ-<br />

25


ning og utvikling for ikke aa tale om virkelig<br />

dannelse staar høit over ham og<br />

som, om det var dem fysisk mulig, ville<br />

rødme over sin hvite kollega i Lofoten.—<br />

Onsdag 9. mars svarer Berg Rollness<br />

bl. a.:<br />

”Så vil han ha det til at min (og mange<br />

andres) påtale av denne karnevalltilstelning<br />

som moralsk uforsvarlig i denne<br />

nødstid er for å vekke ”misundelse og<br />

klassehat”. Denne tankegang blir så<br />

meget mere uforstaaelig når vi mindest at<br />

i sitt første innleg var hr. sorenskriveren<br />

principielt enig i det uforsvarlige i å sløse<br />

bort penger i denne tid. Men bør ikke hr.<br />

sorenskriver henge sin hatt på enhver spiker<br />

når andre folk ser på.- Men det som<br />

gjør hr. Meeks siste innlegg misvisende<br />

angående selve saken er at det betegnes<br />

som falsk ”vidnesbyrd” å skrive om fyll,<br />

fyllelag, uanstendig klædedrakt, rå oppførsel<br />

o.s.v. — dette er imidlertid usandhet<br />

og baktalelse for å bruke et mildt<br />

uttryk” skriver hr. sorenskriveren.<br />

Betegnende for vederheftigheten av disse<br />

understrekede ord er at det eksempel jeg<br />

nevnte på fyll, uanstendig klædedrakt, rå<br />

opførsel — nemlig den herren som var<br />

utklædt som engel (Gabriel) og som var i<br />

en for denne drakt så gudsbespottelig forfatning<br />

— om dette sier hr. Meek ikke ett<br />

ord!<br />

og Aksel Wicklund kommer med sitt syn<br />

på saken:<br />

26<br />

” For oss som var i kirken hin berømmelig<br />

søndag synes det ufattelig at denne<br />

preken skulde bli opphavet til et smålig<br />

personkjevl mellom bra folk”.<br />

”Presten var ikke på maskeballet. — Men<br />

sorenskriveren var ikke i kirken! Derfor:<br />

— Også en sorenskriver bør tenke før han<br />

skriver.”<br />

Tirsdag 15. mars 1921 — får vi Johan<br />

Bojers innlegg. Han slutter sitt innlegg på<br />

en måte som muligens vil få alle rødstrømper<br />

til å gripe til høtten.<br />

”En del av gjesterne fra det berømmelige<br />

karneval har bedt mig si et ord i avisen<br />

om, hvorvidt denne enkle tilstelning var<br />

slik skam for kristenheten som enkelte i<br />

Israel paastaar.<br />

Jeg er ingen autoritet i dyd, men jeg har<br />

overværet en del karnevaler rundt<br />

omkring i verden. Og det er mig en sand<br />

fest at erklære, at i Kabelvåg var det for<br />

første megen moro ved smaa midler, for<br />

det andet saa jeg ingen fyld, for det tredje<br />

var kvindernes drakter saa diskrete og<br />

sømmelige, at jeg tror selveste St. Peter<br />

vilde ha funnet dem i fuld orden.<br />

De lukkete siderum er det selvfølgelig<br />

vaas at tale om, al den stund de ikke var<br />

lukkete, eller saa aapne, at man fra alle<br />

kanter i salen kunde se alt som forgik derinde.<br />

Det er ikke den slags rum, som man tyr<br />

inn i, naar man vil gaa over streken. At<br />

prøve at samle bifald fra galeriet ved at


tale om ”overklasse” og ”nød” i denne<br />

forbindelse hører ingen steder hjemme.<br />

Den samling lavere funktionærer og<br />

embedsmænd, som her var kommet sammen<br />

for at skape litt humør i mørketiden<br />

heroppe ved Ishavet, det var jo for det<br />

meste folk, som under de gyldne tider har<br />

sittet paa den smaleste kost.<br />

Hvad ”nøden” angaar, saa synes jeg vi<br />

skal vente en stund med at hyle op. Jeg<br />

har set herjingerne i de krigførende land.<br />

Der hyler man ikke. Man arbeider. Og<br />

man har raad til endog et karneval. I<br />

Norge slapp vi krigen, og i stedet væltet<br />

guldbølgen indover vort land. Ikke før<br />

begynder de eventyrlige indtækter at gaa<br />

nedover, før vi føler os krænket i vore rettigheter<br />

og jamrer og lager panik. Undres<br />

paa, hvad det er for agitatoriske kvindfolk<br />

som har forandret denne vikingenasjon til<br />

en samling av klynkere. Johan Bojer ”<br />

Onsdag 30. mars. Sorenskriver S. Meek<br />

skriver ”at mot dumheten kjæmper selv<br />

gudene forgjæves” og fortsetter:<br />

”Pastor Rolness skriver igår om tilstelninger<br />

som er en ”forhaanelse mot fastetiden”.<br />

Der skal en god portion av freidighet<br />

til å skrive slikt for en mand som selv<br />

går omkring som en levende og permanent<br />

forhånelse mot alt der minder om<br />

faste. De, som måtte dra mine ord i tvil,<br />

kan nårsomhelst, overbevise sig herom<br />

ved selvsyn.”<br />

Torsdag 31. mars skriver Lofotposten :<br />

”Karneval-striden for retten. Da sorenskriver<br />

Meek har truffet skritt til å dra<br />

pastor Rolness til rettslig ansvar for injurier<br />

mot han og denne opblæste karnevalaffære<br />

vil således bli belyst for retten, vil<br />

ikke flere indlæg i striden bli indtat i bladet.”<br />

27


Dette er historien om min far, Laurits<br />

Larsen, og hans mannskap fra<br />

Tengelfjord. Han var skipper om bord på<br />

sin egen kvalbåt ”Odin”. M/k ”Odin”, N<br />

12 H, var bygd i 1927 i Salten. Han hadde<br />

vært på havet fra han var guttunge, og<br />

hadde vært skipper siden 1935 og drevet<br />

kvalfangst like lenge. Min far ble født 6.<br />

mai 1912.<br />

M/k ”Odin” ble innkjøp av min farfar,<br />

Sigurd Larsen. Den ble ombygd og forlenget<br />

i 1944 i Blokken. Det ble også innsatt ny<br />

motor, en Wickmann 50 HK. Lengden<br />

etter ombyggingen var 48 fot. Skroget ble<br />

også forsterket med jernskinner. Båten var<br />

rigget med ekkolodd, radiosender, ka<strong>no</strong>n og<br />

diverse annet utstyr for kvalfangst. Far<br />

hadde drevet kvalfangst i mange år, først<br />

med sin far, og siden som skipper.<br />

28<br />

Man kan her<br />

snakke om kvalfangst<br />

med overraskende utfall…<br />

Kvalen<br />

og «Odin»<br />

Ragni Larsen Holdal<br />

Denne dramatiske historien starter ved at<br />

”Odin” dro ut fra Risvær ved 19-tiden 29.<br />

mai 1953. Den hadde da en mannskap på<br />

fire med Laurits Larsen i rorhuset, maskinist<br />

Arne Wilhelmsen og mannskap<br />

Anton Wilhelmsen og Hans Jensen, alle<br />

fra Tengelfjord. Hans Jensen var skytter<br />

om bord. Kameratbåt var m/k ”Olav”<br />

med skipper Johan Heitmann, fra<br />

Nilsvika, rett over Raftsundet fra<br />

Tengelfjorden. De hadde driftet flere<br />

ganger i lag og var godt samkjørte.<br />

Kvalbåtene dro vestover gjen<strong>no</strong>m<br />

Vestfjorden. De krysset fram og tilbake,<br />

men så ingen kval. Ved 4.30-tida befant<br />

fartøyene seg omtrent midtfjords mellom<br />

Ballstad fyr og Engelvær. Et fartøy fra<br />

Hamarøy kom østfra mot dem. Været var<br />

godt. Fartøyet forfulgte en kval. Dette


fartøyet klarte ikke kvalen alene, og de<br />

ble derfor enige om at alle tre båtene<br />

skulle gå sammen om å skyte kvalen.<br />

”Olav” fikk først harpunen i kvalen, deretter<br />

båten fra Hamarøy, men det var et<br />

dårlig skudd, et spekkskott. Til sist skjøt<br />

”Odin” og det var en god treffer. Kvalen<br />

gjorde en del kast, og gled så over på<br />

siden. Laurits Larsen mente det gikk ca.<br />

15 minutter fra den første harpunen var<br />

fast til ”Odin”s harpun gikk inn.<br />

Da de hadde fått tre harpuner i kvalen<br />

mente de at den var ferdig. Kvalen veltet<br />

om slik at buken kom opp og tok til å<br />

synke. Det kom bobler opp der den sank.<br />

Det ble signalisert over til m/k ”Olav” at<br />

de måtte gjøre seg klar til å hale inn.<br />

Tauene var belagt på spillet og de gjorde<br />

seg klar til å hale kvalen inn. De hadde<br />

ennå ikke fått lagt remmene på spillet da<br />

kvalen dukket opp like ved m/k ”Odin”.<br />

Den kom opp bak på styrbord side, og<br />

kom i god fart inn mot skutas akterende.<br />

”Odin” lå stille på havet, og det var<br />

umulig å unngå sammenstøt med kvalen.<br />

Kvalen rammet båten akterut og det var et<br />

kraftig sammenstøt. Kvalen rammet<br />

fartøyet med hodet først. Den hang fast i<br />

båten et lite øyeblikk. De hørte at tre ble<br />

brukket. Kvalen hadde mest sannsynlig<br />

rammet ”Odin” i propellrammen. Min far<br />

fortalte at han heller ikke hadde anelse<br />

om at kvalen ville gå på båten, men at han<br />

trodde at den ville svinge av.<br />

Min far, Laurits Larsen, var oppe på rorhustaket<br />

for der hadde han best oversikt.<br />

Herfra kunne han styre båten. Det var<br />

maskinisten, Anton Wilhelmsen, som rop-<br />

Lauritz Larsen<br />

Bildet har vi lånt av Ragni Larsen Holdal<br />

te opp til ham at båten tok inn vann. Da<br />

far så ned så han at vannet alt tok til å<br />

vaske over dekket. Han fortalte at de<br />

oppdaget at de tok inn vann like etter<br />

sammenstøtet med kvalen. Far forsto<br />

straks at båten var i ferd med å gå ned.<br />

Nå gjaldt det å berge liv. De hadde lettbåten<br />

på hyttetaket. Han fortalte at han tror<br />

at en av mannskapet foran på dekk kappet<br />

fanglina. Lettbåten kom forkjært ned og<br />

fyltes med vann. Alle kastet seg i sjøen og<br />

klamret seg til lettbåten. Den kunne<br />

imidlertid ikke bære alle sammen. To<br />

stykker av dem, far og Arne Wilhelmsen,<br />

svømte så mot den båten som var nærmest.<br />

De to øvrige, Anton Wilhelmsen og<br />

Hans Jensen, klamret seg fast til lettbåten.<br />

De ble alle fire tatt opp av båten fra<br />

Hamarøy. Far mener at de lå i sjøen i ca.<br />

29


Den stolte kvalskuta M/K ”Odin”. Ved<br />

ka<strong>no</strong>nen Lauritz Larsen.<br />

Arthur Paulsen t.h.<br />

Bildet har vi lånt av Ragni Larsen Holdal<br />

3 minutter før de ble dradd opp. Han<br />

mener også at det gikk omtrent halvannet<br />

minutt fra det ble oppdaget at ”Odin” tok<br />

inn sjø og inntil den gikk ned. Båten gikk<br />

ned med akterenden først. ”Odin” ble liggende<br />

på ca. 280 meter dyp 67 gr. 57 min<br />

<strong>no</strong>rd.br. og 14 gr. 10 min østlig bredde, og<br />

det ble utelukket å få berget båten.<br />

30<br />

Hans Jensen forklarte i sjøforklaringen,<br />

den 9. juni samme år, at båten var godt<br />

holdt og nøye ettersett, slik at den var i<br />

god stand. Han hadde selv vært på kvalfangst<br />

i 17 år med ”Odin”, og aldri hørt<br />

eller opplevd <strong>no</strong>e lignende.<br />

Etter denne dramatiske episoden i<br />

Vestfjorden kjøpte far ny kvalbåt, m/k<br />

”Mårsund”. Han fortsatte med kvalfangst<br />

inntil ”Mårsund” ble kondemnert i 1984.


For vel hundre år siden<br />

fikk Lofotens mest kjente fiskevær<br />

sitt Gudshus..<br />

Reine fra 1842<br />

Da Erik Lund kjøpte Reine i 1842 var forholdene<br />

heller små. I hele Flakstad og<br />

Moskenes bodde omtrent 1.000 personer,<br />

de fleste i hovedsoknet. På selve Reine<br />

bodde Lund med familie og <strong>no</strong>en tjenestefolk.<br />

Ellers fantes det fastboende på<br />

Veineset, Hermansdalen, Rostad,<br />

Vindstad og Tenneset. Kirkefjorden,<br />

Bunes, Djupfjorden og Festhælen var<br />

også bebodd, men på flere av stedene var<br />

det bare "en nabo".<br />

En knapp generasjon seinere - i 1860 -<br />

viser skattelistene at det i hele Moskenes<br />

var 196 skattepliktige. På selve Reine<br />

holdt ca. 20 personer hus. Anøya var nesten<br />

ikke bebygd, men Veineset,<br />

Bunesfjord, Kirkefjorden og Rostad had-<br />

Kirken på<br />

Reine<br />

Svein Lindberg<br />

de blitt tettere befolket, og i Festhælen og<br />

på Hamnøya var det også blitt adskillig<br />

mer liv og røre. Også ellers i området var<br />

det økende aktivitet. I 1860-årene begynte<br />

en periode på 10 år med godt sildefiske.<br />

I 1874 skiftet Reine eier. Det var Erik<br />

Lunds svigersønn som tok over, nemlig<br />

Hartvig Fredrik Brotkorb Sverdrup. Fram<br />

til ca 1895 var det en jevn øko<strong>no</strong>misk<br />

framgang i distriktet. Fisket var stort sett<br />

godt, og fiskeprisene steg. Bare fra 1879<br />

til 1883 ble prisene doblet. Sånt ryktes, og<br />

det kom en hel del innflyttere i denne tida,<br />

blant annet fra Bergen og traktene rundt.<br />

Allerede fra 1842 til 1874 økte folketallet<br />

i Reinedistriktet med 100%, og etter<br />

måten gode tider skapte levebrød for enda<br />

fler.<br />

31


Kirken på Reine.<br />

Foto: Svein Lindberg<br />

Kirkebygg<br />

Det hadde stått kirke på Flakstad i uminnelige<br />

tider, kanskje fra 12-1300-tallet.<br />

Den nåværende ble reist i 1780 og har<br />

siden vært hovedkirke i sognet. I Vågan<br />

beskrives det første kirkebygget allerede i<br />

1120. Lenger vest vet vi sikkert at folk fra<br />

1500-tallet av har samlet seg i nød og glede<br />

i kirka på Moskenes, men sagnet sier<br />

at det fantes et <strong>no</strong>nnekloster der før reformasjonen.<br />

I så fall stod der trolig også et<br />

enkelt korshus.<br />

Ut fra øko<strong>no</strong>misk oppsving og økt folketall<br />

i siste halvdel av 1800-tallet sprang<br />

ønsket om et eget kirkebygg på Reine<br />

fram.<br />

Sommeren 1887 vedtok Flakstad herredsstyre<br />

å undersøke "mulige forpligtelser<br />

vedrørende et eventuelt kapel eller bedehus<br />

på Rejne."<br />

Et par år seinere ble det fart i sakene — vi<br />

koster på oss et referat:<br />

" År 1889 den 14de oktober afholdtes på<br />

Rejne efter betimelig indkaldelse møde af<br />

Flakstad herredsformænd og repræsentanter.<br />

Fogden var underrettet om mødets<br />

afholdelse. Af 3 formænd og 9 repræsentanter<br />

mødte samtlige formænd og 8<br />

repræsentanter idet en repræsentant,<br />

Johan Martin Anderssen var fraværende<br />

som bortrejst.<br />

33


No 35 Valg av byggekomité for det projekterede<br />

forsamlingshus på Rejne. Valgt<br />

blev Rones Nilssen, Havnø, Thomas<br />

Eliassen, Fæsthælen, E. Lund, Rejne og S.<br />

Gylseth, Rejne.<br />

I forbindelse hermed besluttedes at<br />

andrage stortinget om bidrag af oplysningsvæsenets<br />

fond til bygningen."<br />

Da Stortinget fikk budsjettet for dette fondet<br />

til behandling i 1891, var det foreslått<br />

2000 kr til Reine kapell.<br />

I mars 1890 søkte denne byggekomitéen<br />

om "herredsstyrelsens garanti for det<br />

beløp, som behøves udover det allerede<br />

indkomne eller for 4000 kr." Søknaden<br />

ble avslått med 7 mot 2 stemmer. I et seinere<br />

møte ble det likevel vedtatt å bevilge<br />

2000 kr, men pengene skulle betales tilbake<br />

dersom de lot seg skaffe fra andre<br />

offentlige kilder.<br />

Allerede tre måneder seinere ble herredsstyret<br />

bedt om å slutte seg til et "andragende"<br />

til kongen om tillatelse til å bygge<br />

kapell på Reine, "hvortil fastboende<br />

deromkring og fiskere har bidraget så<br />

betydelige beløp at opførselen i den aller<br />

nærmeste fremtid kan iværksættes."<br />

Dette var altså i juni, og ut på ettersommeren<br />

og høsten må det ha blitt fart i bygginga.<br />

Byggmester O. Scheistrøen fra<br />

Namsos ledet arbeidet, og avtalen var at<br />

huset skulle reises for 5.700 kr. Trønderen<br />

må ha hatt en god stab av bygningsfolk<br />

sammen med seg, for arbeidet gikk raskt.<br />

34<br />

Allerede 10. <strong>no</strong>vember skrev H. Sverdrup<br />

i et brev til prosten at kapellet var ferdig<br />

med unntak av "<strong>no</strong>gle Inventariesager, der<br />

vil blive kompletterede inden Nytaar."<br />

Gudshuset som nå var reist så ikke helt<br />

slik ut som dagens kapell. På gamle bilder<br />

ser man at tårnet manglet, men i stedet<br />

var det en såkalt tårnrytter, dvs. et tårn på<br />

taket av selve huset. Spiret på tårnet var<br />

det samme som i dag og bærer årstallet<br />

1890. Ellers førte ei utvendig tretrapp opp<br />

til inngangen under galleriet på langveggen<br />

mot øst. Mot sør stakk koret ut fra<br />

røstveggen, men sakristi manglet.<br />

Kapellet var oppført i laftet tømmer med<br />

utvendig bordkledning. Veggene på tårnet<br />

var kledd med spon, mens taket på hovedskipet<br />

hadde tekking av stav impregnert<br />

med vitriol (metallsulfat] og salt.<br />

Inne gikk en laftet vegg opp til forkanten<br />

av galleriet. Ytterdøra førte inn til en gang<br />

bak denne veggen. Fra gangen gikk trappa<br />

opp til galleriet. Under galleriet, til høyre<br />

for dagens inngang, var også et "læseværelse<br />

for fiskere". Det var et tilbud for tilreisende<br />

fiskere, som der kunne få ro til å<br />

lese eller skrive brev. (Det skulle enda ta<br />

mange år før fiskarheimen ble bygd.)<br />

Foran til venstre i selve kirkerommet var<br />

det et mindre galleri - den såkalte "storkarslemmen".<br />

Den var først og fremst tiltenkt<br />

finere folk på kirkebesøk. Slike særskilte<br />

plasser for dem med penger og innflytelse<br />

fantes også i mange andre kirker<br />

på denne tida.


