Lofotboka 2005 - værøya.no

Hva opptok politikerne i Flakstad 

i 1905 – når fikk Reine sin kirke 

– og var det virkelig mulig å treffe 

en engel i Kabelvåg? 

Lofotboka gir deg neppe alle 

svarene, men du får et spennende 

innblikk i øyfolkets historie. Årets 

bok kan dessuten skilte med 

gullskatt på Røst, med sjalusi og 

svart magi – og en kunstnerisk 

kraftverkbestyrer i Svolvær. 

Kokkglunten er blitt historie, 

men i Lofotboka kan du lese om 

hvordan det var å være kokkglunt 

på Lofothavet. Og hvordan 

opplevde kvinnfolkene de store 

ulykkesdagene. 

Årbok for Lofoten bringer deg 

ikke alt, bare en smakebit av 

Lofotens spennende og 

særpregede historie. 

Besøk oss også på 

www.lofotboka.no 

ISBN 82-7952-010-4 

9 7882 79 52 0108 

Lofotboka 2005 

27 

Lofotboka -05 

Årbok for Lofoten

Lofotboka – 05 

Årbok for Lofoten 27 årg. 

8063 Værøy 

Telefon: 760 95 448 

Telefax: 760 95 484 

Postgiro: 0540.03.88093 

www.lofotboka.no 

bestilling@lofotboka.no 

dag@lofotboka.no 

Redaktør: Dag Sørli, 8063 Værøy 

Forsidefoto: Andrè J. Eilertsen/www.stockshots.no 

Produksjon: Lofotboka Forlag/Værøy Media 

Trykk, innbinding: Gummerus Printing OY, Jyväskylä, Finland 2004 

ISBN 82-7952-010-4

Lofotboka -05

I årets Lofotbok kan du hygge deg med følgende artikler: 

Gullik Maas Pedersen 

Fargerik strek i kjent landskap . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 7 

Inge Rangøy 

Da storsilda kom til Vestfjorden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 13 

Ole H. Bremnes 

En engel i Kabelvåg . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 21 

Ragni Larsen Holdal 

Kvalen og ”Odin” . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 28 

Svein Lindberg 

Kirken på Reine . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 31 

Sigbjørn Lauritzen 

Sjalusi og svart magi . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 43 

Arthur Johansen 

Kokkglunten på Lofothavet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 47 

Jens Blix-Nilsen 

Den stridbare juvelen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 61 

Lilly Nydal 

Eit blad av ei gløymd soge . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 67 

Arnt E. Pedersen 

Det gode liv på Aalan Gård . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 74 

Ole Johansen 

Flakstad for hundre år siden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 79 

Nils Aagaard-Nilsen 

U/L ”Viljen” på Å og Tind . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 86 

Bjørnar K. Meisler 

Da fuglene forsvant fra Stavøya . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 96 

Jens A. Gjertsen 

Lofoten – et fergerike . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 103 

Johannes Hansen 

Forliset . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 110 

5

I oktober 2001 åpnet en av de mest 

fargerike og dekorative maleriutstillinger 

i Atelier Lofoten på Svinøya noen gang. 

De som husker kunstneren Langfeldt fra 

Svolvær skjønner påstanden. 

Kjeld Gabriel Langfeldt ble født i Søgne i 

1890 og som ungdom utdannet han seg til 

ingeniør. Samtidig tok han 

kveldsundervisning i frihåndstegning ved 

Den Norske Kunst- og Haandværksskole i 

Oslo. Han kom til Svolvær i 1927 som 

bestyrer ved Svolvær Elektrisitetsverk 

hvor han ble i 35 år. Det er nok noen - nå 

voksne svolværinger, men den gang 

bråkete smågutter, som husker Langfeldt. 

Ikke som kunstner, men han som slo på - 

og helst av - strømmen. Holdt vi oss ikke 

skinnet ble det truet med at Langfeldt 

Bestyreren ved 

kraftverket ble best kjent 

som kunstner… 

Fargerik strek 

i kjent landskap 

Gullik Maas Pedersen 

skulle kontaktes og da ville det bli mørkt. 

Men det var kunstneren Langfeldt som i 

oktober –01 ble presentert i en egen 

utstilling på Svinøya. Utstillingen varte 

et stykke ut i november. Nestleder Britt 

Fauske ved Atelier Lofoten sier at det 

begynte med 22 bilder av Langfeldt som 

hans datter Anne Marie i Tromsø eier. 

— I tillegg har vi fått låne 19 bilder fra 

eiere i Vågan. Utstillingen viser at 

Langfeldt hadde et bredt spekter, selv om 

han selv uttrykte at han helst malte motiv 

fra Svolvær, og de aller fleste bildene 

viser livet rundt fisket, sier hun. 

Da Langfeldt kom til Lofotens hovedstad 

var Svolvær for lengst blitt et ettertraktet 

7

Selvportrett av kraftverkbestyreren som 

ble kunstner 

sted for malere. Bestyreren for elektrisitetsverket 

gjorde også sitt til at mange 

kunstnere kom, gjennom å invitere malere 

til sitt hjem i flere år under lofotfisket. 

Gjennom dem fikk han den nødvendige 

tilbakemelding og vurdering av sin egne 

ferdigheter. 

I perioden 1934 til 1954 fikk han 10 

oljemaleri antatt på høstutstillingen og 

han var representert med 30 bilder på 

Nordnorsken frem til 1976. 

Anmeldere skrev den gang at han gjen- 

8 

nom sine bilder gir muntre fortellinger fra 

fiskemiljøet. Han får det til å lukte 

saltvann og fisk i bildene. Publikum likte 

bildene godt. De var friske, dekorative og 

hadde kjente motiv fra nordnorske miljø. 

Selv sa han at han malte ikke for å selge; 

men selger gjerne om han fikk en 

forespørsel. 

— Det er mest motiver fra Svolvær jeg 

maler. Svolvær er meget mer malerisk 

enn Tromsø, forklarte han en potensiell 

kjøper fra Tromsø. 

Langfeldt var den drivende kraft for å få 

realisert Kunstnerhuset i Svolvær. Året 

etter åpningen av samlingsstedet for 

svenske og norske kunstnere i Svolvær i 

1953, ble han tildelt tittelen «Ridder av 

den gyldne palett» av Unge kunstneres 

Samfunn i Oslo. Nå fortjener han en plass 

i rekken av «Lofotmalere» med sine, 

fargerike skildringer av fiskemiljøet i 

Svolvær. 

Lofoten Atelier og Britt Fauske fikk til en 

praktfull utstilling med fargerike malerier 

av Kjeld Langeldt. 

Bildet ”Fiskebruk” var for øvrig med på 

statens kunstutstilling i 1948. 

Foto: Gullik Maas Pedersen

Vinteren 1964 stod silda så tett i 

Vestfjorden at hele sesongen kunne 

berges i ett eneste kast. 

1964 var året da kraftblokka slo igjennom 

ved fisket etter storsilda. Det startet 

med godt fiske på Mørekysten. Spesielt 

godt gikk det med de som hadde investert 

i kraftblokk, og det var vel omkring 

halvparten. 

Selv var jeg det en kan kalle skårunge. 

Jeg hadde vært med på storsildfiske et par 

år før, men det var garnfiske, med dårlig 

resultat. Så skulle båten til far min, en 

seisnurper på 60 fot til reparasjon 

vinteren 1964, og jeg ble arbeidsløs. 

Da det ble plass ledig på hjelperen 

Havets sølv 

skapte en ny epoke 

i Lofoten.. 

Da storsilda kom til 

Vestfjorden 

Inge Rangøy 

«Oddholm» slo jeg til, og så fikk jeg være 

med på sildeeventyret. For storsildfisket 

var selve eventyret den gangen. Ett kast 

kunne berge hele sesongen hvis det gikk 

bra. 

Men det var ikke selvsagt. Nota kunne 

revne, og det kunne bli tap i stedet for 

gevinst. Nøtene var spinkle, og for det 

meste var de plassert i to notbåter, 

halvparten i hver. Når så silda var ringet 

inn, kom selve hovedfartøyet og la seg 

midt på nota og kledde opp, som det 

kaltes. Hvis båten var lang og kastet var 

stort, tok de inn flere hjelpere, slik at 

belastningen ble fordelt og sjansen for å 

berge silda økte. 

Å være med på et slikt basketak var en 

13

Storsildfisket skapte en Klondykestemning 

på Lofothavet. Det var mulig å gjøre en 

hel vinterlott i et kast. 

Foto: Inge Rangøy 

spennende og slitsom opplevelse. Basen 

ledet arbeidet. Han hadde ofte en ropert, 

og brukte i tillegg et språk som kunne fått 

Oluf til å blekne i sammenligning. For det 

gjaldt å få alle til å bruke sine siste 

krefter. Det var menneskemakta som 

skulle gjøre det. 

Det var heller ikke bare rå makt som 

gjorde utslaget. Nota måtte tørkes jevnt 

slik at vekta ble fint fordelt. Tyngden var 

stor og faren for å sprenge var reell. 

I pioneråret 1964 hadde omtrent 

halvparten kraftblokk. Noen hadde den 

første typen som ga navn til metoden. Det 

var kanadieren Mario Puretic som fikk 

ideen til å sette høytrykkshydraulikk på 

en forstørret blokk med skive. Når så de 

synte-tiske trådtypene som nylon og 

terylen i tillegg kom på markedet med 

større bruddstyrke og motstandsdyktighet 

mot råte, fikk denne metoden sin store 

mulighet. 

Nøtene kunne lages større og kraftigere, 

og de kunne plasseres på akterenden av 

hovedfartøyet i stedet for i de små 

notbåtene. Det kunne brukes større dybde 

på nøtene, snurpeline av stålwire som 

sank fortere. Og kraftblokka kunne ta 

nota fort og effektivt inn samt tørke opp 

kastet, uten det møysommelige slitet. 

14

”Brusøyskjær” under fangst med kjente 

Lofotfjell i bakgrunnen. 


Mannskapet kunne reduseres til under det 

halve og fortjenesten kunne bli stor. 

Historiene om når hele mannskapet skulle 

kjøpe bil samtidig, florerte. Det var ofte 

slik at de gikk inn til en bilforhandler 

(etter en god sesong), og en med gode 

talegaver sa: 

— Vi skal ha 12 biler av god kvalitet 

hvorpå forhandleren ba dem slutte å tulle. 

Og det som i følge historiene skjedde var 

at de gikk rett over gaten til konkurrenten 

og kjøpte 12 nye biler — og fikk kvan- 

16 

tumsrabatt. Dette skjedde da kraftblokkbåten 

inntok Nordsjøen, og kunne fange 

den store makrellen, og silda som også 

var der. Kraftblokkfiske ble plutselig et 

helårsfiske på alle hav. Ikke bare et 

sesongfiske ved kysten, når sild og 

makrell kom inn for å gyte. Senere ble 

også loddefisket viktig for kraftblokkbåtene. 

Det ble levering til konsum, til høyere 

priser og lønnsomheten revolusjonerte 

hele næringen. 

Effektiviteten ble til slutt så stor at hele 

fiskebestander kollapset. Grunnene til det 

kunne være flere, og det er en annen historie 

lenger fram i tid.

Men tilbake til 1964. Jeg var påmønstret 

hjelpefartøyet «Oddholm» som mannskap, 

vi var tilsammen ni mann på en båt 

på 60 fot. Vi hadde ikke not selv, men var 

i tillegg til hovedfartøyet utrustet med en 

notbåt på mellom 20 og 30 fot. Den ble 

brukt til å legge mellom notbåtene til 

snurpere når de skulle berge store kast. 

Selve hjelpefartøyet lå og slepte på snurperens 

andre side for at nota skulle holdes 

utstrakt og grei. 

De fartøyene som hadde kraftblokk hadde 

ikke bruk for denne ekstra notbåten. Men 

svært få hadde sidepropeller på den siden, 

så hjelpere var det bruk for. Mange av 

”Reinsfjell” har fått full last. 


snurperne i 1964 var små seisnurpere som 

hadde kjøpt seg en brukt notbåtnot, bygd 

den om til ringnot, og satt på en liten 

kraftblokk. De ble svært effektive til å 

fange silda, men hadde usikre muligheter 

til å berge store kast. 

Fiskerne er imidlertid av naturen svært 

oppfinnsomme. Det som måtte mangle av 

størrelse på fartøy og styrke på nota, 

kompenserte de med kløkt og improvisasjon. 

Snurperen «Perlon» av Averøy på 

bare 60 fot var en kunstner på dette områ- 

17

”Møre” av Averøy med storkast på 

Vestfjorden i 1964. Tre andre fartøy 

håver. 


det i 1964. De berget flere store kast ved å 

la være å tørke nota helt opp slik at silda 

døde, og ble tung. De la to andre båter på 

nota under håving, slik at stenget ble som 

et triangel. Alle tre som håvet, hadde 

igjen hver sin hjelper som lå og strekte 

dem fra hverandre. 

Vårt fartøy «Oddholm» fikk være med 

«Perlon» på flere store kast, som ble berget 

på det viset. Det største var på 6.200 

hl storsild og 10 båter ble lastet. Litt av et 

eventyr. 

Jeg var så heldig å ha fotoapparatet på 

plass, og fikk tatt historiske 

bilder som henger omkring i banklokaler 

og museer i dag. Etter at det i februar 

1964 hadde vært et godt storsildfiske på 

Mørekysten, så fikk vi i mars et betydelig 

innsig av gytende sild i Vestfjorden. 

Hjelperne fulgte snurperne nordover, og 

vi fikk virkelig oppleve et sildeeventyr 

der oppe. Sola hadde kommet sterkt tilbake, 

det var strålende vintervær, og kort 

vei til land. 

Men det var ikke et eventyr som endte bra 

for alle. Sjøen var kald i overflaten der 

oppe, noe som førte til at silda gjorde 

kraftig motstand da fiskerne skulle tørke 

nøtene og håve den inn. De som hadde 

små improviserte kraftblokker eller kraf- 

19

truller, opplevde til sin fortvilelse at de 

ikke fikk silda OPP, og bare måtte slippe 

den. Det gjaldt blant annet snurperen 

«Barvåg» av Averøy. 

Snurperen «Brusøyskjær» fra Nordland 

var heldigere. Den hadde en ordinær 

kraftblokk og gikk omtrent i rute med 

sildlaster. Reder og skipper var Tore 

Ulsund, som senere ble en kjent storfisker 

med fartøyet ”Trønderbas”. 

Torrissene var kjente storfiskere på den 

tiden. ”Ole Torrissen” var med på 

Vestfjorden i 1964, på tross av at båten 

bare hadde båtnot. Og ikke bare det. Så 

vidt vi kan huske var de beste båt den 

sesongen, og fikk den såkalte ”sølvsilda”. 

Snurperen «Møre» av Averøy er også av 

de heldige og hadde fått på plass kraftblokka 

— en norsk variant som ble laget 

av en oppfinner som het Harald Hov. Den 

lå så nær opptil den amerikanske Pureticblokka 

at det ble rettssak, der kjendisadvokat 

Nordhus ble innleid. Det var store 

penger disse patentene dreide seg om og 

silda ble trygt berget opp. 

Hjelpefartøyet «Oddholm», som jeg var 

mannskap på, var på lag med snurperen 

”Stormfuglen” av Averøy, som var av de 

uheldige som ikke fikk silda opp. Det ble 

mørkt og forholdene ble uoversiktlige. 

20 

”Oddholm” lå og holdt ”Stormfuglen”, 

men var så uheldig å komme inn i en 

annen not i mørket. Nota kom inn i propellen 

og ”Oddholm” måtte slepes inn til 

Sørvågen og satt på land. Dette tok sin 

tid, og vi som var mannskap fikk da den 

gode ideen at vi dro på havet som hjelper 

bare med notbåten. Vi var utrustet med 

appelsinsaft og brødblingser, samt en 

radio av typen Radionette, slik at vi kunne 

lytte på fiskeribølgen og høre om noen 

behøvde hjelper. 

”Reinsfjell” av Kristiansund lå med et 

kast og ropte på oss. Vi kunne ikke svare, 

men så ”Reinsfjell” og fikk bli med på et 

bra kast. Ett av de siste, som skjedde på 

den gode gamle måten.. 

Året etter var det ingen som ikke hadde 

kraftblokk. En epoke var over og en annen 

tok over. 

I de 40 årene som siden er gått, har mye 

skjedd. Men minnene kan ingen ta fra oss 

gamle sjøulker. Minnene om en tid da det 

var både slit og spenning når en skulle 

berge et storsildkast. Og basene var både 

helter og tapere, alt etter som det gikk. Nå 

har teknologien tatt over for disse ordkunstnerne 

som med alle slags dialekter 

og et svært fargerikt ordforråd ledet arbeidet 

med å berge store sildesteng.

” Å se – en Herrens engel åpenbarte seg 

for dem, mens han tok seg frem i veigrøfta 

----” 

En kirkesøndag i februar 1921, kunne 

prest og almue på vei til lofotkatedralen, 

se at en engel ”hadde dalt” og åpenbarte 

seg for alle som var på vei til gudstjenesten. 

Vingene var ikke sterke nok til at han 

kunne sveve, så det ble en engel i sneen. 

Dette var opptakten til en avisfeide som 

fylte Lofotposten frem til 31. mars. 

Denne engelen var ikke Gabriel — som 

skulle komme med bud til noen jomfru i 

Kabelvåg, men engelen var (muligens) en 

siste rest fra et karneval som var avholdt 

lørdagskvelden. 

Og som det står i Kabelvågvisa : Fæstan 

Det vakte selvsagt 

oppsikt og debatt da 

man fant… 

En engel 

i Kabelvåg 

Ole H. Bremnes 

våres, hoill på te morres — vi har kje vett 

til å slutte før, så engelen var en av innbyggerne 

som holdt fast på denne tradisjon. 

Stiftskapellan Berg Rolness — som skulle 

holde sin avskjedspreken denne søndag, 

fikk muligens adrenalinkikk før han steg 

opp på prekestolen. Hans preken dannet 

opptakten til bataljen i Lofotposten — og 

ble over hele landet kjent som 

”Karnevalet i Kabelvåg”. Lofotposten var 

dengang en riksavis. 

Siden hvert innlegg har et omfang som en 

hel Lofotpost i våre dager — så har jeg 

plukket fra debatten og serverer et tidsbilde 

fra 1921 — med engasjerte mennesker 

i fokus. 

21

Hovedpersonene er sorenskriver Meck, 

nylig ankommet Kabelvåg, stiftskapellan 

Berg Rollnes, Axel Wicklund,T. 

Wicklund, T. Benum, og fra Bøstad, T. 

Evjen og Johan Bojer — kjent forfatter. 

Det er fra disse innleggene jeg har tatt 

sitater. 

At en verdensberømt forfatter som Johan 

Bojer skriver leserbrev i Lofotposten, 

kommer nok av at han oppholdt seg i 

Lofoten mens han skrev ”Den siste 

viking”. Men jeg har hørt at han bodde i 

Paris og at han deltok i debatten derfra. 

Hvordan ettertiden vil tolke feiden om 

homoflagget ”i dag ”, det lurer jeg på. 

Men jeg har fått nærhet til disse menneskene 

fra 1921, og jeg har ikke skrevet dette 

for å raljere over det de mente — fra 

hver sine skyttergraver. Men det er et tidsbilde. 

Den materielle nøden var stor langs 

hele kysten og var en realitet i folks hverdag. 

Så følg med. 

Kabelvåg 23. februar 1921 

Sorenskriver Meek 

Hr. redaktør 

Hr. stiftskapellan Rolness skal i sin siste 

præken som forrettende sogneprest i 

Vaagan ha refset en del menneskers letsindige 

pengesløseri i disse tider da saa 

mange lider nød og i denne forbindelse 

omtalt eller gjort hentydninger til en 

netop avholdt karnevalstilstelning i 

Kabelvaag hvor der skulde være blit ødet 

saa mange penge som ellers kunde ha 

kommet nødlidende arbeidere og fiskere 

tilgode. Dette skal ialfald ha været 

22 

meningen efter referaterne aa dømme. — 

Hr. Rolness skal i muligens noget forblommede 

ordelag ha hentydet til at bl.a. 

jeg skulde ha staat i spissen for tilstelningen. 

Det er en feiltakelse, men jeg maa 

allikevel få lov til at gjengjelde visiten og 

komme med nogen faktiske oplysninger 

og bemerkninger. 

I sin almindelighet er det naturligvis urigtig 

at der nu som før, her som andre steder, 

kastes penge bort til unytte, penge 

som kunde ha været bedre anvendt til eget 

eller andres besste og vi maa vel kunne 

være enig om at dette gjælder alle klasser 

i samfundet. Men det hører ingen steds 

hjemme aa trekke frem omhandlede tilstelning 

som et ”for vort lille sted” 

avskrækkende eksempel, som fortjente at 

nævnes fra prækestolen fremfor saa 

mange andre lignende baade her og andre 

steder. Det er oplyst at der var ca. 80 deltagere 

som betalte 15 kr. hver, det blir 

1200 kr. Efter forlydende skal der være et 

overskud paa 200 a 300 kr. som er besluttet 

git til tuberkulosehjemmet i 

Kabelvaag. Selve tilstelningen har da 

kostet ca. 12 kr. pr. deltager. 

Selvfølgelig kan det med adskillig ret sies 

at tusen kroner på en aften til en saadan 

tilstelning, — hr. Rolness skal forresten 

ha operert med større summer — er 

Vingene hadde tydeligvis ikke båret 

engelen lenger.. 

Illustrasjon: Svein Spjelkavik

mange penge kastet bort som ialfald kunde 

ha været bedre anvendt f.eks. til lindring 

av nød, skjønt det jo i og for sig 

ikke kan sies aa være moralsk forkastelig 

aa bruke penge til fornøielser og adspredelser. 

Trangen hertil er naturlig og helt 

legitim. Men de forskjellige behov, ens 

egne og ens medmenneskers, bør jo veies 

mot hverandre og hensynet til medmenneskers 

nød bør selvsagt gaa foran trangen 

til egoistisk selvnydelse.- 

Imidlertid er det vel saa, at offerviljen — 

eller om man vil — offerevnen har sin 

naturlige begrænsning i den menneskelige 

skrøpelighet og den samme begrænsningen 

kommer desværre tilsyne ogsaa hos 

præsterne. Det kan vel hende hr. Rolness 

at han en gang imellem røker en cigar, 

kanskje det hænder ofte, skjønt det maa 

sies at være en helt unødvendig utgift saa 

dyre som cigarer er nu for tiden, man bør 

vel helst la være at røke. Naar jeg er ute 

og reiser træffer jeg av og til hr. Rolness 

og jeg har lagt merke til at han som de 

fleste prester — ikke alle gjør det, — reiser 

og spiser paa første plass. Tænk om 

præsterne sluttet med at røke, især cigarer, 

og med aa bruke mere end høist nødvendig 

av sin skyss- og kostgodtgjørelse 

— kort utviste mere sparsomhet og 

anvendte de insparte penge til menneskekjærlige 

formaal og vel aa merke ikke satte 

dem i banken. Hvis man med hr. 

Rolness ville gi sig til aa regne skulde det 

nok vise sig aa løpe op i tusender pr. dag. 

Hr. Rolness tilhører i kraft av sin stand og 

sin stilling den saakaldte ”overklasse”, 

24 

han tjener og bruker mange tusend kroner 

mens mang en fisker og arbeider maa klare 

seg med like saa mange hundreder, han 

gaar klædt som sine standsfæller av overklassen, 

spiser som dem og reiser som 

den overklassemand han er paa første 

plass. Han bor pent og komfortabelt og 

kanske gratis for alt det jeg vet. Kort, hr. 

Rolness har det godt og lider sandelig 

ingen nød og det skal være ham hjertelig 

vel undt. 

Men da skal han ikke svinge tugtens svøpe 

over andre hvis personlige forbruk i 

sin almindelighet kan være omtrent av 

samme størrelse som hans eget. Det tar 

sig daarlig ut. 

Det bør ogsaa sies at der her i Kabelvaag 

arbeides meget og paa mange maater for 

aa lindre nøden og hjelpe dem som har 

det ondt og jeg vet at mange av disse 

godhjertede folk som kanskje, når det 

kommer til stykket, gjør like meget for de 

daarligst stillede som hr. Rolness, var 

med paa tilstelningen lørdag aften. 

Jeg haaper og tror at hr. Rolness er med i 

dette arbeide, ikke bare i ord, men ogsaa 

delvis i gjerning. Ingen forlanger eller finder 

det rimelig at presterne mere enn andre 

skal ta alt det de eier og gi til de fattige. 

Men prester skal tænke før de taler. 

Tirsdag 1. mars 1921 kommer Berg 

Rolness med sitt første tilsvar. Her skriver 

han bl.a.: 

”Men blir man overklassemann ved å 

røke sigarer?

