Importerte åkrer - Natur og Ungdom

IMPORTERTE 

ÅKRER 

ARTIKLER FOR EN NY LANDBRUKSPOLITIKK

Redaktører: 

Silje Wiik Nielsen og Øyvind Aukrust 

Redaksjonsgruppe: 

Malin Jacob, Mailiss Solheim, Irja Frydenlund, 

Svein Joar Husjord 

Bidragsytere: 

Camilla Sæbjørnsen, Siv Maren 

Sandnes, Thomas Cottis, Aksel Nærstad, 

Ole Jacob Christensen, Svenn Arne Lie, 

Bente Lorentzen, Erik Reinert, Øyvind 

Aukrust, Silje Wiik Nielsen 

Fotografi: 

Øystein Wangen, Øyvind Aukrust, Carl 

Fredrik Salicath, Flickr, Wikipedia 

Utgitt med støtte fra: 

Opplag: 

3000 

Trykk: 

Merkur Trykk 

Utgitt av Natur og Ungdom i 2012 

Artikkelsamlinga er lagd med økonomisk 

støtte fra Aktiv Ungdom, Utviklingsfondet, 

Norsk Landbrukssamvirke og Nettverk 

for GMO-fri mat og fôr.

Innhold 

Soya – industrilandbrukets motor 

Ole Jacob Christensen 

På naturens premisser 

Reportasje om bøndene Ole Jacob Chistensen og Yvonne Tonnaer, på 

småbruket Vikabråten i Valdres. 

Matsuverenitet – lokal makt over maten 

Camilla Sæbjørnsen 

Matsikkerhet i Malawi 

Reportasje fra modellbondeprosjektet i Malawi, hvor man arbeider for å 

gjøre landbruket mer produktivt. 

Rasjonelle strukturer? 

Svenn Arne Lie 

Hva er et solidarisk landbruk? 

Diskusjon mellom Helene Bank, med bakgrunn fra blant annet 

Utviklingsfondet, og Kaare Bilden i Kirkens Nødhjelp. 

Matkrise og norsk landbruk 

Aksel Nærstad 

Kast og bruk 

Vi møter Børge Roum, som lever godt på mat og ting andre har kasta. 

Drømmen om et småbruk 

Bente Lorentzen 

Mangfoldig mel 

Reportasje om bonden Johan Swärd, i Gran på Hadeland. 

Landbruk og klima 

Thomas Cottis 

Ingen teori uten praksis 

Silje Wiik Nielsen 

Genmodifisert mat 

Bell Batta Torheim 

Hvorfor blir ikke fattige land rike av å eksportere mat? 

Erik Reinert 

...............................................................................................................................06 

........................................................................................................................................................10 

.................................................................................................................14 

.........................................................................................................................................................18 

.........................................................................................................................................................24 

........................................................................................................................................28 

............................................................................................................................................36 

.............................................................................................................................................................................38 

..................................................................................................................................................42 

.......................................................................................................................................................................48 

.................................................................................................................................................................52 

.....................................................................................................................................................56 

................................................................................................................................................................60 

..................................................................................64

Norsk jordbruk 

– internasjonal 

solidaritet 

Matjorda og utmarksbeitene kan ikke flyttes. Jordbruket vil 

alltid måtte være basert på stedfaste naturressurser. 

EFFEKTIVISERINGEN KAN SKJE ved økt forbruk av fossil 

energi, og rovdrift på naturen, eller gjennom nye, bedre metoder 

som er basert på hvordan økosystemene fungerer. Arealbehovet kan 

vi enten fylle ved å hugge regnskog, eller ved å ta i bruk norske naturressurser, 

for eksempel i utmarka. 

Natur og Ungdom mener at et spredt, mangfoldig jordbruk er en 

viktig del av løsninga på vår tids største utfordringer – sult, klimaendringer 

og tap av biologisk mangfold. Å dyrke mat i Norge, basert på 

lokale ressurser, er solidarisk og miljøvennlig. 

Jordbrukspolitikken gjør imidlertid at vi blir stadig mer avhengige 

av kraftfôr som for en stor del består av korn og soya produsert i 

andre land. For verdens matforsyning og miljøet er det samme om 

vi importerer kylling eller kyllingfôr. Derfor har vi kalt artikkelsamlinga 

vår importerte åkrer. Vi har møtt bønder som prøver å drive 

et mest mulig miljøvennlig og lokalbasert landbruk. Årsaker og alternativer 

blir belyst i flere gode artikler, blant annet av statsviteren 

Svenn Arne Lie og bonden Ole Jacob Christensen. 