Ingen på Reine hadde innlagt strøm rundt<br />

1890. All belysning måtte basere seg på<br />

parafin og talglys. Ovn fantes bare i leseværelset.<br />

Gudstjenester om vinteren må<br />

derfor ha vært en hustrig fornøyelse.<br />

Sammenlignet med i dag var inventaret<br />

svært enkelt. Det meste av penger som<br />

kunne skaffes ble vel brukt til selve bygget.<br />

De første årene måtte man derfor klare<br />

seg uten altertavle, orgel, korstoler, lysekrone<br />

og det meste av altersølv. På alteret<br />

stod et kors, og bak alteret var det et lite<br />

avlukke for presten.<br />

Lensmann M. J. Wik laget et fyldig<br />

avsnitt om Reine kapell etter branntakstforretning<br />

i 1905. Det meste av bygningsbeskrivelsen<br />

(over) har vi ham å takke<br />

for. Han anførte ellers at kapellet i 1899<br />

av Erik Lund med flere, ble gitt som gave<br />

til Moskenes sognekommune. Som nevnt<br />

hadde kommunen bidratt til bygginga, og<br />

det hadde også folket på stedet. Likevel<br />

ser det ut til at Lund og H. Sverdrup<br />

betalte størstedelen. Branntaksten i 1890<br />

var 7.890 kr - i 1905 ble den økt til 8.000<br />

kroner.<br />

Innvielse<br />

9. Januar 1891 ble Reine kapell ved regjeringsresolusjon<br />

tillatt benyttet til kirkelig<br />

bruk. Innvielsen fant sted den 8.februar.<br />

Biskopen i Hålogaland, Johannes Nilsson<br />

Skaar var da på Reine sammen med prestene<br />

i Lofoten. På vei til kapellet holdt<br />

hele prestefølget på å blåse av veien, men<br />

etter hvert kom de seg under tak og fikk<br />

gjort det de skulle.<br />

Vi vet ikke mye om hvordan kapellet ble<br />

brukt den første tida, men biskopen<br />

bestemte i 1891 at det skulle holdes 4<br />

ordinære gudstjenester årlig. I tillegg ser<br />

det ut til å ha vært <strong>no</strong>en lekmannsgudstjenester<br />

og sikkert også begravelser.<br />

Vedlikehold og forandringer<br />

Fram til 1905 hadde følgende forandringer<br />

blitt gjort:<br />

- Montering av jerngelender på trappa.<br />

- Montering av ovn i kirkeskipet.<br />

- Legging og maling av innvendig<br />

bordkledning.<br />

- Legging av skifer oppå den gamle<br />

taktekkinga av stav.<br />

- Montering av to jernbjelker til avstiving<br />

på tvers i skipet.<br />

- Lynavleder var kjøpt, men ikke<br />

montert.<br />

Tårn<br />

Det ser ut til at nåværende tårn ble reist i<br />

1923. Det er funnet få opplysninger om<br />

detaljene rundt denne forandringa, men<br />

den gjorde at kapellet nærmet seg dagens<br />

utseende utvendig. Tårnet ble bygd på<br />

grunnmur av tilhogd stein og plassert i<br />

<strong>no</strong>rdenden av kirkeskipet. Den gamle<br />

tårnrytteren ble revet, men spiret ble flyttet<br />

over til det nye. Samtidig ble trappa og<br />

inngangen flyttet. Ved den gamle inngangen<br />

er det i dag et vindu. Vinduene i<br />

1. etasje mot <strong>no</strong>rd ble fjernet. I det nye<br />

tårnet ble det satt inn trapp til galleriet,<br />

slik at den utnyttbare plassen på galleriet<br />

35


Inngangspartiet og tårnet fotografert i<br />

2004.<br />

Foto: Svein Lindberg<br />

ble større. Det er vel riktig å si at tårnet<br />

forsterket inntrykket av kirkebygg.<br />

l 1931 gikk Moskenes Menighetsråd inn<br />

for å få tverrveggen i forkant av galleriet<br />

fjernet. Dermed ble leseværelset og gangen<br />

en del av kirkerommet. Ny gang var<br />

det jo allerede i foten av det nye tårnet.<br />

36<br />

Problemer med taket<br />

Anton Bendiksen og Nils Jørgen Nilsen<br />

ble i 1924 bemyndiget til å besørge reparasjon<br />

av taket over koret.<br />

Fem år seinere ble kommunestyret bedt<br />

om penger til utbedring av taket på skipet,<br />

men det tok i alle fall to år før dette ble<br />

gjort. Arbeidet må ha vært omfattende,<br />

for det var beregnet å koste ca. 2.000 kr.<br />

Hva reparasjonen nærmere bestemt gikk<br />

ut på vites ikke.<br />

Sakristi<br />

På menighetsrådets budsjettforslag for<br />

1931/32 finnes sakristiet nevnt første<br />

gang, men da bare ved at det ble ønsket<br />

avsatt 500 kr til dette formålet. Som kjent<br />

var det trange tider, og dette var ei sak<br />

som viste seg å trekke ut. I 1941 ble det<br />

satt ned en byggekomité med disse medlemmene:<br />

- Væreier Cato Sverdrup (formann)<br />

- Driftsbest. Haugen<br />

- Kristian Bunes<br />

- H. N. Husøy<br />

- fru Gylseth, Sakrisøy<br />

- fru Edvarda Lund Nilsen<br />

Vi ser at kjønn og stilling hadde sitt å si<br />

for rekkefølgen i referatet.<br />

Krigen bremset naturligvis sakristiprosjektet,<br />

men i 1948 ble den første søknaden<br />

om byggetillatelse sendt. Det ble ikke full<br />

klaff i første omgang, men i 1951 ble det<br />

forsøkt på nytt. Sakristiet gikk ut på anbud<br />

i 1954. Knapphet på byggevarer gjorde at


Nordland fylkesforsyningsnemnd måtte<br />

søkes om anvisning og brukstillatelse på<br />

sement til muren. Etter hvert gikk alt i<br />

orden, og i 1955 ble sakristiet bygd. Etter<br />

bygginga var det fortsatt <strong>no</strong>e penger igjen,<br />

og for dem ble det innlagt vann og kloakk<br />

og montert toalett.<br />

Det var også på denne tida at anlegget for<br />

elektrisk oppvarming ble tatt i bruk.<br />

Utover i 60-årene ble det klart at den<br />

utvendige bordkledningen på kapellet<br />

hadde sett bedre dager. Det ble Bernt<br />

Johansen og Torstein Flathaug som fikk<br />

godtatt sitt anbud, og i 1966 ble arbeidet<br />

gjort. Kapellet fikk nye vinduer, og det ble<br />

lagt ny bordkledning. Noen defekter i<br />

skifertaket ble også rettet på.<br />

Dessuten ble kobberkledninga på tårnet<br />

reparert, og jernstagene på tvers under<br />

taket ble strammet.<br />

Neste større arbeid var innvendig maling.<br />

Det ble gjort i 1969, men først etter at den<br />

såkalte "storkarslemmen" var fjernet.<br />

Dermed var interiøret blitt stort sett slik vi<br />

kan se det i dag.<br />

Rundt 1970 opplevde kapellets naboer å<br />

høre en eiendommelig "sang" når det<br />

blåste. Grunnen var at leiet til den dreibare<br />

pila i spiret var blitt meget slitt, og en<br />

inntrengende gnisselyd oppstod derfor når<br />

vinden skiftet retning. Verre var det likevel<br />

at deler av taket på tårnet hadde tatt<br />

skade. Faktisk så det ut til at hele spiret<br />

var i ferd med å falle ned. Så ille gikk det<br />

ikke, og skadene ble utbedret i 1972.<br />

Nye reparasjoner på vinduer, tak og tårn<br />

ble gjort om høsten i 1983.<br />

1 1988 skjedde det flere ting. Det ble lagt<br />

nytt golvteppe i koret, og i sakristiet ble<br />

det montert ny elektrisk tavle. Dette året<br />

kom også teleslyngeanlegget på plass.<br />

Til jubileet i 1991 fikk vestveggen nye<br />

vinduer. Kondens mellom de koblede<br />

rutene hadde ødelagt de gamle. Inne fikk<br />

golv og benker et tiltrengt lag maling.<br />

Inngangsdørene ble også reparert.<br />

Elektrisk installasjon<br />

Sofus og Cato Sverdrup hadde allerede i<br />

1922 tilbudt Reine Kapell gratis kraft til<br />

lys i 10 år fra sitt lille anlegg i Marka.<br />

Menighetsrådet vedtok installasjon, men i<br />

1925 var fortsatt ingenting gjort. Da kom<br />

saken opp på nytt, og det ble igjen<br />

bestemt å montere materiellet. Det ser ut<br />

til at dette ble gjort rundt 1930, og i 1937<br />

kom Tennesanlegget i drift. Dermed ble<br />

det mulig med elektrisk oppvarming, men<br />

det kom først ca 1955.<br />

Kirkeorgel på Reine<br />

Kapellet har hatt tre orgler av svært ulik<br />

type og kvalitet. Felles for alle er at de<br />

ikke hadde kommet uten betydelig innsats<br />

fra brukerne av kapellet.<br />

Den første tida var orgelbrus et ukjent<br />

fe<strong>no</strong>men i det enkle gudshuset på Reine.<br />

Trolig har kirkesangeren hatt ansvaret for<br />

37


å lede menigheta gjen<strong>no</strong>m de ofte svært<br />

lange salmene. Etter hvert ble det satt i<br />

gang innsamling av penger til orgel.<br />

Gamle Hartvig Fredrik Brotkorb<br />

Sverdrup hadde imidlertid en overraskelse<br />

på lager, for rundt jul i 1917 hadde han<br />

skaffet et instrument fra København.<br />

Lofotposten referer fra innvielsen "30.<br />

decbr. sistleden" :<br />

"Det er et meget kraftig fysharmonika av<br />

samme sort som brukes ved de største<br />

orkestre, og med sine vakre og fyldige<br />

toner passer det utmerket for kirken.<br />

Gaven vil tjene menighetens opbyggelse<br />

og øke følelsen av fest og harmoni."<br />

Vi får tro at hensikten ble oppfylt. Et fysharmonika<br />

var et instrument hvor lyden<br />

ble til på samme vis som i et harmonium.<br />

De fleste kjenner vel denne typen orgel<br />

fra klasserom eller bedehus, hvor den til<br />

daglig også kunne kalles "trøorgel" eller<br />

"salmesykkel".<br />

Etter krigen hadde elde og slitasje satt<br />

sine spor, og det gamle orgelet var "miserabelt",<br />

som det heter i menighetsrådets<br />

protokoll. Det var i 1948 samlet inn 3.000<br />

kr til nytt orgel, og året etter ble samme<br />

beløp mottatt til samme formål fra Alette<br />

Rostad, Trondheim. Da var det tid for å<br />

hente inn anbud på et nytt instrument —<br />

denne gangen et orgel med piper.<br />

Valget falt på et instrument fra Brødrene<br />

Torkildsen i Trondheim. Det var et instrument<br />

med 10 stemmer fordelt på to manualer<br />

og pedal. Det ble montert ca 1950,<br />

38<br />

men kan ha vært kjøpt brukt. Størrelsen<br />

passet bra til rommet, men en del tekniske<br />

og estetiske løsninger holdt ikke mål.<br />

Blant annet ble luften til pipene hentet fra<br />

den kalde gangen, <strong>no</strong>e som gjorde orgelet<br />

håpløst å stemme.<br />

Daværende domorganist Eilert<br />

Hægelands rapport etter et besøk i 1980<br />

kan nesten kalles en skriftlig massakre.<br />

Essensen var at dårlig håndtverk og tidens<br />

tann hadde gjort instrumentet ubrukelig.<br />

Store luftlekkasjer gjorde dessuten<br />

organistens plass temmelig trekkfull!<br />

l 1984 ble det dannet en orgelkomite for å<br />

skaffe kirkas tredje orgel. Denne gangen<br />

skulle det bli et kvalitetsinstrument, <strong>no</strong>e<br />

som betyr at prisen ble høy. Liv Monsen<br />

ledet komiteen, og de sju medlemmene<br />

satte raskt i gang med å skaffe penger.<br />

Det ble basarer, lotterier og "tiggerbrev" i<br />

to og et halvt år før komiteen godt hjulpet<br />

av menighet, foreninger og næringsliv<br />

nådde sin andel på 185.000 kr. Moskenes<br />

kommune gikk inn med resten, dvs.<br />

343.000 kr.<br />

Det var det svenske Robert Gustavsson<br />

Orgelbyggeri som i 1987 bygde det nye<br />

orgelet. Det har ca. 650 piper fordelt på<br />

10 stemmer, og dette betjenes via to<br />

manualer og pedal. Størrelsen er altså<br />

<strong>no</strong>kså lik det forrige orgelet, men denne<br />

gangen er stemmene nøye tilpasset hverandre<br />

og kirkerommet. Dermed blir<br />

klangen vakker, og orgelet har vist seg<br />

godt egnet både til konserter og gudstjenester.<br />

Det er dessuten tydelig å se at det


Altertavla er malt av Kristoffer Sinding-Larsen i 1929.<br />

Foto: Svein Lindberg<br />

39


Interiørbilde fra Reine kirke 2004. Det er<br />

Bodø Sinfoniettas Strykekvartett som øver<br />

til sommerkonserten.<br />

Foto: Svein Lindberg<br />

er laget av folk med håndlag og sans for<br />

vakker finsnekring. En besøkende organist<br />

sa: "Det er et smykke av et orgel!"<br />

Kirkeklokker<br />

Naturlig <strong>no</strong>k ville man ha klokke i den<br />

nye kirka helt fra starten. Hartvig<br />

40<br />

Sverdrup og hans svigerfar Erik Lund var<br />

pådrivere i hele byggeprosjektet, og de<br />

satte seg også i sving for å skaffe klokke.<br />

På denne tida stod de som eiere av<br />

Moskenes kirke, og der fantes ei klokke<br />

fra 1571 som ikke var i bruk. Etter tillatelse<br />

fra prosten ble den flyttet til Reine,<br />

hvor den kom til å spre sine spede klemt<br />

ut over været i 90 år.<br />

Av hensyn til bemanningen ved kirkelige<br />

handlinger ble det etter hvert et sterkt


ønske om å kunne betjene klokka elektrisk,<br />

og i 1978 bestemte menighetsrådet<br />

derfor å hente inn anbud på ny klokke.<br />

Samtidig foregikk arbeidet med å skaffe<br />

penger. Aksel Andersen var den viktigste<br />

ildsjelen og holdt formålet "varmt" helt til<br />

summen på 30.000 kr var nådd og klokka<br />

kunne bestilles fra O. Olsen<br />

Klokkestøperi, Nauen. Klokka bærer<br />

inskripsjonen "Land, land, land hør<br />

Herrens ord."<br />

På høstparten 1981 var den montert med<br />

elektrisk betjening, og den ble innviet og<br />

tatt i bruk. Begivenheten ble markert med<br />

en utvidet kirkekaffe på fiskarheimen.<br />

Kirkeskipet ”Bergljot” av Reine<br />

Denne modellen henger over midtgangen<br />

og er laget etter ei <strong>no</strong>rdlandsjekt på 85<br />

tonn som ble bygd i Rana ca 1805.<br />

Modellen er bygd 1967 i skala 1:24 av A.<br />

Nissen, Varde, Danmark. Den ble innviet<br />

3. mars 1968.<br />

Jekta har navn etter Bergljot Sverdrup,<br />

født 28. juli 1872, datter av den første<br />

Hartvig Sverdrup. Hun studerte til pianist<br />

og giftet seg med den danske fiolinisten<br />

Fredrik Schnedler-Petersen. De besøkte<br />

Reine flere ganger og holdt da gjerne konserter<br />

til inntekt for gode formål, bl.a.<br />

Røde Kors. Seinere ble konsertinntektene<br />

satt inn i Bergljot og Fr. Schnedler-<br />

Petersens Mindelegat. Rentene av dette<br />

skulle brukes til bygging av veier i<br />

Moskenes sogn. Etter krigen ble veiene et<br />

statlig ansvar.<br />

I 1965 ble det bestemt at legatet skulle<br />

brukes til et kirkeskip. Det fikk dansk<br />

flagg fordi jekta fra Rana ble bygd under<br />

unionen med Danmark, men det kan også<br />

minne om givernes tilhørighet til vårt<br />

naboland i sør.<br />

Altertavla<br />

Altertavla er malt av Kristoffer Sinding-<br />

Larsen i 1929. Han tegnet også ramma<br />

rundt maleriet. Motivet på altertavla er<br />

Josef og Maria med Jesus-barnet. Det var<br />

Sofus Sverdrup som betalte for arbeidet<br />

med tavla.<br />

41


Forsmådd kjærlighet, syk sjalusi og svart<br />

magi. Et gammelt sagn forteller at det var<br />

årsaken da Bunes på yttersida av<br />

Moskenesøya en gang i tiden ble forvandlet<br />

fra en frodig, grønn gård til evig livløs<br />

sandørken.<br />

Den eiendommelige Bunessanden strekker<br />

seg en snau kilometer fra skaret mot<br />

Bunesfjorden og ut til storhavets tunge<br />

dønninger. Nesten like bred er den, fra<br />

foten av Brunakseltinden og<br />

Helvetestinden i øst til den enda høyere<br />

Storskiva i vest.<br />

Bunessanden slik vi finner den i dag. Men<br />

slik har det ikke alltid vært.<br />

Foto: Sigbjørn Lauritzen<br />

Vi vet alle at<br />

forsmådd kjærlighet<br />

kan føre til det meste…<br />

Sjalusi<br />

og svart magi<br />

Sigbjørn Lauritzen<br />

Ørken<br />

Kommer du over Einangen hit for første<br />

gang, er pa<strong>no</strong>ramaet med fjell, hav og<br />

sandstrand nesten til å ta pusten fra deg.<br />

Sandflata er hele veien dandert med drivtømmer,<br />

trålkuler, plastkanner, levninger<br />

etter sel og hval — alt hva uværsvintrer<br />

og storflo har formådd å levne igjen etter<br />

seg. Sandørkenen er flat, nesten som et<br />

stuegolv, og når storsjøen vil, rekker den<br />

helt inn til den fortsatt grønne dalbunnen i<br />

skillet mellom sand og nakne fjell.<br />

Sommertid kan man fra Einangen — det<br />

lave skaret mot Vindstad og Reinefjorden<br />

— studere små prikker som sakte beveger<br />

seg over den hvite flata mot Yttersida:<br />

Turfolk, en eller flere i følge, midt ute i en<br />

opplevelse for livet.<br />

43


I sanden finner vi restene av det gamle<br />

kvalskjelettet.<br />

Foto: Sigbjørn Lauritzen<br />

Grønne åkrer<br />

Typisk for Lofotens ytterside er vikene<br />

med sandstrender, skrånende opp mot<br />

frodige, grønne voller. Her fester strand-<br />

44<br />

rug og gress seg til et tynt lag jord over<br />

sandlaget. Lengst inne mot fjellet en artsrik<br />

og fargesprakende flora i god jord.<br />

Noen steder har jordsmonnet gitt<br />

grunnlag for ikke ubetydelig gårdsdrift.<br />

Omkranset av fjell og sjø kan<br />

Bunessanden minne om Unstad på<br />

Vestvågøya, om vi ser for oss grønne


åkrer i stedet for livløs flygesand. Da er vi<br />

langt tilbake i tida, og vi ser gårdshus og<br />

beitende dyr. En frisk bekk deler den<br />

grønne enga i to like deler, fra innerst i<br />

dalbunnen og ut til dønningene.<br />

Sjalusi<br />

På denne gården, forteller et gammelt<br />

sagn, bor en mann og ei kone med sine to<br />

døtre. Sønner har de ikke. Når de gamle<br />

dør, arver de to jentene gården. En halvpart<br />

hver; det har foreldrene bestemt.<br />

Bekken danner det naturlige skillet mellom<br />

de to naboeiendommene. Søstrene<br />

lever vel forlikte, og skjøtter gårdene sine<br />

vel. En dag kommer en ung mann ut til<br />

Yttersida. En sterk og vakker kar som<br />

begge jentene straks forelsker seg i. Men<br />

han har bare øye for den ene av jentene.<br />

Den andre blir svartsjuk. I vill sjalusi vasser<br />

hun en natt over bekken og inn på<br />

søsterens gård. Der graver hun et lite hull<br />

i den svarte sandjorda. I hullet heller hun<br />

<strong>no</strong>en dråper kvikksølv.<br />

Nå forteller sagnet at jorda tok til å bevre<br />

og skjelve. Rystelsene forplantet seg videre<br />

og videre utover søsterens eng samtidig<br />

som den grøderike jorda tørket inn til<br />

gold ørken. Men den svartsjuke jentas<br />

mørke glede over magiens virkning vek<br />

etterhvert for skrekk og fortvilelse da forvandlingen<br />

fra jord til sand ikke stanset<br />

ved bekken, slik hun hadde trodd og<br />

ment, men fortsatte over til hennes egen<br />

jord og gård. Da søsteren og hennes venn<br />

våknet, lå hele dalbunnen brakk og død,<br />

slik vi ennå kan se det den dag i dag.<br />

Miljøskade<br />

Er det gamle sagnet rent oppspinn, fri folkelig<br />

fantasi, eller finnes det også en kjerne<br />

av sannhet her?<br />

I tidsskriftet Ottar som gis ut av Tromsø<br />

museum, reflekterte førsteamanuensis<br />

Torbjørn Alm over fe<strong>no</strong>menet i nr. 5 for<br />

1993.<br />

Alm tviler på at Bunes <strong>no</strong>en gang har gitt<br />

rom og utkomme for <strong>no</strong>en riktig storgård<br />

her ute.<br />

Like fullt tror han at arealet med god innmark<br />

kan ha vært større enn på mange<br />

andre gårder på den brattlendte<br />

Moskenesøya. Men slike jordvoller ved<br />

sandstrender er sårbare for inngrep, enten<br />

det skjer i form av overbeite, tråkk eller<br />

kjørespor. Brytes vegetasjonen opp, kan<br />

vinden fort ete seg dypt ned i sanddynene,<br />

og i verste fall rive vollene i stumper og<br />

stykker. Alm ser området, slik det ligger i<br />

dag, som et skrekkeksempel på en ødelagt<br />

dynehei. Kvikksølvet som omtales i<br />

sagnet kan i virkeligheten neppe ha vært<br />

<strong>no</strong>e annet enn uheldige menneskelige<br />

inngrep i den skjøre naturen.<br />

Sagnets påstand om at ødeleggelsen<br />

skjedde etter at gården Bunes ble delt,<br />

kan godt ha <strong>no</strong>e for seg, mener Alm: To<br />

gårder belaster sikkert miljøet mer enn én.<br />

Skjelven<br />

Må vi langt tilbake i tid for å finne grønne<br />

enger der Bunessanden nå ligger?<br />

Ingen som lever i dag har sett området<br />

som <strong>no</strong>e annet enn en eiendommelig<br />

45


sandørken, selv om det fram mot slutten<br />

av andre verdenskrig ennå lå et småbruk<br />

på den grønne stripa mellom sanden og<br />

fjellet i vest. Skattematrikkelen for 1647<br />

nevner at det bor to husmenn på Bunes,<br />

nemlig Arren Bunes og Jacob Bunes. På<br />

1700- og 1800-tallet var Bunes en egen<br />

matrikkelgård. I ”Den <strong>no</strong>rske turistforenings<br />

aarbok” for 1911 nevner F.<br />

Schjeldrup et småbruk i full drift ved<br />

sandørkenen i Bunesfjorden, som da lå<br />

omtrent som vi ser området i dag.<br />

Ut fra tilgjengelige opplysninger tror<br />

Torbjørn Alm at gården Bunes må ha blitt<br />

til sandørken allerede før 1647, og at går-<br />

46<br />

den kan ha hatt sin storhetstid så tidlig<br />

som i jernalder eller tidlig middelalder.<br />

Han antar også at stedets opprinnelige<br />

navn kan ha vært Skjelva eller Skjelven.<br />

Sistnevnte er registrert både i matrikkelen<br />

fra 1723 og hos O. Rygh: ”Gaardnavne i<br />

Nordlands amt. Oplysninger samlede til<br />

brug ved matrikelens revisjon” (Kristiania<br />

1905).<br />

Hvordan det nå enn er, så ligger<br />

Bunessanden der som en tidløs påminnelse<br />

om vårt sårbare miljø (og kanskje også<br />

som en advarsel om ikke å ty til kvikksølv<br />

hvis sjalusien skulle ta overhånd).


