Lengter ut av kontoret side 6 - RBUP Øst og Sør

Fusk i ettervernet • side 4 

Aleris vokser på barnevern • side 12 

Hjemløse håper på Obama • side 34 

Et tidsskrift fra Fellesorganisasjonen (FO) 

Dag Gunnar på Nav: 

Lengter ut av kontoret side 6 

09 

09

Utgiver: 

Fellesorganisasjonen (FO) 

Fontene redigeres etter Redaktørplakaten, 

Vær varsom-plakaten, Tekstreklameplakaten 

og Lov om redaksjonell fridom i media. 

Synspunkter og holdninger som kommer 

fram, er derfor ikke nødvendigvis samsvarende 

med FOs politikk. 

Adresse: 

Stiftelsen Fri Fagbevegelse – LO Media, 

Fontene, Postboks 231 Sentrum 

0103 Oslo 

Trykk: 

Hjemmet Mortensen 

Opplag: 26 400 

Redaktør: 

Solfrid Rød 

solfrid.rod@lomedia.no 

Telefon: 23 06 33 97 

Mobil: 99 46 65 65 

Redaksjonssekretær: 

Eva Mona Malm 

eva.mona.malm@lomedia.no 

Telefon: 23 06 11 63 

Mobil: 91 60 55 09 

Journalister: 

Mia Paulsen 

mia.paulsen@lomedia.no 

Telefon: 23 06 11 55 

Mobil: 91 16 26 77 

Vibeke Liane 

vibeke.liane@lomedia.no 

Telefon: 23 06 13 33 

Mobil: 915 92 597 

Eirik Dahl Viggen 

eirik.dahl.viggen@lomedia.no 

Telefon: 23 06 11 72 

Mobil: 95 97 08 63 

Layout: 

Stine Iversen 

stine.iversen@lomedia.no 

Telefon: 23 06 24 23 

Annonsekonsulent: 

Bente Semb 

direkte telefon: 23 06 11 62 

Telefaks: 23 06 11 14 

annonse@fo.no 

Abonnement: 

840 kroner året for 14 utgaver av Fontene. 

Løssalg: kr. 40 + porto og mva. 

bente.semb@fo.no 

Redaksjonsutvalg 

Leder: Ketil Thu (Rogaland) 

Medlemmer: Catrine Torbjørnsen Halås 

(Nordland), Kirsten Jæger Sivertsen, (Oslo), 

Liv Melar (Buskerud), Sunniva Roumimper 

(Rogaland) 

Redaksjonen avsluttet 09.09.09 

Forsidefoto: Lina Winge 

Aktuelt 

Fusk i ettervernet ....................................................................................................4 

Kommunal oppvåkning kan true Nav ................................................ 6 

Løfter vernepleierfaget .....................................................................................14 

Hjemløse håper på Obama ...........................................................................34 

Sangfugl stimulerer skoletrøtt ungdom ........................................38 

Faste spalter 

Vannposten ..................................................................................................................... 21 

På vei ......................................................................................................................................27 

Kompasset .......................................................................................................................51 

Bøker ......................................................................................................................................60 

Mitt dikt ..............................................................................................................................62 

Meninger 

Innhold 

FO-kommentaren ....................................................................................................43 

Kronikk ................................................................................................................................. 44 

Redaksjonell kommentar ................................................................................46 

Innspill ..................................................................................................................................47 

Debatt ...................................................................................................................................48 

 

De blakke, de ale 

o de mektie 

Underklassen møtte toppolitikerne i renet på 

: , 

 

Younstoret 28. auust. Fare løter o kjappe : 

løsniner ble erstattet med nasjonal dunad o 

lansikti samunnsplanlein under Fattidomshørinen 

2009. 

 

10 

FaTTIgDOMSHøRINgEN 2009 

Klar melding da underklassen møtte 

toppolitikerne på Youngstorget. 

OPPLAGSKONTROLLERT Les oss på www.fontene.no 

 

Den hardeste nelen 

Vilje til makt trens hos sjeer som skal jøre vei i vellina. Men noen innører 

enevelde i samme slenen. 

: : 

Uenighet straer seg. Samtidig 

tillegges uenighet stor verdi. Den 

vestlige sivilisasjonen siden Sokrates 

bygger på retten til å være uenig 

uten å bli kappet hodet av. Det er 

et ideal som holdes høyt, men som 

hugges ned igjen og igjen. Som i den etter Henrik VIII. 

historiske såpen «Tudors» på NRK Hvordan kombi- 

TV. Tross sin selvutnevnte rolle som nere styring med 

orsvarer av personlig rihet, i det retten til uenig- 

minste sin egen, setter kong Henrik 

VIII hals over hode på både losoen 

Thomas More (d. 1535), kona Anne 

Boleyn (d. 1536) og ørsteminister 

Thomas Cromwell (d. 1540) samt 

et utall geistlige. Hvoror? De tør 

å være uenige. Flere opphøyes til 

martyr og helgen, motsatt dagens 

varslere. 

Maktbalansen. Jobben, den viktigste 

oentlige arenaen, har ått at 

struktur. Demokratiet har sneket 

seg inn. Uenighet er et symptom på 

demokrati, heter det. Selv om sjeen 

ortsatt sitter med det økonomiske 

ansvaret og tar støyten utad, vil 

ere ha et ord med i laget. Særlig der 

hvor ansatte år mer og mer ormell 

kompetanse. Den gir dem en aglig 

plattorm til å utordre og kreve 

endring. Men ote skjer det i møte 

med en leder som startet or 30 år 

siden og er vant til vertikale kom- 

mandolinjer. 

Å balansere besluttsom eektivitet 

mot tidkrevende demokrati 

har skapt hodepine lenge ør og 

het? 1700-tallslosoen Rousseau 

ormulerte problemet: «Man må 

nne en orm or sammenslutning 

som med hele ellesskapets makt 

orsvarer og beskytter den enkeltes 

person og eiendom, og hvor enhver 

står sammen med de andre, men 

allikevel ikke adlyder andre enn seg 

selv og orblir like ri som han var 

ør».¹ 

En slik idealtilstand orutsetter 

kanskje at alle medlemmene har et 

like sterkt behov or å hevde seg. 

Men i virkeligheten er noen selvhevdende, 

andre orsiktige. Og noen 

skiller seg ut med vilje til makt. 

grunne under ertallstyranniet 

– eller en elitistisk posør? 

På dypt vann. Stockmann kjemper 

or olkehelsa, men ødelegger sin 

egen. Å varsle skader helsa. Regje- 

ringen har presisert varslervernet i 

arbeidsmiljøloven. Men tre varslere 

advarer: Det skaper alsk trygghet: 

«Å oppordre til å varsle er som å si 

sjeen – det er sjeens ansvar å se oss 

og å det beste ut av oss. Det høres 

hyggelig ut. Et annet spørsmål er om 

det er den typen leder som aktisk 

stiger oppover i systemer preget 

av tempo, stress, kamp om midler, 

kontrakter og innytelse vis-à-vis 

konkurrerende etater, næringsliv og 

organisasjoner. Der trengs individer 

med kratig konkurranseinstinkt og 

Folkeenden. «Forslag mottas 

til småbarn som ikke kan svømme at vilje til makt. Sluggere. 

med takk». Store og små bedriter det er trygt å hoppe uti på dypet».³ 

Evnen til å manøvrere seg gjen- 

ornamenterer strategipapirene sine De tre har tapt hver sin sak mot 

nom uenighet, men også utmanøv- 

med kjerneverdier som åpenhet, re- arbeidsgiver i videregående skole, rere motstandere, er erdigheter 

spekt og det mye brukte «høyt under helseoretak og kommune. Ote er som denerer eektive toppledere. 

taket». Noen eplekjekke ansatte tar varslingen slutten på karrieren, til Med det ølger noen psykologiske 

dem på ordet, alltid med en alterna- og med yrkeslivet. Det er ikke lett å egenskaper. Seniorkonsulent Arne 

tiv tanke på lager. Hvem har ikke en skite beite i en oentlig sektor hvor Selvik ved Norges Handelshøgskole 

slik småirriterende kollega? 

rykter om kverulanter og oppviglere (NHH) skriver at toppledere er «mer 

Foratteren Nikolaj Frobenius spres ortere enn svineinuensa enn gjennomsnittlig energiske, 

trekker ram dr. Stockmann i Ibsens mellom lunsjbordene. Hvem tør å ha selvhevdende, narsissistiske og 

En olkeende. Stockmann orelsker personalansvar or en slik? 

paranoide». Det er personer som 

seg i sitt eget endebilde.² Han 

gjennom oppveksten har erart virk- 

ender opp med å orakte olket når Jernviljer. Utallet av en uenighet er ningen av sin egen viljestyrke. Men 

bygda nekter å ta inn over seg av- i beste all en skapende konikt og gjennom livsløp og karriere kommer 

sløringen om ekle dyr i vannet på en produktiv løsning. Det orutset- de i «vanskelige situasjoner, preget 

badeanstalten. Er Stockmann ter at de som er uenige lytter til og av motsetningsylte interesser og 

en sokratisk helt som går til «ser» hverandre. Mange peker på maktkamp, og erarer gjerne at de 

ikke er alene om å ha vilje. De er omgitt 

av andre viljesterke personer, og 

må bryne seg mot disse». Og: «I sin 

søken etter ærlige tilbakemeldinger >> 

 

16 

HERSKESYKE SJEFER 

Mobbing forsurer arbeidsmiljøet, 

øker gjennomtrekken og gjør varslere 

av de modigste. I over halvparten av 

mobbetilfellene oppleves sjefen som 

problemet. 

 

22 

Sløser med ressurser 

Mannen på forsiden av denne utgaven heter Dag Gunnar 

Martinsen. Han er en av mange sosialarbeidere i Nav 

som lengter ut av kontoret. «Vi fikk stadig høre i Nav at 

vi skulle ut og gå med jakka på. Møte brukerne der de 

er. Men alle Nav-kontorene har svære saksmengder. Vi 

sitter mest bak pulten», sier Martinsen. 

Mange vil kjenne seg igjen i hans virkelighetsbeskrivelse. 

FO Buskerud har besøkt nesten alle Nav-kontor 

i fylket, og melder om bekymringsfulle tilstander. Den 

tette oppfølgingen og det sosialfaglige arbeidet lider 

under enorme saksmengder og krevende rapporteringssystemer. 

Dette er kritisk for mennesker som trenger tett oppfølging 

i vanskelige livssituasjoner. Mindre tid til forebygging 

fører til mer alvorlige problemer. Hvis det glipper i 

overgangen mellom rusbehandling og egen bolig, kan 

hele behandlingsopplegget i verste fall være bortkastet. 

Også for de ansatte er dette en uholdbar situasjon. Å 

ikke få utøve eget fag, men hele tiden bli satt til andre 

oppgaver, er direkte demotiverende. 

Tar hovedrollen i eet liv 

– Skal je tenke på politikk 

i tille til alle de 

andre problemene je 

Hun er utdannet teaterinstruktør 

og lærer, og råder aggruppene som 

jobber med utsatte ungdommer til å 

ta utgangspunkt i hva de unge selv 

har? André (22) ser mildt har lyst til. 

undrende på prosjektled- – Her er ellesbetegnelsen kreativitet 

og ulike kunstormer, sier Gran. 

er Marianne Gran. 

Gran presiserer at dette ikke er 

teater som terapi. 

: 

– Hovedprinsippet er at delta- 

: , 

kerne legger ra seg problemene på 

..() 

utsiden av døra. Dette et riområde 

ra livets ulike problemer, som om 

Vi står utenor lokalene til Mølla de var på jobb. Min eraring er at 

Ungdomshus i Tønsberg. En gjeng aktørene vokser på tilliten, under- 

unge kvinner og menn myser mot streker Gran. 

høstsola, og røyker energisk. En 

Politikk ligger til grunn or arbei- 

argerik samling av vare sjeler bak det i august. 

tøe masker. 

– Det er snart valg. Syv av aktørene 

i prosjektet tar norsk med sikte på 

FRISONE FOR VEKST 

å ta eksamen i videregående skole. 

Fontene er ue på veggen en van- De har brukt opp skoleretten og må 

lig arbeidsdag i prosjektet «Jeg 

gå opp som privatister. Politikk og 

tør – teater som metode», hvor 13 samunn er del av aget. De lærer ved 

ungdommer ra 18 til 27 år i et år har å spille ut argumentene ra brosjy- 

utordret egne grenser. Noen har rer og partiprogram i rollespill. Da 

konsentrasjonsproblemer, andre sli- sitter kunnskapen bedre, orklarer 

ter med sosial angst. Felles or dem prosjektleder Marianne Gran. 

er at de har alt ut av arbeidslivet og 

skolegangen. 

UTSATT GRUPPE 

– Bare en av ungdommene har Økningen av unge mennesker under 

alt ut, etter eget ønske, ortel- 

30 år som er uøretrygdet på grunn 

ler prosjektleder Marianne Gran av psykiske lidelser har økt med 24 

ornøyd. 

prosent siden 1998. Forskere mener 

at aren or at unge mennesker blir 

uøretrygdet på grunn av en psykisk 

diagnose er nesten dobbelt så stor 

som hos eldre mennesker. 

– Vi hjelper dem med å se nye muligheter 

i livet. Målet er at deltakerne 

skal komme ut i arbeidslivet eller inn >> 

 

På JOBBEN 

«Jeg Tør – Teater som metode» er et 

tilbud psykisk syke mellom 18 og 24 

år i Tønsberg. Prosjektet har skapt et 

minisamfunn med plass til alle. 

 

Wenche-Lise 

Gulbrandsen 

28 

: : 

– Hva kan jeg hjelpe deg med? Stemmen i teleonen er 

beskjedent behagelig, og dialekten er standard østnorsk. 

Den tilhører en kvinne som med sine 69 år or lengst 

kunne sluttet i jobben og konsentrert seg om blomster 

og håndarbeid. Men som den sjeldne blomsten hun er, 

vil ikke barnevernsjeen gi slipp på henne. Wenche-Lise 

Gulbrandsen betjener nemlig sentralbordet i Sagene barnevern, 

øst i Oslo. Og barnevernet vet at de har stor nytte 

av henne. 

Portrettintervju? En litt uvant ide, men hun blir gjerne 

med på den. Hun har en viktig jobb, er viktig or arbeidsplassen, 

det vet hun. Hun må bare sjekke om det lar seg 

gjøre de nærmeste ukene, det er ikke så lett å komme 

ra. Men det ordner seg. Å sørge or at ting ordner seg er 

Wenche-Lise Gulbrandsens spesialitet. Hun er oljen i barnevernets 

maskineri. 

ESTETIKER 

Vi har omsider unnet hverandre og satt oss ned ved et 

restaurantbord. Wenche-Lise Gulbrandsen var tidlig ute, 

men oretrakk å vente i bakgrunnen ute i sola til jeg ant 

henne i stedet or å strene selvsikkert inn i restauranten. 

Hun er sommerbrun og lekker, tilsynelatende ca. 55 år, 

kledt i en ny, hvit bomullstopp, beige bukse og med langt 

perlehalsbånd. En estetiker, iølge samboeren hennes. 

– Synes du barnevernsarbeiderne ser sjuskete ut? 

– Sjuskete? Nei. De var mer olette ør. 

De andre på kontoret har en klar orestilling om at 

kombinasjonen av velstelt ytre og en rolig myndighet gir 

henne en unik evne til å være barnevernets stemme og 

ansikt. 

– Det er en ordel med et voksent menneske i denne 

stillingen. At du har opplevd noe. Og jobben kan jeg jo. 

Nå har jeg vært her så lenge at det går av seg sjøl, sier 

Wenche-Lise Gulbrandsen. 

Hun øyer til: 

– Sånn ville det jo vært or alle. 

28 

Vi er mange som kunne tenke oss en 

vennlig, dyktig og omtenksom mottakelse 

i oentlige kontorer. Det år olk på Sagene 

barnevern i Oslo. Der har de Wenche-Lise 

Gulbrandsen i resepsjonen. 

PORTRETTET 

Flertallet av Oslos 15 barneverntjenester 

har mistet sentralbordet sitt 

og betjenes av Rådhuset. På Sagene er 

de glade for at de fortsatt har Wenche- 

Lise gulbrandsen. 

Én dør inn og en saksbehandler med tilgang til hele 

verktøykassen, det var hensikten med Nav. Kvalifiseringsprogrammet 

er et slikt verktøy, godt egnet til å 

bistå folk tilbake til arbeid eller aktivitet. I følge Nav har 

40 prosent av de som har gjennomført programmet så 

langt gått over til ordinært arbeid. Seks prosent har gått 

over i et utdanningsløp. 

«Andre tiltak som tidligere har vært gjennomført 

overfor mennesker med langvarig sosialstøtte, og gjerne 

også med rus og psykiatriproblemer, har ikke vært i 

nærheten av å kunne vise til like gode resultater. Det er 

enormt oppmuntrende», uttaler direktør Tor Saglie på 

Navs nettsider. 

Mulighetene er altså til stede, men det må settes av 

nok tid og penger. Å la viktig kompetanse forbli ubrukt, 

er sløsing med ressurser. Om de faglige utfordringene 

fastslår Saglie at «Mye må være tuftet på god, gammeldags 

sosialfaglig erfaring». Hvis Nav skal lykkes, må 

direktøren spre det budskapet i hele organisasjonen. 


Svarer for barnevernet 

29 

fagartikkel 

2007). Slik er miljøterapien gjennom sin samværsorm skjer i et system påvirker de andre systemene rundt, samt 

organisere en virksomhet eller prosess på, i eller utenor måte kan miljøterapi være opptatt av de ulike miljøer 

terapeutisk. 

at delene i et system påvirker hele systemet (Hårtveit og 

institusjon. 

rundt individet. Man kan se på individet som miljø, et indi- 

Jensen 2004). Betydningen av kontekst og betydningen 

Som presisering av vår orståelse av miljøterapi vil vi vidperspektiv som omhandler det biologiske, nevrologis- 

DEFINISJONER OG IMPLIKASJONER 

av orskjeller som kan bidra til endringer er miljøterapi- 

legge vekt på ølgende: Miljøterapi er kunnskap om hva ke og psykologiske og samspillet mellom disse elemente- 

Det eksisterer ulike denisjoner på miljøterapi. Disse er ens hovedanliggender, og i miljøterapi sees individet som 

som er miljøterapiens grunnelementer, hvilke miljøakne. Videre kan miljø handle om individet i amiliemiljøet, 

til dels sammenallende og til dels orskjellige. Et gjen- en del av en større sammenheng. 

torer som påvirker individet eller gruppen og kunnskap der samspillet mellom amiliemedlemmene, ideen om 

nomgående tema ved ere av dem er tilrettelegging og Også når det gjelder miljøterapiens innhold bidrar 

om hvordan miljøaktorer påvirker individet eller grup- «problemet som problemet», meningssystemer, språket, 

systematikk i arbeidet (Bechgaard 1995, Kvaran 1996, denisjonene med til dels sammenallende momenter. 

pen. Endelig er miljøterapi også kunnskap om og oversikt historier som ortelles om individet er sentrale okus. 

Larsen og Selnes 1975). Disse to elementene peker på en Larsen og Selnes (1975) vektlegger at miljøterapi hand- 

over på hvilken måte disse miljøaktorene kan brukes, Miljøterapi kan være rettet mot individet i skolemiljøet, 

proesjonell holdning og et ansvar ra terapeutens side. ler om å remme muligheter or mestring, læring og 

utnyttes og organiseres slik at de bidrar til individets eller der det kan arbeides med samspillet mellom skolens ytre 

De knyttes også til organisasjonens ansvar or å mulig- personlig ansvar. Dette peker på et viktig moment; mil- 

gruppens vekst og utvikling. 

strukturer og barnets eller den unges sosiale og kognitive 

gjøre terapeutisk eekt. For at miljøterapi skal realiseres, jøterapeuten skal ikke behandle klienten, men bidra til 

evner, aterdsmønstre og strategier. Miljøterapi kan også 

må den terapeutiske virksomheten planlegges. Systema- at klientens egne muligheter kan realiseres. Utvikling 

GRUNNELEMENTER I MILJØTERAPI 

utvikles rundt samspillet med jevnaldrende, enten med 

tikken kan være av ulik type og orm. Det dreier seg om og endring kommer innenira. Miljøterapeutene skal ta 

Miljø kan sees på som alt det som er rundt oss. Det er de okus på individet i vennemiljøet, individet i institusjons- 

alt ra konkrete planer knyttet til én klient, til større og utgangspunkt i klientens ståsted og ressurser, og bruke 

ysiske, psykologiske og sosiale omgigruppen 

eller individet i aktivitetsgruppen. Endelig 

overordnede strukturer som ivaretar helhet, gruppen og disse i samspillet mellom klient, seg selv som terapeut og 

velsene vi lever i, beveger oss 

kan man se på individet i det sosiokul- 

de langsiktige prosessene. 

de elementene i praksis som ved hvert tillelle nnes til- 

i og omgir oss med. I 

turelle miljøet, der økonomi, 

gjengelig (Utne 2005). Disse elementene kan peke mot et 

kultur, etnisitet og 

brukerperspektiv, der klientens egen endringsteori skal 

språk er vik- 

«…miljøterapi består av to deler: 

ha plass i prosessen (Skauli 2007). 

tige elementer. 

miljødelen, som dreier seg om å 

legge til rette og organisere, og 

MILJØET SOM FAKTOR 

Viktigheten av miljøaktivitetene og miljøet som utvik- 

terapidelen, som dreier seg om å 

lingsremmende understrekes av ere (Bechgaard 1995). 

utvikle og orandre.» 

Miljøterapi skal være nært knyttet til realitetene; klientens 

aktiske hverdag, klientens opplevelse av utordringer 

og behov og de konkrete orhold rundt klienten. Det 

ligger terapeutiske muligheter i miljøet, men de terapeu- 

Videre sier ere av denisjonene også noe om måltiske mulighetene realiseres kun gjennom miljøterapeugruppe, 

og det er et sentralt poeng at miljøterapi rommer tenes bevisste holdning til disse mulighetene. 

både individ og gruppe. Der miljøterapi benyttes overor Larsen (2004) har i senere tid kommet med en presi- 

en gruppe, vil gruppen ha betydning or individet, og insering av sin denisjon på miljøterapi, der han sier at mildividet 

ha betydning or gruppen. De miljøterapeutiske jøterapi består av to deler: miljødelen, som dreier seg om 

strukturene kan benyttes strategisk or å utnytte poten- å legge til rette og organisere, og terapidelen, som dreier 

Ulike individer protterer utviklingssialet 

som ligger i gruppen, samtidig som individet skal seg om å utvikle og orandre. Miljøterapiens primære 

dette perspektivet åpner miljøterapibegrepet or å se 

messig på ulike aktorer i ulike miljøer. Ulik 

å rom og mulighet til utvikling og endring. På bakgrunn oppgave er å skape muligheter or at barn og unge kan 

på hvordan det miljøet barnet og den unge lever i kan genetikk og medødt sårbarhet hos barn gjør at de kan 

av dette kan miljøterapi orstås som en systemisk tilnær- jobbe med sin utvikling og endring (Larsen 2004). Denne 

legges til rette or at endring og utvikling muliggjøres. ha behov or ulike typer miljømessige og samspillsmesming. 

Systemisk tenkning er opptatt av at mennesker er denisjonen åpner kanskje i større grad enn tidligere de- 

Fra nettverksteori kjenner vi igjen et okus på nettversige utorminger rundt seg or at de kan oppnå best mu- 

en del av ulike systemer. Den peker på at en endring som nisjoner or å kunne orstå miljøterapi som en måte å 

ket som individet er en del av (Fyrand 1994). På samme lig psykologisk og sosial utvikling (Mæhle 2007). 

 

52 

FagaRTIKKEL 

Noe av det som spesifikt kjennetegner 

miljøterapi er terapeutens 

relasjon til individet og spontan 

bruk av det som skjer i individets 

her og nå-situasjon, skriver alicja 

Olkowska og Berit Landmark. 

LEDER 

3

AKTUELT 

Fusk i ettervernet 

God voksenstøtte i overgangen til voksenlivet kan bety alt for et godt framtidig 

liv. Men mange barnevernsbarn i Oslo og Akershus får ikke den støtten de skal i 

den sårbare perioden. 

Tekst: Mia Paulsen Foto: Eirik Dahl Viggen 

En kartlegging fra fylkesmannen i 

Oslo og Akershus viser at barnevernet 

ofte er seint ute og kvaliteten 

på ettervernsarbeidet er svært 

variabelt. I mange tilfeller har da heller 

ikke barnevernet utarbeidet egne 

rutiner for ettervernet. Det bør de 

gjøre for å unngå at godt ettervern 

skal avhenge for mye av den enkelte 

barnevernsarbeiders oppfinnsomhet 

og tiltakslyst, mener fylkesmannen. 

De av barnevernsbarna som får et 

godt ettervern, har bedre sjanser til 

et godt liv som voksen enn de som 

ikke får det, ifølge forskningsinstituttet 

NOVA. 

Ny ettervernsregel 

Barnevernlovens paragraf 1-3 annet ledd tredje punkt 

Ett år ikkE nok 

Barneverntjenestene skal i god tid 

og på en fleksibel og kreativ måte 

drøfte med barnevernsbarna hva 

slags hjelp de skal få etter at de fyller 

18 år. Det syndes det mye mot i hele 

landet, i organisasjonssekretær 

Maria Reklev i Landsforeningen for 

barnevernsbarn. 

– Mange av våre medlemmer forteller 

at planleggingen av ettervernet 

begynner omtrent dagen før de fyller 

18. Men selv om den starter ett år 

før, kan det være i seineste laget. Jeg 

synes det er overraskende at barneverntjenestene 

i mange tilfeller ikke 

• Den nye regelen om ettervern presiserer at det er hensynet til barnets beste 

som skal begrunne eventuelt avslag på ettervern eller at barneverntiltaket 

opphører når barnet fyller 18 år. Slike beslutninger skal utformes som 

enkeltvedtak. Et vedtak kan påklages til fylkesmannen. 

• Hensikten er å sikre at barnevernet tar en grundig vurdering av ettervernsbehovet, 

og at de gjør tydelig hvilke vurderinger de har gjort. 

• Mye skal på plass: bolig, jobb/utdanning, sosialt nettverk og økonomi– 

Barnevernsbarna har ganske store rettigheter. Nå blir det spennende å se 

hvordan «barnets beste» kommer inn som begrunnelse for å avslå ettervernstiltak, 

sier Maria Reklev. 

har noen fast rutine på når de skal 

begynne med ettervern, sier hun. 

Ulovlig vilkår 

Barnevernet snakker ikke alltid med 

ungdommen selv om ettervernet, 

avdekker fylkesmannen. Maria 

Reklev understreker at FNs barnekonvensjon 

forplikter barnevernet til 

å snakke direkte med ungdommen 

om deres egen framtid. 

En del barneverntjenester stiller 

vilkår for å gi ettervern. Enkelte steder 

må ungdommen skrive under på at de 

gir avkall på retten til ettervern hvis 

de ombestemmer seg, eller at de vil bli 

kastet ut av barnevernet hvis de ikke 

holder avtaler. Men det har barnevernet 

ikke lov til. Det er barnets behov 

som skal begrunne hjelpetiltaket. 

