Seterbruket i Vestfold  alder, form og utbredelse - Kulturarv

Seterbruket i Vestfold
alder, form og utbredelse
Forprosjektrapport
November 2007

INNHOLD
1 Sammendrag . . . . . . . . . 3
2 Innledning . . . . . . . . . 3
2.1 Bakgrunn og målsetning . . . . . . 3
2.2 Problemstillinger, metode og kildemateriale. . . . 4
2.3 Organisering og samarbeid . . . . . . 5
2.4 Tidligere arbeider . . . . . . . 5
3 Seterbruket i Vestfold i nyere tid . . . . . . 7
3.1 Begreper og definisjoner . . . . . . 7
3.2 Omfang og utbredelse . . . . . . 7
3.3 Tendenser av lokalt og regionalt særpreg . . . . 9
4 Vurdering av de ulike forsøksområdene – potensial for videre undersøkelser 11
4.1 Herlandsetra, Lardal kommune . . . . . 12
4.2 Lauvhaugsetra, Lardal kommune . . . . . 15
4.3 Hagasetra, Re kommune . . . . . . 17
4.4 Ennesetra, Re kommune. . . . . . . 18
4.5 Søndre Kranstadsetra, Re kommune . . . . . 20
4.6 Skotvedtsetra, Re kommune . . . . . . 21
4.7 Hvamsetra, Re kommune . . . . . . 23
4.8 Søndre Ve-setra, Sande kommune . . . . . 23
4.9 Mellom Ve-setra, Sande kommune . . . . . 25
4.10 Orebergsetra og Lille Ve-setra, Sande kommune . . . 27
5 Sammenfatning . . . . . . . . . 28
5.1 Seterbrukets alder, form og utbredelse – foreløpige konklusjoner . 28
5.2 Veien videre – mål, problemstillinger, strategi og metode . . 30
Litteratur. . . . . . . . . . 32
Øvrige referanser . . . . . . . . 33
Vedlegg . . . . . . . . . . 33
2

1. SAMMENDRAG
Forprosjektet har hatt som mål å gjøre opp kunnskapsstatus omkring seterbruket i Vestfold,
klarlegge tendenser med hensyn til alder, form og utbredelse og utarbeide en videre plan for
prosjektet.
Med hensyn til seterbrukets form og utbredelse er det lagt ned et stort arbeid av ulike
lokalhistorikere i fylket, særlig i forbindelse med prosjektet ”Kulturminner i utmark” fra
2001-2004. Disse registreringene gir et godt bilde av hva som kjennetegner seterbruket i
nyere tid, men gir lite grunnlag for å vurdere seterbrukets opphav og utvikling og
det er i det hele gjort få arkeologiske undersøkelser av setrer på Østlandet. Spørsmålet
om seterbrukets alder er imidlertid avgjørende for den regionale kulturminneforvaltningen,
ettersom kulturminner eldre enn 1537 forvaltes ut fra egne lover og retningslinjer.
Under våre befaringer på utvalgte setrer i Lardal, Re og Sande kommune ble det kartlagt et
bredt spekter av kulturminner, som tufter, brønner, hulveier, steingjerder, rydningsrøyser,
kullmiler, kjyter, åkerreiner, dyrkingsflater og seterløkker. I tillegg ble det påvist myrer som
er godt egnet for pollenbotaniske analyser. Flere av kulturminnene virket alderdommelige, og
kan tyde på at seterbruket i Vestfold har forhistoriske røtter. Dette gir et godt grunnlag for
videre undersøkelser.
Målet er at forprosjektet skal danne grunnlag for et større hovedprosjekt, med en todelt
tilnærming. Med bakgrunn i tidligere innsamlet materiale, vil det etableres en database over
alle kjente setrer i fylket som er kjent i historisk tid. Her vil hver enkelt seter gis en digital
kartfesting og suppleres med arkeologiske data. Videre er to områder, Herlandsetra i Lardal
og Vesetrene i Sande, valgt ut for arkeologiske og naturvitenskaplige punktundersøkelser.
Disse representerer to ulike, men representative setrer for fylket som helhet. Her vil det
benyttes ulike metoder, og i tillegg til å kartlegge seterbrukets eldste historie vil det også
gjøres vurderinger av selve metodebruken underveis.
Kunnskapen som innhentes vil kunne benyttes til å skape en bedre forståelse og forvaltning av
seterbruket i fylket, og ligge til grunn for videre forskning og formidling.
Prosjektet har vakt stor interesse og oppmerksomhet i mediene, og befaringene ble omtalt i
Østlands-Posten onsdag 30.mai 2007, i Tønsberg Blad 1.juni 2007 og i Sande Avis i 6.juni
2007. Det ble også vist en reportasje på NRK Østlandssendingen.
2. INNLEDNING
2.1
Bakgrunn og målsetning
Forprosjektet er initiert av Vestfold fylkeskommune v/planavdelingen og inngår i
fylkesdelplan for bevaring av kulturminner, hvor det er formulert som et forprosjekt med egen
budsjettramme.
Bakgrunnen for forprosjektet er at seterbruket i fylket er lite utforsket, og at det er gjort få
undersøkelser som kan belyse seterbrukets alder, form og utbredelse. I likhet med resten av
3

lavlandsområdene omkring Oslofjorden, har arkeologiske registreringer, utgravninger og
kunnskapsproduksjon i første rekke konsentrert seg om innmark og mer gårdsnære områder.
Behovet for økt kunnskap om setrene som kulturminner aktualiseres av økt aktivitet i form av
skogbruk og hytteutbygging i tidligere seterområder. Ettersom kulturminner eldre enn 1537 er
automatisk fredet, har den regionale kulturminneforvaltningen lenge sett behovet for økt
kunnskap om setrenes alder og opphav, og hvilke strategier og metoder som kan og bør
benyttes ved arkeologisk registrering i slike områder.
Med dette hadde forprosjektet som målsetning å gjøre opp kunnskapsstatus for seterbruket i
Vestfold, og å klarlegge tendenser omkring alder, form og utbredelse. Målet er videre at dette
arbeidet skal danne grunnlag for et større hovedprosjekt. Samlet vil prosjektet kunne generere
ny kunnskap om historisk og forhistorisk seterbruk i Vestfold, og danne et bedre grunnlag for
forståelse og forvaltning av denne typen kulturminner.
2 .2
Problemstillinger, metode og kildemateriale
Ut fra målsetningene ønsket forprosjektet å belyse følgende problemstillinger:
1) Hva kjennetegner seterbruket i Vestfold – lokale og regionale tendenser?
2) Hvilke kulturminner finnes i tilknytning til setrene i ulike deler av fylket, og kan det
dokumenteres spor etter eldre faser?
3) Hvilket potensial har setrene for arkeologiske og naturvitenskaplige undersøkelser, og
hvilke strategier og metoder kan benyttes for å kartlegge seterbrukets alder, form og
utbredelse?
Metodisk har forprosjektet omfattet befaringer av ulike setertyper i Vestfold, både for å
kartlegge ulike kulturminnekategorier og for å vurdere seterbrukets alder og potensialet for
videre arkeologiske og naturvitenskaplige undersøkelser. Det ble her lagt opp til befaringer i
tre ulike typer landskap, som strekker seg fra kysten til innlandet. Sammen dekker disse
områdene både små og uanselige skogsetrer og større setergrender med inngjerdede
seterløkker. Synlige kulturminner ble fotodokumentert (vedlegg 1) og kartlagt med PDA og
GPS (vedlegg 2), og ut fra befaringene er det igjen valgt ut interessante og representative
seteranlegg for nærmere undersøkelser.
For å belyse den første problemstillingen og gjøre opp kunnskapsstatus, er det også gått
gjennom eldre kart og skriftlig materiale. Vestfold har et relativt rikt kartmateriale, særlig med
grevskapsoppmålingene fra begynnelsen av 1800-tallet. I 1825 ble det også utarbeidet relativt
gode militærkart. De såkalte porteføljekartene er noe grove, men viser både gårdstun, setrer
og ferdselsveier.
Seterbruket i Vestfold finnes første gang omtalt i et diplom fra 1393 (DN XVIII, 35).
Diplommaterialet som er gjort tilgjengelig på internett inneholder også ytterligere informasjon
om beite- og seterbruk i fylket. For øvrig finnes det mye verdifull om seterbruk i
matrikkelutkastet fra 1723, og i de såkalte seterlistene som ble utarbeidet i regi av Instituttet
for Sammenlignende Kulturforskning i 1934 (vedlegg 3). Begge kildene er å finne på
Riksarkivet i Oslo.
En har også kunne bygge videre på prosjektet ”Kulturminner i utmark” fra 2001-2004, hvor
det ble registrert et stort antall setrer i fylket. Flere av bygdebøkene i Vestfold inneholder også
4

mye tradisjonsstoff om setrene (bl.a. Kløvstad og Mørch 1939, Unneberg 1953, Gallis 1975,
Wasberg 1978, Krohn-Holm 1982).
2 .3
Organisering og samarbeid
Det ble nedsatt en faggruppe, bestående av følgende personer:
Kristoffer Dahle Arkeolog
Anitra Fossum Arkeolog/Rådgiver Vestfold fylkeskommune
Siv Abrahamsen Anholt Historiker/Rådgiver Vestfold fylkeskommune
Vestfold fylkeskommune v/Anitra Fossum og Siv Abrahamsen Anholt har vært prosjekteiere,
med ansvar for økonomi og administrasjon.
Arkeolog Kristoffer Dahle har til sammen vært engasjert i tre uker i løpet av 2007, med
ansvar for forprosjektrapport og prosjektplan for videre undersøkelser. Dahle har arbeidet
mye med setrer tidligere, blant annet på Nordvestlandet og på Island.
Forprosjektet har videre knyttet til seg ulike ressurspersoner som har deltatt på de ulike
befaringene, og som har levert hver sin rapport omkring respektive spesialområder (vedlegg
4). Denne samarbeidsgruppen har bestått av følgende personer:
Kathrine Stene Arkeolog/Prosjektleder ”Gråfjellprosjektet”, KHM
Helge Irgens Høeg Pollenbotaniker, KHM
Tor Bjørvik Lokalhistoriker/Prosjektleder ”Kulturminner i utmark”
Torbjørn Grov Lokalhistoriker
I tillegg har flere andre interesserte deltatt på befaringene.
T.v. Kristoffer Dahle, Orebergsetra, t.h. Befaring, Herlandsetra
2 .4
Tidligere arbeider
Mye av seterhistorien i Vestfold bygger på Jakob Kleivens arbeider på 1930- og 1940-tallet
(Kleiven 1941). Kleiven baserte sitt arbeid på utarbeidelsen av de såkalte seterlistene fra
1934, med informasjon om alle setrene i Vestfold. Dette ga grunnlag for en grundig
5