Lofothavet har vært en viktig arbeidsplass<br />

for beiarværinger. Særlig i mellomkrigstida<br />

var det mange karer fra Beiarn som<br />

drev fiske der, med en absolutt topp i<br />

1934 da det var 227 fiskere fra Beiarn<br />

registrert ved Lofotoppsynet.<br />

Ludolf Navjord var kokkglunt i Lofoten i<br />

1928, 15 år gammel, siden ble det 15<br />

sesonger til. Han bodde det meste av sitt<br />

voksne liv på Melbu, og denne beretninga<br />

om Lofotdebuten hans er bygd på et intervju<br />

med Ludolf sommeren 1982<br />

Forberedelsene<br />

Når vi gluntungan var konfirmert var det<br />

med oss som med tjeldungan, vi måtte<br />

greie oss sjøl. Arbeid var det dårlig med<br />

heime, så det blei til at vi måtte prøv å få<br />

oss Lofotplass til vinteren. Det var tradi-<br />

Han representerer<br />

en gruppe som nesten aldri<br />

kommer til orde<br />

Kokkglunten på Lofothavet<br />

Arthur Johansen<br />

sjon. — og det var obligatorisk.<br />

Det var vi sjøl som måtte skaffe oss<br />

Lofotplass — og då var det viktig at vi<br />

var kvalifisert. Med det meiner eg at vi<br />

måtte kunne koke ferskfisk og lever, erter<br />

og flesk, risengrynsgraut og ellers all<br />

slags mat som var vanlig kost på Lofoten.<br />

For som skårunge var det sjølsagt at du<br />

skulle lage maten for resten av mannskapet<br />

i båten. For meg var det greitt å ha ei<br />

mor som kunne lære meg dette — og å ha<br />

eldre søsken som kunne bedømme resultatet<br />

og sei: ”Det er greitt, du er kvalifisert!”<br />

Med denne attesten over seg var det som<br />

15-åring så å spør seg for etter plass hos<br />

høvedsmann etter høvedsmann. Eg var<br />

heldig og fekk plass hos en kar uti fjorden<br />

47


heime — eg minnes ikkje <strong>no</strong> ka han heit.<br />

Betalinga blei avtalt til 150 kroner for<br />

sesongen som vara frå 15.januar til 25.<br />

april. I tillegg til lønna hadde vi leikaran<br />

fritt kokamatlag. Men det begrensa seg til<br />

arbeidsdagan — om søn- og helligdagan<br />

måtte vi holde oss kokamaten sjøl.<br />

Tørrmat måtte vi i det heile holde oss sjøl.<br />

Hyra skulle dessuten dekke utgiften til<br />

reise fram og tilbake fra Lofoten, og for<br />

oss skårungan var det nødvendig å skaffe<br />

seg oljehyre, støvla og oljearma, så det<br />

vart ikkje mykje igjen av de 150 kronene<br />

når alt var betalt. Men ingen ting av dette<br />

kunne eg anskaffe meg før vi kom til<br />

Lofoten, for eg hadde ikkje middel å kjøpe<br />

for.<br />

Nei, det eg hadde med heimanifrå det var<br />

tørrmat — flatbrød og stomp — og så<br />

mykje klea eg kunne få tak i og skaffe til<br />

veges. Dessuten måtte eg ha med <strong>no</strong>kke<br />

sengklea. Vi skulle ligg to sammen i<br />

køya. Så vi måtte samsnakkes, vi toen<br />

som skulle ligge i lag, slik at vi fikk det<br />

sånn høvelig i koia.<br />

Reisa<br />

Når vi skulle starte på lofotreisa, måtte vi<br />

stå opp midt på natta, for de hadde laga<br />

det så viselig — de som forsto seg på dettan<br />

— at båten kom til iskanten i 5-6 tida<br />

om morran. Ja, de som kom fra lengre<br />

opp i dalen enn vi gjorde, de måtte starte<br />

Turen til Lofoten startet med hest og slede<br />

i Beiarn.<br />

llustrasjon: Erik A. Eriksen<br />

48


dagen før og ligge over på Moldjord der<br />

mange hadde buer nede ved elva som de<br />

kunne være i og stalla til hestan.<br />

Om natta sånn i eit halv totida, starta vi så<br />

heimanifrå med hest og sleda, og samles i<br />

lag med de andre lofotfareran på<br />

Tvervika. Derifra var det ekspeditøren,<br />

han Einar Larsa, som sto for å lede turen<br />

utover isen. Det var mange gonger vanskelig<br />

å få hestan ut på isen då floa braut<br />

opp isen langs land og laga åpen råk som<br />

det kunne være vanskelig å komme over.<br />

Turen utover isen kunne mange gonger<br />

være et ordentlig bask. Verst var det hvis<br />

det var mykje sny og kaldt. Då var isen<br />

tyngt ned og det kom fukt i snyen. Det<br />

gjorde at det sette seg is på sledragan, så<br />

det var ikkje <strong>no</strong>kka nytt at vi måtte ha<br />

med en kjetting å legge framom sleden<br />

for å raspe av isen frå dragan. Det var<br />

einaste måten å gjere det på, og det hendte<br />

at vi måtte gjenta denne operasjonen<br />

fleire gonger på tur utover isen, for det<br />

var et forferdelig slit for hestan når det<br />

klabba på sledragan.<br />

Så bar det då videre utover isen. Det<br />

hendte at isen låg heilt ut i Ferrisundet, og<br />

det var sånn at til lengre du kom utover,<br />

til dårligare var isen. Derfor gjekk ekspeditøren<br />

og de andre som hadde isstav med<br />

seg, framfor de øvrige og stakk i isen for<br />

å prøve om han var køyran. Isstaven var<br />

en to meter lang stav med et kraftig jarn i<br />

enden.<br />

Da vi kom dit lokalbåten låg, måtte vi<br />

50<br />

prekevere hestan. Det gjorde vi oftest slik<br />

at vi stakk et høl i isen og stakk ei av<br />

skjækern neri. Da ho kom til midten, flaut<br />

ho, og så kunne vi bett hesten til skoka og<br />

la han få en høysekk i ei stropp attom<br />

nakken så han kunn ete rett frå sekken.<br />

Lokalen blei ekspedert direkte frå iskanten.<br />

Han kjuka seg godt inn i isen, og så<br />

blei det lagt trelemma frå skipssida og ned<br />

på isen sånn at folk og last kunne komme<br />

seg ombord.<br />

Når lofottøyet vel var ekspedert, kunne<br />

hestskyssen returnere. Lofotkaran hadde<br />

ofte med seg en ungglunt som skulle ta<br />

hesten heim igjen, og det var ofte en hard<br />

tur det og. Hestan blei urolige ute på isen,<br />

for de lika seg dårlig der ute. De merka på<br />

folk at det var utrygt, og de ville gjerne<br />

heim.<br />

Trafikken på isen hadde og den ulempen<br />

at isen sprakk på to forskjellige plassa —<br />

utfor Agnesodden og ved Svartneset —<br />

og då revna isen tvers over fjorden. På flo<br />

sjy for så isen ifrå kvarandre slik at det<br />

blei ei åpen råk som hestan måtte gjeres<br />

oppmerksom på sånn at de fekk hopp<br />

over. De måtte gjerne ta en runde frammed<br />

så hestan fekk sjå korsen det var og<br />

ka tid de måtte hoppe. Ellers så kunne du<br />

bli ståandes utpå isen til sjyen felt igjen.<br />

De gamle hestan forsto at det måtte gjeres<br />

sånn.<br />

Når vi så ha fått ordna alt ombord i lokalen,<br />

som vi sa, så bar det til Bodø. Og i<br />

Bodø var du nøydd å overnatte, for<br />

Røstlokalen gjekk ikkje kvar dag, — tre


daga i veka, trur eg det var. Så vi måtte<br />

passe på å ordne det slik når vi reiste heimanifrå<br />

at vi fekk berre ei overnatting i<br />

Bodø, for det var jo smått med penga.<br />

Losjiet i Bodø var alvorlig primitivt — og<br />

det var for primitive folk. Men så kosta<br />

det berre et par kroners peng å ligge der<br />

om natta, og så kunne vi få kjøpe kaffe i<br />

ei kanne på kjøkkenet så vi hadde til vegmaten.<br />

På Røstlokalen var det slik at vi kunne få<br />

ta med tøyet på billetten, men vi måtte<br />

sjøl sørge for å få det ombord og i land.<br />

Det var derfor om å gjere at man kom inn<br />

i et gjeng der i det minste en kar kunne<br />

køyre vinsja, for mannskapet kleip ikkje<br />

si hand i lasting eller lossing av tøyet.<br />

Gjevast var det om eit heilt båtmannskap<br />

reiste i lag slik at tøyet til alle kunne legges<br />

i ei stropp og stuves i lag i rommet.<br />

Så slapp man å leite etter det når man<br />

skulle i land. Det gjekk nemlig ikkje an å<br />

sette <strong>no</strong>kka på dekk, før veret over<br />

Vestfjorden og Røsthavet kunne være så<br />

dårlig at til og med kappa vart skalka og<br />

passasjeran blei nekta å gå på dekk, og då<br />

sei det seg sjøl at ingen ting kunne bie på<br />

dekk.<br />

Hvis du kom inn i et sånt gjeng, kunne<br />

det og hende at du kom i lag med <strong>no</strong>en<br />

som ville ha deg som sønn. For det var<br />

slik at unggluntan reiste på halv billett i<br />

følge med faren sin, og då kunne det ofte<br />

være slik at om du ikkje reiste i følge med<br />

din egen far eller sønn, kunne <strong>no</strong>en komme<br />

og spørre: ”Vil du være sønnen min?”<br />

— eller: ”Vil du være faren min?” — alt<br />

etter som. Det kunne være rift om å få seg<br />

«sønna», og det hendte at enkelte hadde<br />

både 3 og 4 med seg over fjorden. Eg hørte<br />

fortalt at en helgelending kom på billettkontoret<br />

i Bodø og forlanga billett for<br />

far og sju sønner, men då sei han billettutskrivaren,<br />

at de hadde skreve ut billetta<br />

for mange sønner, men for sju, det var<br />

en<strong>no</strong> ugjort. Ja, skal eg hente dem? spør<br />

helgelendingen. Ja, det måtte han gjere.<br />

Då viste det seg, sa de, at sannheita var at<br />

han hadde sju sønner med seg på Lofoten,<br />

men de skulle ro på forskjellige båta<br />

under fisket.<br />

En annen gong minnes eg en kompis av<br />

meg som hadde fått seg en far han og, og<br />

det bar i Vestfjorden og vi nærma oss<br />

målet. Så kom styrmannen for å samle inn<br />

billettan, og han kom då til denne glunten<br />

og spør etter billetten. ”Den har han pappa,”<br />

sei glunten. ”Ka heit han far din då?”<br />

spør styrmannen. Då vart det alvorlig stilt<br />

ei stund. Så sei han, glunten: ”Da hus<br />

ikkje e”. Då runga latteren i salongen, og<br />

styrmannen blei litt paff, men han var<br />

ikkje dummare enn vi og visste <strong>no</strong>k om<br />

kva som føregjekk. Eg minnes en<strong>no</strong> i dag<br />

kva faren heitte, han heitte Brattbakk,<br />

men kva glunten heitte det kan <strong>no</strong> være<br />

det same.<br />

Når Røstlokalen gjekk ut frå Bodø, var<br />

spenninga alvorlig stor om kva slags ver<br />

du fikk. Første året eg var i Lofoten, rodde<br />

vi i Bogan i Moskenes, så då måtte vi<br />

passere både Vestfjorden, Røsthavet og<br />

Moskenesstraumen — alt skithavet fikk vi<br />

51


— så om det vart dårlig ver, var det fint<br />

om du hadde vore heldig og fått deg en<br />

god «far» på billetthandelen slik at du<br />

hadde en å støtte deg til om sjyverken<br />

skulle bli for ille.<br />

I været<br />

Som sagt skulle vi ro i Bogan dette året.<br />

Det ligg til høgre ved innseglinga til Tind.<br />

Det første vi måtte gjere var å innkvartere<br />

oss i bua. Om sommaren vart bua brukt til<br />

å lagre tørrfisk i, og sidan då hadde ho<br />

ikkje vore reingjort så rotta hadde meska<br />

seg med tørrfiskrestan. Vi måtte derfor få<br />

bua så pass reingjort at ho var boandes i.<br />

Vi fyra godt opp i omnen og smurte han<br />

inn med tjære. Du veit, det blei en grusom<br />

røyk, men på denne måten fikk vi <strong>no</strong> djevelskapen<br />

ut av bua. Køytellet tok vi ned i<br />

fjæra og vaska det skikkelig for å få bort<br />

gua<strong>no</strong>lukta.<br />

Bua var slik laga at det var to burom og<br />

budør i begge endene av bua. Slik var det<br />

plass til to båtlag i ei bu. I burommet var<br />

det køyer oppunder taket, bord og benka,<br />

omn og utstyr til matlaging. Budøra var<br />

eit rom utanfor som ei sval ut mot marka.<br />

Der hadde vi bruket og der hengte vi<br />

klean av oss.<br />

Båten vi brukte denne vinteren, en 4roring,<br />

blei lagra i været frå vår til vinter.<br />

Det var spesielle brygger som blei brukt<br />

til dette, og der man kunne få leige plass<br />

for båten. Så det neste arbeidet var å få<br />

båten på sjyen og sjå etter at alt var i<br />

orden.<br />

52<br />

Det var væreigaren som åtte bua, og for å<br />

få lov til å bo der, måtte høvedsmannen<br />

forplikte seg til berre å levere fangsten til<br />

denne væreigaren. Mot denne<br />

forpliktelsen fikk vi og rett til å handle på<br />

krita hos landverten. Høvedsmannen fikk<br />

ei bok med alle mannskapsnamnan<br />

oppført, og så blei det ført inn i denne<br />

boka alt vi handla på butikken. For denne<br />

handlinga var vi kollektivt ansvarlig, en<br />

for alle og alle for en.<br />

Det sei seg sjøl at eg for min del måtte<br />

være ualminnelig forsiktig med å handle,<br />

for når det utstyret eg har nemnt var<br />

betalt, billetten fram og tilbake var kjøpt,<br />

så var det ikkje så veldig mykje igjen av<br />

de 150 kronan eg skulle ha for vinteren.<br />

Det daglige arbeidet<br />

Det var ikkje <strong>no</strong>kke latmannsliv å være<br />

kokkglunt. Du måtte være førstemann<br />

oppe om morran for å legge i omnen og få<br />

på kaffekjelen, og det skulle være ordentlig<br />

alt sammen. Og så klarte du såvidt<br />

å sluke i deg et par brødskiver med sirup<br />

før det bar i båten.<br />

Utrorsignalet gjekk klokka sju tidlig i<br />

sesongen med det en<strong>no</strong> var mørkt om<br />

morran. Seinare var det så tidlig som<br />

klokka seks når det blei lyst <strong>no</strong>k til det.<br />

Utrorsignalet var enten et rødt lyssignal<br />

som blei heisa opp i radiomastra på<br />

Vi måtte fyre godt i ovnene<br />

Illustrasjon: Erik A. Eriksen


Glåpen, eller det var en skinnpose i ei<br />

stang som gav beskjed om at <strong>no</strong> kan du<br />

ro. Då signalet kom, måtte vi være på<br />

utrorstreken ute i leia. Det kunne ta lang<br />

tid å komme seg dit, for ofte var<br />

Tindsvågen så fylt av båta at du såg det<br />

mest som en skog av mastre utover.<br />

Dersom man låg langt inne på vågen<br />

hadde man ikkje ærend på sjyen før de<br />

som låg utanfor hadde løyst ut.<br />

Som skårunge blei du lite verdsett, men<br />

det vart forlanga at du skulle være full kar<br />

på havet. Det var et hardt liv. Vi dreiv<br />

langt inne i Vestfjorden. Var det stilla var<br />

det hardt, og var det vind, så var det enda<br />

hardar for då blei du heilt alterert av<br />

naturkreftene. Her kom du oppe ifrå dalan<br />

— aldri hadde du rodd i takt, aldri egnt et<br />

storsildagn, ikkje hadde du kappa ei<br />

forsen, og ikkje hadde du klava en stamp<br />

line. Men du måtte opptre som om du var<br />

spesialist i dette eller så vart du hundsa og<br />

holdt for ap. Og bak i hauet låg <strong>no</strong>k<br />

redselen for å bli heimsendt dersom du<br />

ikkje var god <strong>no</strong>k — men det hadde du<br />

ikkje penga til. Du måtte vente til du<br />

hadde tjent lønna di før du kunne begynne<br />

å tenke på å reise heim.<br />

Eg var liten av vekst, og etter at eg fekk<br />

sjå båten vi skulle bruke, undra eg meg på<br />

om eg kunne greie å løfte årene. Eg lura<br />

meg derfor ned i båten og stakk ut åran.<br />

Eg minnes eg blei både forbausa og nedtrykt.<br />

Ikkje nådde eg med føten ned i botn<br />

på båten, og ikkje klarte eg å handtere<br />

åran på skikkelig vis. Plassen min i båten<br />

var som nummer to frammanifrå. Dette<br />

54<br />

Fortelleren Ludolf Navjord fra Beiarn<br />

Bilde fra ”Årbok for Beiarn”<br />

rommet var mindre enn de andre og blei<br />

kalt for hundrommet. Dette rommet var<br />

delvis fylt opp med stein til ballast, og eg<br />

minnes at eg måtte stable om en del av<br />

ballaststeinen for å nå ned med føten og<br />

få meg skikkelig spenntak. Men korsen eg<br />

skulle klare å ro i lag med de andre i<br />

båten, det spekulerte jeg lenge på. Og ett<br />

visste eg: Viss ikkje vi rodde like godt i<br />

dette året som de året før hadde gjort med<br />

en annen ombord i hundrommet, var det<br />

eg som var syndaren. Dette låg over meg<br />

som ei mare.<br />

Heldigvis — tør eg sei — så kom eg fort<br />

inn i roinga sjøl om eg verken var stor<br />

eller kraftig.<br />

Når det var vind til det, segla vi. Båten<br />

var utrusta med gaffelsegl, snesegl og<br />

fokk, og under seglinga hadde eg et alvorlig<br />

ansvar med å passe piken. Når vi segla<br />

med god bør og kunne stå i fare for å


kollsegle, kunne høvedsmannen rope.<br />

Piken! Då måtte eg være rask som smeden<br />

med å slakke på pikfallet slik at det<br />

blei blaff i storseglet og farten minka<br />

betraktelig.<br />

Under settinga var eg atte i båten i lag<br />

med høvedsmannen, og eg hadde som<br />

oppgave å slå kavel og stein på lina. Etter<br />

så og så mange ongla skulle det være<br />

kavel, og etter så og så mange ongla skulle<br />

det være stein. Det var som oftest straumhardt<br />

der vi skulle sette lina, så ho måtte<br />

belastes godt med tunge ilsteina og <strong>no</strong>kke<br />

letter mellomsteina for ikkje å reke av<br />

eller rase seg i lag med andre parta. I dette<br />

arbeidet måtte du være snar i snuan, for<br />

settinga måtte gå i en faderlig fart om vi<br />

ikkje skulle bli etter de andre båtan. Regelen<br />

var at alle skulle ta til med settinga på<br />

likt, likevel slik at dersom straumen bar<br />

vest, starta han som låg lengst i vest. Bar<br />

straumen austover, var det motsett. På den<br />

måten kunne linepartan få søkke unna<br />

kvarandre. Viss du vart etter frå starten av<br />

settinga, hadde du ikkje ærend å komme<br />

deg inn i settarlinja igjen, og då måtte du<br />

berre seile på skrå over alle de andre<br />

partan med garantert vase som resultat.<br />

Det var i det heile mykje usivilisert framferd<br />

under settinga. Det var eit leven av<br />

den annen verden med skrik og skrål for å<br />

finne seg en plass i settarlinja, og verst var<br />

det seint på vinteren når fisken seig opp<br />

under land for då blei havet så mykje<br />

mindre. Då kom og dorrykaran, og de var<br />

virkelig de usiviliserte. De egna ikkje, de<br />

sett lina rett frå klaven — på kryss og<br />

tvers så de var sikre på å få opp andre sine<br />

parta når de drog, — parta som de tømte<br />

for fisk.<br />

Det var jo ellers ikkje så rart at det blei<br />

mykje knuffing på havet når vi tenker på<br />

den store bruksmassen. I desse åran, frå<br />

1928 og utover, var det meir enn 35.000<br />

fiskera i Lofoten, og når fisken seig vestover<br />

ut på vårparten, var det i Moskenes<br />

oppsynsdistrikt åleina registrert 15.000<br />

fiskera på det meste.<br />

Å drege feilt av — som vi sa når vi fekk<br />

andre lineparta med når vi drog — det<br />

skjedde nesten kvar gud bidige dag. Då<br />

var det sånn at visst det var eg som var<br />

fremst i dreginga, og eg fekk opp en<br />

fremmen part, så la eg den på tollen —<br />

den delen som gjekk attover — og så tok<br />

eg begge de partan som gjekk framover<br />

— min og den fremmede — og drog de i<br />

stampen min. Når alt skulle gå ærlig og<br />

redelig for seg, skulle han som var skottkar<br />

telle all fisken som kom i båten på de<br />

doble partan. Hvis den båten som åtte den<br />

fremmede parten berre låg litt attom oss,<br />

drog han seg snart oppunder. For når vi<br />

hadde tatt opp parten, drog han så mykje<br />

lettara at han snart honka seg opp under<br />

båten vårres og såg at vi drog feilt av. Når<br />

partan gjekk i frå kvarandre, batt vi i hop<br />

den parten som låg på tollen og den parten<br />

som gjekk i frå og hiva alt på sjyen.<br />

Samtidig sei høvedsmannen til skottkaren:<br />

”Var det mange fisk?” Så måtte han<br />

gje opp fisketallet, og den fremmede fikk<br />

halvparten.<br />

55


Også for ”innlandsbygda” Beiarn hadde<br />

Lofotfisket stor betydning. En av de<br />

mange staute kokkgluntan poserer –<br />

Sigmund Olsen, Savjord.<br />

Bilde fra ”Årbok for Beiarn”<br />

Mange gonga var det slik at du ikkje klarte<br />

å holde linparten på tollen fordi den<br />

fremmede båten låg så langt attom. Då<br />

måtte vi berre kappe parten, men før vi<br />

slapp han, batt vi på ei fjøl med båtnummeret<br />

vårres innskoren sånn at den fremmede<br />

høvedsmannen kunne vite kem som<br />

hadde drege feilt av. Når så partan skiltes,<br />

56<br />

måtte vi slå på ei kavelstong slik at<br />

eigaren kunne finne igjen parten sin.<br />

Når vi kom til land, måtte vi først sløye<br />

fisken og lempe han over i jollen for det<br />

gjekk ikkje an å gå inn til de små kaien<br />

med firroringen.<br />

Kaien i Vest-Lofoten var kollossalt høge<br />

fordi floa kan være så voldsomt svær. Når<br />

det virkelig var oppgang og uver, så drog<br />

sjyen på 15 trapptrinn, og hvis vi <strong>no</strong> sei at<br />

det var 20 centimeter mellom trinnan, så<br />

forstår dokk sjøl.<br />

Det var berre på de færraste kaien det var<br />

vinne til å heise opp fisken med, så de<br />

fleste måtte lempe fangsten opp på kaia.<br />

Men ettersom kaien var så høg, så klarte<br />

du ikkje å få opp fisken i ett lempan. Det<br />

var derfor bygd en innhuk i kaia som var<br />

som en mellomstasjon under lempinga.<br />

Denne innhuken blei kalt for slisken. Så<br />

var det for en kar i jollen å lempe fisken<br />

opp i slisken, der det sto en kar som<br />

lempa han videre opp på kaia. Og hadde<br />

du <strong>no</strong>kka fisk, så kan du være sikker på at<br />

når du heiv opp to, så kom det en ned<br />

igjen inntil det var <strong>no</strong>en som kom og tok<br />

unna på kaia.<br />

Då eg var første gong på Lofoten, leverte<br />

vi fisken sløyd og på vekt. Tidligare var<br />

det slik at du leverte fisken rund og med<br />

pris pr. fisk på den måten at du leverte et<br />

storhundre — 120 — fisk men fikk berre<br />

oppgjør for 100. Og var <strong>no</strong>kke av fisken<br />

små, skifta ikkje tellaren til nytt tal så det<br />

kunne ofte være både 130 og 140 fisk i et


storhundre. Med den prisen fiskaren fikk,<br />

seies det at når levra og rogna var selt, så<br />

hengte fiskkroppen gratis på hjellen viss<br />

kjøparen hadde en dyktig tellar. Men som<br />

sagt, når eg begynte på Lofoten, så selte<br />

vi fisken på vekt. Men med en pris på frå<br />

7 til 12 øre kiloen, skulle det alvorlig<br />

mykje fisk opp av havet før vi kunne sei at<br />

vi hadde tjent <strong>no</strong>kke.<br />

Når vi så hadde levert fisken, tredd hauan,<br />

plukka ut den fisken vi skulle ha til middag<br />

og ordna oss litt ellers, var det å gå på<br />

med krum hals og egne 5-600 ongla line.<br />

Før det måtte du kanskje rundt om i været<br />

for å hente den delen av linparten din som<br />

blei drien feilt av og legg han på rett plass<br />

i din egen stamp. Og at <strong>no</strong>en drog feilt av,<br />

det skjedde nesten kvar etanes dag.<br />

Dersom skårungen ikkje vart ferdig med<br />

egninga på likt med de andre, måtte han<br />

flytte ut i budøra og gjere seg ferdig der.<br />

For når de vaksne var ferdig, blei det lagt<br />

i omnen og det måtte være kaldt i rommet<br />

under egninga. Så du måtte opparbeide<br />

deg en måte at du ikkje blei sist. Du måtte<br />

henge i, men det var ikkje så lett å henge i<br />

for dem som ikkje hadde prøva dette før<br />

— for vi veit alle at det tar ei tid å lære<br />

<strong>no</strong>kke nytt. Og det nytta ikkje å slørve<br />

ifrå seg arbeidet heller, for stampen var<br />

merkt, og gjekk ikkje lina greitt ut under<br />