Det barnevernet bør være opptatt 

av, er å få et godt samarbeidsklima, 

mener fylkesmannen. Det er Reklev 

helt enig i. 

godt bEvart hEmmElighEt 

Fylkesmannen fant at barneverntjenestene 

svært sjelden opplyste ungdommene 

om at de har en angrefrist 

i ettervernsperioden. 

– Angrefristen er den store hem- 

TRENgER VOKSNE: I likhet med andre ungdommer trenger barnevernsbarn trygge 

voksne også etter at de fyller 18 år, påpekte Maria Reklev i sin appell til politikerne 

under Fattigdomshøringen. 

meligheten i barnevernet, sier Maria 

Reklev. 

Fylkesmannen mener at barnevernet 

og ungdommen bør avtale 

at barnevernet rutinemessig tar ny 

kontakt en stund etter at ungdommen 

har gått ut av ettervernet. Det 

har ikke vært vanlig i de aktuelle barneverntjenestene 

i Oslo og Akershus. 

I vår kom det imidlertid nye bestemmelser 

om ettervern i barnevernet 

(se boks). 

«UskrEvEn rEgEl» 

Reklev mener at det er en uskreven 

lov at barnevernsbarn får oppfølging 

ut videregående skole. 

– Men det er jo etter videregående 

skole de virkelig har behov for 

oppfølging. De bør få hjelp til å ta 

videre utdanning på universitet eller 

høyskole. Det kan ofte være en nøkkel 

til et godt voksenliv, hevder hun. 

Reklev synes det er trist at barnevernet 

ofte har liten tro på ungdommene. 

– Barnevernet er for lite ambisiøse 

på barnevernsbarnas vegne, og 

har for lite fokus på utdanning. Noen 

barnevernsbarn kan ha problemer 

med å følge opp en utdanning på 

grunn av mange flyttinger eller på 

grunn av traumer, men da har de rett 

på tilrettelagt opplæring. Og flere 

barnevernsbarn klarer seg godt. Det 

er viktig å vite, også for barnevernsbarna, 

sier hun. 


«Det blir et problem når 

de hendene tafser på underordnede.» 

Helene Uri om hendene til professorer ved 

Universitetet i Oslo, til Dagbladet. 

«Vi kan være rimelig sikre på 

at «gutteturen» deres ikke 

var et sivilisatorisk ærend.» 

Marte Michelet i Dagbladet om Joshua French og 

Tjostolv Moland som er fengslet i Kongo. 

«Du må jo være døv, blind og 

i tillegg dum hvis du ikke har 

ryddet opp nå.» 

Live Kleveland i Dyrevernalliansen om varslede 

«uanmeldte» tilsynsbesøk på pelsdyrfarmer. 

«Skipsreder Kristian Siem 

advarer mot en gjerrig 

Helge Lund.» 

Ingress til artikkel i Afenposten om oljepriser og 

finanskrise. 

«Hvis noen mangler informasjon 

om noe, vil vi tilpasse 

oss deretter.» 

Ordfører Bjørn Lødemel i Hornindal kommune 

svarer i Aftenposten på kritikk av kommunens 

manglende informasjon til gjeldsofre. 

www.fontene.no 

4 Fontene 9/09 5 

Rettelse 

I Fontene nr. 8 kom vi i illustrasjonen 

på side 14-15 i skade for å 

referere feil sats for økonomisk 

sosialhjelp til aleneboende i Oslo. 

Riktig sats er 5392 kroner, opplyser 

Oslo kommune. Ikke 15 405 kroner. 

Sistnevnte tall er hentet fra kommunens 

innrapportering til staten, 

men er altså feil. 

>>

sosialt arbeid 

Kommunal oppvåkning 

kan true nav 

Kontorarbeid erstatter tett oppfølging, opplever 

Dag Gunnar Martinsen i Nav Hurum. Han er ikke 

alene. Blir det for ille, kan kommunene nekte Nav å 

bruke sosialtjenesten til å behandle trygdesaker. 

Tekst: Mia Paulsen 

FOs fylkessekretær i Buskerud, 

Bjarne Gilje, besøkte nylig 11 av 15 

Nav-kontor i fylket. Han ble bekymret 

over det han så. Fra de fleste 

FO-tillitsvalgte hørte han om dårlig 

oppfølging av klienter og nedprioritering 

av sosialfaglig arbeid. 

Mange kommunalt ansatte er 

frustrerte over at de ikke får anledning 

til å bruke kompetansen sin, 

men i stedet blir satt til å forberede 

trygdevedtak. Ingen andre gjør den 

andre delen av jobben i mellomtida. 

Gilje presiserer overfor Fontene at 

situasjonen ikke er lik i alle kontorer, 

og at det utfra forutsetningene 

gjøres mye godt arbeid i Nav. 

Dag Gunnar Martinsen er blant 

de frustrerte. Sosialtjenesten ble 

del av Nav Hurum i desember 2007. 

Allerede før åpningen av kontoret 

opplevde de kommunalt ansatte 

at de statlig ansatte hadde bedre 

informasjon. 

statlig kUltUrbygging 

– Det ble lagt ut samtalepakker på 

internett for å bygge Nav-kultur. 

Men kommunalt ansatte hadde ikke 

tilgang til den nettsiden. Der lå også 

planer og andre dokumenter som vi 

ikke hadde tilgang til, forteller han. 

I Nav Hurum skulle, i likhet med 

mange andre Nav-kontor, «alle 

jobbe med alt». Etter langvarig og 

knusende kritikk har det seinere 

kommet motstridende signaler fra 

høyeste hold om dette prinsippet. 

Kritikken går blant annet ut på at et 

slikt opplegg pulveriserer fagkompetansen 

og i praksis fører til dårligere 

kvalitet og økt tidsbruk. 

– De doble signalene har vært 

vanskelige å forholde seg til for oss 

på golvet, sier Martinsen. 

Et tegn på hvilken vei vinden har 

blåst er, ifølge Martinsen, at en sosialfaglig 

stilling i Nav Buskerud ble 

trukket tilbake etter at den var ut- 

TaR IMOT: Dag gunnar Martinsen tar imot i resepsjonen. Han savner å kunne møte brukerne på deres egne arenaer. FOTO: LINa WINgE 

lyst. I Nav Hurum har de heller ingen 

stilling for sosialfaglig ansvarlig. 

mEst på kontorEt 

– Vi fikk stadig høre i Nav at vi skulle 

«ut og gå med jakka på». Møte brukerne 

der de er. Men alle Nav-kontorene 

har svære saksmengder. Vi sitter 

mest bak pulten, sier Martinsen. 

Begrepet «tett oppfølging» får 

variert innhold i Nav-systemet, har 

Martinsen observert: 

1. «Nav-fortolkning»: En telefon en 

gang hver 3. måned. 

2. Sosialfaglig fortolkning: samtaler 

flere ganger i uka, også hjemme 

hos brukeren, følge dem til behandling 

og aktivitet. 

Rusmisbrukerne er en av de gruppene 

som nå får dårligere oppfølging. 

– Vi er på hjemmebesøk mye mindre 

enn før. Mye av det forebyggende 

arbeidet blir borte. Vi tar ikke tidlig 

nok tak i mislighold av husleiekontrakter. 

I stedet kommer vi ofte inn 

når de står i fare for å bli kastet ut. 

– Det kan nok også glippe for oss i 

overgangen mellom klinikk og bolig, 

når de trenger tett oppfølging. Det 

får vi ikke alltid til, sier Martinsen. 

trEngEr kompEtansE 

Han mener organiseringen inn i Nav 

har gjort det tydelig hvor viktig det 

er at rusklienter møtes av sosialfaglig 

personale. Det trengs kompe- 


>>

sosialt arbeid 

tanse for å møte mennesker som 

kan være fortvilte, ruspåvirket og 

støyende. 

– Vi i Nav har forskjellig kultur 

på hva vi oppfatter som truende. 

Men sosialfaget har gitt oss trening i 

hvordan vi skal roe ned en situasjon 

og hva som kan forverre den, sier 

Martinsen. 

For Martinsen og mange med ham 

er det en blandet fornøyelse å konstatere 

at de fikk rett: Det ser ut som de 

førende Nav-krefter ikke forstod hvor 

mye hjelp og oppfølging noen av brukerne 

på sosialkontorene ville trenge. 

vanskElig å finnE vEi 

Martinsen tror også at mange av 

samarbeidspartnerne til sosialtjenesten 

synes det er vanskelig å finne 

veien inn i systemet. De vet ikke 

hvem de skal kontakte der. Og fleksi- 

biliteten er blitt dårligere. 

– Før var det lettere å hive seg 

rundt. Nå må vi ta unna saker, og 

hva som er fornuftig saksmengde pr 

behandler er ikke tema, sier han. 

Han synes det er viktig å minne 

om at på ett punkt har reformen 

lyktes: Rusmisbrukerne synes det 

er en forbedring å komme på Navkontoret 

i stedet for på sosialkontoret. 

Dessuten presiserer han at Nav 

Hurum gjør mye kreativt også. 

– Vi har fått folk som ikke har tatt 

buss på årevis til å ta bussen for å gå 

i terapi. 

brytEr lovEn 

Tilsyn med sosialtjenesten har tradisjonelt 

ligget hos fylkesmennene. I 

vår fikk både Nedre Eiker og Røyken 

Nav besøk av fylkesmannen som 

ville se på hvordan Nav utøvet kom- 

KOMMUNaL: Sosialtjenesten er fortsatt kommunal, og det betyr at kommunene må 

ta ansvar selv om det er opprettet Nav-kontor, påminner Bjarne gilje, fylkessekretær 

for FO i Buskerud. FOTO: ERIK SUNDT 

munens plikt til å tildele midlertidig 

husvære. 

Begge kommuner og Nav-ledere 

fikk skarp kritikk og avviksmeldinger 

for ikke å ivareta ansvaret sitt overfor 

de som mangler bolig. Kommunene 

bryter loven. 

De informerer ikke godt nok om 

hvilke rettigheter folk har, de mangler 

gode rutiner og i både Røyken 

og Nedre Eiker var det usikkert om 

de i det hele tatt har behandlet saker 

om midlertidig bolig de siste to åra. 

Ingen av kommunene har boliger 

som kan brukes til å huse folk som 

midlertidig er uten bolig. Og her er 

det snakk om kommuner med rundt 

20 000 innbyggere. 

manglEr styringssystEmEr 

I begge kommunene manglet de 

styringssystemer for å sikre at den 

kommunale driften skjedde på en 

forsvarlig måte. 

Resultatet er at rusmisbrukere, 

voldsutsatte kvinner og barn og 

andre som plutselig trenger hjelp til 

bolig, blir overlatt til seg selv eller får 

dårlig og sendrektig hjelp. Søkerne 

får verken bolig eller hjelp til å finne 

den. De får beskjed om å bruke 

sosialstønaden til å finne noe selv. 

Mange viste seg å bo hos venner og 

familie, eller manglet enhver form 

for tak over hodet. 

kommUnalt ansvar 

Bjarne Gilje minner om at ansvaret 

for den kommunale sosialtjenesten 

fortsatt ligger hundre prosent hos 

kommunene. 

– Det kan se ut som mange kommuner 

bare overlater Nav til staten 

og unnlater å følge opp det kommunale 

ansvaret. Flere tillitsvalgte sier 

at det lokale Nav-kontoret har tett 

rapportering til Nav Buskerud. De 

stiller spørsmål ved om rapporteringen 

til kommunene er like tett. Det 

er viktig med en rapportering som 

ikke bare handler om at budsjettene 

holdes, sier han. 

Gilje mener det går utover befolkningen 

dersom de kommunale 

årsverkene i stor grad brukes til statlige 

oppgaver. 

– Dette tror jeg en del lokalpolitikere 

vil reagere på, sier han. 

Gilje tror noe av årsaken til at 

kommunene har fulgt dårlig opp, er 

at de har liten innsikt i sosialtjenestene. 

Disse tjenestene opptar ikke 

like mange som skole og helse. 

– Hvis fylkesmennene griper fatt 

i dette og kommer på tilsyn, kan 

resultatet bli spennende, sier han. 

EnhEtlig lEdElsE 

Samarbeidet mellom stat og kommune 

i Nav er regulert i avtaler mellom 

Nav og hver enkelt kommune. 

I Hurum gikk rådmannen inn for en 

enhetlig ledelse. Lederen kom fra det 

statlige systemet. 

Rapporteringen mellom Nav og 

kommunen tilsvarer den som finnes 

for andre virksomheter i kommunen. 

Men det kan tilsynelatende oppstå 

et faglig vakum hvis det ikke er 

fagkompetanse i Nav-ledelsen til å 

følge opp hvordan de kommunale 

oppgavene utføres der. 

kan trEkkEs tilbakE 

Nav-avtalen med Hurum kommune 

åpner for å delegere ansvar fra 

kommune til stat og vice versa. Det 

er dette som gjør det mulig å sette 

sosialfaglig ansatte fra kommunens 

sosialtjeneste til å jobbe med 

trygdesaker. Delegasjonsvedtakene 

kan til enhver tid endres eller trekkes 

tilbake av begge parter. 

Forsker Lars Chr. Monkerud ved 

Handelshøgskolen BI har samlet inn 

de fleste Nav-kontraktene som er 

DOBLE SIgNaLER: Nav-ledelsen gir 

uklare og doble signaler som er vanskelige 

å forholde seg til, mener Dag gunnar 

Martinsen, FO-tillitsvalgt i Hurum. 

laget. Han sier til Fontene at det varierer 

hvilke kommunale tjenester som 

tas med inn i Nav. Men mange avtaler 

gir mulighet for gjensidig delegasjon 

av ansvar slik det er gjort i Hurum. 

Monkerud forteller at Navavtalen 

i Oslo ikke gir anledning til 

delegasjon av ansvar. Det vil si at 

den hovedsakelig omfatter samlokalisering 

av statlige og kommunale 

tjenester. De har en statlig og en 

kommunal leder. 

fallitt for nav? 

Bjarne Gilje mener Nav-kontraktene 

i stor grad har vært laget etter en 

mal som Nav-systemet etter flere års 

erfaring har gått inn for. Den enkelte 

kommune har ingen tilsvarende erfaring 

og griper sjelden inn i malen, 

er hans erfaring. Makt-ubalansen 

mellom stat og kommune er innlysende. 

Kommunene har mulighet for 

å ta styring over situasjonen ved å 

tilbakekalle delegasjonsavtalene. 

Foreløpig har ingen gjort det. 

– Det vil bety å drive etter hvert 

sitt lovverk men under samme tak. 

Det har vært gjort i en del kommuner 

før etableringen av Nav, og 

ville ikke nødvendigvis være noen 

katastrofe. Men det kan kanskje bety 

en fallitterklæring for Nav-reformen. 

På den annen side kan det kanskje 

berge den kommunale sosialtjenesten, 

sier Bjarne Gilje. 



FOTO: LINa WINgE

fattigdomshøringen 

De blakke, de gale 

og de mektige 

Underklassen møtte toppolitikerne i regnet på 

Youngstorget 28. august. Fagre løfter og kjappe 

løsninger ble erstattet med nasjonal dugnad og 

langsiktig samfunnsplanlegging under Fattigdomshøringen 

2009. 

KLaR BESKJED: – Jeg er lut fattig. Og jeg er lut lei 

av det, sa Johanna Engen (t.h.) fra Fattighuset til et 

topptungt politikerpanel. 

På STaND: Fattigdomshøringen var et samarbeid 

mellom Velferdsalliansen, Samarbeidsforum mot 

fattigdom i Norge og FO. Fagkonsulent Kathrine 

Haugland Martinsen (t.v.), 1. nestleder Siv Karin 

Kjøllmoen og 3. nestleder Mimmi Kvisvik nyter 

suppe fra Frelsesarmeen. 

Tekst: Eirik Dahl Viggen, 

Solfrid Rød og Mia Paulsen 

Foto: Eirik Dahl Viggen 

LUFTIg: – Jeg opplever 

forandringsvinder siden 

Fattigdomshøringen for to 

år siden. Jeg er glad for å 

slippe den moraliseringen vi 

har hørt mye i tidligere fattigdomsdebatter, 

sa Sturla 

Stålsett, general-sekretær 

i Kirkens Bymisjon. Her i 

samtale med 3. nestleder i 

FO Mimmi Kvisvik. 

KONFRONTERER: – Situasjonen tilspisser seg 

fortsatt mellom Nav og de fattige, forteller leder i 

Foreningen Fattignorge, georg Rønning. arbeidsog 

inkluderingsminister Dag Terje andersen (bak) 

måtte tåle arge tilrop fra salen da han gikk på 

talersolen. 

STOR INTERESSE: Rundt 300 publikummere fylte teltet til 

sprekkpunktet. 

RESPEKT: Elin Sverdrup-Thygeson sto på stand for galebevegelsen 

og POFF: Psykiatri Ofrenes Frigjøringsfront. Hun er 

bekymret for fattigdommen som rammer de som havner 

i psykiatrien. – Mange får god hjelp av enkeltmennesker 

i systemet, men når den ansatte bryr seg eller sympatiserer 

for mye, risikerer hun å miste jobben. Folk fortjener 

respekt, ikke å bli stemplet med diagnoser. 

RUS Og RYDDINg: Olav K. Bjerknes deltar på Navs kvalifiseringsprogram 

og har blitt arbeidsleder for 15 personer med 

rusproblemer. Søppelplukking, maling og hjelp til eldre med 

å fjerne skrot gjør folk arbeidsvante. 

10 Fontene 9/09 11

AKTUELT 

Aleris vokser 

på barnevern 

Fjoråret var innbringende 

for Norges største 

private omsorgsfirma. 

En tredjedel av virksomheten 

består nå av 

barnevern. 

Tekst: Eirik Dahl Viggen 

Aleris solgte tjenester for til sammen 

852 millioner kroner i fjor. Barnevern 

står for nesten en tredjedel av salget, 

hele 289 millioner kroner. 

voksEr på barnEvErn 

– Det overrasker meg at en så stor 

del av omsetningen er fra barneverntjenester, 

sier førsteamanuensis ved 

barnevernpedagogutdanningen, 

Høgskolen i Sør-Trøndelag, Inge 

Kvaran. 

Han er kjent med at Aleris er stor 

innen private sykehustjenester. Men 

at virksomheten til Aleris Ungplan 

utgjør en nesten like stor del av konsernet 

som Aleris Helse, er nytt. 

Aleris Ungplan økte i fjor 

årsresultatet sitt med 79 prosent 

sammenliknet med året før. Etter 

nylige oppkjøp i Østfold, er Ungplan 

landsdekkende. Tjenestetilbudet er 

delt inn i fem regioner etter mønster 

fra den viktigste kunden, Bufetat. 

12 Fontene 9/09 

– Det sier noe om hvor omfattende 

privat barnevern holder på å 

bli. Rubb og stubb av pengene som 

brukes på dette er offentlige midler. 

Det er betenkelig at ikke det offentlige 

bruker pengene på å bygge opp 

egne tjenester isteden, sier Inge 

Kvaran. 

– sEnkEr kvalitEtEn 

Rundt halvparten av institusjonsplassene 

i barnevernet drives av 

private selskaper. 

– Vi ser på våre tjenester som et 

supplement til det offentlige. Våre 

tiltak er forskjellige fra det de selv 

kan tilby. Siden vi er mindre er vi mer 

fleksible. Vi kan tilby tjenester veldig 

raskt til en kostnadseffektiv pris, sier 

konsernets administrerende direktør 

Liselott Kilaas til Dagens Næringsliv. 

Hvem som får oppdrag avgjøres i 

det som i offisiell språkbruk nå heter 

konkurranse med forhandlinger. 

– Dette anbudssystemet presser ned 

kvaliteten i tjenestene, kommenterer 

Inge Kvaran til Fontene. 

NISJEPRODUKT: Private selskaper 

driver halvparten av institusjonsplassene 

i barnevernet. 

Foto: colourbox.com 

langt Unna valgEt 

– Barn i barnevernet er en marginal 

gruppe med få talspersoner. Dermed 

blir ikke anbudssystemet i barnevernet 

noe tema i valgkampen, sier 

Kvaran. 

– Valgkampen handler om skattelette 

kontra velferd, men partiene 

klarer ikke bryte ned begrepene til de 

enkelte gruppene det handler om. 


«Det er betenkelig at ikke det offentlige bruker 

pengene på å bygge opp egne tjenester i stedet.» 

Inge Kvaran, Høgskolen i Sør-Trøndelag 

Aleris-konsernet 2008 

aleris Ungplan 

•Solgte barneverntjenester 

for 289 mill. kroner 

•Årsresultat etter skatt: 

22 mill. kroner 

aleris boi 

•Solgte omsorg for psykisk 

utviklingshemmede, 

psykiatriske pasienter og 

rusavhengige for 144 mill. 

kroner 



aleris omsorg 

•Solgte sykehjemsplasser 

for 116 mill. kroner 



aleris helse as 

•Solgte bl.a. dagkirurgi og 

psykologbehandling for 




Røde Kors 

Gjennom «Ferie for alle» har Røde Kors i år sørget for ferietur for 1 200 barn og foreldre som ellers ikke hadde hatt råd til det. 

400 frivillige som har lagt ned 15 000 dugnadstimer. Hele prosjektet burde vært unødvendig i verdens rikeste land. Men 

behovet bare øker og øker. 85 000 barn i Norge lever i fattigdom. Hytteturer, badeferier og fornøyelsesparker, som flertallet 

tar som en selvfølge, er helt utenkelig for mange av disse barna. Med «Ferie for alle» bidrar Røde Kors til at noen flere barn 

slipper å grue seg til den første skole- eller barnehagedagen i august, når alle skal tegne og fortelle fra ferien sin. 

13

fagutvikling 

Løfter vernepleiefaget 

Nesodden har kanskje 

landets første fagutviklingsvernepleier. 

Både 

faglærte og ufaglærte i 

kommunen nyter godt 

av hennes kompetanse. 

Tekst og foto: Mia Paulsen 

Beate Basing har ikke hørt om andre 

kommuner hvor det er ansatt vernepleier 

med Master-kompetanse for 

å drive fagutvikling. Hun har Master 

i yrkespedagogikk og kan mye om 

læring i komplekse systemer. 

– Som fagutvikler skal jeg ivareta 

kunnskapsbasert praksis, forteller 

hun. 

Etter bare trekvart år i stillingen 

er det fortsatt en viktig del av jobben 

å utforme den. Hun skal konkretisere 

innholdet i den omfattende stillingsbeskrivelsen. 

Nesodden kommune ligger en 

halvtimes båttur fra Aker Brygge i 

Oslo. Det bor omtrent 17 000 mennesker 

på halvøya. 

bådE sykEplEiE og vErnEplEiE 

Den SV-ledede kommunen har slitt 

med økonomiske problemer i årevis. 

Likevel har kommunen to fagutviklere. 

Beate samarbeider nemlig med 

sykepleier og fagutvikler Grete Wærriø. 

De to deler kontor på Nesoddtunet 

sykehjem og arbeider i team. 

Det er morsomt og nyttig å jobbe 

sammen om fagutvikling med noen 

SaTSER På UTVIKLINg: Beate Basing deler kontor med en annen fagutvikler, som er 

sykepleier. De to deler kontoret på Nesoddtunet sykehjem. 

som har litt annen fagbakgrunn, 

synes Beate. 

– Det er nylig kommet nye 

tvangsbestemmelser i pasientrettighetsloven. 

Med min erfaring fra 

tvangsbestemmelsene i sosialtjenesteloven 

var det naturlig at jeg 

bidro på demensavdelingen i forhold 

til dette området. Dessuten kunne 

jeg si noe om hvordan man som 

personale møter demente som er 

utagerende og deres medpasienter, 

sier Beate. 

– Jeg har god kompetanse når det 

gjelder fysisk og psykisk konfliktløsning, 

og det kommer godt med der 

vi har utagerende pasienter. Erfaring 

fra psykiatrien og fra arbeid med 

psykisk utviklingshemmede er lett 

å overføre til demenspasienter, sier 

Beate Basing. 

Er det ønske om det, går hun 

direkte inn i saker som gjelder 

tvangsbestemmelsene om psykisk 

utviklingshemmede, for eksempel 

ved å skrive søknad til fylkesmannen 

om tvangsvedtak. 

Beate og Grete skal serve lederne 

i hele pleie- og omsorgssektoren i 

kommunen. Beate arbeider mest 

mot boliger med bistand, multifunksjonshemmede 

barn og voksne med 

dobbeltdiagnoser. 

Prosedyrer som gjelder legemiddelhåndtering 

har vært et viktig 

tema denne våren. 

– Vi har fått nytt lovverk om 

dette, og jobber med å kvalitetssikre 

prosedyrene og få dem inn i et 

elektronisk system (PPS - Praktiske 

prosedyrer i sykepleie, journ. anm.). 

fagdagEr og grUppEr 

Vernepleierne i kommunen er nå 

invitert på fagdag en gang i måneden. 

Mange føler seg faglig alene 

til daglig. På fagforumet kan de få 

diskutert konkrete spørsmål fra 

arbeidshverdagen. De kan selv melde 

inn temaer, eller Beate tar opp spørsmål 

til diskusjon. 

Også hjelpepleierne har fagdager. 

De to fagutviklerne samarbeider 

utfra sin samlede kompetanse. 

Faglig utvikling skal gjelde alle 

ansatte uansett formell bakgrunn, 

mener fagutvikleren. Hun er stolt av 

refleksjonsgruppene for ufaglærte 

ansatte i pleie og omsorg. I løpet 

av ni møter i vår fikk deltakerne 

diskutert egne problemstillinger. De 

støttet seg til boka Hjerte – hode 

– hender av Nina Amble. Etter diskusjon 

i gruppe prøvde de ut løsninger 

i sin egen daglige praksis. Deretter 

kunne de fortelle gruppa om sine erfaringer 

og få kommentarer på det. 

En refleksjonssløyfe, forteller Beate. 

Etter første runde med refleksjonsgruppe 

har jungeltelegrafen 

gått. Flere sier de vil bli med på 

høstens gruppe. 

Fagarbeider Turid Løkke ved 

Nesoddtunet sykehjem er en av dem 

som var med på refleksjonsgruppe 

i vår og nettopp har tatt eksamen. 

Hun forteller entusiastisk om hvor 

mye hun har lært. Nå kan hun ta 

veilederkurs og selv starte en gruppe 

for refleksjon. Veiledning vil hun få av 

Beate og Grete. 

EtikkEn står sEntralt 

Beate Basing forteller at etiske 

spørsmål står sentralt i hennes 

virksomhet. Kommunen er meldt 

på et KS-prosjekt om etikk. Ikke alle 

forstår hvor viktig det er å ha med 

seg grunnleggende etiske holdninger 

hele tiden. 

– Etikk er en del av måten du gjør 

jobben på. Derfor legger jeg vekt på 

at vi skal reflektere over etikken. Vi 

har blant annet brukt noe som heter 

Verdispillet. Der er det spørsmål som 

setter diskusjonen i gang, sier hun. 

Fagutvikling betyr å bidra til 

kulturendringer, mener Beate. Hun 

oppfordrer personalet til å ta med 

seg positive erfaringer til overlappingsmøtene. 

Hver dag skal de tenke 

over hvilke positive episoder de har 

opplevd med den enkelte pasient. 