Kjære, da er jo det sociale spørsmål løst 

fra overklassens standpunkt set. Da er det 

jo bare å la de misfornøide få en sigar, så 

kan overklassen ture og ødsle så meget de 

vil. Ingen har rett til å si noe. — 

Nei! Man kan kanskje blidgjøre og beherske 

en negerstamme med sigarer, men 

mine kjempende arbeidsmenn og kvinner 

vil ha moralsk ansvar overfor tidens nød 

hos sin ”overklasse” og rettferd av sitt 

samfund! Og jeg følte det da i min ringhet 

som jeg ofte har følt det: Sålenge min 

Gud vil la mitt hjerte slå, så skal det slå 

for dette arbeidende folk (og dermed for 

alt som bærer menneskeåsyn).” 

”Krigstretthetens glade vanvid som herjer 

Europa som den verste pest, og som ytrer 

seg ikke minst i dans. Dans og drikk, bør 

våre kulturberere akte seg vel for og heller 

prøve å verge oss imot. 

Men ikke arrangere danse- og drikkeaftener 

som koster tusener, og der man klær 

sig uanstendig og oppfører seg rått. 

Eller hva sier hr. sorenskriver om den herren 

(som også skal vere opdrager for de 

”fine”s barn i Kabelvaag) som hin ballkveld 

hadde kledd sig som ”engel” med 

hvite vinger og som var så full at han 

måtte fåes hjem, dragende de hvite englevinger 

efter sig! 

Jeg synes i min ”overklasse”-enfoldighet 

at det hadde været minst likeså godt for 

hr. sorenskriveren og frue om de hadde 

været hjemme og fortalt sine barn om de 

engler som virkelig er hvite.— 

Og så lørdagskvelden! 

Her skulle de ”bedre” ture hele natten og 

ligge og sove ut, når vi andre gikk i kirken. 

Eller forstår ikke sorenskriveren som 

er prestesøn at det er vemodigt for en 

prest å sitte og se de siste rester av karnevallet 

kravle hjemover i sin mindre tiltalende 

forfatning når kirkeklokkerne kalder 

og folk strømmer til Guds hus.” 

Torsdag 3. mars svarer Meek bl.a.: 

” Det er riktig at jeg i nogen aar har hat 

mit virke i Afrika og jeg tænker av 

mange grunde med forkjærlighet tilbake 

paa denne periode av mitt liv. Jeg har forresten 

ogsaa hat mit virke en kortere tid i 

Nordland og det lenge før hr. Rolness 

begyndte sin velsignelsesrike virksomhet 

som sjelesørger heroppe. — Men siden 

den tid har jeg besøkt og opholdt mig i 

mange lande og truffet sammen med 

mange mennesker, deriblandt mange 

prester av de forskjelligste konfessioner, 

saaledes ogsaa i Afrika. Men jeg maa 

med skam bekjende at jeg ingen steder 

har truffet nogen prest som har gitt mig et 

saa litet lystelig indblikk i sin karakter og 

hjertedannelse som hr. Rolness.— 

Pastoren snakker med dyp foragt om 

negrene — var det nu rigtig vel betænkt i 

denne hedningemissionens tidsalder? — 

men jeg vil si hr. Rolness at jeg baade i 

Afrika og Amerika har truffet sammen 

med negerprester som i intellektuel træ- 

25

ning og utvikling for ikke aa tale om virkelig 

dannelse staar høit over ham og 

som, om det var dem fysisk mulig, ville 

rødme over sin hvite kollega i Lofoten.— 

Onsdag 9. mars svarer Berg Rollness 

bl. a.: 

”Så vil han ha det til at min (og mange 

andres) påtale av denne karnevalltilstelning 

som moralsk uforsvarlig i denne 

nødstid er for å vekke ”misundelse og 

klassehat”. Denne tankegang blir så 

meget mere uforstaaelig når vi mindest at 

i sitt første innleg var hr. sorenskriveren 

principielt enig i det uforsvarlige i å sløse 

bort penger i denne tid. Men bør ikke hr. 

sorenskriver henge sin hatt på enhver spiker 

når andre folk ser på.- Men det som 

gjør hr. Meeks siste innlegg misvisende 

angående selve saken er at det betegnes 

som falsk ”vidnesbyrd” å skrive om fyll, 

fyllelag, uanstendig klædedrakt, rå oppførsel 

o.s.v. — dette er imidlertid usandhet 

og baktalelse for å bruke et mildt 

uttryk” skriver hr. sorenskriveren. 

Betegnende for vederheftigheten av disse 

understrekede ord er at det eksempel jeg 

nevnte på fyll, uanstendig klædedrakt, rå 

opførsel — nemlig den herren som var 

utklædt som engel (Gabriel) og som var i 

en for denne drakt så gudsbespottelig forfatning 

— om dette sier hr. Meek ikke ett 

ord! 

og Aksel Wicklund kommer med sitt syn 

på saken: 

26 

” For oss som var i kirken hin berømmelig 

søndag synes det ufattelig at denne 

preken skulde bli opphavet til et smålig 

personkjevl mellom bra folk”. 

”Presten var ikke på maskeballet. — Men 

sorenskriveren var ikke i kirken! Derfor: 

— Også en sorenskriver bør tenke før han 

skriver.” 

Tirsdag 15. mars 1921 — får vi Johan 

Bojers innlegg. Han slutter sitt innlegg på 

en måte som muligens vil få alle rødstrømper 

til å gripe til høtten. 

”En del av gjesterne fra det berømmelige 

karneval har bedt mig si et ord i avisen 

om, hvorvidt denne enkle tilstelning var 

slik skam for kristenheten som enkelte i 

Israel paastaar. 

Jeg er ingen autoritet i dyd, men jeg har 

overværet en del karnevaler rundt 

omkring i verden. Og det er mig en sand 

fest at erklære, at i Kabelvåg var det for 

første megen moro ved smaa midler, for 

det andet saa jeg ingen fyld, for det tredje 

var kvindernes drakter saa diskrete og 

sømmelige, at jeg tror selveste St. Peter 

vilde ha funnet dem i fuld orden. 

De lukkete siderum er det selvfølgelig 

vaas at tale om, al den stund de ikke var 

lukkete, eller saa aapne, at man fra alle 

kanter i salen kunde se alt som forgik derinde. 

Det er ikke den slags rum, som man tyr 

inn i, naar man vil gaa over streken. At 

prøve at samle bifald fra galeriet ved at

tale om ”overklasse” og ”nød” i denne 

forbindelse hører ingen steder hjemme. 

Den samling lavere funktionærer og 

embedsmænd, som her var kommet sammen 

for at skape litt humør i mørketiden 

heroppe ved Ishavet, det var jo for det 

meste folk, som under de gyldne tider har 

sittet paa den smaleste kost. 

Hvad ”nøden” angaar, saa synes jeg vi 

skal vente en stund med at hyle op. Jeg 

har set herjingerne i de krigførende land. 

Der hyler man ikke. Man arbeider. Og 

man har raad til endog et karneval. I 

Norge slapp vi krigen, og i stedet væltet 

guldbølgen indover vort land. Ikke før 

begynder de eventyrlige indtækter at gaa 

nedover, før vi føler os krænket i vore rettigheter 

og jamrer og lager panik. Undres 

paa, hvad det er for agitatoriske kvindfolk 

som har forandret denne vikingenasjon til 

en samling av klynkere. Johan Bojer ” 

Onsdag 30. mars. Sorenskriver S. Meek 

skriver ”at mot dumheten kjæmper selv 

gudene forgjæves” og fortsetter: 

”Pastor Rolness skriver igår om tilstelninger 

som er en ”forhaanelse mot fastetiden”. 

Der skal en god portion av freidighet 

til å skrive slikt for en mand som selv 

går omkring som en levende og permanent 

forhånelse mot alt der minder om 

faste. De, som måtte dra mine ord i tvil, 

kan nårsomhelst, overbevise sig herom 

ved selvsyn.” 

Torsdag 31. mars skriver Lofotposten : 

”Karneval-striden for retten. Da sorenskriver 

Meek har truffet skritt til å dra 

pastor Rolness til rettslig ansvar for injurier 

mot han og denne opblæste karnevalaffære 

vil således bli belyst for retten, vil 

ikke flere indlæg i striden bli indtat i bladet.” 

27

Dette er historien om min far, Laurits 

Larsen, og hans mannskap fra 

Tengelfjord. Han var skipper om bord på 

sin egen kvalbåt ”Odin”. M/k ”Odin”, N 

12 H, var bygd i 1927 i Salten. Han hadde 

vært på havet fra han var guttunge, og 

hadde vært skipper siden 1935 og drevet 

kvalfangst like lenge. Min far ble født 6. 

mai 1912. 

M/k ”Odin” ble innkjøp av min farfar, 

Sigurd Larsen. Den ble ombygd og forlenget 

i 1944 i Blokken. Det ble også innsatt ny 

motor, en Wickmann 50 HK. Lengden 

etter ombyggingen var 48 fot. Skroget ble 

også forsterket med jernskinner. Båten var 

rigget med ekkolodd, radiosender, kanon og 

diverse annet utstyr for kvalfangst. Far 

hadde drevet kvalfangst i mange år, først 

med sin far, og siden som skipper. 

28 

Man kan her 

snakke om kvalfangst 

med overraskende utfall… 

Kvalen 

og «Odin» 

Ragni Larsen Holdal 

Denne dramatiske historien starter ved at 

”Odin” dro ut fra Risvær ved 19-tiden 29. 

mai 1953. Den hadde da en mannskap på 

fire med Laurits Larsen i rorhuset, maskinist 

Arne Wilhelmsen og mannskap 

Anton Wilhelmsen og Hans Jensen, alle 

fra Tengelfjord. Hans Jensen var skytter 

om bord. Kameratbåt var m/k ”Olav” 

med skipper Johan Heitmann, fra 

Nilsvika, rett over Raftsundet fra 

Tengelfjorden. De hadde driftet flere 

ganger i lag og var godt samkjørte. 

Kvalbåtene dro vestover gjennom 

Vestfjorden. De krysset fram og tilbake, 

men så ingen kval. Ved 4.30-tida befant 

fartøyene seg omtrent midtfjords mellom 

Ballstad fyr og Engelvær. Et fartøy fra 

Hamarøy kom østfra mot dem. Været var 

godt. Fartøyet forfulgte en kval. Dette

fartøyet klarte ikke kvalen alene, og de 

ble derfor enige om at alle tre båtene 

skulle gå sammen om å skyte kvalen. 

”Olav” fikk først harpunen i kvalen, deretter 

båten fra Hamarøy, men det var et 

dårlig skudd, et spekkskott. Til sist skjøt 

”Odin” og det var en god treffer. Kvalen 

gjorde en del kast, og gled så over på 

siden. Laurits Larsen mente det gikk ca. 

15 minutter fra den første harpunen var 

fast til ”Odin”s harpun gikk inn. 

Da de hadde fått tre harpuner i kvalen 

mente de at den var ferdig. Kvalen veltet 

om slik at buken kom opp og tok til å 

synke. Det kom bobler opp der den sank. 

Det ble signalisert over til m/k ”Olav” at 

de måtte gjøre seg klar til å hale inn. 

Tauene var belagt på spillet og de gjorde 

seg klar til å hale kvalen inn. De hadde 

ennå ikke fått lagt remmene på spillet da 

kvalen dukket opp like ved m/k ”Odin”. 

Den kom opp bak på styrbord side, og 

kom i god fart inn mot skutas akterende. 

”Odin” lå stille på havet, og det var 

umulig å unngå sammenstøt med kvalen. 

Kvalen rammet båten akterut og det var et 

kraftig sammenstøt. Kvalen rammet 

fartøyet med hodet først. Den hang fast i 

båten et lite øyeblikk. De hørte at tre ble 

brukket. Kvalen hadde mest sannsynlig 

rammet ”Odin” i propellrammen. Min far 

fortalte at han heller ikke hadde anelse 

om at kvalen ville gå på båten, men at han 

trodde at den ville svinge av. 

Min far, Laurits Larsen, var oppe på rorhustaket 

for der hadde han best oversikt. 

Herfra kunne han styre båten. Det var 

maskinisten, Anton Wilhelmsen, som rop- 

Lauritz Larsen 

Bildet har vi lånt av Ragni Larsen Holdal 

te opp til ham at båten tok inn vann. Da 

far så ned så han at vannet alt tok til å 

vaske over dekket. Han fortalte at de 

oppdaget at de tok inn vann like etter 

sammenstøtet med kvalen. Far forsto 

straks at båten var i ferd med å gå ned. 

Nå gjaldt det å berge liv. De hadde lettbåten 

på hyttetaket. Han fortalte at han tror 

at en av mannskapet foran på dekk kappet 

fanglina. Lettbåten kom forkjært ned og 

fyltes med vann. Alle kastet seg i sjøen og 

klamret seg til lettbåten. Den kunne 

imidlertid ikke bære alle sammen. To 

stykker av dem, far og Arne Wilhelmsen, 

svømte så mot den båten som var nærmest. 

De to øvrige, Anton Wilhelmsen og 

Hans Jensen, klamret seg fast til lettbåten. 

De ble alle fire tatt opp av båten fra 

Hamarøy. Far mener at de lå i sjøen i ca. 

29

Den stolte kvalskuta M/K ”Odin”. Ved 

kanonen Lauritz Larsen. 

Arthur Paulsen t.h. 

Bildet har vi lånt av Ragni Larsen Holdal 

3 minutter før de ble dradd opp. Han 

mener også at det gikk omtrent halvannet 

minutt fra det ble oppdaget at ”Odin” tok 

inn sjø og inntil den gikk ned. Båten gikk 

ned med akterenden først. ”Odin” ble liggende 

på ca. 280 meter dyp 67 gr. 57 min 

nord.br. og 14 gr. 10 min østlig bredde, og 

det ble utelukket å få berget båten. 

30 

Hans Jensen forklarte i sjøforklaringen, 

den 9. juni samme år, at båten var godt 

holdt og nøye ettersett, slik at den var i 

god stand. Han hadde selv vært på kvalfangst 

i 17 år med ”Odin”, og aldri hørt 

eller opplevd noe lignende. 

Etter denne dramatiske episoden i 

Vestfjorden kjøpte far ny kvalbåt, m/k 

”Mårsund”. Han fortsatte med kvalfangst 

inntil ”Mårsund” ble kondemnert i 1984.

For vel hundre år siden 

fikk Lofotens mest kjente fiskevær 

sitt Gudshus.. 

Reine fra 1842 

Da Erik Lund kjøpte Reine i 1842 var forholdene 

heller små. I hele Flakstad og 

Moskenes bodde omtrent 1.000 personer, 

de fleste i hovedsoknet. På selve Reine 

bodde Lund med familie og noen tjenestefolk. 

Ellers fantes det fastboende på 

Veineset, Hermansdalen, Rostad, 

Vindstad og Tenneset. Kirkefjorden, 

Bunes, Djupfjorden og Festhælen var 

også bebodd, men på flere av stedene var 

det bare "en nabo". 

En knapp generasjon seinere - i 1860 - 

viser skattelistene at det i hele Moskenes 

var 196 skattepliktige. På selve Reine 

holdt ca. 20 personer hus. Anøya var nesten 

ikke bebygd, men Veineset, 

Bunesfjord, Kirkefjorden og Rostad had- 

Kirken på 

Reine 

Svein Lindberg 

de blitt tettere befolket, og i Festhælen og 

på Hamnøya var det også blitt adskillig 

mer liv og røre. Også ellers i området var 

det økende aktivitet. I 1860-årene begynte 

en periode på 10 år med godt sildefiske. 

I 1874 skiftet Reine eier. Det var Erik 

Lunds svigersønn som tok over, nemlig 

Hartvig Fredrik Brotkorb Sverdrup. Fram 

til ca 1895 var det en jevn økonomisk 

framgang i distriktet. Fisket var stort sett 

godt, og fiskeprisene steg. Bare fra 1879 

til 1883 ble prisene doblet. Sånt ryktes, og 

det kom en hel del innflyttere i denne tida, 

blant annet fra Bergen og traktene rundt. 

Allerede fra 1842 til 1874 økte folketallet 

i Reinedistriktet med 100%, og etter 

måten gode tider skapte levebrød for enda 

fler. 

31

Kirken på Reine. 

Foto: Svein Lindberg 

Kirkebygg 

Det hadde stått kirke på Flakstad i uminnelige 

tider, kanskje fra 12-1300-tallet. 

Den nåværende ble reist i 1780 og har 

siden vært hovedkirke i sognet. I Vågan 

beskrives det første kirkebygget allerede i 

1120. Lenger vest vet vi sikkert at folk fra 

1500-tallet av har samlet seg i nød og glede 

i kirka på Moskenes, men sagnet sier 

at det fantes et nonnekloster der før reformasjonen. 

I så fall stod der trolig også et 

enkelt korshus. 

Ut fra økonomisk oppsving og økt folketall 

i siste halvdel av 1800-tallet sprang 

ønsket om et eget kirkebygg på Reine 

fram. 

Sommeren 1887 vedtok Flakstad herredsstyre 

å undersøke "mulige forpligtelser 

vedrørende et eventuelt kapel eller bedehus 

på Rejne." 

Et par år seinere ble det fart i sakene — vi 

koster på oss et referat: 

" År 1889 den 14de oktober afholdtes på 

Rejne efter betimelig indkaldelse møde af 

Flakstad herredsformænd og repræsentanter. 

Fogden var underrettet om mødets 

afholdelse. Af 3 formænd og 9 repræsentanter 

mødte samtlige formænd og 8 

repræsentanter idet en repræsentant, 

Johan Martin Anderssen var fraværende 

som bortrejst. 

33

No 35 Valg av byggekomité for det projekterede 

forsamlingshus på Rejne. Valgt 

blev Rones Nilssen, Havnø, Thomas 

Eliassen, Fæsthælen, E. Lund, Rejne og S. 

Gylseth, Rejne. 

I forbindelse hermed besluttedes at 

andrage stortinget om bidrag af oplysningsvæsenets 

fond til bygningen." 

Da Stortinget fikk budsjettet for dette fondet 

til behandling i 1891, var det foreslått 

2000 kr til Reine kapell. 

I mars 1890 søkte denne byggekomitéen 

om "herredsstyrelsens garanti for det 

beløp, som behøves udover det allerede 

indkomne eller for 4000 kr." Søknaden 

ble avslått med 7 mot 2 stemmer. I et seinere 

møte ble det likevel vedtatt å bevilge 

2000 kr, men pengene skulle betales tilbake 

dersom de lot seg skaffe fra andre 

offentlige kilder. 

Allerede tre måneder seinere ble herredsstyret 

bedt om å slutte seg til et "andragende" 

til kongen om tillatelse til å bygge 

kapell på Reine, "hvortil fastboende 

deromkring og fiskere har bidraget så 

betydelige beløp at opførselen i den aller 

nærmeste fremtid kan iværksættes." 

Dette var altså i juni, og ut på ettersommeren 

og høsten må det ha blitt fart i bygginga. 

Byggmester O. Scheistrøen fra 

Namsos ledet arbeidet, og avtalen var at 

huset skulle reises for 5.700 kr. Trønderen 

må ha hatt en god stab av bygningsfolk 

sammen med seg, for arbeidet gikk raskt. 

34 

Allerede 10. november skrev H. Sverdrup 

i et brev til prosten at kapellet var ferdig 

med unntak av "nogle Inventariesager, der 

vil blive kompletterede inden Nytaar." 

Gudshuset som nå var reist så ikke helt 

slik ut som dagens kapell. På gamle bilder 

ser man at tårnet manglet, men i stedet 

var det en såkalt tårnrytter, dvs. et tårn på 

taket av selve huset. Spiret på tårnet var 

det samme som i dag og bærer årstallet 

1890. Ellers førte ei utvendig tretrapp opp 

til inngangen under galleriet på langveggen 

mot øst. Mot sør stakk koret ut fra 

røstveggen, men sakristi manglet. 

Kapellet var oppført i laftet tømmer med 

utvendig bordkledning. Veggene på tårnet 

var kledd med spon, mens taket på hovedskipet 

hadde tekking av stav impregnert 

med vitriol (metallsulfat] og salt. 

Inne gikk en laftet vegg opp til forkanten 

av galleriet. Ytterdøra førte inn til en gang 

bak denne veggen. Fra gangen gikk trappa 

opp til galleriet. Under galleriet, til høyre 

for dagens inngang, var også et "læseværelse 

for fiskere". Det var et tilbud for tilreisende 

fiskere, som der kunne få ro til å 

lese eller skrive brev. (Det skulle enda ta 

mange år før fiskarheimen ble bygd.) 

Foran til venstre i selve kirkerommet var 

det et mindre galleri - den såkalte "storkarslemmen". 

Den var først og fremst tiltenkt 

finere folk på kirkebesøk. Slike særskilte 

plasser for dem med penger og innflytelse 

fantes også i mange andre kirker 

på denne tida.

Ingen på Reine hadde innlagt strøm rundt 

1890. All belysning måtte basere seg på 

parafin og talglys. Ovn fantes bare i leseværelset. 

Gudstjenester om vinteren må 

derfor ha vært en hustrig fornøyelse. 

Sammenlignet med i dag var inventaret 

svært enkelt. Det meste av penger som 

kunne skaffes ble vel brukt til selve bygget. 

De første årene måtte man derfor klare 

seg uten altertavle, orgel, korstoler, lysekrone 

og det meste av altersølv. På alteret 

stod et kors, og bak alteret var det et lite 

avlukke for presten. 

Lensmann M. J. Wik laget et fyldig 

avsnitt om Reine kapell etter branntakstforretning 

i 1905. Det meste av bygningsbeskrivelsen 

(over) har vi ham å takke 

for. Han anførte ellers at kapellet i 1899 

av Erik Lund med flere, ble gitt som gave 

til Moskenes sognekommune. Som nevnt 

hadde kommunen bidratt til bygginga, og 

det hadde også folket på stedet. Likevel 

ser det ut til at Lund og H. Sverdrup 

betalte størstedelen. Branntaksten i 1890 

var 7.890 kr - i 1905 ble den økt til 8.000 

kroner. 

Innvielse 

9. Januar 1891 ble Reine kapell ved regjeringsresolusjon 

tillatt benyttet til kirkelig 

bruk. Innvielsen fant sted den 8.februar. 

Biskopen i Hålogaland, Johannes Nilsson 

Skaar var da på Reine sammen med prestene 

i Lofoten. På vei til kapellet holdt 

hele prestefølget på å blåse av veien, men 

etter hvert kom de seg under tak og fikk 

gjort det de skulle. 

Vi vet ikke mye om hvordan kapellet ble 

brukt den første tida, men biskopen 

bestemte i 1891 at det skulle holdes 4 

ordinære gudstjenester årlig. I tillegg ser 

det ut til å ha vært noen lekmannsgudstjenester 

og sikkert også begravelser. 

Vedlikehold og forandringer 

Fram til 1905 hadde følgende forandringer 

blitt gjort: 

- Montering av jerngelender på trappa. 

- Montering av ovn i kirkeskipet. 

- Legging og maling av innvendig 

bordkledning. 

- Legging av skifer oppå den gamle 

taktekkinga av stav. 

- Montering av to jernbjelker til avstiving 

på tvers i skipet. 

- Lynavleder var kjøpt, men ikke 

montert. 

Tårn 

Det ser ut til at nåværende tårn ble reist i 

1923. Det er funnet få opplysninger om 

detaljene rundt denne forandringa, men 

den gjorde at kapellet nærmet seg dagens 

utseende utvendig. Tårnet ble bygd på 

grunnmur av tilhogd stein og plassert i 

nordenden av kirkeskipet. Den gamle 

tårnrytteren ble revet, men spiret ble flyttet 

over til det nye. Samtidig ble trappa og 

inngangen flyttet. Ved den gamle inngangen 

er det i dag et vindu. Vinduene i 

1. etasje mot nord ble fjernet. I det nye 

tårnet ble det satt inn trapp til galleriet, 

slik at den utnyttbare plassen på galleriet 

35

Inngangspartiet og tårnet fotografert i 

2004. 


ble større. Det er vel riktig å si at tårnet 

forsterket inntrykket av kirkebygg. 

l 1931 gikk Moskenes Menighetsråd inn 

for å få tverrveggen i forkant av galleriet 

fjernet. Dermed ble leseværelset og gangen 

en del av kirkerommet. Ny gang var 

det jo allerede i foten av det nye tårnet. 

36 

Problemer med taket 

Anton Bendiksen og Nils Jørgen Nilsen 

ble i 1924 bemyndiget til å besørge reparasjon 

av taket over koret. 

Fem år seinere ble kommunestyret bedt 

om penger til utbedring av taket på skipet, 

men det tok i alle fall to år før dette ble 

gjort. Arbeidet må ha vært omfattende, 

for det var beregnet å koste ca. 2.000 kr. 

Hva reparasjonen nærmere bestemt gikk 

ut på vites ikke. 

Sakristi 

På menighetsrådets budsjettforslag for 

1931/32 finnes sakristiet nevnt første 

gang, men da bare ved at det ble ønsket 

avsatt 500 kr til dette formålet. Som kjent 

var det trange tider, og dette var ei sak 

som viste seg å trekke ut. I 1941 ble det 

satt ned en byggekomité med disse medlemmene: 

- Væreier Cato Sverdrup (formann) 

- Driftsbest. Haugen 

- Kristian Bunes 

- H. N. Husøy 

- fru Gylseth, Sakrisøy 

- fru Edvarda Lund Nilsen 

Vi ser at kjønn og stilling hadde sitt å si 

for rekkefølgen i referatet. 