settinga, fekk du en kjeft og ei<br />

overhøvling så du måtte ha sov-i-ro i øran<br />

for ikkje å bli tullåt.<br />

I bua vårres var det to båtlag, og der hadde<br />

vi det slik at vi kokkgluntan skiftes om<br />

å koke og koka heller åt begge mannskapan.<br />

Då skulle det store gryter til, og man<br />

fikk ikkje kokmaten bedømt berre av sine<br />

egne — det sat en jury på andre sida av<br />

bordet og.<br />

Når matstellet var vel unna, sto det ei<br />

vasstynne ute i budøra og ropa på deg. Du<br />

måtte bære vatn opp ifrå ei fjellkløft der<br />

det var en brynn, men i tørrversperioda<br />

kunne han være tom hvis du ikkje var tidlig<br />

ute — og då fikk du høre at du passa<br />

ikkje jobben din.<br />

Var det riktig ille, måtte du ta tynna i jollen<br />

og ro over heile vågen til Tindselva og<br />

ligg der og jage i dragsuga med ei bøtte<br />

for å få deg litt ferskvann som du sprang<br />

ned og drefsa i tynna som låg og slang i<br />

jollen utfor. Når du hadde fått <strong>no</strong>k i tynna,<br />

var det å ro tilbake og ta tynna opp i vinna<br />

og kante ho inn i budøra.<br />

Det går vel ikkje an at folk som ikkje har<br />

vore med på det, trur kor man sleit. Eg<br />

beundra i dag det pågangsmotet vi hadde<br />

og at vi ikkje gjekk til grunne, for<br />

egentlig skulle vi berre ha lagt oss ned<br />

med hendene over ansiktet og sagt: Vi er<br />

ferdig likevel — vi ork ikkje å drepe oss<br />

frivillig. Nei, det var fælt...<br />

Helsestell og matstell<br />

I all denne elendigheita klarte folk å holde<br />

seg kolossalt friske. Det var en fiskerilege<br />

der, fortalte de, men eg var <strong>no</strong> heldigvis<br />

aldri hos han, og ikke hørte eg så mange<br />

andre som var hos han heller. I vårres bu<br />

veit eg ikke anna enn at alle sammen kun-<br />

57


ne ro kvar enda dag heile vinteren. Du<br />

kunne sjølsagt være så sjuk at du skulle<br />

ha holdt deg i køya, men du måtte ro for<br />

det var ingen til å holde plassen. Du måtte<br />

være med eller så fungerte ikkje systemet.<br />

Du hadde din faste plass og der måtte du<br />

være. Det var berre å bløyte vottan om<br />

morran og få fingran våt førr du begynte å<br />

ro. For du kunne ikkje ro i tørrvotta. Da<br />

var du ferdig - da kom blemmen i fingran<br />

før du visste ordet av det.<br />

Det er en ting eg har tenkt på lenge. Det<br />

er denne forurensinga. Eg har sett bilda<br />

ifrå Ballstad og Henningsvær og veit at<br />

det er en to-tre tusen mann i<br />

Lofotsesongen. Så tenker eg på korsen<br />

det var da det var 35.000 mann i<br />

Lofoten. Dokk kan tru det eller ikkje,<br />

men det hendte ikkje en einaste dag, når<br />

vi var ferdig med sløyinga og hadde<br />

levert fisken — at vi ikkje sto i trapperommet<br />

nedfor bua og gjorde rein<br />

vottan. For det var alltid så pass liv i<br />

sjyen at det skylte opp i trinnet. Så tok vi<br />

et par galleblæra fra innmaten på fisken —<br />

de svarte posan som heng på fiskelevra;<br />

det hadde vi som rensemiddel på vottan.<br />

Så la vi vottan på trappetrinnet og trødde<br />

på når sjyen kom og vaska over trinnet.<br />

Dette gjorde vi til vottan blei rein og sjåanes<br />

til, og så vrei vi de opp og hengte<br />

de i budøra til neste dag. Og du kan tenke<br />

det til om det hadde vore forurensing.<br />

Skar og rev det hadde du på fingran kvar<br />

eianeste dag, for du stakk deg på onglan<br />

uavlaterlig... og hvis du så hadde desse<br />

vottan som var trødd opp i bederva sjyvann,<br />

så kunne du være sikker på at<br />

58<br />

blodforgiftningen ho kom og tok deg på<br />

et øyeblikk. Så meir forurensa var det<br />

ikkje.<br />

Eg spekulerer en<strong>no</strong> på korsen så lite folk i<br />

dag klarer å skitne til et så stort hav...<br />

Maten vi åt var <strong>no</strong> vel heller ikkje så<br />

sunn. Det gjekk <strong>no</strong> mykje på brød, sirup<br />

og svartkaffe. Og brøan — det minnes eg<br />

— de mugla jo tidlig, men det var jo så...<br />

Det var <strong>no</strong> godt å vite at man hadde<br />

maten. Når det blei for gale, så var det å<br />

slå stompen i veggen så fokket sto, og så<br />

stima vi han i gryta for å få litt fersksmak<br />

på brødet. Man ser jo <strong>no</strong> å lese av og til at<br />

mugla er farlig, men då vi var unga, då sa<br />

de bestandig: ”Et muggel så blir du<br />

sterk”. Når eg hørte under krigen at de<br />

hadde funne penicilin i mugla, så fann eg<br />

ut at de gamle som sa at vi skulle ete<br />

muggel for å bli sterk, sikkert hadde erfart<br />

at mugla antakelig ikkje var den dårligaste.<br />

For det åtes ualminnelig mykje muggel<br />

i Lofoten i den tida.<br />

Lofotgaven<br />

Hvis det var mulig, så måtte du ordne deg<br />

slik at du kunne ha litt lofotgave til de<br />

som var heime. Når du kom heim ifrå<br />

Lofoten, så skulle du prøve å være litt kar<br />

og litt sjymann, for det kunne <strong>no</strong> hende at<br />

det var ei du hadde litt til kjæreste uten at<br />

ho visste om det. Når vi for ut om kveldan<br />

for å treffe kvarandre, så kalla vi det<br />

for at vi «gjekk på li<strong>no</strong>». Då for vi <strong>no</strong> og<br />

såg etter kjæreste eller <strong>no</strong>kka sånt — og<br />

då var det jo trivelig når du kom frå<br />

Lofoten om du kunne vise deg litt ansten-


dig og vise at du hadde vore med og<br />

arbeidd og tjent litt penga. Så det var ei<br />

alvorlig spennandes tid når vi kom frå<br />

Lofoten og skulle sjå om det her kjæreststellet<br />

du hadde tenkt du skulle ha — om<br />

det fungerte. Og jenten som hadde gått<br />

heime heile vinteren, de gjekk <strong>no</strong>k og<br />

venta på om de fekk lofotgave frå han de<br />

mest ønska seg.<br />

Romsdalingan, de stilte opp med telt på<br />

Sørvågen, og de selte klea og utstyr. Men<br />

det gjekk ikkje an for en skårunge å gå<br />

der åleina, for hvis de kunne jukse en<br />

mann, så gjorde de det. Du måtte ha en<br />

ærverdig kar med deg når du skulle ut å<br />

kjøpe lofotgave, og det måtte være en<br />

som kunne prute. Han måtte prute sånn at<br />

han, romsdalingen som sto og selte, fleire<br />

gonga la tingen tilbake i hylla og sa at<br />

ikkje tale om, han selte ikkje for den prisen.<br />

”- Ja, så kan du berre ha det. Eg går i<br />

neste telt.” Enden på visa blei at viss du<br />

hadde bestemt deg for tingen, så kleip du<br />

i sida på han du hadde med deg. Då kunne<br />

du iallefall regne med at du fikk det til<br />

en pris som var akseptabel.<br />

Utbyttet<br />

Som kokkglunt og skårunge hadde du 150<br />

kroner for vinteren. Du hadde ikkje <strong>no</strong>kke<br />

ekstra avkastning å sjå fram til hvis fisket<br />

skulle ta seg opp — anna enn ekstra<br />

arbeid. I praksis vil det seie at når sesongen<br />

var over, så hadde du livet og en skittenklesekk.<br />

Eg har i det heile stort sett berre dystre<br />

minna etter Lofotfisket og særlig frå tida<br />

Det skulle alltid store gryter til…<br />

Illustrasjon: Erik A. Eriksen<br />

som skårunge. Det var et slit, og eg har<br />

mange gonga tenkt på korsen kokkgluntan<br />

holdt ut det livet. For de vart hundsa,<br />

og eg trur at en<strong>no</strong> sit det vel antakelig lite<br />

grann hat igjen til de som var vaksne og<br />

burde vite lite grann bedre. De såg at man<br />

sleit så bort i veggan at det var nøydd å gå<br />

59


Det finnes mange bilder fra lofotfisket, men dette bildet som viser to båtlag samlet foran<br />

bua er likevel ganske spesielt. Her er de alle – fra yngstemann, kokkglunten, til<br />

høvedsmann. Kokkglunten på bildet her er imidlertid ikke fortelleren.<br />

på helsa laus, men de løfta ikkje en finger<br />

for å bøte på det.<br />

Eg er glad for at den tida er forbi, og eg<br />

60<br />

ønska at de som er ung i dag aldri må få<br />

oppleve det vi opplevde, vi som var<br />

kokkglunta i Lofoten i den tida...


l august 2003 var det 100 år siden Rulten<br />

ble besteget første gang. Det mektige tindemassivet<br />

ligger ytterst på halvøya mellom<br />

Austnesfjorden og Øyhellsundet.<br />

Fra alle sider består dette massivet av<br />

svimlende stup som ender i to topper<br />

adskilt med et dypt skar. Den østlige tinden<br />

er den tredje høyeste i Lofoten med<br />

sine 1062 meter. Den vestlige, som reiser<br />

seg nesten rett opp av Austnesfjorden, er<br />

<strong>no</strong>e lavere med sine 1035 meter. Rultens<br />

<strong>no</strong>rdvegg stuper loddrett ned i isbreen<br />

Sneskar.<br />

På slutten av 1800-tallet og begynnelsen<br />

av 1900-tallet ble mange av de høyeste<br />

toppene i Lofoten besteget første gang. I<br />

hovedsak var det engelskmenn og andre<br />

utlendinger som utførte disse bragdene.<br />

Rulten var imidlertid ubeseiret og ble<br />

Lofotens fjellmassiv<br />

har vært grobunn for<br />

store utfordringer<br />

Den stridbare<br />

juvelen<br />

Jens Blix-Nilsen<br />

ansett som den mest fascinerende utfordring<br />

i dette området for tindebestigere på<br />

den tiden.<br />

Det var engelskmannen William Cecil<br />

Slingsby fra Yorkshire som kom til å lede<br />

an i bestigningen av Rulten. Slingsby vil<br />

være kjent som «<strong>no</strong>rsk tindesports far».<br />

Han var født i 1859 og kom til Norge første<br />

gang allerede i 1872. Han besøkte landet<br />

vårt i alt 21 ganger og gjen<strong>no</strong>mførte<br />

en rekke fremragende førstebestigninger<br />

fram til 1921. Slingsby døde som 80åring<br />

i 1929. Hans mest kjente <strong>no</strong>rske<br />

fjell er solobestigningen av Store<br />

Skagastølstind i Jotunheimen i 1876.<br />

Slingsby møtte skrovaværingen Martin<br />

Ekroll på Røysheim ved Lom på 1880tallet.<br />

Ekroll besteg blant annet<br />

61


Det imponerende Rulten-massivet sett fra<br />

Langstrandtinden. Ketil Blix-Nilsen i forgrunnen.<br />

Bildet har vi lånt av Jens Blix-Nilsen<br />

Vågakallen og Hamarøyskaftet som den<br />

første i dette tidsrommet. Han inviterte<br />

Slingsby til å besøke Lofoten.<br />

Sommeren 1903 var det tre ulike klatregrupper<br />

som forlot England med kurs for<br />

Lofoten for å gjen<strong>no</strong>mføre bestigninger i<br />

fjellene her. Slingsby sluttet seg til et av<br />

disse lagene, som foruten ham kom til å<br />

bestå av John Norman Collie, David<br />

Nothall-Laurie og Slingsbys sønn Will.<br />

De kom til Svolvær 23. juli 1903. Under<br />

oppholdet klatret de opp på høyest<br />

Kongstind (Løva). Slingsby karakteriserer<br />

denne som «et fjell med et ganske besynderlig<br />

utseende» i sin bok «Norway —<br />

The Northern Playground». Han forteller<br />

at de på toppen fant en utgammel og temmelig<br />

forfallen varde. Videre forteller han<br />

at etter tradisjonen skulle en av Norges<br />

tidlige konger ha besteget tinden og han<br />

anser det sannsynlig at varden skrev seg<br />

fra den gang. Fra Kongstinden kunne de<br />

se mot Rulten og Slingsby forteller at «et<br />

raskt sveip gjen<strong>no</strong>m kikkert strakk til for<br />

å bekrefte at vi <strong>no</strong>k gjorde klokt i vår plan<br />

om å oppsøke andre fjellmassiver før vi<br />

gikk løs på Rulten».<br />

Som gode engelskmenn hadde klatrelaget<br />

behov for en leirtjener, og hos den hyggelige<br />

eieren av Hotell Lofoten i Svolvær<br />

62


fikk de hjelp til å hyre en middelaldrende<br />

fisker som Slingsby benevner «Kristen<br />

Andreas Johan ett eller annet - som heldigvis<br />

raskt vente seg til å lyde navnet<br />

Tommy».<br />

Den 6. august 1903 dro de fra Svolvær<br />

opp Øyhellsundet og etablerte leir i<br />

Kveitvika i Reknesbukta ved foten av<br />

Rultens østrygg. De første dagene brukte<br />

de til rekog<strong>no</strong>sering i området, men 10.<br />

august la de i vei for først å bestige Vestre<br />

Rulten. Slingsbys egen beretning fra denne<br />

bestigningen gikk dessverre tapt i<br />

Londonblitzen, men vi har beskrivelsen<br />

fra Norman Collie som ble trykket i engelske<br />

«Alpine Journal» i 1905.<br />

Det fremgår av beretningen at de gikk<br />

opp breen Sneskar til skaret mot<br />

Austnesfjorden. Derfra traverserte de<br />

horisontalt langs <strong>no</strong>en hyllepartier som<br />

førte dem inn i et rennesystem. Dette<br />

ledet til topps. Selv er jeg usikker på nøyaktig<br />

hvor de gikk. Jeg har selv klatret<br />

Vestre Rulten direkte langs <strong>no</strong>rdeggen fra<br />

toppen av Sneskar, men dette var så vidt<br />

vanskelig at jeg anser det usannsynlig at<br />

de kan ha gått der. De må ha kommet seg<br />

lenger ut i vestveggen som har front mot<br />

Austnesfjorden og tatt seg opp der. På<br />

toppen bygget de en stor varde og beundret<br />

utsikten mot østtoppen. Collie forteller<br />

at «østtoppen, en halv kilometer unna<br />

la ikke skjul på sine høydemeter ekstra,<br />

og ikke uten en viss usmak innså vi at den<br />

mellomliggende fjellryggen bryskt avviste<br />

<strong>no</strong>en passasje for vår del». De ble på<br />

toppen i over en time og forlot den først<br />

64<br />

rundt midnatt. Selv om de klatret det<br />

forteste de hadde lært ned, brukte de mer<br />

enn 4 timer til skaret mot Sneskar. Da de<br />

ankom leiren i Kveitvika sto solen<br />

allerede godt oppe på himmelen og der<br />

ventet Tommy «i full beredskap til å lage<br />

middag midt på blanke morgenen».<br />

Dermed gjensto bestigningen av østtoppen.<br />

De hadde fra toppen av Vestre Rulten<br />

og rekog<strong>no</strong>sering ellers i området kunnet<br />

konstatere at det bare syntes å være to<br />

muligheter til topps, nemlig østryggen<br />

opp fra Øyhellsundet eller en trang og<br />

bratt kløft fra syd opp til skaret mellom<br />

toppene.<br />

På grunn av været måtte de vente <strong>no</strong>en<br />

dager, men 15. august la de i vei for å<br />

beseire Østre Rulten opp fra Eiterådalen i<br />

sør. Collie forteller at de hadde store problemer<br />

med å komme inn i selve kløften<br />

fra den nedenforliggende breen på grunn<br />

av en seks meter bred randsprekk<br />

(Bergschrund). De lyktes imidlertid å<br />

komme inn i kløften og tok seg<br />

møysommelig opp den et langt stykke,<br />

men de ga opp før de nådde toppen av<br />

kløften og skaret mellom toppene. De<br />

snudde fordi det ble for vanskelig og fordi<br />

de innså at de neppe ville klare å bestige<br />

østtoppen om de nådde skaret, så bratt og<br />

vanskelig som det hadde fortonet seg fra<br />

vesttoppen. Jeg tror de tok feil der. Hadde<br />

de klatret opp i skaret ville de <strong>no</strong>k klart å<br />

ta seg derfra opp på østtoppen selv med<br />

datidens utstyr. Denne ruten er besteget<br />

en rekke ganger senere.


De bestemte seg imidlertid ytterst motvillig<br />

for å snu, og Collie forteller at både<br />

han og Slingsby «var skjønt enige om at<br />

selv ikke blant Mont Blånes aiguiller hadde<br />

vi sett sva av så mektige dimensjoner<br />

som her på Rulten». Jeg vil anta at denne<br />

rennen som Slingsby & co. forsøkte nå<br />

østtoppen fra er den samme som et klatrelag<br />

med blant andre Gunnar Bremnes<br />

klatret ned en høstkveld på 1960-tallet.<br />

Dagen etter dro de tilbake til Svolvær for<br />

å slikke sine sår. Collie var temmelig<br />

skeptisk til mulighetene for at Østre<br />

Rulten <strong>no</strong>ensinne kunne bli besteget.<br />

Slingsby så derimot lysere på situasjonen.<br />

I Svolvær møtte de Harald S. Mundahl,<br />

som året før hadde lyktes å overvinne<br />

«den nifse pinakkelen Reka på Langøya i<br />

Vesterålen». De bestemte seg da for å<br />

gjøre et nytt fremstøt mot Østre Rulten<br />

opp østryggen fra Øyhellsundet.<br />

Collie forteller at de i Svolvær fikk leid<br />

en mindre seilbåt som var utrustet med<br />

«en petroleumsdrevet hjelpemotor og<br />

ettersom det av ukjente grunner behaget<br />

den nevnte motor å fungere den dagen,<br />

nådde vi tidlig frem til Reknesbukta».<br />

Derfra startet de bestigningen<br />

umiddelbart etter å ha gått iland.<br />

Det fremgår av Collies beretning at de<br />

klatret østryggen hele veien til topps. De<br />

fant at klatringen var utfordrende og selv<br />

om det manglet utpreget vanskelige steder,<br />

måtte de være forsiktige fra innsteg<br />

til utsteg. Det var blitt kveld da de nådde<br />

toppen og Collie forteller at «alle gratu-<br />

Artikkelforfatteren i rappell på Rulten<br />

1967.<br />

Bildet har vi lånt av Jens Blix-Nilsen<br />

lerte vi hverandre med en gedigen bestigning<br />

og det faktum at den desperate<br />

tinden nå sent omsider var blitt besteget».<br />

De hadde på forhånd fryktet overgangen<br />

mellom den siste fortoppen og hovedtoppen.<br />

Der er det et bratt og dypt skar. Da<br />

jeg var på Rulten første gang i 1963 rap-<br />

65


pellerte vi ned i skaret fra fortoppen, lot<br />

tauet bli hengende igjen og entret så opp<br />

tauet for å komme tilbake opp til fortoppen.<br />

Det fremgår av Collies beretning at<br />

de unngikk dette ved at de fant en rute<br />

ned fra fortoppen mot sør og inn i skaret<br />

mot hovedtoppen. Fra dette skaret «bar<br />

det greit av sted opp til den stridbare<br />

juvelen i kronen».<br />

Normann Collie skriver videre i sin beretning<br />

at «Østre Rulten står utvilsomt frem<br />

som en formidabel kjempe hva skarpklatring<br />

angår. For så vidt ruver dens imposante<br />

sva og stup nesten direkte opp av<br />

66<br />

havet, og det sier seg vel selv at enhver<br />

tind som kan vise til 900 sammenhengende<br />

høydemeter med nakent berg, og dertil<br />

ganske gjen<strong>no</strong>mgående i en hellingsvinkel<br />

på over 70 grader, må møtes med<br />

behørig varsomhet og respekt».<br />

Etter min oppfatning er Rulten det flotteste<br />

tindemassiv i Lofoten der det reiser seg<br />

nesten rett opp av sjøen og fra isbreen<br />

Sneskar. I motsetning til de fleste andre<br />

fjell finnes der heller ingen enkel rute til<br />

topps. Rulten er derfor lite besøkt. Det er<br />

all grunn til å minnes den djerve førstebestigningen<br />

for mer enn hundre år siden.


Anders Olsen, Røv, kom til Værøy i<br />

Lofoten 1867, og arbeidde som dreng på<br />

prestegarden dei fyrste åra.<br />

Han var frå garden Røv i Surnadal på<br />

Nordmøre. I l871 gifte Anders seg med<br />

Jonette Knutsdotter, Bensvik og slo seg<br />

ned på Værøy.<br />

Han kjøpte eit stykke jord på Tyvnes, der<br />

dei fødde ei ku og <strong>no</strong>kre sauer. For å<br />

livberge seg og huslyden, rodde han fiske<br />

om vinteren, og sumar og haust var han<br />

bygningsmann.<br />

Anders var kjent som ein dugande<br />

arbeidskar både på sjø og land, og serleg<br />

hadde han ord på seg for å vera ein<br />

framifrå høvedsmann.<br />

Mang ein gong hadde han segla med<br />

båten sin, ”Gammel-Beret”, både i storm<br />

Heime visste<br />

dei ikkje kva som<br />

hadde hendt<br />

Eit blad av ei<br />

gløymd soge<br />

Lilly Nydal<br />

og kav. Han kjente kvar flu og kvar<br />

grunne, og i myrker og kovtjukka kjende<br />

han på duren av brota kvar dei var.<br />

Heldig fiskar var han og, så det rådde<br />

velstand i den vesle heimen deira, slik<br />

tilhøva den gongen var.<br />

Den sjømannsbragden vi her skal høyre<br />

om, gjekk føre seg vinteren 1893. Fisket<br />

slo godt til for Værøy det året, og alt<br />

fyrste dagane i januar kom båtane inn frå<br />

feltet med 500-600 skrei. Det såg ut til å<br />

verta reine gromåret for Værøy. Veret var<br />

roleg og fint, med utror kvar dag. Til 25.<br />

januar hadde Anders og dei tre karane frå<br />

Beiaren han hadde med seg, fått 7000<br />

skrei. Det gjekk på tal i dei dagane. Men<br />

prisen var heller låg, 9-10 øre pr. stk.<br />

67


Neste morgon, 26. januar, var Anders, som<br />

vanleg tidleg oppe. Kona, Jonette, hadde<br />

alt koka kjelen og sett fram maten. I den<br />

lune omnsvarmen og duren frå rokken,<br />

matstelte Anders seg - og kledde seg vel,<br />

før han gjekk ut i den råkalde morgonen.<br />

Det knirka under støvlane der han gjekk<br />

bort etter den rimfrosne marka. Langt ute<br />

i aust såg han ei smal strime av dagrenninga.<br />

På himmelen elles var det stjerneblenk<br />

og ein tynn månesigd.<br />

Nede i bua var karane alt ferdige med<br />

morgonstellet og ferdige til å dra på sjøen.<br />

Men Anton, ein av karane, seier på veg<br />

ned til båtstøa:<br />

— Han vert vind i dag Anders. E' kjenn<br />

det på gikta, ho ha plagd meg i heile natt.<br />

— Nå ja, vi får <strong>no</strong> sjå. Anders beit ei skrå<br />

av tobakksrullen og såg vel etter at alt var<br />

kome ombord.<br />

Han Ole-Benjamin på grannebåten var alt<br />

på farten, og i grålysinga stemde dei ut<br />

sundet. Ein kunne høyra dei taktfaste<br />

åreslaga og riksinga i tollgangane til dei<br />

var komne ut om skjera. Der heiste dei<br />

segl.<br />

Åttringen, ”Gammel Beret”, var hål i<br />

sjøen og ein god seglar, og snart hadde<br />

dei teke att dei andre båtane og la dei etter<br />

seg - på veg ut mot Røsthavet, der bruket<br />

stod.<br />

— Held dette fisket seg, så ska da bli nystua<br />

på går'n, sei han Vesle-Johan og dreg<br />

skinnhuva godt om øyro, - og eit kjolety til<br />

kjerringa i Lofot-gåva, flira Anton, medan<br />

68<br />

han gnika og gnudde på gikthofta si.<br />

Snart såg dei vakaren, og med sterke<br />

armar hanka dei inn bruket.<br />

— Sjå her, peika Anders. — Ei diger<br />

kveite. Det ska’ ve’ helgakost, kara. Dei<br />

drog inn på lina med dei skjemta og<br />

gantast etter kvart som fisken kom inn<br />

over rekka.<br />

Dei hadde mest ikkje ansa at vinden hadde<br />

auka den siste halvtimen. Men nå såg<br />

dei og ein svart skybanke ute i havet. Han<br />

kom ”rullande” i mot dei med stor fart,<br />

var det sjåande til.<br />

Som slept or ein sekk kom stormen over<br />

dei, og himmel og hav sto i eit einaste<br />

kok. Snøskletta piska og rokkskavlane<br />

heldt på å fylla båten.<br />

— Kutt lina! ropa Anders til karane, før<br />

ein ny sjø kjem veltande! Han visste med<br />

seg at nå vert det ein kamp på liv og død.<br />

Det var ikkje fyrste gongen han såg havet<br />

spela opp, piska til skum av ville stormkast.<br />

Ofte hadde det stode om livet i den<br />

tid han hadde drevi fiske her. Han fekk<br />

leggja roret hardt i sida, så han fekk stamnen<br />

opp mot veret, og med ein rykk vart<br />

dei lyfta over bårekammen.<br />

— Hiv overbord fisken, gut, ropa Anders.<br />

— Her vert seglas! Sett seks klør i seglet,<br />

Anton! Vi må kryss' fjorden i dag! —<br />

Han skimta eit segl framfor i snøkoven.<br />

— Det var <strong>no</strong>k han Ole-Benjamin.<br />

”Gammel-Beret” skok og skovla i<br />

båredalane, og skaut så som ei pil over<br />

bårehaugen.