– Det tar bare fem minutter, og 

bidrar til å skape positive kulturer, 

sier hun. ■ 


Odontologisk fakultet, Universitetet i Oslo 

Høy utdanning er ingen garanti for høy etisk bevissthet, har vi atter fått observere. Både Studentparlamentet og hovedverneombudet 

ved universitetet har fått mange rapporter om seksuell trakassering på fakultetet som utdanner tannleger 

og tannpleiere. Særlig opplever folk seg trakassert av veiledere. Folk har også opplevd seg diskriminert på bakgrunn av 

etnisitet. Universitetet har yrkesetiske retningslinjer for veiledere som ansatte tidligere måtte undertegne. Der er det 

presisert at veiledere ikke må opptre seksuelt krenkende overfor studenter. Men hukommelsen ser ut til å være nokså svak i 

visse grupper. 

Pinlig for tannlegene, synes vi. 

14 Fontene 9/09 15

I kikkerten HERSKESYKE SJEFER 

Den hardeste neglen 

Vilje til makt trengs hos sjefer som skal gjøre vei i vellinga. Men noen innfører 

enevelde i samme slengen. 

Tekst: Eirik Dahl Viggen Illustrasjon: Eldbjørg Ribe 

Uenighet straffer seg. Samtidig 

tillegges uenighet stor verdi. Den 

vestlige sivilisasjonen siden Sokrates 

bygger på retten til å være uenig 

uten å bli kappet hodet av. Det er 

et ideal som holdes høyt, men som 

hugges ned igjen og igjen. Som i den 

historiske såpen «Tudors» på NRK 

TV. Tross sin selvutnevnte rolle som 

forsvarer av personlig frihet, i det 

minste sin egen, setter kong Henrik 

VIII hals over hode på både filosofen 

Thomas More (d. 1535), kona Anne 

Boleyn (d. 1536) og førsteminister 

Thomas Cromwell (d. 1540) samt 

et utall geistlige. Hvorfor? De tør 

å være uenige. Flere opphøyes til 

martyr og helgen, motsatt dagens 

varslere. 

Maktbalansen. Jobben, den viktigste 

offentlige arenaen, har fått flat 

struktur. Demokratiet har sneket 

seg inn. Uenighet er et symptom på 

demokrati, heter det. Selv om sjefen 

fortsatt sitter med det økonomiske 

ansvaret og tar støyten utad, vil 

flere ha et ord med i laget. Særlig der 

hvor ansatte får mer og mer formell 

kompetanse. Den gir dem en faglig 

plattform til å utfordre og kreve 

endring. Men ofte skjer det i møte 

med en leder som startet for 30 år 

siden og er vant til vertikale kommandolinjer. 

Å balansere besluttsom effektivitet 

mot tidkrevende demokrati 

har skapt hodepine lenge før og 

etter Henrik VIII. 

Hvordan kombinere 

styring med 

retten til uenig- 

het? 1700-tallsfilosofen Rousseau 

formulerte problemet: «Man må 

finne en form for sammenslutning 

som med hele fellesskapets makt 

forsvarer og beskytter den enkeltes 

person og eiendom, og hvor enhver 

står sammen med de andre, men 

allikevel ikke adlyder andre enn seg 

selv og forblir like fri som han var 

før».¹ 

En slik idealtilstand forutsetter 

kanskje at alle medlemmene har et 

like sterkt behov for å hevde seg. 

Men i virkeligheten er noen selvhevdende, 

andre forsiktige. Og noen 

skiller seg ut med vilje til makt. 

Folkefienden. «Forslag mottas 

med takk». Store og små bedrifter 

ornamenterer strategipapirene sine 

med kjerneverdier som åpenhet, respekt 

og det mye brukte «høyt under 

taket». Noen eplekjekke ansatte tar 

dem på ordet, alltid med en alternativ 

tanke på lager. Hvem har ikke en 

slik småirriterende kollega? 

Forfatteren Nikolaj Frobenius 

trekker fram dr. Stockmann i Ibsens 

En folkefiende. Stockmann forelsker 

seg i sitt eget fiendebilde.² Han 

ender opp med å forakte folket når 

bygda nekter å ta inn over seg avsløringen 

om ekle dyr i vannet på 

badeanstalten. Er Stockmann 

en sokratisk helt som går til 

grunne under flertallstyranniet 

– eller en elitistisk posør? 

På dypt vann. Stockmann kjemper 

for folkehelsa, men ødelegger sin 

egen. Å varsle skader helsa. Regjeringen 

har presisert varslervernet i 

arbeidsmiljøloven. Men tre varslere 

advarer: Det skaper falsk trygghet: 

«Å oppfordre til å varsle er som å si 

til småbarn som ikke kan svømme at 

det er trygt å hoppe uti på dypet».³ 

De tre har tapt hver sin sak mot 

arbeidsgiver i videregående skole, 

helseforetak og kommune. Ofte er 

varslingen slutten på karrieren, til 

og med yrkeslivet. Det er ikke lett å 

skifte beite i en offentlig sektor hvor 

rykter om kverulanter og oppviglere 

spres fortere enn svineinfluensa 

mellom lunsjbordene. Hvem tør å ha 

personalansvar for en slik? 

Jernviljer. Utfallet av en uenighet er 

i beste fall en skapende konflikt og 

en produktiv løsning. Det forutsetter 

at de som er uenige lytter til og 

«ser» hverandre. Mange peker på 

sjefen – det er sjefens ansvar å se oss 

og få det beste ut av oss. Det høres 

hyggelig ut. Et annet spørsmål er om 

det er den typen leder som faktisk 

stiger oppover i systemer preget 

av tempo, stress, kamp om midler, 

kontrakter og innflytelse vis-à-vis 

konkurrerende etater, næringsliv og 

organisasjoner. Der trengs individer 

med kraftig konkurranseinstinkt og 

vilje til makt. Sluggere. 

Evnen til å manøvrere seg gjennom 

uenighet, men også utmanøvrere 

motstandere, er ferdigheter 

som definerer effektive toppledere. 

Med det følger noen psykologiske 

egenskaper. Seniorkonsulent Arne 

Selvik ved Norges Handelshøgskole 

(NHH) skriver at toppledere er «mer 

enn gjennomsnittlig energiske, 

selvhevdende, narsissistiske og 

paranoide». Det er personer som 

gjennom oppveksten har erfart virkningen 

av sin egen viljestyrke. Men 

gjennom livsløp og karriere kommer 

de i «vanskelige situasjoner, preget 

av motsetningsfylte interesser og 

maktkamp, og erfarer gjerne at de 

ikke er alene om å ha vilje. De er omgitt 

av andre viljesterke personer, og 

må bryne seg mot disse». Og: «I sin 

søken etter ærlige tilbakemeldinger 

>> 

16 Fontene 9/09 17

I kikkerten 

er det fort gjort at topplederens 

sterke vilje sperrer for den åpenhet 

og sårbarhet som er nødvendig for 

at budskapene fra omgivelsene skal 

trenge inn».⁴ 

For den eplekjekke (og nyutdannede?) 

ansatte som tør å ta ordet 

med kritikk og alternative forslag 

virker saken klar: Det jeg sier på 

møtet er fornuftig og til det felles 

beste. Men den viljesterke lederen 

oppfatter det annerledes. Istedenfor 

«til det felles beste» hører 

han et forsøk på posisjonering i et 

nullsum-spill: Den andre kan bare 

få gjennomslag på min bekostning, 

det finnes ikke noen høyere enhet, 

noen produktiv syntese av motsetninger. 

Underforstått: Det finnes 

ikke noe felles gode, bare personlige 

agendaer og interesser. ytring tolkes 

som fremstøt og angrepsmanøver. 

Er noen ute etter plassen min? 

Hverdagslig hersketeknikk. 

Flere forfattere har beskrevet hvilke 

teknikker som tas i bruk for å støte 

tilbake og slik opprettholde hierarki. 

De fleste av oss benytter slike teknikker, 

bevisst eller 


ubevisst, for å plassere andre i en posisjon 

vi synes er komfortabel. Som 

når vi gir råd uten at mottakeren 

har bedt om det: «Enn om du gjorde 

slik?» «Ser du at dette blir feil?» Eller 

gir en dyr gave til en som har lite å gi 

tilbake. Det kan være noe så uskyldig 

som å gi ros for noe mottakeren 

oppfatter som banalt og selvfølgelig. 

Det er ikke sikkert en overordnet 

ville satt pris på ros fra den ansatte 

han selv roser. 

En usikker mellomleder kan ta 

det et skritt videre. Hun har aldri 

blitt lært opp som leder, men tyr til 

hersketeknikker for å disiplinere: Å 

stadig innkalle en medarbeider «på 

teppet», kritisere vedkommende på 

fellesmøter, gi populære oppgaver til 

den hun liker, men faglig irrelevante 

oppgaver til den hun ikke liker. Skjer 

det over tid er det mobbing. Det 

forsurer arbeidsmiljøet, øker gjennomtrekken 

på arbeidsplassen og 

gjør varslere av de modigste. 

I over halvparten av mobbetilfellene 

oppleves sjefen som problemet, 

ifølge Arbeidstilsynet. 

Sorte hull. Før og etter 2. verdenskrig 

beskrev psykologen Ingjald 

Nissen i flere bøker 

det han kaller 

hersketeknikker. 

Begrepet er senere 

brukt av blant andre 

sosialpsykologen 

Berit Ås. Nissen 

beskriver hvordan 

makthierarkier oppstår 

som resultat av enkeltindividers 

psykologiske spill med omgivelsene. 

Den beste til å manipulere er 

psykopaten. 

Psykopaten er i en tilstand av 

evig kamp og konkurranse, skriver 

Nissen. Psykopaten skiller ikke sak 

fra person. Alt er personlig. Der hvor 

normale mennesker tar sine kamper 

og hviler ut etterpå, hviler ikke psykopaten, 

men angriper på nytt og på 

nytt, stadig fra nye vinkler. Omgivelsene 

får aldri hvile. Psykopaten 

sliter dem ut ved å aktivere svakhetene 

deres, gjennom antydning og 

holdning eller helt direkte. De mister 

selvrespekten. 

En skulle tro at «de normale» bare 

kunne trekke seg unna psykopatens 

gravitasjonssentrum, holde ham på 

avstand eller støte ham vekk. Men 

det går ikke, skriver Nissen. For psykopaten 

retter da oppmerksomheten 

mot den svakeste i fellesskapet. 

Den normale, med den normales 

moralske selvfølelse, orker ikke å stå 

og se på at den andre plages. Hun 

griper inn og trekkes dermed tilbake 

i runddansen. Hun fortsetter å tappes. 

Avmaktsfølelsen driver henne 

over i «en fortvilelsestilstand hvor 

vurderingsevnen og det moralske 

initiativ lammes». For å overleve må 

hun tilpasse seg psykopatens livsholdning. 

Hun blir forsiktig og redd. 

Hun går inn i en nevrotisk tilstand 

preget av «ekte passivitet og uekte 

aggressivitet». Den situasjonen som 

da oppstår, skriver Nissen, får de 

alvorligste sosiale konsekvenser. De 

normale makter ikke lenger å hindre 

at individer med uheldige karaktertrekk 

tar over samfunnsmakten.⁵ 

Siden 1980-tallet har psykopati 

kommet inn i diagnosesystemene 

som dyssosial og antisosial 

personlighetsforstyrrelse.⁶ «Psykopat» 

er også et mye brukt skjellsord. 

På mottakersiden sitter ikke så få 

ansatte ved sosialkontorene og i 

barnevernet. Men ordet har altså 

en teoretisk bakgrunn. En bør være 

forsiktig som lekperson med å tolke 

sine egne omgivelser i lys av Nissens 

tankerekke. Nissen anbefaler likevel 

folk å sette seg inn i psykopatenes 

hersketeknikker for å kunne unngå 

de verste skadevirkningene. 

Ytringskultur. Skribent Niels Chr. 

Geelmuyden meddeler i en e-post 

til redaktør i Aftenposten Knut Olav 

Åmås at den norske debattkulturen 

«bærer preg av vikingtid for så vidt 

som den nesten alltid handler om 

å overfalle motparten. Siktemålet 

med norsk debatt er sjelden å nå 

fram til synteser. Debattene er jevnt 

over ganske kjedelige, som følge av 

at de fleste synlige aktørene utfolder 

seg innenfor en ramme av forutsigbar 

politisk korrekthet.»⁷ 

Den norske offentligheten preges 

av konfliktskyhet og en hang til 

konsensus. Altfor mange debatter 

fører ikke til innsikt eller at noe 

endres, ifølge Åmås. Sanksjoner mot 

varslere får spille seg ut fordi det 

ikke finnes noen utbredt ytringskultur 

på norske arbeidsplasser. Tross 

vedtatte kjerneverdier finnes ennå 

ingen åpen bedriftskultur der en kan 

reise kritikk uten å risikere represalier. 

Uten en slik kultur hjelper 

lovverket lite. Åmås foreslår mindre 

homogene arbeidsmiljøer, med et 

mangfold av utdanninger, kjønn, 

Noter: 

1. Jean-Jacques Rousseau (1762, norsk utgave 

2001). Om samfunnspakten eller Statens 

grunnsetninger, s.16. Dreyer/De norske bokklubbene 

2. Knut Olav Åmås (2007). Verdien av uenighet, 

s. 110. Kagge forlag 

aldre og etniske bakgrunner. Det 

kan gi en åpnere jobbkultur. 

Arne Selvik ved NHH snur på 

anklagen mot den harde leder som 

ikke klarer å ta imot ærlig respons: 

«Er lederen i en situasjon som 

er trygg nok til å kunne ta imot 

tilbakemeldinger eller uheldige 

budskap?» En del virksomheter har 

ritualisert tilbakemelding gjennom 

årlige arbeidsmiljøundersøkelser og 

lederevalueringer. Men det kan gjøre 

lederen mer paranoid. Han stenger 

kontordøra, dyrker jernviljen og gror 

«sine ytre teflonlag for å beskytte 

det sårbare mennesket som befinner 

seg inne i lederrollen». 

Nyttig godhet. Det ligger mye god 

vilje i veggene på velferdsstatens 

arbeidsplasser: Sosialkontor, barnevern, 

flyktningtjeneste, offentlige 

skoler og barnehager, sykehjem og 

sykehus. Lederne forvalter statens 

godhet. Det er det perfekte våpen for 

en herskesyk leder: Kommunevarsleren 

henges ut for å ha sveket de gode 

formålene. Hun påfører kollegene 

sykefravær, lyder anklagen. Sosialkontoret 

makter ikke lenger å yte 

hjelp på grunn av intern illojalitet. 

Innimellom møter vi som 

journalister i fagpressen offentlig 

ansatte som forteller at de «har tatt 

sine kamper». Ofte er de på vei ut av 

jobben over i pensjon eller uførhet. 

De har forlatt kamparenaen, kanskje 

3 . Varslere er i fare. Kronikk v/Marianne Bergvall, 

Sigrun Toppe Olsen og Julija Lande, 

Aftenposten 19.08.2009 

4. Arne Selvik (2005). Omgitt av løgnere. Om 

ærlige tilbakemeldinger til ledere, ss. 71-72. 

Fagbokforlaget 

Mobbing på jobben 

· 100 000 personer 

eller ca. 5% av norske 

arbeidstakere utsettes 

for mobbing 

· Lederen oppleves som 

problemet i over halvparten 

av tilfellene av 

påvist mobbing 

· Konsekvensene av 

mobbingen er mer 

alvorlige når lederen er 

problemet 

· Helseeffektene omfat- 

ter alvorlige fysiske og 

psykosomatiske symptomer 

som angst, 

depresjon, rastløshet, 

irritasjon, kvalme og 

ulike former for hjerteproblemer 

· 40 % har vurdert 

selvmord blant de som 

utsettes for alvorlig 

trakassering, mot bare 

7% av dem som ikke 

mobbes KILDE: ARBEIDSTILSyNET 

sugd tomme av et «sort hull». Noen 

var varslere. Kampens vinner sitter 

taus tilbake, eventuelt sluset opp i en 

høyere stilling. «Survival of the fittest», 

den mest egnedes overlevelse, betyr 

i så fall at den hardeste neglen har 

klort seg fast. Ikke nødvendigvis den 

som var best til åpen meningsutveksling, 

relasjonsbygging og dialogisk 

samvær med de andre individene 

verden består av. ■ 


5. Ingjald Nissen (1945, 3. Utgave 1975). Psykopatenes 

diktatur, kap. 1-2. Aschehoug 

6. Alv A. Dahl og Aud Dalsegg (1997, rev. utg. 

2000). Sjarmør og tyrann. Et innsyn i psykopatenes 

og ofrenes verden, s. 13 

7. Knut Olav Åmås (2007). Verdien av uenighet, 

s. 133. Kagge forlag 

19

asylbarn 

I sirkel om asylbarna 

Regjeringens behandling 

av asylbarna fikk hard 

medfart under en debatt 

på Litteraturhuset i Oslo. 

– Frekt og inhumant, sa 

FO-leder Randi Reese. 

Tekst og foto: Solfrid rød 

Reese er lei av å høre politikere si at 

barnevernet ikke har kapasitet til å 

ta seg av enslige mindreårige asylsøkere 

mellom 15 og 18 år. 

– Det er en sirkelargumentasjon. 

For hvem er det som har ansvar for at 

barnevernet er tilstrekkelig bemannet? 

Jo, det er de samme som sier at 

det ikke er nok kapasitet, sa Reese. 

Og fikk støtte av Erling Folkvord 

fra Rødt, som selv jobber som sosialarbeider 

i Oslo. 

– Vi kan ikke la disse barna 

vente til vi har et barnevern som er 

i stand til å ta på seg nye oppgaver. 

Barnevernet i denne byen er kynisk 

underfinansiert, fastslo Folkvord. 

Bryter FNs BarNekoNveNsjoN 

I Soria Moria erklæringen lovet regjeringen 

at omsorgen for alle enslige 

mindreårige asylsøkere skulle overføres 

fra utlendingsmyndighetene til 

barnevernet. Asylbarn under 15 har 

fått tilbud om omsorgssenter, men 

de mellom 15 og 18 bor fortsatt på 

asylmottak. I sommer kom meldingen 

om at omsorgsovertakelse for 

denne gruppa er utsatt til etter 2010. 

– Det er fullstendig uakseptabelt. 

Mottakene er ikke bemannet til å 

FREKT: – Å bruke de mest utsatte barna til å stramme inn asylpolitikken er frekt. Ja, 

de er asylsøkere, men de er først og fremst barn, fastslår FO-leder Randi Reese. 

ta seg av barn. Ungdomstiden er 

en sårbar periode med søken etter 

identitet. Å la de som er ekstra 

sårbare være overlatt til seg selv, er 

inhumant, fastslo Reese. 

Disse barna trenger voksne 

med sosialfaglig kompetanse. Den 

kompetansen finnes, fastslo Reese. 

Hun kjøper ikke argumentet at 

barnevernet ikke kan eller vil ta seg 

av asylbarna. 

FO-lederen påpekte at flere høyskoler 

tilbyr spesialisering i flerkulturelt 

barnevern, og det finnes mye 

erfaring ute i kommunene. 

– Sosialarbeidere jobber ikke 

langs en rett linje fra A til Å, vi er vant 

til å snu på hælen når det trengs, 

forsikret Reese. 

– Jeg er glad for at Reeses medlemmer 

står klare, men det er ikke så 

lett, sa Marthe Skarning Lund (Ap). 

– Gi alle amNesti 

Skarning Lund forsikret at målet om 

omsorgsovertakelse ligger fast, men 

at det tar tid å etablere et tilbud til så 

mange barn og unge. 

Trine Skei Grande påpekte behovet 

for et langt mer profesjonelt 

mottaksapparat. Hun vil ha en egen 

enhet for identifisering og dokumentkontroll. 

Folkvord mener Norge har kommet 

så bakpå i denne saken at det eneste 

fornuftige er å gi amnesti til alle enslige 

mindreårige asylsøkere som befinner 

seg i landet nå, og så starte på nytt. 

Debatten ble arrangert av PRESS, 

Redd Barna ungdom, som sammen 

med FO og en rekke andre organisasjoner 

i flere år har kjempet for 

enslige mindreårige asylsøkeres 

rettigheter som barn. 

Tid for tid 

Nylig etterlyste en kollega to timer på Facebook 

siden sin. Arbeidsdagen var over 

før hun hadde fått sukk for seg. Hun lurte 

på om noen visste hvor tiden hadde 

tatt veien. 

Antakelig hadde det vært tidstyver på 

ferde den dagen. Jeg hadde mistet en drøy 

time før lunsj. Sporløst forsvunnet. Etterlysninger 

til tross, ingen hadde sett den. 

En kollega med sans for gammelt urverk 

anbefalte oss å kjøpe nye billige klokker som 

går for sakte. På den måten kunne vi lure til oss 

noen stunder hist og her, mente han. 

Tid er et flittig debattert tema på 

jobben om dagen. Vi er i ferd med 

å innføre elektronisk tidsregistrering. 

Inntil 45 timer kan 

vi ha til gode i TidBanken. 

Forlokkende det der - tid på 

bok. For noen muligheter 

det gir en fattig sjel. Blakk 

som en kirkerotte, gjeld 

over pipa, men plenty av tid 

på bok. Det er innført et nytt 

begrep i virksomheten. Sann 

tid, tid som ikke er manipulert, 

det vil si tid vi ikke har tuklet med. 

Du store tid. 

Hvor blir det egentlig av tiden vi mener å 

ha mistet, og som vi vil ha godskrevet i TidBanken, 

helst med renter? Er det et lager der ute hvor tiden ligger i 

stabler vi kan forsyne oss av? Hvor tiden vi har sløst bort, 

kan børstes støv av, og polere så den framstår som gyllende 

øyeblikk fylt med fortrolige samtaler. 

Tenk om småbarnforeldre kunne gå inn på lagerutsalget 

og kjøpe kvalitetstid. 

Tid som de kan presse inn 

i skytteltrafikken mellom 

korpset, balletten og fiolin- 

timene. Dyrekjøpt tid selvsagt. Ikke for folk flest, men du 

verden for et utbytte for de utvalgte. 

Hvem bestemmer hva som er kvalitetstid, forresten? 

Hvis jeg sjekker inn på Hotel Cæsar på kvelden, og tar 

del i strabasene til Juni, Julie og Jens August, kaster 

jeg bort tiden da? Skal jeg ha dårlig samvittighet 

fordi jeg ikke bruker den dyrebare fritiden 

min bedre? 

Og, hvis denne tiden er bortkastet, kan 

jeg på noen måte vinne den tilbake? 

Eller hvis jeg har hatt en møkkadag hvor 

alt har gått på tverke, burde jeg ikke hatt muligheten 

til å slette tiden. Hvorfor heter 

det ellers du slette tid? Antagelig 

er dagen en tirsdag. Tirsdager 

er sjarmløse, de bare står der 

og sperrer veien mellom 

nettopp påbegynt uke, 

og halvveis til helgen. 

Fullstendig bortkastet. 

Tirsdager kan du få billig 

av meg. 

Tenk om jeg kunne 

veksle inn noen ukers tvtitting, 

og et par tirsdager, 

i flunkende ny tid. Tid full av 

forventninger. 

Jeg vet hva jeg skulle brukt denne 

bonustiden til, forutsatt at jeg kunne 

vekslet noe av tiden inn i hard valuta. Tid er penger, 

heter det jo. Da skulle jeg pakket sekken og reist min 

kos. Langt vekk fra sann tid og mistrøstige tirsdager. Jeg 

ville funnet meg en strand fri for charterturistenes tidsjag. 

Jeg skulle gravd føttene ned i solvarm sand, lukket 

øynene og tatt imot tiden – langsomt. 

Vibeke Liane 

20 Fontene 9/09 21 

vannposten 

>>

PÅ JOBBEN 

Tar hovedrollen i eget liv 

– Skal jeg tenke på politikk 

i tillegg til alle de 

andre problemene jeg 

har? André (22) ser mildt 

undrende på prosjektleder 

Marianne Gran. 

Tekst: Vibeke Liane 

Foto: Arash A Nejad, 

Nyebilder.no. 

Vi står utenfor lokalene til Mølla 

Ungdomshus i Tønsberg. En gjeng 

unge kvinner og menn myser mot 

høstsola, og røyker energisk. En 

fargerik samling av vare sjeler bak 

tøffe masker. 

Frisone For vekst 

Fontene er flue på veggen en vanlig 

arbeidsdag i prosjektet «Jeg 

tør – teater som metode», hvor 13 

ungdommer fra 18 til 27 år i et år har 

utfordret egne grenser. Noen har 

konsentrasjonsproblemer, andre sliter 

med sosial angst. Felles for dem 

er at de har falt ut av arbeidslivet og 

skolegangen. 

– Bare en av ungdommene har 

falt ut, etter eget ønske, forteller 

prosjektleder Marianne Gran 

fornøyd. 

ENGASJERT: – Politikk handler om 

hverdagen deres. Stå fram, vis hva dere 

mener, sier prosjektleder Marianne 

Gran (til høyre) i «Jeg tør - Teater som 

metode». 


og lærer, og råder faggruppene som 

jobber med utsatte ungdommer til å 

ta utgangspunkt i hva de unge selv 

har lyst til. 

– Her er fellesbetegnelsen kreativitet 

og ulike kunstformer, sier Gran. 

Gran presiserer at dette ikke er 

teater som terapi. 

– Hovedprinsippet er at deltakerne 

legger fra seg problemene på 

utsiden av døra. Dette et friområde 

fra livets ulike problemer, som om 

de var på jobb. Min erfaring er at 

aktørene vokser på tilliten, understreker 

Gran. 

Politikk ligger til grunn for arbeidet 

i august. 

– Det er snart valg. Syv av aktørene 

i prosjektet tar norsk med sikte på 

å ta eksamen i videregående skole. 

De har brukt opp skoleretten og må 

gå opp som privatister. Politikk og 

samfunn er del av faget. De lærer ved 

å spille ut argumentene fra brosjyrer 

og partiprogram i rollespill. Da 

sitter kunnskapen bedre, forklarer 

prosjektleder Marianne Gran. 

Utsatt grUppe 

Økningen av unge mennesker under 

30 år som er uføretrygdet på grunn 

av psykiske lidelser har økt med 24 

prosent siden 1998. Forskere mener 

at faren for at unge mennesker blir 

uføretrygdet på grunn av en psykisk 

diagnose er nesten dobbelt så stor 

som hos eldre mennesker. 

– Vi hjelper dem med å se nye muligheter 

i livet. Målet er at deltakerne 

skal komme ut i arbeidslivet eller inn 

22 Fontene 9/09 23 

>>

PÅ JOBBEN 

NYE ROLLER: – Tenk om vi kunne spille ut politiske synspunkter overfor 

politikerne. Teatersport i praksis, det hadde vært gøy, mener Helga (til 

venstre), Elisabeth og Guro. De har tatt i bruk Tønsberg bibliotek som 

lesestue. 

i et skoletilbud, forteller Gran. 


og lærer. 

– Alle er ikke skapt til å sitte på 

skolebenken. Men alle mennesker 

kan noe. Vi tar utgangspunkt i interessen 

deres for teater, musikk og 

kunst, sier Gran. 

et minisamFUnn 

Fire av jentene har ruslet ned på 

Tønsberg Bibliotek for å lese avisene 

og partienes valgmateriell. De drar 

fram blokk og papir og noterer partienes 

synspunkter om asylpolitikk og 

arveavgift i en salig blanding. Målet 

er at de skal spille rollespill i møte 

med intetanende politikere på torget 

når de har fått finslepet retorikken. 