Krigen bremset naturligvis sakristiprosjektet, 

men i 1948 ble den første søknaden 

om byggetillatelse sendt. Det ble ikke full 

klaff i første omgang, men i 1951 ble det 

forsøkt på nytt. Sakristiet gikk ut på anbud 

i 1954. Knapphet på byggevarer gjorde at

Nordland fylkesforsyningsnemnd måtte 

søkes om anvisning og brukstillatelse på 

sement til muren. Etter hvert gikk alt i 

orden, og i 1955 ble sakristiet bygd. Etter 

bygginga var det fortsatt noe penger igjen, 

og for dem ble det innlagt vann og kloakk 

og montert toalett. 

Det var også på denne tida at anlegget for 

elektrisk oppvarming ble tatt i bruk. 

Utover i 60-årene ble det klart at den 

utvendige bordkledningen på kapellet 

hadde sett bedre dager. Det ble Bernt 

Johansen og Torstein Flathaug som fikk 

godtatt sitt anbud, og i 1966 ble arbeidet 

gjort. Kapellet fikk nye vinduer, og det ble 

lagt ny bordkledning. Noen defekter i 

skifertaket ble også rettet på. 

Dessuten ble kobberkledninga på tårnet 

reparert, og jernstagene på tvers under 

taket ble strammet. 

Neste større arbeid var innvendig maling. 

Det ble gjort i 1969, men først etter at den 

såkalte "storkarslemmen" var fjernet. 

Dermed var interiøret blitt stort sett slik vi 

kan se det i dag. 

Rundt 1970 opplevde kapellets naboer å 

høre en eiendommelig "sang" når det 

blåste. Grunnen var at leiet til den dreibare 

pila i spiret var blitt meget slitt, og en 

inntrengende gnisselyd oppstod derfor når 

vinden skiftet retning. Verre var det likevel 

at deler av taket på tårnet hadde tatt 

skade. Faktisk så det ut til at hele spiret 

var i ferd med å falle ned. Så ille gikk det 

ikke, og skadene ble utbedret i 1972. 

Nye reparasjoner på vinduer, tak og tårn 

ble gjort om høsten i 1983. 

1 1988 skjedde det flere ting. Det ble lagt 

nytt golvteppe i koret, og i sakristiet ble 

det montert ny elektrisk tavle. Dette året 

kom også teleslyngeanlegget på plass. 

Til jubileet i 1991 fikk vestveggen nye 

vinduer. Kondens mellom de koblede 

rutene hadde ødelagt de gamle. Inne fikk 

golv og benker et tiltrengt lag maling. 

Inngangsdørene ble også reparert. 

Elektrisk installasjon 

Sofus og Cato Sverdrup hadde allerede i 

1922 tilbudt Reine Kapell gratis kraft til 

lys i 10 år fra sitt lille anlegg i Marka. 

Menighetsrådet vedtok installasjon, men i 

1925 var fortsatt ingenting gjort. Da kom 

saken opp på nytt, og det ble igjen 

bestemt å montere materiellet. Det ser ut 

til at dette ble gjort rundt 1930, og i 1937 

kom Tennesanlegget i drift. Dermed ble 

det mulig med elektrisk oppvarming, men 

det kom først ca 1955. 

Kirkeorgel på Reine 

Kapellet har hatt tre orgler av svært ulik 

type og kvalitet. Felles for alle er at de 

ikke hadde kommet uten betydelig innsats 

fra brukerne av kapellet. 

Den første tida var orgelbrus et ukjent 

fenomen i det enkle gudshuset på Reine. 

Trolig har kirkesangeren hatt ansvaret for 

37

å lede menigheta gjennom de ofte svært 

lange salmene. Etter hvert ble det satt i 

gang innsamling av penger til orgel. 

Gamle Hartvig Fredrik Brotkorb 

Sverdrup hadde imidlertid en overraskelse 

på lager, for rundt jul i 1917 hadde han 

skaffet et instrument fra København. 

Lofotposten referer fra innvielsen "30. 

decbr. sistleden" : 

"Det er et meget kraftig fysharmonika av 

samme sort som brukes ved de største 

orkestre, og med sine vakre og fyldige 

toner passer det utmerket for kirken. 

Gaven vil tjene menighetens opbyggelse 

og øke følelsen av fest og harmoni." 

Vi får tro at hensikten ble oppfylt. Et fysharmonika 

var et instrument hvor lyden 

ble til på samme vis som i et harmonium. 

De fleste kjenner vel denne typen orgel 

fra klasserom eller bedehus, hvor den til 

daglig også kunne kalles "trøorgel" eller 

"salmesykkel". 

Etter krigen hadde elde og slitasje satt 

sine spor, og det gamle orgelet var "miserabelt", 

som det heter i menighetsrådets 

protokoll. Det var i 1948 samlet inn 3.000 

kr til nytt orgel, og året etter ble samme 

beløp mottatt til samme formål fra Alette 

Rostad, Trondheim. Da var det tid for å 

hente inn anbud på et nytt instrument — 

denne gangen et orgel med piper. 

Valget falt på et instrument fra Brødrene 

Torkildsen i Trondheim. Det var et instrument 

med 10 stemmer fordelt på to manualer 

og pedal. Det ble montert ca 1950, 

38 

men kan ha vært kjøpt brukt. Størrelsen 

passet bra til rommet, men en del tekniske 

og estetiske løsninger holdt ikke mål. 

Blant annet ble luften til pipene hentet fra 

den kalde gangen, noe som gjorde orgelet 

håpløst å stemme. 

Daværende domorganist Eilert 

Hægelands rapport etter et besøk i 1980 

kan nesten kalles en skriftlig massakre. 

Essensen var at dårlig håndtverk og tidens 

tann hadde gjort instrumentet ubrukelig. 

Store luftlekkasjer gjorde dessuten 

organistens plass temmelig trekkfull! 

l 1984 ble det dannet en orgelkomite for å 

skaffe kirkas tredje orgel. Denne gangen 

skulle det bli et kvalitetsinstrument, noe 

som betyr at prisen ble høy. Liv Monsen 

ledet komiteen, og de sju medlemmene 

satte raskt i gang med å skaffe penger. 

Det ble basarer, lotterier og "tiggerbrev" i 

to og et halvt år før komiteen godt hjulpet 

av menighet, foreninger og næringsliv 

nådde sin andel på 185.000 kr. Moskenes 

kommune gikk inn med resten, dvs. 

343.000 kr. 

Det var det svenske Robert Gustavsson 

Orgelbyggeri som i 1987 bygde det nye 

orgelet. Det har ca. 650 piper fordelt på 

10 stemmer, og dette betjenes via to 

manualer og pedal. Størrelsen er altså 

nokså lik det forrige orgelet, men denne 

gangen er stemmene nøye tilpasset hverandre 

og kirkerommet. Dermed blir 

klangen vakker, og orgelet har vist seg 

godt egnet både til konserter og gudstjenester. 

Det er dessuten tydelig å se at det

Altertavla er malt av Kristoffer Sinding-Larsen i 1929. 


39

Interiørbilde fra Reine kirke 2004. Det er 

Bodø Sinfoniettas Strykekvartett som øver 

til sommerkonserten. 


er laget av folk med håndlag og sans for 

vakker finsnekring. En besøkende organist 

sa: "Det er et smykke av et orgel!" 

Kirkeklokker 

Naturlig nok ville man ha klokke i den 

nye kirka helt fra starten. Hartvig 

40 

Sverdrup og hans svigerfar Erik Lund var 

pådrivere i hele byggeprosjektet, og de 

satte seg også i sving for å skaffe klokke. 

På denne tida stod de som eiere av 

Moskenes kirke, og der fantes ei klokke 

fra 1571 som ikke var i bruk. Etter tillatelse 

fra prosten ble den flyttet til Reine, 

hvor den kom til å spre sine spede klemt 

ut over været i 90 år. 

Av hensyn til bemanningen ved kirkelige 

handlinger ble det etter hvert et sterkt

ønske om å kunne betjene klokka elektrisk, 

og i 1978 bestemte menighetsrådet 

derfor å hente inn anbud på ny klokke. 

Samtidig foregikk arbeidet med å skaffe 

penger. Aksel Andersen var den viktigste 

ildsjelen og holdt formålet "varmt" helt til 

summen på 30.000 kr var nådd og klokka 

kunne bestilles fra O. Olsen 

Klokkestøperi, Nauen. Klokka bærer 

inskripsjonen "Land, land, land hør 

Herrens ord." 

På høstparten 1981 var den montert med 

elektrisk betjening, og den ble innviet og 

tatt i bruk. Begivenheten ble markert med 

en utvidet kirkekaffe på fiskarheimen. 

Kirkeskipet ”Bergljot” av Reine 

Denne modellen henger over midtgangen 

og er laget etter ei nordlandsjekt på 85 

tonn som ble bygd i Rana ca 1805. 

Modellen er bygd 1967 i skala 1:24 av A. 

Nissen, Varde, Danmark. Den ble innviet 

3. mars 1968. 

Jekta har navn etter Bergljot Sverdrup, 

født 28. juli 1872, datter av den første 

Hartvig Sverdrup. Hun studerte til pianist 

og giftet seg med den danske fiolinisten 

Fredrik Schnedler-Petersen. De besøkte 

Reine flere ganger og holdt da gjerne konserter 

til inntekt for gode formål, bl.a. 

Røde Kors. Seinere ble konsertinntektene 

satt inn i Bergljot og Fr. Schnedler- 

Petersens Mindelegat. Rentene av dette 

skulle brukes til bygging av veier i 

Moskenes sogn. Etter krigen ble veiene et 

statlig ansvar. 

I 1965 ble det bestemt at legatet skulle 

brukes til et kirkeskip. Det fikk dansk 

flagg fordi jekta fra Rana ble bygd under 

unionen med Danmark, men det kan også 

minne om givernes tilhørighet til vårt 

naboland i sør. 

Altertavla 

Altertavla er malt av Kristoffer Sinding- 

Larsen i 1929. Han tegnet også ramma 

rundt maleriet. Motivet på altertavla er 

Josef og Maria med Jesus-barnet. Det var 

Sofus Sverdrup som betalte for arbeidet 

med tavla. 

41

Forsmådd kjærlighet, syk sjalusi og svart 

magi. Et gammelt sagn forteller at det var 

årsaken da Bunes på yttersida av 

Moskenesøya en gang i tiden ble forvandlet 

fra en frodig, grønn gård til evig livløs 

sandørken. 

Den eiendommelige Bunessanden strekker 

seg en snau kilometer fra skaret mot 

Bunesfjorden og ut til storhavets tunge 

dønninger. Nesten like bred er den, fra 

foten av Brunakseltinden og 

Helvetestinden i øst til den enda høyere 

Storskiva i vest. 

Bunessanden slik vi finner den i dag. Men 

slik har det ikke alltid vært. 

Foto: Sigbjørn Lauritzen 

Vi vet alle at 

forsmådd kjærlighet 

kan føre til det meste… 

Sjalusi 

og svart magi 

Sigbjørn Lauritzen 

Ørken 

Kommer du over Einangen hit for første 

gang, er panoramaet med fjell, hav og 

sandstrand nesten til å ta pusten fra deg. 

Sandflata er hele veien dandert med drivtømmer, 

trålkuler, plastkanner, levninger 

etter sel og hval — alt hva uværsvintrer 

og storflo har formådd å levne igjen etter 

seg. Sandørkenen er flat, nesten som et 

stuegolv, og når storsjøen vil, rekker den 

helt inn til den fortsatt grønne dalbunnen i 

skillet mellom sand og nakne fjell. 

Sommertid kan man fra Einangen — det 

lave skaret mot Vindstad og Reinefjorden 

— studere små prikker som sakte beveger 

seg over den hvite flata mot Yttersida: 

Turfolk, en eller flere i følge, midt ute i en 

opplevelse for livet. 

43

I sanden finner vi restene av det gamle 

kvalskjelettet. 

Foto: Sigbjørn Lauritzen 

Grønne åkrer 

Typisk for Lofotens ytterside er vikene 

med sandstrender, skrånende opp mot 

frodige, grønne voller. Her fester strand- 

44 

rug og gress seg til et tynt lag jord over 

sandlaget. Lengst inne mot fjellet en artsrik 

og fargesprakende flora i god jord. 

Noen steder har jordsmonnet gitt 

grunnlag for ikke ubetydelig gårdsdrift. 

Omkranset av fjell og sjø kan 

Bunessanden minne om Unstad på 

Vestvågøya, om vi ser for oss grønne

åkrer i stedet for livløs flygesand. Da er vi 

langt tilbake i tida, og vi ser gårdshus og 

beitende dyr. En frisk bekk deler den 

grønne enga i to like deler, fra innerst i 

dalbunnen og ut til dønningene. 

Sjalusi 

På denne gården, forteller et gammelt 

sagn, bor en mann og ei kone med sine to 

døtre. Sønner har de ikke. Når de gamle 

dør, arver de to jentene gården. En halvpart 

hver; det har foreldrene bestemt. 

Bekken danner det naturlige skillet mellom 

de to naboeiendommene. Søstrene 

lever vel forlikte, og skjøtter gårdene sine 

vel. En dag kommer en ung mann ut til 

Yttersida. En sterk og vakker kar som 

begge jentene straks forelsker seg i. Men 

han har bare øye for den ene av jentene. 

Den andre blir svartsjuk. I vill sjalusi vasser 

hun en natt over bekken og inn på 

søsterens gård. Der graver hun et lite hull 

i den svarte sandjorda. I hullet heller hun 

noen dråper kvikksølv. 

Nå forteller sagnet at jorda tok til å bevre 

og skjelve. Rystelsene forplantet seg videre 

og videre utover søsterens eng samtidig 

som den grøderike jorda tørket inn til 

gold ørken. Men den svartsjuke jentas 

mørke glede over magiens virkning vek 

etterhvert for skrekk og fortvilelse da forvandlingen 

fra jord til sand ikke stanset 

ved bekken, slik hun hadde trodd og 

ment, men fortsatte over til hennes egen 

jord og gård. Da søsteren og hennes venn 

våknet, lå hele dalbunnen brakk og død, 

slik vi ennå kan se det den dag i dag. 

Miljøskade 

Er det gamle sagnet rent oppspinn, fri folkelig 

fantasi, eller finnes det også en kjerne 

av sannhet her? 

I tidsskriftet Ottar som gis ut av Tromsø 

museum, reflekterte førsteamanuensis 

Torbjørn Alm over fenomenet i nr. 5 for 

1993. 

Alm tviler på at Bunes noen gang har gitt 

rom og utkomme for noen riktig storgård 

her ute. 

Like fullt tror han at arealet med god innmark 

kan ha vært større enn på mange 

andre gårder på den brattlendte 

Moskenesøya. Men slike jordvoller ved 

sandstrender er sårbare for inngrep, enten 

det skjer i form av overbeite, tråkk eller 

kjørespor. Brytes vegetasjonen opp, kan 

vinden fort ete seg dypt ned i sanddynene, 

og i verste fall rive vollene i stumper og 

stykker. Alm ser området, slik det ligger i 

dag, som et skrekkeksempel på en ødelagt 

dynehei. Kvikksølvet som omtales i 

sagnet kan i virkeligheten neppe ha vært 

noe annet enn uheldige menneskelige 

inngrep i den skjøre naturen. 

Sagnets påstand om at ødeleggelsen 

skjedde etter at gården Bunes ble delt, 

kan godt ha noe for seg, mener Alm: To 

gårder belaster sikkert miljøet mer enn én. 

Skjelven 

Må vi langt tilbake i tid for å finne grønne 

enger der Bunessanden nå ligger? 

Ingen som lever i dag har sett området 

som noe annet enn en eiendommelig 

45

sandørken, selv om det fram mot slutten 

av andre verdenskrig ennå lå et småbruk 

på den grønne stripa mellom sanden og 

fjellet i vest. Skattematrikkelen for 1647 

nevner at det bor to husmenn på Bunes, 

nemlig Arren Bunes og Jacob Bunes. På 

1700- og 1800-tallet var Bunes en egen 

matrikkelgård. I ”Den norske turistforenings 

aarbok” for 1911 nevner F. 

Schjeldrup et småbruk i full drift ved 

sandørkenen i Bunesfjorden, som da lå 

omtrent som vi ser området i dag. 

Ut fra tilgjengelige opplysninger tror 

Torbjørn Alm at gården Bunes må ha blitt 

til sandørken allerede før 1647, og at går- 

46 

den kan ha hatt sin storhetstid så tidlig 

som i jernalder eller tidlig middelalder. 

Han antar også at stedets opprinnelige 

navn kan ha vært Skjelva eller Skjelven. 

Sistnevnte er registrert både i matrikkelen 

fra 1723 og hos O. Rygh: ”Gaardnavne i 

Nordlands amt. Oplysninger samlede til 

brug ved matrikelens revisjon” (Kristiania 

1905). 

Hvordan det nå enn er, så ligger 

Bunessanden der som en tidløs påminnelse 

om vårt sårbare miljø (og kanskje også 

som en advarsel om ikke å ty til kvikksølv 

hvis sjalusien skulle ta overhånd).

Lofothavet har vært en viktig arbeidsplass 

for beiarværinger. Særlig i mellomkrigstida 

var det mange karer fra Beiarn som 

drev fiske der, med en absolutt topp i 

1934 da det var 227 fiskere fra Beiarn 

registrert ved Lofotoppsynet. 

Ludolf Navjord var kokkglunt i Lofoten i 

1928, 15 år gammel, siden ble det 15 

sesonger til. Han bodde det meste av sitt 

voksne liv på Melbu, og denne beretninga 

om Lofotdebuten hans er bygd på et intervju 

med Ludolf sommeren 1982 

Forberedelsene 

Når vi gluntungan var konfirmert var det 

med oss som med tjeldungan, vi måtte 

greie oss sjøl. Arbeid var det dårlig med 

heime, så det blei til at vi måtte prøv å få 

oss Lofotplass til vinteren. Det var tradi- 

Han representerer 

en gruppe som nesten aldri 

kommer til orde 

Kokkglunten på Lofothavet 

Arthur Johansen 

sjon. — og det var obligatorisk. 

Det var vi sjøl som måtte skaffe oss 

Lofotplass — og då var det viktig at vi 

var kvalifisert. Med det meiner eg at vi 

måtte kunne koke ferskfisk og lever, erter 

og flesk, risengrynsgraut og ellers all 

slags mat som var vanlig kost på Lofoten. 

For som skårunge var det sjølsagt at du 

skulle lage maten for resten av mannskapet 

i båten. For meg var det greitt å ha ei 

mor som kunne lære meg dette — og å ha 

eldre søsken som kunne bedømme resultatet 

og sei: ”Det er greitt, du er kvalifisert!” 

Med denne attesten over seg var det som 

15-åring så å spør seg for etter plass hos 

høvedsmann etter høvedsmann. Eg var 

heldig og fekk plass hos en kar uti fjorden 

47

heime — eg minnes ikkje no ka han heit. 

Betalinga blei avtalt til 150 kroner for 

sesongen som vara frå 15.januar til 25. 

april. I tillegg til lønna hadde vi leikaran 

fritt kokamatlag. Men det begrensa seg til 

arbeidsdagan — om søn- og helligdagan 

måtte vi holde oss kokamaten sjøl. 

Tørrmat måtte vi i det heile holde oss sjøl. 

Hyra skulle dessuten dekke utgiften til 

reise fram og tilbake fra Lofoten, og for 

oss skårungan var det nødvendig å skaffe 

seg oljehyre, støvla og oljearma, så det 

vart ikkje mykje igjen av de 150 kronene 

når alt var betalt. Men ingen ting av dette 

kunne eg anskaffe meg før vi kom til 

Lofoten, for eg hadde ikkje middel å kjøpe 

for. 

Nei, det eg hadde med heimanifrå det var 

tørrmat — flatbrød og stomp — og så 

mykje klea eg kunne få tak i og skaffe til 

veges. Dessuten måtte eg ha med nokke 

sengklea. Vi skulle ligg to sammen i 

køya. Så vi måtte samsnakkes, vi toen 

som skulle ligge i lag, slik at vi fikk det 

sånn høvelig i koia. 

Reisa 

Når vi skulle starte på lofotreisa, måtte vi 

stå opp midt på natta, for de hadde laga 

det så viselig — de som forsto seg på dettan 

— at båten kom til iskanten i 5-6 tida 

om morran. Ja, de som kom fra lengre 

opp i dalen enn vi gjorde, de måtte starte 

Turen til Lofoten startet med hest og slede 

i Beiarn. 

llustrasjon: Erik A. Eriksen 

48

dagen før og ligge over på Moldjord der 

mange hadde buer nede ved elva som de 

kunne være i og stalla til hestan. 

Om natta sånn i eit halv totida, starta vi så 

heimanifrå med hest og sleda, og samles i 

lag med de andre lofotfareran på 

Tvervika. Derifra var det ekspeditøren, 

han Einar Larsa, som sto for å lede turen 

utover isen. Det var mange gonger vanskelig 

å få hestan ut på isen då floa braut 

opp isen langs land og laga åpen råk som 

det kunne være vanskelig å komme over. 

Turen utover isen kunne mange gonger 

være et ordentlig bask. Verst var det hvis 

det var mykje sny og kaldt. Då var isen 

tyngt ned og det kom fukt i snyen. Det 

gjorde at det sette seg is på sledragan, så 

det var ikkje nokka nytt at vi måtte ha 

med en kjetting å legge framom sleden 

for å raspe av isen frå dragan. Det var 

einaste måten å gjere det på, og det hendte 

at vi måtte gjenta denne operasjonen 

fleire gonger på tur utover isen, for det 

var et forferdelig slit for hestan når det 

klabba på sledragan. 

Så bar det då videre utover isen. Det 

hendte at isen låg heilt ut i Ferrisundet, og 

det var sånn at til lengre du kom utover, 

til dårligare var isen. Derfor gjekk ekspeditøren 

og de andre som hadde isstav med 

seg, framfor de øvrige og stakk i isen for 

å prøve om han var køyran. Isstaven var 

en to meter lang stav med et kraftig jarn i 

enden. 

Da vi kom dit lokalbåten låg, måtte vi 

50 

prekevere hestan. Det gjorde vi oftest slik 

at vi stakk et høl i isen og stakk ei av 

skjækern neri. Da ho kom til midten, flaut 

ho, og så kunne vi bett hesten til skoka og 

la han få en høysekk i ei stropp attom 

nakken så han kunn ete rett frå sekken. 

Lokalen blei ekspedert direkte frå iskanten. 

Han kjuka seg godt inn i isen, og så 

blei det lagt trelemma frå skipssida og ned 

på isen sånn at folk og last kunne komme 

seg ombord. 

Når lofottøyet vel var ekspedert, kunne 

hestskyssen returnere. Lofotkaran hadde 

ofte med seg en ungglunt som skulle ta 

hesten heim igjen, og det var ofte en hard 

tur det og. Hestan blei urolige ute på isen, 

for de lika seg dårlig der ute. De merka på 

folk at det var utrygt, og de ville gjerne 

heim. 

Trafikken på isen hadde og den ulempen 

at isen sprakk på to forskjellige plassa — 

utfor Agnesodden og ved Svartneset — 

og då revna isen tvers over fjorden. På flo 

sjy for så isen ifrå kvarandre slik at det 

blei ei åpen råk som hestan måtte gjeres 

oppmerksom på sånn at de fekk hopp 

over. De måtte gjerne ta en runde frammed 

så hestan fekk sjå korsen det var og 

ka tid de måtte hoppe. Ellers så kunne du 

bli ståandes utpå isen til sjyen felt igjen. 

De gamle hestan forsto at det måtte gjeres 

sånn. 

Når vi så ha fått ordna alt ombord i lokalen, 

som vi sa, så bar det til Bodø. Og i 

Bodø var du nøydd å overnatte, for 

Røstlokalen gjekk ikkje kvar dag, — tre

daga i veka, trur eg det var. Så vi måtte 

passe på å ordne det slik når vi reiste heimanifrå 

at vi fekk berre ei overnatting i 

Bodø, for det var jo smått med penga. 

Losjiet i Bodø var alvorlig primitivt — og 

det var for primitive folk. Men så kosta 

det berre et par kroners peng å ligge der 

om natta, og så kunne vi få kjøpe kaffe i 

ei kanne på kjøkkenet så vi hadde til vegmaten. 

På Røstlokalen var det slik at vi kunne få 

ta med tøyet på billetten, men vi måtte 

sjøl sørge for å få det ombord og i land. 

Det var derfor om å gjere at man kom inn 

i et gjeng der i det minste en kar kunne 

køyre vinsja, for mannskapet kleip ikkje 

si hand i lasting eller lossing av tøyet. 