fremstilling av seterdriften i senere tid, med beskrivelser av setertyper og byggeskikk så vel
som selve driften og oppholdet på setrene. Arbeidet kunne imidlertid gi lite informasjon om
seterbrukets alder. Kleiven var av den tradisjonelle oppfatningen av at seterbruket oppstod
som følge av beitepress i hjemmehavnen, og at seterbruket således var sekundært i forhold til
gården. En annen teori hevdet det motsatte, nemlig at seterbruket gikk tilbake til en form for
nomadisme med flere jevnbyrdige setrer og at gården oppstod ved at bruken av én av disse ble
intensivert (Frödin 1929, Hougen 1947).
I motsetning til disse evolusjonistiske teoriene, argumenterte den kjente seterhistorikeren Lars
Reinton (1961) for at seterbruket ble innført til landet i ferdig utviklet form. Seterbruket gikk i
siste instans tilbake til en form for nomadisme, men som følge av store internasjonale likheter
mente han dette var et tilbakelagt stadium ved den indoeuropeiske innvandringen i yngre
steinalder. Reinton avviste at beitepress lå til grunn for seterdriften, og mente det heller var
tilgjengeligheten på gode beiter som var drivkraften. Her benyttet han blant annet forholdene i
Vestfold som et argument; til tross for stort beitepress og lite havnegang nær gården (1,7 mål
pr. kyrlag i 1907) har seterbruket vært relativt beskjedent i forhold til fylker som Oppland og
Hedmark (Reinton 1955:19).
I senere år har arkeologiske undersøkelser på Vestlandet vist at setrene har en lang og
kompleks forhistorie, og at bruken av disse kan ha vært etablert allerede i eldre jernalder (bl.a.
Magnus 1986, Øye 2002, Dahle 2005, 2007). Det er også gjort undersøkelser av tufter og
hellere i høyfjellet som går helt tilbake til yngre steinalder. Disse har vært benyttet av en
jordbrukende befolkning ved kysten, men det er likevel usikkert om de kan karakteriseres som
setrer av samme karakter som i historisk tid (bl.a. Prescott 1991, Indrelid 1994).
I skogsområdene på Østlandet er det likevel få setrer som er undersøkt. Et viktig unntak er
Gråfjellprosjektet i Hedmark, hvor det i perioden 2003-2005 ble gjort utgravninger av to
seteranlegg (Stene 2005). Her ble det blant annet påvist tufter, rydningsrøyser, brønner og
ildsteder, i tillegg til kulturminner knyttet til jernfremstilling. De fleste av tuftene og
bygningssporene var imidlertid vanskelige å erkjenne, da det kun var sporadisk bevarte
kulturlag og konstruksjonselementer. De eldste tuftene gikk tilbake til høymiddelalderen, men
arkeologiske og naturvitenskaplige undersøkelser viser likevel at området ble tatt i bruk
allerede i yngre jernalder (Stene 2005).
Tufter på Herlandssetra
I Vestfold er det ikke gjort arkeologiske undersøkelser av setrer tidligere. Det er imidlertid
lagt ned et stort arbeid av flere lokalhistorikere i å registrere og kartfeste setrer fra nyere tid,
særlig i forbindelse med prosjektet ”Kulturminner i utmark” fra 2001-2004. Her ble det også
6

gjort en førstehåndssjekk av muntlige og skriftlige kilder. Tor Bjørvik som var leder for
prosjektet har registrert setrer i de fleste av fylkets kommuner, med unntak av Sande og
Svelvik. I Sande er imidlertid et stort antall setrer registrert av lokalhistorikeren Torbjørn
Grov. De fleste av disse setrene er registrert på M711 eller ØK-kart, og det er bare i Andebu
at setrene er kartfestet digitalt ved hjelp av databasen Arealis (Bjørvik pers.medd.). Sammen
med informasjon hentet fra ulike bygdebøker danner dette materialet likevel et svært godt
utgangspunkt for vårt prosjekt.
3. SETERBRUKET I VESTFOLD I NYERE TID
3.1
Begreper og definisjoner
I Vestfold har ordet seter hatt tre betydninger; (1) størhuset, (2) alle husene, og (3) alle husene
med stulen (jf. Kleiven 1941:4, Reinton 1955:3). I andre deler av landet kan seterbegrepet
også betegne hele komplekset med tilhørende beiteområder, men dette har vært mindre vanlig
i Vestfold. Det vesentlige er at seterdriften representerer en sesongmessig bosetning i
forbindelse med beitebruk. Denne kan gjerne være supplert av bearbeiding av melkeprodukter
og annen forrådssamling.
Stølen, eller stulen som har vært den vanligste formen i Vestfold (jf. Reinton 1961:247),
betegner gjerne området hvor seterhusene står. Det etymologiske opphavet bak dette begrepet
er stoðull, stedet hvor buskapen stod mens den ble melket. På Vestlandet og på Island kunne
man også ha rene melkeplasser, m.a.o. stuler uten bygninger (Cabouret 1989, Dahle 2005),
men dette er ikke kjent i Vestfold. En noe mer uvanlig betydning av begrepet finner i
Hedrum, hvor selve fjøset ble kalt stul (Krohn-Holm 1982:396). Begrepet seterstul er også
kjent, blant annet fra Sande, Re og Andebu, men dette er sjeldnere og benyttes da synonymt
med stul (Kleiven 1941:4). Stuler som ble slått ble i Vestfold kalt for setervoller eller
seterløkker (Kleiven 1941:42, Reinton 1957:9).
Seteranleggene har i hovedsak bestått av størhus og fjøs, og i enkelte områder også av høyløer
og separate melkebuer. Størhuset kunne gjerne ha ulike lokale betegnelser, som for eksempel
størrøs, sterhus eller størrels. Slike er vanlige i skogseterområdene på Østlandet, og Reinton
(1955:43) mener de alle peker tilbake mot steikarhus. Også begrepet setermåne som
betegnelse på setertiden er mest utbredt i disse områdene (Reinton 1955:105-110). I Vestfold
er dette blant annet kjent fra Lardal, Hedrum og Holmestrand (Kleiven 1941:3).
3.2
Omfang og utbredelse
På begynnelsen av 1900-tallet ble det gjort flere landsdekkende setertellinger, blant annet i
1907 og i 1939, i tillegg til utarbeidelsen av de såkalte seterlistene i 1934. I 1907 ble det
registrert 348 setrer i Vestfold, og 3,56 % av alle kyrne i fylket lå på setra. 20-30 år senere var
tallene vesentlig lavere. Med forbehold om begrensninger i kildene, er det rimelig å tro at
seterbruket var på høyden omkring midten av det 19. århundre. Ifølge skattematrikkelen i
1723 skal det bare ha vært 348 gårder med seter i Vestfold, mens tallet omkring 1850 lå på
531. På samme tid var det 409 setrer i bruk (Reinton 1955:9,14, 1961:405-406). Nedgangen
skyldes i første rekke omleggingen av jordbruk og skogbruk, opprettelsen av meierier og
bygdeysterier, og at det ble vanskeligere å skaffe budeier (Kleiven 1941:1).
7

Kommune Informasjon fra seterlistene 1934
Setrer i bruk Nedlagte setrer Totalt
Lardal 117 44 161
Hof 7 52 59
Hedrum 33 18 51
Sande 3 46 49
Botne 6 37 43
Ramnes 0 27 27
Andebu 4 27 31
Skoger 2 15 17
Brunlanes 5 8 13
Strømm 0 9 9
Vestfold 177 283 460
Som vi ser av tabellen lå de fleste av setrene i Lardal, og det var utvilsomt Lågendalen som
var den store seterdalen i fylket. Det var også her det tradisjonelle seterbruket holdt seg lengst
i bruk. På vestsiden av Lågen var seterbruket utbredt fra Lunde og nordover, på østsiden fra
Bergene. Lengre sør var det vanligere med sommerfjøs, men overgangen kunne være glidende
og enkelte gårder hadde gjerne begge deler. I Larvik var setrene stort sett konsentrert rundt
Hallevannet og Tverrfjorden i
Brunlanes, mens de fleste av setrene i
Andebu og Re lå på grensen mot
Lågendalen. I Hof var de fleste lokalisert
til grensetraktene mot Buskerud, men det
fantes også enkelte setrer på Østheia. I
Sande ute ved kysten var det setrer på
begge sider av Sandedalen. På
Østskauen strakk disse seterområdene
seg også over grensen mot Svelvik,
mens de på Vestskauen fortsatte sørover
og et stykke inn i Holmestrand (Bjørvik
pers.medd.)
Langs kysten lengre sør, og i de gode
jordbruksbygdene langs etter Raet, har
seterbruket vært mindre utbredt. I
kommunene Horten, Tønsberg, Stokke,
Nøtterøy, Tjøme og Sandefjord er det
registrert få eller ingen setrer. Det fantes
imidlertid seterlignende former også her.
Foruten sommerfjøs, er det eksempler på
at man melket dyrene i små
inngjerdinger ved enden av fegaten. Det
fantes også ulike øyer og holmer som ble
benyttet til beite (se bl.a. DN VIII 735).
Dette gjaldt særlig for ungdyr og
Utbredelsen av setrer i Andebu. Setrer som er godt over
til fast bosetning er understreket (etter Gallis 1975).
8

småfe, men Gokstadholmen i Sandefjord er et eksempel hvor en også hadde melkedyr på beite
(Bjørvik pers. medd.).
Utbredelsen støttes av beretninger omkring seterbruket fra 1791 og 1822 (Reinton 1961:331),
men det skal ikke utelukkes at den har vært større tidligere. Ved å se på fordelingen i Andebu,
er det blant annet interessant at de setrene som tidlig gikk over til fast bosetning viser en noe
større utbredelse mot sør og øst. Det er også mulig at flere lokaliteter som er påvist under
arkeologiske registreringer og utgravninger kan representere spor etter forhistoriske setrer,
men disse er sjelden satt inn en kulturhistorisk kontekst (se bl.a. Iversen m.fl. 2007:59).
3. 3
Tendenser av lokalt og regionalt særpreg
Vestfold hører til området med skogsetrer og såkalt fullseterbruk, som innebærer at det ble
produsert melkeprodukter som smør, prim, ost og melkeringer på setrene. Som ellers i landet
skjedde det imidlertid en omlegging av driften omkring forrige århundreskifte, da en begynte
å etablere meierier rundt om i bygdene. Dette medførte at flere gårder la om til
melkeseterbruk, og at en i stedet fraktet melken ned til bygda. I flere tilfeller ble også setrene
flyttet nærmere gården, noe vi blant annet ser i utbredelsen av såkalte gamlestuler (Bjørvik
pers.medd.).
De fleste setrene i Vestfold har vært enkeltsetrer, med én gård representert på hver seter, men
det finnes også eksempler på større setergrender for 3-5 gårder. Dette gjelder særlig i Lardal
(eks. Lauvhaugsetra, Kinnasetra, Herlandsetra), men setergrender finnes også i Sande
(Vebergsetra og Sjølsetra) og i Hedrum (Søndre Odbergsetra og Storgjonesetra). Det er også i
Lardal det har vært vanligst med inngjerdede seterløkker. Disse kunne være innhegnet med
stein- og tregjerder. Skigarden var mest utbredt, men i senere tid kunne det også benyttes trå.
Høyet ble som regel tørket på bakken og satt i såter, og lagret i løer til utpå vinteren.
Seterslåtten spilte likevel en svært liten rolle i fylket som helhet (Reinton 1957: 18-19, 35,
166, 171), og det skal være sjeldent at vollene er brutt opp (Kleiven 1941:6). Det eneste
tilfellet av åkerbruk som er dokumentert i historisk tid er fra Sande (Kvislesetra).
Sommerfjøs, Herland Seterløkke, nedre stulen, Herlandsetra
Mangelen på gode seterløkker kan skyldes naturlige og topografiske begrensninger, og at det
også kunne være vanskelig å frakte høyet ned til gården. At de største setergrendene er å finne
i Lardal, kan skyldes at man her har hatt et noe lettere terreng. Avstanden mellom gård og
seter er dessuten noe større enn ellers i fylket, og mindre press på ressursene kan ha gjort det
mer utbredt med felles seter- og havneområder (Kleiven 1941:6). Det vanlige var at
9