Med eitt reiser ein brottsjø seg på sida.<br />

Det gjekk bra, men på ein blunk vart<br />

båten halvfylt med sjø. Mennene auste for<br />

livet. Vesle-Johan treiv ein linestamp. Her<br />

måtte det gå snøgt. — Det var ikkje<br />

lysning i snøkoven. Dei kjente seg mest<br />

som inne i ein sekk, med det brølande<br />

havet ikring seg. Anders freista kryssa,<br />

men såg at det nytta ikkje.<br />

Med eitt stivna han til. Frampå ein båre-<br />

Tyvnes på Værøy. Her bodde Anders<br />

Olsen. Denne ene stormdagen forliste<br />

8 båter for Værøy – 38 mann omkom.<br />

Anders og mannskapet overlevde på en<br />

mirakuløs måte.<br />

Gammelt postkort ca 1915.<br />

kam fekk han sjå kvelvet på ein båt, og<br />

kvelvet var tomt. Dei merka det, dei andre<br />

og, og ”skårungen”, han Jo, sette i eit<br />

69


naudrop. — Aus gut! Anders sette dei<br />

kvasse augo sine på han. — Vi vil berg'<br />

livet. Men redsla hadde alt grepi ungguten.<br />

Han heiv seg over tofta og stridgråt.<br />

Då greip Anton tak i trøye-kragen hans og<br />

reiste han opp. — Gjev du deg over nå, er<br />

du ferdig! Aus og hald varmen! Han har<br />

segla før, han Anders!<br />

Duren av brott og sjø vart sterkare. Dei<br />

var komne inn i leia, men Anders fann det<br />

rådlaust å freista koma seg opp mot<br />

Værøy. Det var berre eitt å gjera: lensa<br />

undan veret. Det verka i hendene, og<br />

loven i sjøvotten var heilt utsleten. Anton<br />

heiv høgre hands sjøvotten sin til høvedsmannen,<br />

og måtte krypa att i romet til han<br />

og halda styrvollen medan Anders skifta<br />

vott på høgre handa. Han såg at det alt var<br />

opne sår på handbaken til Anders. Anton<br />

treiv tollekniven og med eit snitt skar han<br />

eit stykke av lerrets-skjorta si og gav<br />

Anders til bensel om den såre neven, Han<br />

såg at andletet til høvedsmannen var raudt<br />

av sjøsprøyt og snøising. — Kunne dei<br />

grei' det? Skulle han enda i ei våt grav?<br />

Tankane leika kring heimen og den vesle<br />

stova. Kva skulle det verta med kona og<br />

borna? — Vi må grei' det Anders! Augo<br />

lyste feberblanke mot høvedsmannen.<br />

Det letna litt i snøkoven, og Anders såg<br />

ein skimt av Måstadfjella før ein ny kovdam<br />

tok sikten bort for dei. Anders freista<br />

på ny å endra kurs. Men det var til fånyttes.<br />

Tungbåra braut dei in<strong>no</strong>ver. Dei måtte<br />

sleppa tanken på å nå heimehamna. Ville<br />

fjorden var betre enn grunnbrota kring<br />

Værøy. Kunne dei greia å segla fjorden,<br />

70<br />

var det ennå ei von om berging.<br />

Time etter time gjekk dansen over bårehaugane<br />

på den i ville Vestfjorden, der så<br />

mange hadde funni si grav.<br />

Mørkret seig på. Anders kjende ikkje verken<br />

i hendene meir. Dei var hovne, kjenslelause<br />

og trøtte.<br />

Han lydde til båreduren og var på vakt<br />

mot kvar mistenksam låt. Han kjende det<br />

som dei mektige naturkreftene leika med<br />

dei. Som katten med musa, før han gjev<br />

henne det drepande hogget.<br />

I medan auste karane så sveitten dampa<br />

av dei våte ullkleda. Båten slingra og lyfte<br />

seg på båreryggen, for i neste augneblinken<br />

å verta sendt ned i ein ny, djup<br />

båredal. Ein sjø braut inn ripa på babords<br />

side. Anton såg med eitt at tauget som<br />

heldt seglet oppe, var mest avgnage. Med<br />

valne fingrar kutta han av iltauget og surra<br />

seglfallen før siste lykkja sprang.<br />

Høvedsmannen kunne ikkje lenger sjå<br />

kva klokka var. Men han trudde dei snart<br />

måtte vera over fjorden. Han kjende seg<br />

heilt doven i føtene. Det var som han<br />

visna av etter kvart.<br />

Kulden og svolten kappast om å tappa ut<br />

dei siste kreftene. Da, som i ein ljosblenk,<br />

skimta han land på babord side. Dei had-<br />

Dei venta i uvissa…<br />

Illustrasjon: Bjørnar K. Meisler


de greidt det, berre dei nå kunne nå land?<br />

Dei fekk ta sjansen, enda om det var<br />

livsfarleg å ta seg fram i mørker, når ein<br />

ikkje visste kvar ein var.<br />

Då skar eit fyrblenk gjen<strong>no</strong>m mørkret. —<br />

Var det ei lykt, Anton? Anders ropa gjen<strong>no</strong>m<br />

båreduren. Det var på tide. Ungguten<br />

Jo låg avsvimt på tilja. Det nytta ikkje om<br />

Anton freista å reisa han opp. Han seig<br />

berre saman att. Vesle-Johan hadde heller<br />

ikkje stort av krefter att. Då braut det på<br />

styrbord side. ”Gammel-Beret” la seg<br />

halvt over. Det var som sjølve fallet reiste<br />

seg frå botnen, og fall over dei daudtrøytte<br />

fiskarane. Men som ved eit under vart<br />

dei borne gjen<strong>no</strong>m brottsjøen, og inn i<br />

smulare vatn i eit sund. Dei var berga. Dei<br />

skimta ljos inne på øya, og Anders styrde<br />

mot ljoset, og båten seig inn mot land.<br />

Mødesamt og med oppbod av dei siste<br />

kreftene, hoppa Anton ut og vassa til knes<br />

i sjø, medan han freista draga åttringen<br />

etter seg.<br />

Anders fekk mest ikkje handa laus frå styrevollen.<br />

Blodut og med sjøsalt sviande i<br />

åpne sår, var neven. Han velte seg or<br />

båten og tomla mest sanselaus mot huset<br />

der ljoset kom i frå. Han datt og laut krypa<br />

siste vegstubben, heiv seg mot gangdøra<br />

som sprang opp og stupte mest inn i<br />

stova. Han orka knapt seie eit ord då<br />

folket i huset kom til. Han berre kviskra<br />

om båten og fjæra, før han seig inn i uvet.<br />

Men folket på garden skjøna kva som sto<br />

på. Dei kveikte ei lykt, og karfolket<br />

skunda seg til sjøen, der Anton og Vesle<br />

Johan bala med å få ungguten til hus.<br />

72<br />

Der varma dei mjølk og fann fram turre<br />

klede åt dei daudtrøytte fiskarane, og<br />

reidde opp senger til dei,<br />

Husfaren såg at Anton hadde feber. Han<br />

henta konjakk og tvinga inn mellom dei<br />

forfrosne leppene hans. Ungguten vart<br />

gnidd med ullklede.<br />

— Kor e' dokk frå? spurde husfaren, som<br />

såg på Anton. Han freista fortelja: - Vi<br />

har segla fjorden i natt - - frå Røsthavet.<br />

Dei riste på hovudet. - I slik ei natt? Storstorm<br />

og så greidd å koma opp til Givær.<br />

Då har <strong>no</strong>k Storemannen vore snill med<br />

dokk'.<br />

Karane på garden hadde vori nede ved<br />

sjøen og teke vare på båten, og snart var<br />

fleire av grannane komne dei til hjelp.<br />

Kona på garden koka i hop ei salve av talg<br />

og parafin som ho smurde dei såre<br />

hendene med og la klutar på. Handflatene<br />

i Anders sine hender var eit einaste stort<br />

sår, og mest like ille var det med Anton.<br />

Han kasta seg i senga og snakka i ørske.<br />

Det var korkje telegraf eller telefon på<br />

Givær i dei dagar, så det var ikkje råd å få<br />

senda bod til Værøy at folket var berga.<br />

Dei der heime laut berre venta til folk og<br />

ver betra seg såpass at dei kunne koma<br />

seg attende over Vestfjorden.<br />

Morgonen etter gjekk Anders, stiv og støl,<br />

ned til båten. Den var merkt etter den<br />

harde seglasen. Segl og mast var borte og<br />

styrbord sida var ille tilreidt, men og<br />

babord sida hadde fått sitt.


Hendene til Anders var ubrukande til<br />

vølingsarbeid. Dei var godt bandasjert.<br />

Men karane på garden gjekk i veg med å<br />

reparera båten, og Anders hadde oppsynet<br />

med arbeidet og sa ifrå korleis det skulle<br />

gjerast, om dei sto fast. Slik vart båten<br />

sett i stand. Segl og mast fekk dei låna, og<br />

etter seks dagar kunne dei ta avskild med<br />

dei snille vertsfolka sine og setja kursen<br />

for Værøy.<br />

Det var tidleg ein sundagsmorgon dei la i<br />

veg. Børa var god, og ferda gjekk snøgt,<br />

og etter 7 timars segling landa dei trygt i<br />

heimestøa.<br />

Jonetta, som hadde gjevi opp vona om at<br />

mannen og mannskapet hans var berga,<br />

var på veg til minnegudstenesta i kyrkja,<br />

då ho fekk auga på seglaren som kom. -<br />

Ho kjende båten. Det var han Anders,<br />

ikkje tvil i det. Ho skunda seg til grannegarden<br />

og ropa: — Dei kjem! Det er han<br />

Anders, og saman med borna skunda ho<br />

seg til støa, medan gledetårer vætte kinna.<br />

Det vart ikkje brukt mange ord. Anders<br />

kjempa med gråten han og, då borna flokka<br />

seg kring han. Men inne i stova fall<br />

den sterke mannen på kne framfor vogga<br />

til vesle Sigrid, minstebarnet. Han la det<br />

skjeggute andletet sitt inn til barnet, og<br />

tårene hans vætte det mjuke barnekinnet.<br />

Stille fortalte Jonette kva som var hendt.<br />

Fire båtar hadde forlist. I alt hadde 35<br />

mann komi bort på sjøen uversdagen.<br />

Derav var det åtte mann frå Værøy, dei<br />

andre var frå Vega i Helgeland. Heile den<br />

lange stormnatta hadde Jonette og broren<br />

Lorents og næraste grannar lya til stormkasta<br />

og sunge or salmeboka. Vona om at<br />

folka deira kunne vera berga, vart mindre<br />

etter kvart, og frå heile Lofoten kom det<br />

meldingar om ulukker og forlis.<br />

Anders lyfte vesle Sigrid or vogga og<br />

strauk med ei sår hand over det vesle<br />

barnehovudet som kvilde mot bringa<br />

hans. Ei takk vart i stilla sendt opp til Han<br />

som hjelpte dei gjen<strong>no</strong>m stormen og<br />

havet. Så let han augo kvila på dei glade<br />

borna som hadde samla seg kring bordet.<br />

Han var heime.<br />

73


— Om dette er det gode liv? Ja, men for<br />

oss er det først og fremst en livsstil, sier<br />

Tove og Knut Åland.<br />

De driver økologisk landbruk i Lauvdalen<br />

på Vestvågøy og produserer egne oster,<br />

gomme, te og krydder. Produktene er i<br />

ferd med å bli godt kjent også ut over<br />

Lofotens grenser. Etterspørselen er nå<br />

blitt så stor at ekteparet har problemer<br />

med å levere til alle som vil ha.<br />

— Det er et lite luksusproblem, sier Tove.<br />

Hun må ta sene kveldstimer i bruk for å<br />

fylle hyllene i gårdsutsalget med både te<br />

og krydder.<br />

Det første man møter når man kommer til<br />

Aalan Gård er den store gjestfriheten. Her<br />

blir alle tatt godt vare på enten de er firbeinte<br />

husdyr, skoleelever eller veifarende<br />

folk som ønsker å stikke in<strong>no</strong>m gårdsut-<br />

74<br />

Noen kan gjøre<br />

drømmene til virkelighet<br />

Det gode liv på<br />

Aalan Gård<br />

Arnt E. Pedersen<br />

salget i den avsidesliggende bygda. Tove<br />

og Knut tar ofte besøkende med i urtehagen.<br />

Det som startet med en hobby utgjør<br />

nå 30 prosent av inntektene på gården.<br />

— Vi prioriterer tid sammen med de som<br />

kommer hit. De fleste vil se hvordan vi<br />

bor og hva vi dyrker. Det setter vi pris på<br />

og åpner mer en gjerne gården for besøkende.<br />

Ja, for oss er det en viktig del av<br />

drifta og en av grunnene til at vi trives<br />

med det vi holder på med, sier de to på<br />

vei ut i urtehagen sammen med turister<br />

fra Svolvær og Nittedal. Og det er ingen<br />

tvil om at de to koser seg som praktiserende<br />

pedagoger i økologisk landbruk og<br />

urteproduksjon. Små og store får se, høre<br />

og smake. På blant annet peppermynte og<br />

fennikel. Og på veien inn tar Tove med<br />

seg <strong>no</strong>en peppermynteblad som blir til


nydelig te i løpet av <strong>no</strong>en minutter.<br />

— Det startet med en engasjert lærer på<br />

gartnerskolen, forteller Tove. Det er hun<br />

som har hovedansvaret for at 30-40 ulike<br />

urter og ville vekster blir til te og krydder.<br />

Selleri, brennesle, gressløk og persille,<br />

sitronmelisse, mynte, ringblomst og villjordbærblad<br />

er <strong>no</strong>en av ingrediensene i<br />

krydder og teblandingene som i tørket<br />

form havner i hyllene i gårdsutsalget. Her<br />

finnes også hjemmelaget eddik.<br />

De mange elevene som kommer på besøk<br />

setter stor pris på dyrene på gården.<br />

Fjordingen ”Gulljenta” er ikke <strong>no</strong>e<br />

unntak.<br />

Foto: Arnt E. Pedersen<br />

— Det aller meste av urtene er ville vekster.<br />

Geitrams, bjørkeblad og marikåpe<br />

bruker jeg mye av. Tørkede bær er hovedingrediensene<br />

i viltkrydder, sier Tove,<br />

som denne sesongen har utvidet urtehagen<br />

med et stort areal. Hun har fast leveranseavtale<br />

med både Lofot-kokk Mare<strong>no</strong><br />

75


I gårdsysteriet er det Knut som har<br />

hovedansvaret. Her produseres tre tonn<br />

med ulike oster og gomme.<br />

Foto: Arnt E. Pedersen<br />

Storeide og Vikingmuseet på Borg. I tillegg<br />

kommer en rekke turister og fastboende<br />

lofotværinger in<strong>no</strong>m gårdsutsalget<br />

for å kjøpe både krydder, te og hjemmelaget<br />

ost.<br />

For det er produksjon av økologisk geitmelk<br />

som er hovedinntektskilden på går<br />

76<br />

den. Fra eget ysteri lages hvitost, bru<strong>no</strong>st,<br />

ferskost med ulike urter og bær, fetaost og<br />

gomme. I underkant av en million kroner<br />

har ysteriet kostet.<br />

— Vi har 90 geiter og en kvote på 46 tonn<br />

melk. Vi bruker 15 tonn selv til produksjon.<br />

Det gir tre tonn ost i året. Nesten 90<br />

prosent av det vi produserer selger vi fra<br />

gårdsutsalget, sier Knut, som er den som<br />

har hovedansvaret for ysteriet.<br />

Men Aalan Gård er så mye, mye mer en


produksjon av geitmelk og urter. Sammen<br />

med de fem barna fra 25 til 6 år har Tove<br />

og Knut bygd opp et økologisk bruk som<br />

vekker interesse langt ut over fylkets<br />

grenser.<br />

— Uten ungenes hjelp kunne vi aldri<br />

gjort dette. Og det er langt fra øko<strong>no</strong>misk<br />

motivert. Men pengene er ikke <strong>no</strong>e mål,<br />

derimot en nødvendighet for å dekke<br />

utgiftene. Drifta vår er blitt mer en<br />

livsform og en livsstil enn ren fokus på<br />

øko<strong>no</strong>mi. Det handler om å sette <strong>no</strong>en<br />

langsiktige mål og være kreativ. Vi trives<br />

og synes vi har det artig sammen. For oss<br />

har det vært naturlig å involvere barna i<br />

drifta, ikke bare for å få arbeidet gjort,<br />

men også for at de skulle få et forhold til<br />

gården. Og det er faktisk her de eldste<br />

ønsker å arbeide i feriene.<br />

Lene Mari, den eldste i søskenflokken,<br />

har utdannet seg til vernepleier, mens<br />

Heidi, som er nest eldst, og hennes<br />

forlovede Gøran tar utdannelsen innen<br />

reiseliv. Familien tar i dag imot besøkende<br />

for overnatting og mener at gårdsturisme<br />

kan være et av flere satsingsområder i<br />

framtiden.<br />

— For oss er det viktig å sette gårdsdrifta<br />

inn i en større sammenheng. I dag utgjør<br />

den totale drifta her 3,5 årsverk. Men det<br />

er fullt mulig å skape flere arbeidsplasser.<br />

Det er i grunnen ikke andre begrensninger<br />

enn mangel på kreative løsninger, sier<br />

Knut og ser bort på Tove.<br />

De gikk sammen på landbruksskolen.<br />

Stiftet familie i ung alder og overtok<br />

hjemgården til Knut i 1981. Den gang var<br />

det 26 geiter og 22 mål dyrket mark. I år<br />

høstet de hele 240 mål økologisk jord<br />

hvor det kun er brukt naturgjødsel.<br />

— Vi leier en god del jord. Det blir dessverre<br />

mer og mer leiejord tilgjengelig.<br />

Det er tragisk at naboene blir borte. Det er<br />

en utvikling som ikke tjener <strong>no</strong>en.<br />

Omleggingen til økologisk landbruk startet<br />

i 1992. Det betyr i realiteten at ekteparet<br />

ikke bruker kunstgjødsel eller sprøytemiddel.<br />

— Vi kunne ikke <strong>no</strong>k om dette da vi startet,<br />

men så at det var en mulighet. I fjor<br />

var første året med full økologisk produksjon.<br />

Vi har tatt oss god tid og den største<br />

omleggingen har egentlig skjedd i hodene<br />

våre. For det er mange motbakker å gå<br />

både når det gjelder jord, foring og forholdet<br />

til miljøet rundt. Selv om vi har<br />

hatt heftige diskusjoner med <strong>no</strong>en fra<br />

bondestanden, har vi helt siden vi fikk<br />

barn selv aldri vært i tvil om at vi ville<br />

produsere mat som ikke har vært behandlet<br />

av gift av ulike slag. Dette handler om<br />

ideologi og ikke øko<strong>no</strong>mi. Vi sier ikke at<br />

det er feil å drive konvensjonelt jordbruk.<br />

Det er et valg hver enkelt må gjøre. Men<br />

vi har valgt dette, selv om det krever mer<br />

arbeid og gir 20 prosent mindre avling.<br />

Tove og Knut er engasjert og sterkt til<br />

stede. De har meningers mot og er i ferd<br />

med å utvikle det gamle bureisningsbruket<br />

fra 1951 til et økologisk mønsterbruk.<br />

Her har de mer enn ti ulike husdyr. I tillegg<br />

til en fjording og geiter har familien<br />

<strong>no</strong>en spelsauer, hane og høns, gjess, gris,<br />

kaniner, katt, hund og Nordlandskyr og<br />

kalver. Og egen honning høstes fra flere<br />

bikuber.<br />

Her er et yrende liv som skoleklassene vet<br />

77


å sette pris på. For gården er åpen året<br />

rundt og Tove og Knut tar ofte i mot<br />

besøk. Hele åtte elever har samtidig gjen<strong>no</strong>mført<br />

sine prosjektoppgaver i ”elevens<br />

valg” på gården. Rusler man i urtehagen<br />

kan man se navneskilt til flere av elevene<br />

ved Bøstad og Svarholt skole. Samarbeid<br />

med kokkelinja ved fiskerifagskolen på<br />

Gravdal er det også blitt. Og alle elevene<br />

som er på leirskole på Borg er in<strong>no</strong>m<br />

gården.<br />

— For oss er det viktig å gi ungene en<br />

gårdsopplevelse. Det er de som er<br />

framtida. Så enkelt er det, sier de to, som<br />

nå er i gang med et prosjekt sammen med<br />

andre for å utvikle geit- og kikjøtt for<br />

større produksjon.<br />

De to er opptatt av å utvikle stadig nye<br />

produkter og pengene som de fikk<br />

sammen med SNDs Bygdeutviklingspris i<br />

2002 er blant annet brukt til studietur i<br />

Frankrike.<br />

— Prisen varmet. Det var en skikkelig<br />

anerkjennelse for <strong>no</strong>e vi har arbeidet for i<br />

mange år. Og da var det naturlig å reise til<br />

Frankrike for å se om vi kunne dra med<br />

oss <strong>no</strong>e av ostekulturen der i vår<br />

produksjon. Vi har vært en god del ute og<br />

søkt lærdom både når det gjelder urter og<br />

ost. Det er viktig å hente impulser og nye<br />

ideer for å komme seg videre.<br />

78<br />

Vi rusler opp i lia sammen med Tove og<br />

Knut og ser utover mot Borgfjord og<br />

in<strong>no</strong>ver dalen. Nede på gården går<br />

besøkende rundt i urtehagen. Snart skal<br />

geitene hentes og melkes. Det hersker en<br />

lun og fredelig atmosfære over hele<br />

gården. Men hvorfor er det slik at<br />

familien heter Åland og gården Aalan,<br />

lurer vi på?<br />

— Bureisningsbruket het opprinnelig<br />

Aalan. Da vi forsøkte å bytte etternavn til<br />

det opprinnelige fikk vi beskjed om at det<br />

var en annen familie som het det samme<br />

og at navnet var beskyttet. Derfor er det<br />

forskjellig navn på familien og gården,<br />

forklarer Knut.<br />

— Har dere alltid god tid?<br />

— Det er viktig å ta seg god tid til de som<br />

kommer hit. Vi liker folk og er avhengig<br />

at de får en god opplevelse. Kommer de<br />

for å kjøpe krydder hender det at de har<br />

med seg både ost og gomme og en god<br />

opplevelse. Og da kommer de tilbake. Vi<br />

tror det <strong>no</strong>rske landbruket vil utvikle seg i<br />

to retninger. Store bruk og små nisjebruk<br />

som videreforedler direkte til forbruker.<br />

Begge deler er viktig og i dette bildet har<br />

vi funnet vår plass her i Lauvdalen, sier<br />

de to.


Utrolig <strong>no</strong>k er det ikke skrevet så mye<br />

om året 1905 i de lokale kommunestyreprotokollene.<br />

Protokollene er ganske<br />

nøkterne og tar først og fremst for seg<br />

saker av svært lokal karakter. Den gang<br />

som nå dreide mye av diskusjonen seg<br />

om penger. Av og til gir protokollene oss<br />

likevel et lite glimt fra storpolitikken,<br />

men det er tydelig at kommunestyret var<br />

mest opptatt av de ”små” saker — saker<br />

som vi i dag synes er ganske uvesentlige.<br />

Her <strong>no</strong>en klipp fra det som rørte seg i<br />

Flakstad og Moskenes kommune, men<br />

her hentet fra Flakstad sognestyres<br />

protokoller:<br />

Små saker for herredstyret?<br />

Det refereredes Kronprinsens resolusjon<br />

av 13.mai 1905, angående anvendelse av<br />

piggtråd til skillegjerder mellom gårdene.<br />

Unionsoppløsninga var viktig,<br />

men hva diskuterte<br />

man i 1905?<br />

Flakstad<br />

for hundre år siden<br />

Ole Johansen<br />

Det presiseres at det er kun mot utmarken<br />

at piggtråd kan brukes, og bare som øverste<br />

streng….<br />

Tiden for kreaturmarkedet på Ramberg<br />

fastsettes til fredag 29. september.<br />

Kirkeveien Nusfjord-Pollen-Kilan besluttes<br />

vedlikeholdt av sognets kasse.<br />

Skolen var i vinden, da som nå:<br />

Noen poster fra skolebudsjettet 1905:<br />

Det bevilges støtte til drikkevann til<br />

Ramberg skole, stort kroner 25,-...<br />

Lønn til lærer og kirkesanger ved Kilan<br />

skole, settes til kroner 700,-, og lærer<br />

Rasmussen ved Ramberg skole kroner<br />

660,-.<br />

79


Leie av skolelokaler med belysning, på<br />

Napp kroner 166,-.<br />

Brendselsutgifter til skolebyggene i<br />

Flakstad sogn:<br />

Sund skole kr. 142,90<br />

Stranden skole kr 141,19<br />

Ramberg skole kr. 103,85<br />

Kilan skole kr. 281,23<br />

Tilsammen kr. 669,17<br />

I skrivelse fra kirkedepartementet til<br />

skoledirektøren i Nordland amt sier<br />

80<br />

Departementet seg enig med skoledirektøren<br />

i at ”om der skal anvendes<br />

Lægemlig Straf, er det Læreren som<br />

bestemmer om saadan Straf skal anvendes.”<br />

Så litt om fiskeriene<br />

Årsberetningen om fiskeriet i Lofoten,<br />

vinterfisket 1905, ble referert for sognestyret.<br />

Her står det blant annet:<br />

20.626 mann deltok i fisket. Det ble<br />

oppfisket 13 millioner 500 tusen stk. skrei<br />

denne vinteren.