Gjevast var det om eit heilt båtmannskap 

reiste i lag slik at tøyet til alle kunne legges 

i ei stropp og stuves i lag i rommet. 

Så slapp man å leite etter det når man 

skulle i land. Det gjekk nemlig ikkje an å 

sette nokka på dekk, før veret over 

Vestfjorden og Røsthavet kunne være så 

dårlig at til og med kappa vart skalka og 

passasjeran blei nekta å gå på dekk, og då 

sei det seg sjøl at ingen ting kunne bie på 

dekk. 

Hvis du kom inn i et sånt gjeng, kunne 

det og hende at du kom i lag med noen 

som ville ha deg som sønn. For det var 

slik at unggluntan reiste på halv billett i 

følge med faren sin, og då kunne det ofte 

være slik at om du ikkje reiste i følge med 

din egen far eller sønn, kunne noen komme 

og spørre: ”Vil du være sønnen min?” 

— eller: ”Vil du være faren min?” — alt 

etter som. Det kunne være rift om å få seg 

«sønna», og det hendte at enkelte hadde 

både 3 og 4 med seg over fjorden. Eg hørte 

fortalt at en helgelending kom på billettkontoret 

i Bodø og forlanga billett for 

far og sju sønner, men då sei han billettutskrivaren, 

at de hadde skreve ut billetta 

for mange sønner, men for sju, det var 

enno ugjort. Ja, skal eg hente dem? spør 

helgelendingen. Ja, det måtte han gjere. 

Då viste det seg, sa de, at sannheita var at 

han hadde sju sønner med seg på Lofoten, 

men de skulle ro på forskjellige båta 

under fisket. 

En annen gong minnes eg en kompis av 

meg som hadde fått seg en far han og, og 

det bar i Vestfjorden og vi nærma oss 

målet. Så kom styrmannen for å samle inn 

billettan, og han kom då til denne glunten 

og spør etter billetten. ”Den har han pappa,” 

sei glunten. ”Ka heit han far din då?” 

spør styrmannen. Då vart det alvorlig stilt 

ei stund. Så sei han, glunten: ”Da hus 

ikkje e”. Då runga latteren i salongen, og 

styrmannen blei litt paff, men han var 

ikkje dummare enn vi og visste nok om 

kva som føregjekk. Eg minnes enno i dag 

kva faren heitte, han heitte Brattbakk, 

men kva glunten heitte det kan no være 

det same. 

Når Røstlokalen gjekk ut frå Bodø, var 

spenninga alvorlig stor om kva slags ver 

du fikk. Første året eg var i Lofoten, rodde 

vi i Bogan i Moskenes, så då måtte vi 

passere både Vestfjorden, Røsthavet og 

Moskenesstraumen — alt skithavet fikk vi 

51

— så om det vart dårlig ver, var det fint 

om du hadde vore heldig og fått deg en 

god «far» på billetthandelen slik at du 

hadde en å støtte deg til om sjyverken 

skulle bli for ille. 

I været 

Som sagt skulle vi ro i Bogan dette året. 

Det ligg til høgre ved innseglinga til Tind. 

Det første vi måtte gjere var å innkvartere 

oss i bua. Om sommaren vart bua brukt til 

å lagre tørrfisk i, og sidan då hadde ho 

ikkje vore reingjort så rotta hadde meska 

seg med tørrfiskrestan. Vi måtte derfor få 

bua så pass reingjort at ho var boandes i. 

Vi fyra godt opp i omnen og smurte han 

inn med tjære. Du veit, det blei en grusom 

røyk, men på denne måten fikk vi no djevelskapen 

ut av bua. Køytellet tok vi ned i 

fjæra og vaska det skikkelig for å få bort 

guanolukta. 

Bua var slik laga at det var to burom og 

budør i begge endene av bua. Slik var det 

plass til to båtlag i ei bu. I burommet var 

det køyer oppunder taket, bord og benka, 

omn og utstyr til matlaging. Budøra var 

eit rom utanfor som ei sval ut mot marka. 

Der hadde vi bruket og der hengte vi 

klean av oss. 

Båten vi brukte denne vinteren, en 4roring, 

blei lagra i været frå vår til vinter. 

Det var spesielle brygger som blei brukt 

til dette, og der man kunne få leige plass 

for båten. Så det neste arbeidet var å få 

båten på sjyen og sjå etter at alt var i 

orden. 

52 

Det var væreigaren som åtte bua, og for å 

få lov til å bo der, måtte høvedsmannen 

forplikte seg til berre å levere fangsten til 

denne væreigaren. Mot denne 

forpliktelsen fikk vi og rett til å handle på 

krita hos landverten. Høvedsmannen fikk 

ei bok med alle mannskapsnamnan 

oppført, og så blei det ført inn i denne 

boka alt vi handla på butikken. For denne 

handlinga var vi kollektivt ansvarlig, en 

for alle og alle for en. 

Det sei seg sjøl at eg for min del måtte 

være ualminnelig forsiktig med å handle, 

for når det utstyret eg har nemnt var 

betalt, billetten fram og tilbake var kjøpt, 

så var det ikkje så veldig mykje igjen av 

de 150 kronan eg skulle ha for vinteren. 

Det daglige arbeidet 

Det var ikkje nokke latmannsliv å være 

kokkglunt. Du måtte være førstemann 

oppe om morran for å legge i omnen og få 

på kaffekjelen, og det skulle være ordentlig 

alt sammen. Og så klarte du såvidt 

å sluke i deg et par brødskiver med sirup 

før det bar i båten. 

Utrorsignalet gjekk klokka sju tidlig i 

sesongen med det enno var mørkt om 

morran. Seinare var det så tidlig som 

klokka seks når det blei lyst nok til det. 

Utrorsignalet var enten et rødt lyssignal 

som blei heisa opp i radiomastra på 

Vi måtte fyre godt i ovnene 

Illustrasjon: Erik A. Eriksen

Glåpen, eller det var en skinnpose i ei 

stang som gav beskjed om at no kan du 

ro. Då signalet kom, måtte vi være på 

utrorstreken ute i leia. Det kunne ta lang 

tid å komme seg dit, for ofte var 

Tindsvågen så fylt av båta at du såg det 

mest som en skog av mastre utover. 

Dersom man låg langt inne på vågen 

hadde man ikkje ærend på sjyen før de 

som låg utanfor hadde løyst ut. 

Som skårunge blei du lite verdsett, men 

det vart forlanga at du skulle være full kar 

på havet. Det var et hardt liv. Vi dreiv 

langt inne i Vestfjorden. Var det stilla var 

det hardt, og var det vind, så var det enda 

hardar for då blei du heilt alterert av 

naturkreftene. Her kom du oppe ifrå dalan 

— aldri hadde du rodd i takt, aldri egnt et 

storsildagn, ikkje hadde du kappa ei 

forsen, og ikkje hadde du klava en stamp 

line. Men du måtte opptre som om du var 

spesialist i dette eller så vart du hundsa og 

holdt for ap. Og bak i hauet låg nok 

redselen for å bli heimsendt dersom du 

ikkje var god nok — men det hadde du 

ikkje penga til. Du måtte vente til du 

hadde tjent lønna di før du kunne begynne 

å tenke på å reise heim. 

Eg var liten av vekst, og etter at eg fekk 

sjå båten vi skulle bruke, undra eg meg på 

om eg kunne greie å løfte årene. Eg lura 

meg derfor ned i båten og stakk ut åran. 

Eg minnes eg blei både forbausa og nedtrykt. 

Ikkje nådde eg med føten ned i botn 

på båten, og ikkje klarte eg å handtere 

åran på skikkelig vis. Plassen min i båten 

var som nummer to frammanifrå. Dette 

54 

Fortelleren Ludolf Navjord fra Beiarn 

Bilde fra ”Årbok for Beiarn” 

rommet var mindre enn de andre og blei 

kalt for hundrommet. Dette rommet var 

delvis fylt opp med stein til ballast, og eg 

minnes at eg måtte stable om en del av 

ballaststeinen for å nå ned med føten og 

få meg skikkelig spenntak. Men korsen eg 

skulle klare å ro i lag med de andre i 

båten, det spekulerte jeg lenge på. Og ett 

visste eg: Viss ikkje vi rodde like godt i 

dette året som de året før hadde gjort med 

en annen ombord i hundrommet, var det 

eg som var syndaren. Dette låg over meg 

som ei mare. 

Heldigvis — tør eg sei — så kom eg fort 

inn i roinga sjøl om eg verken var stor 

eller kraftig. 

Når det var vind til det, segla vi. Båten 

var utrusta med gaffelsegl, snesegl og 

fokk, og under seglinga hadde eg et alvorlig 

ansvar med å passe piken. Når vi segla 

med god bør og kunne stå i fare for å

kollsegle, kunne høvedsmannen rope. 

Piken! Då måtte eg være rask som smeden 

med å slakke på pikfallet slik at det 

blei blaff i storseglet og farten minka 

betraktelig. 

Under settinga var eg atte i båten i lag 

med høvedsmannen, og eg hadde som 

oppgave å slå kavel og stein på lina. Etter 

så og så mange ongla skulle det være 

kavel, og etter så og så mange ongla skulle 

det være stein. Det var som oftest straumhardt 

der vi skulle sette lina, så ho måtte 

belastes godt med tunge ilsteina og nokke 

letter mellomsteina for ikkje å reke av 

eller rase seg i lag med andre parta. I dette 

arbeidet måtte du være snar i snuan, for 

settinga måtte gå i en faderlig fart om vi 

ikkje skulle bli etter de andre båtan. Regelen 

var at alle skulle ta til med settinga på 

likt, likevel slik at dersom straumen bar 

vest, starta han som låg lengst i vest. Bar 

straumen austover, var det motsett. På den 

måten kunne linepartan få søkke unna 

kvarandre. Viss du vart etter frå starten av 

settinga, hadde du ikkje ærend å komme 

deg inn i settarlinja igjen, og då måtte du 

berre seile på skrå over alle de andre 

partan med garantert vase som resultat. 

Det var i det heile mykje usivilisert framferd 

under settinga. Det var eit leven av 

den annen verden med skrik og skrål for å 

finne seg en plass i settarlinja, og verst var 

det seint på vinteren når fisken seig opp 

under land for då blei havet så mykje 

mindre. Då kom og dorrykaran, og de var 

virkelig de usiviliserte. De egna ikkje, de 

sett lina rett frå klaven — på kryss og 

tvers så de var sikre på å få opp andre sine 

parta når de drog, — parta som de tømte 

for fisk. 

Det var jo ellers ikkje så rart at det blei 

mykje knuffing på havet når vi tenker på 

den store bruksmassen. I desse åran, frå 

1928 og utover, var det meir enn 35.000 

fiskera i Lofoten, og når fisken seig vestover 

ut på vårparten, var det i Moskenes 

oppsynsdistrikt åleina registrert 15.000 

fiskera på det meste. 

Å drege feilt av — som vi sa når vi fekk 

andre lineparta med når vi drog — det 

skjedde nesten kvar gud bidige dag. Då 

var det sånn at visst det var eg som var 

fremst i dreginga, og eg fekk opp en 

fremmen part, så la eg den på tollen — 

den delen som gjekk attover — og så tok 

eg begge de partan som gjekk framover 

— min og den fremmede — og drog de i 

stampen min. Når alt skulle gå ærlig og 

redelig for seg, skulle han som var skottkar 

telle all fisken som kom i båten på de 

doble partan. Hvis den båten som åtte den 

fremmede parten berre låg litt attom oss, 

drog han seg snart oppunder. For når vi 

hadde tatt opp parten, drog han så mykje 

lettara at han snart honka seg opp under 

båten vårres og såg at vi drog feilt av. Når 

partan gjekk i frå kvarandre, batt vi i hop 

den parten som låg på tollen og den parten 

som gjekk i frå og hiva alt på sjyen. 

Samtidig sei høvedsmannen til skottkaren: 

”Var det mange fisk?” Så måtte han 

gje opp fisketallet, og den fremmede fikk 

halvparten. 

55

Også for ”innlandsbygda” Beiarn hadde 

Lofotfisket stor betydning. En av de 

mange staute kokkgluntan poserer – 

Sigmund Olsen, Savjord. 

Bilde fra ”Årbok for Beiarn” 

Mange gonga var det slik at du ikkje klarte 

å holde linparten på tollen fordi den 

fremmede båten låg så langt attom. Då 

måtte vi berre kappe parten, men før vi 

slapp han, batt vi på ei fjøl med båtnummeret 

vårres innskoren sånn at den fremmede 

høvedsmannen kunne vite kem som 

hadde drege feilt av. Når så partan skiltes, 

56 

måtte vi slå på ei kavelstong slik at 

eigaren kunne finne igjen parten sin. 

Når vi kom til land, måtte vi først sløye 

fisken og lempe han over i jollen for det 

gjekk ikkje an å gå inn til de små kaien 

med firroringen. 

Kaien i Vest-Lofoten var kollossalt høge 

fordi floa kan være så voldsomt svær. Når 

det virkelig var oppgang og uver, så drog 

sjyen på 15 trapptrinn, og hvis vi no sei at 

det var 20 centimeter mellom trinnan, så 

forstår dokk sjøl. 

Det var berre på de færraste kaien det var 

vinne til å heise opp fisken med, så de 

fleste måtte lempe fangsten opp på kaia. 

Men ettersom kaien var så høg, så klarte 

du ikkje å få opp fisken i ett lempan. Det 

var derfor bygd en innhuk i kaia som var 

som en mellomstasjon under lempinga. 

Denne innhuken blei kalt for slisken. Så 

var det for en kar i jollen å lempe fisken 

opp i slisken, der det sto en kar som 

lempa han videre opp på kaia. Og hadde 

du nokka fisk, så kan du være sikker på at 

når du heiv opp to, så kom det en ned 

igjen inntil det var noen som kom og tok 

unna på kaia. 

Då eg var første gong på Lofoten, leverte 

vi fisken sløyd og på vekt. Tidligare var 

det slik at du leverte fisken rund og med 

pris pr. fisk på den måten at du leverte et 

storhundre — 120 — fisk men fikk berre 

oppgjør for 100. Og var nokke av fisken 

små, skifta ikkje tellaren til nytt tal så det 

kunne ofte være både 130 og 140 fisk i et

storhundre. Med den prisen fiskaren fikk, 

seies det at når levra og rogna var selt, så 

hengte fiskkroppen gratis på hjellen viss 

kjøparen hadde en dyktig tellar. Men som 

sagt, når eg begynte på Lofoten, så selte 

vi fisken på vekt. Men med en pris på frå 

7 til 12 øre kiloen, skulle det alvorlig 

mykje fisk opp av havet før vi kunne sei at 

vi hadde tjent nokke. 

Når vi så hadde levert fisken, tredd hauan, 

plukka ut den fisken vi skulle ha til middag 

og ordna oss litt ellers, var det å gå på 

med krum hals og egne 5-600 ongla line. 

Før det måtte du kanskje rundt om i været 

for å hente den delen av linparten din som 

blei drien feilt av og legg han på rett plass 

i din egen stamp. Og at noen drog feilt av, 

det skjedde nesten kvar etanes dag. 

Dersom skårungen ikkje vart ferdig med 

egninga på likt med de andre, måtte han 

flytte ut i budøra og gjere seg ferdig der. 

For når de vaksne var ferdig, blei det lagt 

i omnen og det måtte være kaldt i rommet 

under egninga. Så du måtte opparbeide 

deg en måte at du ikkje blei sist. Du måtte 

henge i, men det var ikkje så lett å henge i 

for dem som ikkje hadde prøva dette før 

— for vi veit alle at det tar ei tid å lære 

nokke nytt. Og det nytta ikkje å slørve 

ifrå seg arbeidet heller, for stampen var 

merkt, og gjekk ikkje lina greitt ut under 

settinga, fekk du en kjeft og ei 

overhøvling så du måtte ha sov-i-ro i øran 

for ikkje å bli tullåt. 

I bua vårres var det to båtlag, og der hadde 

vi det slik at vi kokkgluntan skiftes om 

å koke og koka heller åt begge mannskapan. 

Då skulle det store gryter til, og man 

fikk ikkje kokmaten bedømt berre av sine 

egne — det sat en jury på andre sida av 

bordet og. 

Når matstellet var vel unna, sto det ei 

vasstynne ute i budøra og ropa på deg. Du 

måtte bære vatn opp ifrå ei fjellkløft der 

det var en brynn, men i tørrversperioda 

kunne han være tom hvis du ikkje var tidlig 

ute — og då fikk du høre at du passa 

ikkje jobben din. 

Var det riktig ille, måtte du ta tynna i jollen 

og ro over heile vågen til Tindselva og 

ligg der og jage i dragsuga med ei bøtte 

for å få deg litt ferskvann som du sprang 

ned og drefsa i tynna som låg og slang i 

jollen utfor. Når du hadde fått nok i tynna, 

var det å ro tilbake og ta tynna opp i vinna 

og kante ho inn i budøra. 

Det går vel ikkje an at folk som ikkje har 

vore med på det, trur kor man sleit. Eg 

beundra i dag det pågangsmotet vi hadde 

og at vi ikkje gjekk til grunne, for 

egentlig skulle vi berre ha lagt oss ned 

med hendene over ansiktet og sagt: Vi er 

ferdig likevel — vi ork ikkje å drepe oss 

frivillig. Nei, det var fælt... 

Helsestell og matstell 

I all denne elendigheita klarte folk å holde 

seg kolossalt friske. Det var en fiskerilege 

der, fortalte de, men eg var no heldigvis 

aldri hos han, og ikke hørte eg så mange 

andre som var hos han heller. I vårres bu 

veit eg ikke anna enn at alle sammen kun- 

57

ne ro kvar enda dag heile vinteren. Du 

kunne sjølsagt være så sjuk at du skulle 

ha holdt deg i køya, men du måtte ro for 

det var ingen til å holde plassen. Du måtte 

være med eller så fungerte ikkje systemet. 

Du hadde din faste plass og der måtte du 

være. Det var berre å bløyte vottan om 

morran og få fingran våt førr du begynte å 

ro. For du kunne ikkje ro i tørrvotta. Da 

var du ferdig - da kom blemmen i fingran 

før du visste ordet av det. 

Det er en ting eg har tenkt på lenge. Det 

er denne forurensinga. Eg har sett bilda 

ifrå Ballstad og Henningsvær og veit at 

det er en to-tre tusen mann i 

Lofotsesongen. Så tenker eg på korsen 

det var da det var 35.000 mann i 

Lofoten. Dokk kan tru det eller ikkje, 

men det hendte ikkje en einaste dag, når 

vi var ferdig med sløyinga og hadde 

levert fisken — at vi ikkje sto i trapperommet 

nedfor bua og gjorde rein 

vottan. For det var alltid så pass liv i 

sjyen at det skylte opp i trinnet. Så tok vi 

et par galleblæra fra innmaten på fisken — 

de svarte posan som heng på fiskelevra; 

det hadde vi som rensemiddel på vottan. 

Så la vi vottan på trappetrinnet og trødde 

på når sjyen kom og vaska over trinnet. 

Dette gjorde vi til vottan blei rein og sjåanes 

til, og så vrei vi de opp og hengte 

de i budøra til neste dag. Og du kan tenke 

det til om det hadde vore forurensing. 

Skar og rev det hadde du på fingran kvar 

eianeste dag, for du stakk deg på onglan 

uavlaterlig... og hvis du så hadde desse 

vottan som var trødd opp i bederva sjyvann, 

så kunne du være sikker på at 

58 

blodforgiftningen ho kom og tok deg på 

et øyeblikk. Så meir forurensa var det 

ikkje. 

Eg spekulerer enno på korsen så lite folk i 

dag klarer å skitne til et så stort hav... 

Maten vi åt var no vel heller ikkje så 

sunn. Det gjekk no mykje på brød, sirup 

og svartkaffe. Og brøan — det minnes eg 

— de mugla jo tidlig, men det var jo så... 

Det var no godt å vite at man hadde 

maten. Når det blei for gale, så var det å 

slå stompen i veggen så fokket sto, og så 

stima vi han i gryta for å få litt fersksmak 

på brødet. Man ser jo no å lese av og til at 

mugla er farlig, men då vi var unga, då sa 

de bestandig: ”Et muggel så blir du 

sterk”. Når eg hørte under krigen at de 

hadde funne penicilin i mugla, så fann eg 

ut at de gamle som sa at vi skulle ete 

muggel for å bli sterk, sikkert hadde erfart 

at mugla antakelig ikkje var den dårligaste. 

For det åtes ualminnelig mykje muggel 

i Lofoten i den tida. 

Lofotgaven 

Hvis det var mulig, så måtte du ordne deg 

slik at du kunne ha litt lofotgave til de 

som var heime. Når du kom heim ifrå 

Lofoten, så skulle du prøve å være litt kar 

og litt sjymann, for det kunne no hende at 

det var ei du hadde litt til kjæreste uten at 

ho visste om det. Når vi for ut om kveldan 

for å treffe kvarandre, så kalla vi det 

for at vi «gjekk på lino». Då for vi no og 

såg etter kjæreste eller nokka sånt — og 

då var det jo trivelig når du kom frå 

Lofoten om du kunne vise deg litt ansten-

dig og vise at du hadde vore med og 

arbeidd og tjent litt penga. Så det var ei 

alvorlig spennandes tid når vi kom frå 

Lofoten og skulle sjå om det her kjæreststellet 

du hadde tenkt du skulle ha — om 

det fungerte. Og jenten som hadde gått 

heime heile vinteren, de gjekk nok og 

venta på om de fekk lofotgave frå han de 

mest ønska seg. 

Romsdalingan, de stilte opp med telt på 

Sørvågen, og de selte klea og utstyr. Men 

det gjekk ikkje an for en skårunge å gå 

der åleina, for hvis de kunne jukse en 

mann, så gjorde de det. Du måtte ha en 

ærverdig kar med deg når du skulle ut å 

kjøpe lofotgave, og det måtte være en 

som kunne prute. Han måtte prute sånn at 

han, romsdalingen som sto og selte, fleire 

gonga la tingen tilbake i hylla og sa at 

ikkje tale om, han selte ikkje for den prisen. 

”- Ja, så kan du berre ha det. Eg går i 

neste telt.” Enden på visa blei at viss du 

hadde bestemt deg for tingen, så kleip du 

i sida på han du hadde med deg. Då kunne 

du iallefall regne med at du fikk det til 

en pris som var akseptabel. 

Utbyttet 

Som kokkglunt og skårunge hadde du 150 

kroner for vinteren. Du hadde ikkje nokke 

ekstra avkastning å sjå fram til hvis fisket 

skulle ta seg opp — anna enn ekstra 

arbeid. I praksis vil det seie at når sesongen 

var over, så hadde du livet og en skittenklesekk. 

Eg har i det heile stort sett berre dystre 

minna etter Lofotfisket og særlig frå tida 

Det skulle alltid store gryter til… 

Illustrasjon: Erik A. Eriksen 

som skårunge. Det var et slit, og eg har 

mange gonga tenkt på korsen kokkgluntan 

holdt ut det livet. For de vart hundsa, 

og eg trur at enno sit det vel antakelig lite 

grann hat igjen til de som var vaksne og 

burde vite lite grann bedre. De såg at man 

sleit så bort i veggan at det var nøydd å gå 

59

Det finnes mange bilder fra lofotfisket, men dette bildet som viser to båtlag samlet foran 

bua er likevel ganske spesielt. Her er de alle – fra yngstemann, kokkglunten, til 

høvedsmann. Kokkglunten på bildet her er imidlertid ikke fortelleren. 

på helsa laus, men de løfta ikkje en finger 

for å bøte på det. 

Eg er glad for at den tida er forbi, og eg 

60 

ønska at de som er ung i dag aldri må få 

oppleve det vi opplevde, vi som var 

kokkglunta i Lofoten i den tida...

l august 2003 var det 100 år siden Rulten 

ble besteget første gang. Det mektige tindemassivet 

ligger ytterst på halvøya mellom 

Austnesfjorden og Øyhellsundet. 

Fra alle sider består dette massivet av 

svimlende stup som ender i to topper 

adskilt med et dypt skar. Den østlige tinden 

er den tredje høyeste i Lofoten med 

sine 1062 meter. Den vestlige, som reiser 

seg nesten rett opp av Austnesfjorden, er 

noe lavere med sine 1035 meter. Rultens 

nordvegg stuper loddrett ned i isbreen 

Sneskar. 

På slutten av 1800-tallet og begynnelsen 

av 1900-tallet ble mange av de høyeste 

toppene i Lofoten besteget første gang. I 

hovedsak var det engelskmenn og andre 

utlendinger som utførte disse bragdene. 

Rulten var imidlertid ubeseiret og ble 

Lofotens fjellmassiv 

har vært grobunn for 

store utfordringer 

Den stridbare 

juvelen 

Jens Blix-Nilsen 

ansett som den mest fascinerende utfordring 

i dette området for tindebestigere på 

den tiden. 

Det var engelskmannen William Cecil 

Slingsby fra Yorkshire som kom til å lede 

an i bestigningen av Rulten. Slingsby vil 

være kjent som «norsk tindesports far». 