seterferden tok omkring 0,5-2 timer (bl.a. Gallis 1975:109). Veien var som regel kort, men
terrenget gjorde sitt til at ferden tok lang tid (Kleiven 1941:2). I flere av kommunene ble det
kløvet (Sande, Hedrum, Andebu, Lardal), og andre steder ble det benyttet båt (Larvik, Re).
Hulvei, Hagasetra Tuft med åre, Skotvedtsetra
Lokaliteter som var lettere tilgjengelig og som ga bedre vilkår for dyrking og slått kan også ha
gått over til fast bosetning. Overganger fra seter til gård eller plass er kjent flere steder i
fylket, både i Larvik (Brekkesetra, Lysbusætra og Omslandsetra), Hedrum (Lauvesetra),
Holmestrand (Løkka), Lardal (Kviberg, Lisetra, Setra v/Nakjem og Setra v/Løvås,) og
Andebu (Håsåssetra, Stulen, Nommesetra og Heia/Hellenessetra). I Andebu finnes det også
eksempler på det motsatte (Truskerud). De fleste overgangene har trolig skjedd tidlig, og av
disse er det bare Brekkesetra i Brunlanes som fremdeles har fast bosetning (Bjørvik
pers.medd).
Til tross for enkelte eksempler fra Hedrum (Farmen og Kvelle) og Lardal (Hynne, Opsal og
Nordgard), har det har vært liten tradisjon for flerseterbruk i Vestfold (Reinton 1955:59). Det
var imidlertid vanligere å dele opp setertiden i to perioder – sommersetermånen og
høstsetermånen – med et opphold i setringen under slåtten. Dette er blant annet kjent fra
Lardal, Hedrum, Brunlanes og Andebu. Gjennomsnittlig varte setertiden i fylket i om lag 50
dager, i perioden fra Jonsok 24.juni til Mikkelsmesse 29.september (Reinton 1955:91, 96-
101).
Seteranleggene bestod av både størhus og fjøs, og i enkelte tilfeller også av høyløer. Størhuset
var tømret og målte omkring 4 x 6 m. Som regel var det todelt, med en melkebu lengst inne,
men melkebuene kunne også bygges separat (Hedrum, Andebu). Størhusene var for øvrig
ganske like over hele fylket, bestående av tømmer med kubblaft og senere kam- og sinklaft,
med små glugger som gjerne ble erstattet av vinduer etter hvert. Det er også kjent at man
kunne ha todelte dører for å slippe inn lys, men ljoren i taket var selve hovedlyskilden. I
Lardal var denne i bruk til langt utpå 1900-tallet. De fleste størhusene hadde bord- eller
stikketak. Senere er det gjerne lagt om til tegl eller bølgeblikk.
I dag består levningene etter størhusene som regel bare av lave syllsteinsrekker, og i enkelte
tilfeller bare av lave voller med novsteiner under laftehjørnene. De eldste tuftene bestod trolig
bare av ett rom (Sandvig 1942:12). I hellende terreng er det ofte bare den nederste langveggen
som er markert. Mens en gjerne kunne ha tregulv i melkebua, hadde en som regel hardtråkket
jordgulv i størhuset. Dette har medført at bygningene vanligvis er lokalisert til tørre flater, og i
enkelte tilfeller rett på berget. Dette gjorde renholdet enklere. Inngangen til størhuset var som
regel – men ikke alltid – i den ene gavlenden, og kan gjerne markeres i grunnen av en
10

steinhelle. En kan også finne spor etter ildstedet. I senere tid var det vanlig at en hadde en
grue eller skorstein i hjørnet ved inngangen, men de eldste tuftene hadde som regel en sentral
åre (eise). Disse varierte noe i form, men målte om lag 1,2 x 1,2-1,8 m. En kunne også ha en
ekstra grue utenfor bygningen.
Fjøsene var som regel noe større og målte om lag 5 x 7 m, men eldre fjøs var gjerne noe
mindre (Bjørvik pers.medd.). Det er ikke kjent at størhus og fjøs var sammenbygd, slik en
ofte ser i andre deler av landet. Det var i første rekke melkekyrne som var inne om natten,
mens ungdyrene holdt til ute på stulen. Det har også vært vanlig med sau (Lardal, Hedrum,
Andebu) og gris (Hedrum, Larvik, Sande og Holmestrand) på setrene. Hestene kunne også
følge med (Kleiven 1941:2, Reinton 1955:12-13).
Karakteristisk for fjøstuftene er gjødselrennen, eller skanntilen, som strekker seg langs etter
møneretningen og som ender i en grop ved den ene gavlenden. Inngangen er som regel i den
motsatte enden, og også her kan denne markeres av en dørhelle. Høyløene var gjerne noe
mindre og mer kvadratiske, og ofte bare markert av fire novsteiner. I nærheten av bygningene
fantes det som regel også en brønn, bekk eller oppkomme (olle), som ble benyttet til
vannkilde og til å kjøle ned melken.
Organiseringen av seteranleggene kunne variere mye. Hvor det var seterløkker, lå bygningene
utenfor eller i kanten av denne, men for øvrig var det ingen faste plasseringer (Kleiven
1941:7).
4. VURDERING AV DE ULIKE FORSØKSOMRÅDENE –
POTENSIAL FOR VIDERE UNDERSØKELSER
Innen rammene av forprosjektet ble det gjort befaringer av flere ulike setrer, både for å belyse
seterbrukets alder og utvikling og potensialet for videre arkeologiske og naturvitenskaplige
undersøkelser. Her ble det kartlagt ulike kulturminnetyper og vurdert ulike strategier og
metoder. Også forholdet til gårdene og andre kulturminner i området ble søkt belyst.
Følgende setrer ble valgt ut som forsøksområder:
Sande kommune: Søndre Ve-setra, Mellom Ve-setra, Lille Ve-setra, Orebergsetra
Re kommune: Hagasetra, Ennesetra, Søndre Kranstadsetra, Skotvedtsetra, Hvamsetra
Lardal kommune: Herlandsetra og Lauvhaugssetra
Disse områdene dekker tre ulike landskap i ulike deler av fylket, fra kysten til innlandet.
Setrene i Lardal er også eksempler på større setergrender med slåtteløkker, mens setrene i Re
og Sande er for mindre skogsetrer å regne. I hvert område ble det befart flere lokaliteter for å
vurdere de ulike setrenes representativitet.
Befaringene ble gjennomført i to omganger, 29.-31.mai og 1.-3. oktober 2007. Ved den siste
befaringen ble de ulike kulturminnene i de utvalgte seterområdene kartlagt av undertegnede.
Befaringene ble omtalt i Østlands-Posten onsdag 30.mai 2007, i Tønsberg Blad 1.juni 2007 og
i Sande Avis i 6.juni 2007. Det ble også viste en reportasje på NRK Østlandssendingen.
11

Tuft 10, Nedre Stulen, høyløe Åkerrein, Nedre Stulen
4.1
Herlandsetra, Lardal kommune
Herlandssetra ble befart 29.mai og 2.oktober 2007. Deltagere under den første befaringen var
Anitra Fossum, Siv Abrahamsen Anholt, Kathrine Stene, Helge Irgens Høeg og Tor Bjørvik,
mens Tor Bjørvik og undertegnede deltok under den andre. Ved begge anledninger deltok
enkelte lokale grunneiere og interesserte. Været og forholdene var gode.
Herlandsetra er Vestfolds høyest beliggende seter over 500 m o.h., og ligger om lag 4-4,5 km
fra bygda nær grensen mot Buskerud. Setra var i bruk til ca 1945, og tilhørte gnr 12 Nordre
Herland og gnr 13 Søndre Herland. I alt var det tre gårdsbruk, samt flere småbruk som setret
her. Gårdsnavnet Herland kan tyde på at gården var etablert alt i jernalderen. Ved Stormyra
om lag 750 m lengre mot S er det funnet flere slagghauger og slaggutkast (ID 40040, 40041,
49635). Ut fra slaggtypen, er jernproduksjonen antatt å være datert til eldre jernalder.
Seteranlegget er delt i en øvre og en nedre stul. Den øvre stulen ligger på en haug, med god
utsikt til alle retninger. Like NV for stulen ligger Kauarberget som ble benyttet til å lokke
kyrne til seters. Berggrunnen ligger høyt, og stikker opp av grunnen flere steder. Inne imellom
finnes små lommer av dyp og fuktig brunjord/myrjord, som kan være godt egnet for
pollenbotaniske undersøkelser.
Vegetasjonen er åpen, og omgitt av blandingsskog. Stulen er ryddet for stein, og ble slått til et
stykke utpå 1900-tallet. Ingen spor etter rydningsrøyser, men eventuell stein kan være
benyttet i gjerdet som omgir seterløkka. Dette består av stor og mellomstor stein, og er særlig
tydelig på hver side av stien opp fra Nedre Stulen. Etter et lite oppbrudd fortsetter gjerdet
langs kanten av haugen og seterløkka mot V. Et gjerdestykke strekker seg også tvers over
haugen like S for bygningene. Disse gjerdene ble i senere tid supplert av trågjerder, men
tidligere kan det også ha vært tregjerder. Ifølge en lokal grunneier kan gjerdene ha vært flyttet
i senere tid, i forbindelse med en eiendomstvist. Ut fra gjerdenes tilstand og plassering er det i
så fall grunn til å tro at dette bare gjelder gjerdet som går tvers over haugen.
Det står flere nye bygninger på Øvre Stulen, men én av hyttene er et innkledt og ombygd
størhus. Et eldre størhus (tuft 1) lengst mot N på stulen falt ned i løpet av sommeren 2007 (se
forsiden). Dette skal ha hatt mye gammelt inventar. Størhuset var orientert N-S, med dør i
gavlenden mot S og melkebu i bakkant. Størhuset var tømret med kamlaft, og reist på en lav
tørrmur direkte på berggrunnen. Tuft 2 er trolig et fjøs på om lag 5,5 x 7 m, markert av
novsteiner på berggrunnen. Tuft 3 er en noe mindre bygning som ligger like ved tuft 2, og
12