Dette utgjør 654 stk. pr. mann — og gir et<br />

gjen<strong>no</strong>msnittlig utbytte på kroner 224.-.<br />

Prisene lå på fra kr 28,- til kr 34,- for 100<br />

stykker!<br />

I årsberetningen om fiskeriene i Norge, er<br />

der ingenting nevnt om fiskernes øko<strong>no</strong>miske<br />

hjelp eller forsikring ved eventuelle<br />

uhell eller ulykker. Den eneste form for<br />

hjelp, var fra ”Lofotfiskernes<br />

Selvhjelpskasse” hvor en måtte være<br />

medlem for å kunne få hjelp.<br />

Bildet er fra Nusfjord og tatt enten 17.<br />

mai eller 7. juni 1905. Gamle Bernhard<br />

Dahl var medlem av formannskapet og en<br />

ivrig forkjemper for unionsoppløsningen.<br />

Det fortelles at han heiste flagget den 6.<br />

juni.<br />

Bildet har vi lånt av O. Johansen<br />

Medlemskontingenten var i 1905,- femti<br />

øre, og medlemstallet var bare 993 — så<br />

det sier seg selv at det var små midler til å<br />

hjelpe med.<br />

Om vinteren forliste en båt utenfor<br />

Nusfjord hvor 2 mann omkom. Den ene<br />

etterlot kone med 7 mindreårige barn.<br />

Hun fikk kroner 75,- av Selvhjelpskassen.<br />

Den andre etterlot kone med 10 barn,<br />

derav 7 ukonfirmerede. Hun fikk kroner<br />

100,-!<br />

Ikke mye hjelp å få<br />

Etter denne ulykken, økte medlemstallet<br />

formidabelt, og var i 1910, økt til 2556.<br />

Det ble også anledning å gi midler uten å<br />

være medlem av Selvhjelpskassen.<br />

Kvinneforeninger rundt om i værene,<br />

samlet også inn midler til formålet, som<br />

man naturlig <strong>no</strong>k satte stor pris på og var<br />

til veldig god hjelp. Når vrakgods ble<br />

berget, ble dette gjerne solgt til fordel for<br />

Selvhjelpskassen.<br />

Det var ikke <strong>no</strong>e bedre hjelp å få for de<br />

som ble syk. I skrivelse fra medisinaldirektøren<br />

til amtmannen i Nordlands amt i<br />

anledning av spørsmålet om bidrag fra<br />

81


Unionsoppløsningen var viktig <strong>no</strong>k, men i<br />

Flakstad diskuterte man selvfølgelig også<br />

fiskeriene.<br />

Bildet har vi lånt av O. Johansen<br />

stat og amt til sykehusopphold ved sanatorium<br />

for en fattig tuberkuløs, ble det<br />

uttalt at ”tuberkuloselovens forutsetning<br />

for sådant bidrag her ikke er tilstede, og at<br />

det i et sådant tilfelle vil være fattigstyret<br />

og ikke sundhedskommisionen som vil ta<br />

seg av den syke og fatte beslutning om<br />

82<br />

hvorledes der skal forholdes for at yde<br />

hjelp”.<br />

Litt om unionsoppløsningen<br />

I telegram fra Nordland Amt medeles at<br />

Stortinget har besluttet at det ved folkeavstemning<br />

13. aug.-05 skal avgjøres om de<br />

som etter grunnloven har stemmerett er<br />

enig i oppløsningen av unionen mellom<br />

Sverige og Norge.