Han var født i 1859 og kom til Norge første 

gang allerede i 1872. Han besøkte landet 

vårt i alt 21 ganger og gjennomførte 

en rekke fremragende førstebestigninger 

fram til 1921. Slingsby døde som 80åring 

i 1929. Hans mest kjente norske 

fjell er solobestigningen av Store 

Skagastølstind i Jotunheimen i 1876. 

Slingsby møtte skrovaværingen Martin 

Ekroll på Røysheim ved Lom på 1880tallet. 

Ekroll besteg blant annet 

61

Det imponerende Rulten-massivet sett fra 

Langstrandtinden. Ketil Blix-Nilsen i forgrunnen. 

Bildet har vi lånt av Jens Blix-Nilsen 

Vågakallen og Hamarøyskaftet som den 

første i dette tidsrommet. Han inviterte 

Slingsby til å besøke Lofoten. 

Sommeren 1903 var det tre ulike klatregrupper 

som forlot England med kurs for 

Lofoten for å gjennomføre bestigninger i 

fjellene her. Slingsby sluttet seg til et av 

disse lagene, som foruten ham kom til å 

bestå av John Norman Collie, David 

Nothall-Laurie og Slingsbys sønn Will. 

De kom til Svolvær 23. juli 1903. Under 

oppholdet klatret de opp på høyest 

Kongstind (Løva). Slingsby karakteriserer 

denne som «et fjell med et ganske besynderlig 

utseende» i sin bok «Norway — 

The Northern Playground». Han forteller 

at de på toppen fant en utgammel og temmelig 

forfallen varde. Videre forteller han 

at etter tradisjonen skulle en av Norges 

tidlige konger ha besteget tinden og han 

anser det sannsynlig at varden skrev seg 

fra den gang. Fra Kongstinden kunne de 

se mot Rulten og Slingsby forteller at «et 

raskt sveip gjennom kikkert strakk til for 

å bekrefte at vi nok gjorde klokt i vår plan 

om å oppsøke andre fjellmassiver før vi 

gikk løs på Rulten». 

Som gode engelskmenn hadde klatrelaget 

behov for en leirtjener, og hos den hyggelige 

eieren av Hotell Lofoten i Svolvær 

62

fikk de hjelp til å hyre en middelaldrende 

fisker som Slingsby benevner «Kristen 

Andreas Johan ett eller annet - som heldigvis 

raskt vente seg til å lyde navnet 

Tommy». 

Den 6. august 1903 dro de fra Svolvær 

opp Øyhellsundet og etablerte leir i 

Kveitvika i Reknesbukta ved foten av 

Rultens østrygg. De første dagene brukte 

de til rekognosering i området, men 10. 

august la de i vei for først å bestige Vestre 

Rulten. Slingsbys egen beretning fra denne 

bestigningen gikk dessverre tapt i 

Londonblitzen, men vi har beskrivelsen 

fra Norman Collie som ble trykket i engelske 

«Alpine Journal» i 1905. 

Det fremgår av beretningen at de gikk 

opp breen Sneskar til skaret mot 

Austnesfjorden. Derfra traverserte de 

horisontalt langs noen hyllepartier som 

førte dem inn i et rennesystem. Dette 

ledet til topps. Selv er jeg usikker på nøyaktig 

hvor de gikk. Jeg har selv klatret 

Vestre Rulten direkte langs nordeggen fra 

toppen av Sneskar, men dette var så vidt 

vanskelig at jeg anser det usannsynlig at 

de kan ha gått der. De må ha kommet seg 

lenger ut i vestveggen som har front mot 

Austnesfjorden og tatt seg opp der. På 

toppen bygget de en stor varde og beundret 

utsikten mot østtoppen. Collie forteller 

at «østtoppen, en halv kilometer unna 

la ikke skjul på sine høydemeter ekstra, 

og ikke uten en viss usmak innså vi at den 

mellomliggende fjellryggen bryskt avviste 

noen passasje for vår del». De ble på 

toppen i over en time og forlot den først 

64 

rundt midnatt. Selv om de klatret det 

forteste de hadde lært ned, brukte de mer 

enn 4 timer til skaret mot Sneskar. Da de 

ankom leiren i Kveitvika sto solen 

allerede godt oppe på himmelen og der 

ventet Tommy «i full beredskap til å lage 

middag midt på blanke morgenen». 

Dermed gjensto bestigningen av østtoppen. 

De hadde fra toppen av Vestre Rulten 

og rekognosering ellers i området kunnet 

konstatere at det bare syntes å være to 

muligheter til topps, nemlig østryggen 

opp fra Øyhellsundet eller en trang og 

bratt kløft fra syd opp til skaret mellom 

toppene. 

På grunn av været måtte de vente noen 

dager, men 15. august la de i vei for å 

beseire Østre Rulten opp fra Eiterådalen i 

sør. Collie forteller at de hadde store problemer 

med å komme inn i selve kløften 

fra den nedenforliggende breen på grunn 

av en seks meter bred randsprekk 

(Bergschrund). De lyktes imidlertid å 

komme inn i kløften og tok seg 

møysommelig opp den et langt stykke, 

men de ga opp før de nådde toppen av 

kløften og skaret mellom toppene. De 

snudde fordi det ble for vanskelig og fordi 

de innså at de neppe ville klare å bestige 

østtoppen om de nådde skaret, så bratt og 

vanskelig som det hadde fortonet seg fra 

vesttoppen. Jeg tror de tok feil der. Hadde 

de klatret opp i skaret ville de nok klart å 

ta seg derfra opp på østtoppen selv med 

datidens utstyr. Denne ruten er besteget 

en rekke ganger senere.

De bestemte seg imidlertid ytterst motvillig 

for å snu, og Collie forteller at både 

han og Slingsby «var skjønt enige om at 

selv ikke blant Mont Blånes aiguiller hadde 

vi sett sva av så mektige dimensjoner 

som her på Rulten». Jeg vil anta at denne 

rennen som Slingsby & co. forsøkte nå 

østtoppen fra er den samme som et klatrelag 

med blant andre Gunnar Bremnes 

klatret ned en høstkveld på 1960-tallet. 

Dagen etter dro de tilbake til Svolvær for 

å slikke sine sår. Collie var temmelig 

skeptisk til mulighetene for at Østre 

Rulten noensinne kunne bli besteget. 

Slingsby så derimot lysere på situasjonen. 

I Svolvær møtte de Harald S. Mundahl, 

som året før hadde lyktes å overvinne 

«den nifse pinakkelen Reka på Langøya i 

Vesterålen». De bestemte seg da for å 

gjøre et nytt fremstøt mot Østre Rulten 

opp østryggen fra Øyhellsundet. 

Collie forteller at de i Svolvær fikk leid 

en mindre seilbåt som var utrustet med 

«en petroleumsdrevet hjelpemotor og 

ettersom det av ukjente grunner behaget 

den nevnte motor å fungere den dagen, 

nådde vi tidlig frem til Reknesbukta». 

Derfra startet de bestigningen 

umiddelbart etter å ha gått iland. 

Det fremgår av Collies beretning at de 

klatret østryggen hele veien til topps. De 

fant at klatringen var utfordrende og selv 

om det manglet utpreget vanskelige steder, 

måtte de være forsiktige fra innsteg 

til utsteg. Det var blitt kveld da de nådde 

toppen og Collie forteller at «alle gratu- 

Artikkelforfatteren i rappell på Rulten 

1967. 

Bildet har vi lånt av Jens Blix-Nilsen 

lerte vi hverandre med en gedigen bestigning 

og det faktum at den desperate 

tinden nå sent omsider var blitt besteget». 

De hadde på forhånd fryktet overgangen 

mellom den siste fortoppen og hovedtoppen. 

Der er det et bratt og dypt skar. Da 

jeg var på Rulten første gang i 1963 rap- 

65

pellerte vi ned i skaret fra fortoppen, lot 

tauet bli hengende igjen og entret så opp 

tauet for å komme tilbake opp til fortoppen. 

Det fremgår av Collies beretning at 

de unngikk dette ved at de fant en rute 

ned fra fortoppen mot sør og inn i skaret 

mot hovedtoppen. Fra dette skaret «bar 

det greit av sted opp til den stridbare 

juvelen i kronen». 

Normann Collie skriver videre i sin beretning 

at «Østre Rulten står utvilsomt frem 

som en formidabel kjempe hva skarpklatring 

angår. For så vidt ruver dens imposante 

sva og stup nesten direkte opp av 

66 

havet, og det sier seg vel selv at enhver 

tind som kan vise til 900 sammenhengende 

høydemeter med nakent berg, og dertil 

ganske gjennomgående i en hellingsvinkel 

på over 70 grader, må møtes med 

behørig varsomhet og respekt». 

Etter min oppfatning er Rulten det flotteste 

tindemassiv i Lofoten der det reiser seg 

nesten rett opp av sjøen og fra isbreen 

Sneskar. I motsetning til de fleste andre 

fjell finnes der heller ingen enkel rute til 

topps. Rulten er derfor lite besøkt. Det er 

all grunn til å minnes den djerve førstebestigningen 

for mer enn hundre år siden.

Anders Olsen, Røv, kom til Værøy i 

Lofoten 1867, og arbeidde som dreng på 

prestegarden dei fyrste åra. 

Han var frå garden Røv i Surnadal på 

Nordmøre. I l871 gifte Anders seg med 

Jonette Knutsdotter, Bensvik og slo seg 

ned på Værøy. 

Han kjøpte eit stykke jord på Tyvnes, der 

dei fødde ei ku og nokre sauer. For å 

livberge seg og huslyden, rodde han fiske 

om vinteren, og sumar og haust var han 

bygningsmann. 

Anders var kjent som ein dugande 

arbeidskar både på sjø og land, og serleg 

hadde han ord på seg for å vera ein 

framifrå høvedsmann. 

Mang ein gong hadde han segla med 

båten sin, ”Gammel-Beret”, både i storm 

Heime visste 

dei ikkje kva som 

hadde hendt 

Eit blad av ei 

gløymd soge 

Lilly Nydal 

og kav. Han kjente kvar flu og kvar 

grunne, og i myrker og kovtjukka kjende 

han på duren av brota kvar dei var. 

Heldig fiskar var han og, så det rådde 

velstand i den vesle heimen deira, slik 

tilhøva den gongen var. 

Den sjømannsbragden vi her skal høyre 

om, gjekk føre seg vinteren 1893. Fisket 

slo godt til for Værøy det året, og alt 

fyrste dagane i januar kom båtane inn frå 

feltet med 500-600 skrei. Det såg ut til å 

verta reine gromåret for Værøy. Veret var 

roleg og fint, med utror kvar dag. Til 25. 

januar hadde Anders og dei tre karane frå 

Beiaren han hadde med seg, fått 7000 

skrei. Det gjekk på tal i dei dagane. Men 

prisen var heller låg, 9-10 øre pr. stk. 

67

Neste morgon, 26. januar, var Anders, som 

vanleg tidleg oppe. Kona, Jonette, hadde 

alt koka kjelen og sett fram maten. I den 

lune omnsvarmen og duren frå rokken, 

matstelte Anders seg - og kledde seg vel, 

før han gjekk ut i den råkalde morgonen. 

Det knirka under støvlane der han gjekk 

bort etter den rimfrosne marka. Langt ute 

i aust såg han ei smal strime av dagrenninga. 

På himmelen elles var det stjerneblenk 

og ein tynn månesigd. 

Nede i bua var karane alt ferdige med 

morgonstellet og ferdige til å dra på sjøen. 

Men Anton, ein av karane, seier på veg 

ned til båtstøa: 

— Han vert vind i dag Anders. E' kjenn 

det på gikta, ho ha plagd meg i heile natt. 

— Nå ja, vi får no sjå. Anders beit ei skrå 

av tobakksrullen og såg vel etter at alt var 

kome ombord. 

Han Ole-Benjamin på grannebåten var alt 

på farten, og i grålysinga stemde dei ut 

sundet. Ein kunne høyra dei taktfaste 

åreslaga og riksinga i tollgangane til dei 

var komne ut om skjera. Der heiste dei 

segl. 

Åttringen, ”Gammel Beret”, var hål i 

sjøen og ein god seglar, og snart hadde 

dei teke att dei andre båtane og la dei etter 

seg - på veg ut mot Røsthavet, der bruket 

stod. 

— Held dette fisket seg, så ska da bli nystua 

på går'n, sei han Vesle-Johan og dreg 

skinnhuva godt om øyro, - og eit kjolety til 

kjerringa i Lofot-gåva, flira Anton, medan 

68 

han gnika og gnudde på gikthofta si. 

Snart såg dei vakaren, og med sterke 

armar hanka dei inn bruket. 

— Sjå her, peika Anders. — Ei diger 

kveite. Det ska’ ve’ helgakost, kara. Dei 

drog inn på lina med dei skjemta og 

gantast etter kvart som fisken kom inn 

over rekka. 

Dei hadde mest ikkje ansa at vinden hadde 

auka den siste halvtimen. Men nå såg 

dei og ein svart skybanke ute i havet. Han 

kom ”rullande” i mot dei med stor fart, 

var det sjåande til. 

Som slept or ein sekk kom stormen over 

dei, og himmel og hav sto i eit einaste 

kok. Snøskletta piska og rokkskavlane 

heldt på å fylla båten. 

— Kutt lina! ropa Anders til karane, før 

ein ny sjø kjem veltande! Han visste med 

seg at nå vert det ein kamp på liv og død. 

Det var ikkje fyrste gongen han såg havet 

spela opp, piska til skum av ville stormkast. 

Ofte hadde det stode om livet i den 

tid han hadde drevi fiske her. Han fekk 

leggja roret hardt i sida, så han fekk stamnen 

opp mot veret, og med ein rykk vart 

dei lyfta over bårekammen. 

— Hiv overbord fisken, gut, ropa Anders. 

— Her vert seglas! Sett seks klør i seglet, 

Anton! Vi må kryss' fjorden i dag! — 

Han skimta eit segl framfor i snøkoven. 

— Det var nok han Ole-Benjamin. 

”Gammel-Beret” skok og skovla i 

båredalane, og skaut så som ei pil over 

bårehaugen.

Med eitt reiser ein brottsjø seg på sida. 

Det gjekk bra, men på ein blunk vart 

båten halvfylt med sjø. Mennene auste for 

livet. Vesle-Johan treiv ein linestamp. Her 

måtte det gå snøgt. — Det var ikkje 

lysning i snøkoven. Dei kjente seg mest 

som inne i ein sekk, med det brølande 

havet ikring seg. Anders freista kryssa, 

men såg at det nytta ikkje. 

Med eitt stivna han til. Frampå ein båre- 

Tyvnes på Værøy. Her bodde Anders 

Olsen. Denne ene stormdagen forliste 

8 båter for Værøy – 38 mann omkom. 

Anders og mannskapet overlevde på en 

mirakuløs måte. 

Gammelt postkort ca 1915. 

kam fekk han sjå kvelvet på ein båt, og 

kvelvet var tomt. Dei merka det, dei andre 

og, og ”skårungen”, han Jo, sette i eit 

69

naudrop. — Aus gut! Anders sette dei 

kvasse augo sine på han. — Vi vil berg' 

livet. Men redsla hadde alt grepi ungguten. 

Han heiv seg over tofta og stridgråt. 

Då greip Anton tak i trøye-kragen hans og 

reiste han opp. — Gjev du deg over nå, er 

du ferdig! Aus og hald varmen! Han har 

segla før, han Anders! 

Duren av brott og sjø vart sterkare. Dei 

var komne inn i leia, men Anders fann det 

rådlaust å freista koma seg opp mot 

Værøy. Det var berre eitt å gjera: lensa 

undan veret. Det verka i hendene, og 

loven i sjøvotten var heilt utsleten. Anton 

heiv høgre hands sjøvotten sin til høvedsmannen, 

og måtte krypa att i romet til han 

og halda styrvollen medan Anders skifta 

vott på høgre handa. Han såg at det alt var 

opne sår på handbaken til Anders. Anton 

treiv tollekniven og med eit snitt skar han 

eit stykke av lerrets-skjorta si og gav 

Anders til bensel om den såre neven, Han 

såg at andletet til høvedsmannen var raudt 

av sjøsprøyt og snøising. — Kunne dei 

grei' det? Skulle han enda i ei våt grav? 

Tankane leika kring heimen og den vesle 

stova. Kva skulle det verta med kona og 

borna? — Vi må grei' det Anders! Augo 

lyste feberblanke mot høvedsmannen. 

Det letna litt i snøkoven, og Anders såg 

ein skimt av Måstadfjella før ein ny kovdam 

tok sikten bort for dei. Anders freista 

på ny å endra kurs. Men det var til fånyttes. 

Tungbåra braut dei innover. Dei måtte 

sleppa tanken på å nå heimehamna. Ville 

fjorden var betre enn grunnbrota kring 

Værøy. Kunne dei greia å segla fjorden, 

70 

var det ennå ei von om berging. 

Time etter time gjekk dansen over bårehaugane 

på den i ville Vestfjorden, der så 

mange hadde funni si grav. 

Mørkret seig på. Anders kjende ikkje verken 

i hendene meir. Dei var hovne, kjenslelause 

og trøtte. 

Han lydde til båreduren og var på vakt 

mot kvar mistenksam låt. Han kjende det 

som dei mektige naturkreftene leika med 

dei. Som katten med musa, før han gjev 

henne det drepande hogget. 

I medan auste karane så sveitten dampa 

av dei våte ullkleda. Båten slingra og lyfte 

seg på båreryggen, for i neste augneblinken 

å verta sendt ned i ein ny, djup 

båredal. Ein sjø braut inn ripa på babords 

side. Anton såg med eitt at tauget som 

heldt seglet oppe, var mest avgnage. Med 

valne fingrar kutta han av iltauget og surra 

seglfallen før siste lykkja sprang. 

Høvedsmannen kunne ikkje lenger sjå 

kva klokka var. Men han trudde dei snart 

måtte vera over fjorden. Han kjende seg 

heilt doven i føtene. Det var som han 

visna av etter kvart. 

Kulden og svolten kappast om å tappa ut 

dei siste kreftene. Da, som i ein ljosblenk, 

skimta han land på babord side. Dei had- 

Dei venta i uvissa… 

Illustrasjon: Bjørnar K. Meisler

de greidt det, berre dei nå kunne nå land? 

Dei fekk ta sjansen, enda om det var 

livsfarleg å ta seg fram i mørker, når ein 

ikkje visste kvar ein var. 

Då skar eit fyrblenk gjennom mørkret. — 

Var det ei lykt, Anton? Anders ropa gjennom 

båreduren. Det var på tide. Ungguten 

Jo låg avsvimt på tilja. Det nytta ikkje om 

Anton freista å reisa han opp. Han seig 

berre saman att. Vesle-Johan hadde heller 

ikkje stort av krefter att. Då braut det på 

styrbord side. ”Gammel-Beret” la seg 

halvt over. Det var som sjølve fallet reiste 

seg frå botnen, og fall over dei daudtrøytte 

fiskarane. Men som ved eit under vart 

dei borne gjennom brottsjøen, og inn i 

smulare vatn i eit sund. Dei var berga. Dei 

skimta ljos inne på øya, og Anders styrde 

mot ljoset, og båten seig inn mot land. 

Mødesamt og med oppbod av dei siste 

kreftene, hoppa Anton ut og vassa til knes 

i sjø, medan han freista draga åttringen 

etter seg. 

Anders fekk mest ikkje handa laus frå styrevollen. 

Blodut og med sjøsalt sviande i 

åpne sår, var neven. Han velte seg or 

båten og tomla mest sanselaus mot huset 

der ljoset kom i frå. Han datt og laut krypa 

siste vegstubben, heiv seg mot gangdøra 

som sprang opp og stupte mest inn i 

stova. Han orka knapt seie eit ord då 

folket i huset kom til. Han berre kviskra 

om båten og fjæra, før han seig inn i uvet. 

Men folket på garden skjøna kva som sto 

på. Dei kveikte ei lykt, og karfolket 

skunda seg til sjøen, der Anton og Vesle 

Johan bala med å få ungguten til hus. 

72 

Der varma dei mjølk og fann fram turre 

klede åt dei daudtrøytte fiskarane, og 

reidde opp senger til dei, 

Husfaren såg at Anton hadde feber. Han 

henta konjakk og tvinga inn mellom dei 

forfrosne leppene hans. Ungguten vart 

gnidd med ullklede. 

— Kor e' dokk frå? spurde husfaren, som 

såg på Anton. Han freista fortelja: - Vi 

har segla fjorden i natt - - frå Røsthavet. 

Dei riste på hovudet. - I slik ei natt? Storstorm 

og så greidd å koma opp til Givær. 

Då har nok Storemannen vore snill med 

dokk'. 

Karane på garden hadde vori nede ved 

sjøen og teke vare på båten, og snart var 

fleire av grannane komne dei til hjelp. 

Kona på garden koka i hop ei salve av talg 

og parafin som ho smurde dei såre 

hendene med og la klutar på. Handflatene 

i Anders sine hender var eit einaste stort 

sår, og mest like ille var det med Anton. 

Han kasta seg i senga og snakka i ørske. 

Det var korkje telegraf eller telefon på 

Givær i dei dagar, så det var ikkje råd å få 

senda bod til Værøy at folket var berga. 

Dei der heime laut berre venta til folk og 

ver betra seg såpass at dei kunne koma 

seg attende over Vestfjorden. 

Morgonen etter gjekk Anders, stiv og støl, 

ned til båten. Den var merkt etter den 

harde seglasen. Segl og mast var borte og 

styrbord sida var ille tilreidt, men og 

babord sida hadde fått sitt.

Hendene til Anders var ubrukande til 

vølingsarbeid. Dei var godt bandasjert. 

Men karane på garden gjekk i veg med å 

reparera båten, og Anders hadde oppsynet 

med arbeidet og sa ifrå korleis det skulle 

gjerast, om dei sto fast. Slik vart båten 

sett i stand. Segl og mast fekk dei låna, og 

etter seks dagar kunne dei ta avskild med 

dei snille vertsfolka sine og setja kursen 

for Værøy. 

Det var tidleg ein sundagsmorgon dei la i 

veg. Børa var god, og ferda gjekk snøgt, 

og etter 7 timars segling landa dei trygt i 

heimestøa. 

Jonetta, som hadde gjevi opp vona om at 

mannen og mannskapet hans var berga, 

var på veg til minnegudstenesta i kyrkja, 

då ho fekk auga på seglaren som kom. - 

Ho kjende båten. Det var han Anders, 

ikkje tvil i det. Ho skunda seg til grannegarden 

og ropa: — Dei kjem! Det er han 

Anders, og saman med borna skunda ho 

seg til støa, medan gledetårer vætte kinna. 

Det vart ikkje brukt mange ord. Anders 

kjempa med gråten han og, då borna flokka 

seg kring han. Men inne i stova fall 

den sterke mannen på kne framfor vogga 

til vesle Sigrid, minstebarnet. Han la det 

skjeggute andletet sitt inn til barnet, og 

tårene hans vætte det mjuke barnekinnet. 

Stille fortalte Jonette kva som var hendt. 

Fire båtar hadde forlist. I alt hadde 35 

mann komi bort på sjøen uversdagen. 

Derav var det åtte mann frå Værøy, dei 

andre var frå Vega i Helgeland. Heile den 

lange stormnatta hadde Jonette og broren 

Lorents og næraste grannar lya til stormkasta 

og sunge or salmeboka. Vona om at 

folka deira kunne vera berga, vart mindre 

etter kvart, og frå heile Lofoten kom det 

meldingar om ulukker og forlis. 

Anders lyfte vesle Sigrid or vogga og 

strauk med ei sår hand over det vesle 

barnehovudet som kvilde mot bringa 

hans. Ei takk vart i stilla sendt opp til Han 

som hjelpte dei gjennom stormen og 

havet. Så let han augo kvila på dei glade 

borna som hadde samla seg kring bordet. 

Han var heime. 

73

— Om dette er det gode liv? Ja, men for 

oss er det først og fremst en livsstil, sier 

Tove og Knut Åland. 

De driver økologisk landbruk i Lauvdalen 

på Vestvågøy og produserer egne oster, 

gomme, te og krydder. Produktene er i 

ferd med å bli godt kjent også ut over 

Lofotens grenser. Etterspørselen er nå 

blitt så stor at ekteparet har problemer 

med å levere til alle som vil ha. 

— Det er et lite luksusproblem, sier Tove. 

Hun må ta sene kveldstimer i bruk for å 

fylle hyllene i gårdsutsalget med både te 

og krydder. 

Det første man møter når man kommer til 

Aalan Gård er den store gjestfriheten. Her 

blir alle tatt godt vare på enten de er firbeinte 

husdyr, skoleelever eller veifarende 

folk som ønsker å stikke innom gårdsut- 

74 

Noen kan gjøre 

drømmene til virkelighet 

Det gode liv på 

Aalan Gård 

Arnt E. Pedersen 

salget i den avsidesliggende bygda. Tove 

og Knut tar ofte besøkende med i urtehagen. 

Det som startet med en hobby utgjør 

nå 30 prosent av inntektene på gården. 