som kan ha vært fundert på berget med to novsteiner i nedre kant mot VNV. Tuften kan
representere en høyløe. Det skal også ha vært en løe ved det gamle steingjerdet midt på
vollen, men denne kunne ikke påvises. En brønn er gravd ut i nedre del av lokaliteten.
Gjerde,Øvre Stulen Tuft 2, Øvre Stulen
Den nedre stulen ligger lengre nede, og i skrånende terreng som heller mot SØ. Vegetasjonen
her er mer preget av granskog, men det finnes også noe bjørk. Også denne stulen har vært
benyttet til slåtteeng, og midt på seterløkka står en forfallen tømmerløe (tuft 10) med kubblaft.
Spor etter rydningsrøyser i nedre kant viser at stulen har vært brutt opp. Enkelte av røysene
lengst N består av større stein, og kan være maskinryddet i nyere tid. Berget ligger høyt på
vollen, og jordsig virker å ha ført til en reindannelse i nedre kant. I tilknytning til denne er det
mye rydningsstein, som også kan ha fungert som uthegning. Denne åkerreinen, samt en
tippsteinsrøys lengre mot S virker noe mer alderdommelig, og kan skjule flere faser. Begge
deler kan dessuten peke i retning av dyrking. Like ovenfor dette området er det også påvist
mulige tufter i form av lave voller.
I senere tid har bygningene ligget N og Ø for denne seterløkka. Et størhus like ved veien står
fremdeles, men til forfall (tuft/bygning 1). Bygningen måler ca 4,5 x 6 m, orientert NØ-SV,
og er bygd av kamlaftet tømmer med åstak. Inngangen er på langsiden mot veien.
Grue/skorstein i hjørnet mot V, med ljore i bølgeblikktaket. Seng mot S. Spor etter stolper på
langs, såkalte råbalær, over området hvor åren/eisen lå tidligere. Melkebu med hyller mot
NØ. Spor etter en enkel svalgang på gavlveggen mot SV.
På motsatt side av veien ligger tuft 2 og 3, som ligger nesten vegg i vegg. Tuft 2 måler om lag
5 x 5 m, og består av novsteiner og en del tømmer. Spor etter novsteiner og noe tømmer. Tuft
3 ligger NØ for tuft 2 og måler ca 5 x 6 m, orientert SØ-NV. Det er mulig disse bygningene
representerer henholdsvis løe og fjøs.
De øvrige tuftene ligger lengre nede. Den øverste av disse (tuft 4) stod fremdeles på 1960tallet,
og har fremdeles bevart en del kamlaftet tømmer. Bygningen målte ca 5 x 7 m, orientert
NØ-SV, med dør inn på langsiden fra NV. Den har hatt en indre delevegg, med melkebu mot
NØ. Rester etter ovn i hjørnet mot V.
Tuft 5-8 ligger på linje på en liten rygg mot SØ. Lengst mot NØ ligger et størhus (tuft 5) med
noe bevart tømmer med kubblaft. Størhuset virker bare å ha hatt et rom, men det kan muligvis
ha stått en melkebu like ved. Tuft 6 litt lengre mot SV er et fjøs med gjødselrenne og grop. En
lignende fjøstuft ligger litt lengre mot S (tuft 7). Tuft 8 er et størhus markert av novsteiner i
nedre kant. Disse tuftene er de eldste som med sikkerhet er påvist på stulen. Prøvestikk like
13

ved viste en podsolprofil, med små kullfragmenter like over utvaskingslaget som kan gi en
god bunndatering.
Tuft 9 er et yngre størhus fra 1947. Dette var reist i bindingsverk, kledt med lektepanel, og
målte ca 4 x 5 m. Like ved ligger en olle. Olle/brønn er også påvist N for tuft 1 på nedre
stulen, samt nede i Smørhølen mot NØ.
Steingjerde, Øvre Stulen Størhus (1, Nedre Stulen, kamlaft Størhus (1), Nedre Stulen, med ljore
Vurdering
Herlandsetra er et godt eksempel på en setergrend i de indre delene av fylket, med
inngjerdede slåtteløkker. Setra ligger under relativt store gårder som kan gå tilbake til
forhistorisk tid, og ut fra skriftlig materiale er det dokumentert seterbruk i området allerede i
middelalderen (DN XVIII, 35). Flere av kulturminnene kan også peke i retning av en slik
datering. Beliggenheten virker også gunstig, med god tilgang på vann og på en høyde med
god utsikt i alle retninger. Spor etter jernvinne i nærheten med sannsynlige dateringer til eldre
jernalder kan gi lokaliteten et potensial for ennå tidligere dateringer.
Setra viser spor etter mange bygninger og bygningstyper. Disse gir et godt bilde på hvordan
størhusene var innredet, men de fleste er fra de siste 150 år. En del voller på den nedre stulen
kan representere eldre bygningsspor, noe som vil kunne bekreftes gjennom arkeologiske
undersøkelser. På nedre stulen er det også påvist flere agrare kulturminner, som åkerreiner og
rydningsrøyser. Sjakter på tvers av disse vil kunne belyse alder og eventuelle faser. I tillegg til
C14-dateringer, vil en her kunne dra nytte av pollenbotaniske undersøkelser av prøver tatt in
situ fra sjaktenes profilvegger.
Grunnforholdene på den øvre stulen gir noe dårligere vilkår for arkeologiske undersøkelser.
Det kan være mulig å undersøke steingjerdene og spor etter eventuelle tregjerder i
forlengelsen av disse, men bygningene er stort sett reist på berg og har dermed avsatt få spor.
Lommer av fuktig jordsmonn mellom disse bergflatene kan imidlertid ha bevart en del pollen,
og pollenbotaniske undersøkelser vil trolig kunne gi god informasjon om bosetning og
menneskelig aktivitet på stedet.
Det ligger for øvrig en myr like nedenfor den nedre stulen som virker svært gunstig for
pollenbotaniske analyser. Myren er mer enn 3 m dyp, og vil trolig kunne fange inn
menneskelige aktiviteter på Herlandssetra helt tilbake til steinalderen. Sammen med
14

pollenbotaniske undersøkelser inne på selve seterløkkene, vil en også kunne belyse det
romlige forholdet mellom beite og slått over tid og når seterslåtten begynte.
4.2
Lauvhaugsetra, Lardal kommune
Lauvhaugsetra ble befart 29.mai og 2.oktober 2007. Deltagere under den første befaringen var
Anitra Fossum, Siv Abrahamsen Anholt, Kathrine Stene, Helge Irgens Høeg og Tor Bjørvik,
mens undertegnede og Tor Bjørvik deltok under den andre. Ved begge anledninger deltok
lokale grunneiere og interesserte. Været og forholdene var gode.
Tuft 2, Lauvhaugsetra Rydningsrøys, Lauvhaugsetra
Lauvhaugsetra ble benyttet av flere mindre gårder, deriblant Torsås, Torsåshaugen, Borgen,
Vergedal og Åkerholt, og var i bruk til like etter krigen. De fleste av disse gårdene antas å
være relativt unge. Lauvhaugsetra ligger imidlertid ved en gammel ferdselåre, og fra Vergedal
var det mulig å komme helt opp til setra med kjerre. En slik beliggenhet kan styrke
mulighetene for en tidlig datering.
Området består av blandingsskog, men i motsetning til hva navnet skulle antyde er det mest
gran. I likhet med Herlandsetra, er også Lauvhaugsetra er delt i to deler; en øvre og en nedre
stul. Den nederste stulen var dekket av fin gressvegetasjon, og prøvestikk viste en fin
brunjordsprofil med rød, sandig grunn. Vegetasjonen lengre oppe er mer preget av skogsbunn,
men her er det påvist små rydningsrøyser som viser at området har vært brutt opp.
Totalt finnes det minst 9 tufter på de to vollene, som her er kartlagt under ett. På den nederste
vollen står fremdeles veggene av et fjøs, laftet med kubblaft og reist på novsteiner. Bygningen
målte ca 4,5 x 5 m, orientert Ø-V, med inngang fra N. Dørhelle foran inngangen. Størhuset
like ved (tuft 2) og på motsatt side av den gamle kjerreveien er noe mer medtatt, men det var
fremdeles mulig å utlede flere detaljer ved bygningen. Den målte ca 5 x 7 m, og var orientert
N-S . Den hadde dør inn i gavlen mot S, med melkebu i bakkant. Skorsteinen lå i hjørnet mot
SØ. En tredje bygning (tuft 3) ved siden av tuft 1 har trolig vært et fjøs. Denne målte ca 4 x 5
m, og var markert av novsteinsrekke. Det ble også påvist noen planerte voller og mulige
novsteiner S og V for disse bygningene, uten at en med sikkerhet kunne påvise flere tufter.
Ved veien V for haugen på den nedre stulen, ligger det spor etter to høyløer (tuft 4 og 5).
Disse målte begge ca 4,5 x 5 m. I tillegg til novsteinene, var det bevart noe tømmer.
15

Tuft 6, Lauvhaugsetra, hjørne med skorstein Kjerrevei, Lauvhaugsetra
På den øvre delen av anlegget, ovenfor veien, var det flere flater og platåer med tufter. Den
nederste (tuft 6) har vært et størhus med melkebu i bakkant. Bygningen som var markert av
novsteiner, målte 5 x 7 m og var orientert N-S. Den indre deleveggen var også markert av en
novstein. Skorsteinen lå i hjørnet mot SV, ned mot bekken. På et platå like ovenfor er det spor
etter et murt hjørne (tuft 7), hvor resten av bygningen kan ha hvilt direkte på berggrunnen som
stikker opp av bakken. En enkeltstående stein kan representere et novhjørne i motsatt ende, og
dermed markere tuftens størrelse. Tuft 8 ligger på neste platå, og denne tørrmuren
representerer en nyere hytte eller skaustue, som også kan ha vært benyttet til størhus. Denne
er imidlertid større en de øvrige tuftene, og viser ingen spor etter grue. På kartet er den
avtegnet som en stående bygning. Også tuft 9 virker å være nyere, med en pent oppmurt
tørrmur. På en åpen flate like S for denne, er det imidlertid påvist en mulig tuft (tuft 10),
markert av noen enkeltstående novsteiner.
Ved bekken like nedenfor ligger det også en olle/brønn.
Som antydet av høyløene har vollene på Lauvhaugsetra vært slått. Seterløkkene har trolig
strukket seg utover myrene i S og innover haugen N for seterbygningene, hvor det som nevnt
er påvist rydningsrøyser. Flere av disse virker alderdommelige, men bør trolig sees som
slåtterøyser i en seterkontekst.
Vurdering
Lauvhaugsetra er et godt eksempel på en setergrend med seterløkker i indre deler av fylket.
Beliggenheten på en klart markert høyde, med god utsikt og god tilgang på vann, og ved en
gammel ferdselåre virker også gunstig. Den har imidlertid tilhørt relativt unge gårder.
Setra viser spor etter flere bygninger og bygningstyper, men de fleste er av nyere dato. På den
nederste vollen kan det være mulig å påvise eldre tufter, og vegetasjonen kan også tyde på en
viss tidsdybde. Området er dessuten godt egnet for pollenbotaniske undersøkelser, med en
myr nesten inne på selve setervollen. For øvrig er rydningsrøysene i øvre del av lokaliteten
svært interessante, og en datering av disse vil trolig kunne fastslå når seterløkkene ble ryddet.
16