Gran er overbevist om at teateret 

som metode utløser ressurser hos 

aktørene i prosjektet. Men forteller 

at hun har møtt mye skepsis blant 

fagfolk i det sosialfaglige feltet. 

– De tror teater er lek. Men teater 

er et minisamfunn hvor det er plass 

til alle. Alt fra skuespillere, via kostymer, 

manuskriptet til den som har 

ansvaret for å koke kaffe. For første 

gang på mange år opplever de at det 

er bruk for dem, og at de er savnet 

hvis de er borte, forteller Gran. 

opp om morran 

Etter ett år har alle deltakerne mål 

med livet sitt. 

– Ingen vil tilbake til tilværelsen 

slik den var. Hvor døgnet var snudd 

på hodet. I begynnelsen var det 

mange som forsov seg. Jeg dro hjem 

og vekket dem hvis det skjedde 

flere ganger. Nå er det sjelden at 

noen ikke kommer tidsnok, smiler 

Marianne. 

André gleder seg til at det politiske 

prosjektet er over. 

– Men jeg stiller opp hver dag, og 

ser hva som skjer. 

Hver dag skriver aktørene logg 

hvor de forteller om tankene sine. 

– Det hender de skriver ting de 

ikke tør fortelle. Jeg tar det opp med 

dem i individuelle samtaler. Det er 

positivt at kan løse konflikter før de 

blir store problemer, forteller Gran. 

SVADA: – Hva i all verden mener de bak alle ordene, har den 

noe med oss å gjøre, under André (til venstre). Gruppa fordyper 

seg i partienes programmer og brosjyrer. 

ny innsikt 

André har tatt pause i politiske 

forberedelsene, og sitter i sofaen og 

tryller fram improviserte melodier på 

kassegitaren. 

– Jeg følte at jeg var et mobbeoffer 

på skolen. Nå forstår jeg at jeg 

misforstod, jeg har snakket med 

noen av klassekameratene og de 

mente ikke å plage meg. 

Stemmen flyter mykt over akkordene. 

André har fullført videregående 

innen byggfag, men maktet 

ikke hverdagen på jobb. 

– Teatersporten, hvor vi går inn 

i roller, har gitt meg mer selvtillit. 

Nå tør jeg være mer ute blant folk. 

Jeg håper at jeg kan få jobb i byggebransjen. 

Drømmen hadde vært å 

ha musikken som arbeid, men det er 

ikke realistisk at jeg skal kunne leve 

av det, tror André. 

innlevelse 

De røde og blå lagene har benket seg 

på hver sin side av et illusorisk fjernsynsstudio. 

I midten står Marianne 

og styrer debatten. 

VÁR KLANGBUNN: – Dette året har gitt meg mer selvtillit. Nå tør jeg være mer ute blant folk, sier André (22). 

KJØR DEBATT: Prosjektleder Marianne Gran (i midten til høyre) og prosjektmedarbeider 

Anders Olsen provoserer fram synspunkter i det politiske rollespillet. 

– Skal asylsøkere få språkopplæring 

på asylmottakene, spør 

Marianne. Representantene for 

de blå partiene argumenterer med 

innlevelse. Fyller ut hverandres argumenter. 

Debattantene på de røde 

partiene protesterer heftig. 

Etter et kvarter stanser Marianne 

Gran debatten. 

– Nå skal dere skifte standpunkt. 

De røde partiene blir blå partier, 

og omvendt. 

Sterk økning av unge uføre 

•I motsetning til resten av 

befolkningen er det en 

økning av unge mellom 

18 og 24 år som blir uføretrygdet. 

Første halvår i år 

var det 421 nye unge som 

ble uføretrygdet. Det er 

noen flere unge menn enn 

kvinner som uføretrygdes. 

•I første halvår 2000 var 

det totalt 2 989 uføretrygdede 

mellom 18 og 24 år, 

første halvår 2009 var 

det 3 780 uføre i denne 

gruppen. 

•I 2007 var om lag 38 prosent 

av de uføretrygdede 

i aldersgruppen 18 til 39 

år uføretrygdet på grunn 

av psykiske lidelser eller 

atferdsforstyrrelser. 

24 Fontene 9/09 25 

>>

PÅ JOBBEN 

Det oppstår et øyeblikks forvirring 

før det politiske spillet er i gang med 

nye roller, og med stor innlevelse fra 

begge fløyer. Etter en drøy halvtime 

stanser Marianne seansen. 

– Nå kan dere teste synspunktene 

deres på valgometertesten til 

Aftenposten, da får dere en pekepinn 

om hvor dere står politisk. Og hvis 

dere fortsetter diskusjonen så tenk 

på at de andre ikke nødvendigvis står 

for argumentene de kom med. Det er 

rollespill, roper Marianne etter dem i 

det de stryker på dør. 

alltid tilGjeNGeliG 

Trebarnsmoren er tilgjengelig utover 

ordinær arbeidstid. Alle ungdommene 

har mobilnummeret hennes. 

– Særlig i starten var det en 

trygghet for dem å vite at de kunne 

nå meg når som helst. Da var det 

noen som ringte flere ganger om 

kvelden. Hvis de ikke hadde hatt den 

muligheten er det mange som ikke 


Vellykket 

«Jeg Tør – Teater som metode» er 

et tilbud til 13 unge mellom 18 og 

24 år i Tønsberg som har falt ut fra 

utdanning eller arbeid på grunn 

av psykiske utfordringer. En av 

deltakerne er 27 år. Deltakerne 

møter opp 09.45 og er der fram 

til klokka 15 hver dag. Prosjektet 

ledes av teaterinstruktør og lærer 

Marianne Gran, som er ansatt 

som konsulent i Tønsberg kommune. 

Fotograf Anders Olsen er 

prosjektmedarbeider i full stilling. 

Prosjektet startet i august 2008, 

POLITISK ANALYSE: – Jøss, står jeg så langt til venstre? Elisabeth taster inn sine 

synspunkter på Aftenpostens valgometertest. Prosjektmedarbeider André Olsen 

følger med på sidelinjen. 

hadde vært her i dag. Jeg forholder 

meg nok ikke til ordinære lønns- og 

arbeidsforhold, sånn er det. 

og skal etter planen avsluttes 

til nyttår. Det har fått 1,2 millioner 

kroner i driftsmidler fra Nav 

sentralt. 

– Dette har vært veldig vellykket. 

Deltakerne i prosjektet har 

ikke vært i aktivitet på flere år, nå 

er de i aktivitet hver dag, og er på 

vei inn i jobb eller utdanning, sier 

fylkeskoordinator for arbeid og 

psykisk helse, Solgunn Måløy, i 

Nav Vestfold. 

Hun lover at aktørene i prosjektet 

vil bli fulgt opp av Nav 

Marianne Gran tenker seg om. 

– Men det hadde vært greit om 

jeg fikk lønn for overtidsjobbingen. 

etter at prosjektet utløper. 

– Det blir et spleiselag mellom 

kommunen og Nav Tønsberg, 

vi har også sendt en søknad til 

Fylkeskommunen, sier Måløy. 

Hun innrømmer at «Jeg Tør – 

teater som metode» faller utenfor 

rammene av vanlig sosialt arbeid. 

– Derfor har det vært vanskelig 

å finne midler. Men det har vist 

seg å gi veldig gode resultater. Nå 

håper vi at vi kan få satt i gang 

en ny gruppe for nye aktører, sier 

Måløy. 

Hvem: Rebecca Brierley, sosionom 

utdannet Kristiansand 2004 

Stilling: Sosialkurator og FO-klubbleder, 

Nav Fredrikstad, hovedtillitsvalgt 

i Fredrikstad 

Fortalt til: ERIK DAHL VIGGEN 

Nå passerer vi arbeidsplassen min, 

Nav. Kollegene mine er kjempefornøyd 

med at vi klarte å begynne 

lønnsutjevninga mellom kommunal 

og statlig del av kontoret. Nyansatte 

på det som før var sosialtjenesten 

rykket dermed opp 38 000 i årslønn. 

Men det er fortsatt en lang vei å gå, 

spesielt for de av oss med lang ansiennitet 

og spesielt de med videreutdanning. 

Nå tar jeg videreutdanning 

i konfliktløsning. Det får jeg null 

lønnsuttelling for. Det gjør heller ikke 

de av kollegene mine som har tatt 

rus, dobbeldiagnoser eller veiledning, 

Strekning: Fra Fredrikstads tidligere 

sosialkontor i Hassingveien 40 til rådhuset 

Tidspunkt: 07:45, onsdag 2. sept. 2009 

Konkurranse- 

kvinne 

selv om det er arbeidsgiver som har 

oppfordret dem til å ta det! Nå holder 

kommunen på og lager en oversikt 

over hvilke videreutdanninger ansatte 

i kommunen har, inkludert hva 

de hadde da de ble ansatt. Det skal bli 

interessant å se hvilken kompetanse 

som brukes i tjenestene men som 

ikke synes på lønnsslippen. 

I dag blir en stor dag. Jeg er på vei 

til rådhuset som hovedtillitsvalgt for å 

møte rådmannen og resten av fagforeningene 

i kontaktutvalget, som fysioterapeutene, 

sykepleierne og Fagforbundet. 

Endelig får vi fra FO være 

med. Til nå har Fagforbundet representert 

LO-forbundene, inklusive FO. 

Transportmiddel: Rusten DBS Kilimanjaro 

1995-modell (lilla damemodell) 

Været: 13 grader, skiftende skydekke 

Jeg mener det var feil. Vi har rundt 

270 medlemmer i Fredrikstad, og 

det viktig at vi har vår egen stemme 

inn mot arbeidsgiver. Ikke minst siden 

Fagforbundet konkurrerer mot 

oss om medlemmer. Samarbeidet 

med dem har vært en utfordring. De 

er ute på arbeidsplassene og prøver 

å overbevise om at de er det beste 

forbundet. Men FO er best for utdanningene 

våre. Vi har våre egne saker 

å fronte, ikke minst lønnsløft for de 

med høgskoleutdanning og uttelling 

for videreutdanning. Da er det en 

frustrasjon å måtte konkurrere med 

Fagforbundet om medlemmer. ■ 

erik.dahl.viggen@lomedia.no 

PÅ VEI 


27

portrett 

Wenche-Lise 

Gulbrandsen 

28 

Tittel: Førstesekretær 

Alder: 69 

Aktuell med: Truet yrkesgruppe 

Tekst: Mia Paulsen Foto: Tri Nguyen 

– Hva kan jeg hjelpe deg med? Stemmen i telefonen er 

beskjedent behagelig, og dialekten er standard østnorsk. 

Den tilhører en kvinne som med sine 69 år for lengst 

kunne sluttet i jobben og konsentrert seg om blomster 

og håndarbeid. Men som den sjeldne blomsten hun er, 

vil ikke barnevernsjefen gi slipp på henne. Wenche-Lise 

Gulbrandsen betjener nemlig sentralbordet i Sagene barnevern, 

øst i Oslo. Og barnevernet vet at de har stor nytte 

av henne. 

Portrettintervju? En litt uvant ide, men hun blir gjerne 

med på den. Hun har en viktig jobb, er viktig for arbeidsplassen, 

det vet hun. Hun må bare sjekke om det lar seg 

gjøre de nærmeste ukene, det er ikke så lett å komme 

fra. Men det ordner seg. Å sørge for at ting ordner seg er 

Wenche-Lise Gulbrandsens spesialitet. Hun er oljen i barnevernets 

maskineri. 

EstEtikEr 

Vi har omsider funnet hverandre og satt oss ned ved et 

restaurantbord. Wenche-Lise Gulbrandsen var tidlig ute, 

men foretrakk å vente i bakgrunnen ute i sola til jeg fant 

henne i stedet for å strene selvsikkert inn i restauranten. 

Hun er sommerbrun og lekker, tilsynelatende ca. 55 år, 

kledt i en ny, hvit bomullstopp, beige bukse og med langt 

perlehalsbånd. En estetiker, ifølge samboeren hennes. 

– Synes du barnevernsarbeiderne ser sjuskete ut? 

– Sjuskete? Nei. De var mer fiolette før. 

De andre på kontoret har en klar forestilling om at 

kombinasjonen av velstelt ytre og en rolig myndighet gir 

henne en unik evne til å være barnevernets stemme og 

ansikt. 

– Det er en fordel med et voksent menneske i denne 

stillingen. At du har opplevd noe. Og jobben kan jeg jo. 

Nå har jeg vært her så lenge at det går av seg sjøl, sier 

Wenche-Lise Gulbrandsen. 

Hun føyer til: 

– Sånn ville det jo vært for alle. 

Fontene 9/09 

Navn: 

Vi er mange som kunne tenke oss en 

vennlig, dyktig og omtenksom mottakelse 

i offentlige kontorer. Det får folk på Sagene 

barnevern i Oslo. Der har de Wenche-Lise 

Gulbrandsen i resepsjonen. 

Svarer for barnevernet 

29

portrett 

30 

Setningen viser seg å dukke opp flere ganger. Hun gjør 

«bare det som alle ville gjort.» 

– Vi har et veldig godt arbeidsmiljø. Jeg liker jobben. Å 

snakke med barnevernets samarbeidspartnere og klienter, 

som jeg etter hvert ofte kjenner stemmene til. 

ring, ring 

Den upersonlige og kjønnsløse førstesekretær-tittelen 

kan fylles med mangt, også en god, gammeldags forståelse 

av yrkesstolthet og service. 

Sentralbordet er prioritet nummer en. I tillegg har 

Wenche-Lise Gulbrandsen oppgaver knyttet til postfordeling. 

Og hun betaler regninger og fører lister. Er det 

mye trafikk på sentralbordet, må de andre oppgavene 

vente. Da sitter hun lange dager på jobben for å få alt 

unna. Belønningen er at hun kan avspasere opp til to dager 

hver to-ukers-periode. Nesten som å jobbe fire dagers 

uke, forklarer hun. 

Flertallet av Oslos 15 barneverntjenester har mistet 

sentralbordet sitt og betjenes av Rådhuset. Hvis de mangler 

avløsning bruker også Sagene barnevern det kommunale 

sentralbordet. Da må den kommunale sentralbordbetjeningen 

lene seg på den lokale kalenderen og gi 

beskjed til oppringeren hvis saksbehandleren har skrevet 

inn at hun er på møte eller i ferie. 

Men ofte står det ikke noe i kalenderen. Da settes telefonen 

over, og ingen vet om noen tar den. 

Men når Gulbrandsen er på sin post, vet hun som regel 

hvor alle er. Hver morgen skriver hun en liste over møter 

og fravær som hjelper henne å huske. Hun har tilgang på 

kontorets datasystemer og kan svare på spørsmål om 

penger som er sendt eller møter som er avtalt i stedet for 

å sette telefonen over til saksbehandler. 

Ringer det noen som har problemer med å snakke 

norsk, ordner Wenche-Lise Gulbrandsen opp. Hun har 

funnet en metode hvor hun spør så enkelt og forståelig 

at de finner ut av det. Så sjekker hun hva som trengs i saken 

og forteller det til innringeren. I stedet kunne hun ha 

skrevet en beskjed som ingen skjønte noe av. 

Hun hører ofte hjertesukk som: «Så deilig det er å 

komme til et sentralbord hvor du treffer noen som har 

greie på ting, og hvor beskjeder kommer videre!» 

– Av og til må jeg purre litt ekstra. Og det hender jeg 

Fontene 9/09 

blir ergerlig hvis folk har ringt mange ganger uten at 

saksbehandler ringer tilbake. Da tar jeg det ofte opp med 

saksbehandler og som regel viser det seg at saksbehandler 

har prøvd å ringe tilbake, sier Wenche-Lise Gulbrandsen. 

butikkEiEr 

Den sikre sansen for kvalitet har hun nok opparbeidet i åra 

som butikkeier. Hun hadde en liten garn- og parfymeriforretning 

på Adamstuen i Oslo, som ligger vest for 

Akerselva. Ikke ekstremt vestlig, men altså definitivt 

vest. Butikken lå i samme gård som hun selv vokste opp, 

og hun tok over driften etter at mor og far døde. 

– Jeg hadde egentlig ikke lyst, men han jeg var gift 

med, var i fyr og flamme. Jeg ansatte en kosmetolog og 

satte i gang, sier Wenche-Lise Gulbrandsen. 

Etter fem-seks år mestret hun både regnskap og kosmetikk. 

Noen år seinere var hun skilt og hadde forsørgeransvar 

for to gutter. Da var det praktisk å bo i samme gård 

som butikken. Hun kunne stikke opp i privaten og lage 

middag mens en ansatt tok seg av butikken. 

– Jeg var tilgjengelig for ungene. Og ble det mye trafikk 

i butikken, kunne den ansatte ringe på meg. Men 

jeg skulle kanskje ha sluttet med butikken litt før. Da 

ville jeg hatt mer penger igjen. Det gikk ikke så bra de 

siste åra. 

Nå er det kjedene som dominerer i kosmetikkbransjen. 

Det er bare noen få enkeltstående parfymerier 

igjen i Oslo, forteller Gulbrandsen. 

FirkantEt kommunE 

I butikktiden lærte Wenche-Lise Gulbrandsen service 

og fleksibilitet. Men privat og offentlig service er ikke 

nødvendigvis det samme. Og en ting som tydeligvis er 

helt sikkert, det er at fleksibilitet ikke er en kjerneverdi 

i kommunen. 

– Kommunen er utrolig firkantet! sukker hun og forteller 

historien om frimerkene. 

– Vi har beskjed om å levere posten til internbudet, 

som leverer det i bydelsadministrasjonen, forteller hun. 

Bydelsadministrasjonen holder til en kilometers vei 

fra barnevernet. Og frankeringen hos bydelsadministra- 

«Det er en fordel 

med et voksent 

menneske i denne 

stillingen. At du 

har opplevd noe» 

sjonen skjer tidligst neste morgen. Men sannsynligvis 

seinere. 

– Du kan ikke satse på å sende ut en møteinnkalling 

med en ukes varsel og stole på at den kommer fram i tide, 

utdyper Gulbrandsen. 

Barnevernet har faktisk en kontantkasse, men den 

skal ikke brukes til frimerker. Og du kan ikke kjøpe frimerker 

på rekvisisjon. Derfor kan de i prinsippet ikke kjøpe 

frimerker. De må istedenfor sende møteinnkallinger med 

minst 14 dagers varsel. 

– Men det er klart, det er viktig at kommunen har kontroll 

på pengene, legger Gulbrandsen hastig til. 

Omstillingen fra egen butikk har også medført at hun 

måtte lære data. I butikken foregikk tingene på gamlemåten. 

– Nå sitter jeg ved skjermen hele dagen. Jeg er lei den 

når jeg kommer hjem fra jobb. 

ikkE barE moro 

Hun får ferdiglaget middag av god gammeldags type når 

hun kommer hjem fra jobben. I likhet med mange yngre 

kolleger merker hun jo at jobben tar energi. Samboerens 

innsats gjør at hun klarer mer på jobben. 

– Jeg tar litt ginseng, litt spirulina og litt cloella for å 

få energi. Og jeg tar noe som heter Uno’s Choice, en slags 

olje som inneholder omega 3 og andre ting. Det er godt 

for hjernen. Sønnen min er opptatt av kosttilskudd. Det 

har faktisk hjulpet, sier Wenche-Lise Gulbrandsen. 

Hun jobber jo ikke bare fordi det er moro. Åra som selvstendig 

næringsdrivende har ført til at hun har lavt pensjonsgrunnlag. 

Ved å holde på litt lengre håper hun på en 

bedre pensjon. 

– Det tar kanskje på litt å sitte i resepsjonen i barnevernet, 

det at du møter familier i krise? 

– Mange har det vanskelig. Det ringer fedre og mødre 

til barn som har blitt akuttplassert. De vil se barna sine. 

Jeg har opplevd at mødre har hatt ganske så sterke følelsesutbrudd. 

Alle ville jo synes det var vanskelig. 

morgEnmøtEt 

– Får du oppfølging for å takle dette følelsesmessig? 

– Nei, jeg får ikke det. Men jeg kunne sikkert fått det 

hvis jeg hadde spurt. Jeg har bare aldri tenkt på det. 

Jeg var med på et kurs for merkantilt ansatte hvor vi 

rollespilte saker. Det var vellykket. Folk fra andre kontorer 

fortalte at de er med på klientmøter og fører referater. 

At de blir trukket mer inn. Jeg skulle ofte ønske at vi fikk 

litt mer informasjon - at vi for eksempel visste når det ble 

planlagt en akuttplassering, for da får vi mange telefoner. 

I stedet må vi snappe opp informasjon her og der. 

Wenche-Lise Gulbrandsen ser tankefullt ut i luften 

og ler litt. 

– Nei, de tenker ikke på det. Og det er ikke fordi de ikke 

vil at vi skal vite ting. Men det hadde jo gjort jobben mer 

spennende da. 

– Hva med lunsjen din da? 

– Jeg har som regel ikke avløsning i lunsjen. Jeg blir 

heller sittende på sentralbordet. Jeg er jo litt dum da, vet 

du, for jeg kan jo bare spørre om avløsning, men det er 

sjelden at det kommer noen og sier at nå må du ta en halv 

time. 

rEspEkt 

Kollegene sier at Wenche-Lise Gulbrandsen er svært respektert. 

At mennesker i alle aldre, kjønn og farger har 

lett for å forholde seg til henne. 

Men hva er respekt? 

– Du må være voksen, kunne si fra og bestemme litt. 

Vi har gått over tida, Gulbrandsen er litt forsinket tilbake 

til jobben. Hun forteller at hun har mye å ta igjen 

siden hun nettopp har vært på ferie. Hun ble ønsket velkommen 

hjem med følgende replikk: 

«Gudskjelov at du er tilbake. Ingenting er som når du 

er her.» 

Så er spørsmålet hvor lenge det varer. ■ 


31

AKTUELT 

FO om utdanning 

Foreldre må få hjelp til å gi bedre 

støtte slik at barna kommer seg 

gjennom skolen, mener FO. I tillegg 

bør flere med sosialfaglig 

kompetanse settes i arbeid med 

forebygging og problemløsning i 

barnehager og skoler. Dette skriver 

FO i en høringsuttalelse til LO om 

Stortingsmelding nr. 44. Forbun- 

Farskap 

Farskapsutvalget har i hovedsak imøtekommet 

prinsippet om likebehandling 

av ulike former for foreldreskap, 

mener FO i en høringsuttalelse. Forbundet 

påpeker imidlertid at spørsmål 

rundt medfar ikke er grundig nok 

behandlet i utredningen, og anbefaler 

at de utredes nærmere. 

NOSO femti år 

det savner en strategi for å utvikle 

kompetansen til mennesker med 

intellektuell funksjonsnedsettelse 

etter at de er ferdig med videregående 

opplæring. 

FO er ikke enige i at alle utdanningsprogram 

ved videregående 

opplæring skal gi studiekompetanse. 

De mener også at vurdering 

FO mener at både gifte og samboere 

skal omfattes av pater estregelen, 

det vil si at man antar at de 

barn som fødes i forholdet er mannens 

barn. Men FO vil ikke at mors 

samboer skal kunne etablere farskap 

uten mores samtykke. FO støtter 

innføring av frister for å kreve endring 

Norsk sosionomforbund feirer 50-årsdag den 9. og 10. november i 

Oslo Kongressenter. Forbundet er den eldste forløperen til FO. Alle FOmedlemmer 

er invitert til å feire dagen med fag og fest. Jubileumskonferansen 

har et rikholdig innhold og vil ta for seg historisk tilbakeblikk, 

samfunnsutviklingen og sosialt arbeid, fag i norsk og internasjonalt 

perspektiv samt ufordringer og visjoner for framtida. Se annonse i annonsebilaget. 

MP 

Sensitiv informasjon på avveie 

FO-ansatte i kriminalomsorgen er urolige over hvor- 

dan kriminalomsorgen behandler personopplysninger. 

De forteller at det er vanlig å bruke telefaks og e-post 

ved utveksling av sensitiv informasjon som for eksempel 

domspapirer, siktelser, personundersøkelser og 

annet. FO skriver i en høringsuttalelse til Justisdepartementet 

at de også er bekymret over at domfelte kan 

av realkompetanse ved søknad om 

høyere utdanning må skje i forhold 

til den konkrete utdanningen vedkommende 

søker på. 

FO er glad for at meldingen 

setter søkelys på å øke kvaliteten 

i høyere utdanning. 

MP 

av farskap. FO ønsker også at personer 

som har vært regnet som foreldre 

skal ha anledning til å få vurdert 

mulighet for samvær. De støtter også 

farskapstesting på fosterstadiet, og 

mener det må kunne gjøres før 12. 

svangerskapsuke. Dette er fristen for 

selvbestemt abort. MP 

Lang ventetid 

LO Stat har stevnet Staten for brudd 

på statens tariffavtale når det gjelder 

kompensasjon for passiv tjeneste på 

arbeidsstedet (hvilende vakt). Det 

viser seg at saken ikke kommer opp 

i Arbeidsretten før 19. og 20. januar 

2010. FO synes det er beklagelig at 

saken har tatt så lang tid. MP 

komme inn under infoflytsystemet uten å vite om det 

selv, og uten å vite hvorfor. Dette truer rettssikkerheten, 

ifølge FO. Infoflyt er et system for informasjonsutveksling 

mellom politi/påtalemyndighet og kriminalomsorgen. 

FO viser til at både Sivilombudsmannen og 

Juss-buss har satt søkelys på dette problemet. 

MP 

Fontene presser 

sosialhjelpa 

I et brev til Fontene skriver SV-ordfører i 

Namsskogan, Kari Ystgård, at kommunestyret 

1. september fattet følgende vedtak: «I Namsskogan 

kommune skal barns arbeidsinntekt 

holdes utenfor beregningene når det ytes økonomisk 

sosialhjelp til foreldrene.» Saken kom på 

dagsorden etter at Nettavisen siterte saken på 

fontene.no, om sosialhjelpen i landets seks SVstyrte 

kommuner. I saksopplysningene skriver 

ordføreren at saken har vært «skjemmende for 

vårt omdømme», melder Nettavisen. 

edv 

Mer tvang, takk 

Når adgangen til tvang er liten, har akuttinstitusjonen 

St.Hansgården i Kristiansand valgt å 

betale ungdommene for plikter som å stå opp, 

gå på skolen og møte til middag. Ansatte ønsker 

nå mer tvang, blant annet å kunne tvinge med 

seg beboerne på markatur, vekk fra rusmiljøene 

i sentrum. «Nesten alle vennene mine røyker 

hasj omtrent daglig. Jeg har sluttet. Men jeg 

henger jo med dem likevel, de er vennene mine. 

Jeg bare koser meg og slapper av», sier «Kristine» 

til Fædrelandsvennen. 

edv 

Tar kontrollen 

med krisesentrene 

Statens barne- og familievern, Bufdir, omstrukturerer 

krisesentrene. Etaten ønsker seg nye 

eiere, faste ansatte istedenfor frivillige og styremedlemmer 

utpekt av kommunene. Bufetat vil 

også skifte ut staben på sentrene med medarbeidere 

med høyere utdanning. Årsaken er det 

etaten anser som uklar arbeidsog ansvarsfordeling 

og rapporter om varierende arbeidsmiljø, 

skriver etaten på hjemmesiden sin. 

edv 

Prosjekt Felles Framtid har i snart 20 år drevet miljøterapeutiske 

omsorgstiltak. Vi har erfaring med alle typer utviklingsforstyrrelser 

og diagnostiske tilstander. Bofellesskapene er små og spesialtilpasset 

hver enkelt beboer. Vår personalgruppe består av dyktige og 

kunnskapsrike ansatte med mangesidig kompetanse. 

