Seterbruket i Vestfold  alder, form og utbredelse - Kulturarv

Stulene bestod hovedsakelig av størhus og fjøs. Størhuset var som regel todelt, med en
melkebu lengst inne. I enkelte områder kunne melkebua også være en separat bygning. I de
områdene hvor det ble slått finnes det også høyløer. Her lå bygningene utenfor, eller i kanten
av seterløkkene, men for øvrig har det ikke vært mulig å påvise noen fast organisering av
bygningene.
Tuft 9, Herlandsetra, størhus Tuft 6, Lauvhaugsetra, størhus
Seterbrukets alder, og dets form og utbredelse i eldre tid, er langt vanskeligere å bedømme.
Forprosjektet har imidlertid kartlagt et bredt spekter av kulturminner på de utvalgte setrene,
som tufter, brønner, hulveier, steingjerder, rydningsrøyser, kullmiler, kjyter, åkerreiner og
dyrkingsflater. Flere av disse virker alderdommelige, og tyder på at seterbruket i Vestfold kan
ha forhistoriske røtter med flere faser frem mot historisk tid.
Steingjerde/dyrkingsflate, Hagasetra Tuft 3, Skotvedtsetra, fjøs
Befaringene har også påvist forskjeller mellom de ulike områdene med hensyn til hvilke
kulturminner som er registrert. Kulturminner knyttet til kullproduksjon ble bare påvist i det
midtre forsøksområdet (Re), mens det indre området (Lardal) skilte seg ut ved å ha
kulturminner knyttet til seterslått. Det mest interessante er likevel de fossile dyrkingssporene
som ble påvist på setrer i ytre deler av fylket (Sande, Re), og som viser at også disse har
vollene vært brutt opp – enten til slått eller til seterbruk – sannsynligvis allerede i forhistorisk
tid. Her ble det også påvist hulveier som gjør det mulig å kartlegge forholdet mellom gård og
seter, og eventuelt andre lokaliteter.
29