Hagasetra Tuft 1, Hagasetra, fjøs
4.3
Hagasetra, Re kommune
Hagasetra ble befart 30.mai og 1.oktober 2007. Deltagere under den første befaringen var
Anitra Fossum, Kristoffer Dahle, Lena Fahre, Kathrine Stene, Helge Irgens Høeg, og Tor
Bjørvik, samt lokale grunneiere og interesserte. Været var grått, med mye regn. Ved den
andre befaringen deltok bare undertegnede.
Hagasetra tilhørte de to Hagagårdene som ligger på motsatt side av Revåvannet. Når de gikk
med dyrene, gikk seterveien sørom vannet, ellers rodde de over. Setra er nevnt ved en
skylddeling i 1869, og ble trolig nedlagt først på 1900-tallet. Fjøset ble revet ca 1925, mens
størhuset stod til ca 1940. Dette ble satt opp igjen som hytte på brottet mot Revåvannet, men
falt snart ned.
Ut fra gårdsnavnet (hagi, m., innhegnet jordstykke, havnegang, jf. NG) virker gården Haga å
være sekundær og ryddet i en annen gårds havnegang. Det er imidlertid funnet en flere graver
på gården og på nabogården Sjue (bl.a. ID 32113), men flere av disse kan også representere
rydningsrøyser. Funn av en kokegrop (ID 88156) tyder på at bosetningen i området strekker
seg tilbake til eldre jernalder.
Hagasetra ligger i en svak helling mot Ø, og er avgrenset av en bratt bergvegg i V. Berget
ligger også høyt flere steder på stulen, men ellers er området preget av en sandholdig
brunjordsprofil. Vegetasjonen er preget av gran og bjørk. Nederst på stulen ligger en
olle/brønn i et noe våtere område, før terrenget stuper ned mot Revåvannet i Ø.
Det meste av stulen er nylig avvirket, og en del kvist gjør det vanskelig å kartlegge tuftene og
stulens utstrekning. En fjøstuft (tuft 1) ble påvist like ovenfor veien, ved SØ hjørne av
hogstfeltet. Denne målte ca 5 x 7 m, med gjødselrenne og grop orientert Ø-V. En mulig tuft
(tuft 2) markert av novsteiner ble påvist noe lengre mot NV, men denne er mer usikker. Store
kvisthauger hindret synbarheten i dette området.
S for tuftene finnes også spor etter andre kulturminner. To kullmiler ligger på hver sin side av
veien. Disse fremstår som delvis sirkulære, men noe uregelmessige forhøyninger. Kullmilen
lengst mot SØ målte 11 m i diameter, mens den andre målte 15 m. Ved den sistnevnte ble det
også påvist en milehytte, en kjyte, som målte 4 x 4 m og som var markert av en
hesteskoformet voll med åpning mot kullmilen. Kullmilene må ses i sammenheng med
jernverket som ble etablert på Eidsfoss i 1697. Totalt skal det være 25-30 miler i området.
17

Langs SV del av stulen går et lavt og bredt steingjerde, hovedsakelig bestående av stor stein.
Områdene V for denne virker å ha vært ryddet for stein, enten i forbindelse med slått eller i
forbindelse med dyrking. Ingen av delene er kjent i tradisjonen, og det faktum at kullmilene er
reist inne på det ryddete området peker godt bakover i tid. Steingjerdet virker også å ha en
høy alder ut fra form og tilstand.
Steingjerde, Hagasetra Kullmile, Hagasetra
Mot N er avgrensningen noe mer omtrentlig, og kan være noe påvirket av skogavvirkningen.
Det er mulig lokaliteten tidligere kan ha hatt sammenheng med Ennesetra lengre mot N.
Vurdering
Hagasetra er et godt eksempel på et seteranlegg i midtre deler av fylket, med flere aktiviteter
og faser. Rydningsrøysene og ryddingen av området representerer trolig den eldste fasen.
Senere kan området ha vokst igjen med skog, og gitt grunnlag for kullproduksjon. Denne ser
ikke ut til å ha tatt hensyn til slått eller dyrking. Avvirkning i forbindelse med kullbrenning
kan imidlertid ha åpnet opp for ny beitebruk og seterdrift.
Store deler av stulområdet var noe uoversiktlig på grunn av nylig skogavvirkning, men ved
bedre forhold er det potensial for å avdekke eldre tufter. For øvrig vil det være interessant å få
datert dyrkingsflaten og steingjerdet som avgrenser denne. En bør imidlertid være
oppmerksom på eventuell forurensning av kull fra kullmilene, og legge eventuelle sjakter et
stykke unna disse.
Det ble ikke funnet gunstige myrer for pollenbotaniske undersøkelser, men alternativt kan
slike prøver tas ut fra jordbruksprofiler for å belyse den eldste agrare bruken av området.
4.4
Ennessetra, Re kommune
Ennesetra ble befart 30.mai og 1.oktober 2007. Deltagere under den første befaringen var
Anitra Fossum, Kristoffer Dahle, Lena Fahre, Kathrine Stene, Helge Irgens Høeg, og Tor
Bjørvik, samt enkelte lokale grunneiere og interesserte. Været var grått, med mye regn. Ved
den andre befaringen deltok bare undertegnede.
Ennesetra ligger om lag 500 m N for Hagasetra, og er første gang nevnt i 1803. De to
Ennegårdene som ligger Ø for Holmsvannet setret her. På disse gårdene er det ikke påvist
kulturminner, men gårdsnavn og beliggenhet kan tyde på høy alder. Seterveien med dyr gikk
18

nordom vannet, og var 4-5 km lang. Trolig kom en opp Budalen N for Ennesetra og på
grensen mot Holmestrand kommune. Uten dyr rodde de over vannet. Setra ble nedlagt tidlig,
trolig før 1900.
Ennesetra Tuft 1, Ennesetra, størhus
Lokaliteten ligger i en svak helling mot Ø, og er avgrenset av en bratt bergvegg i V. Ø for
setra stuper terrenget ned mot Revåvannet/Holmsvannet. Berget ligger også høyt flere steder
på selve vollen, men for øvrig er området preget av en sandholdig brunjordsprofil.
Vegetasjonen er preget av gran og bjørk, men det meste av stulen er nylig ryddet for skog.
Det finnes spor etter minst to tufter. Tuft 1 og 2 ligger kloss inntil hverandre, og begge måler
ca 4,5 x 5,5 m. Den nordligste av disse (tuft 1) har avsatt noe tydeligere spor, men begge
tuftene er markert av synlige tørrmurer orientert N-S. Ved avvirkingen har en tatt god hensyn
til disse. Spor etter en del tegl viser at tuftene er av yngre dato.
Lengst oppe på stulen ligger det flere voller og forsenkninger som kan representere mulige
eldre hustufter. Mellom dette området og tuft 1 og 2 lengre mot S går det en kløvsti opp
berget i bakkant. Denne har et hulveipreg, men forsvinner noe hen oppe på berget. Veien kan
ha vært benyttet helt opp til historisk tid.
Stulen har vært ryddet. Det finnes minst to runde og klart markerte rydningsrøyser som måler
ca 4-5 m i diameter (røys 1 og 2). Disse består stort sett av mellomstor rundkamp, men ved
den nederste virker det å være påkastet mindre stein, såkalt ”potetstein”, i senere tid. Også et
stykke S for tuftene, ved dagens snuplass er det påvist to rydningsrøyser med om lag samme
form og størrelse (røys 3 og 4). Også her kan det virke som om det er påkastet mindre stein,
og at røysene dermed avspeiler flere bruksfaser. Mellom disse røysområdene, og i overkant av
stulen går det et gammelt steingjerde av samme karakter som på Hagasetra. Dette måler 2-3 m
i bredde. Mot S er avgrensningen noe omtrentlig, og kan være noe påvirket av avvirkningen.
Det er mulig lokaliteten tidligere kan ha hatt sammenheng med Hagasetra lengre mot S.
Både ved den nordre og søndre delen av seterområdet er det påvist små klynger av kullmiler.
Kullmile 1-3 ligger lengst mot N, og måler henholdvis 17, 12 og 9 m i diameter. Den siste av
disse ligger i et lite søkk S for kullmile 1 og 2, og er noe skadet av hogstmaskiner. Kullmile 4-
6 ligger lengst mot S. Kullmile 4 og 5 er begge svært skadet av veiutbyggingen, og kan også
representere én og samme mile. Kullmile 6 ligger V for veien, og er stort sett intakt. På
motsatt side av veien ligger den en kjyte på ca 5 x 5 m, og som er markert av en
hesteskoformet voll med åpning mot kullmilen. Kullmilene må ses i sammenheng med
jernverket som ble etablert på Eidsfoss i 1697. Totalt skal det være 25-30 miler i området.
19

Rydningsrøys, Ennesetra Kjyte, Ennesetra
Vurdering
Ennesetra er et godt eksempel på et seteranlegg i midtre deler av fylket, med flere aktiviteter
og faser. Rydningsrøysene og ryddingen av området representerer trolig den eldste fasen.
Senere kan området ha vokst igjen med skog, og gitt grunnlag for kullproduksjon. Denne ser
ikke ut til å ha tatt hensyn verken til slått eller dyrking. Avvirkning i forbindelse med
kullbrenning kan imidlertid ha åpnet opp for beitebruk og seterdrift. Også ved anleggingen av
stulen kan man ha ryddet noe stein.
Store deler av stulområdet er noe uoversiktlig på grunn av nylig skogavvirkning, men det ble
påvist enkelte mulige tuftområder. For øvrig vil det være interessant å få datert dyrkingsflaten
og steingjerdet som avgrenser denne. En bør imidlertid være oppmerksom på eventuell
forurensning av kull fra kullmilene, og legge eventuelle sjakter et stykke unna disse.
Det ble ikke funnet gunstige myrer for pollenbotaniske undersøkelser, men alternativt kan
slike prøver tas ut fra jordbruksprofiler for å belyse den eldste agrare bruken av området.
4.5
Søndre Kranstadsetra, Re kommune
Søndre Kranstadsetra ble befart 30.mai og 1.oktober 2007. Deltagere under den første
befaringen var Anitra Fossum, Kristoffer Dahle, Lena Fahre, Kathrine Stene, Helge Irgens
Høeg, og Tor Bjørvik, samt enkelte lokale grunneiere og interesserte. Ved den andre
befaringen deltok bare undertegnede.
Søndre Kranstadsetra var som navnet sier seter under Søndre Kranstad. Gårdsnavn og
nærliggende gravminner (bl.a. ID 12410) kan tyde på at gården har et opphav i jernalderen.
Det imidlertid ikke påvist kulturminner i seterområdene som ligger på høydedraget Ø for
gården, foruten tre husmannsplasser fra 1800-tallet; Töllerønninen, Malineløkka og
Marenstua. På alle disse plassene er det påvist tufter med kjeller. Ved Marenstua finnes det
også enkelte rydningsrøyser, men disse har trolig sammenheng med ryddingen av plassen.
Setra ligger på en flate like ovenfor Marenstua, med noe blandingsskog og mye bregner og
høy bunnvegetasjon. En del granskog er plantet i senere tid. Stulens utstrekning på kartet er
derfor noe omtrentlig.
20