Prosjekt Felles Framtid har også forsterkede tiltak i egne boliger. 

I tillegg har vi avlastningstilbud for korte eller lengre opphold. 

Prosjekt Felles Framtid har alltid behov for dyktige 

miljøterapeuter. Fortrinnsvis vernepleiere. 

Vi arbeider i medleverturnus 

(3 vaktskifter i uken, 4 vakter i måneden). 

Våre nye hjemmesider: www.proff-norway.no 

Prosjekt Felles Framtid 

Torvet 1A 

3210 Sandefjord 

telefon: 33 45 40 00 

e-post:proff@proff-norway.no 

Avlastning og ferier/turer, 

for mennesker med ledsagerbehov 

Norsk Samson arrangerer helgeavlastning hele året i østlandsområdet. 

Tilbudet blir individuelt tilpasset og tilrettelagt slik at alle får en flott 

opplevelse. Vi har dagtilbud i alle skolens ferier og kapasitet til 

akuttavlastning. 

Siden 1981 har Norsk Samson arrangert ferieturer i inn/- og 

utland. Ferieturene har en varighet av 1-2 uker, for det meste i 

sommerhalvåret. Vi tilbyr også tilrettelagte weekendturer. Det har 

vært hyttetur i Hemsedal, bybesøk i Hamburg, Tallin og London. 

N O R SK 

SA M S ON 

Avlastning & Ferieturer 

www.norsk-samson.no 

PROFF 

Prosjekt Felles Framtid 

Lvvie fu! 

Kontakt oss for mer informasjon, 

tilbud på tiltak, eller jobb! 

Telefontid 0900 -1500 

www.proff-norway.no 

For informasjon ev. tilbud 

på avlastningstiltak eller 

feriereiser. 

Kontakt: Janita K. Marolia 

Mob: 98243023 

janita@norsk-samson.no 

32 Fontene 9/09 33

AKTUELT 

Hjemløse håper 

på Obama 

Californias solfylte hovedstad Sacramento har blitt 

symbolet på finanskrisens konsekvenser i USA. 

Bilder av hjemløse i teltleir gikk verden over denne 

våren. – Endelig er hjemløse kommet i fokus, sier 

sosialarbeidere i byen. 

Tekst og foto: Sissel Brunstad 

– Gud skje lov at vi får verdens øyne 

rettet mot oss! Det er bra at byen vår 

har blitt symbolet for den økende 

hjemløsheten i USA. Nå kommer endelig 

de hjemløses situasjon i fokus. 

Daglig leder Joan Burke (bildet) 

i hjelpeorganisasjonen Loaves & 

Fishes i Sacramento er entusiastisk 

over medieinteressen 

for 

byens mange 

hjemløse. 

Sacramento 

ble et symbol 

på finanskrisen 

og USAs feilslåtte sosialpolitikk etter 

at bilder av hjemløse i teltleir gikk 

verden rundt i vår. 

– For kommunen ble teltbyen et 

negativt signal og en torn i øyet. En 

tidlig morgen for en måned siden ble 

de hjemløse jaget bort fra elvebredden 

der de bodde i telt, og området 

ble jevnt med jorden ved hjelp av traktorer 

og bulldosere, forteller Burke. 


Midlertidig hospitstilbud for 2-300 

hjemløse ble etablert i kommunal 

regi, men både Loaves & Fishes og 

andre frivillige hjelpeorganisasjoner 

er spent på hva som 

skjer utover høsten. 

8 000 Hjemløse 

USA har offisielt rundt 800 000 

hjemløse, men mellom to og tre 

millioner lever uten fast bopel. De 

mange skjulte hjemløse bor hos venner 

og kjente, i telt eller i biler. Stadig 

flere hjemløse trekker til solfylte 

Sacramento fordi det milde klimaet 

gjør at det går an å bo under åpen 

himmel deler av året. Offisielt har 

Sacramento 1 200 hjemløse, men det 

reelle tallet er trolig 3 000. Ikke alle 

er ofre for finanskrisen. 

– Det er en myte at teltbyen kun 

bestod av nyfattige fra middelklassen. 

De utgjorde rundt 10 prosent 

av beboerne, resten var langtidshjemløse, 

seier Burke. Ingen av de 

FORSEGLET: – Jeg er snekker og har vært hjemløs i fem år. Først måtte jeg skifte hofte, så ble jeg påkjørt i San Francisco og måtte gi opp yrket mitt. Uten syke - eller ulykkesforsikring hadde jeg ingen mulighet til å 

forsette i jobben. Min skjebne var forseglet, forteller 55 år gamle Mark. 

nyfattige som har mistet jobb, hjem 

eller familie og som befinner seg ved 

senteret til Loaves & Fishes, ønsker å 

snakke med Fontene. Til det er skammen 

for stor. Men staben kjenner 

situasjonen. 

– Vi ser nykommere hver eneste 

dag. Den gruppen er slike som har 

mistet jobben, hus og hjem. Oftest 

har familien gått i oppløsning. De 

har det meget vanskelig, meget 

uverdig, sier Burke. 

Holde på verdigHeten 

Loaves & Fishes er en anerkjentprivat 

hjelpeorganisasjon som i 

nær 30 år har bistått tusenvis av 

hjemløse i Sacramento. I staben på 

vel 30 inngår barnevernpedagoger, 

sosionomer, psykologer, lærere og 

mange frivillige. De holder til i en 

nedlagt parfymefabrikk på North C 

Street. Lenge var lokalene omsluttet 

av søt parfymeduft, men nå er den 

erstattet av eimen fra nykokt kaffe 

og varm mat. Her drives suppekjøkken, 

dagsenter for kvinner og barn, 

skole for hjemløse barn og en liten 

barnehage. En utendørs møteplass 

for hjemløse kalt Vennskapsbyen 

med bibliotek, oppbevaringsbokser, 

toalett- og dusjanlegg har blitt en 

>> 

35

AKTUELT 

«VENNSKAPSPARKEN» til Loaves & Fishes 

har blitt det sosiale treffpunktet for 

svært mange av Sacramentos hjemløse. 

I parken finnes oppbevaringsbokser, 

dusj og toalett og sykler man kan låne. 

Her deles også matsedler ut. 

oase for de hjemløse. Der er også en 

egen minnelund med lys som tennes 

hver gang en hjemløs dør. Det er 

ganske ofte. 

Dagsenter for hjemløse kvinner 

og barn er sammen med skoletilbudet 

for rundt 40 barn, stoltheten til 

organisasjonen. 

– Her får de varm frokost, dusjmuligheter 

og kan bruke vaskemaskiner 

til klesvask. Vi tilbyr personlige 

samtaler, terapi og praktisk hjelp, 

kurs i arbeidssøking og datakurs. 

Det er veldig viktig at de klarer å 

bevare verdigheten. Beholder de den 

og unngår forfall og mistrøstighet, 

er veien ut av hjemløsheten lettere, 

sier Burke. 

Barn og eldre 

Sosionom Corrine Frank leder dagsenteret 

Maryhouse og barneskolen 

Mustad Seed. 

– Det er hjerteskjærende å se 

alle de hjemløse barna i følge med 

mor. Den typiske hjemløse familie er 

enslig mor i 20-årene med flere barn 

under fem år. De kommer fra kao- 


TØFF ALDERDOM: – Jer er 83 år gammel og hjemløs. Hva byr du? Navnet mitt er Miss 

Jordan. Fornavnet får du ikke vite. Uten Loaves & Fishes vet jeg ikke hva som hadde 

skjedd. Her får jeg mat og kan vaske og stelle meg. De sørger for at jeg får tak over 

hodet hver natt. 

12 ÅR PÅ GATA: 

– Skilsmisse og oppløste 

familiebånd 

gjorde at jeg havnet på 

gata. Jeg er langtidshjemløs, 

kommer fra 

Tennessee og har vært 

uteligger i mange stater 

de siste 12 årene. Tilbudet 

til Loaves & Fishes 

er det beste i hele USA, 

slår Wesley fast. 

tiske familieforhold uten nettverk 

eller støtte. Barna taper mest ved 

hjemløshet. De mister ikke bare hus 

og hjem, men også skolevenner, besteforeldre 

og annet sosialt nettverk, 

sier hun og legger til at tryggheten 

og stabiliteten er borte. 

Hun har jobbet i 17 år ved senteret. 

– Jeg trodde det skulle bli bedre 

med årene, men nå er det verre 

enn noen gang. Stadig flere eldre 

mangler et sted å gjøre av seg i 

dagens USA. De lider under landets 

manglende sosialpolitikk med for 

få offentlige alders- og sykehjem. 

Det gjorde sterkt inntrykk da en 92 

år gammel kvinne kom til oss. Hun 

holdt krampaktig i håndtakene på 

rullatoren sin, og hadde en liten bylt 

eiendeler i korga. Det skar i hjertet 

da hun fortalte at hun var blitt hjemløs, 

familien hadde sviktet henne og 

hun visste ikke hvor hun skulle gjøre 

av seg, forteller Frank. 

mentalt syke 

Loaves & Fishes har også en avdeling 

med 10-12 senger for mentalt syke 

hjemløse. Ifølge Joan Burke er 40 - 

50 prosent av de voksne hjemløse 

mentalt syke. 

– Antall hjemløse med mentale 

lidelser økte radikalt da president 

Reagan i begynnelsen av 80-tallet 

stengte mesteparten av de offentlige 

mentalsykehusene og institusjonene. 

Kommunene skulle overta 

ansvaret lokalt. Han stengte av, men 

glemte å opprette nye institusjoner 

og behandlingssteder lokalt. Det 

førte til at tusenvis av mentalt syke 

mennesker havnet på gaten, uten 

nettverk, sikkerhetstiltak eller oppfølging. 

Det måtte gå galt! 

Nesten 20 prosent av de hjemløse 

er krigsveteraner. Mange av dem 

mentalt syke. 

oBama-Håp 

Obama har startet en prosessorganisasjon 

mange har store forhåpninger 

til. Han har gitt øremerkede midler til 

flere byer i USA for at de skal kunne ta 

seg bedre av hjemløse familier. Sacramento 

har fått 4,5 millioner dollar. 

– Kjempeflott! Men vi trenger 

langsiktige tiltak som sosial boligbygging, 

subsidierte husleier i perioder 

for folk som opplever tunge økonomiske 

tider, slik at de kan reise seg 

igjen. Tas huset fra dem, faller mye 

annet i grus også. Vår nye president 

gir håp og styrke til å fortsette å 

hjelpe. Vi tror på bedre tider, sier Joan 

Burke. 

ALFA OG OMEGA: Skolen gir tilbud om undervisning for knappe 30 hjemløse barn til enhver tid. Alfa og omega for barn som har 

sett og opplevd ting barn ikke burde se, ifølge Joan Burke. 

37

AKTUELT 

Sangfugl stimulerer 

skoletrøtt ungdom 

Sosialfagstudenter 

over hele landet bidrar i 

mentorprosjektet Nattergalen. 

Hensikten er å 

hindre at unge dropper 

ut av skolen. 

Tekst og foto: 

Otto von Münchow 

Én av fire norske ungdommer 

fullfører ikke videregående skole, og 

statistikken viser at flere gutter enn 

jenter faller fra før fullendt løp. Nattergalen 

er et nytt prøveprosjekt som 

skal forsøke å snu denne utviklingen. 

– Modellen vi jobber etter, er 

hentet fra Malmø. Der har de gode 

erfaringer over ti år med å forebygge 

drop-out og småkriminalitet, forteller 

sosionom Moyfrid Felecian-Midttun, 

prosjektleder ved Høgskolen 

i Bergen. 

rollemodeller 

Studenter på barnevern- og sosialfagutdanningen 

ved åtte høgskoler 

og universitet, er mentorer i prosjektet. 

Tanken er at hver mentor treffes 

med ett barn eller én ungdom to-tre 

timer én gang i uken gjennom sju 

måneder av skoleåret. 

Mentoren tar initiativ til ulike 

aktiviteter både alene med barnet 

og i fellesskap med andre mentorer 


GIR GEVINST: – I Malmø får alle høgskolestudenter tilbud om å bli mentor. Jeg håper 

det kan bli på samme vis her i Norge, sier sosionom Moyfrid Felecian-Midttun. 

og mentorbarn. Flere av barna fikk i 

løpet av det første året som ordningen 

ble prøvd ut i Bergen, oppleve å 

gjøre ting de aldri tidligere har prøvd, 

sier Moyfrid Felecian-Midttun. Det 

kunne være noe så enkelt som å gå 

ut og grille et eller annet sted. 

– Mentorene skal være positive 

rollemodeller for barna. Gjennom 

samværet med mentorene er målet 

at barna skal få styrket selvfølelse, 

føle at de mestrer ulike sosiale situasjoner, 

og at de kjenner seg trygge 

både alene og i relasjon til andre. 

Nattergalen vender seg mot barn og 

ungdom i aldersgruppen åtte til tolv 

år som går til og med første året på 

ungdomsskolen. Denne aldersgruppen 

er mer mottakelig for positiv 

påvirkning enn på et senere stadium. 

Erfaringene fra blant annet Malmø 

viser at om man begynner for sent 

med mentorordningen, har tiltaket 

mindre effekt. 

trenger skoleferdigHeter 

Mens ordningen i Malmø går ut til 

alle trengende ungdom, har man i 

Norge valgt i første omgang å rette 

tiltaket inn mot barn med minoritetsbakgrunn. 

Det er Barne- og 

likestillingsdepartementet som har 

tatt initiativet til igangsettelsen av 

det norske pilotprosjektet, og på 

grunn av begrensede midler, valgte 

departementet å starte opp med én 

gruppe. 

– Dette er en gruppe som statistisk 

sett ofte slutter før de er ferdig 

med videregående skole, selv om 

de som fullfører, gjør det veldig bra, 

påpeker Felecian-Midttun. Hun 

håper at det etter hvert vil kunne bli 

et tilbud til alle trengende barn. 

Selv om stadig flere unge med 

minoritetsbakgrunn fullfører videregående 

opplæring og fortsetter i høgere 

utdanning, er det altså fortsatt 

mange som bryter av underveis. Tall 

fra Statistisk sentralbyrå viser at fire 

av ti unge med minoritetsbakgrunn 

ikke fullfører videregående opplæring. 

Også for denne gruppen faller 

flere gutter enn jenter fra. Samtidig 

viser tall fra OECD at fire av ti førstegenerasjonsinnvandrerbarn 

mangler 

elementære matematikkferdigheter 

og har dårlige leseferdigheter. 

Gjennom Nattergalen vil barn 

med minoritetsbakgrunn få mulighet 

til å bli bedre i norsk, få bedre 

selvtillit, og ikke minst bli stimulert 

til å prioritere utdanning. Dette er 

alle viktige faktorer for å lykkes med 

skolen, ikke minst med tanke på at 

disse barna ofte har et vanskeligere 

utgangspunkt enn barn med majoritetsbakgrunn. 

rollemodeller 

I tillegg til å få flere barn og unge til 

å fullføre videregående skole, bidrar 

mentorordningen til å styrke barnevern- 

og sosialfagutdanningene. 

De får kompetanse på hverdagen 

til barn og familier med flerkulturell 

bakgrunn og trening i å kommunisere 

med barn. 

Regjeringen ønsker også at flere 

ungdommer med innvandrerbakgrunn 

velger utdanning innen sosialfaglig 

retning, noe som kontakten 

med studentene med slik yrkesfaglig 

bakgrunn skal oppmuntre til. Kontakten 

vil forhåpentligvis også bidra 

til å ufarliggjøre barnevernet, som 

for disse barna ellers ofte forbindes 

med noe negativt. Barn med minoritetsbakgrunn 

er oftere i kontakt med 

barnevernet enn barn med annen 

bakgrunn. 

positiv tilBakemelding 

For det første prøveåret for ordningen 

ble 15 studenter tatt ut som 

mentorer ved Høgskolen i Bergen, 

mens barna ble plukket ut fra 

Nygårdsskole, som er en inntaksskole 

med spesielle utfordringer som 

følge av det, og Slettebakken skole, 

som er en vanlig bydelsskole med 

mange barn med fremmedkulturell 

bakgrunn. 

– Tilbakemeldingen fra mentorene 

etter det første prøveåret er 

positive. De synes at det har vært 

lærerikt. Ikke minst har de skaffet 

seg kunnskap om det å leve annerledes 

sammenliknet med det flertal- 

let av norsk barn gjør, sier Moyfrid 

Felecian-Midttun. 

Også for barna har ordningen 

vært svært stimulerende og entydig 

positiv. Tilbakemeldingene viser at 

barna har hatt en enorm språkutvikling, 

og mentorene opplever at ord- 

– Mentorene skal være positive rollemodeller for 

barna. Gjennom samværet med mentorene er 

målet at barna skal få styrket selvfølelse 

forråd og måten barna uttrykker seg 

på, er blitt betydelig bedret i løpet 

av året. For Felecian-Midttun er det 

overraskende at utviklingen har vært 

så stor på bare ett år. 

gir stor gevinst 

Prøveprosjektet er planlagt å strekke 

seg over tre år. I tillegg til Høgskolen 

i Bergen er høgskolene i Bodø, 

Lillehammer, Oslo, Sør-Trøndelag, 

Telemark og Østfold og universitetet 

i Agder tatt ut til å delta i prosjektet. 

– Dette er en ordning som bør 

fortsette etter at prøveordningen er 

avsluttet. Det er viktig for barna som 

trenger oppmuntring til å fullføre 

videregående utdanning, og det er 

viktig at studentene ved høgskolene 

får praktisk erfaring. 

– I Malmø får alle høgskolestudenter 

tilbud om å bli mentor. Jeg 

håper det kan bli på samme vis her i 

Norge. Dette er et lavkostnadsprosjekt 

med store gevinster. Studentene 

gjør dette på frivillig basis, og får 

bare 5000 kroner til å dekke utgifter 

som påløper i kontakten med barna, 

avslutter Moyfrid Felecian-Midttun. 

39

AKTUELT 

Må få utøve faget 

– Nav har slagordet 

«Vi gir mennesker muligheter». 

Jeg sier: Gi oss 

muligheter til å gi mennesker 

muligheter. 

Tekst: Mia Paulsen 


Sosionom Marie Lundblad høstet 

applaus for sin oppfordring under 

Fattigdomshøringen 28. august. Hun 

understreket at hun tok sin sosialarbeiderutdanning 

for å jobbe med 

mennesker. Ikke med tall. 

– Men aldri før har jeg brukt så 

mye tid på tall, dokumentasjon og 

rapportering som jeg gjør i Nav. Jeg 

må bruke seks passord for å fylle ut 

de skjemaene jeg skal. 

– Gi meg som sosialarbeider mulighet 

til å bruke mitt engasjement 

og min kompetanse. Og så håper jeg 

brukerne sier fra når jeg blir for fanget 

av systemet, sa Marie Lundblad. 

Gode verktøy 

Lundblad jobber nå som veileder i 

kvalifiseringsprogrammet ved Nav 

Nedre Eiker. Hun mener kvalifiseringsprogrammet 

gir gode verktøy 

for å jobbe framtidsrettet for å få 

folk inn i jobb eller annen aktivitet. 

Men hun påpekte at gode resultater 

forutsetter målrettet arbeid: Tid nok 

til den oppfølgingen som trengs, og 

mulighet for å velge arenaer som 

passer brukeren. 

– Jeg kan følge opp 20 personer i 

kvalifiseringsprogrammet. Men på 


SOSIALFAG: Marie Lundblad (t.v.) i Nav Nedre Eiker vil drive tett oppfølging av mennesker 

som trenger det. Ikke ta en telefon i året. Eva Snekkerhaugen til høyre. 

«Aldri før har jeg brukt 

så mye tid på tall, 

dokumentasjon og 

rapportering som jeg 

gjør i Nav.» 

samme Nav-kontor kan det sitte en 

attføringskonsulent som må følge 

opp 150-200 mennesker. Alle må ha 

rett til tett individuell oppfølging, 

ikke bare en telefonsamtale en gang 

i året, sa Lundblad. 

LetteLse 

Med seg på høringen hadde hun 

Eva Snekkerhaugen, som deltar i 

kvalifiseringsprogrammet. Snekkerhaugen 

fortalte hvilken lettelse 

det er å kunne planlegge økonomien 

for et helt år i stedet for en måned av 

gangen slik det var da pengene kom 

fra den kommunale sosialtjenesten. 

Helt topp, synes hun. Og snart kan 

hun kanskje se fram til fast lønnsinntekt 

i familien. 

– Mannen min spurte aetat i ti 

år om de kunne hjelpe ham med å 

skaffe seg sertifikat som bussjåfør. 

Det ville de ikke. Men jeg overtalte 

ham til å spørre Marie nå i mai. Uka 

etter var han i gang, og nå er han 

snart ferdig, fortalte Eva Snekkerhaugen. 

Nytt fra Seksjonsrådet for barnevernpedagoger 

Følgende er blitt godkjente 

veiledere: 

Brynulf Bakkenget, Gry Hege 

Blakli, Hans Henrik Brevik, 

Elisabeth Eliseussen, Anna 

P. Fjærtoft, Inger Guggedal, 

Merete Gundersen, 

Randi Hjelmervik, 

Kari Bekkelund Hole, Mette 

Appelon Jensen, Karine 

Johansen, Mona Johansen, 

Tone Weire Jørgensen, 

Ingrid Løkken, Cecilie 

Melum-Hansen, Siv Mollan, 

Trude Ramsdalen, Hedda 

Reiermark, Gro Ringheim, 

Gerd Schumann, Gro Irene 

Skjennum, Marit Heggen 

Stokke, Hanne Sveum, 

Trude Tveiten. 


veiledere: 

Inger Lise Andersen, Knut 

Andersen, Ramon Araya, 

Marit Areklett, Knut A. Aulie, 

Sandra Bellika, Anne Karin 

Bendiksen, Kristine Berbom, 

Mari Dokk Bjørnstad, Torill 

Brenden, Marie-Kristin Borlaug 

Eide, Linda Lundebrekke 

Eie, Grete Findahl, Ane Bekkestad 

Fjose, Karianne Fog, 

Hege Helliesen Hadland, 

Halldis Marie Harestad, 

Eve Therese Hitland, Janne 

Evelyn Hitterdal, Mildrid 

Hoff, Elisabeth Holthe, 

Følgende har blitt godkjentebarnevernpedagoger 

med spesialkompetanse 

● 5 års videreutdanning 

med spesialkompetanse i 

familieterapi og systemisk 

grunnlagsforståelse 

Gro Ringheim 



psykisk helsearbeid 

Kari Bekkelund Hole 



kunstog uttrykksterapi 

Hildegunn Karlsen 

Øyvind Chr. Iversen, Anne 

Jansen, Britt Jansen, Ann 

Kristin Løwe Jensen, Marit 

Jenssen, Reidun Vestenfor 

Jerpstad, Gisken Grynnerup 

Johannessen, Anne Lise 

Kaareng, Camilla Kinander, 

Sille Kvem, Line Vivian Lyng, 

Birgitte Brager Melbye, 

Gerd-Synnøve Mikalsen, 

Gunn Amundsen Mustaparta, 

Bodil Ingeborg Naukkarinen, 

Linda Andrea Nessøe, 

Liv Jorunn Hage Nicolaysen, 

Kjersti Blomsø Olsen, 

Karin Roland, Marit Hereid 

Sandnes, Hilde Slotnes, 

Følgende har blitt godkjente 

kliniske barnevernpedagoger: 

● 5 års klinisk videreutdanning 

i arbeid med 

barn/ungdom og deres 

familier 

Tone Weire Jørgensen 


i rusproblematikk 

Lise Andreasdatter Granum 


i miljøterapi 

Gro Irene Skjennum 


i miljøterapi med 

fordypning i barne- og 

ungdomspsykiatri 

Evy Johanne Løfoll 

Nytt fra Seksjonsrådet for sosionomer 

Marie Skipnes, Anna-Sabina 

Lindroos Soggiu, Heidi Marie 

Sperre, Rita Sørum, Shahnaz 

Taslimi, Hanne Thorberg, 

Tommy Thoresen, Marte 

Brunæs Torgersen, Hilde 

Tveit, Roar Tøgersen, Wenche 

Valheim, Åse Valvatne, Ellen 

Marie Vike, Reni Walbeck- 

Sørensen, Vera Marie 

Wassnes 


i spesialpedagogikk 

Hilde Marie Salamonsen 


i barn og unges 

psykiske helse 

Liv Heidi Jensen, 

Trude Ramsdalen 


i familieterapi 

Eva Kristin Aune, Hans 

Henrik Brevik, Rande 

Hjelmervik, Roy Johansen 


i familieterapi og 

systemisk praksis 

Brynulf Bakkenget, 

Mette Appelon Jensen 


sosionomer med 

spesialkompetanse 



psykisk helsearbeid 

Annbjørg Lyssand 


kliniske sosionomer: 


i barne- og 

ungdomspsykiatri/barn 

og unges psykiske helse 

Gisken Grynnerup Johannessen, 

Karin Seeberg, 

Godkjenninger 

>> 

41


i rusbehandling/ 

rusproblematikk 

Hildegunn Holm, 

Line Vivian Lyng 



systemisk konsultasjon 

Anne Cathrine Kjærsrud, 

Maren Brita Rapp, 

Elisabeth Solvoll 



Marie-Kristin Borlaug Eide, 

Lars H. Fengsrud, Anne 

Beate Hannestad 




Knut A. Aulie, Dyveke Barth, 

Britt Bergsaker Glesne, 

Liv Håland, Jarle Klippen, 

Sari Kaarina Lindeman, 

Britt-Eva Halland Nesse, 

Kjersti Blomsø Olsen, 

Glenn Vidar Ringdal 


i kognitiv 

atferdsterapi med barn og 

ungdom 

Ramon Araya 


i psykisk helsearbeid 

Anne Helene Aas, Anne 

Karin Bendiksen, Elisabeth 

Fagernes, Birte Iversen, 

Ann Kristin Løwe Jensen, 

Marie Skipnes, Helga Stigen, 

Shahnaz Taslimi, Tommy 

Thoresen, Wenche Valheim 



med fordypning i 

behandling, rehabilitering 

og oppfølging av mennesker 

med alvorlige psykiske 

lidelser (SEPREP) 

Lise Stormyr 

Nytt fra seksjonsrådet for vernepleiere 


veiledere: 

Nils Baar, Hilde Nygård 

Bakke, Stian Andre Holter 

Barstad, Andreas Dalland, 

Kari Dobakk, May Torill 

Thorsen Eie, Bente Kristin 

Edlund, Andreas Evenhus, 

Linda Fagerheim, Gry Gundersborg, 

Tone Larsen Hoel, 

Inger Holtan, Rune Hyldmo, 

Bente Kongsgård, Kathrine 

Knudsen, Gerd Hilde Lunde, 

Inger Lise Molberg, Inger- 

Synnøve Reiersen, Eva Britt 

Unstad 


Følgende har blitt godkjent 

klinisk vernepleier: 


i målrettet 

miljøarbeid 

Ragnhild Heiret 


i målrettet/ 

metodisk miljøarbeid 

med mennesker som har 

sammensatte funksjonsvansker. 

Grete Brouwer 


i miljøterapi 

Tone Faugli, Merete R. H. 