I skrivelse av 8. aug. — anser<br />

Justisdepartementet det som lite sannsynlig<br />

at religionsbetenkeligheter ved å stemme<br />

på en søndag - blir ansett som lovlig.<br />

I herredstyrets møte 1. oktober, refereres<br />

telegram fra Justisdepartementet om<br />

folkeavstemningen som blir avholdt 12.<br />

og 13. <strong>no</strong>v. — ”hvor Stortinget ber om<br />

bemyndigelse til at la regjeringen anmode<br />

prins Karl av Danmark om å la seg velge<br />

til Norges konge”.<br />

Lofotfisket var Nord-Norges største<br />

arbeidsplass. Årlig deltok mer enn 20.000<br />

mann på Lofothavet.<br />

Bildet har vi lånt av O. Johansen<br />

I skrivelse fra Justisdepartementet til amtmannen<br />

vedrørende spørsmål om manntallsførte<br />

kvinner kan la seg velge til<br />

skjønns- eller domsmenn, er departementet<br />

for sitt vedkommende tilbøyelig til å<br />

anta at det bør besvares benektende. I<br />

skrivelse fra Kirkedepartementet til for-<br />

83


mannskapets ordfører oplyses at lov av<br />

17. mai 1904 forandres til: — at ”ugifte<br />

Kvinder har stemmeret, naar de lever i<br />

Formuefellesskap med Mænd der har<br />

betalt sin Skat av aarlig Indtekt på minst<br />

kr. 300,-.” Denne lov gjelder kun stemmerett<br />

i landskoleloven.<br />

Avgifter og kontroll<br />

I ”Kongelig Kundgjørelse” kunne<br />

sognestyret i Flakstad lese at:<br />

”Av jord som anvendes til dyrking av<br />

tobak, erlegges i statskassen avgift 10 øre<br />

pr. kvadratmeter. Avgiften påhviler den<br />

der for egen regning dyrker, eller ved<br />

andre lar der dyrkes tobak”.<br />

I skrivelse fra justisdepartementet til<br />

amtmannen i Nordland: ”Det er ingen<br />

Bemærkninger til at konfiskeret<br />

Brændevin i små Mengder kan avhendes<br />

under Haand, i stedet for, ved Auktion.”<br />

Det erlegges Afgift for det utvundne<br />

Brændevin, av en hver afgjæret Væske,<br />

med kr. 2,53 — to kroner og femtitre øre,<br />

— for hver Liter beregnet 100 pst.<br />

Alkoholstyrke, udmaalet efterden af<br />

Kongen autoriserte Kontrollør.”<br />

Lite til nedbetaling av lån<br />

I 1905 var Flakstad og Moskenes en kommune.<br />

De to sognene var slått sammen til<br />

ett herred fra 1838 til 1916, og hadde felles<br />

ordfører og formannskap, men hvert<br />

sitt sognestyre.<br />

I 1905 var sogneprest Åmli ordfører for<br />

herredet. Han bodde i prestegården like<br />

84<br />

ved Flakstad kirke. Han hadde sikkert sitt<br />

å stri med og at det var fattigdom og<br />

knagre tider i året 1905, går tydelig frem<br />

av sogneregnskapet for det året:<br />

Samlet inntekter kr. 27.193,34.<br />

Samlet utgifter kr 22.152,04.<br />

Kroner 5.04I,30 var dermed disponibelt<br />

til nedbetaling på lån og gammel gjeld.<br />

Største utgifter i regnskapet var til<br />

fattigkassen.<br />

Sognekassen er tom<br />

Noen andre klipp fra Flakstad sogns<br />

forhandlingsprotokoll for året 1905:<br />

Styret enes om at søke lån i Norsk<br />

Credittbank stort kroner 500,- , til<br />

fullførelse av veganleggt Napp-Vareide….<br />

likeledes et lån stort kroner 1.000,- til<br />

andre poster, — da sognekassen er tom.<br />

Det besluttes at gå til indkjøp av tre<br />

spader, til en pris av kr l,80 pr stykke, -<br />

samlet kroner 5,40 til bruk på veganlegget<br />

Ramberg-Skjelfjord, som nå startes opp”.<br />

En fisker fra Vareide søker ”Bestyrelsen”<br />

om et stipend, stort kroner 25,- for å reise<br />

til Island for å tilegne seg visdom om<br />

Islandske fiskemetoder… Etter debatt, ble<br />

styret enig om å avslå søknaden, ”da<br />

lslendingene neppe har <strong>no</strong>get at lære de<br />

Norske fiskerne”.<br />

Havner og kommunikasjoner<br />

Sognestyret besluttet å søke Nordland<br />

Amt om midler til å fjerne de største stei-


nene i Sundstrømmen, ”da en ikke<br />

forventer at påtenkte mudring lar seg<br />

finansiere i overskuelig fremtid..” Det er<br />

bare ved høyvann at de største fiskebåtene<br />

kan passere.<br />

Styrelsen anbefaler på det sterkeste at<br />

lokalskibet for ytre Lofoten, beholder sine<br />

anløp ved Ramberg.<br />

Skolesammenslåing?<br />

Debatten om nedleggelse og sammenslåing<br />

av klasser og skoler er ikke ny verken<br />

i Flakstad eller Moskenes. Argumentene<br />

er kanskje omtrent de samme. I protokollen<br />

står det <strong>no</strong>tert:<br />

”Under nuværende omstendigheter, finner<br />

Sognestyret ikke midler til disposisjon til<br />

at foreta firedeling av Stranden<br />

(Fredvang) skole. En henstiller til skolestyrelsen<br />

at vente til Krysta. Marken og<br />

Selfjord skaffes egne egnede lokaler til<br />

skolebruk.<br />

Flakstad og Moskenes<br />

ut av ”unionen”.<br />

Elleve år etter unionsoppløsningen mellom<br />

Norge og Sverige 1905, ble også unionen<br />

mellom sognene Flakstad og<br />

Moskenes oppløst. Det er en helt annen<br />

historie.<br />

85


På bordet foran meg ligger en brunspettet<br />

protokoll med beige rygg, litt slitt av<br />

tidens tann, men i forbausende god stand.<br />

Jeg leser ”Ungdomslaget Viljen, møtebøker,<br />

referatprotokoller, forhandlingsprotokoller<br />

o. l. 1918-1924.” Enhver historieinteressert,<br />

spesielt de som er opptatt av<br />

sine røtter og egen identitet, vet hva det<br />

vil si å holde en gammel protokoll fra<br />

hjemstedet mellom sine hender. Jeg liker<br />

ikke det moderne ordet ’kick’ i en slik<br />

høytidsstund, men dessverre, det er det<br />

nærmeste jeg kommer for å beskrive hva<br />

jeg føler der jeg sitter. Hva vil jeg finne?<br />

Er protokollen leselig? Hvilke saker var i<br />

1918 aktuelle å arbeide med? Hva het<br />

pionerene, de initiativrike personene fra Å<br />

og Tind som startet laget?<br />

I min artikkel vil rettskrivning, tegnset-<br />

86<br />

Ungdommen<br />

tok spaden i egen hand …<br />

U/L «Viljen» på<br />

Å og Tind<br />

Nils Aagaard-Nilsen<br />

ting og formuleringer være identisk med<br />

det originale stoffet i protokollene.<br />

Jeg åpner protokollen fra åpningsforhandlingene<br />

”i en rorbod paa Aa” 1. januar<br />

1918, og der, med sirlig håndskrift og<br />

datidens rettskrivning, ordentlig og pent<br />

oppsatt står følgende:<br />

U.D.L. ”Viljens”<br />

Forhandlingsprotokol.<br />

Aar 1918 1ste Nytaarsdag samledes<br />

ungdommen fra Aa og Tind i en rorbod<br />

paa Aa til drøftelse om muligheten for<br />

stiftelse af et ungdomslag paa en av de to<br />

gaarde. Møtet aabnedes kl. 5 emd hvor<br />

saken utrededes og indleddes af ”baker”<br />

Gunnar Olsen til diskusion.<br />

Som dirigent utnævntes Johan Helle og


Protokollene forteller om et ungdomslag<br />

som tok ansvar for det meste i lokalsamfunnet.<br />

Foto: Nils Aagaard-Nilsen<br />

som sekretær Deovard Larsen. Som sak 1.<br />

var Diskusion om stiftelse af ungdomslaget.<br />

Efter en del debat og oplysninger sattes<br />

saken under avstæmning vilket blev<br />

enstemig vedtat. At stifte et Frilyndt ungdomslag.<br />

Af andre lag var nævnt<br />

Kristeligsindet ungdomslag, Sosialist<br />

ungdomslag og Godtemplar ungdomslag.<br />

Sak 2. Forslag om at inmælde laget i<br />

Lofotens og Vesteraalens fylkeslag vedtakes<br />

enstemig.<br />

Sak 3. Kontingentspørsmålet. Der var 3<br />

forslag nemlig kr 2.00, kr 1.50 og kr 1.00<br />

for aaret. Det blev vedtat at være kr 1.00<br />

og at indbetale — aarligt 0.50 øre pr<br />

medlem.<br />

Sak 4. Medlemsindtegnelse. Som<br />

medlemer til Laget meldte sig i alt 36.<br />

Sak 5. Valg paa bestyrelse. Til formand<br />

valgtes Gunnar Olsen med 18 stemmer,<br />

mot Joh. Helle der havde 13 stemmer. Til<br />

viseformand valgtes Kristen Larsen Tind<br />

med 20 stemmer, mot Oscar Kibsgaard<br />

der havde 13 stemmer. Som kaserer<br />

fungerer viseformanden. Som sekretær<br />

valgtes Johan Helle Tind. Som øvrige<br />

bestyrelsesmedlemer valgtes Aleksander<br />

Reielsen og Karl Vang. Som supleanter<br />

valgtes 1 Hagbart Vang 2 Villiam Larsen<br />

3 Oskar Aakran.<br />

Sak 6. Til Lovkomite valgtes 5<br />

medlemmer.<br />

1 Oscar Kibsgaard som formand<br />

2 Gunnar Olsen<br />

3 Hagbart Vang<br />

4 Gustav Vang<br />

5 Hansine Larsen<br />

Sak 7. Som Lagets arbeidsmaal foresloges<br />

at arbeide for eget hus (Lokale) og veien<br />

mellem Tindselven og Aa foreløpig.<br />

Muligens andre saker senere.<br />

Sak 8. Gunnar Olsen og Hagbart Vang<br />

utnævntes til at søke om at leie Bedehuset<br />

paa Aa til ungdomsmøterne.<br />

Sak 9. Ungdomslaget besluttedes kalt<br />

”Viljen”. Av andre navn var faareslaat<br />

87


”Anstabben”, ”Lysning”, ”Vesleheimen”,<br />

”Glimt” og ”Daggryet”.<br />

Sak 10. Besluttedes at indkjøpe de<br />

fornødne protokoler. Hansine Tind<br />

foreslog indsamling dertil. Vilket blev<br />

vedtat og utført. Det indkom i alt kr 8.16.<br />

Møtet hævedes.<br />

Deovard Larsen<br />

Gunnar Olsen<br />

Ja, slik begynner historien om UL Viljen,<br />

og i fortsettelsen av denne artikkelen vil<br />

jeg følge lagets utvikling fra dets spede<br />

begynnelse til det definitivt var slutt 28.<br />

<strong>no</strong>vember 1993.<br />

Som vi ser fra møteprotokollen 18/1 1918,<br />

så ble altså Gunnar Olsen, Å valgt til<br />

lagets første formann. Interessant er det<br />

også å registrere at to viktige saker,<br />

”arbeidsmaal”, ble prioritert i første<br />

omgang; eget ungdomshus og arbeid på<br />

veien mellom Tindselven og Å. Med hensyn<br />

til eget ungdomshus, så er det en sak<br />

som går igjen i protokollene helt frem til<br />

1950-tallet. Det arbeides for å få tomt, det<br />

søkes om midler, arkitekt i Bodø kontaktes,<br />

men av en eller annen grunn ble aldri<br />

drømmen om eget lokale for ungdomslaget<br />

på Å/Tind realisert. Det er også tydelig<br />

at veisak var viktig for de små lokalsamfunnene<br />

i Vest-Lofoten. Gode kommunikasjoner<br />

har alltid vært viktig for velstand<br />

og utvikling uansett hvor en bor. Det<br />

skjønte de forannevnte herrer og (bare en<br />

dame på møtet?) Hansine Larsen. Vi skal i<br />

det følgende se hvordan disse sakene<br />

utviklet seg, og hva som ble resultatet.<br />

88<br />

Reglementet var ”strengt”, det vitner syv<br />

retningslinjer om, og bl.a. vil jeg nevne<br />

punkt 1) Naar møtet er aabnet har enhvær<br />

at holde sig paa plads, punkt 2) Efter at<br />

møtet er begyndt maa ikke medlemmerne<br />

føre indbyrdes samtale eller paa anden<br />

maate forstyrre, punkt 4) Røkning samt<br />

spytning paa gulvet er strengt forbudt<br />

under møterne, punkt 7) Enhver som<br />

forlanger ordet bør reise sig.<br />

Så langt ”Reglemang for Ungdomslaget<br />

”Viljen”.<br />

Et velordnet og godt lag, uansett hvilket,<br />

må selvsagt ha sine lover. Når jeg leser<br />

gjen<strong>no</strong>m de 20 paragrafer for UL Viljens<br />

retningslinjer, så er jeg imponert over hva<br />

initiativtakerne klarte å formulere av gode<br />

og fornuftige ”Love for Ungdomslaget<br />

”Viljen”. I så måte er § 1 et godt<br />

eksempel på hvilke overordnede mål<br />

ungdomslaget skulle arbeide etter:<br />

§ 1 Ungdomslaget ”Viljen” vil sætte sig<br />

som formaal at samle frisindet ungdom til<br />

arbeide for folkeopplysning, Kultur og<br />

sociale saker. Arbeide for folkeoplysning<br />

paa kristelig og national grund og vække<br />

sans for kulturelle og sociale spørsmaal<br />

Vel 14 dager etter det konstituerende<br />

møtet, ble det første ordinære møte<br />

avholdt ”19de Januar” med 41<br />

medlemmer til stede. Sigurd Ramstad og<br />

Iver Aakran ble valgt til styremedlemmer,<br />

og programkomiteen besto av Deovard<br />

Larsen, Hansine Larsen, Andrea Ramsta,<br />

Anna Olsen, Hjalmar Gloppen, Lauritz


Larsen. Johan Helle var ”skrivar”.<br />

Medlemslister fra de første årene, finnes<br />

dessverre ikke. Full dokumentasjon over<br />

UL Viljens medlemmer finner vi først fra<br />

og med 1943.<br />

I sak 5 fra ovennevnte møte står bl.a.<br />

følgende: Hva er hovedbetingelsen for at<br />

Laget kan bestaa? Det ble satt av time til<br />

dette spørsmålet, og ”der diskutertes en<br />

del, men dog alt for lite da der var saa faa<br />

som vilde delta i diskusjonen.”<br />

Den ”10de Feb” ble nytt møte avholdt.<br />

Interessant er det å merke seg at ”veisa-<br />

Dette gamle bildet fra Åkervika viser<br />

også ”veien” gjen<strong>no</strong>m Findsura.<br />

Bildet har vi lånt av Nils Aagaard-Nilsen<br />

ken” er sentral. Ovennevnte Deovard<br />

Larsen kommer med forslag om ”at laget<br />

skulde forsøke at insamle kr 100.00 som<br />

da kunde avsættes til Veien”. Utlodning<br />

av gjenstander for å styrke et lags øko<strong>no</strong>mi<br />

var heller ikke ukjent for UL Viljen.<br />

Det ble nemlig besluttet å samle inn penger<br />

til kjøp av ”forsjelige gjenstande”, og i<br />

den komiteen var ”Lauritz Larsen Alf<br />

Nilsen, Hansine Larsen, Andrea Ramsta.”<br />

89


Som dere ser, så er veisaken på dagsorden,<br />

og det er et prosjekt som holdes<br />

varmt i mange år. På møtene er veien stadig<br />

nevnt, <strong>no</strong>e som vitner om hvor viktig<br />

denne saken på denne tid var for lokalsamfunnene<br />

Tind og Å. Innsamling til<br />

saken forekommer ofte. Søndag den 12te<br />

Mai 1918 leser vi bl.a. at de indkomne<br />

penger ved numersalg skulle gaa til<br />

veien.” Mandag, 29/9 1919 blir det på<br />

medlemsmøte oppfordret til ”massemøte”.<br />

Her blir det dessuten opplyst ”om faa<br />

amtsbidrag til veien Tind og Aa.” Ja,<br />

utbygging av veien Tindselven – Aa er så<br />

viktig at eget fond blir opprettet, det samme<br />

gjelder byggesaken. På det 25. møtet i<br />

lagets historie blir lagets øko<strong>no</strong>miske<br />

status tatt opp, og her nevnes bl.a.<br />

”Byggefonne Kr 575,00, Veifonet Kr<br />

220,00.”<br />

UL Viljen hadde for øvrig mange andre<br />

saker på dagsorden, og i protokollene kan<br />

en lese om flaggsak, redningssak, hjelpekasse,<br />

arbeidsledighetskomite, veisak,<br />

byggesak, støtte til forskjellige humanitære<br />

formål (sanitetsforening og sykestue),<br />

tuberkulosesaken, avholdssaken,<br />

skogplanting, støtte til skoleungdom,<br />

idrettsplass for å nevne <strong>no</strong>en.<br />

Jeg legger likevel merke til sak 4 som ble<br />

tatt opp på møte søndag, 12te mai 1919.<br />

Det ble faktisk besluttet ”at indsende<br />

resolusion om at faa Leohard Næss til<br />

Biskop i Troms stift.” Ikke har jeg hørt<br />

om biskop Næss, ei heller finner jeg <strong>no</strong>en<br />

begrunnelse for forslaget. Ett er likevel<br />

sikkert; veteranene i UL Viljen er tydelig-<br />

90<br />

vis godt orientert om hva som skjer også<br />

utenfor bygda.<br />

Idrett og sportslige aktiviteter har alltid<br />

vært viktig i små lokalsamfunn. ”En sunn<br />

sjel i et sunt legeme” var motto for mangt<br />

et ungdoms- og idrettslag. Engasjementet<br />

var mangfoldig med andre ord. Det viser<br />

bl.a. en henvendelse fra Sørvågen<br />

ungdomslag angående idrettsplass på<br />

stedet. I brevet blir det spurt om ikke<br />

ungdomslaget Viljen vil ”opføre et<br />

skuespil til indtægt til Idrætsplads i<br />

Sørvaagen.” Det ble nedsatt en egen<br />

”Idrætskomite” som skulle utrede saken.<br />

At det var viktig å skolere ungdom, gi de<br />

utdanning og kunnskaper, var en gryende<br />

erkjennelse blant store deler av befolkningen<br />

i siste halvdel av 1800-tallet, og<br />

ikke minst etter at stemmerett for alle var<br />

innført i første halvdel av 1900-tallet.<br />

”Kunnskap er makt”, sier et gammelt<br />

visdomsord, og det forsto også de som<br />

styrte UL Viljen. Det ser vi i protokollen<br />

fra et møte søndag, 24. august 1919. Der<br />

foreslår Oskar Kibsgaard ”at Laget<br />

skulde yde 300 kr. (….) til to av de av<br />

lagets medlemmer som vilde reise paa<br />

Folkehøyskola nu i høst, 150 kr. til hver.”<br />

Folkehøyskoletanken er gammel,<br />

(Grundtvig), og skolen hadde som formål<br />

å gi voksen ungdom videre<br />

allmenndanning. Antakelig er<br />

”Folkehøyskola” Kabelvåg Folkehøyskole<br />

som for øvrig ble opprettet i 1901.<br />

Søndag, 7/9 samme år ble det på et møte<br />

diskutert hva nettoen etter en fest skulle


enyttes til ”da der ikke er indkommet<br />

<strong>no</strong>get andragende fra <strong>no</strong>gen<br />

skolesøkende.” Det ble gitt kroner 25,- til<br />

”Aa sanitetsavdeling til indkjøp av en<br />

sykekurv.” Resten skulle ”indsættes paa<br />

byggefonnen.”<br />

Det sosiale er <strong>no</strong>k viktig når folk melder<br />

seg inn i lag og foreninger, å gjøre <strong>no</strong>e<br />

sammen styrker lagånden, og slik var det<br />

også i UL Viljen. På møtene ble det ofte<br />

diskutert både fester og utflukter. Når jeg<br />

blar i protokollen, finner jeg søndag, 22.<br />

juni 1919 under sak 4: ”Ungdomslagets<br />

utflugt Diskutertes. Blev foreslot og vetat<br />

at tage utflukt til Lillevaagen paa Helle og<br />

at medlemerne skulde tage mat med sig<br />

og ungdomslaget spandere Cocolade og<br />

melk.” Når jeg i dag, an<strong>no</strong> 2004, ser<br />

overflodssamfunnet på sitt verste, så blir<br />

jeg faktisk beveget når jeg leser<br />

ovenstående. Så enkelt, så flott, så<br />

rørende. De hadde lite på den tiden av<br />

materielle goder, men jeg tror de gledet<br />

seg desto mer når de kunne samles om<br />

felles oppgaver. Ja, som en Å-væring<br />

skrev i et brev fra Tønsberg (antakelig<br />

utflyttet) til UL Viljen: ”Paa fæstan hadde<br />

vi det sabla skøyent.”<br />

I juli samme år ble det fra Ludolf Larsen<br />

foreslått ”at tage utflugt til Dypfjord.”<br />

Året 1920 ser ut til å ha vært et vanskelig<br />

år for UL Viljen. Først den 29/8 ble det<br />

avholdt møte, og på generalforsamlingen<br />

2/1 1921 på Tind ”i bu nr. 3” var det<br />

faktisk diskusjon om nedleggelse av laget.<br />

Det ble imidlertid forhindret, og til ny<br />

formann ble valgt Alf Nilsen, Å. UL<br />

Viljen skulle fortsatt ha livets rett i<br />

mange, mange år.<br />

Når jeg gjen<strong>no</strong>mgår møteprotokollene, så<br />

ser jeg at kulturelle aktiviteter i hele<br />

perioden 1918-1993 har vært viktige<br />

innslag på møtene. Opplesning, sang,<br />

skuespill (revy), skrønekvelder. Gamle<br />

sagn fra Lofoten står bl.a. nevnt, dessuten<br />

opplesning fra Norges historie. Allerede<br />

tidlig i lagets historie ble ”10 stk Seips<br />

visebøker kr 6,50” innkjøpt. Søndag den<br />

28de April står det at ”Ludolf Larsen<br />

oplæste et stykke der bar overskriften ”I<br />

livets skole.” Han foreslo samtidig at laget<br />

”skule innkjøpe en del Læsestof til<br />

underholdning og han faareslog at kjøpe<br />

Per Sivles samlede værker. Men da<br />

oplystes av Alf Nilsen at boken kostet kr.<br />

22.00 falt forslaget.” Anna Gloppen<br />

anbefalte å abonnere på Norsk ungdom<br />

”da det indeholdt mange gode stykke til<br />

oplæsning.” I samme møte oppfordret<br />

Oscar Kibsgaard ”at de medlemmer som<br />

vilde skulle samles en kveld for at lære<br />

tonerne i ”Seips” Visebok.” Personlig er<br />

jeg mektig imponert over hva våre<br />

forfedre greide å skape av trivsel i en liten<br />

bygd så tidlig på 1900-tallet. Det var<br />

kulturengasjerte personligheter som<br />

kanskje selv aldri fikk anledning til<br />

skolegang. Et gammelt ordtak sier: Det<br />

går mangt et presthau i skogen, og i det<br />

ligger det mye visdom og sannhet.<br />

En annen sak som fanget min oppmerksomhet<br />

stammer fra ”Fredag den 1-11<br />

1918.” Her ble det nevnt en avis med tit-<br />

91


telen ”Glimt”. ”… en Haandskreven Avis<br />

inden Laget som skulde hete ”Glimt.”<br />

Første redaktør ble Oskar Kjibsgaard. På<br />

møte 24/11 ble følgende personer utnevnt<br />

til å skrive i avisen: Alf Nilsen, Ludolf<br />

Larsen, Martnes (?) Bernhartsen, Ragna<br />

Tomasen, Hilda Helle.” Det ser ikke ut<br />

for at det var den store aktiviteten med<br />

hensyn til avisen, for senere, 19/1 1919<br />

ble det spurt etter bladet. Daværende<br />

redaktør Ludolf Larsen ”oplyste at han<br />

have ikke faat <strong>no</strong>get stoff til det før nu<br />

netop da fik han et stykke.” Senere utpå<br />

vårparten ble Hilma Jensen valgt til ny<br />

redaktør, og ”I Aug. ble det læst fra Glimt<br />

av Hilma Jensen.” Søndag, 21/1 1922<br />

leser jeg under sak 7: ”Deovart Larsen<br />

deklamerte ett digt av Vinje. Så opleste<br />

han ett nummer av ”Glimt” som var<br />

utkommet å som vandt stort bifall.” For<br />

øvrig nevnes den håndskrevne avisen<br />

”Glimt” i årene som kommer, om enn<br />

ikke så titt. Det skrives i den, det leses<br />

opp på møtene. Kreativiteten så ut til å<br />

være stor. Dessverre er denne<br />

”Haandskrevne Avis” i dag kommet bort.<br />

Jeg er overbevist om at avisen ligger ett<br />

eller annet sted uten at folk er klar over<br />

det. Å-væringa! Leit i skuffa og skap, på<br />

loft og i kjeller. Kanskje finn dokker den,<br />

og eventuelt andre saker fra UL Viljens<br />

tid. Tenk om Fiskeværsmuseet på Å<br />

kunne innlemme en slik ”skatt” i sine<br />

arkiver?<br />

Litteratur- og sanginteressen ser ut til å ha<br />

vært stor hos medlemmene. I protokollene<br />

nevnes Seips sangbok, Per Sivles samlede<br />

værker, Vinje og mange av de kjente<br />

92<br />

og kjære sangene som sto i Seips sangbok.<br />

I en av protokollene står det at UL<br />

Viljen ville kjøpe flere av Seips bøker,<br />

men i et brev fra Rødsand, Svolvær<br />

skrives det at boken ikke lenger er å få<br />

kjøpt. Det ble diskutert ny bok, men<br />

resultatet vites intet om. Kanskje var det<br />

Mads Bergs sangbok som avløste Seips?<br />

Søndag, 13/11 1921 ble det igjen holdt<br />

møte, denne gang på Å bedehus. En sak<br />

som vekket min interesse var sak 4 om<br />

”Arbeidsledighedskommiteen.” Komiteen<br />

skulle sette i gang veiarbeid (nødsarbeid)<br />

”vest om Tindselven.” Det ble besluttet<br />

”at sæt to mann i arbeide hvilket blev<br />

overlat til ungdomslagets bestyrelse at<br />

utkaare blant de mest trengende.” Som vi<br />

skjønner av dette, så var UL Viljen<br />

engasjert på mange felt, ikke minst når<br />

det gjaldt bygdefolkets ve og vel.<br />

Som vi kan se fra protokollene, så arbeider<br />

UL Viljen fremdeles utrettelig mot<br />

sine mål, selv om utflukter, ungdomsfester/eldrefester,<br />

juletrefester, dansetilstelninger<br />

og kulturelle innslag også var på<br />

dagsorden. De nevnte tiltakene var selvsagt<br />

med på øke trivselen og samholdet i<br />

småbygdene vest i Lofoten, og i vanskelige<br />

tider var kanskje slike arrangementer<br />

mer enn nødvendig for å opprettholde en<br />

viss optimisme i en ellers hard hverdag.<br />

Den 10. mai 1923 ble det på et<br />

medlemsmøte foreslått å gi 1/3,<br />

”tredjepart” av inntektene fra en fest til<br />

”Redningssaken.” Bygdene Å og Tind<br />

hadde mange fiskere som på denne tiden


hadde et strabasiøst og farlig yrke, så det<br />

er slett ikke merkelig at redningssaken nå<br />

blir tilgodesett med midler.<br />

Veisaken er ennå ikke ute av verden. Nei,<br />

Søndag, 10de juni 1923 er igjen denne<br />

viktige saken oppe på et møte på Tind. I<br />

sak 5 står følgende protokollført: ”Der<br />

blev snakket om hva ungdomslaget skulle<br />

ta sig til å arbeide med, nu i sommer. Der<br />

bestemtes å ta til en kvell å få i stand<br />

veistykket her bortved Tindselven, å bere<br />

grus dit, så det blev litt bedre fremkommelig.”<br />

For å få flest mulig av medlemmene<br />

med på denne ”dugnad”, ble det<br />

”lokket” med servering av ”cokolade.”<br />

Ett er sikkert; det ser ikke ut som om<br />

<strong>no</strong>en der ute var redde for å ta i et tak. For<br />

å få <strong>no</strong>e til, måtte man trå til å hjelpe så<br />

godt en kunne. Lediggang er som kjent<br />

heller ikke bra.<br />

Jeg vil også nevne en ørliten kuriositet<br />

som kom opp på UL Viljens 46. møte på<br />

Tind, 7de oktober 1923. Under sak 2 ble<br />

det lest opp et brev fra en skolebestyrer<br />

Wiklund ”om vi ville ha løvejegeren (!!)<br />

Brodtkorb til å komme hit å holde foredrag.”<br />

Ja, det står løvejegeren av alle ting.<br />

For en kontrast. Her skulle altså staute,<br />

hardbarka fiskere få høre om løvejakt! Om<br />

han kom, sier protokollene intet om!<br />

Synes denne lille historien er fornøyelig.<br />

Det som dominerer UL Viljens virksomhet<br />

i perioden 1926 til ca. 1935 er den<br />

såkalte ”Hjelpekassen”. I et møte 23/12<br />

1926 dukker spørsmålet om hjelpekasse<br />

for første gang opp. Det skal være en hjel-<br />

pekasse ”til fatige og trængende” står det<br />

i protokollen. De som kjenner til <strong>no</strong>rsk<br />

historie, vet at landet nå var inne i en<br />

meget vanskelig øko<strong>no</strong>misk periode.<br />

Nødsarbeid, tvangsauksjoner og<br />

elendighet preget folks hverdag, Å og<br />

Tind var heller ingen unntak. Ved<br />

gjen<strong>no</strong>mgang av protokollene fra denne<br />

tiden, så ser en at UL Viljen støttet mange<br />

med øko<strong>no</strong>miske midler i disse tunge<br />

årene. Det refereres også til takksigelser i<br />

brev fra personer som har fått lagets hjelp<br />

Aktiviteten i laget ser ut til å ta seg opp<br />

fra 1934 etter en <strong>no</strong>kså stille periode, der<br />

hjelpekassesaken var fremste sak.<br />

Ungdomshussaken og tomtespørsmålet<br />

skulle nå bli de dominerende sakene<br />

utover 1930-tallet. I følge protokollene<br />

tok den mye av UL Viljens tid.<br />

Tomtespørsmålet måtte først avklares<br />

med grunneierne, og først og fremst var<br />

det samtaler med C. P. Ellingsen og<br />

Nelson Eliassen. På møtene var det<br />

fremdeles optimisme. Tomt, tegninger,<br />

kostnader ble diskutert. Ja, til og med<br />

aksjetegning ble vurdert som ett alternativ<br />

for å få finansieringen i orden.<br />

Søndag, 26/5 1935 er tomtesaken på sakskartet<br />

igjen, og nå debatteres<br />

ungdomshusets beliggenhet. Det kom inn<br />

forslag både på Vasshammaren og<br />

Tindshalsen. Det ble enighet om å søke<br />

om tomt på Tindshalsen. Men aner vi et<br />

slags mismot i forsamlingen? Tomtesaken<br />

har versert i laget i snart tyve år, og det<br />

virker som om laget stanger hodet mot<br />

veggen. Saken skal undersøkes på nytt.<br />

93


2 år går, og på et møte i laget 15/1 1938<br />

opplyser Alfon Holmen ”at de hadde<br />

snakket med Ellingsen Aa og hadde fått<br />

loving på tomt.” Et gjen<strong>no</strong>mbrudd? Nei,<br />

det kom et lite tilbakeslag lørdag, 9.<br />

oktober 1938. Nå ble det opplyst på møtet<br />

at Ellingsen hadde foreslått ”at laget<br />

skulle få sig tomt enten hos Arnt Nilsen<br />

eller hos Paul Åkran.” At tomtesaken nå<br />

hadde høyeste prioritet i UL Viljen, viser<br />

vedtak på møte 10/12 1938. Nå ble<br />

veipenger nedprioritert til fordel for<br />

tomtspørsmålet! På et møte, 3/11 1944,<br />

ble det likevel vedtatt ӌ gruse veien<br />

gjennem Tindsura.” Den 15/9 1945 blir<br />

det nå foreslått at det såkalte veifondet<br />

”sku inngå i det stående husfon og at vi<br />

sku arbei utelukkende får hus.” Etter dette<br />

møtet er spørsmålet om vei definitivt<br />

borte fra protokollene. Nå ble veibygging<br />

etter hvert et offentlig anliggende. Men<br />

når jeg tenker på alle de som krauma og<br />

sleit i sitt ansikts sved med stein og grus<br />

på veistrekningen Tindselven-Aa, så blir<br />

jeg full av respekt for det de gjorde.<br />

Krigen kommer til Norge, men livet ute<br />

på Å og Tind går tilsynelatende sin vante<br />

gang. Jeg må nevne at det i protokollen<br />

den 13/10 1943, står følgende: ”UL<br />

Viljen stiftet den 13/10-43 Sangkoret<br />

”Nattergal”. Anders Lie Sørvågen skald<br />

lede det.” Møtevirksomheten under krigen<br />

var <strong>no</strong>k begrenset, og i 1941 f. eks. var<br />

det bare 2 møter. I rapporten står det bl.a.<br />

”et dårlig år for ”Viljen”. Men en ting<br />

forundret meg oppriktig, og det var at UL<br />

Viljen både åpnet og avsluttet møtene<br />

under krigen med ”nasjonale” sanger: Ja,<br />

94<br />

vi elsker dette landet, Gud signe vårt dyre<br />

fedreland, Gud signe Noregs land. Det var<br />

nesten konsekvent gjen<strong>no</strong>mført, og det<br />

rare er at okkupasjonsmakten ikke<br />

reagerte. En henvendelse fra Lensmannen<br />

som ville ha en liste med navnene på UL<br />

Viljens medlemmer, fikk likevel <strong>no</strong>en av<br />

medlemmene til å reagere. De ville ha en<br />

forklaring fra Lensmannen, og i protokollene<br />

finner jeg ikke mer om saken. Alt<br />

tyder på at det var en udramatisk henvendelse,<br />

og at det neppe hadde <strong>no</strong>e med at<br />

UL Viljens medlemmer sang fedrelandssanger<br />

under krigen.<br />

Møtene i UL Viljen måtte holdes i buer<br />

på Tind, på kafeen på Å, i private hjem.<br />

Derfor var drømmen om eget lokale en<br />

drivkraft i UL Viljens lange historie. Det<br />

mangler dessverre en protokoll for årene<br />

1948 til 1962, men i en egen mappe finner<br />

jeg <strong>no</strong>en løsark fra 1950-tallet. På ett<br />

ark står det ”Raport for året 1951. Der er<br />

behandlet 15 saker, hovedsakelig angående<br />

hus.” Det er tydelig at hussaken har<br />

hatt prioritet i 1951, for i et brev av 21/6<br />

1951 har UL Viljen ved Nils Langvåg<br />

søkt om et lån på kr. 30.000,-. Svaret fra<br />

banken er negativt. Men på et ”Møte i bu<br />

<strong>no</strong> 6 på Aa, den 14/2-54” leser jeg i<br />

protokollen: ”Formanden pekte på at han<br />

hadde hørt at transporten og ong (?) skulle<br />

gå sammen om husspørsmålet.” Er det<br />

her drømmen om ungdomshus på Å/Tind<br />

faller i grus? For etter 1954 kan jeg ikke<br />

se at denne saken er oppe til diskusjon i<br />

laget mer. Det vi med 100 % sikkerhet<br />

kan fastslå, er at ungdomshus på Å aldri<br />

ble reist. Uvisst av hvilke grunner. Et av


de sentrale mål for UL Viljen fra første<br />

dag, ble altså aldri realisert. Det måtte<br />

være en stor skuffelse for de som i en<br />

årrekke hadde arbeidet og argumentert for<br />

saken i møte etter møte. Vedtak og<br />

komiteer, tegninger og søknader, møter og<br />

diskusjoner. Alt forgjeves.<br />

Fra 6/1 1962: (”UL Viljen holdt<br />

generalforsamling på Kafeen på Å den<br />

6/1 1962.” til 21/11 1964 (møtet holdt i<br />

Roald Tuvs bu) blir det ført protokoll, om<br />

enn <strong>no</strong>e ufullstendig. Ennå synges de<br />

Fra Åhavna. I forgrunnen ser vi<br />

Tindhalsen (grustak) og Findsura (vei).<br />

Begge nevnt i protokollen til U/L<br />

”Viljen”.<br />

Bildet har vi lånt av Nils Aagaard-Nilsen<br />

gode, gamle sangene, men referatene blir<br />

kortere og kortere, medlemmene færre og<br />

færre. Nå snakkes det om å selge inventar,<br />

det var lite penger i kassen, og det ble<br />

diskutert innsamling til barnefesten til jul.<br />

Det ser dystert ut for det gamle laget.<br />

95


Medlemslistene for UL Viljen er imidlertid<br />

pent og ryddig ført i perioden 1943 til<br />

1965. Medlemstallet ligger ganske høyt i<br />

hele perioden, med en topp i frigjøringsåret<br />

1945 på 127 medlemmer. Så kommer<br />

en tiårsperiode fra og med 1966 til og<br />

med 1974 der medlemslister ikke er ført,<br />

uvisst av hvilken grunn. Siste året med<br />

fullstendig medlemsliste for UL Viljen er<br />

1975. Nedturen for laget var <strong>no</strong>k begynt.<br />

I en protokoll finner jeg <strong>no</strong>en løsark. Der<br />

står det Protokoll U/L Viljen Å 28/11-93.<br />

Her står det følgende: Bjørnar Jensen ble<br />

valgt til ordstyrer. Det møtte 12 personer<br />

på møtet på Å bedehus. Siste formann var<br />

Are Martinsen. Sak 2/93: Laget U/L<br />

”Viljen” legges ned: Dette ble enstemmig<br />

vedtatt: Lillian Hansen, Kjell Gunnar<br />

Hansen, Bjørnar Jensen, Karen Else<br />

Jensen, Kari Reielsen, Eldis Reielsen,<br />

Anne Olsen, Agnes Larsen, Rune<br />

Pedersen, Ernst Cato Nilsen, Ågoth<br />

Kvalvik, Are Martinsen.<br />

96<br />

Deretter ble det diskusjon om lagets<br />

midler, og forslag fra Are Martinsen ble<br />

vedtatt: Midlene fordeles med 1/3 til Tind<br />

lekeplass og 2/3 til Å Bedehusforening.<br />

Under sak 6/93 skulle lagets eiendeler og<br />

protokoller fordeles: ”lydband, stoler og<br />

bord, forsterker (borte), protokoller 3 stk.”<br />

Det kom forslag fra Eldis Reielsen. ”Alt<br />

tilfaller Fiskeværsmuseet, Å.” Enstemmig<br />

vedtatt. Deretter ble protokollen for det<br />

aller siste møte i ungdomslaget Viljen<br />

underskrevet av samtlige fremmøtte<br />

medlemmer.<br />

UL Viljen som ble startet 1/1 1918 og<br />

som hadde betydd så mye for folk på Å<br />

og Tind opp gjen<strong>no</strong>m årene, fikk sitt<br />

endelige punktum 28/11 1993.<br />

En 75 år gammel kulturinstitusjon gikk<br />

dermed inn i historien.