Mulig tuft, Søndre Kranstadsetra Mulig tuft, Søndre Kranstadsetra
Det er påvist to mulige tufter i overkant av stulen. Tuft 1 består av en rektangulær forhøyning,
med enkelte mulige novsteiner. Den virker å ha en tradisjonell størhusstørrelse, men
avgrensingen i terrenget er noe uklar. Tuft 2 er enda mer usikker, og representeres av noen
voller og forsenkninger ved skogsveien som går i overkant av stulen.
Vurdering
Søndre Kranstadsetra virker å ha lite potensial for videre undersøkelser. Vegetasjonen gjør det
vanskelig å påvise sikre tufter, og det er heller ikke andre kulturminner i området som kan
avspeile flere faser og gi potensial for tidlige dateringer.
Det ble heller ikke påvist myrer som var egnet til pollenbotaniske undersøkelser.
4.6
Skotvedtsetra, Re kommune
Skotvedtsetra ble befart 30.mai og 1.oktober 2007. Deltagere under den første befaringen var
Anitra Fossum, Kristoffer Dahle, Lena Fahre, Kathrine Stene, Helge Irgens Høeg, og Tor
Bjørvik, samt enkelte lokale grunneiere og interesserte. Været var grått, med mye regn. Ved
den andre befaringen deltok bare undertegnede.
Tuft 1, Skotvedtsetra, åre Tuft 2, Skotvedtsetra, grue
Skodtvedtsetra kalles Seterstulen, og tilhørte Østre Skotvedt. Flere gårder setret sammen på
dette stedet i 1830-1840-årene, og drev dyrene i forskjellige retninger til beite i sin egen skog.
Gårdsnavnet Skotvedt kan peke tilbake mot jernalderen. Det er også funnet flere gravrøyser
(ID 42129, 42131, 42132, 51851) på gården, samt et spinnehjul av kleber (ID 22316).
21

Seterstulen ligger på en helling mot NØ, og er avgrenset av en bergskrent i SV. Vollen har en
fin grønn gressvegetasjon, og er stort sett ganske oversiktlig. Et tett granfelt i S kan imidlertid
skjule flere tufter, og dette gjør det også vanskelig å kartlegge stulens egentlige utstrekning.
Tuft 1 er et størhus på ca 5 x 5 m, avgrenset av steinvoller/tørrmur med en steinbygd åre på ca
1,2 x 2 m sentralt. Det ble ikke påvist kull i sonderingsboret, men dette vil trolig kunne
påvises ved flotering. Tuft 2 er trolig et noe yngre størhus. Dette måler ca 4 x 6 m, orientert
etter landskapet NV-SØ og markeres av en voll med novsteiner. Mulig skorstein i hjørnet mot
V. Tuft 3 ligger vegg i vegg, og måler ca 5 x 7 m med gjødselrenne orientert NV-SØ med
grop i SØ. Begge tuftene har trolig hatt inngang fra NV, og representerer sannsynligvis siste
fase på seterstulen. Lengre nede og på hjørnet av hogstfeltet ble det imidlertid påvist et mulig
størhus (tuft 4) på 4,5 x 7 m, markert av en voll med novsteiner i nedre kant. En stein kan
også markere den indre deleveggen. Tuften ligger parallelt med tuft 2 og 3, men virker å være
noe eldre enn disse. Tuft 1 virker imidlertid å ha størst tidsdybde. Ved denne er det også
påvist flere steinrekker som kan representere bygninger eller gjerder.
Tuft 4, Skodtvedtsetra Området ovenfor Skotvedtsetra
Det ble også påvist et område med fin grønn gressvegetasjon typisk for gamle seterlandskap
lengre oppe og på toppen av den omtalte bergskrenten. Det ble pekt ut en del mulige tufter i
området, uten at disse kan bekreftes ut fra befaringen.
Vurdering
Skotvedtsetra er et godt eksempel på en stul i midtre deler av fylket, med spor etter flere
bygninger og bygningstyper. Den er godt egnet til å kartlegge de arkeologiske sporene disse
avsetter, men det er usikkert hvor gamle tuftene er.
Det er ikke påvist rydningsrøyser eller eldre kulturminner, men stulen er grønn og fin og kan
ha en viss tidsdybde. Undersøkelser av tuftene kan med fordel suppleres av en bunndatering
herfra.
Det ble ikke påvist myrer som var egnet til pollenbotaniske undersøkelser.
22

Hvamsetra Tuft 1, Hvamsetra, skorstein
4.7
Hvamsetra, Re kommune
Hvamsetra ble befart 30.mai og 1.oktober 2007. Deltagere under den første befaringen var
Anitra Fossum, Kristoffer Dahle, Lena Fahre, Kathrine Stene, Helge Irgens Høeg, og Tor
Bjørvik, samt enkelte lokale grunneiere og interesserte. Været var grått, med mye regn. Ved
den andre befaringen deltok bare undertegnede.
Hvam hadde seter her til ca 1900. Gården har en gammelt usammensatt naturnavn, men det er
ikke påvist kulturminner som kan belyse gårdens alder.
Hvamsetra ligger som de øvrige setrene i området på en svak helling mot Ø/NØ, og er
avgrenset av en bergskrent i V/SV. Området er imidlertid dekket av mye bregner og høy
bunnvegetasjon. Granplanting gjør det også vanskelig å avgrense stulen.
Det ble bare påvist en sikker tuft. Denne målte ca 5 x 7 m, og var orientert etter landskapet
NNV-SSØ øverst på vollen. Varmeutsatt stein i hjørnet mot VNV kan være spor etter grue
eller skorstein. Det ble ikke påvist sikre spor etter fjøstuft.
En olle/brønn ble påvist lengst nede på stulen.
Vurdering
Hvamsetra virker å ha lite potensial for videre undersøkelser. Det ble bare påvist en sikker
tuft, og vegetasjonen gjør området noe uoversiktlig. Det er heller ikke andre kulturminner i
området som kan avspeile flere faser og gi potensial for å gi tidlige dateringer.
Det ble ikke påvist myrer som var egnet til pollenbotaniske undersøkelser.
4.8
Søndre Ve-setra, Sande kommune
Søndre Ve-setra ble befart 31.mai og 3.oktober 2007. Deltagere under den første befaringen
var Anitra Fossum, Siv Abrahamsen Anholt, Kathrine Stene, Helge Irgens Høeg, Torbjørn
Grov, Tor Bjørvik og Bjørn Elnan. Været var noe grått. Ved den andre befaringen deltok bare
undertegnede og Torbjørn Grov.
Søndre Ve-setra, også kalt Vesetervollen eller Veseterstullen, var seter for tre av brukene på
Søndre Ve. Gården er omtalt med seter allerede i 1723, ”dog uden Høesletter”. Gårdsnavnet
23

(vé n., helligdom, hellig sted jf. NG) er gammelt, i likhet med flere av de andre navnene i
området. Det er også gjort en rekke løsfunn i området, blant annet av en trinnøks fra eldre
Ve, med seterområdene i bakkant Tuft 2, Søndre Ve-setra
Setra ligger på en flate på brottet ovenfor fjorden, om lag 180 m o.h., og ca 150 m Ø for
rasteplassen ved Orebergvannet. Vegetasjonen her preges av blandingskog med bl.a. lønn,
men fra 1960-tallet er det plantet mye gran. En del trær hadde veltet, noe som gjorde området
uoversiktlig. Noen spredte groper kan være naturlige. Prøvestikk viste en fin brunjordsprofil.
Det står ingen bygninger på stulen i dag, med unntak av en nyere hytte – Bjørlow-hytta. Ifølge
Sandeboka (Kløvstad og Mørch 1939) skulle alle de tre buene skulle ha et rom med skorstein
og en melkebu innenfor, og to av brukene skulle også ha fjøs. Det ble imidlertid bare påvist to
sikre tufter, noe som blant annet kan skyldes rydding da en plantet granfeltet (Grov, pers.
medd.) Tuft 1 var spor etter et størhus på ca 4 x 6 m, orientert NØ-SV. En av kortveggene var
fremdeles godt synlig, men det meste av grunnmuren var ryddet sammen i en røys. Her fantes
også spor etter tegl. Tuft 2 hadde en bedre bevart syllsteinsrekke, og målte 5 x 7 m. Dette har
trolig vært et fjøs. En tredje mulig tuft var i hovedsak markert av en røys.
Stulen strakk seg et godt stykke mot S, inntil terrenget brått begynner å stige. Her er det også
påvist en rekke rydningsrøyser og mulige reindannelser. Enkelte voller og forsenkninger kan
også representere spor etter bosetning.
Vurdering
Søndre Ve-setra er et godt eksempel på et seteranlegg i ytre deler av fylket, som trolig også
kan avspeile flere faser. At gården i seg selv er gammel er en god indikasjon på høy alder.
De fossile dyrkingssporene i sørlige deler av området har også et alderdommelig preg, og
representerer trolig de eldste bosetnings-/aktivitetsområdet.
I tillegg til å kartlegge og datere eventuelle tufter i dette området, vil det være interessant å
datere dyrkingssporene. Det ble ikke påvist myrer som var egnet til pollenbotaniske
undersøkelser, men det er mulig å ta ut botaniske prøver fra jordbruksprofilene.
24