Lofstad, Borgny Tjelle 



Evy A Stokvold 



systemisk konsultasjon 

Heidi Eriksen Losnedal, 

Ingunn Mathiesen, Wenche 

Rage 




Kjersti Tønnessen Bongard, 

Anne Nilsen 



Anne Sissel Hove 


med spesialfelt: 

traumer, vold og overgrep 

mot barn 

Inger Lise Andersen 


i gruppemetode 

Knut Andersen 



med fordypning i 

behandling, rehabilitering 

og oppfølging av mennesker 

med alvorlige psykiske 

lidelser (SEPREP) 

Kari Dobakk, May Kristin 

Sæther, Grete Wærness, 


i kognitiv terapi 

Inger Lise Molberg 


i anvendt 

atferdsanalyse 

Monica Vandbakk 


i spesialpedagogikk 

Hilde Nygård Bakke 

Uenighet som premiss for utvikling 

Debatter om, og arbeid for å styrke høyere utdanning er levende 

på mange ulike arenaer i tillegg til i FO. I august i år 

lanserte Dannelsesutvalget innstillingen «Kunnskap og 

dannelse foran et nytt århundre». Utvalget foreslår blant 

annet fordypningsfag og egne studieprogram for å styrke 

den akademiske dannelsen i høyere utdanning. 

Med dannelse mener utvalget at studenter ved både 

høyskoler og universiteter må gjennom fagene vitenskapsteori, 

filosofi, metode og øves opp i kritisk- og 

analytisk tenkning i sin tillegning av kunnskap. For å 

muliggjøre dette vil de utvide bachelorgradene til et løp 

på 3 ½ år. Forslag om mer dannelse er spennende, og 

utfordrer samtidig konsensuskulturer i praksisfeltet. 

Innenfor velferdstjenestene 

står FOs profesjoner i ett 

kontinuerlig krysspress 

mellom egen fagkunnskap 

og yrkesetikk på den 

ene siden, og på andre siden krav til rask faglig og organisatorisk 

omstilling, nye effektivitets- og kvalitetskrav, 

innføring av nye metoder, økt kunnskapstilfang, byråkratisering 

og privatisering, for å nevne noe. 

Velferdstjenestenes legitimitet avhenger av at tjeneste-utviklingen 

kommer brukerne til gode. Det krever at det er 

kritisk og analytisk tenkende yrkesutøvere i tjenestene 

som kan si fra når de oppdager at utviklingen går galt av 

sted. Det innebærer at en kritisk og analytisk tanke må 

ytres og slik skape debatt. 

Dessverre er det ikke alltid takhøyde og kultur på 

arbeidsplassene for å utfordre det rådende tankegods. 

Når en ansatt oppdager og sier ifra om svært kritikkverdige 

forhold, tenker vi gjerne på varsling. I offentlig 

sektor varsles det oftest om økonomisk kriminalitet eller 

når brukere ikke får dekket sine behov og rettigheter. 

Men innenfor det komplekse sosialfaglige arbeidsfeltet, 

er det behov for åpen og fri debatt, også når det ikke er 

snakk om varsling. 

Filosofen Zygmunt Bauman har uttalt at det kreves stort 

moralsk mot å være sosialarbeider i dagens samfunn. 

Han sikter til sosialarbeideres plikt til å snakke med utestemme, 

ofte mot et flertall, på vegne av marginaliserte 

mennesker. Konformitetens psykologi gjør de fleste 

usikre på om de har rett når mange er uenige. Tryggheten 

som ligger i å følge «de mange» fremfor «den ene» 

kan nesten ikke overvurderes, og det ligger dypt i de fleste 

å ha et ønske om å tilfredsstille andre. Men ved å følge andre 

og være tause om det vi mener og det vi vet, frarøver 

vi arbeidsplassen eller samfunnet viktig informasjon. 

«Sosialarbeidere har plikt til å snakke 

med ute-stemme, ofte mot et flertall, 

på vegne av marginaliserte mennesker.» 

John Stuart Mill, også filosof, 

har advart mot tvungen 

konformitet som gjør 

at viktig informasjon ikke 

blir brukt og ikke kommer 

frem til de som trenger det. Åpen uenighet og debatt tjener 

samfunnet både etisk, politisk og kunnskapsmessig. 

Det er direkte møter mellom verdier, prinsipper og visjoner 

som har vært drivkraften bak samfunnsutviklingen i 

Norge, blant annet i arbeidernes og i kvinnenes kamp. I 

utgangspunktet ligger det ikke noe negativt i uenighet, 

når en forstår det som middel til å vinne kunnskap og å 

øke innsikt for å handle rasjonelt. 

Det er et lederansvar å skape klima for uenighet på FOmedlemmers 

arbeidsplasser. Ledere bør presentere egne 

meninger på en måte som inviterer til dialog og erkjenne 

at det er meningsutveksling som er lojalt og konstruktivt 

for utvikling av tjenestene. Kritiske og analytiske 

perspektiver ligger i FO-medlemmers yrkesetikk. Derfor 

trenger vi arbeidsmiljø med kultur for å kombinere åpenhet, 

debatt og uenighet, med inkludering, raushet og humor. 

Det er et premiss for utvikling og en konsekvens av 

dannelse. Fortsatt god debatt. ■ 

FO-kommentar 

Kjetil A. Ostling, 

2. nestleder 

43

Kronikk 

Brit Munthe, 

leder 

Dreieskjevå 

Gale kriterier i anbudsrundene 

Anbud i barnevernet har ført til 

et uforståelig A- og B-lag: De som 

tilfeldigvis kommer til en statlig institusjon 

møter voksne som har bedre 

lønns- og arbeidsbetingelser enn de 

som blir plassert i en privat institusjon. 

Dreieskjevå, som eies av Stiftelsen Kirkens Bymisjon Rogaland, 

deltok i fjor høst i en anbudskonkurranse utlyst 

av Barne-, ungdoms- og familieetaten (Bufetat), administrert 

av Bufdir. Den konkurransen tapte vi. Begrunnelsen 

var, slik vi har forstått den, at vi hadde for dårlig 

kvalitet og for høy pris. Når en deltar i en konkurranse må 

en være innstilt på å tape. Hvorfor er vi da etter et halvt år 

fortsatt like sjokkerte, vantro og skuffet over utfallet? 

NOU «Tiltak for ungdom med atferdsvansker» (1985) 

førte til opprettelse av nye institusjoner for denne målgruppen 

over hele landet. Rogaland Fylkeskommune 

(RFK) tok i 1992 kontakt med bymisjonen med spørsmål 

om vi kunne etablere og drive en slik institusjon. Kravet 

var at vi skulle tilby samme faglige standard, arbeidstidsordninger 

og ansettelsesforhold som i tilsvarende fylkeskommunale 

institusjoner. Institusjonen åpnet i 1992 på 

Sandnes, hadde fire plasser og kunne ta i mot ungdom på 

alle paragrafer, også tvangsplasseringer. Dreieskjevå har 

fram til 2008 vært den eneste institusjonen i sør-fylket 

for ungdom med alvorlige atferdsvansker. 

Avtalen med fylkeskommunen ble i alle år praktisert 

som et partnerskap. Vi deltok i ledermøter og fagutviklingsprogram 

på lik linje med de offentlige. I 2004 overtok 

staten ansvaret for barnevernet. Vår driftsavtale ble 

videreført i Bufetat, region vest, og det gode samarbeidet 

fortsatte. 

Statens overtakelse var varslet som en kvalitetsreform 

og det ble umiddelbart utarbeidet planverk og iverksatt 

mange gode tiltak som skulle heve kvaliteten og sikre likebehandling 

uansett bosted. Vi fikk en etterlengtet forskrift 

om kvalitet i barneverninstitusjoner og en godkjenningsordning 

for disse. Fylkesmannens tilsyn ble også utvidet 

med årlig systemtilsyn i tillegg til individtilsyn. Arbeidet 

med godkjenning og kontroller ved systemtilsyn 

har utvilsomt hevet Dreieskjevå sin kvalitet. 

Bufetat region vest ønsket å overføre eksisterende driftsavtaler 

uten foregående anbud, men fikk ikke gjennomslag 

for dette. I 2007 ble det utlyst et lukket anbud i regionen 

for ni institusjoner med driftsavtale. Dette ble i stor 

grad oppfattet som en formalitet for å bringe avtaler i 

lovlige former. Anbudet ble stoppet på grunn av politiske 

diskusjoner om barn overhodet skal konkurranseutsettes 

og fordi Barne-, familieog likestillingsdepartementet 

ville se nøyere på dette. 

Høsten 2008 inviterte Bufdir de ideelle organisasjonene 

til et ekstra beskyttet «spesialanbud» med fritak 

fra anskaffelsesloven. Dette skjedde etter prekvalifiseringrunde 

for å bli godkjent som ideell organisasjon. 

Fagteam i Bufetat plasserte siste nye ungdom hos oss 19. 

november 2008. 8. desember fikk vi beskjed fra Bufdir om 

at vi ikke hadde fått avtale om videre drift. 1. januar 2009 

gikk driftsavtalen vår ut. 

Vi oppfatter det slik at Bufdir i denne anskaffelsen har 

innført nye kvalitetskriterier i barneverninstitusjoner. 

Dette medfører også til dels underkjenning og tilsidesetting 

av tilsyns- og godkjenningsmyndighetenes autoritet. 

All vurdering gjøres på basis av det skrevne ord i 

anbudet, og ikke gjennom erfart praksis i mange år. Bufdir 

har gjennom en såkalt «nøytralitet» som skulle sikre 

likebehandling av konkurransedeltakerne, tilsidesatt det 

viktigste kvalitetskriteriet i det virkelige liv: at institusjonen 

fungerer godt over tid for både barn og voksne. 


Det er påfallende at de fleste tvangsplassene som ble 

tildelt gikk til institusjoner uten tidligere erfaring med 

målgruppa. Det kan altså synes som om erfaring snarere 

vurderes som en ulempe enn fordel og at de uten erfaring 

gir tilbud som er billigere og dermed får avtale. 

Halvparten av alle institusjonsplasser drives i dag av 

private. Bufetat er altså i lang tid framover avhengig 

av hjelp fra andre til å gi lovpålagte institusjonsplasser. 

Dersom de ikke får private til å gjøre det, må de bygge 

nye institusjoner selv. På tross av denne avhengigheten 

«For å serve det voksende byråkratiet 

har vi måttet omprioritere våre 

begrensede ressurser fra faglig 

arbeid med ungdommene, til 

enormt mye kontorarbeid.» 

synes det som Bufdir har utviklet en vrangforestilling og 

forventning om at private organisasjoner kan utføre dobbelt 

så godt arbeid som staten, til mye lavere pris. 

Ungdommene på Dreieskjevå har i alle år hatt likeverdige 

livsbetingelser som ungdommer i statlige institusjoner. 

I anbudene med de nye rammebetingelsene innfører 

Bufdir et uforståelig og urettferdig A- og B-lag mellom 

barna: De som tilfeldigvis kommer til en statlig institusjon 

vil blant annet møte voksne som har bedre lønns- og 

arbeidsbetingelser enn de som blir plassert i en privat institusjon. 

På sikt vil staten også derfor kunne rekruttere 

de best kvalifiserte fagfolkene. Dreieskjevå har alltid hatt 

ungdommenes beste og høy faglig standard som vårt 

viktigste anliggende. Dette vil også i framtiden være hensyn 

vi ikke kan fire på. 

Bufetat er 5 år. I disse årene er økonomien i både de statlige 

og «ideelle» institusjonene blitt stadig mer anstrengt. 

Fokus på pengebruk i arbeidet med barna har vært stort. 

Vi har vært underlagt innsparinger hvert år. Dette har 

vært til å leve med, fordi det før konkurranseutsettingen 

ikke har gått direkte ut over tilbudet til ungdommene, 

verken ved levestandard, eller i antall omsorgspersoner. 

Parallelt med denne utviklingen har antall stillinger i Bufetat 

vokst. Veksten i direktoratet og de ulike regionkontorene 

har vært formidabel. For å serve dette voksende 

byråkratiet har vi måttet omprioritere våre begrensede 

ressurser fra faglig arbeid med ungdommene, til enormt 

mye kontorarbeid. 

Det har i mange år vært rettet et kritisk søkelys på forholdet 

mellom hjelpearbeid og administrative kostnader i 

de humanitære hjelpeorganisasjonene. Det samme søkelyset 

bør nå rettes mot hjelpen som gis i offentlig regi. 

■ 

44 Fontene 9/09 45

kommentar 

Kommunene har ikke lov til å avslå 

enkeltsøknader om brukerstyrt personlig 

assistanse på grunn av økonomi. 

Men når de blir konfrontert 

med varierende kvalitet på tjenestene, 

er det tradisjonelle forsvaret at 

de er underfinansierte. De hevder å 

være ute av stand til å følge opp alle 

gode reformer staten trer ned over 

hodet på dem. 

Likevel søker bare halvparten 

av norske kommuner benytter seg 

av statstilskuddet til brukerstyrt 

personlig assistanse. Det viser tall fra 

Ressurssenter for omstilling i kommunene 

(RO), som fordeler tilskuddet. 

Over 80 millioner er satt av på 

årets statsbudsjett for å stimulere 

kommunene til å tenke alternativt 

om tjenester til mennesker med 

behov for praktisk bistand. En del av 

pengene står altså urørt. 

Trolig er det ikke bare økonomien 

som vekker skepsis i etablerte 

systemer. Brukerstyrt personlig 

assistanse er ikke bare en alternativ 

organisering, men er tuftet på en 

helt annen ideologi enn tradisjonelle 

hjemmebaserte tjenester. Ordningen 

utfordrer hjelpeapparatet og fagfolks 

systemer ved å snu makt- og ansvarsforhold 

på hodet. Tradisjonelle 

hjemmetjenester ytes på systemets 

og fagfolkene premisser. At folk må 

i seng tidligere enn de ønsker, det 

«Brukerstyrt personlig assistanse bryter med 

forestillingen av funksjonshemmede som 

passive og takknemlige mottakere av velferdsstatens 

velvilje.» 


Solfrid Rød 

redaktør i Fontene 

Retten til frihet 

er bare sånn det er. Med personlig 

assistanse er det derimot brukeren 

av tjenestene som bestemmer når, 

hvor og hvordan hjelpen skal ytes. 

Ordningen gir funksjonshemmede 

samme rett som alle andre til å gi 

FOTO: www.COLOURBOx.COM 

blaffen i husarbeid og heller stikke 

på kino. 

Brukerstyrt personlig assistanse 

gir funksjonshemmede en frihet over 

sitt eget liv som vi er uvant med her i 

landet. Den bryter med forestillingen 

av funksjonshemmede som passive 

og takknemlige mottakere av 

velferdsstatens velvilje. 

Tilstrekkelige assistentordninger 

er en nøkkel til likestilling og 

likeverdig deltakelse, som har vært 

det offisielle målet for funksjonshemmedepolitikken 

siden midten 

av 80-tallet. For eksempel er det 

veldig vanskelig å gi seg i kast med 

studier eller søke jobb når hjelpen 

til å komme opp av senga er 

uforutsigbar og ofte forsinket. Med 

personlige assistenter åpner det 

seg helt nye muligheter. Mange 

kommuner holder likevel fast på at 

funksjonshemmede skal leve livet 

hjemme. Ofte dekker tjenestene 

bare basale behov som hygiene og 

ernæring. Dermed er de i strid med 

lovverkets intensjon om at folk skal 

gis nødvendig hjelp til å leve, ikke 

bare overleve. 

Brukerstyrt personlig assistanse 

er lovfestet, men ikke rettighetsfestet. 

Det betyr at kommunene er 

pliktig å ha tjenesten på menyen, 

men kan avslå med henvisning til 

at andre tjenester dekker behovet. 

Politisk velvilje, informasjon 

og statlig stimuleringstilskudd 

til tross: Det går altfor langsomt. 

Blant de kommunene som har 

søkt statstilskudd har det i år bare 

kommet tre nye på lista i forhold 

til i fjor. Altså vil det i uoverskuelig 

framtid være store lokale variasjoner 

i funksjonshemmedes frihet. 

Det er åpenbart behov for å rettighetsfeste 

Brukerstyrt personlig 

assistanse. Det er nødvendig for å 

sikre den enkeltes rett til likestilling 

og deltakelse, uavhengig av hvor 

i landet du bor og hvilken saksbehandler 

du møter. Så grunnleggende 

rettigheter må være overordnet 

kommunalt selvstyre. ■ 


«Til hvilken pris?» er tittelen på Frelsesarméens 

valgavis. Tittelen henspeiler 

på menneskets verdi, og om det faktisk 

er mulig å sette en pris i kroner og 

øre på et menneskets behov for omsorg 

og behandling, slik vi ser i dagens 

anbudskonkurranser. Videre drøfter 

avisen hvilke verdier vi bygger våre 

liv og vårt samfunn på. Dette er for 

meg valgkampens viktigste tema: Det 

handler om det grunnleggende både 

i menneskelivet og i samfunnet vårt. 

Jeg skulle derfor ønsket et sterkere 

fokus på ideologi og hva våre verdivalg 

betyr for politiske beslutninger. 

Enkeltmenneskets unike verdi er 

under press og vi trenger å blankpusse 

vårt syn på mennesket som ukrenkelig. 

Dette er årsaken til at Frelsesarméen 

har engasjert seg i valgkampen på 

vegne av mennesker som sliter. Vi har 

i den sammenheng opplevd lyttende 

politikere når vi har lagt frem bekymringer 

for spesielle grupper og kommet 

med konkrete forslag for å løse noen 

av våre samfunnsutfordringer. 

Det er også gledelig at årets 

valgkamp har satt på dagsorden 

fattigdomsproblematikk og tiltak 

for rusavhengige. Her aner jeg en 

erkjennelse av at dette er problemområder 

som er så sammensatt og 

altomfattende at intet parti kan 

lykkes alene. Det har ikke bare vært 

politikere i opposisjon som har påpekt 

uloste behov. Også politikerne 

i posisjon har erkjent at dette har 

Elisabeth Henne 

Sosialsjef i Frelsesarmeen 

Valgkampen sett fra 

suppekjøkkenet 

vi ikke lyktes med. Det er uttalt av 

dette må vi samarbeide om på tvers 

av partigrensene. Dette er et sunnhetstegn. 

For gjennom det legges et 

grunnlag for tverrpolitisk samarbeid 

og derigjennom en reell mulighet til 

å lykkes i å skape et bedre samfunn. 

innspill 

«Enkeltmenneskets unike verdi 

er under press og vi trenger å 

blankpusse vårt syn på 

mennesket som ukrenkelig.» 

Valgkampen i seg selv kan 

imidlertid, om målet er økt innsikt 

i de ulike partiers evne og vilje til å 

løse samfunnsutfordringer, virke 

forstyrrende. Den fremstår dels som 

en sjarmoffensiv med overflatisk 

kontakt med potensielle velgere på 

eldresenter, sykehjem eller skole. 

Andre ganger synes det viktigste 

å få frem i hvor liten grad de andre 

har lyktes. Videre presser pågående 

journalister politikere til raske svar 

hvor det loves mye mer enn det er 

mulig å holde. Da blir valgkampen 

lite informativ og har liten verdi for 

oss velgere. 

Avslutningsvis må det sies at 

valgkampen i seg selv egentlig er 

uvesentlig. Det er den praktiske 

politikken og resultatene som teller. 

Det blir spennende å se når valget er 

over hvordan valgkampens mange 

ord omsettes i konkret handling. ■ 

47

Debatt 

Nye metoder: 

faller noen ut? 

Nye sentrale føringer for barnevernet kom 

allerede med Befring-utvalgets innstilling 

i mai 2000. Denne ble etterfulgt av Stortingsmelding 

nr. 40 (2001 -2002) «Om 

barne- og ungdomsvernet». Innstillingen 

etterlyste et barnevern som i større grad enn i dag hjelper 

foreldre til å oppdra, sosialisere og gi egne barn forsvarlig 

omsorg. Kort formulert: En oppfordring til å se etter mulige 

løsninger i hjem og nærmiljø heller enn å diagnostisere 

mangler. For så vidt ikke noe nytt. 

Ifølge Stortingsmelding nr. 40 er dette videreført. Det er 

behov for en kursendring, slo meldingen fast. Siktemålet 

skulle nå være at en på et så tidlig tidspunkt som mulig 

oppdaget de utsatte barna 

og satte i verk tiltak for 

barnet og familien i det lokalmiljøet 

der barnet hørte 

hjemme. Det ble satset 

på metoder utviklet i 

USA: PMT og MST, metoder som har god forskningsdokumentasjon 

som effektive virkemidler mot adferdsvansker 

som vedvarende kriminalitet, rusmisbruk, voldelig adferd 

og lignende problem. Felles for disse metodene er at de i 

løpet av relativt kort tid, opp mot ett år, kan skape store 

og varige endringer hos ungdommene eller i familiene. 

I ettertid har Barne- og likestillingsdepartementet og 

Bufetat satset tungt på disse metodene, og tilbudet er 

nå tilgjengelig over hele landet på statlig nivå. I tillegg 

har også mange kommuner selv investert i tilsetting og 

opplæring av tiltakskonsulenter som benytter disse eller 

lignende metodikk. 

«Jeg er usikker på om disse kriteriene 

fører til at det er de barna som trenger 

det mest som prioriteres først» 

Det er blitt etterlyst mer debatt om innføringen og virkningene 

av disse metodene fra de som står brukerne nærmest. 

Jeg arbeider i den kommunale barneverntjenesten 

og har lang erfaring fra alle områdene innen barnevernsarbeid. 

Jeg vil i det følgende dele noen av mine refleksjoner 

og antakelser, ikke vel dokumenterte. 

I utgangspunktet ønskes effektive metoder som kan 

føre til positive endringer hos foreldre og barn velkommen 

i barnevernet. Jeg ser det derfor som et stort framskritt at 

annen metodikk er blitt gjort tilgjengelig for arbeidet i 

denne type saker. Det er behov for virkningsfulle redskaper 

i tillegg til råd og veiledning, som var det hjelpetiltak 

barnevernet vanligvis rådde over for endring av foreldrekompetansen. 

Det har 

vært og er et stort behov 

for tiltak som systematisk 

kan fremme varig endring 

og utvikling i familier der 

omsorgen er for dårlig. 

Mine betenkeligheter går på følgende: En overordnet 

føring i alt hjelpearbeid er at de som trenger det mest 

skal prioriteres. Det er to hovedkriterier for å ta i bruk 

metodene: Adferdsvansker hos barnet/ungdommen og 

endringspotensialet hos foreldrene. Jeg er usikker på om 

disse kriteriene fører til at det er de barna som trenger 

det mest som prioriteres først. Kan det bli slik at vi prioriterer 

de sakene der vi har effektive metoder å ta i bruk? 

Jeg er også usikker på om vi har gode nok utvalgskriterier 

til å vite hvilke familier som kan ha nytte av slike hjelpetiltak. 

GLEMMES: Barnevernet står i fare for å glemme barn som ikke passer til barnever- 

nets verktøykasse. Illustrasjonsfoto:www.colourbox.com 

På landsbasis er det godt over 40 000 barn og unge som 

mottar hjelpetiltak fra barnevernet. I mange av familiene 

er det utvilsomt store muligheter for utvikling og endring 

hos foreldrene, og disse vil kunne ha stor nytte av 

slike tiltak. Men min udokumenterte påstand er at i svært 

mange av disse familiene har ikke foreldrene tilstrekkelig 

endringspotensial til at de ved slike hjelpetiltak vil kunne 

fungere som gode nok omsorgspersoner framover. De 

vil heller ikke være så dårlig fungerende at det vil være 

grunnlag for omsorgsovertakelse. Men forholdene kan 

ligge tett opp til en slik situasjon, altså alvorlige mangler 

ved den daglige omsorgen. Vi står tilbake med barn/ungdom 

som må leve under forhold der det er behov for andre 

forebyggende tiltak over år. På dette felt har utviklingen i 

barnevernet stått stille. Troen på at en kan få til store og 

varige endringer hos foreldre eller ungdommene innen en 

rimelig kort tidsperiode har vært dominerende og hatt fokus 

de siste årene. Men det må, som kjent, være mulig å 

ha flere perspektiver i hodet samtidig. Jeg tror det fortsatt 

er et stort behov for langsiktige tiltak kanskje rettet hovedsaklig 

direkte mot barn/ungdom i slike familier. Tiltak 

som kan kompensere for mangler hos foreldrene og forhåpentligvis 

føre til endring hos foreldrene på sikt. Tiltak 

som kan gi barn/ungdom det de trenger. Nå! Jeg tror det 

er behov for å oppjustere dette arbeidet, både kunnskapsmessig, 

lønnsmessig og med tanke på samarbeid med det 

øvrige hjelpeapparatet, statlig og kommunalt. 

Gunhild Helland, 

saksbehandler i det kommunale barnevernet 

Noe du mener vi bør skrive om? 

Tips oss på e-post: fontene@lomedia.no eller tlf: 23 03 33 97 

48 Fontene 2/09 49

Debatt 

50 

Vold og seksuelle overgrep: 

Behandlingstilbudet rakner 

På nyhetene i NRK mandag den 31.08 så vi et 

sterkt innslag fra traumesenteret på Betania 

i Malvik som rørte mange av oss. Brukere av 

senteret tok gråtende i mot beskjeden om at 

det skal nedlegges. 

Seksuelle overgrep mot barn er et samfunnsmessig problem 

med alvorlige konsekvenser for dem som rammes. Det er noe 

av det mest grusomme et menneske kan 

oppleve. Til tross for det, tyder mye på at 

tilbudet om hjelp fra det offentlige til mennesker 

som har vært utsatt for seksuelle 

overgrep i barndommen, fremdeles er for 

tilfeldig og utilstrekkelig (St.meld. nr 13, 

2004-2005). Samfunnet og helsevesenet 

har langt på vei neglisjert konsekvensene 

av overgrep. Dette påpekes også i Stortingsmelding 

nr. 13 (2004-2005), hvor det 

står: «Kompetansen i tenesteapparatet 

for å møte volds- og voldtektsutsette, 

herunder mennesker som har vært utsette 

for incest, varierer mykje.» Fremdeles i dag får mange 

utsatte ikke den hjelpen de behøver. 

Sosial- og helsedirektoratet fikk i oppdrag å komme med anbefalinger 

om helsetjenester til personer utsatt for vold og 

seksuelle overgrep i 2003. Rapporten om lokale tjenester 

og kompetanse ble fremmet i 2004. Utvalget anbefaler i 

sin rapport ulike tiltak som kommunene bør iverksette for 

personer som er utsatt for vold og seksuelle overgrep. I tillegg 

anbefaler de blant annet et behandlingstilbud med 

regional forankring til kvinner og barn utsatt for vold i 

nære relasjoner med tilhørende forskningsaktivitet og å 

styrke helsevesenets kompetanse på feltet. 

Hva har skjedd på dette området innen det offentlige helsevesenet? 

Hvor er de regionale behandlingstilbudene? 

Fontene 9/09 

FOTO:www.cOLOURBOx.cOM 

Det har vært noe fokus på utredning og kartlegging, men 

hvor er det offentlige behandlingstilbud i Midt-Norge? 

Helse Midt-Norge har sagt opp avtalen med Betania ut fra 

en rapport som 27 av de 85 brukerne har deltatt i. Av disse 

svarer ni brukere at de er blitt sykere. Det vil si at 76 brukere 

enten har blitt bedre eller ikke har hatt nytte av behandlingen. 

