Last ned i fulltekst - SIFO

More documents

Recommendations

Info

subjektive synspunkt, nemlig fortolkningen av handlingen og dens omgivelser ut fra aktøren. Dette er et allment prinsipp; kravet om subjektiv tolkning. Ved første øyekast kan dette utsagnet se ut til å være motstridende med de mest avanserte samfunnsvitenskapelige metoder. Når man ser på samfunnsforskningen i sin helhet vil det være urimelig å benekte at det abstrakte begrepsskjemaet kan anvendes med hell når det gjelder en rekke (samfunns-) vitenskapelige problemstillinger. Statistikk har for eksempel vært gunstig når det gjelder innsamling av opplysninger om gruppers atferd. Schütz (1975) mener likevel at det er nødvendig å gå tilbake til det sosiale handlingsskjema og den individuelle aktør for å få tak i de subjektive elementene. Ved nærmere undersøkelser avsløres det nemlig at det abstrakte begrepsskjema som oftest vil være en slags intellektuell stenografi. Med dette mener han at de abstrakte begrepsskjemaene både tar de menneskelige handlinger og tilgrunnliggende subjektive elementer for gitt og gjerne anser dem som irrelevante i forhold til det foreliggende vitenskapelige problem. Korrekt forstått betyr kravet om subjektiv tolkning at vi alltid kan (og til visse formål skal) henvise til subjektive aktørers egne tolkninger. Det vil si at: «forskeren må spørge om, hvilken type individuel bevidsthed, der kan konstrueres, og hvilken type tanker, der kan tilægges den for at forklare den pågældende kendsgerning som et resultat af dens aktivitet i en forståelig relasjon» (Schütz 1975:126). Dette kravet finner sin komplettering i et uttrykk Schütz låner fra Max Weber; «krav om tilstrekkelighet». Det kan formuleres slik: «Ethvert udtryk, der anvendes i et videnskabelig system, der henviser til menneskelig handling, skal være således konstruert, at en menneskelig akt, udført i livsverdenen af en individuel aktør på den måde, der er angivet af den typiske konstruktion, er fornuftigt og forståeligt for aktøren selv, såvel som for hans medmennesker» (op.cit.:127). I følge Schütz kan disse kravene ( relevansprinsippet») anvendes på ethvert samfunnsvitenskapelig nivå. Schütz mente at objektivitetsproblemet var samfunnsforskningens hovedproblem. Dette kan imidlertid løses ved noen få og enkle overveielser. Først må vi ta hensyn til at alle vitenskaper må konstruere deres egne tankegjenstander som erstatter hverdagstenkningen. Dette gjøres ved å konstruere en modell av den sosiale verden som ikke refererer til unike begivenheter og hendelser, men til typifiserende begivenheter og hendelser. Den særlige struktur ved samfunnsvitenskapens konstruksjoner, er altså at de vitenskapelige konstruksjonene skal erstatte de hverdagslige konstruksjonene. Forskjellen mellom 10
samfunnsvitenskap og naturvitenskap blir på bakgrunn av dette synet helt åpenbar: kendsgerninger, data og begivenheder, som naturvidenskabsmanden må beskæftige sig med, er blot kendsgerninger, data og begivenheder i hans observationsfelt, men det felt «betyder» intet som helst for molekylerne, atomerne og elektronerne deri» (Schütz 1975:22). Den sosiale verden er derimot ikke strukturløs i sitt vesen, men den har en særlig mening og relevansstruktur for de mennesker som lever, tenker og handler i den. Hverdagsmennesket har en rekke hverdagslige konstruksjoner om dagliglivets virkelighet, og samfunnsforskeren må av den grunn henvise til og bygge sin forskning på de tankegjenstander som er konstruert gjennom hverdagstenkningen. Samfunnsvitenskapen anvender altså konstruksjoner av konstruksjoner. Disse konstruksjonene er skapt av aktørene på den sosiale scene, og det er denne atferden forskeren observerer og søker å forklare i overensstemmelse med sin vitenskaps prosedyreregler ( vitenskapelig metode ). Forskeren velger ut gjenstanden for sin utforskning gjennom en formulering av det foreliggende problem. Avgrensningen av området vil deretter styre undersøkelsen. Den bestemmer først og fremst hva som hører til og ikke hører til problemet ( demarkasjonslinjen ). Det vil si at det er elementer av forskerens viten som han/hun tar for gitt fordi de er irrelevante for hans/hennes problem. Formuleringen av problemet er imidlertid på ingen måte tilfeldig, men styrt av personlig interesser osv. Videre vil forskeren operere i en forutkonstruert verden av vitenskapelig virksomhet. Forskeren deltar altså i et diskursunivers som omfatter resultater oppnådd av andre, problemer formulert av andre, løsninger som er foreslått av andre og ikke minst metoder som er utarbeidet av andre. Det regulerende prinsipp for konstitusjonen av en slik meningsprovins kalles altså en vitenskapelig gren. På bakgrunn av dette blir spillerrommet for forskerens forgodtbefinnende meget lite. Samfunnsforskeren betegner Schütz som en «uinteressert iakttaker». Det vil si at forskeren ikke er involvert i den iaktagne situasjon, den er ikke av praktisk, men kun av kognitiv interesse. Den er altså ikke scenen for forskerens aktiviteter, men kun en gjenstand for forskerens teoretiske betraktninger ( kontemplation ). Forskeren handler ikke med en vital interesse i resultatet av sine handlinger, men med den samme distanserte sinnsro som naturvitenskapsmannen iakttar begivenheter i sitt laboratorium. Dette betyr selvfølgelig ikke at samfunnsforskeren ikke er et menneske blant medmennesker, men ved å anta den 11 «De
Page 1 and 2: Annechen Bugge Paper levert ved for
Page 3 and 4: eskjeftige seg med subjektive menin
Page 5 and 6: de positivistiske vitenskapene og d
Page 7 and 8: verden, både de gyldige og de ugyl
Page 9: og erfaringer. Oppskriftskunnskap e
Page 13 and 14: Verifisering knyttes gjerne til de
Page 15 and 16: som vist, kontekstuelt, og vil av d
Page 17 and 18: eguleres og bestemmes av dens skape
Page 19 and 20: samtidige ( konsociater ) forskere.
Page 21 and 22: product of criminal policy. Crimina
Page 23: This document was created with Win2

Last ned i fulltekst - SIFO

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?