Rydningsrøys, Søndre Ve-setra Mulig eldre tuft, Søndre Ve-setra
4.9
Mellom Ve-setra,
Sande kommune
Mellom Ve-seter ble befart 31.mai og 3.oktober 2007. Deltagere under den første befaringen
var Anitra Fossum, Siv Abrahamsen Anholt, Kathrine Stene, Helge Irgens Høeg, Torbjørn
Grov, Tor Bjørvik og Bjørn Elnan. Været var noe grått. Ved den andre befaringen deltok bare
Torbjørn Grov og undertegnede.
Mellom Ve-setra har hatt mange navn, deriblant Vesetra, Mellomvestulen, Nordigardsetra,
Wingestulen og Nordvesetra, men har for det meste bare vært seter for én bruker på gården
Mellom Ve. Stulen ble imidlertid leid bort til andre, mot pass av dyrene fra Mellom Ve. Det
kunne således være opptil 40 dyr på setra. Gården er omtalt med seter allerede i 1723, ”dog
uden Høesletter”.
Gårdsnavnet (vé n., helligdom, hellig sted jf. NG) er gammelt, i likhet med flere av de andre
navnene i området. Det er også gjort en rekke løsfunn i området, blant annet av en trinnøks fra
eldre steinalder (ID 39026).
Tuft 1, Mellom Ve-setra, fjøs Tuft 3, Mellom Ve-setra, fjøs
Stulen ligger på en stor flate om lag 180 m o.h., og er delt i to av et lite søkk. I nyere tid har
imidlertid alle bygningene ligget på den søndre siden av dette. Området er for øvrig avgrenset
av en bratt helling ned mot gårdene ved fjorden, og av bergrygg mot SV. Her finnes også flere
myrområder. Stulen er dekket av blandingsskog og høy bunnvegetasjon, med særlig mye
brennesle, og grunnforholdene viser en brunjordsprofil.
25

Med unntak av en nyere hytte, er alle husene på stulen borte og bare tuftene står igjen. Tuft 1
er et fjøs på om lag 5 x 7 m, med gjødselrenne og grop orientert Ø-V. Tuft 2 lå noe lengre mot
N, og måler ca 5,5 x 7 m. På grunn av høy bunnvegetasjon var denne noe vanskeligere å
kartlegge, men den skal ha stått lenge og er avbildet på fotografi. Den hadde to melkebuer
(Grov pers.medd.). Tuft 3 er også et fjøs, som målte om lag 5 x 5 m. Gjødselrenne og grop er
orientert N-S.
Rydningsrøyser, N for Mellom Ve-setra
I området som helhet er det totalt påvist 43 rydningsrøyser i ulik størrelse, tidligere kartfestet
av Torbjørn Grov. Disse har en alderdommelig form, og kan representere forhistorisk
dyrking. På den nordligste delen av området ble det også påvist en mulig tuft, i form av en
firkantet oppmuring på 8 x 15 m mellom to forhøyninger (tuft 4). Like ved et det påvist en
olle/brønn. En annen brønn er påvist ved en stor barlind i dalsøkket lengre mot V. Det ble
også påvist en mulig tuft på ca 2,5 x 2,5 m like ved stien til Orebergsetra (tuft 5).
Hulvei, fra Ve til Mellom Ve-setra
Tuft 4, nord for Mellom Ve-setra
På vei opp til setra ble det også påvist en gammel hulvei, stedvis med flere løp. Denne er
tidligere kartfestet, og skal strekke seg fra gården Ve og opp til det eldste seterområdet (Grov
pers.medd.).
Vurdering
Mellom Ve-setra er et godt eksempel på et seteranlegg i ytre deler av fylket, som også
avspeiler flere faser. At gården i seg selv er gammel er et god indikasjon på høy alder.
26

Mulige tufter og fossile dyrkingsspor har et alderdommelig preg, og representerer trolig den
eldste bosetningsfasen. Denne går i alle fall tilbake til middelalder, og sannsynligvis til
jernalder. En høy alder kan også støttes av hulveien som går fra gården Ve og opp til dette
anlegget. En videre kartlegging av veifarene i området vil kunne belyse forholdet mellom
gårder, setrer og eventuelt andre spor etter utmarksbruk.
I tillegg til å datere tuftene og de fossile dyrkningssporene i området, vil det i stor grad være
mulig å kartlegge hvordan anlegget har vært organisert. Setra virker tidligere å ha hatt en
større utbredelse enn dagens stul, og kan også ha hatt fast gårdsbosetning. Det kan også
påvises forskjeller med hensyn til hvor intensivt området er dyrket, d.v.s. graden av
steinrydding.
Det finnes noe myrlendt terreng innenfor røysfeltet, men det ble påvist få myrer som var egnet
til pollenbotaniske undersøkelser. Det kan imidlertid være mulig å ta ut botaniske prøver fra
ulike jordbruksprofiler.
4.10
Orebergsetra og Lille Ve-setra, Sande kommune
Setra ble befart 31.mai og 3.oktober 2007. Deltagere under den første befaringen var Anitra
Fossum, Siv Abrahamsen Anholt, Kathrine Stene, Helge Irgens Høeg, Torbjørn Grov, Tor
Bjørvik og Bjørn Elnan. Været var noe grått. Ved den andre befaringen deltok bare Torbjørn
Grov og undertegnede.
Orebergsetra og Lille Ve-setra ligger på samme stul, og har vært benyttet av ett bruk fra hver
gård. Stulen ligger på Orebergs grunn, og er vanligvis kalt Orebergsetra. Den er første gang
avtegnet på et porteføljekart fra 1825, men ingen av gårdene var nevnt med seter ifølge 1723matrikkelen.
Lille Ve-setra var i bruk til ca 1915, mens Oreberg setret til utpå 1940-tallet
(Grov pers. medd.).
Stulen ligger på en flate som heller mot NØ. Den er avgrenset av en bergrygg og myrlendt
terreng mot SV. Mot NØ er det en bratt helling ned mot bygda og fjorden. Her ligger
Kariberget, hvor man kunne holde kontakt med folkene på gårdene nedenfor. Stulen er dekket
av blandingsskog og høy bunnvegetasjon, med særlig mye brennesle. Grunnforholdene har
preg av en brunjordsprofil.
Orebergsetra Størhus, Lille Ve-setra
27

Lille Ve er en av de få setrene i Sande hvor størhuset fremdeles står, men skorsteinen er
fjernet og tømmeret er kledt med ny tømmermannspanel. Opprinnelig var det ikke vinduer,
men små glugger for lyset. Bak størhuset er det ført opp et utedo.
Det skal også ha vært skorstein på Orebergsetra, med gråsteinsmurt pipe, et av få eksempler i
Vestfold. Dette størhuset ble imidlertid revet på 1950-tallet til fordel for en ny hytte i
bindingsverk, med lektepanel, funkisvinduer og tegltak. 2 m V for størhuset er det imidlertid
mulig å se syllsteinsrekken etter den eldre størhustuften (tuft 1), orientert NØ-SV. Bygningen
er avbildet på fotografi (Kløvstad og Mørch 1939:794).
Oreberg hadde fjøs (tuft 2) på en avsats like nedenfor størhuset. Dette målte ca 5 x 7 m, og er
nylig falt ned. Her finnes rester etter tømmer, teglstein m.m. Bygningen skal ha vært oppført i
bindingsverk. Lille Ve hadde også et fjøs (tuft 3). Tuften måler 6 x 7 m, og er i dag synlig
som en godt bevokst voll SV for størhuset.
Det skal i tillegg ha vært en bygning for sauer noe lengre mot SV (Grov pers. medd.). Denne
ble ikke påvist, og delvis på grunn av vegetasjonen var det vanskelig å finne flere tufter eller
eventuelt andre kulturminner på stulen. Et mulig tuftområde kan ligge V for tuft 1, nærmere
bergryggen.
En kilde/bekk ble påvist ved myrene. Bedre vann ble hentet ved Stokkebekken lengre mot V.
Stien opp kleiva til setra er avtegnet på et kart fra 1885. Denne er svært bratt, men har ingen
tydelig hulveiform.
Vurdering
Orebergsetra er et godt eksempel på en nyere stul i ytre deler av fylket, med til dels stående
bygninger. Det ble påvist et mulig tuftområde, men stulen har likevel lite potensial for
arkeologiske undersøkelser. Dette skyldes både at det er påvist få synlige spor etter eldre
bruk, og at den har tilhørt mindre og sannsynligvis yngre gårder.
Det ble imidlertid påvist to myrer som var godt egnet til pollenbotaniske undersøkelser. Den
største og beste lå lengst unna seterhusene, men begge myrene var dypere enn 1,5 m og ville
trolig kunne ha dekket all seteraktivitet i området.
5. SAMMENFATNING
5.1.
Seterbrukets alder, form og utbredelse – foreløpige konklusjoner
Det tradisjonelle seterbruket i Vestfold må karakteriseres som et fullseterbruk, med
produksjon av ost, prim, smør og andre melkeprodukter. Stort sett har gårdene hatt mindre
skogsetrer innenfor sine egne vald, og seterslåtten har generelt spilt en liten rolle.
Seterbruket virker å ha vært mest utbredt i de indre og nordlige delene av fylket, mens det
finnes få spor etter seterbruk langs Raet ute ved kysten. Lågendalen fremstår imidlertid som
den store seterdalen, med nesten halvparten av alle registrerte setrer i fylket. Her finnes det
også eksempler på flerseterbruk og større setergrender på 3-5 gårder, gjerne også med
inngjerdede seterløkker, noe som for øvrig er lite utbredt i Vestfold.
28

Stulene bestod hovedsakelig av størhus og fjøs. Størhuset var som regel todelt, med en
melkebu lengst inne. I enkelte områder kunne melkebua også være en separat bygning. I de
områdene hvor det ble slått finnes det også høyløer. Her lå bygningene utenfor, eller i kanten
av seterløkkene, men for øvrig har det ikke vært mulig å påvise noen fast organisering av
bygningene.
Tuft 9, Herlandsetra, størhus Tuft 6, Lauvhaugsetra, størhus
Seterbrukets alder, og dets form og utbredelse i eldre tid, er langt vanskeligere å bedømme.
Forprosjektet har imidlertid kartlagt et bredt spekter av kulturminner på de utvalgte setrene,
som tufter, brønner, hulveier, steingjerder, rydningsrøyser, kullmiler, kjyter, åkerreiner og
dyrkingsflater. Flere av disse virker alderdommelige, og tyder på at seterbruket i Vestfold kan
ha forhistoriske røtter med flere faser frem mot historisk tid.
Steingjerde/dyrkingsflate, Hagasetra Tuft 3, Skotvedtsetra, fjøs
Befaringene har også påvist forskjeller mellom de ulike områdene med hensyn til hvilke
kulturminner som er registrert. Kulturminner knyttet til kullproduksjon ble bare påvist i det
midtre forsøksområdet (Re), mens det indre området (Lardal) skilte seg ut ved å ha
kulturminner knyttet til seterslått. Det mest interessante er likevel de fossile dyrkingssporene
som ble påvist på setrer i ytre deler av fylket (Sande, Re), og som viser at også disse har
vollene vært brutt opp – enten til slått eller til seterbruk – sannsynligvis allerede i forhistorisk
tid. Her ble det også påvist hulveier som gjør det mulig å kartlegge forholdet mellom gård og
seter, og eventuelt andre lokaliteter.
29