Mange har slitt med sorg og skam i en årrekke før 

de kommer til Betania. At noen pasienter 

tilsynelatende blir «sykere» når de 

endelig får hjelp til å slippe opp litt og 

kjenne på noen av de følelsene de har 

undertrykt i en årrekke, trenger en ikke 

å være psykolog for å skjønne. Det skjer 

med den samme pasientgruppen også 

i psykiatrien, om de møter noen som 

tør å spørre. Å behandle alvorlige traumer 

tar tid og er veldig krevende for 

den som skal behandles. Spørsmålet 

for mange er ikke om de blir friske, men 

om å få hjelp til å leve og overleve med 

sine traumer. Alt for mange dør av egen hånd i svingdøra 

til psykiatrien, hvor troen på kjappe behandlingsformer er 

tingen. Mange bærer på alt for store traumer som de ikke 

får hjelp til å leve med og tar derfor sitt eget liv. 

Målet må være at det bygges opp et differensiert behandlingstilbud 

tilpasset den enkeltes behov, også til personer 

som har vært utsatt for vold og seksuelle overgrep. Helse 

Midt-Norge trenger ikke vente til Samhandlingsreformen 

for å sette pasienten og dermed brukermedvirkning i 

fokus. Og så lenge det er pasienter som er fornøyd med 

tilbudet opprettholdes det. Og hva annet har Helse Midt- 

Norge å tilby? 

Heidi I Klokkervold, 

Fylkesleder Fellesorganisasjonen Sør- Trøndelag 

Yrkesetikk 

Fontene presenterer i hver utgave et etisk 

dilemma fra FO-eres arbeidshverdag. 

Barnevernpedagog og leder i FOs yrkesetiske 

råd, Bente Moseng, vernepleier Ingunn 

Midttun, sosionom Arne Grønningsæter og 

sosionom og filosof Lars Gunnar Lingås utgjør 

fagpanelet som kommenterer dilemmaet. 

Send inn ditt dilemma til fontene@lomedia.no 

Uenig med sjefen 

DILEMMA: Hva kan du gjøre når du 

som saksbehandler, for eksempel 

i sosialtjenesten, er uenig i vedtak 

fattet av overordnede. Selv om du 

kan vise til vedtak som er fattet og 

skal følges, opplever enkelte at de 

blir personlig ansvarliggjort, fordi de 

er de som har kontakt med klientene 

og blir stående i eventuelle konfrontasjoner. 

En saksbehandler sier (om avslag 

på søknad om økonomisk sosialhjelp): 

«Det var dramatisk å gi avslag 

for klienten har fem barn. Det går 

jo litt på hva jeg har myndighet til å 

gjøre, jeg er saksbehandler. Så er det 

ledelsen som jeg tar opp søknadene 

med, og hva jeg på en måte får beskjed 

om å gjøre. Det var vondt, for 

jeg hadde min mening, at dette her 

ikke er helt riktig, og så hadde jeg på 

en måte ikke myndighet til å gå over 

min sjefs avgjørelse. Det var jo vondt. 

Jeg sto ikke inne for vedtaket.» 

Kilde: Etiske utfordringer på sosialkontoret 

- sett fra sosialarbeideres, 

studenters og brukeres perspektiv 

(Forskningsrapport av Fafo-forsker 

Arne Backer Grønningsæter) 

KOMMENTAR: Prinsippet om personlig 

ansvar for egne handlinger er 

ett av etikkens grunnprinsipper. Men 

det innebærer ikke at du som saksbehandler 

er ansvarlig for alle vedtak 

Lars Gunnar 

Lingås 

Arne Backer 

Grønningsæter 

i etaten der du jobber. Du er i første 

rekke ansvarlig for den løsningen du 

selv går inn for. Når du ikke når gjennom 

med ditt syn overfor sjefen, er 

det han eller hun som blir personlig 

ansvarlig for vedtaket. Det blir et 

dilemma dersom du skal målbære 

andres vedtak, som du selv er uenig 

i, gang etter gang. Og dersom det 

systemet du arbeider innenfor har en 

gjennomført uetisk praksis, må det 

få følger for din stilling når det går på 

samvittigheten løs. Vil du være alibi 

for et ondt system? 

Innenfor NAV har det dessverre 

mange steder utviklet seg en virksomhetskultur 

som er preget av den 

regelorienterte saksbehandlingen 

som trygdeytelsene forutsetter. 

Det er tilsvarende skrinne kår for 

skjønnsutøvelse. Men sosialtjenesteloven 

er ikke endret slik at 

skjønnsutøvelse er ute. Derfor er det 

viktig at alle med en etisk bevissthet 

om at det sosialfaglige skjønnet er 

avgjørende for mange brukergrupper, 

hever sine røster – sammen. Så 

snakk med kollegaer og fagforeningens 

tillitsvalgte om dette! 

Det er noe grunnleggende feil 

at den som har direkte brukerkontakt 

og som kjenner forholdene til 

brukerne, skal få sitt faglige skjønn 

overprøvd av overordnede som ikke 

har brukerkontakt og ikke har kjenn- 

Ingunn 

Midttun 

Bente Moseng 

skap til forholdene. Ikke bare føler 

en da at ens faglighet underkjennes, 

men det er direkte uforsvarlig at slike 

overordnede behandler sakene uten 

kjennskap til den sosiale virkeligheten 

vedtakene deres handler om. En 

god virksomhetskultur handler om 

at sjefer har tillit til sine medarbeideres 

faglighet og kompetanse og gir 

dem fullmakter i tråd med det. Det 

skorter dessverre mye på denne type 

lederstil i helse- og sosialsektoren. 

Og det er et forhold som fagforening 

og folkevalgte organer bør se nærmere 

på. Det handler om å utvikle 

sunne organisasjoner og virksomhetskulturer. 

En annen side ved det innsendte 

spørsmålet handler om å bruke klageadgangen 

aktivt. Sjefer som ikke 

følger lovens intensjoner, må få merke 

at brukere – med støtte fra faglig 

bevisste medarbeidere – er aktive og 

ikke uten videre finner seg i urimelige 

vedtak. Brukere får ofte medhold 

av klageinstansene når vedtakene 

ikke følger lovens intensjoner. Derfor 

kan også klagebruken bidra til å 

demme opp for en utvikling der den 

økonomisk-administrative diskursen 

legger sin klamme hånd over alt og 

alle i systemet. n 

Lars Gunnar Lingås 

kompasset 

51

fagartikkel 

Barne- og 

ungdomspsykiatri 

Berit landmark, klinisk barnevernpedagog. Videreutdanning 

i miljøterapi, organisasjon, ledelse 

og juss. Arbeidserfaring fra miljøterapi, ledelse, 

undervisning, veiledning og akutt barnevern. 

I flere år kulleder ved Klinisk Videreutdanning i 

Miljøterapi ved R.BUP, Helseregion Øst og Sør. 

Hva gjør miljøterapi 

til terapi? 

Noe av det som spesifikt kjennetegner 

miljøterapi er terapeutens relasjon til 

individet som trenger samværet, tiden 

og miljøet som faktorer og spontan 

bruk av det som skjer i individets her 

og nå-situasjon. 

Foruten redaksjonelt arbeid og bevisst og aktivt bruk av mulighetene 

i omgivelsene er tiden et viktig element i miljøterapeutisk 

arbeid. Illustrasjon: Emma 

alicja olkowska, Klinisk barnevernpedagog. 

Videreutdanning i familieterapi, 

pedagogikk, nå student på 

masterstudiet for familiebehandling 

ved HiO. Arbeider klinisk som familieog 

nettverksterapeut på Asker BUP. 

Miljøterapi er en terapeutisk form som har eksistert i 

over 50 år og kan være vanskelig å definere entydig. Miljøterapi 

har sitt utspring i institusjonsbehandling, og 

blir ofte forbundet med virksomhet i ulike institusjoner 

der arbeid med barn, ungdom, voksne og personer med 

psykisk utviklingshemming står i sentrum. Miljøterapi 

og institusjonsbehandling er likevel ikke det samme. Når 

miljøterapeuter skal forklare hva de driver med, ender 

mange opp med å fortelle at de arbeider etter atferdsterapeutiske, 

kognitive, systemiske eller psykodynamiske 

prinsipper. Samtidig er det ikke tilstrekkelig å fremstille 

miljøterapi som noe som eksisterer kun i kraft av andre 

terapeutiske perspektiver og retninger. I tråd med denne 

oppfatningen er det dermed interessant å se på hvordan 

miljøterapi forholder seg til andre terapiretninger, 

og samtidig hva som gjør miljøterapi til en 

egen terapeutisk form. I denne artikkelen ønsker vi 

derfor å sette fokus på følgende spørsmål: Hva gjør miljøterapi 

til terapi? Er det mulig å identifisere noen prinsipper/elementer 

som er miljøterapiens egne? 

Forfatterne av denne artikkelen har jobbet med miljøte- 

rapi i mange år og har i tillegg drevet en videreutdanning 

i miljøterapi ved Regionsenter for barn og unges psykiske 

helse, i samarbeid med Høyskolen i Oslo. Vi har ulike erfaringer 

fra å bruke miljøterapi som en terapeutisk tilnærming 

både i og utenfor institusjon. 

miljøterapi i det store 

psykoterapilandskapet 

Miljøterapi åpner for muligheten til å la seg inspirere av 

ulike terapeutiske retninger. For å utøve denne terapeutiske 

retningen behøves det kompetanse og ferdigheter 

innenfor et bredt og nyansert teoretisk og metodisk spekter. 

Dette er en av miljøterapiens sterke sider, og kanskje 

har dette også vært en av miljøterapiens utfordringer. 

Miljøterapi kan framstå som noe som ikke er definert i 

seg selv, og som ikke innehar egne terapeutiske prinsipper. 

Derfor er det interessant å se på hvordan miljøterapi 

kan plasseres i det store psykoterapilandskapet. 

Det er ulike måter å definere psykoterapi på og ulike 

måter å se på hvordan de ulike terapeutiske retningene 

påvirker hverandre. Sundet (2004) har pekt på at psykoterapi 

er en «overskrift over alt arbeidet vi gjør med mennesker 

som har psykiske plager». Under denne overskriften 

gjemmer det seg mange terapeutiske retninger som 

er likestilt med hverandre. På denne måten kan man se 

for seg et stort felt hvor vi blant annet møter familieterapi, 

kognitiv terapi, narrativ terapi, psykoanalyse, kunstog 

uttrykksterapi, musikkterapi, miljøterapi og mange 

andre retninger likestilt med hverandre. Denne generelle 

inndelingen kan videre splittes i spesifikke tilnærminger 

innen de ulike terapiretninger. Poenget her er ikke å lage 

diskusjon om den ene terapiretningen er overordnet eller 

underordnet den andre, men heller se på psykoterapi 

som et stort fagfelt, der terapeuter benytter seg av ulike 

tilnærminger, ofte også i kombinasjon med hverandre. 

På denne måten er miljøterapi en egen tilnærming som 

har noe spesifikt ved seg, samtidig som den også fletter 

inn tanker og ideer fra de andre terapiretningene, for best 

mulig å kunne «sy sammen» en tilnærming som passer 

best for den enkelte klient. 

terapeutisk samvær 

Volden (2007) har sett på psykoterapi ut fra brukerens 

perspektiv. Volden peker på at det klientene faktisk har 

behov for, er samvær. Det er ikke samtale som gjør folk 

friske, men ferdigheter og kunnskap om hvordan man 

kan komme tilbake til hverdagen. Dette perspektivet 

på terapi kombinert med vårt syn på miljøterapi, gjør 

at man kan si at miljøterapi kan bidra til et terapeutisk 

samvær, fremfor den terapeutiske samtalen. Slik vi ser 

det åpner miljøterapi nettopp for muligheten til at klient 

og terapeut kan være sammen, gjøre aktiviteter 

sammen, jobbe med utfordringer og mestring, tilknytning 

og selvbilde, uten at det nødvendigvis er samtalen 

som utgjør hovedfokuset i prosessen. I samværet kan 

det gis både tid og rom, struktur og tilgjengelighet, relasjon 

og grenser, som klienten kan benytte seg av i sin 

utvikling. Fokus i miljøterapi ligger i treningen på ferdigheter, 

og at disse skal kunne overføres til livet «der 

ute». For at miljøterapien skal kunne ha sin optimale effekt, 

er det nødvendig å arbeide på en slik måte at man 

oppnår overførbarhet fra det terapeutiske rommet til 

klientens hverdag, slik klienten selv opplever den. Samtidig 

gir miljøterapien i sin særegne form mulighet til å 

ha fokus på det som skjer spontant i øyeblikket (Stern 


53

fagartikkel 

2007). Slik er miljøterapien gjennom sin samværsform 

terapeutisk. 

definisjoner og implikasjoner 

Det eksisterer ulike definisjoner på miljøterapi. Disse er 

til dels sammenfallende og til dels forskjellige. Et gjennomgående 

tema ved flere av dem er tilrettelegging og 

systematikk i arbeidet (Bechgaard 1995, Kvaran 1996, 

Larsen og Selnes 1975). Disse to elementene peker på en 

profesjonell holdning og et ansvar fra terapeutens side. 

De knyttes også til organisasjonens ansvar for å muliggjøre 

terapeutisk effekt. For at miljøterapi skal realiseres, 

må den terapeutiske virksomheten planlegges. Systematikken 

kan være av ulik type og form. Det dreier seg om 

alt fra konkrete planer knyttet til én klient, til større og 

overordnede strukturer som ivaretar helhet, gruppen og 

de langsiktige prosessene. 

«…miljøterapi består av to deler: 

miljødelen, som dreier seg om å 

legge til rette og organisere, og 

terapidelen, som dreier seg om å 

utvikle og forandre.» 

Videre sier flere av definisjonene også noe om målgruppe, 

og det er et sentralt poeng at miljøterapi rommer 

både individ og gruppe. Der miljøterapi benyttes overfor 

en gruppe, vil gruppen ha betydning for individet, og individet 

ha betydning for gruppen. De miljøterapeutiske 

strukturene kan benyttes strategisk for å utnytte potensialet 

som ligger i gruppen, samtidig som individet skal 

få rom og mulighet til utvikling og endring. På bakgrunn 

av dette kan miljøterapi forstås som en systemisk tilnærming. 

Systemisk tenkning er opptatt av at mennesker er 

en del av ulike systemer. Den peker på at en endring som 

skjer i et system påvirker de andre systemene rundt, samt 

at delene i et system påvirker hele systemet (Hårtveit og 

Jensen 2004). Betydningen av kontekst og betydningen 

av forskjeller som kan bidra til endringer er miljøterapiens 

hovedanliggender, og i miljøterapi sees individet som 

en del av en større sammenheng. 

Også når det gjelder miljøterapiens innhold bidrar 

definisjonene med til dels sammenfallende momenter. 

Larsen og Selnes (1975) vektlegger at miljøterapi handler 

om å fremme muligheter for mestring, læring og 

personlig ansvar. Dette peker på et viktig moment; miljøterapeuten 

skal ikke behandle klienten, men bidra til 

at klientens egne muligheter kan realiseres. Utvikling 

og endring kommer innenifra. Miljøterapeutene skal ta 

utgangspunkt i klientens ståsted og ressurser, og bruke 

disse i samspillet mellom klient, seg selv som terapeut og 

de elementene i praksis som ved hvert tillfelle finnes tilgjengelig 

(Utne 2005). Disse elementene kan peke mot et 

brukerperspektiv, der klientens egen endringsteori skal 

ha plass i prosessen (Skauli 2007). 

miljøet som faktor 

Viktigheten av miljøaktivitetene og miljøet som utviklingsfremmende 

understrekes av flere (Bechgaard 1995). 

Miljøterapi skal være nært knyttet til realitetene; klientens 

faktiske hverdag, klientens opplevelse av utfordringer 

og behov og de konkrete forhold rundt klienten. Det 

ligger terapeutiske muligheter i miljøet, men de terapeutiske 

mulighetene realiseres kun gjennom miljøterapeutenes 

bevisste holdning til disse mulighetene. 

Larsen (2004) har i senere tid kommet med en presisering 

av sin definisjon på miljøterapi, der han sier at miljøterapi 

består av to deler: miljødelen, som dreier seg om 

å legge til rette og organisere, og terapidelen, som dreier 

seg om å utvikle og forandre. Miljøterapiens primære 

oppgave er å skape muligheter for at barn og unge kan 

jobbe med sin utvikling og endring (Larsen 2004). Denne 

definisjonen åpner kanskje i større grad enn tidligere definisjoner 

for å kunne forstå miljøterapi som en måte å 

organisere en virksomhet eller prosess på, i eller utenfor 

institusjon. 

Som presisering av vår forståelse av miljøterapi vil vi 

legge vekt på følgende: Miljøterapi er kunnskap om hva 

som er miljøterapiens grunnelementer, hvilke miljøfaktorer 

som påvirker individet eller gruppen og kunnskap 

om hvordan miljøfaktorer påvirker individet eller gruppen. 

Endelig er miljøterapi også kunnskap om og oversikt 

over på hvilken måte disse miljøfaktorene kan brukes, 

utnyttes og organiseres slik at de bidrar til individets eller 

gruppens vekst og utvikling. 

grunnelementer i miljøterapi 

Miljø kan sees på som alt det som er rundt oss. Det er de 

fysiske, psykologiske og sosiale omgivelsene 

vi lever i, beveger oss 

i og omgir oss med. I 

dette perspektivet åpner miljøterapibegrepet for å se 

på hvordan det miljøet barnet og den unge lever i kan 

legges til rette for at endring og utvikling muliggjøres. 

Fra nettverksteori kjenner vi igjen et fokus på nettverket 

som individet er en del av (Fyrand 1994). På samme 

måte kan miljøterapi være opptatt av de ulike miljøer 

rundt individet. Man kan se på individet som miljø, et individperspektiv 

som omhandler det biologiske, nevrologiske 

og psykologiske og samspillet mellom disse elementene. 

Videre kan miljø handle om individet i familiemiljøet, 

der samspillet mellom familiemedlemmene, ideen om 

«problemet som problemet», meningssystemer, språket, 

historier som fortelles om individet er sentrale fokus. 

Miljøterapi kan være rettet mot individet i skolemiljøet, 

der det kan arbeides med samspillet mellom skolens ytre 

strukturer og barnets eller den unges sosiale og kognitive 

evner, atferdsmønstre og strategier. Miljøterapi kan også 

utvikles rundt samspillet med jevnaldrende, enten med 

fokus på individet i vennemiljøet, individet i institusjonsgruppen 

eller individet i aktivitetsgruppen. Endelig 

kan man se på individet i det sosiokulturelle 

miljøet, der økonomi, 

kultur, etnisitet og 

språk er viktige 

elementer. 

Ulike individer profitterer utviklingsmessig 

på ulike faktorer i ulike miljøer. Ulik 

genetikk og medfødt sårbarhet hos barn gjør at de kan 

ha behov for ulike typer miljømessige og samspillsmessige 

utforminger rundt seg for at de kan oppnå best mulig 

psykologisk og sosial utvikling (Mæhle 2007). 


55

fagartikkel 

relasjonsopplevelsen 

Samspill er tett knyttet til relasjon, og relasjonsaspektet 

er grunnleggende i all tenkning omkring terapi og hva 

som virker i terapi (Norcross 2002). Relasjon kan sees på 

som en arena for regulering, mestring og vilje, og deling 

av følelser og intensjoner, der det siste er uttrykk for intersubjektivitet 

(Sundet 2001). Miljøterapi gjør det mulig 

å tilrettelegge nettopp for disse aspektene. Relasjon, eller 

mer korrekt, hvordan klienten opplever sin 

relasjon til terapeuten, oppfattes som 

den viktigste delen av det som 

virker i terapi (Duncan 1999). 

I litteratur som omhandler 

miljøterapi legges det mye 

«… hvordan klienten opplever 

sin relasjon til terapeuten, oppfattes 

som den viktigste delen av det 

som virker i terapi.» 

vekt på systematikk, aktiviteter og tilrettelegging, men 

vi vil understreke at det avgjørende for miljøterapiens effekt 

er relasjonen mellom klient og terapeut. Gjennom 

tilrettelegging av miljø, aktiviteter og samvær kan man 

skape et felles fokus for oppmerksomhet. Terapeut og klient 

kan i dette felles fokuset erfare at følelser kan deles, 

retning og intensjon kan deles, og i dette kan relasjonen 

både bli et mål og et verktøy. Den sterke betydningen av 

relasjonen mellom miljøterapeut og klient bekreftes av 

bl.a. Lyberg (2007). Han henviser i sin hovedfagsoppgave 

til en undersøkelse som ble gjennomført blant ungdom 

som var innlagt på institusjoner, der ungdommene i undersøkelsen 

vektlegger at det som har hatt størst betydning 

for dem er at miljøterapeutene var å stole på og at 

de var troverdige. Lignende resultater kommer frem i undersøkelsen 

til Møller (2003) og Furre (2004). 

struktur og individ 

Relasjon forutsetter at terapeuten tilpasser seg i møtet 

med hver enkelt klient. Dette krever et differensiert 

tilpasset terapeutisk tilbud. I institusjoner kan det være 

en utfordring å tenke differensiering, spesielt der alle klienter 

skal forholde seg til samme strukturer og rutiner. 

Rammene for institusjonsbehandling er ikke nødvendigvis 

differensierte, men miljøterapi er i sitt vesen og 

sin form nettopp dét. Der miljøterapi utøves innenfor en 

institusjonell ramme, må miljøterapeutene mestre balansegangen 

mellom å ivareta institusjonens rammer og 

den miljøterapeutiske fleksibiliteten. Miljøterapi misforstås 

ofte til å handle om å være enig, gjøre det samme, 

gjøre likt. Miljøterapi er imidlertid heller det motsatte, 

der den ivaretar både behovet for forutsigbare strukturer, 

retningslinjer og rutiner samtidig med at klientens behov 

for individuell tilnærming og tilrettelegging ivaretas. Miljøpersonalet 

inviteres til å dra i felles retning og arbeide 

innenfor en felles faglig forståelsesramme (Kvaran 1996), 

samtidig som at de skal kunne bidra med sin personlige 

stil, sitt personlige engasjement og sin kreativitet. Miljøterapi 

er både strukturell og relasjonell i sin form og i 

sitt innhold (Larsen 2004). Disse begrepene peker på elementer 

som er avhengige av hverandre; struktur uten relasjon 

blir rigid og formålsløst, relasjon uten struktur blir 

utflytende og formløst. En terapeutisk prosess ivaretas 

både gjennom at miljøterapeuten forholder seg til ytre 

rammer og til seg selv, der relasjon, allianse, kompetanse 

og et forpliktende engasjement er nøkkelord (Løvlie 

Schibbye 2002). 

miljøfaktorer 

Selv om miljøterapi i prinsippet kan åpne for muligheten 

til å arbeide med hele miljøet og all dets kompleksitet, så 

vil dette neppe være verken hensiktsmessig eller mulig. 

Det sentrale må være å se på hvilke faktorer man har til 

rådighet, og hvilke av disse som vil gi størst terapeutisk 

rom og effektivitet. 

Miljøterapeutene er en miljøfaktor. En terapeut blir en 

del av miljøet ved å være til stede, og han eller hun opptrer 

som en representant for grenser og tilgjengelighet 

(Larsen 2004). Miljøterapi avhenger av at de terapeutiske 

miljøfaktorene bevisst utnyttes. De oppstår ikke av 

seg selv, kun i kraft av at de potensielt eksisterer. Og for å 

være i stand til bevisst å utnytte de terapeutiske mulighetene, 

må miljøterapeutene inneha visse kvalifikasjoner. 

De må ha evne til å skape oversikt i komplekse sammenhenger, 

de må ha evne til å ivareta både en forutsigbarhet 

og en fleksibilitet. Tilretteleggingen av den terapeutiske 

prosessen handler blant annet om å motvirke tilfeldigheter 

samtidig med at man utnytter tilfeldighetene når de 

oppstår, og miljøterapi kan i lys av dette betegnes som 

en terapeutisk form som gir rom for terapeutisk spontanitet. 

Miljøterapeutens fagkunnskap kan også forstås 

som en miljøfaktor. Organisasjonens valg av faglig fokus, 

teoretiske perspektiver og ideologisk standpunkt 

vil smelte inn i det miljøet som omgir klientene. Miljøterapi 

må nødvendigvis framstå som en eklektisk 

tilnærming i den forstand at en miljøterapeutisk organisasjon 

bygger virksomheten opp gjennom flere 

ulike teoretiske perspektiver. En eklektisk tilnærming 

gir både muligheter og begrensninger. Mulighetene 

oppstår via et mangfold av konkrete tilnærmingsmåter, 

forståelsesperspektiv og handlingsalternativer. 

Begrensningene oppstår via det samme mangfoldet, 

der enkelte organisasjoner gjemmer seg bak begrepet 

”eklektisk” for å slippe å ta standpunkt til hvilken faglig 

plattform de faktisk står på og hvilken plattform 

de ønsker å stå på. De terapeutiske mulighetene som 

ligger i disse miljøfaktorene ivaretas gjennom kompetanse 

knyttet til både overordnede forståelseslinjer og 

konkrete modeller. For å være i stand til dette, må organisasjonen 

legge til rette for at terapeutene har muligheter 

til å tilegne seg ny kunnskap, trene på nye fer- 

digheter og få veiledning på hvordan man kan benytte 

kunnskap i praksis (Lundstøl 2002). 

tidens Betydning 

Tiden er en sentral miljøterapeutisk faktor (Larsen 2004). 

Miljøterapeutisk bruk av tid skaper forutsigbarhet, tydelige 

rammer og åpner for muligheten til å arbeide med og 

i relasjon. Det må fokuseres på strukturer både på organisasjonsnivå 

og på individnivå. De overordnede tidsstrukturene 

danner en ramme for døgnet, og gir mulighet for 

miljøterapeutene å danne egne tidsstrukturer i møte 

med den enkelte klient. Tiden i miljøterapeutisk kontekst 

gir mulighet for miljøterapeuten til å være til stede i de 

fleste situasjoner klienten befinner seg i, noe som igjen 

gir mulighet til å bekrefte klienten, og hjelpe til med å 

jobbe med de temaene som trer frem i ulike situasjoner. 

Det fysiske miljøet er kanskje den mest åpenbare miljøfaktoren, 

det som man først forbinder med miljø. Klientens 

situasjon påvirkes av fysiske rammebetingelser, 

det være seg de rammebetingelser klienten omgis av til 

daglig, de rammebetingelser miljøterapeuten råder over, 

og de rammebetingelser miljøterapeuten ikke råder over. 

Terapeuten må kartlegge hva som stimulerer til vekst, 

hva som hindrer vekst og hva som kan påvirkes. Noen 

utviklingsprosesser fordrer aktiviteter og utstyr. Hva som 

er klientens utfordringer og vansker har betydning for 

hvilket utstyr og dermed hvilke miljøfaktorer som skal 

utnyttes, og på hvilken måte disse miljøfaktorene kan 

benyttes til klientens utvikling og endring. Miljøterapi, 

aktivitet og mestring henger tett sammen (Nybø 2001), 

og miljøpersonalet må ofte arbeide systematisk med aktivisering 

og motivasjon. 

