norges første sexologi- professorer - Universitetet i Agder

PORTRETTET PORTRETTET
18 TEFT
Eit eige fag vil bidra til ei meir heilskapleg fagleg
forståing av eit tema som er nærmast allestadsnærverande
i tankane våre og i kulturen vår. I
tillegg til å vere sentralt i kunst, film og litteratur
er det også forbrukartabloidisert i informasjonssamfunnet
vårt.
– Vi skal halde fram med å behandle i klinikken
vår, seier dei, og slik sett er dei kanskje i
større kontakt med røyndommen utanfor akademia
enn mange andre professorar.
– Det er pasientar og reelle problem som skal
behandlast og som dannar grunnlag for kunnskap
og vidare forsking. Vi skal dele tida vår
femti–femti mellom klinikk og akademia, forklarer
Esben Esther og Elsa.
Del 5: Performance og pardans
Og sjølvsagt kjem vi tilbake til utgangspunktet:
Esben Esther er ikkje som alle andre. Men så er
det også slik at ingen er som alle andre. Ved å
overskride våre tilvande og tillærte forståings-
kategoriar utfordrar hin nettopp dette: at ingen
er som alle andre.
– Normalitet er eit svært flytande omgrep, og
ofte ei kunstig avgrensing, seier hin.
For dette, i kraft av eigne tankar og ikkje minst
eigen kropp (som er to kjønn, med både bryst og
penis) og for framferd som nettopp forstyrrar
det vi trudde var ei grense for forstanden, skal
hin no også besøkje New Museum of New York,
der rolla er det performative, og der det performative
ligg i overskridinga sitt vesen: som kunst.
Jus, medisin, vitskap, kunst og kultur. Det er
slik samfunn blir bygde. Det er slik – ved å forstå
heilskapen – at også fag kan byggjast.
– I klinikken dreiar det seg ofte om at begjæret
og behovet er overskridande, men at det er det
på ein negativ måte – fordi det er altoverskyggjande
og dermed hemmande for eit godt liv i
samfunnet. Rolla til terapeuten blir då å finne
balansen, forklarer Elsa.
Men nokon fasit for balansepunktet finst
ikkje. Det veit Elsa og Esben Esther svært godt.
Det er kanskje det einaste dei veit heilt sikkert:
at dei ikkje veit alt heilt sikkert. Esben Esther
innrømmer at begjæret er der – også for hin –
etter å gå lenger. Å gå lenger inn i det kvinnelege.
Inn i ho. Samtidig veit ikkje Elsa om ho vil
det, ho vil ikkje gi slepp på Esben.
Sjølv om ho seier at ho ser at Esben Esther er
mest full av kraft og engasjement når hin er i kvinneuttrykk.
Ho vil gi rom for Esben Esthers talent
og la han realisere seg sjølv slik han vil. Men samtidig
skal dei leve saman, og Esben Esther må òg ta
omsyn til det, og til dei ønska og behova Elsa har.
Slik sett har dei det som alle oss andre – trass
i dei openberre forskjellane kanskje: Overskridingane
som utfordrar, og grensene som stadig
blir bekrefta på ny, etter kvart som ein tileignar
seg ny forståing for samanhengane i livet. Det å
vere opne for kvarandre. Det å lytte til kvarandre.
Det å føre og det å la seg føre i dansen. Det
er slik forhold blir bygde …
TEFT 19