— Vi prioriterer tid sammen med de som 

kommer hit. De fleste vil se hvordan vi 

bor og hva vi dyrker. Det setter vi pris på 

og åpner mer en gjerne gården for besøkende. 

Ja, for oss er det en viktig del av 

drifta og en av grunnene til at vi trives 

med det vi holder på med, sier de to på 

vei ut i urtehagen sammen med turister 

fra Svolvær og Nittedal. Og det er ingen 

tvil om at de to koser seg som praktiserende 

pedagoger i økologisk landbruk og 

urteproduksjon. Små og store får se, høre 

og smake. På blant annet peppermynte og 

fennikel. Og på veien inn tar Tove med 

seg noen peppermynteblad som blir til

nydelig te i løpet av noen minutter. 

— Det startet med en engasjert lærer på 

gartnerskolen, forteller Tove. Det er hun 

som har hovedansvaret for at 30-40 ulike 

urter og ville vekster blir til te og krydder. 

Selleri, brennesle, gressløk og persille, 

sitronmelisse, mynte, ringblomst og villjordbærblad 

er noen av ingrediensene i 

krydder og teblandingene som i tørket 

form havner i hyllene i gårdsutsalget. Her 

finnes også hjemmelaget eddik. 

De mange elevene som kommer på besøk 

setter stor pris på dyrene på gården. 

Fjordingen ”Gulljenta” er ikke noe 

unntak. 

Foto: Arnt E. Pedersen 

— Det aller meste av urtene er ville vekster. 

Geitrams, bjørkeblad og marikåpe 

bruker jeg mye av. Tørkede bær er hovedingrediensene 

i viltkrydder, sier Tove, 

som denne sesongen har utvidet urtehagen 

med et stort areal. Hun har fast leveranseavtale 

med både Lofot-kokk Mareno 

75

I gårdsysteriet er det Knut som har 

hovedansvaret. Her produseres tre tonn 

med ulike oster og gomme. 

Foto: Arnt E. Pedersen 

Storeide og Vikingmuseet på Borg. I tillegg 

kommer en rekke turister og fastboende 

lofotværinger innom gårdsutsalget 

for å kjøpe både krydder, te og hjemmelaget 

ost. 

For det er produksjon av økologisk geitmelk 

som er hovedinntektskilden på går 

76 

den. Fra eget ysteri lages hvitost, brunost, 

ferskost med ulike urter og bær, fetaost og 

gomme. I underkant av en million kroner 

har ysteriet kostet. 

— Vi har 90 geiter og en kvote på 46 tonn 

melk. Vi bruker 15 tonn selv til produksjon. 

Det gir tre tonn ost i året. Nesten 90 

prosent av det vi produserer selger vi fra 

gårdsutsalget, sier Knut, som er den som 

har hovedansvaret for ysteriet. 

Men Aalan Gård er så mye, mye mer en

produksjon av geitmelk og urter. Sammen 

med de fem barna fra 25 til 6 år har Tove 

og Knut bygd opp et økologisk bruk som 

vekker interesse langt ut over fylkets 

grenser. 

— Uten ungenes hjelp kunne vi aldri 

gjort dette. Og det er langt fra økonomisk 

motivert. Men pengene er ikke noe mål, 

derimot en nødvendighet for å dekke 

utgiftene. Drifta vår er blitt mer en 

livsform og en livsstil enn ren fokus på 

økonomi. Det handler om å sette noen 

langsiktige mål og være kreativ. Vi trives 

og synes vi har det artig sammen. For oss 

har det vært naturlig å involvere barna i 

drifta, ikke bare for å få arbeidet gjort, 

men også for at de skulle få et forhold til 

gården. Og det er faktisk her de eldste 

ønsker å arbeide i feriene. 

Lene Mari, den eldste i søskenflokken, 

har utdannet seg til vernepleier, mens 

Heidi, som er nest eldst, og hennes 

forlovede Gøran tar utdannelsen innen 

reiseliv. Familien tar i dag imot besøkende 

for overnatting og mener at gårdsturisme 

kan være et av flere satsingsområder i 

framtiden. 

— For oss er det viktig å sette gårdsdrifta 

inn i en større sammenheng. I dag utgjør 

den totale drifta her 3,5 årsverk. Men det 

er fullt mulig å skape flere arbeidsplasser. 

Det er i grunnen ikke andre begrensninger 

enn mangel på kreative løsninger, sier 

Knut og ser bort på Tove. 

De gikk sammen på landbruksskolen. 

Stiftet familie i ung alder og overtok 

hjemgården til Knut i 1981. Den gang var 

det 26 geiter og 22 mål dyrket mark. I år 

høstet de hele 240 mål økologisk jord 

hvor det kun er brukt naturgjødsel. 

— Vi leier en god del jord. Det blir dessverre 

mer og mer leiejord tilgjengelig. 

Det er tragisk at naboene blir borte. Det er 

en utvikling som ikke tjener noen. 

Omleggingen til økologisk landbruk startet 

i 1992. Det betyr i realiteten at ekteparet 

ikke bruker kunstgjødsel eller sprøytemiddel. 

— Vi kunne ikke nok om dette da vi startet, 

men så at det var en mulighet. I fjor 

var første året med full økologisk produksjon. 

Vi har tatt oss god tid og den største 

omleggingen har egentlig skjedd i hodene 

våre. For det er mange motbakker å gå 

både når det gjelder jord, foring og forholdet 

til miljøet rundt. Selv om vi har 

hatt heftige diskusjoner med noen fra 

bondestanden, har vi helt siden vi fikk 

barn selv aldri vært i tvil om at vi ville 

produsere mat som ikke har vært behandlet 

av gift av ulike slag. Dette handler om 

ideologi og ikke økonomi. Vi sier ikke at 

det er feil å drive konvensjonelt jordbruk. 

Det er et valg hver enkelt må gjøre. Men 

vi har valgt dette, selv om det krever mer 

arbeid og gir 20 prosent mindre avling. 

Tove og Knut er engasjert og sterkt til 

stede. De har meningers mot og er i ferd 

med å utvikle det gamle bureisningsbruket 

fra 1951 til et økologisk mønsterbruk. 

Her har de mer enn ti ulike husdyr. I tillegg 

til en fjording og geiter har familien 

noen spelsauer, hane og høns, gjess, gris, 

kaniner, katt, hund og Nordlandskyr og 

kalver. Og egen honning høstes fra flere 

bikuber. 

Her er et yrende liv som skoleklassene vet 

77

å sette pris på. For gården er åpen året 

rundt og Tove og Knut tar ofte i mot 

besøk. Hele åtte elever har samtidig gjennomført 

sine prosjektoppgaver i ”elevens 

valg” på gården. Rusler man i urtehagen 

kan man se navneskilt til flere av elevene 

ved Bøstad og Svarholt skole. Samarbeid 

med kokkelinja ved fiskerifagskolen på 

Gravdal er det også blitt. Og alle elevene 

som er på leirskole på Borg er innom 

gården. 

— For oss er det viktig å gi ungene en 

gårdsopplevelse. Det er de som er 

framtida. Så enkelt er det, sier de to, som 

nå er i gang med et prosjekt sammen med 

andre for å utvikle geit- og kikjøtt for 

større produksjon. 

De to er opptatt av å utvikle stadig nye 

produkter og pengene som de fikk 

sammen med SNDs Bygdeutviklingspris i 

2002 er blant annet brukt til studietur i 

Frankrike. 

— Prisen varmet. Det var en skikkelig 

anerkjennelse for noe vi har arbeidet for i 

mange år. Og da var det naturlig å reise til 

Frankrike for å se om vi kunne dra med 

oss noe av ostekulturen der i vår 

produksjon. Vi har vært en god del ute og 

søkt lærdom både når det gjelder urter og 

ost. Det er viktig å hente impulser og nye 

ideer for å komme seg videre. 

78 

Vi rusler opp i lia sammen med Tove og 

Knut og ser utover mot Borgfjord og 

innover dalen. Nede på gården går 

besøkende rundt i urtehagen. Snart skal 

geitene hentes og melkes. Det hersker en 

lun og fredelig atmosfære over hele 

gården. Men hvorfor er det slik at 

familien heter Åland og gården Aalan, 

lurer vi på? 

— Bureisningsbruket het opprinnelig 

Aalan. Da vi forsøkte å bytte etternavn til 

det opprinnelige fikk vi beskjed om at det 

var en annen familie som het det samme 

og at navnet var beskyttet. Derfor er det 

forskjellig navn på familien og gården, 

forklarer Knut. 

— Har dere alltid god tid? 

— Det er viktig å ta seg god tid til de som 

kommer hit. Vi liker folk og er avhengig 

at de får en god opplevelse. Kommer de 

for å kjøpe krydder hender det at de har 

med seg både ost og gomme og en god 

opplevelse. Og da kommer de tilbake. Vi 

tror det norske landbruket vil utvikle seg i 

to retninger. Store bruk og små nisjebruk 

som videreforedler direkte til forbruker. 

Begge deler er viktig og i dette bildet har 

vi funnet vår plass her i Lauvdalen, sier 

de to.

Utrolig nok er det ikke skrevet så mye 

om året 1905 i de lokale kommunestyreprotokollene. 

Protokollene er ganske 

nøkterne og tar først og fremst for seg 

saker av svært lokal karakter. Den gang 

som nå dreide mye av diskusjonen seg 

om penger. Av og til gir protokollene oss 

likevel et lite glimt fra storpolitikken, 

men det er tydelig at kommunestyret var 

mest opptatt av de ”små” saker — saker 

som vi i dag synes er ganske uvesentlige. 

Her noen klipp fra det som rørte seg i 

Flakstad og Moskenes kommune, men 

her hentet fra Flakstad sognestyres 

protokoller: 

Små saker for herredstyret? 

Det refereredes Kronprinsens resolusjon 

av 13.mai 1905, angående anvendelse av 

piggtråd til skillegjerder mellom gårdene. 

Unionsoppløsninga var viktig, 

men hva diskuterte 

man i 1905? 

Flakstad 

for hundre år siden 

Ole Johansen 

Det presiseres at det er kun mot utmarken 

at piggtråd kan brukes, og bare som øverste 

streng…. 

Tiden for kreaturmarkedet på Ramberg 

fastsettes til fredag 29. september. 

Kirkeveien Nusfjord-Pollen-Kilan besluttes 

vedlikeholdt av sognets kasse. 

Skolen var i vinden, da som nå: 

Noen poster fra skolebudsjettet 1905: 

Det bevilges støtte til drikkevann til 

Ramberg skole, stort kroner 25,-... 

Lønn til lærer og kirkesanger ved Kilan 

skole, settes til kroner 700,-, og lærer 

Rasmussen ved Ramberg skole kroner 

660,-. 

79

Leie av skolelokaler med belysning, på 

Napp kroner 166,-. 

Brendselsutgifter til skolebyggene i 

Flakstad sogn: 

Sund skole kr. 142,90 

Stranden skole kr 141,19 

Ramberg skole kr. 103,85 

Kilan skole kr. 281,23 

Tilsammen kr. 669,17 

I skrivelse fra kirkedepartementet til 

skoledirektøren i Nordland amt sier 

80 

Departementet seg enig med skoledirektøren 

i at ”om der skal anvendes 

Lægemlig Straf, er det Læreren som 

bestemmer om saadan Straf skal anvendes.” 

Så litt om fiskeriene 

Årsberetningen om fiskeriet i Lofoten, 

vinterfisket 1905, ble referert for sognestyret. 

Her står det blant annet: 

20.626 mann deltok i fisket. Det ble 

oppfisket 13 millioner 500 tusen stk. skrei 

denne vinteren.

Dette utgjør 654 stk. pr. mann — og gir et 

gjennomsnittlig utbytte på kroner 224.-. 

Prisene lå på fra kr 28,- til kr 34,- for 100 

stykker! 

I årsberetningen om fiskeriene i Norge, er 

der ingenting nevnt om fiskernes økonomiske 

hjelp eller forsikring ved eventuelle 

uhell eller ulykker. Den eneste form for 

hjelp, var fra ”Lofotfiskernes 

Selvhjelpskasse” hvor en måtte være 

medlem for å kunne få hjelp. 

Bildet er fra Nusfjord og tatt enten 17. 

mai eller 7. juni 1905. Gamle Bernhard 

Dahl var medlem av formannskapet og en 

ivrig forkjemper for unionsoppløsningen. 

Det fortelles at han heiste flagget den 6. 

juni. 

Bildet har vi lånt av O. Johansen 

Medlemskontingenten var i 1905,- femti 

øre, og medlemstallet var bare 993 — så 

det sier seg selv at det var små midler til å 

hjelpe med. 

Om vinteren forliste en båt utenfor 

Nusfjord hvor 2 mann omkom. Den ene 

etterlot kone med 7 mindreårige barn. 

Hun fikk kroner 75,- av Selvhjelpskassen. 

Den andre etterlot kone med 10 barn, 

derav 7 ukonfirmerede. Hun fikk kroner 

100,-! 

Ikke mye hjelp å få 

Etter denne ulykken, økte medlemstallet 

formidabelt, og var i 1910, økt til 2556. 

Det ble også anledning å gi midler uten å 

være medlem av Selvhjelpskassen. 

Kvinneforeninger rundt om i værene, 

samlet også inn midler til formålet, som 

man naturlig nok satte stor pris på og var 

til veldig god hjelp. Når vrakgods ble 

berget, ble dette gjerne solgt til fordel for 

Selvhjelpskassen. 

Det var ikke noe bedre hjelp å få for de 

som ble syk. I skrivelse fra medisinaldirektøren 

til amtmannen i Nordlands amt i 

anledning av spørsmålet om bidrag fra 

81

Unionsoppløsningen var viktig nok, men i 

Flakstad diskuterte man selvfølgelig også 

fiskeriene. 


stat og amt til sykehusopphold ved sanatorium 

for en fattig tuberkuløs, ble det 

uttalt at ”tuberkuloselovens forutsetning 

for sådant bidrag her ikke er tilstede, og at 

det i et sådant tilfelle vil være fattigstyret 

og ikke sundhedskommisionen som vil ta 

seg av den syke og fatte beslutning om 

82 

hvorledes der skal forholdes for at yde 

hjelp”. 

Litt om unionsoppløsningen 

I telegram fra Nordland Amt medeles at 

Stortinget har besluttet at det ved folkeavstemning 

13. aug.-05 skal avgjøres om de 

som etter grunnloven har stemmerett er 

enig i oppløsningen av unionen mellom 

Sverige og Norge.

I skrivelse av 8. aug. — anser 

Justisdepartementet det som lite sannsynlig 

at religionsbetenkeligheter ved å stemme 

på en søndag - blir ansett som lovlig. 

I herredstyrets møte 1. oktober, refereres 

telegram fra Justisdepartementet om 

folkeavstemningen som blir avholdt 12. 

og 13. nov. — ”hvor Stortinget ber om 

bemyndigelse til at la regjeringen anmode 

prins Karl av Danmark om å la seg velge 

til Norges konge”. 

Lofotfisket var Nord-Norges største 

arbeidsplass. Årlig deltok mer enn 20.000 

mann på Lofothavet. 


I skrivelse fra Justisdepartementet til amtmannen 

vedrørende spørsmål om manntallsførte 

kvinner kan la seg velge til 

skjønns- eller domsmenn, er departementet 

for sitt vedkommende tilbøyelig til å 

anta at det bør besvares benektende. I 

skrivelse fra Kirkedepartementet til for- 

83

mannskapets ordfører oplyses at lov av 

17. mai 1904 forandres til: — at ”ugifte 

Kvinder har stemmeret, naar de lever i 

Formuefellesskap med Mænd der har 

betalt sin Skat av aarlig Indtekt på minst 

kr. 300,-.” Denne lov gjelder kun stemmerett 

i landskoleloven. 

Avgifter og kontroll 

I ”Kongelig Kundgjørelse” kunne 

sognestyret i Flakstad lese at: 

”Av jord som anvendes til dyrking av 

tobak, erlegges i statskassen avgift 10 øre 

pr. kvadratmeter. Avgiften påhviler den 

der for egen regning dyrker, eller ved 

andre lar der dyrkes tobak”. 

I skrivelse fra justisdepartementet til 

amtmannen i Nordland: ”Det er ingen 

Bemærkninger til at konfiskeret 

Brændevin i små Mengder kan avhendes 

under Haand, i stedet for, ved Auktion.” 

Det erlegges Afgift for det utvundne 

Brændevin, av en hver afgjæret Væske, 

med kr. 2,53 — to kroner og femtitre øre, 

— for hver Liter beregnet 100 pst. 

Alkoholstyrke, udmaalet efterden af 

Kongen autoriserte Kontrollør.” 

Lite til nedbetaling av lån 

I 1905 var Flakstad og Moskenes en kommune. 

De to sognene var slått sammen til 

ett herred fra 1838 til 1916, og hadde felles 

ordfører og formannskap, men hvert 

sitt sognestyre. 

I 1905 var sogneprest Åmli ordfører for 

herredet. Han bodde i prestegården like 

84 

ved Flakstad kirke. Han hadde sikkert sitt 

å stri med og at det var fattigdom og 

knagre tider i året 1905, går tydelig frem 

av sogneregnskapet for det året: 

Samlet inntekter kr. 27.193,34. 

Samlet utgifter kr 22.152,04. 

Kroner 5.04I,30 var dermed disponibelt 

til nedbetaling på lån og gammel gjeld. 

Største utgifter i regnskapet var til 

fattigkassen. 

Sognekassen er tom 

Noen andre klipp fra Flakstad sogns 

forhandlingsprotokoll for året 1905: 

Styret enes om at søke lån i Norsk 

Credittbank stort kroner 500,- , til 

fullførelse av veganleggt Napp-Vareide…. 

likeledes et lån stort kroner 1.000,- til 

andre poster, — da sognekassen er tom. 

Det besluttes at gå til indkjøp av tre 

spader, til en pris av kr l,80 pr stykke, - 

samlet kroner 5,40 til bruk på veganlegget 

Ramberg-Skjelfjord, som nå startes opp”. 

En fisker fra Vareide søker ”Bestyrelsen” 

om et stipend, stort kroner 25,- for å reise 

til Island for å tilegne seg visdom om 

Islandske fiskemetoder… Etter debatt, ble 

styret enig om å avslå søknaden, ”da 

lslendingene neppe har noget at lære de 

Norske fiskerne”. 

Havner og kommunikasjoner 

Sognestyret besluttet å søke Nordland 

Amt om midler til å fjerne de største stei-

nene i Sundstrømmen, ”da en ikke 

forventer at påtenkte mudring lar seg 

finansiere i overskuelig fremtid..” Det er 

bare ved høyvann at de største fiskebåtene 

kan passere. 

Styrelsen anbefaler på det sterkeste at 

lokalskibet for ytre Lofoten, beholder sine 

anløp ved Ramberg. 

Skolesammenslåing? 

Debatten om nedleggelse og sammenslåing 

av klasser og skoler er ikke ny verken 

i Flakstad eller Moskenes. Argumentene 

er kanskje omtrent de samme. I protokollen 

står det notert: 

”Under nuværende omstendigheter, finner 

Sognestyret ikke midler til disposisjon til 

at foreta firedeling av Stranden 

(Fredvang) skole. En henstiller til skolestyrelsen 

at vente til Krysta. Marken og 

Selfjord skaffes egne egnede lokaler til 

skolebruk. 

Flakstad og Moskenes 

ut av ”unionen”. 

Elleve år etter unionsoppløsningen mellom 

Norge og Sverige 1905, ble også unionen 

mellom sognene Flakstad og 

Moskenes oppløst. Det er en helt annen 

historie. 

85

På bordet foran meg ligger en brunspettet 

protokoll med beige rygg, litt slitt av 

tidens tann, men i forbausende god stand. 

Jeg leser ”Ungdomslaget Viljen, møtebøker, 

referatprotokoller, forhandlingsprotokoller 

o. l. 1918-1924.” Enhver historieinteressert, 

spesielt de som er opptatt av 

sine røtter og egen identitet, vet hva det 

vil si å holde en gammel protokoll fra 

hjemstedet mellom sine hender. Jeg liker 

ikke det moderne ordet ’kick’ i en slik 

høytidsstund, men dessverre, det er det 

nærmeste jeg kommer for å beskrive hva 

jeg føler der jeg sitter. Hva vil jeg finne? 

Er protokollen leselig? Hvilke saker var i 

1918 aktuelle å arbeide med? Hva het 

pionerene, de initiativrike personene fra Å 

og Tind som startet laget? 

I min artikkel vil rettskrivning, tegnset- 

86 

Ungdommen 

tok spaden i egen hand … 

U/L «Viljen» på 

Å og Tind 

Nils Aagaard-Nilsen 

ting og formuleringer være identisk med 

det originale stoffet i protokollene. 

Jeg åpner protokollen fra åpningsforhandlingene 

”i en rorbod paa Aa” 1. januar 

1918, og der, med sirlig håndskrift og 

datidens rettskrivning, ordentlig og pent 

oppsatt står følgende: 

U.D.L. ”Viljens” 

Forhandlingsprotokol. 

Aar 1918 1ste Nytaarsdag samledes 

ungdommen fra Aa og Tind i en rorbod 

paa Aa til drøftelse om muligheten for 

stiftelse af et ungdomslag paa en av de to 

gaarde. Møtet aabnedes kl. 5 emd hvor 

saken utrededes og indleddes af ”baker” 

Gunnar Olsen til diskusion. 

Som dirigent utnævntes Johan Helle og

Protokollene forteller om et ungdomslag 

som tok ansvar for det meste i lokalsamfunnet. 

Foto: Nils Aagaard-Nilsen 

som sekretær Deovard Larsen. Som sak 1. 

var Diskusion om stiftelse af ungdomslaget. 

Efter en del debat og oplysninger sattes 

saken under avstæmning vilket blev 

enstemig vedtat. At stifte et Frilyndt ungdomslag. 

Af andre lag var nævnt 

Kristeligsindet ungdomslag, Sosialist 

ungdomslag og Godtemplar ungdomslag. 

Sak 2. Forslag om at inmælde laget i 

Lofotens og Vesteraalens fylkeslag vedtakes 

enstemig. 

Sak 3. Kontingentspørsmålet. Der var 3 

forslag nemlig kr 2.00, kr 1.50 og kr 1.00 

for aaret. Det blev vedtat at være kr 1.00 

og at indbetale — aarligt 0.50 øre pr 

medlem. 

Sak 4. Medlemsindtegnelse. Som 

medlemer til Laget meldte sig i alt 36. 

Sak 5. Valg paa bestyrelse. Til formand 

valgtes Gunnar Olsen med 18 stemmer, 

mot Joh. Helle der havde 13 stemmer. Til 

viseformand valgtes Kristen Larsen Tind 

med 20 stemmer, mot Oscar Kibsgaard 

der havde 13 stemmer. Som kaserer 

fungerer viseformanden. Som sekretær 

valgtes Johan Helle Tind. Som øvrige 

bestyrelsesmedlemer valgtes Aleksander 

Reielsen og Karl Vang. Som supleanter 

valgtes 1 Hagbart Vang 2 Villiam Larsen 

3 Oskar Aakran. 

Sak 6. Til Lovkomite valgtes 5 

medlemmer. 

1 Oscar Kibsgaard som formand 

2 Gunnar Olsen 

3 Hagbart Vang 

4 Gustav Vang 

5 Hansine Larsen 

Sak 7. Som Lagets arbeidsmaal foresloges 

at arbeide for eget hus (Lokale) og veien 

mellem Tindselven og Aa foreløpig. 

Muligens andre saker senere. 

Sak 8. Gunnar Olsen og Hagbart Vang 

utnævntes til at søke om at leie Bedehuset 

paa Aa til ungdomsmøterne. 

Sak 9. Ungdomslaget besluttedes kalt 

”Viljen”. Av andre navn var faareslaat 

87

”Anstabben”, ”Lysning”, ”Vesleheimen”, 

”Glimt” og ”Daggryet”. 

Sak 10. Besluttedes at indkjøpe de 

fornødne protokoler. Hansine Tind 

foreslog indsamling dertil. Vilket blev 

vedtat og utført. Det indkom i alt kr 8.16. 

Møtet hævedes. 

Deovard Larsen 

Gunnar Olsen 

Ja, slik begynner historien om UL Viljen, 

og i fortsettelsen av denne artikkelen vil 

jeg følge lagets utvikling fra dets spede 

begynnelse til det definitivt var slutt 28. 

november 1993. 

Som vi ser fra møteprotokollen 18/1 1918, 

så ble altså Gunnar Olsen, Å valgt til 

lagets første formann. Interessant er det 

også å registrere at to viktige saker, 

”arbeidsmaal”, ble prioritert i første 

omgang; eget ungdomshus og arbeid på 

veien mellom Tindselven og Å. Med hensyn 

til eget ungdomshus, så er det en sak 

som går igjen i protokollene helt frem til 

1950-tallet. Det arbeides for å få tomt, det 

søkes om midler, arkitekt i Bodø kontaktes, 

men av en eller annen grunn ble aldri 

drømmen om eget lokale for ungdomslaget 

på Å/Tind realisert. Det er også tydelig 

at veisak var viktig for de små lokalsamfunnene 

i Vest-Lofoten. Gode kommunikasjoner 

har alltid vært viktig for velstand 

og utvikling uansett hvor en bor. Det 

skjønte de forannevnte herrer og (bare en 

dame på møtet?) Hansine Larsen. Vi skal i 

det følgende se hvordan disse sakene 

utviklet seg, og hva som ble resultatet. 

