Seterbruket i Vestfold  alder, form og utbredelse - Kulturarv

fremstilling av seterdriften i senere tid, med beskrivelser av setertyper og byggeskikk så vel
som selve driften og oppholdet på setrene. Arbeidet kunne imidlertid gi lite informasjon om
seterbrukets alder. Kleiven var av den tradisjonelle oppfatningen av at seterbruket oppstod
som følge av beitepress i hjemmehavnen, og at seterbruket således var sekundært i forhold til
gården. En annen teori hevdet det motsatte, nemlig at seterbruket gikk tilbake til en form for
nomadisme med flere jevnbyrdige setrer og at gården oppstod ved at bruken av én av disse ble
intensivert (Frödin 1929, Hougen 1947).
I motsetning til disse evolusjonistiske teoriene, argumenterte den kjente seterhistorikeren Lars
Reinton (1961) for at seterbruket ble innført til landet i ferdig utviklet form. Seterbruket gikk i
siste instans tilbake til en form for nomadisme, men som følge av store internasjonale likheter
mente han dette var et tilbakelagt stadium ved den indoeuropeiske innvandringen i yngre
steinalder. Reinton avviste at beitepress lå til grunn for seterdriften, og mente det heller var
tilgjengeligheten på gode beiter som var drivkraften. Her benyttet han blant annet forholdene i
Vestfold som et argument; til tross for stort beitepress og lite havnegang nær gården (1,7 mål
pr. kyrlag i 1907) har seterbruket vært relativt beskjedent i forhold til fylker som Oppland og
Hedmark (Reinton 1955:19).
I senere år har arkeologiske undersøkelser på Vestlandet vist at setrene har en lang og
kompleks forhistorie, og at bruken av disse kan ha vært etablert allerede i eldre jernalder (bl.a.
Magnus 1986, Øye 2002, Dahle 2005, 2007). Det er også gjort undersøkelser av tufter og
hellere i høyfjellet som går helt tilbake til yngre steinalder. Disse har vært benyttet av en
jordbrukende befolkning ved kysten, men det er likevel usikkert om de kan karakteriseres som
setrer av samme karakter som i historisk tid (bl.a. Prescott 1991, Indrelid 1994).
I skogsområdene på Østlandet er det likevel få setrer som er undersøkt. Et viktig unntak er
Gråfjellprosjektet i Hedmark, hvor det i perioden 2003-2005 ble gjort utgravninger av to
seteranlegg (Stene 2005). Her ble det blant annet påvist tufter, rydningsrøyser, brønner og
ildsteder, i tillegg til kulturminner knyttet til jernfremstilling. De fleste av tuftene og
bygningssporene var imidlertid vanskelige å erkjenne, da det kun var sporadisk bevarte
kulturlag og konstruksjonselementer. De eldste tuftene gikk tilbake til høymiddelalderen, men
arkeologiske og naturvitenskaplige undersøkelser viser likevel at området ble tatt i bruk
allerede i yngre jernalder (Stene 2005).
Tufter på Herlandssetra
I Vestfold er det ikke gjort arkeologiske undersøkelser av setrer tidligere. Det er imidlertid
lagt ned et stort arbeid av flere lokalhistorikere i å registrere og kartfeste setrer fra nyere tid,
særlig i forbindelse med prosjektet ”Kulturminner i utmark” fra 2001-2004. Her ble det også
6