Verdier, etikk og holdning kan sees på som egne miljøfaktorer 

(Kvaran 1996, Aadland 1998). Organisasjonens 

valgte verdier bestemmer måten klientene blir møtt på 

i det miljøterapeutiske rommet. Samfunnets verdier, 

profesjonenes yrkesetiske retningslinjer, individers og 

gruppers definerte rettigheter – alt dette utgjør en del av 

det miljøet som skal forvaltes i møte med klienter. Mil- 


57

fagartikkel 

«Miljøterapeutens tilstedeværelse 

kan i seg selv være en terapeutisk 

faktor, der klienten stadig har en 

støttespiller, en veileder og en som 

kan gi respons i umiddelbar nærhet,» 

jøterapeutene kan utnytte det terapeutiske potensialet 

i disse abstrakte elementene. Verdier, etiske perspektiver 

og profesjonelle holdninger kan realiseres og praktiseres 

ved systematisk arbeid med miljøfaktorene. Ved å tilbringe 

tid sammen med klienten, gjennom å dele en aktivitet, 

legge til rette for utfordringer, utvikling og mestring, 

legge til rette for et terapeutisk samvær, kan miljøterapeuten 

stå fram som troverdig i sitt engasjement overfor 

klienten (Rogers 1951). 

den miljøterapeutiske organisasjon 

og de terapeutiske prosesser 

Den miljøterapeutiske organisasjon kjennetegnes ved sin 

faglige primæroppgave og sine hensiktsmessige strukturer 

(Larsen 2004). Organisasjonen blir rammen for 

miljøfaktorene. Den blir virkemiddelet (Stokvold 2004) 

for å tilrettelegge for at de terapeutiske muligheter kan 

utnyttes full ut. Den miljøterapeutiske 

organisasjon 

kan være enhver profesjonell arena 

der miljøterapi er hovedterapiform eller 

et av flere terapeutiske former. Miljøterapi kan 

benyttes overfor barn, ungdom eller voksne. Den miljøterapeutiske 

organisasjon muliggjør terapi gjennom å 

identifisere miljøfaktorer, hvordan miljøfaktorene påvirker 

klienten, og på hvilken måte faktorene kan utnyttes i 

miljøterapeutiske prosesser. 

Miljøterapi ivaretar terapeutiske prosesser på ulike 

nivåer i en utviklingsprosess. For det første åpner miljøterapi 

for muligheten til å skape terapeutiske prosesser. 

Dette kan handle om å utfordre klienten på vanskelige 

oppgaver i et trygt miljø, der miljøterapeuten kan støtte 

og være til stede i utfordrende situasjoner. Miljøterapi 

handler blant annet om å være i forkant, forsøke å se 

for seg hva som kan bli utfordringer i et miljø, hva som 

kan utnyttes positivt av disse utfordringene, og på hvilken 

måte terapeutene kan påvirke miljøfaktorene slik 

at prosessen beveger seg i en hensiktsmessig retning. 

Videre åpner miljøterapi for muligheten til å bearbeide 

prosesser både underveis i utfordringene, og i etterkant 

av vanskelige situasjoner. De terapeutiske mulighetene 

kan ivaretas i etterkant av situasjoner, og bearbeidingen 

og samtalen rundt erfaringene kan bli terapeutisk. Miljøterapeutens 

tilstedeværelse kan i seg selv være en terapeutisk 

faktor, der klienten stadig har en støttespiller, 

en veileder og en som kan gi respons i umiddelbar nærhet. 

I lys av dette kan vi si at miljøterapi handler om helhetlige 

prosesser, der terapeuten forvalter miljøfaktorer 

med betydning for utviklingsprosessen både i forkant av 

en situasjon, underveis og i etterkant innrammet av den 

miljøterapeutiske organisasjon. 

avslutning 

Vi har ønsket å utforske spørsmålet «Hva gjør miljøterapi 

til terapi?», og har i artikkelen pekt på det vi mener 

er miljøterapiens terapeutiske kjerne gjennom å identi- 

fisere miljøterapeutiske prinsipper. Gjennom en ivaretakelse 

av disse prinsippene skapes det et terapeutisk rom 

for klientens mestring, utvikling og endring. Miljøterapi 

innebærer et systematisk prinsipp, et relasjonelt prinsipp 

og et strukturelt prinsipp. Videre finnes også et prinsipp 

om kunnskap om miljøfaktorer, et prinsipp om tilrettelegging 

av samspill mellom miljøfaktorer og et prinsipp 

om helhet i den terapeutiske prosessen. Ved å forankre 

LITTERATUR 

Bechgaard, Birgitte (1995) Miljøterapi, 

Hans Reitzels Forlag 

duncan, l.B, miller s.d. & 

Hubble, m.a. (red) (1999), The Heart 

and Soul of Change: what works in 

therapy, washington, DC. American 

Psychological Association 

fyrand, live (1994) Sosialt nettverkteori 

og praksis, Tano A/S, Oslo 

kvaran, inge (1996) Miljøterapi. 

Institusjonsarbeid med barn og ungdom, 

Kristiansand: Høyskoleforlaget 

larsen, erik (2004) Miljøterapi med barn 

og unge – Organisasjonen som terapeut, 

Universitetsforlaget (155s.) 

larsen, erik og selnes, Barbro (1975) 

Fra avvik til ansvar, Tano 

lundstøl, john (red.): (2002) I dannelsens 

tegn, Gyldendal Akademisk 

lyberg, egil (2007) Barn i 

institusjon. Hva sier forskningen om 

institusjonsbehandling og i hvilken grad 

vektlegges miljøterapi? Hovedoppgave 

HiO 

furre, astrid (2004) Arbeidsallianser 

i kollektivbehandling. Hvordan 

forstår ungdommene behandlingen? 

Hovedoppgave HiO 

den terapeutiske prosessen i disse prinsippene, oppnås 

en ivaretakelse av de terapeutiske utfordringer både i forkant, 

underveis og i etterkant av prosessen. Dette skaper 

et helhetlig fokus på utfordringer og behov hos klienten, 

og det åpnes muligheter for at klienten selv kan bidra 

med sitt syn og sine tanker på sin utvikling og endring, 

der det særegne ved miljøterapi er det som skjer spontant 

i øyeblikket. ■ 

Haugsgjerd s., jensen p. og karlsson 

B. (2002) Perspektiver på psykisk lidelse, 

Ad Notam Gyldendal 

Hårtveit, Håkon, jensen, per (2004) 

Familien pluss en, Tano 

mæhle magne (2007) Nyere 

utviklingspsykologi som ramme og 

forutsetning for klinisk arbeid med barn 

i Haavind og Øvreiede Bind, I Gyldendal 

Akademisk 

møller, roar (2003) Den gode 

hjelper i profil og prosess: Om dyktige 

miljøterapeuters kjennetegn og faglige 

utvikling. Hovedfagsoppgave Høgskolen 

i Oslo, tidl. avd. ØKS nå avd. 

SAM 

norcross, j.C. (2002) (Ed) 

Psychotherapy Relationships that Work 

New York, Oxford University Press 

nybø, lorentz (2001): Aktiviteter og 

aktivisering i sosialpedagogisk arbeid. 

Pedkolon ANS 

rogers Carl (1951) Client-centered 

therapy, Boston: Houghton-Miffin 

schibbye, anne-lise løvlie (2002) 

En dialektisk relasjonsforståelse, 

Universitetsforlaget 

skauli, ø. geir (2007) i: Ulvestad, A.K. 

m.fl. (red), Klienten den glemte terapeut; 

brukerstyring i psykisk helsearbeid, 

Gyldendal Akademisk 

stern, daniel n. (2007) Her og nå, 

Abstrakt forlag 

stokvold, øystein (2004) Organisasjon 

som virkemiddel Fordypningsoppgave, 

Videreutdanning i miljøterapi RBUP 

sundet, rolf (2004) Forelesning på 

Videreutdanning i miljøterapi, RBUP 

sundet, rolf (2001) i: Johnsen A., 

Sundet R. og Torsteinsson V. Samspill og 

selvopplevelse, Universitetsforlaget 

utne, Brita (2005) Tidsskrift for psykisk 

helse (2005) nr. 4 

volden, odd (2007) i: Ulvestad, A.K. 

m.fl. (red), Klienten, den glemte terapeut; 

brukerstyring i psykisk helsearbeid, 

Gyldendal Akademisk 

aadland, einar (1998) Etikk for helse- og 

sosialarbeidarar, Samlaget 


59

ok 

For samarbeidspartnere Faglig visittkort 

Sveinung Horverak og Asgeir Solstad (red): 

Kort om barnevern 

Universitetsforlaget 2008 

Boka Kort om barnevern, redigert av Sveinung Horverak og 

Asgeir Solstad, består av et knippe artikler skrevet av de 

som kjenner feltet best; sosialarbeidere, jurister og forskere 

med lang erfaring fra barnevernsarbeid. Gjennom 

faglig innsikt i barnevernets arbeid, og med forståelse for 

hva andre må vite om barnevernet for å få til det tverrfaglige 

samarbeidet, inviteres det til en felles forståelse for 

arbeidet med barnevernsbarna. Boka byr på enkle beskrivelser 

av hvordan barnevernet er organisert, hvem barnevernet 

forholder seg til, og hvilke metoder de arbeider 

etter. Forfatterne foretar en avdekking av «stammespråket» 

slik at bokstaver som BUP og BUF-etat, SLT, PMTO, 

ART og FFT blir meningsfulle for den som ikke er del av det 

daglige arbeidet med barnevernssaker. 

Første artikkelen gir en historisk oversikt der forfatteren 

viser hvilke hensyn som har vært gjeldende i det offentlige 

barnevernet. Deretter følger et kapittel om hvilke barn 

som har behov for støtte fra barnevernet. Ulike former for 

mishandling blir illustrert med eksempler og gir innblikk i 

hva man skal se etter for å gjenkjenne omsorgssvikt. Advokaten 

tar så ordet for å vise hvordan barnevernstjenesten 

arbeider, og hvilket lovgrunnlag arbeidet er basert på. 

Boka går fra lovverk til lokal utforming av ulike tiltak, og 

hvem de forskjellige samarbeidspartnere kan være. Barnevernets 

rammer for arbeidet blir innsiktsfullt belyst fra 

flere vinkler, noe som gjør boka lesbar, lærerik og nyttig 

for andre deler av forvaltningsapparatet som har de samme 

barna i sin brukergruppe. 

Svakheten med boka er at andre samarbeidsinstanser 

blir presentert så kortfattet at de nesten ikke sier noe 

som helst om disse instansene. Når det først er tatt med, 

kunne det for eksempel vært ønskelig å få vite noe om 

barnevernets forventninger til disse instansene. 

Boka holder hva den lover, kort om barnevernet, men du 

verden så faglig presist og nyttig for den som skal samarbeide 

med barnevernet. En annen fordel kan være at 

boka også kan benyttes som en oppslagsbok for barnevernets 

samarbeidspartnere. Kanskje noen burde skrive 

en liknende sak om barnehagen, så barnevernet kunne få 

innsikt i hva de kan forvente. ■ 

Kirsten Horrigmo 

førskolelærer 

Universitetet i Agder 

Forfatterne av Kort om barnevern ønsker å gi svar på føl- 

gende spørsmål: Hvilke barn trenger barnevernet, hvor- 

dan kan barn og foreldre ha innflytelse på og medvirke i 

egne saker, hvordan arbeider barnevernet og hvordan er 

barnevernet organisert? Hvert kapittel avsluttes med aktuelle 

spørsmål til diskusjon. 

Landets kommuner har i dag stort fokus på tverretatlig 

samarbeid. Innledningsvis stiller forfatteren et grunnleggende 

spørsmål: «Hvordan skape et vern for barn som 

er til stede med riktige tiltak til riktig tid?» (s.12). Videre 

skriver han at det å koordinere tjenester bedre og legge 

til rette for at hele lokalsamfunn blir barnas vern, vil 

være et viktig bidrag. Barneverntjenestens samarbeidspartnere 

er ofte usikre på hvilke barn de skal melde til 

barneverntjenesten. Bokas beskrivelse av disse barna er 

oversiktlig, og eksempler fra virkeligheten gjør at leserne 

kjenner igjen sin elev eller håndballspiller. Videre gir boka 

en grundig gjennomgang av de mest anvendte hjelpetiltak. 

Sentrale begreper som brukermedvirkning, empowerment 

og selvbestemmelse er viet stor plass, noe som 

gjenspeiler dagens fokus i barnevernet. I denne sammenheng 

savner undertegnede en grundigere drøfting 

av begrepet «frivillig tvang». Denne delen av boka svært 

teoretisk og det kan virke som forfatterne har glemt eget 

ønske om at boka skal fungere som barneverntjenestens 

visittkort til samarbeidspartnere. På et visittkort står kun 

det nødvendigste! 

Kapitlet «Hvordan arbeider barneverntjenesten» bør 

fremheves spesielt. Det gir et klart og ryddig bilde av de 

ulike fasene i en barnevernssak. Vi ønsker også gi honnør 

til forfatterne som poengterer at barneverntjenestens 

undersøkelse skal knyttes til meldingens innhold. Manglende 

kunnskap om dette har vært kime til frustrasjon. 

Kapitlet om organisering gir en god fremstilling av rollefordeling 

mellom Bufetat og den kommunale barneverntjenesten. 

Det kunne med fordel vært presentert 

tidligere i boka. Videre mener vi boka inneholder enkelte 

momenter som kan gi grunnlag for feilinformasjon. For 

eksempel omtales barnets partsrettigheter på side 63, 

hvor det står at barnet kan opptre som part etter 15 år 

og har partsrettigheter. Det er viktig presisere at barnet 

er part og fra barneverntjenestens side kan dette ikke 

velges bort. Vi savner at det presiseres at barneverntjenesten 

er eneste instans (utenom politi) som kan kreve 

å komme inn i hjemmet, dersom bekymringen er alvorlig 

nok eller foreldre unndrar seg kontakt (s. 52). 

Undertegnede har til sammen 26 års erfaring fra barne- 

vernsarbeid og vår erfaring er at det finnes mange myter 

og manglende kunnskap om feltet, dens arbeidsmetoder, 

fremgangsmåter, muligheter og begrensninger. Vi har til 

daglig oppgaver som består i å delta i tverretatlige team 

og ser at mangel på kunnskap om barneverntjenesten 

hindrer samarbeid. Samtidig ser vi at også barnevernsarbeidere 

mangler kunnskap om ulike etater og deres 

arbeidsmetoder, terminologi og faguttrykk. For å kunne 

få til et fruktbart samarbeid, mener vi det nyttig å utforske 

hverandres arbeidsfelt. Boka bærer preg av nærhet til 

praksisfeltet. For dem som ikke kjenner barneverntjenesten 

utover det inntrykk som media gir, kan det være vel 

anvendt tid å lese denne boka. Den egner seg også som 

et oppslagsverk. Og spørsmålene til diskusjon er svært 

relevante i studiesammenheng. ■ 

Anne E. Skollevoll 

Siri Merete R. Johannessen 

Kristiansand barneverntjeneste 


61

mitt dikt 

Til hvert nummer ber vi et medlem om å velge et 

dikt de vil dele med Fontenes lesere. Sosionom Jo 

Morten Kåven sier dette om sitt valg: 

Nils-Aslak Valkeapää er for meg en viktig inspirasjonskilde 

for uttrykk enten i joik, billedkunst og 

hvordan opptre med respekt i møte med andre. 

Dette er mitt liv 

vind og fokk 

solskinn og duskregn 

bjelleklemt og hundeglam 

vidjespillernes sang 

viddehavets bølger 

slik regner mitt livs tegn 

vindene blåser 

isen kalver 

stormene kviner over viddene 

slik er dette mitt liv 

vårsol 

blanke eleveløp 

sølvvidder 

gullvann 

det er dette som er livet mitt 

sorgtårer 

hjertets gråt 

glede, hell 

og fryd 

og fryd 

i går og i morgen 

brødre og søstere 

barn og gamle 

kvinner og menn 

slik er livet mitt 

jeg er en del av naturen 

det vet jeg og kjenner 

i vindens joiking vindenes spill 

spurvens kvitring i sommernatta 

slik løper dagene 

uker går år forsvinner 

(Nils-Aslak Valkeapää, 1981. Gjendiktet av Laila Stien, 1990) 

Kurs- og konferanse 

børseN 

OKTOBER 

1.-2.: HUSK-konferansen 2009 

Stikkord: Minoritetsperspektiv i sosiale tjenester og Nav 

Sted: Prinsen hotell, Trondheim 

Arrangører: Nav Midt-Norge, Fylkesmannen i Sør-Trøndelag, 

HUSK Midt-Norge, FO, NTL og LO Stat 

www.husk-midtnorge.no 

24.: Kurs i trening av utviklingshemmede 

Sted: Norges idrettshøgskole, Oslo 

Arrangør: Akershus Idrettskrets, Norges idrettsforbund og 

olympiske og paralympiske komite 

Akershus.ik@nif.idrett.no 

NOVEMBER 

5.:Etikkonferanse 

Stikkord: Etikkens eventyrbok – om endring i arbeidslivet 

Sted: Håndverkeren kurs og konferansesenter, 

Rosenkrantzgt 7, Oslo 

Arrangør: FO Oslo ved de yrkesfaglige utvalgene 

www.fo-oslo.no 

9. til 10.: NOSO 50 år 

Stikkord:Norsk sosionomforbund feirer 50-årsdag 

Sted: Oslo Kongressenter. 

Arrangør: FO 

www.fo.no 

10.-11.: Fagkonferanse 

Stikkord: Atferdsvansker, rus og andre psykiske tilleggsproblemer 

Sted: Oslo Kongressenter 

Arrangør: Atferdssenteret ved Universitetet i Oslo 

www.atferdssenteret.no 

Telefon sentralbord: 23 06 11 70 Telefaks: 23 06 11 14 Postadresse: Postboks 4693 Sofienberg, 0506 OSLO 

Besøksadresse: Mariboesgate 13, OSLO e-post: kontor @fo.no FO på nett: www.fo.no 

ARBEIDSUTVALG: 

Forbundsleder Randi Reese 23 06 11 51 97 06 87 27 

1. nestleder, vpl Siv Karin Kjøllmoen 23 06 11 59 90 10 67 39 

2. nestleder, bvp Kjetil A. Ostling 23 06 11 75 90 15 90 42 

3. nestleder, sos Mimmi Kvisvik 23 06 13 31 97 97 00 20 

Administrativ stab: 

Administrativ leder Nils Karlsholm 23 06 23 47 

Adm.sekretær May-Britt J.L. Markussen 23 06 11 56 

Lønningsmedarbeider Thomas Austad 23 06 11 73 

FAGAVDELINGEN: 

Avdelingsleder Karin Enderud 23 06 11 60 

Helse- og sosialpolitikk og yrkesfag: 

Fagkonsulent, hesos Kathrine H. Martinsen 23 06 11 57 

Fagkonsulent, bvp Ellen Galaasen 23 06 13 32 

Fagkonsulent, sos Sølvi Slørdahl 23 06 11 53 

Fagkonsulent, vpl Cato B. Ellingsen 23 06 23 48 

Lønns- og arbeidsforhold: 

Fagkonsulent Tove Rydning 23 06 11 58 

Fagkonsulent Ingrid Myran 23 06 13 35 

Fagkonsulent Linda Brinchmann 23 06 24 48 

Fagkonsulent Svein woldsund 23 06 11 13 

Informasjon/Internasj.arb.: 

Fagkonsulent Rune Soma 23 06 11 32 

Godkjenningsordninger, fagstipender: 

Adm.sekretær Heidi Brekke 23 06 24 25 

Tillitsvalgtskolering/FO-studentene: 

Fagkonsulent Hilde Martine Hernes 23 06 11 61 

serviceavdelingen: 

Avdelingsleder Tone Nordberg 23 06 11 26 

Kontorsekretær Carl-Richard Hollekim 23 06 13 36 

Kontorsekretær Ann-Karin Olsen 23 06 11 70 

Kontorsekretær Laila Aslaksen 23 06 11 70 

Kontorsekretær Nam Nguyen 23 06 11 70 

Kontorsekretær Bente Semb 23 06 11 62 

Økonomi og regnskap: 

Avdelingsleder Marianne Øgaard Bergh 23 06 13 34 

Kontorsekretær regnskap wenche K. Rossing 23 06 24 26 

Konsulent Stanley Johannessen 23 06 11 70 

Kontorsekretær Monica Berg 23 06 11 70 

Kontorsekretær Solfrid Alfredsen 23 06 11 70 

Regnskapsfører Zejna Selimovic Cehajic 23 06 23 49 

Regnskapsarbeider Ole Henrik Brekke (vikar) 23 06 11 30 

ENDRiNg i ARBEiDSfoRHolDEt: (For innmelding, vennligst kontakt FO for skjema. Utmelding må skje skriftlig.) 

SKRIV TYDELIG 

Medlemsnr: | | | | | | | | E-post: ___________________________________ 

Navn: _____________________________________________________________ Personnr: | | | | | | | | | | | | 

Ny adresse: ________________________________________________ Postnr./sted: __________________ Tlf: _____________________ 

Ny stilling: _____________________________________________________________ Begynner/begynte år: _____________________ 

Årslønn/ltr: _____________________________ Stillingsandel i % _________ Stillingskode: ________ Lønnsrammekode: ______ 

Nytt arbeidssted/adresse: ________________________________________________________________________________________ 

Arbeidsgiver/lønningskontor: __________________________________________ Organisasjonsnr: __________________________ 

Adresse ____________________________________________________ Postnr./sted: _________________ Tlf: ___________________ 

b) Permisjon m/lønn (u/videreutd. o.a.): i % ____________________ Fom. dato: ___________________ tom: __________________ 

c) Permisjon u/lønn: _____________________ IKKE yrkesaktiv (ikke i arbeid): i % _____________ Fom. dato:_________________ 

d) Trygdet: ______________________________ 


63 

AVDELINGER: 

FO oppretter kontingenttrekk hos din nye arbeidsgiver når vi har mottatt denne slippen. 

Hvilken måned hadde du sist kontingenttrekk i lønn?_____________________________________ 

Østfold FO: Farmannsgt. 1, 1607 Fredrikstad 

Fylkessekretær Kristine Blekken, 69 31 99 01 

e-post: fofbo@online.no 

Akershus FO: 

Boks 9375 Grønland, 0135 Oslo 

Leder Tone Faugli, 23 08 07 50 

Fylkessekretær Odd Ravn, 23 08 07 50 

e-post: post@akershus.fo.no 

Oslo FO: Boks 9375 Grønland, 0135 Oslo 

Leder Rigmor Hogstad, 23 08 07 50 

Fylkessekretær Tore Kristiansen, 23 08 07 50 

e-post: post@oslo.fo.no 

Hedmark FO: Mjøssenteret Nord, bygg c, 

2390 Moelv, postboks 45, 2391 Moelv. 

Fylkessekretær Randi Kjøs, 62 34 54 30 

e-post: post@hedmark.fo.no 

Oppland FO: Mjøssenteret Nord, bygg c, 

2390 Moelv, postboks 45, 2391 Moelv. 

Leder Tine Jørgenstuen, 95 82 78 33 

Fylkessekretær Geir Innset Lien, 62 34 54 30/ 

90 62 90 55 

e-post: post@oppland.fo.no 

Buskerud FO: N. Storgt. 9, 3015 Drammen 

Leder Rita C. Skinstad-Bermingrud, 46 82 41 80 

Fylkessekretær Bjarne Gilje, 32 83 00 20 

e-post: fobusk@online.no 

Vestfold FO: Farmannsveien 3, 

3111 Tønsberg 

Fylkessekretær Vidar Byholt, 33 31 42 21 

e-post: kontor@fo-vestfold.no 

Telemark FO: Boks 1103, 3901 Porsgrunn 

Fylkessekretær Ragnar Sande, 40 00 38 90 

e-post: btelemar@online.no 

Aust-Agder FO: 

Boks 381, 4664 Kristiansand 

Fylkessekretær Eldar Lior, 38 04 25 47 

e-post: austagder@fo.no 

Vest-Agder FO: 

Boks 381, 4664 Kristiansand 

Fylkessekretær Egil Lunde, 38 02 94 49 

e-post: vestagder@fo.no 

Annonser: 

Bente Semb 23 06 11 62 annonse@fo.no Faks 23 06 11 14 

Rogaland FO: 

Folkets Hus, Løkkeveien 22, 4008 Stavanger 

Fylkessekretær Ivar Kvadsheim, 51 50 02 45 

e-post: kontor@forogaland.no 

Hordaland FO: 

Håkonsgt. 3, 5015 Bergen 

Leder Grethe Kvist, 55 30 91 35 

Fylkessekretær Kenneth Larsen, 55 30 91 35 

e-post: kontor@fo-hordaland.no 

Sogn og Fjordane FO: 

Boks 208, 6801 Førde 

Fylkessekretær Sølvi Solvang, 57 82 87 09 

e-post:sognogfjordane@fo.no 

Møre og Romsdal FO: LO-sentret, 

Kanalveien 18, 6010 Ålesund 

Leder Petter Sortevik, 70 17 85 41/ 

95 47 94 74 

Fylkessekretær Norunn Hagen, 

70 17 85 40/95 94 07 06 

e-post: avd@fo-moreogromsdal.no 

Sør-Trøndelag FO: Kjøpmannsgt. 61, 

7011 Trondheim 

Fylkessekretær Solfrid Hjertø, 73 52 47 78 

e-post: kontor@fo-sortrondelag.no 

Nord-Trøndelag FO: Samfunnshuset, 

Kongensgt. 26, 7713 Steinkjer 

Fylkessekretær May Britt Lagesen, 74 13 56 35 

e-post: nordtrondelag@fo.no 

Nordland FO: Boks 376, 8001 Bodø 

Folkets Hus, Prinsensgt. 115, Bodø 

Leder Mona Nilsen 97 65 04 52 

Fylkessekretær Anita Syvertsen, 

75 50 41 71 / 95 12 65 62 

e-post: fonobodo@start.no 

Troms FO: Boks 479, 9485 Harstad 

Leder Gøril Madsen, 99 11 47 33 

Fylkessekretær Mona Olafsen, 77 01 20 40/ 

92 28 22 31 

e-post: fotroms@online.no 

Finnmark FO: Postboks 72, 9711 Lakselv 

Leder Charlotte Thorsen Romstad, 95 81 34 30 

Fylkessekretær Siv Opdahl, 78 46 47 07/ 

95 82 22 61 

e-post: fofinnma@online.no 

Fellesorganisasjonen (FO) 

SVARSENDING 3193 

0092 OSLO

UTFORDREREN: På direkte NRK-valgsending fra Oslo fengsel ga straffedømte Bjørnar Dahl (43) 

rehabiliteringen i fengslene det glatte lag. Dahl mener tilbakefallet på 80 prosent viser at soningen 

må få nytt innhold. – Gi fangene ansvar. Gi oss egne penger sånn at vi kan kjøpe inn og lage maten vår 

sjøl. En sånn trening har vi bruk for når vi løslates, det er god rehabilitering. Isteden blir vi satt til å 

gjøre meningsløse aktiviteter som å male klesklyper, utfordret Dahl. 

TEKST OG FOTO: JAN-ERIK ØSTLIE 

B-Postabonnement 

Returadresse: Fellesorganisasjonen (FO), postboks 4693 Sofienberg, 0506 Oslo 

Ettersendes ikke ved varig adresseendring, 

men sendes tilbake til senderen med 

opplysning om den nye adressen.

Lengter ut av kontoret side 6 - RBUP Øst og Sør

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?