88 

Reglementet var ”strengt”, det vitner syv 

retningslinjer om, og bl.a. vil jeg nevne 

punkt 1) Naar møtet er aabnet har enhvær 

at holde sig paa plads, punkt 2) Efter at 

møtet er begyndt maa ikke medlemmerne 

føre indbyrdes samtale eller paa anden 

maate forstyrre, punkt 4) Røkning samt 

spytning paa gulvet er strengt forbudt 

under møterne, punkt 7) Enhver som 

forlanger ordet bør reise sig. 

Så langt ”Reglemang for Ungdomslaget 

”Viljen”. 

Et velordnet og godt lag, uansett hvilket, 

må selvsagt ha sine lover. Når jeg leser 

gjennom de 20 paragrafer for UL Viljens 

retningslinjer, så er jeg imponert over hva 

initiativtakerne klarte å formulere av gode 

og fornuftige ”Love for Ungdomslaget 

”Viljen”. I så måte er § 1 et godt 

eksempel på hvilke overordnede mål 

ungdomslaget skulle arbeide etter: 

§ 1 Ungdomslaget ”Viljen” vil sætte sig 

som formaal at samle frisindet ungdom til 

arbeide for folkeopplysning, Kultur og 

sociale saker. Arbeide for folkeoplysning 

paa kristelig og national grund og vække 

sans for kulturelle og sociale spørsmaal 

Vel 14 dager etter det konstituerende 

møtet, ble det første ordinære møte 

avholdt ”19de Januar” med 41 

medlemmer til stede. Sigurd Ramstad og 

Iver Aakran ble valgt til styremedlemmer, 

og programkomiteen besto av Deovard 

Larsen, Hansine Larsen, Andrea Ramsta, 

Anna Olsen, Hjalmar Gloppen, Lauritz

Larsen. Johan Helle var ”skrivar”. 

Medlemslister fra de første årene, finnes 

dessverre ikke. Full dokumentasjon over 

UL Viljens medlemmer finner vi først fra 

og med 1943. 

I sak 5 fra ovennevnte møte står bl.a. 

følgende: Hva er hovedbetingelsen for at 

Laget kan bestaa? Det ble satt av time til 

dette spørsmålet, og ”der diskutertes en 

del, men dog alt for lite da der var saa faa 

som vilde delta i diskusjonen.” 

Den ”10de Feb” ble nytt møte avholdt. 

Interessant er det å merke seg at ”veisa- 

Dette gamle bildet fra Åkervika viser 

også ”veien” gjennom Findsura. 

Bildet har vi lånt av Nils Aagaard-Nilsen 

ken” er sentral. Ovennevnte Deovard 

Larsen kommer med forslag om ”at laget 

skulde forsøke at insamle kr 100.00 som 

da kunde avsættes til Veien”. Utlodning 

av gjenstander for å styrke et lags økonomi 

var heller ikke ukjent for UL Viljen. 

Det ble nemlig besluttet å samle inn penger 

til kjøp av ”forsjelige gjenstande”, og i 

den komiteen var ”Lauritz Larsen Alf 

Nilsen, Hansine Larsen, Andrea Ramsta.” 

89

Som dere ser, så er veisaken på dagsorden, 

og det er et prosjekt som holdes 

varmt i mange år. På møtene er veien stadig 

nevnt, noe som vitner om hvor viktig 

denne saken på denne tid var for lokalsamfunnene 

Tind og Å. Innsamling til 

saken forekommer ofte. Søndag den 12te 

Mai 1918 leser vi bl.a. at de indkomne 

penger ved numersalg skulle gaa til 

veien.” Mandag, 29/9 1919 blir det på 

medlemsmøte oppfordret til ”massemøte”. 

Her blir det dessuten opplyst ”om faa 

amtsbidrag til veien Tind og Aa.” Ja, 

utbygging av veien Tindselven – Aa er så 

viktig at eget fond blir opprettet, det samme 

gjelder byggesaken. På det 25. møtet i 

lagets historie blir lagets økonomiske 

status tatt opp, og her nevnes bl.a. 

”Byggefonne Kr 575,00, Veifonet Kr 

220,00.” 

UL Viljen hadde for øvrig mange andre 

saker på dagsorden, og i protokollene kan 

en lese om flaggsak, redningssak, hjelpekasse, 

arbeidsledighetskomite, veisak, 

byggesak, støtte til forskjellige humanitære 

formål (sanitetsforening og sykestue), 

tuberkulosesaken, avholdssaken, 

skogplanting, støtte til skoleungdom, 

idrettsplass for å nevne noen. 

Jeg legger likevel merke til sak 4 som ble 

tatt opp på møte søndag, 12te mai 1919. 

Det ble faktisk besluttet ”at indsende 

resolusion om at faa Leohard Næss til 

Biskop i Troms stift.” Ikke har jeg hørt 

om biskop Næss, ei heller finner jeg noen 

begrunnelse for forslaget. Ett er likevel 

sikkert; veteranene i UL Viljen er tydelig- 

90 

vis godt orientert om hva som skjer også 

utenfor bygda. 

Idrett og sportslige aktiviteter har alltid 

vært viktig i små lokalsamfunn. ”En sunn 

sjel i et sunt legeme” var motto for mangt 

et ungdoms- og idrettslag. Engasjementet 

var mangfoldig med andre ord. Det viser 

bl.a. en henvendelse fra Sørvågen 

ungdomslag angående idrettsplass på 

stedet. I brevet blir det spurt om ikke 

ungdomslaget Viljen vil ”opføre et 

skuespil til indtægt til Idrætsplads i 

Sørvaagen.” Det ble nedsatt en egen 

”Idrætskomite” som skulle utrede saken. 

At det var viktig å skolere ungdom, gi de 

utdanning og kunnskaper, var en gryende 

erkjennelse blant store deler av befolkningen 

i siste halvdel av 1800-tallet, og 

ikke minst etter at stemmerett for alle var 

innført i første halvdel av 1900-tallet. 

”Kunnskap er makt”, sier et gammelt 

visdomsord, og det forsto også de som 

styrte UL Viljen. Det ser vi i protokollen 

fra et møte søndag, 24. august 1919. Der 

foreslår Oskar Kibsgaard ”at Laget 

skulde yde 300 kr. (….) til to av de av 

lagets medlemmer som vilde reise paa 

Folkehøyskola nu i høst, 150 kr. til hver.” 

Folkehøyskoletanken er gammel, 

(Grundtvig), og skolen hadde som formål 

å gi voksen ungdom videre 

allmenndanning. Antakelig er 

”Folkehøyskola” Kabelvåg Folkehøyskole 

som for øvrig ble opprettet i 1901. 

Søndag, 7/9 samme år ble det på et møte 

diskutert hva nettoen etter en fest skulle

enyttes til ”da der ikke er indkommet 

noget andragende fra nogen 

skolesøkende.” Det ble gitt kroner 25,- til 

”Aa sanitetsavdeling til indkjøp av en 

sykekurv.” Resten skulle ”indsættes paa 

byggefonnen.” 

Det sosiale er nok viktig når folk melder 

seg inn i lag og foreninger, å gjøre noe 

sammen styrker lagånden, og slik var det 

også i UL Viljen. På møtene ble det ofte 

diskutert både fester og utflukter. Når jeg 

blar i protokollen, finner jeg søndag, 22. 

juni 1919 under sak 4: ”Ungdomslagets 

utflugt Diskutertes. Blev foreslot og vetat 

at tage utflukt til Lillevaagen paa Helle og 

at medlemerne skulde tage mat med sig 

og ungdomslaget spandere Cocolade og 

melk.” Når jeg i dag, anno 2004, ser 

overflodssamfunnet på sitt verste, så blir 

jeg faktisk beveget når jeg leser 

ovenstående. Så enkelt, så flott, så 

rørende. De hadde lite på den tiden av 

materielle goder, men jeg tror de gledet 

seg desto mer når de kunne samles om 

felles oppgaver. Ja, som en Å-væring 

skrev i et brev fra Tønsberg (antakelig 

utflyttet) til UL Viljen: ”Paa fæstan hadde 

vi det sabla skøyent.” 

I juli samme år ble det fra Ludolf Larsen 

foreslått ”at tage utflugt til Dypfjord.” 

Året 1920 ser ut til å ha vært et vanskelig 

år for UL Viljen. Først den 29/8 ble det 

avholdt møte, og på generalforsamlingen 

2/1 1921 på Tind ”i bu nr. 3” var det 

faktisk diskusjon om nedleggelse av laget. 

Det ble imidlertid forhindret, og til ny 

formann ble valgt Alf Nilsen, Å. UL 

Viljen skulle fortsatt ha livets rett i 

mange, mange år. 

Når jeg gjennomgår møteprotokollene, så 

ser jeg at kulturelle aktiviteter i hele 

perioden 1918-1993 har vært viktige 

innslag på møtene. Opplesning, sang, 

skuespill (revy), skrønekvelder. Gamle 

sagn fra Lofoten står bl.a. nevnt, dessuten 

opplesning fra Norges historie. Allerede 

tidlig i lagets historie ble ”10 stk Seips 

visebøker kr 6,50” innkjøpt. Søndag den 

28de April står det at ”Ludolf Larsen 

oplæste et stykke der bar overskriften ”I 

livets skole.” Han foreslo samtidig at laget 

”skule innkjøpe en del Læsestof til 

underholdning og han faareslog at kjøpe 

Per Sivles samlede værker. Men da 

oplystes av Alf Nilsen at boken kostet kr. 

22.00 falt forslaget.” Anna Gloppen 

anbefalte å abonnere på Norsk ungdom 

”da det indeholdt mange gode stykke til 

oplæsning.” I samme møte oppfordret 

Oscar Kibsgaard ”at de medlemmer som 

vilde skulle samles en kveld for at lære 

tonerne i ”Seips” Visebok.” Personlig er 

jeg mektig imponert over hva våre 

forfedre greide å skape av trivsel i en liten 

bygd så tidlig på 1900-tallet. Det var 

kulturengasjerte personligheter som 

kanskje selv aldri fikk anledning til 

skolegang. Et gammelt ordtak sier: Det 

går mangt et presthau i skogen, og i det 

ligger det mye visdom og sannhet. 

En annen sak som fanget min oppmerksomhet 

stammer fra ”Fredag den 1-11 

1918.” Her ble det nevnt en avis med tit- 

91

telen ”Glimt”. ”… en Haandskreven Avis 

inden Laget som skulde hete ”Glimt.” 

Første redaktør ble Oskar Kjibsgaard. På 

møte 24/11 ble følgende personer utnevnt 

til å skrive i avisen: Alf Nilsen, Ludolf 

Larsen, Martnes (?) Bernhartsen, Ragna 

Tomasen, Hilda Helle.” Det ser ikke ut 

for at det var den store aktiviteten med 

hensyn til avisen, for senere, 19/1 1919 

ble det spurt etter bladet. Daværende 

redaktør Ludolf Larsen ”oplyste at han 

have ikke faat noget stoff til det før nu 

netop da fik han et stykke.” Senere utpå 

vårparten ble Hilma Jensen valgt til ny 

redaktør, og ”I Aug. ble det læst fra Glimt 

av Hilma Jensen.” Søndag, 21/1 1922 

leser jeg under sak 7: ”Deovart Larsen 

deklamerte ett digt av Vinje. Så opleste 

han ett nummer av ”Glimt” som var 

utkommet å som vandt stort bifall.” For 

øvrig nevnes den håndskrevne avisen 

”Glimt” i årene som kommer, om enn 

ikke så titt. Det skrives i den, det leses 

opp på møtene. Kreativiteten så ut til å 

være stor. Dessverre er denne 

”Haandskrevne Avis” i dag kommet bort. 

Jeg er overbevist om at avisen ligger ett 

eller annet sted uten at folk er klar over 

det. Å-væringa! Leit i skuffa og skap, på 

loft og i kjeller. Kanskje finn dokker den, 

og eventuelt andre saker fra UL Viljens 

tid. Tenk om Fiskeværsmuseet på Å 

kunne innlemme en slik ”skatt” i sine 

arkiver? 

Litteratur- og sanginteressen ser ut til å ha 

vært stor hos medlemmene. I protokollene 

nevnes Seips sangbok, Per Sivles samlede 

værker, Vinje og mange av de kjente 

92 

og kjære sangene som sto i Seips sangbok. 

I en av protokollene står det at UL 

Viljen ville kjøpe flere av Seips bøker, 

men i et brev fra Rødsand, Svolvær 

skrives det at boken ikke lenger er å få 

kjøpt. Det ble diskutert ny bok, men 

resultatet vites intet om. Kanskje var det 

Mads Bergs sangbok som avløste Seips? 

Søndag, 13/11 1921 ble det igjen holdt 

møte, denne gang på Å bedehus. En sak 

som vekket min interesse var sak 4 om 

”Arbeidsledighedskommiteen.” Komiteen 

skulle sette i gang veiarbeid (nødsarbeid) 

”vest om Tindselven.” Det ble besluttet 

”at sæt to mann i arbeide hvilket blev 

overlat til ungdomslagets bestyrelse at 

utkaare blant de mest trengende.” Som vi 

skjønner av dette, så var UL Viljen 

engasjert på mange felt, ikke minst når 

det gjaldt bygdefolkets ve og vel. 

Som vi kan se fra protokollene, så arbeider 

UL Viljen fremdeles utrettelig mot 

sine mål, selv om utflukter, ungdomsfester/eldrefester, 

juletrefester, dansetilstelninger 

og kulturelle innslag også var på 

dagsorden. De nevnte tiltakene var selvsagt 

med på øke trivselen og samholdet i 

småbygdene vest i Lofoten, og i vanskelige 

tider var kanskje slike arrangementer 

mer enn nødvendig for å opprettholde en 

viss optimisme i en ellers hard hverdag. 

Den 10. mai 1923 ble det på et 

medlemsmøte foreslått å gi 1/3, 

”tredjepart” av inntektene fra en fest til 

”Redningssaken.” Bygdene Å og Tind 

hadde mange fiskere som på denne tiden

hadde et strabasiøst og farlig yrke, så det 

er slett ikke merkelig at redningssaken nå 

blir tilgodesett med midler. 

Veisaken er ennå ikke ute av verden. Nei, 

Søndag, 10de juni 1923 er igjen denne 

viktige saken oppe på et møte på Tind. I 

sak 5 står følgende protokollført: ”Der 

blev snakket om hva ungdomslaget skulle 

ta sig til å arbeide med, nu i sommer. Der 

bestemtes å ta til en kvell å få i stand 

veistykket her bortved Tindselven, å bere 

grus dit, så det blev litt bedre fremkommelig.” 

For å få flest mulig av medlemmene 

med på denne ”dugnad”, ble det 

”lokket” med servering av ”cokolade.” 

Ett er sikkert; det ser ikke ut som om 

noen der ute var redde for å ta i et tak. For 

å få noe til, måtte man trå til å hjelpe så 

godt en kunne. Lediggang er som kjent 

heller ikke bra. 

Jeg vil også nevne en ørliten kuriositet 

som kom opp på UL Viljens 46. møte på 

Tind, 7de oktober 1923. Under sak 2 ble 

det lest opp et brev fra en skolebestyrer 

Wiklund ”om vi ville ha løvejegeren (!!) 

Brodtkorb til å komme hit å holde foredrag.” 

Ja, det står løvejegeren av alle ting. 

For en kontrast. Her skulle altså staute, 

hardbarka fiskere få høre om løvejakt! Om 

han kom, sier protokollene intet om! 

Synes denne lille historien er fornøyelig. 

Det som dominerer UL Viljens virksomhet 

i perioden 1926 til ca. 1935 er den 

såkalte ”Hjelpekassen”. I et møte 23/12 

1926 dukker spørsmålet om hjelpekasse 

for første gang opp. Det skal være en hjel- 

pekasse ”til fatige og trængende” står det 

i protokollen. De som kjenner til norsk 

historie, vet at landet nå var inne i en 

meget vanskelig økonomisk periode. 

Nødsarbeid, tvangsauksjoner og 

elendighet preget folks hverdag, Å og 

Tind var heller ingen unntak. Ved 

gjennomgang av protokollene fra denne 

tiden, så ser en at UL Viljen støttet mange 

med økonomiske midler i disse tunge 

årene. Det refereres også til takksigelser i 

brev fra personer som har fått lagets hjelp 

Aktiviteten i laget ser ut til å ta seg opp 

fra 1934 etter en nokså stille periode, der 

hjelpekassesaken var fremste sak. 

Ungdomshussaken og tomtespørsmålet 

skulle nå bli de dominerende sakene 

utover 1930-tallet. I følge protokollene 

tok den mye av UL Viljens tid. 

Tomtespørsmålet måtte først avklares 

med grunneierne, og først og fremst var 

det samtaler med C. P. Ellingsen og 

Nelson Eliassen. På møtene var det 

fremdeles optimisme. Tomt, tegninger, 

kostnader ble diskutert. Ja, til og med 

aksjetegning ble vurdert som ett alternativ 

for å få finansieringen i orden. 

Søndag, 26/5 1935 er tomtesaken på sakskartet 

igjen, og nå debatteres 

ungdomshusets beliggenhet. Det kom inn 

forslag både på Vasshammaren og 

Tindshalsen. Det ble enighet om å søke 

om tomt på Tindshalsen. Men aner vi et 

slags mismot i forsamlingen? Tomtesaken 

har versert i laget i snart tyve år, og det 

virker som om laget stanger hodet mot 

veggen. Saken skal undersøkes på nytt. 

93

2 år går, og på et møte i laget 15/1 1938 

opplyser Alfon Holmen ”at de hadde 

snakket med Ellingsen Aa og hadde fått 

loving på tomt.” Et gjennombrudd? Nei, 

det kom et lite tilbakeslag lørdag, 9. 

oktober 1938. Nå ble det opplyst på møtet 

at Ellingsen hadde foreslått ”at laget 

skulle få sig tomt enten hos Arnt Nilsen 

eller hos Paul Åkran.” At tomtesaken nå 

hadde høyeste prioritet i UL Viljen, viser 

vedtak på møte 10/12 1938. Nå ble 

veipenger nedprioritert til fordel for 

tomtspørsmålet! På et møte, 3/11 1944, 

ble det likevel vedtatt ”å gruse veien 

gjennem Tindsura.” Den 15/9 1945 blir 

det nå foreslått at det såkalte veifondet 

”sku inngå i det stående husfon og at vi 

sku arbei utelukkende får hus.” Etter dette 

møtet er spørsmålet om vei definitivt 

borte fra protokollene. Nå ble veibygging 

etter hvert et offentlig anliggende. Men 

når jeg tenker på alle de som krauma og 

sleit i sitt ansikts sved med stein og grus 

på veistrekningen Tindselven-Aa, så blir 

jeg full av respekt for det de gjorde. 

Krigen kommer til Norge, men livet ute 

på Å og Tind går tilsynelatende sin vante 

gang. Jeg må nevne at det i protokollen 

den 13/10 1943, står følgende: ”UL 

Viljen stiftet den 13/10-43 Sangkoret 

”Nattergal”. Anders Lie Sørvågen skald 

lede det.” Møtevirksomheten under krigen 

var nok begrenset, og i 1941 f. eks. var 

det bare 2 møter. I rapporten står det bl.a. 

”et dårlig år for ”Viljen”. Men en ting 

forundret meg oppriktig, og det var at UL 

Viljen både åpnet og avsluttet møtene 

under krigen med ”nasjonale” sanger: Ja, 

94 

vi elsker dette landet, Gud signe vårt dyre 

fedreland, Gud signe Noregs land. Det var 

nesten konsekvent gjennomført, og det 

rare er at okkupasjonsmakten ikke 

reagerte. En henvendelse fra Lensmannen 

som ville ha en liste med navnene på UL 

Viljens medlemmer, fikk likevel noen av 

medlemmene til å reagere. De ville ha en 

forklaring fra Lensmannen, og i protokollene 

finner jeg ikke mer om saken. Alt 

tyder på at det var en udramatisk henvendelse, 

og at det neppe hadde noe med at 

UL Viljens medlemmer sang fedrelandssanger 

under krigen. 

Møtene i UL Viljen måtte holdes i buer 

på Tind, på kafeen på Å, i private hjem. 

Derfor var drømmen om eget lokale en 

drivkraft i UL Viljens lange historie. Det 

mangler dessverre en protokoll for årene 

1948 til 1962, men i en egen mappe finner 

jeg noen løsark fra 1950-tallet. På ett 

ark står det ”Raport for året 1951. Der er 

behandlet 15 saker, hovedsakelig angående 

hus.” Det er tydelig at hussaken har 

hatt prioritet i 1951, for i et brev av 21/6 

1951 har UL Viljen ved Nils Langvåg 

søkt om et lån på kr. 30.000,-. Svaret fra 

banken er negativt. Men på et ”Møte i bu 

no 6 på Aa, den 14/2-54” leser jeg i 

protokollen: ”Formanden pekte på at han 

hadde hørt at transporten og ong (?) skulle 

gå sammen om husspørsmålet.” Er det 

her drømmen om ungdomshus på Å/Tind 

faller i grus? For etter 1954 kan jeg ikke 

se at denne saken er oppe til diskusjon i 

laget mer. Det vi med 100 % sikkerhet 

kan fastslå, er at ungdomshus på Å aldri 

ble reist. Uvisst av hvilke grunner. Et av

de sentrale mål for UL Viljen fra første 

dag, ble altså aldri realisert. Det måtte 

være en stor skuffelse for de som i en 

årrekke hadde arbeidet og argumentert for 

saken i møte etter møte. Vedtak og 

komiteer, tegninger og søknader, møter og 

diskusjoner. Alt forgjeves. 

Fra 6/1 1962: (”UL Viljen holdt 

generalforsamling på Kafeen på Å den 

6/1 1962.” til 21/11 1964 (møtet holdt i 

Roald Tuvs bu) blir det ført protokoll, om 

enn noe ufullstendig. Ennå synges de 

Fra Åhavna. I forgrunnen ser vi 

Tindhalsen (grustak) og Findsura (vei). 

Begge nevnt i protokollen til U/L 

”Viljen”. 

Bildet har vi lånt av Nils Aagaard-Nilsen 

gode, gamle sangene, men referatene blir 

kortere og kortere, medlemmene færre og 

færre. Nå snakkes det om å selge inventar, 

det var lite penger i kassen, og det ble 

diskutert innsamling til barnefesten til jul. 

Det ser dystert ut for det gamle laget. 

95

Medlemslistene for UL Viljen er imidlertid 

pent og ryddig ført i perioden 1943 til 

1965. Medlemstallet ligger ganske høyt i 

hele perioden, med en topp i frigjøringsåret 

1945 på 127 medlemmer. Så kommer 

en tiårsperiode fra og med 1966 til og 

med 1974 der medlemslister ikke er ført, 

uvisst av hvilken grunn. Siste året med 

fullstendig medlemsliste for UL Viljen er 

1975. Nedturen for laget var nok begynt. 

I en protokoll finner jeg noen løsark. Der 

står det Protokoll U/L Viljen Å 28/11-93. 

Her står det følgende: Bjørnar Jensen ble 

valgt til ordstyrer. Det møtte 12 personer 

på møtet på Å bedehus. Siste formann var 

Are Martinsen. Sak 2/93: Laget U/L 

”Viljen” legges ned: Dette ble enstemmig 

vedtatt: Lillian Hansen, Kjell Gunnar 

Hansen, Bjørnar Jensen, Karen Else 

Jensen, Kari Reielsen, Eldis Reielsen, 

Anne Olsen, Agnes Larsen, Rune 

Pedersen, Ernst Cato Nilsen, Ågoth 

Kvalvik, Are Martinsen. 

96 

Deretter ble det diskusjon om lagets 

midler, og forslag fra Are Martinsen ble 

vedtatt: Midlene fordeles med 1/3 til Tind 

lekeplass og 2/3 til Å Bedehusforening. 

Under sak 6/93 skulle lagets eiendeler og 

protokoller fordeles: ”lydband, stoler og 

bord, forsterker (borte), protokoller 3 stk.” 

Det kom forslag fra Eldis Reielsen. ”Alt 

tilfaller Fiskeværsmuseet, Å.” Enstemmig 

vedtatt. Deretter ble protokollen for det 

aller siste møte i ungdomslaget Viljen 

underskrevet av samtlige fremmøtte 

medlemmer. 

UL Viljen som ble startet 1/1 1918 og 

som hadde betydd så mye for folk på Å 

og Tind opp gjennom årene, fikk sitt 

endelige punktum 28/11 1993. 

En 75 år gammel kulturinstitusjon gikk 

dermed inn i historien.