For å klarlegge fakta rundt seterbrukets alder, form og utbredelse i Vestfold er det likevel
nødvendig med større og mer systematiske undersøkelser. Foreløpig kan det konkluderes med
et stort kildepotensial.
5 .2
Veien videre – mål, problemstillinger, strategi og metode
Målet for hovedprosjektet må være å kartlegge seterbrukets alder, form og utbredelse i
Vestfold, med følgende problemstillinger:
1. Når etableres seterbruket i Vestfold?
Hvor langt tilbake kan det dokumenteres seterbruk, og hva er opphavet til denne
driftsformen? Hvordan har forholdet vært mellom fast og sesongmessig bosetning?
2. I hvilke deler av Vestfold er det dokumentert seterbruk, og hvilke lokale forskjeller har
det eksistert innad i fylket?
Hvilken utbredelse har seterbruket hatt i historisk tid, og er det mulig å påvise
endringer over tid? Kan det kartlegges forskjeller mellom ulike deler av fylket med
hensyn til setersystem, flerseterbruk, avstanden mellom gård og seter, forholdet
mellom enkeltsetrer og setergrender m.m. I hvilken grad er utbredelse og lokale
forskjeller styrt av naturlige og kulturelle forutsetninger?
3. Kan det dokumenteres ulike faser på setrene i Vestfold, og hvilke former har
seterbruket tatt til ulike tider?
Kan det dokumenteres ulike faser på setrene, for eksempel i form av innledende
dyrking eller beitebruk, eller eventuelt andre former for utmarksbruk? Hvordan har
utviklingen vært over tid? Kan det dokumenteres ulikheter i det arkeologiske
materialet mellom ulike deler av fylket, og hvordan stemmer disse overens med
forskjeller i historisk tid?
4. Hvilke kulturminner finnes på setrene, hvordan er forholdet mellom disse, og hvordan
forholder setrene seg til andre kulturminner i landskapet?
Hvilke kulturminner kan dokumenteres på setrene, og hvordan fremtrer disse i det
arkeologiske materialet i dag? Hvordan har den interne organiseringen av setrene vært
til ulike tider, og kan det skilles ut områder med mer intensiv bruk som åkerbruk og
slått? Hvilke andre former for utmarksbruk kan dokumenteres i seterområdene, og
hvordan er relasjonene mellom disse kulturminnene og seterbruket i tid og rom? I
hvilken grad kan veier og stier belyse den eksterne organiseringen av setrene i
landskapet, med særlig vekt på forholdet mellom gård og seter?
5. Hvilke arkeologiske og naturvitenskaplige metoder kan benyttes til å belyse
seterbrukets alder, form og utbredelse?
Hvilke arkeologiske metoder er det hensiktsmessig å nyttiggjøre seg av ved
arkeologiske registreringer, for eksempel i forbindelse med planarbeid? Hvilke
naturvitenskaplige metoder og analyser kan benyttes, og hvordan kan disse være med
å belyse problemstillingene over?
30

I det videre prosjektarbeidet legges det opp til en todelt tilnærming – en kvantitativ og en
kvalititativ del – som begge bygger opp under hverandre og som sammen kan belyse
problemstillingene over. Den første delen innebærer å etablere en database over alle kjente
setrer i Vestfold, med digital kartfesting og statistisk informasjon om arkeologiske data. Målet
er at databasen også kan knyttes opp mot Askeladden – Riksantikvarens kulturminnedatabase.
Den andre delen innebærer en nærstudie av to ulike seteranlegg for å kartlegge og studere
kulturminnene i landskapet i et langtidsperspektiv. For å belyse kulturminnenes alder,
funksjon og interne relasjoner vil det være aktuelt å forsøke ulike arkeologiske og
naturvitenskaplige metoder.
Ut fra befaringene i forprosjektet, er Herlandsetra i Lardal og Søndre Ve- og Mellom Ve-seter
i Sande valgt ut for videre undersøkelser. Disse representerer to ulike setertyper i to ulike
landskap. Herlandsetra representerer en høytliggende setergrend med seterløkker i indre deler
av fylket, mens Vesetrene representerer kystnære setrer med fossile dyrkingsspor og en noe
mer kompleks forhistorie. En samlet vurdering gir imidlertid begge setrene et stort potensial
for tidlige dateringer. Dette gjelder for øvrig også enkelte av setrene i Re (Hagasetra og
Ennesetra), men disse viser stort sett samme kulturminner og tendenser som i Sande.
Anleggene var dessuten noe uoversiktlige, og eventuelle undersøkelser ville ha vært
problematiske med tanke på forurensing fra kullmilene.
Arkeologisk vil det i første rekke legges opp til mindre sjakter i tilknytning til de ulike
strukturene som er synlige på overflaten, for å studere kulturminnenes form og ta ut
dateringer. Det vil også anlegges stratigrafiske søkesjakter i mulige tuftområder, hvor en både
kan arbeide i plan og i profil. Erfaringsmessig er det vanskelig å påvise bygningsspor i utmark
ved bruk av maskinell avdekking, og metoden tar dessuten lite hensyn til kulturmiljøet og
kulturlagenes iboende kildepotensial. Slike undersøkelser vil derfor ikke inngå som del av
prosjektet. Mindre prøvestikk har på sin side vanskelig for å fange opp den romlige
organiseringen og forholdet til de synlige kulturminnene. Metoden kan likevel være nyttig for
å påvise når området ble tatt i bruk.
I tillegg til pollenbotaniske analyser av myrer og dyrkingsprofiler for å fange opp ulike faser,
kan det være aktuelt å bruke naturvitenskaplige metoder og analyser av geokjemi og
mikromorfologi. Slike undersøkelser kan blant annet påvise bosetningsspor, bevegelseslinjer
og hvilke aktiviteter som har vært utført på ulike steder. Det kan også være aktuelt å bruke
metallsøker og geofysiske metoder. Som følge av den siste problemstillingen vil imidlertid
metodebruken og hvilke prøver som skal analyseres vurderes underveis.
For en videre konkretisering av prosjektet, vises det til prosjektplanen.
Jevnaker
21.11.2007
Kristoffer Dahle
31

LITTERATUR
Cabouret, M. 1989. Esquisse d'une chronologie det etapes de la formation de la vie pastorale
en Norvège. Historisk Tidsskrift, nr. 1, 1989, 28-37. Oslo.
Dahle, K. 2005. Norm og praksis. Bruk og forvaltning av utmark i midtre Romsdal i et
langtidsperpektiv. Upublisert masteroppgave i arkeologi, Universitetet i Bergen.
Dahle, K. 2007. Støl, sel og seterstøl. Seterdrift i Romsdal gjennom 2000 år. Heimen, nr. 4,
2007. Trondheim.
Frödin, J. 1929. Om fäbodbebyggelsens utbredning och olika typer i Europa. Uppsala.
Hougen, B. 1947. Fra seter til gård. Studier i norsk bosetningshistorie. Norsk arkeologisk
Selskap, Oslo.
Indrelid, S. 1994. Fangstfolk og bønder i fjellet. Bidrag til Hardangerviddas førhistorie 8500-
2500 år før nåtid. Oslo.
Iversen, F., K. Dahle og V. Lia. 2007: Veien gjennom Vestfold – E18. Arkeologiske
registreringer 2005/2006 – Gulli-Langåker, Sky-Nøklegård, Nøklegård-Langangen. Vestfold
fylkeskommune.
Gallis, A. 1975. Andebu bygdebok, bind 1 Kulturbind. Andebu.
Kleiven, J. 1941. Sæterbruket i Vestfold. Vestfold fylkesmuseums småskrifter nr. 1.
Kløvstad, G.O. og A. Mørch (red.).1939. Sandeboka. Bygdebok for Sande i Vestfold.
Drammen.
Krohn-Holm, J.W. 1982. Hedrum bygdebok, bind 1 kulturhistorie. Nanset
Magnus, B. 1983. Seterdrift i Vest-Norge i yngre jernalder. En foreløpig rapport om en
undersøkelse, i Ólafsson, G. (red.) Hus, gård och bebyggelse. Föredrag från det XVI nordiska
arkeologmøtet, Island 1982, 93-103. Reykjavik.
Prescott, C. 1995. From stone age to iron age. A study from Sogn, western Norway. Oxford.
Reinton, L. 1955. Sæterbruket i Noreg I. Sætertyper og driftsformer. Instituttet for
sammenlignende kulturforskning, Oslo.
Reinton, L. 1957. Sæterbruket i Noreg II. Anna arbeid på sætra i haustingsbruket og
matnøytsla elles. Instituttet for sammenlignende kulturforskning, Oslo.
Reinton, L. 1961. Sæterbruket i Noreg III. Instituttet for sammenlignende kulturforskning,
Oslo.
Sandvig, A. 1942. Seterliv og seterstell. Maihaugens setergrend. Et bidrag til de
gudbrandsdalske setrers historie. Oslo.
32

Stene, K. (red.) 2005. Gråfjellprosjektet. Arkeologiske utgravninger i Gråfjellområdet og ved
Rena elv, Åmot kommune, Hedmark. Årsrapport 2005. Kulturhistorisk museum, Oslo.
Unneberg, S.H. 1953. Botne bygdebok, bind 1 Gårds- og slektshistorie. Drammen.
Wasberg, G.C. 1978. Lardal bygdebok, bind 1 Slekter som fulgte slekters gang. Svarstad.
Øye, I. (red.) 2002. Vestlandsgården - fire arkeologiske undersøkelser. Havrå - Grinde - Lee
- Ormelid. (L. Julshamn, R. Bade, K. A. Valvik og J. Larsen). Arkeologiske avhandlinger og
rapporter 8. Universitetet i Bergen.
ØVRIGE REFERANSER
DN = Diplomatarium Norvegicum I-XXI (utg. ved C. C. A. Lange m.fl.) Christiania/Oslo
1849-1976.
ID = Identifikasjonsnummer, Askeladden, Riksantikvarens kulturminnedatabase
Kulturarv i en ny tid. 2004-2007. Fylkesdelplan for bevaring av kulturminner i Vestfold.
Kulturminner i utmark. 2004. Registrering av nyere tids kulturminner i Vestfold. Et LA21prosjekt.
Sluttrapport v/Tor Bjørvik.
Matrikkelforarbeidet 1723. Riksarkivet i Oslo (mikrofilm), protokoll 115, kort 28 og
protokoll 116 kort 38.
NG = Norske Gaardnavne, I-XVIII. (utg. ved O. Rygh m.fl.) Kristiania/Oslo 1897-1936.
Seterlistene 1934. Riksarkivet i Oslo, privatarkiv nr 424, Institutt for sammenlignende
kulturforskning (serie Fc-seterlistene, eske 6, perm XV)
VEDLEGG
1. Fotoliste
2. Kart over forsøksområdene, med kartlagte kulturminner
3. Utvalg av kart og skriftlige kilder – Porteføljekart 1825, Skattematrikkelen 1723,
Seterlistene 1934.
4. Delrapporter – Kathrine Stene, Helge Høeg, Tor Bjørvik
5. Forslag til referansegruppe
6. Aktuelle metoder
33