Fjelløyene rundt Røst er viden kjent for<br />

sitt yrende fugleliv. Her hekker e<strong>no</strong>rme<br />

mengder av sjøfugl, og folk kommer<br />

langveis fra for å oppleve disse fjellene<br />

hvor tusener på tusener av fugl i løpet av<br />

<strong>no</strong>en vår og sommermåneder ruger fram<br />

nye avkom.<br />

Men blant dette eventyr av vingeslag og<br />

fugleskrik, ruver et av fjella dødt opp av<br />

havbrenningene. Det er Stavøya. Her<br />

hekker ingen av fugleartene som har vært<br />

så kjærkommen for kystens befolkning.<br />

Bare ørn og ravn klorer seg fast mellom<br />

klippene, men det sies at det for lenge<br />

siden var et yrende fugleliv på Stavøya.<br />

På denne tiden bodde det en fisker på<br />

<strong>no</strong>rdsiden av Stavøya. Det var en arbeidsom<br />

kar som ikke var redd for å ta i et<br />

Fjelløyene utenfor<br />

Røst rommer mange<br />

hemmeligheter<br />

Da fuglene forsvant fra<br />

Stavøya<br />

Bjørnar K. Meisler<br />

tak. Her ute på øya levde han godt på det<br />

naturen ga han, for han hadde kort vei til<br />

rike fiskeplasser, og fjellene var dekt av<br />

fugl.<br />

Fiskerens strev lønte seg, og etter hvert<br />

reiste han til fastlandet for å handle seg ny<br />

og større båt. Der møtte han to søstre.<br />

Den yngste fortapte han seg i, som man<br />

sier, og da båtkjøpet var unnagjort, seilte<br />

han hjem igjen med ny firroring og ei<br />

kone om bord. Jenta hadde blitt advart av<br />

søsteren mot å ende opp som fiskerkone,<br />

for det var et liv i slit og savn, mente hun,<br />

men jenta lot seg ikke overtale og reiste<br />

med fiskeren ut til Stavøya.<br />

Nå gikk det mange år uten at søstrene så<br />

hverandre, men så passet høvet seg slik at<br />

storesøsteren på fastlandet skulle få ta seg<br />

97


en tur for å se til søsteren på Stavøya.<br />

Hun ventet å komme til usle og karrige<br />

kår der ute i havgapet, men et helt annet<br />

syn møtte henne da hun kom i land på<br />

øya. På bergene stod fiskehjellene tunge<br />

av tørrfisk klar til å seiles med jekt til<br />

Bergen. Ved brygga stod tønne etter tønne<br />

fulle av lever og rogn, og på bryggeloftet<br />

glinset det i saftig kveiterekling. Inne i<br />

bua viste lillesøsteren henne stamper og<br />

kurver fylt til randen av måseegg, sekk på<br />

sekk som lå fulle av ederdun, og i flere<br />

tønner var det nedsaltet både lundefugl og<br />

skarv. Og i tillegg var det både sauer og<br />

kyr som beitet et stykke fra husene.<br />

I alt var det bare velstand og overflod som<br />

møtte søsteren fra fastlandet, og hun<br />

måtte innrømme at lillesøsteren levde<br />

godt sammen med fiskeren på Stavøya.<br />

Men etter hvert som dagene gikk og<br />

bordene ble dekt av den ene kosteligste<br />

rett etter den andre, ble storesøsteren mer<br />

og mer misunnelig over sin søsters lykke.<br />

Kvelden før hun skulle reise, listet hun<br />

seg ut etter at de andre hadde sovnet. Hun<br />

gikk bort fra husene og opp i fjellsiden<br />

hvor lundefuglene hadde gravd sine reder<br />

som huleganger i gressbakken. Her dro<br />

hun en lunde ut av redet sitt og begynte å<br />

lese besvergelser over fuglen. Da dette var<br />

gjort, satte hun fyr på lundefuglen, og<br />

mens den hjerteskjærende skrek av<br />

smerte, slapp hun den flaksende som en<br />

brennende fakkel i fjellet.<br />

Etter dette forsvant all nyttefugl fra øya,<br />

bare ørn og ravn ble værende, og stein og<br />

98<br />

Hun gikk fra husene og opp i fjellsida…<br />

Illustrasjon: Bjørnar K. Meisler<br />

tufter er det eneste som er igjen etter<br />

menneskene som bodde på Stavøya.<br />

Gullura i Austdalen<br />

I dag er det bare tufter igjen etter<br />

naustene og husene til de som i gammel<br />

tid bodde i Storfjellet ved Røst.<br />

Under en snøstorm forliste en gang et<br />

skip her ute. Mange av mannskapet klarte<br />

å berge seg i land, men da folket i<br />

Storfjellet fant ut at skipet brakte med seg<br />

en stor last med gull, drepte de alle<br />

overlevende. Også ei dame med et lite<br />

barn på armen overlevde forliset, og hun<br />

tryglet og ba for livet til seg og barnet sitt.<br />

Hvis hun fikk beholde livet, skulle hun<br />

aldri nevne den udåden som var blitt<br />

begått, men av redsel for at hun ikke kom<br />

til å holde ord, ble også hun og barnet<br />

slått i hjel.<br />

Men gleden over gullasten ble kort. Den<br />

var plassert på en gressvoll over flomålet<br />

og skulle akkurat til å fordeles da fjellet<br />

raste ut. Hele skatten ble begravd under<br />

store steiner.<br />

Mang en lykkejeger har i årenes løp lett<br />

etter denne skatten i Gullura, men<br />

steinene er så store, og underlige ting har<br />

rammet de som har lett etter skatten. Flere<br />

skal ha funnet en hund uten skinn i ura,<br />

og når de har tatt etter den for å kaste den<br />

unna, har hånden deres blitt lam. Denne


100<br />

Det er mange som har sett kvinnen med<br />

barnet…<br />

Illustrasjon: Bjørnar K. Meisler<br />

hunden skal være skipshunden som også<br />

ble tatt av dage etter forliset.<br />

Kvinna med barnet på armen er det<br />

mange som siden har sett gående der i<br />

ura. Hun kalles blant røstværingene for<br />

Austdalskjerringa.<br />

Kua i Huldreberget<br />

Hildar fra Klakken var kirketjener på<br />

Røst. En dag han skulle til statsbrønnen<br />

ved Hulderbergan, åpnet plutselig hele<br />

berget seg foran han, og ut kom ei jente<br />

med en stor bøling kyr som hun skulle ut i<br />

marka med. Hildar grep i sin forfjamselse<br />

etter kniven og fikk kastet den over ei av<br />

kyrne. Kua ble stående igjen da den hadde<br />

fått stål over seg, men både jenta og resten<br />

av bølingen forsvant i løse lufta.<br />

Denne kua hadde Hildar i mange år, og<br />

det var ei ualminnelig god melkeku.<br />

Fortelleren av denne historia visste med<br />

sikkerhet at denne historia var fakta, for<br />

han hadde med egne øyne sett avkommet<br />

etter denne kua: Den var hvit med <strong>no</strong>en<br />

spesielle flekker.<br />

Det meste av Hulderbergan på Røst ble<br />

senere sprengt vekk under veibygging.<br />

Da farfar støpte lys i bua<br />

En høstdag under krigen stod min farfar,


Harry Meisler, nede i bua på Inndyr på<br />

Røst, og støpte lys. Strømmen kom ikke<br />

til Røst før tidlig på 1950-tallet, og det var<br />

vanlig å støpe lys etter at slaktetida var<br />

over.<br />

Det regnet og blåste utenfor, men inne i<br />

bua var det tørt og godt. Farfar var alene i<br />

bua, og stod opptatt med lysstøpinga da<br />

det plutselig banket flere ganger på<br />

buvinduet. På utsiden av glasset så han en<br />

hånd fra en mørk, grå vindjakke som<br />

pikket på ruta, og han sa høyt: - Bærre<br />

Et eventyrland bruker mange å kalle<br />

Røstøyene.<br />

Bilde fra ”Røstkalenderen”<br />

kom inn, førr e é ikke redd dokker! Han<br />

trodde det var hans svoger, Hilmar, som<br />

ville skremme han. Men ingen kom inn.<br />

Farfar gikk da ut i budøra for å se etter<br />

hvem det var, men utenfor var det ikke en<br />

levende sjel, og enda han både ropte og<br />

lyttet, verken så eller hørte han <strong>no</strong>e<br />

menneske.<br />

101


Han gikk inn i bua igjen og tenkte som så<br />

at sett feil det hadde han ikke gjort, men<br />

den som hadde prøvd å skremme han,<br />

skulle i alle fall ikke bli lønnet med å se<br />

han redd. Så han fortsatte lysstøypinga<br />

som om ingenting hadde skjedd, og<br />

gjorde seg ferdig med arbeidet før han<br />

gikk inn for å spise kveldsmat.<br />

Ved kveldsbordet spurte han min farmor,<br />

om Hilmar, hennes bror, hadde vært der,<br />

men nei, Hilmar hadde ikke vært der, og<br />

ingen andre heller.<br />

Mens de satt og pratet om dette, banket<br />

det på kjøkkendøra, og inn kom en<br />

regnvåt kar som het Oskar. De ba han<br />

sette seg slik at han kunne få seg en<br />

kaffetår, før han la fram ærende sitt. Jo<br />

takk, kremtet han, han ville bare høre om<br />

han kunne få kjøpt <strong>no</strong>en lys av farfar, for<br />

hans mor hadde dødd denne kvelden.<br />

Nå kunne farfar forstå hva slags hånd som<br />

hadde pikket på buvinduet mens han støpte<br />

lys. Han husket at han ofte hadde sett<br />

Oskars mor nettopp i en mørk, grå vindjakke.<br />

102<br />

Rikdommen til<br />

Pettersen på Glein<br />

På Røst gikk det sagn om at det skulle<br />

være gull på Mælholmen utenfor<br />

Sandøya.<br />

Pettersen var fra Glein på Dønna. På<br />

1930-tallet hadde han fiskebruk på<br />

Kårøya på Røst, og her drev han med<br />

fiskekjøp hver vinter. Pettersen på Glein,<br />

som røstværingene kalte han, hadde stor<br />

gård på Dønna, men direkte rik visste alle<br />

at han ikke var.<br />

Nå var det en vinter, og man merket at<br />

Pettersen på Glein plutselig var blitt så<br />

ualminnelig bemidlet. Noen sa de hadde<br />

sett han ro ut til Mælholmene om nettene.<br />

Det ble sagt at han der hadde funnet<br />

gullstenger i jorda fra fjerne tider. Dette<br />

gullet hadde han fått med seg hjem til<br />

fiskebruket på Kårøya. Han hadde gjemt<br />

gullet i trantønnene slik at han fikk fraktet<br />

det usett fra Røst.<br />

Brygga på Kårøyskjæret stod helt til<br />

1980-tallet, før den raste ned under en<br />

storstorm.<br />

Etter historier fortalt av Gunnvor og<br />

Harry Meisler.


Lofotøyene har fra tidenens morgen ligget<br />

som en revehale vestover mot storhavet.<br />

Ganske store sprang mellom hver øy, og<br />

lange fjordarmer som skjærer seg inn, har<br />

vanskeliggjort all nødvendig ferdsel<br />

mellom øyboerne. Ikke minst var uvær og<br />

sterk straum et stort hinder da småbåter<br />

var det eneste alternativ.<br />

Som ellers langs kysten i vårt langstrakte<br />

land, var sjøen allfarveien for den ferdsel<br />

som pågikk der annen forbindelse manglet.<br />

Og Lofoten var intet unntak i så henseende.<br />

Først etter nittenfemti årene ble<br />

tanken om regulære bilfergeruter tilknyttet<br />

vei, født. Og i lang tid før organisert<br />

skyss med motorbåt ble opprettet, måtte<br />

enhver som hadde et nødvendig ærende<br />

over til naboøya, ordne seg med robåtskyss,<br />

og etter hvert med hjelp fra dem<br />

Lofoten er et øyrike,<br />

der fergene har hatt<br />

sin store plass<br />

Lofoten<br />

— et fergerike<br />

Jens A. Gjertsen<br />

som hadde anskaffet seg båt med motor.<br />

Og mange er historiene om dem som med<br />

nød og neppe klarte å mestre straumbrått<br />

og vind i et forsøk på skyss av farende<br />

folk. Kravet om tryggere ferdsel fra øst til<br />

vest i Lofoten, ble etter hvert et folkekrav<br />

som omsider ga resultat.<br />

Etter 1950 begynte så smått veibyggingen<br />

for å få landverts forbindelse innen regionen<br />

å skyte fart. Og dermed var behovet<br />

for bilførende båt tilstede, der vei var ført<br />

frem til egnet plass for anløp. Og da ble<br />

Lofoten Fergeselskap stiftet. Det skjedde i<br />

1955.<br />

Starten<br />

Den første strekningen som ble satt under<br />

trafikk, var Gimsøystraumen, og der ble<br />

fergeleiene lagt til henholdsvis Lyngvær<br />

103


104


Det var fergene som bant Lofotøyene<br />

sammen. Fergeturene var også en<br />

naturopplevelse – for turistene.<br />

Bildet har vi lånt av R. Norman<br />

og Smorten. Og der kom fergetrafikken i<br />

gang 1. desember i 1955, og ble i første<br />

omgang betjent av ”Lofotferge l”.<br />

I <strong>no</strong>vember 1981, ble bruforbindelsen<br />

ferdig på den strekningen.<br />

Gimsøy fikk også sin forbindelse til fergestedet<br />

Sundklakk. Skipper Arne<br />

Simonsen, bosatt på Smorten, var den<br />

som åpnet denne strekningen, med de få<br />

avgangene som behovsmessig ble fastsatt<br />

i begynnelsen.<br />

Pensjonert fergeskipper, Ragnvald<br />

Normann, bosatt i Svolvær, var en av dem<br />

som fikk være med fra starten av, og han<br />

beretter fra et langt yrkesliv i tjeneste i<br />

flere av sambandene i Lofoten.<br />

Etter oppstart på Gimsøystraumen, sto da<br />

Nappstraumen for tur, og i 1956 ble rute<br />

satt i gang mellom Napp og Lilleeidet.<br />

Ferga som skulle inn på den strekningen,<br />

fikk navnet ”Lofotferge II”, bygd i Risør,<br />

og ble seilt <strong>no</strong>rdover av Ragnvald<br />

Normann. Der fungerte han som skipper<br />

helt til tunnel under Nappstraumen ble<br />

ferdig i juli i 1990. For å belyse mangelen<br />

på avløsning ved oppstart, kan Normann<br />

fortelle at på de tre høstmånedene i 1956<br />

kom han seg ikke heim til familien i<br />

Svolvær en eneste gang. Så ut på vinte-<br />

105


”Lofotferge III” ligger velpyntet på Napp<br />

da kong Olav åpnet Lofotveien 1. august<br />

1962.<br />

Bildet har vi lånt av R. Norman<br />

ren, året etter, leide han og hans familie<br />

hus på Napp.<br />

Men etter hvert som tiden gikk ble det<br />

mer orden på vakter og avløsning.<br />

Lofoten Trafikklag<br />

Så ble da Lofoten Fergeselskap involvert i<br />

busstrafikk, og det første kjøretøyet i den<br />

kategorien ble innkjøpt fra Karl<br />

106<br />

Gustavsen på Gimsøya.<br />

I 1959 - 60 ble selskapet omstrukturert,<br />

og fikk så navnet ”Lofoten Trafikklag<br />

A/S”. Samtidig med dette ble det<br />

anskaffet en ferge til, og den fikk navnet<br />

”Lofotferge IV”. Den ble satt inn i<br />

sambandet Festvåg — Henningsvær.<br />

Egentlig skulle ”Lofotferge III” først<br />

være i drift på strekningen Hamnøy -<br />

Reine, men fergeleiene ble ikke ferdige<br />

før i 1963. Da først kom ”Lofotferge III”.<br />

Den ble satt inn på strekningen Smorten -<br />

Lyngvær, og byttet ut med


”Lofotferge I” som gikk til Reine.<br />

Første skipper på det sambandet var<br />

Aasberg Windstad. Og han ble i den<br />

tjenesten der til de to bruene mellom<br />

Hamnøy og Reine sto ferdige i mars i<br />

1981, og fergedriften opphørte i<br />

sambandet.<br />

”Lofotferge I”, ”Lofotferge II” og<br />

”Lofotferge III” ble alle bygd og levert fra<br />

Moens Båtbyggeri i Risør.<br />

Det siste fergesambandet som ble satt i<br />

”Lofotferge II” etter sjøsettingen fra<br />

verftet i Risør 1956.<br />

Bildet har vi lånt av R. Norman<br />

drift, var strekningen Fredvang-Finnbyen.<br />

Det skjedde i 1965, med ei ferge kjøpt inn<br />

fra Vesterålen Trafikklag. Ferga var<br />

opprinnelig bygd i Danmark. "M/F<br />

BLÅMANN" var navnet, og den ble da<br />

ominnredet her i Lofoten og fikk<br />

betegnelsen ”Lofotferge V”. Den ble<br />

skifta ut i 1974 av et nybygg ”Lofotferge<br />

VII” som gikk i dette sambandet til tredje<br />

desember 1988, da de to bruene over<br />

107


Røssøysraumen og Kubbholmstraumen<br />

ble åpnet. På folkemunne ble denne ferga<br />

døpt til "Teskjeia” fordi den hadde så liten<br />

dekksplass. Ved lovlig avstand mellom<br />

kjøretøyene, var det plass til fire personbilenheter<br />

ombord. Og det var jo i knappeste<br />

laget.<br />

Nappstraumen<br />

Rangvald Normann mener at strekningen<br />

Napp — Lilleeidet, var den mest lunefulle<br />

passasjen av samtlige ruter innen Lofoten.<br />

Straumen er stri, og går med god fart<br />

mellom øyene, opp til ca. 8 k<strong>no</strong>p, ved ny<br />

og fullmåne. Var det kuling og storm fra<br />

sør og sørvest, og tungbåra slo oppover<br />

straumen, ble det et skikkelig "sjyføre ".<br />

Da var de åpne fergene meget utsatt for<br />

overvann under overfarten, og det var jo<br />

ikke særlig populært hos dem som hadde<br />

biler på dekket. Selv om det var vindstille<br />

på straumen, kunne "tungsjø" fra<br />

Vestfjorden skape den reineste polsdans<br />

om bord under overfarten.<br />

Trafikken av kjøretøyer var i oppstarten<br />

heller minimal. Det kan nevnes at i 1956<br />

var det på Flakstadøya litt i underkant av<br />

tretti forskjellige kjøretøytyper. Men etter<br />

som tiden gikk, forandret dette seg fort,<br />

og fergene ble etter hvert for små. Etter<br />

hvert ble også strekningen klassifisert<br />

som "åpent farvann", og dermed kom kravet<br />

om at fartøyene måtte være overbygd,<br />

slik at sikkerheten ble bedre. Etter dette<br />

vedtaket fikk da Trafikklaget inn en større<br />

ferge, som var døpt "Røsund". Og den<br />

gikk inn i rute på Nappstraumen, som<br />

etter hvert fikk en såpass stor trafikk at<br />

108<br />

det måtte settes inn to ferger på denne<br />

strekning.<br />

I juli i 1990 kom tunnelen som åpnet for<br />

fri vei mellom Flakstadøy og Vestvågøy.<br />

Da var det transportert ca. 1.5 mill.<br />

kjøretøyer og ca. 4 mill. passasjerer fra<br />

start i 1956.<br />

«Det vil helst gå bra»<br />

Fergedriften i Lofoten gikk i alle disse<br />

trettifem år dette varte, heldigvis uten de<br />

store ulykker, og uten tap av menneskeliv.<br />

Men driftsuhell og transportskader<br />

kommer man ikke ute<strong>no</strong>m, over så pass<br />

lang tid som fergedriften pågikk.<br />

Det alvorligste uhellet skjedde i<br />

sambandet Festvåg-Henningsvær<br />

03.03.83. Under overfarten skled ett tungt<br />

lastet kjøretøy ut i mot rekka på ferga<br />

med det resultat at den fikk stor slagside,<br />

fyltes med sjø, og gikk ned. Heldigvis var<br />

det kun <strong>no</strong>en få voksne passasjerer<br />

ombord, som alle ble reddet. Men på<br />

ruteturen før dette uhellet, var det en<br />

barneskoleklasse om bord, og enhver kan<br />

tenke seg hva som kunne ha skjedd om<br />

barna hadde vært med på den turen. Det<br />

gikk heldigvis bra.<br />

Brua til Henningsvær var ferdig til bruk<br />

15. juli 1983.<br />

På Nappstraumen fikk rutegående ferge<br />

motortrøbbel en høstkveld. Det var kuling<br />

fra sør, og motoren stanset midt på straumen.<br />

Nordover mot Hundholmen bar det<br />

ganske fort, mens man om bord anropte


over radio for å få hjelp til slep. Det ble<br />

også satt ut anker og kjetting for om<br />

mulig å bremse på avdriften, uten å ha<br />

den store virkning på den ukontrollerte<br />

seilasen.<br />

Det kom da heldigvis hjelp etter hvert i<br />

form av redningsbåt, som slepte<br />

havaristen i havn.<br />

Fergene ble også stadig benyttet til ekstra<br />

oppdrag, ikke minst til Statens Vegvesen.<br />

Det skjedde helst på nattetid, ute<strong>no</strong>m den<br />

fastsatte rute. Maskiner og materiell måtte<br />

fraktes inn til stadig nye anleggsteder,<br />

etter hvert som arbeidet med Lofotveien<br />

skred frem. Det var som regel meget<br />

provisoriske a<strong>no</strong>rdninger der ferga skulle<br />

ta ombord, eller sette på land store og<br />

tunge arbeidsmaskiner og lastebiler. Det<br />

hendte <strong>no</strong>k at flaksen hjalp til.<br />

Kongelig visitt<br />

En minneverdig tur ble det da Lofotferge<br />

III nyss var ankommet Lofoten.<br />

Da ble den flaggsmykkede ferga tatt ut til<br />

å gå med kong Olav og hans stab samt<br />

gjester i litt fremtredende posisjoner, fra<br />

Napp til Lilleeidet.<br />

Dette skjedde i 1963, den første august.<br />

Og det var servering av mat og drikke om<br />

bord i denne anledning. Det var nemlig<br />

den dagen da lofotveien ble offesielt<br />

åpnet av kongen.<br />

Rangnvald Normann kan huske at<br />

fungerende politimester var synlig nervøs<br />

på den fergeturen. Han forlangte til og<br />

med at nødutgangene skulle være åpne<br />

om bord, mens turen varte, og det var jo i<br />

grunnen helt ulovlig!<br />

Kong Olav hadde da allerede gjort<br />

"jobben" i Akkarvika på Moskenesøy,<br />

som skulle markere forbindelsen gjen<strong>no</strong>m<br />

hele Lofoten. Dagen opprant med det<br />

flotteste sommervær en kunne ønske seg,<br />

og markerte en etterlengtet forbindelse fra<br />

øst til vest i Lofoten.<br />

109


10. april -52 gikk vi med ”Furøy” til<br />

Finnmarka for å fiske med juksa. Vi var 6<br />

mann, derfor hadde vi tatt med en dory –<br />

vi tenkte at en mann kunne fiske fra den.<br />

Ikke alle var like begeistret for denne<br />

store doryen, men den ble nå med likevel.<br />

Mannskapet var: Gunnar Hansen – (min<br />

bror), Herman Hansen, Birger Johansen,<br />

Frithjof Karlsen, Rolf Amundsen og jeg.<br />

Vi fisket for det meste i havområdene<br />

mellom Nordkapp og Slettnes, og stasjonen<br />

ble etter hvert Mehamn. Litt ut i<br />

sesongen ble det uvær, og vi ble liggende<br />

i land. Da uværet spaknet, gikk vi ut ved<br />

middagstida om dagen. Vi stampa oss ut<br />

Mehamnfjorden og ble liggende litt opp<br />

og aust av Kinnarodden. Vi fisket brukbart,<br />

og ble liggende utover kvelden og<br />

ble etter hvert alene båt i området. Det var<br />

110<br />

Man brukte ikke<br />

de store ord<br />

når ulykken rammet<br />

Forliset<br />

Johannes Hansen<br />

liten vestlig kuling med sludd og regn og<br />

meget dårlig sikt.<br />

Vi fikk se en båt utafor Kinnarodden.<br />

Båten var på tur austover, men forandret<br />

kurs og kom rett mot oss. Den skulle<br />

sannsynligvis ta seg inn til Mehamn. 3-<br />

400 meter fra land lå et fall som braut av<br />

og til. På grunn av tungt hav og svært dårlig<br />

sikt, kom denne båten for nær fallet,<br />

og ble tatt av et stort brått. Båten la seg<br />

mot babord og alt som var på dekket ble<br />

feid over bord. Neste brått la båten mot<br />

styrbord — livbåten som hang i davitene<br />

på babord side ble slengt mot egnerhusveggen<br />

med voldsom kraft og livbåten ble<br />

knust. Bunnen i skuta var helt opprevet,<br />

alt som var om bord fløt fritt omkring og<br />

den stolte skuta som het ”Svanen” var nå<br />

blitt et vrak i drift.


Det ble vanskelig å manøvrere opp i alt<br />

dette kaoset, men det gikk bra. Heldigvis<br />

fikk vi se at mannskapet fortsatt var om<br />

bord, og vi gikk med ”Furøy” så nær<br />

vraket som det var mulig. Gunnar og Rolf<br />

gikk i doryen, og de klarte å komme så<br />

nær vraket at de fikk hele mannskapet<br />

over i doryen og videre om bord i<br />

”Furøy”. Det var tre generasjoner om<br />

bord i ”Svanen”. Skipperen hadde både<br />

sin far og en sønn i mannskapet. Det jeg<br />

minnes best var at den eldre mannen som<br />

var både våt og utslitt, seg ned på luka<br />

hos oss og gråt sårt. Det var vondt å se på.<br />

Jeg nevnte så vidt den doryen vi hadde<br />

med. Det skulle vise seg at hadde vi ikke<br />

hatt med den store doryen, så hadde nep-<br />

Som de fleste av fiskerne i Lofoten, dro<br />

også mannskapet på ”Furøy” på<br />

Finnmarksfiske.<br />

Bildet har vi lånt av Gunn-Karin Tetlie<br />

pe redningen av det havarerte mannskapet<br />

gått så bra.<br />

Det ble fyrt opp varme både i lugar og<br />

kahytt, og alle fikk varme og mat så langt<br />

vår beholdning rakk.<br />

Rolf og Gunnar gikk igjen i doryen og de<br />

klarte å feste ei slepetrosse til vraket og<br />

kom igjen om bord i ”Furøy” hvor trossa<br />

ble forsvarlig belagt. Vi begynte å sige<br />

sakte på — og det gikk bra inntil jeg satte<br />

full fart på motoren, for da slepetrossa<br />

111


112<br />

Johannes Hansen om bord i ”Furøy”<br />

Bildet har vi lånt av Gunn-Karin Tetlie<br />

stramma på, letta baugen på vraket, lufta<br />

slapp ut — og ”Svanen” sank i dypet.<br />

Vi prøvde å samle opp <strong>no</strong>e av det som fløt<br />

omkring, men vi gav oss ganske fort med<br />

det og begynte å gå mot land. Vi kom inn<br />

til Mehamn ut på natta. Vi la til kai ved<br />

Wilsgårdbruket. Disponenten der slo<br />

alarm. Fiskerioppsyn, politi og lege kom<br />

til stede og de skipsbrudne fikk den aller<br />

beste forpleining. Noen dager etter forliset<br />

kom telegram fra forsikringsselskapet<br />

som ba oss gå ut og lodde dybden der<br />

”Svanen” sank. Det gjorde vi, og jeg telegraferte<br />

svaret tilbake. Etter det hørte vi<br />

ikke mer. Vi fikk aldri <strong>no</strong>en bergingslønn,<br />

men vi krevde heller ikke <strong>no</strong>e. Jeg tror vi<br />

alle var så glade over at vi klarte å berge<br />

disse folkene at for oss var det lønn <strong>no</strong>k.

Hooray! Your file is uploaded and ready to be published.

Saved successfully!

Ooh no, something went wrong!