Fjelløyene rundt Røst er viden kjent for 

sitt yrende fugleliv. Her hekker enorme 

mengder av sjøfugl, og folk kommer 

langveis fra for å oppleve disse fjellene 

hvor tusener på tusener av fugl i løpet av 

noen vår og sommermåneder ruger fram 

nye avkom. 

Men blant dette eventyr av vingeslag og 

fugleskrik, ruver et av fjella dødt opp av 

havbrenningene. Det er Stavøya. Her 

hekker ingen av fugleartene som har vært 

så kjærkommen for kystens befolkning. 

Bare ørn og ravn klorer seg fast mellom 

klippene, men det sies at det for lenge 

siden var et yrende fugleliv på Stavøya. 

På denne tiden bodde det en fisker på 

nordsiden av Stavøya. Det var en arbeidsom 

kar som ikke var redd for å ta i et 

Fjelløyene utenfor 

Røst rommer mange 

hemmeligheter 

Da fuglene forsvant fra 

Stavøya 

Bjørnar K. Meisler 

tak. Her ute på øya levde han godt på det 

naturen ga han, for han hadde kort vei til 

rike fiskeplasser, og fjellene var dekt av 

fugl. 

Fiskerens strev lønte seg, og etter hvert 

reiste han til fastlandet for å handle seg ny 

og større båt. Der møtte han to søstre. 

Den yngste fortapte han seg i, som man 

sier, og da båtkjøpet var unnagjort, seilte 

han hjem igjen med ny firroring og ei 

kone om bord. Jenta hadde blitt advart av 

søsteren mot å ende opp som fiskerkone, 

for det var et liv i slit og savn, mente hun, 

men jenta lot seg ikke overtale og reiste 

med fiskeren ut til Stavøya. 

Nå gikk det mange år uten at søstrene så 

hverandre, men så passet høvet seg slik at 

storesøsteren på fastlandet skulle få ta seg 

97

en tur for å se til søsteren på Stavøya. 

Hun ventet å komme til usle og karrige 

kår der ute i havgapet, men et helt annet 

syn møtte henne da hun kom i land på 

øya. På bergene stod fiskehjellene tunge 

av tørrfisk klar til å seiles med jekt til 

Bergen. Ved brygga stod tønne etter tønne 

fulle av lever og rogn, og på bryggeloftet 

glinset det i saftig kveiterekling. Inne i 

bua viste lillesøsteren henne stamper og 

kurver fylt til randen av måseegg, sekk på 

sekk som lå fulle av ederdun, og i flere 

tønner var det nedsaltet både lundefugl og 

skarv. Og i tillegg var det både sauer og 

kyr som beitet et stykke fra husene. 

I alt var det bare velstand og overflod som 

møtte søsteren fra fastlandet, og hun 

måtte innrømme at lillesøsteren levde 

godt sammen med fiskeren på Stavøya. 

Men etter hvert som dagene gikk og 

bordene ble dekt av den ene kosteligste 

rett etter den andre, ble storesøsteren mer 

og mer misunnelig over sin søsters lykke. 

Kvelden før hun skulle reise, listet hun 

seg ut etter at de andre hadde sovnet. Hun 

gikk bort fra husene og opp i fjellsiden 

hvor lundefuglene hadde gravd sine reder 

som huleganger i gressbakken. Her dro 

hun en lunde ut av redet sitt og begynte å 

lese besvergelser over fuglen. Da dette var 

gjort, satte hun fyr på lundefuglen, og 

mens den hjerteskjærende skrek av 

smerte, slapp hun den flaksende som en 

brennende fakkel i fjellet. 

Etter dette forsvant all nyttefugl fra øya, 

bare ørn og ravn ble værende, og stein og 

98 

Hun gikk fra husene og opp i fjellsida… 

Illustrasjon: Bjørnar K. Meisler 

tufter er det eneste som er igjen etter 

menneskene som bodde på Stavøya. 

Gullura i Austdalen 

I dag er det bare tufter igjen etter 

naustene og husene til de som i gammel 

tid bodde i Storfjellet ved Røst. 

Under en snøstorm forliste en gang et 

skip her ute. Mange av mannskapet klarte 

å berge seg i land, men da folket i 

Storfjellet fant ut at skipet brakte med seg 

en stor last med gull, drepte de alle 

overlevende. Også ei dame med et lite 

barn på armen overlevde forliset, og hun 

tryglet og ba for livet til seg og barnet sitt. 

Hvis hun fikk beholde livet, skulle hun 

aldri nevne den udåden som var blitt 

begått, men av redsel for at hun ikke kom 

til å holde ord, ble også hun og barnet 

slått i hjel. 

Men gleden over gullasten ble kort. Den 

var plassert på en gressvoll over flomålet 

og skulle akkurat til å fordeles da fjellet 

raste ut. Hele skatten ble begravd under 

store steiner. 

Mang en lykkejeger har i årenes løp lett 

etter denne skatten i Gullura, men 

steinene er så store, og underlige ting har 

rammet de som har lett etter skatten. Flere 

skal ha funnet en hund uten skinn i ura, 

og når de har tatt etter den for å kaste den 

unna, har hånden deres blitt lam. Denne

100 

Det er mange som har sett kvinnen med 

barnet… 

Illustrasjon: Bjørnar K. Meisler 

hunden skal være skipshunden som også 

ble tatt av dage etter forliset. 

Kvinna med barnet på armen er det 

mange som siden har sett gående der i 

ura. Hun kalles blant røstværingene for 

Austdalskjerringa. 

Kua i Huldreberget 

Hildar fra Klakken var kirketjener på 

Røst. En dag han skulle til statsbrønnen 

ved Hulderbergan, åpnet plutselig hele 

berget seg foran han, og ut kom ei jente 

med en stor bøling kyr som hun skulle ut i 

marka med. Hildar grep i sin forfjamselse 

etter kniven og fikk kastet den over ei av 

kyrne. Kua ble stående igjen da den hadde 

fått stål over seg, men både jenta og resten 

av bølingen forsvant i løse lufta. 

Denne kua hadde Hildar i mange år, og 

det var ei ualminnelig god melkeku. 

Fortelleren av denne historia visste med 

sikkerhet at denne historia var fakta, for 

han hadde med egne øyne sett avkommet 

etter denne kua: Den var hvit med noen 

spesielle flekker. 

Det meste av Hulderbergan på Røst ble 

senere sprengt vekk under veibygging. 

Da farfar støpte lys i bua 

En høstdag under krigen stod min farfar,

Harry Meisler, nede i bua på Inndyr på 

Røst, og støpte lys. Strømmen kom ikke 

til Røst før tidlig på 1950-tallet, og det var 

vanlig å støpe lys etter at slaktetida var 

over. 

Det regnet og blåste utenfor, men inne i 

bua var det tørt og godt. Farfar var alene i 

bua, og stod opptatt med lysstøpinga da 

det plutselig banket flere ganger på 

buvinduet. På utsiden av glasset så han en 

hånd fra en mørk, grå vindjakke som 

pikket på ruta, og han sa høyt: - Bærre 

Et eventyrland bruker mange å kalle 

Røstøyene. 

Bilde fra ”Røstkalenderen” 

kom inn, førr e é ikke redd dokker! Han 

trodde det var hans svoger, Hilmar, som 

ville skremme han. Men ingen kom inn. 

Farfar gikk da ut i budøra for å se etter 

hvem det var, men utenfor var det ikke en 

levende sjel, og enda han både ropte og 

lyttet, verken så eller hørte han noe 

menneske. 

101

Han gikk inn i bua igjen og tenkte som så 

at sett feil det hadde han ikke gjort, men 

den som hadde prøvd å skremme han, 

skulle i alle fall ikke bli lønnet med å se 

han redd. Så han fortsatte lysstøypinga 

som om ingenting hadde skjedd, og 

gjorde seg ferdig med arbeidet før han 

gikk inn for å spise kveldsmat. 

Ved kveldsbordet spurte han min farmor, 

om Hilmar, hennes bror, hadde vært der, 

men nei, Hilmar hadde ikke vært der, og 

ingen andre heller. 

Mens de satt og pratet om dette, banket 

det på kjøkkendøra, og inn kom en 

regnvåt kar som het Oskar. De ba han 

sette seg slik at han kunne få seg en 

kaffetår, før han la fram ærende sitt. Jo 

takk, kremtet han, han ville bare høre om 

han kunne få kjøpt noen lys av farfar, for 

hans mor hadde dødd denne kvelden. 

Nå kunne farfar forstå hva slags hånd som 

hadde pikket på buvinduet mens han støpte 

lys. Han husket at han ofte hadde sett 

Oskars mor nettopp i en mørk, grå vindjakke. 

102 

Rikdommen til 

Pettersen på Glein 

På Røst gikk det sagn om at det skulle 

være gull på Mælholmen utenfor 

Sandøya. 

Pettersen var fra Glein på Dønna. På 

1930-tallet hadde han fiskebruk på 

Kårøya på Røst, og her drev han med 

fiskekjøp hver vinter. Pettersen på Glein, 

som røstværingene kalte han, hadde stor 

gård på Dønna, men direkte rik visste alle 

at han ikke var. 

Nå var det en vinter, og man merket at 

Pettersen på Glein plutselig var blitt så 

ualminnelig bemidlet. Noen sa de hadde 

sett han ro ut til Mælholmene om nettene. 

Det ble sagt at han der hadde funnet 

gullstenger i jorda fra fjerne tider. Dette 

gullet hadde han fått med seg hjem til 

fiskebruket på Kårøya. Han hadde gjemt 

gullet i trantønnene slik at han fikk fraktet 

det usett fra Røst. 

Brygga på Kårøyskjæret stod helt til 

1980-tallet, før den raste ned under en 

storstorm. 

Etter historier fortalt av Gunnvor og 

Harry Meisler.

Lofotøyene har fra tidenens morgen ligget 

som en revehale vestover mot storhavet. 

Ganske store sprang mellom hver øy, og 

lange fjordarmer som skjærer seg inn, har 

vanskeliggjort all nødvendig ferdsel 

mellom øyboerne. Ikke minst var uvær og 

sterk straum et stort hinder da småbåter 

var det eneste alternativ. 

Som ellers langs kysten i vårt langstrakte 

land, var sjøen allfarveien for den ferdsel 

som pågikk der annen forbindelse manglet. 

Og Lofoten var intet unntak i så henseende. 

Først etter nittenfemti årene ble 

tanken om regulære bilfergeruter tilknyttet 

vei, født. Og i lang tid før organisert 

skyss med motorbåt ble opprettet, måtte 

enhver som hadde et nødvendig ærende 

over til naboøya, ordne seg med robåtskyss, 

og etter hvert med hjelp fra dem 

Lofoten er et øyrike, 

der fergene har hatt 

sin store plass 

Lofoten 

— et fergerike 

Jens A. Gjertsen 

som hadde anskaffet seg båt med motor. 

Og mange er historiene om dem som med 

nød og neppe klarte å mestre straumbrått 

og vind i et forsøk på skyss av farende 

folk. Kravet om tryggere ferdsel fra øst til 

vest i Lofoten, ble etter hvert et folkekrav 

som omsider ga resultat. 

Etter 1950 begynte så smått veibyggingen 

for å få landverts forbindelse innen regionen 

å skyte fart. Og dermed var behovet 

for bilførende båt tilstede, der vei var ført 

frem til egnet plass for anløp. Og da ble 

Lofoten Fergeselskap stiftet. Det skjedde i 

1955. 

Starten 

Den første strekningen som ble satt under 

trafikk, var Gimsøystraumen, og der ble 

fergeleiene lagt til henholdsvis Lyngvær 

103

104

Det var fergene som bant Lofotøyene 

sammen. Fergeturene var også en 

naturopplevelse – for turistene. 

Bildet har vi lånt av R. Norman 

og Smorten. Og der kom fergetrafikken i 

gang 1. desember i 1955, og ble i første 

omgang betjent av ”Lofotferge l”. 

I november 1981, ble bruforbindelsen 

ferdig på den strekningen. 

Gimsøy fikk også sin forbindelse til fergestedet 

Sundklakk. Skipper Arne 

Simonsen, bosatt på Smorten, var den 

som åpnet denne strekningen, med de få 

avgangene som behovsmessig ble fastsatt 

i begynnelsen. 

Pensjonert fergeskipper, Ragnvald 

Normann, bosatt i Svolvær, var en av dem 

som fikk være med fra starten av, og han 

beretter fra et langt yrkesliv i tjeneste i 

flere av sambandene i Lofoten. 

Etter oppstart på Gimsøystraumen, sto da 

Nappstraumen for tur, og i 1956 ble rute 

satt i gang mellom Napp og Lilleeidet. 

Ferga som skulle inn på den strekningen, 

fikk navnet ”Lofotferge II”, bygd i Risør, 

og ble seilt nordover av Ragnvald 

Normann. Der fungerte han som skipper 

helt til tunnel under Nappstraumen ble 

ferdig i juli i 1990. For å belyse mangelen 

på avløsning ved oppstart, kan Normann 

fortelle at på de tre høstmånedene i 1956 

kom han seg ikke heim til familien i 

Svolvær en eneste gang. Så ut på vinte- 

105

”Lofotferge III” ligger velpyntet på Napp 

da kong Olav åpnet Lofotveien 1. august 

1962. 


ren, året etter, leide han og hans familie 

hus på Napp. 

Men etter hvert som tiden gikk ble det 

mer orden på vakter og avløsning. 

Lofoten Trafikklag 

Så ble da Lofoten Fergeselskap involvert i 

busstrafikk, og det første kjøretøyet i den 

kategorien ble innkjøpt fra Karl 

106 

Gustavsen på Gimsøya. 

I 1959 - 60 ble selskapet omstrukturert, 

og fikk så navnet ”Lofoten Trafikklag 

A/S”. Samtidig med dette ble det 

anskaffet en ferge til, og den fikk navnet 

”Lofotferge IV”. Den ble satt inn i 

sambandet Festvåg — Henningsvær. 

Egentlig skulle ”Lofotferge III” først 

være i drift på strekningen Hamnøy - 

Reine, men fergeleiene ble ikke ferdige 

før i 1963. Da først kom ”Lofotferge III”. 

Den ble satt inn på strekningen Smorten - 

Lyngvær, og byttet ut med

”Lofotferge I” som gikk til Reine. 

Første skipper på det sambandet var 

Aasberg Windstad. Og han ble i den 

tjenesten der til de to bruene mellom 

Hamnøy og Reine sto ferdige i mars i 

1981, og fergedriften opphørte i 

sambandet. 

”Lofotferge I”, ”Lofotferge II” og 

”Lofotferge III” ble alle bygd og levert fra 

Moens Båtbyggeri i Risør. 

Det siste fergesambandet som ble satt i 

”Lofotferge II” etter sjøsettingen fra 

verftet i Risør 1956. 


drift, var strekningen Fredvang-Finnbyen. 

Det skjedde i 1965, med ei ferge kjøpt inn 

fra Vesterålen Trafikklag. Ferga var 

opprinnelig bygd i Danmark. "M/F 

BLÅMANN" var navnet, og den ble da 

ominnredet her i Lofoten og fikk 

betegnelsen ”Lofotferge V”. Den ble 

skifta ut i 1974 av et nybygg ”Lofotferge 

VII” som gikk i dette sambandet til tredje 

desember 1988, da de to bruene over 

107

Røssøysraumen og Kubbholmstraumen 

ble åpnet. På folkemunne ble denne ferga 

døpt til "Teskjeia” fordi den hadde så liten 

dekksplass. Ved lovlig avstand mellom 

kjøretøyene, var det plass til fire personbilenheter 

ombord. Og det var jo i knappeste 

laget. 

Nappstraumen 

Rangvald Normann mener at strekningen 

Napp — Lilleeidet, var den mest lunefulle 

passasjen av samtlige ruter innen Lofoten. 

Straumen er stri, og går med god fart 

mellom øyene, opp til ca. 8 knop, ved ny 

og fullmåne. Var det kuling og storm fra 

sør og sørvest, og tungbåra slo oppover 

straumen, ble det et skikkelig "sjyføre ". 

Da var de åpne fergene meget utsatt for 

overvann under overfarten, og det var jo 

ikke særlig populært hos dem som hadde 

biler på dekket. Selv om det var vindstille 

på straumen, kunne "tungsjø" fra 

Vestfjorden skape den reineste polsdans 

om bord under overfarten. 

Trafikken av kjøretøyer var i oppstarten 

heller minimal. Det kan nevnes at i 1956 

var det på Flakstadøya litt i underkant av 

tretti forskjellige kjøretøytyper. Men etter 

som tiden gikk, forandret dette seg fort, 

og fergene ble etter hvert for små. Etter 

hvert ble også strekningen klassifisert 

som "åpent farvann", og dermed kom kravet 

om at fartøyene måtte være overbygd, 

slik at sikkerheten ble bedre. Etter dette 

vedtaket fikk da Trafikklaget inn en større 

ferge, som var døpt "Røsund". Og den 

gikk inn i rute på Nappstraumen, som 

etter hvert fikk en såpass stor trafikk at 

108 

det måtte settes inn to ferger på denne 

strekning. 

I juli i 1990 kom tunnelen som åpnet for 

fri vei mellom Flakstadøy og Vestvågøy. 

Da var det transportert ca. 1.5 mill. 

kjøretøyer og ca. 4 mill. passasjerer fra 

start i 1956. 

«Det vil helst gå bra» 

Fergedriften i Lofoten gikk i alle disse 

trettifem år dette varte, heldigvis uten de 

store ulykker, og uten tap av menneskeliv. 

Men driftsuhell og transportskader 

kommer man ikke utenom, over så pass 

lang tid som fergedriften pågikk. 

Det alvorligste uhellet skjedde i 

sambandet Festvåg-Henningsvær 

03.03.83. Under overfarten skled ett tungt 

lastet kjøretøy ut i mot rekka på ferga 

med det resultat at den fikk stor slagside, 

fyltes med sjø, og gikk ned. Heldigvis var 

det kun noen få voksne passasjerer 

ombord, som alle ble reddet. Men på 

ruteturen før dette uhellet, var det en 

barneskoleklasse om bord, og enhver kan 

tenke seg hva som kunne ha skjedd om 

barna hadde vært med på den turen. Det 

gikk heldigvis bra. 

Brua til Henningsvær var ferdig til bruk 

15. juli 1983. 

På Nappstraumen fikk rutegående ferge 

motortrøbbel en høstkveld. Det var kuling 

fra sør, og motoren stanset midt på straumen. 

Nordover mot Hundholmen bar det 

ganske fort, mens man om bord anropte

over radio for å få hjelp til slep. Det ble 

også satt ut anker og kjetting for om 

mulig å bremse på avdriften, uten å ha 

den store virkning på den ukontrollerte 

seilasen. 

Det kom da heldigvis hjelp etter hvert i 

form av redningsbåt, som slepte 

havaristen i havn. 

Fergene ble også stadig benyttet til ekstra 

oppdrag, ikke minst til Statens Vegvesen. 

Det skjedde helst på nattetid, utenom den 

fastsatte rute. Maskiner og materiell måtte 

fraktes inn til stadig nye anleggsteder, 

etter hvert som arbeidet med Lofotveien 

skred frem. Det var som regel meget 

provisoriske anordninger der ferga skulle 

ta ombord, eller sette på land store og 

tunge arbeidsmaskiner og lastebiler. Det 

hendte nok at flaksen hjalp til. 

Kongelig visitt 

En minneverdig tur ble det da Lofotferge 

III nyss var ankommet Lofoten. 

Da ble den flaggsmykkede ferga tatt ut til 

å gå med kong Olav og hans stab samt 

gjester i litt fremtredende posisjoner, fra 

Napp til Lilleeidet. 

Dette skjedde i 1963, den første august. 

Og det var servering av mat og drikke om 

bord i denne anledning. Det var nemlig 

den dagen da lofotveien ble offesielt 

åpnet av kongen. 

Rangnvald Normann kan huske at 

fungerende politimester var synlig nervøs 

på den fergeturen. Han forlangte til og 

med at nødutgangene skulle være åpne 

om bord, mens turen varte, og det var jo i 

grunnen helt ulovlig! 

Kong Olav hadde da allerede gjort 

"jobben" i Akkarvika på Moskenesøy, 

som skulle markere forbindelsen gjennom 

hele Lofoten. Dagen opprant med det 

flotteste sommervær en kunne ønske seg, 

og markerte en etterlengtet forbindelse fra 

øst til vest i Lofoten. 

109

10. april -52 gikk vi med ”Furøy” til 

Finnmarka for å fiske med juksa. Vi var 6 

mann, derfor hadde vi tatt med en dory – 

vi tenkte at en mann kunne fiske fra den. 

Ikke alle var like begeistret for denne 

store doryen, men den ble nå med likevel. 

Mannskapet var: Gunnar Hansen – (min 

bror), Herman Hansen, Birger Johansen, 

Frithjof Karlsen, Rolf Amundsen og jeg. 

Vi fisket for det meste i havområdene 

mellom Nordkapp og Slettnes, og stasjonen 

ble etter hvert Mehamn. Litt ut i 

sesongen ble det uvær, og vi ble liggende 

i land. Da uværet spaknet, gikk vi ut ved 

middagstida om dagen. Vi stampa oss ut 

Mehamnfjorden og ble liggende litt opp 

og aust av Kinnarodden. Vi fisket brukbart, 

og ble liggende utover kvelden og 

ble etter hvert alene båt i området. Det var 

110 

Man brukte ikke 

de store ord 

når ulykken rammet 

Forliset 

Johannes Hansen 

liten vestlig kuling med sludd og regn og 

meget dårlig sikt. 

Vi fikk se en båt utafor Kinnarodden. 

Båten var på tur austover, men forandret 

kurs og kom rett mot oss. Den skulle 

sannsynligvis ta seg inn til Mehamn. 3- 

400 meter fra land lå et fall som braut av 

og til. På grunn av tungt hav og svært dårlig 

sikt, kom denne båten for nær fallet, 

og ble tatt av et stort brått. Båten la seg 

mot babord og alt som var på dekket ble 

feid over bord. Neste brått la båten mot 

styrbord — livbåten som hang i davitene 

på babord side ble slengt mot egnerhusveggen 

med voldsom kraft og livbåten ble 

knust. Bunnen i skuta var helt opprevet, 

alt som var om bord fløt fritt omkring og 

den stolte skuta som het ”Svanen” var nå 

blitt et vrak i drift.

Det ble vanskelig å manøvrere opp i alt 

dette kaoset, men det gikk bra. Heldigvis 

fikk vi se at mannskapet fortsatt var om 

bord, og vi gikk med ”Furøy” så nær 

vraket som det var mulig. Gunnar og Rolf 

gikk i doryen, og de klarte å komme så 

nær vraket at de fikk hele mannskapet 

over i doryen og videre om bord i 

”Furøy”. Det var tre generasjoner om 

bord i ”Svanen”. Skipperen hadde både 

sin far og en sønn i mannskapet. Det jeg 

minnes best var at den eldre mannen som 

var både våt og utslitt, seg ned på luka 

hos oss og gråt sårt. Det var vondt å se på. 

Jeg nevnte så vidt den doryen vi hadde 

med. Det skulle vise seg at hadde vi ikke 

hatt med den store doryen, så hadde nep- 

Som de fleste av fiskerne i Lofoten, dro 

også mannskapet på ”Furøy” på 

Finnmarksfiske. 

Bildet har vi lånt av Gunn-Karin Tetlie 

pe redningen av det havarerte mannskapet 

gått så bra. 

Det ble fyrt opp varme både i lugar og 

kahytt, og alle fikk varme og mat så langt 

vår beholdning rakk. 

Rolf og Gunnar gikk igjen i doryen og de 

klarte å feste ei slepetrosse til vraket og 

kom igjen om bord i ”Furøy” hvor trossa 

ble forsvarlig belagt. Vi begynte å sige 

sakte på — og det gikk bra inntil jeg satte 

full fart på motoren, for da slepetrossa 

111

112 

Johannes Hansen om bord i ”Furøy” 

Bildet har vi lånt av Gunn-Karin Tetlie 

stramma på, letta baugen på vraket, lufta 

slapp ut — og ”Svanen” sank i dypet. 

Vi prøvde å samle opp noe av det som fløt 

omkring, men vi gav oss ganske fort med 

det og begynte å gå mot land. Vi kom inn 

til Mehamn ut på natta. Vi la til kai ved 

Wilsgårdbruket. Disponenten der slo 

alarm. Fiskerioppsyn, politi og lege kom 

til stede og de skipsbrudne fikk den aller 

beste forpleining. Noen dager etter forliset 

kom telegram fra forsikringsselskapet 

som ba oss gå ut og lodde dybden der 

”Svanen” sank. Det gjorde vi, og jeg telegraferte 

svaret tilbake. Etter det hørte vi 

ikke mer. Vi fikk aldri noen bergingslønn, 

men vi krevde heller ikke noe. Jeg tror vi 

alle var så glade over at vi klarte å berge 

disse folkene at for oss var det lønn nok.

Lofotboka 2005 - værøya.no

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?