SELV OM DET vil måtte produseres mer mat i framtida, er dagens 

store problem hvordan den fordeles. De som sulter mangler stort sett 

penger til å kjøpe mat. Camilla Sæbjørnsen i Spire og Aksel Nærstad 

i Utviklingsfondet er blant de som har skrevet om hva som skal til for 

at maten blir fordelt bedre. Helene Bank og Kaare Bilden har diskutert 

internasjonal handelspolitikk. 

Vi blir flere mennesker, og de som nå er fattige vil etter hvert som 

velstanden vokser, ønske mer kjøtt på menyen. Derfor må jordbruket 

i verden produsere mer mat de neste tiårene. Men like viktig er det 

å se på hvordan maten blir utnytta. Enorme mengder mat blir kasta. 

Derfor har vi møtt Børge Roum, som lever godt på andres søppel. 

JORDBRUKET STÅR GLOBALT for 

omkring 13 prosent av klimagassutslippene. 

I Norge er andelen åtte prosent. 

Da sier det seg selv at jordbruket må ta 

sin del av ansvaret. Jordbruket er også en 

av verdens største trusler mot naturen. 

Enorme regnskogarealer hugges for å 

gjøre plass til plantasjer. Thomas Cottis 

– bonde og høgskolelektor, har skrevet 

om hvordan jordbruket kan bli mer 

miljøvennlig. 

DET TRENGS EN ny jordbrukspolitikk. 

Vi har ingen ferdigspikra løsning, 

her har vi samla noen gode innspill til 

debatten som trengs. Både landbruket, 

akademia, miljøbevegelsen og solidaritetsbevegelsen 

er representert. 

Artikkelsamlinga har blitt til ved hjelp 

av frivillig innsats. Takk til alle som har 

skrevet eller stilt opp i reportasjene. Takk 

til Malin Jacob, Mailiss Solheim, Irja 

Frydnelund og Svein Joar Husjord, som 

har vært i redaksjonsgruppa. Takk til 

Natur og Ungdoms jordbruksutvalg, og 

alle andre som har bidratt med gode innspill. 

Takk til Utviklingsfondet, Nettverk 

for GMO-fri mat og fôr, Norsk Landbrukssamvirke 

og Aktiv Ungdom, for 

penger til trykking og lanseringsseminar. 

Øyvind Aukrust og Silje Wiik 

Nielsen, Redaktører 

0 5

0 6 

Soya – industrilandbr 

I 1950 produserte en norsk gjennomsnitts-ku 3000 

liter melk i året. 20 år senere var ytelsen steget til 

5000 liter. Fra 1980 til 2000 lå ytelsen på rundt 6000 

liter, og i dag er den på rundt 7000 liter. En lignende 

utvikling har vi sett i hele Europa. Hvordan har dette 

vært mulig? 

OLE JACOB CHRISTENSEN 

Ole Jacob Christensen er småbruker og 

driver gården Vikabråten i Valdres. Han er også 

medlem av internasjonalt utvalg hos Norsk 

Bonde- og Småbrukarlag. 

Avlsarbeid er naturligvis en forutsetning 

for denne utviklingen, men like viktig er 

det at dagens melkeku får helt andre typer 

fôr enn det man brukte for eksempel i 1950. 

50-tallskua, som kyr til alle tider, åt i hovedsak 

gress den fant på beite, eller i form av 

høy eller silofôr. Dagens ku kan ikke klare 

seg med slik fôring. 

40% av det kua eter er kraftfôr som består 

av korn og oljevekster. I utgangspunktet er 

ikke drøvtyggere skapt for å fordøye slikt fôr. 

Den viktigste grunnen til at menneskene 

gjennom årtusener har holdt kyr, sauer og 

geiter, er at de kunne omsette gress og løv 

til menneskemat. De skulle ikke konkurrere 

med mennesket om matfatet.

ukets motor 

Soyabønner og soyaolje. 

FOTO: Flickr/Anthony Pang 

Mer mat til dyr 

Drøvtyggere som storfe og småfe har fire 

mager, mens gris og fjærfe bare har én. Gris 

og fjørfe har vært nyttige husdyr siden de 

kunne utnytte matavfallet fra husholdningene, 

og korn av dårlig kvalitet. I dag er også 

disse husdyra blitt direkte konkurrenter med 

menneskene om maten. 

Totalt går 40% av verdens kornproduksjon 

og 75% av soyaproduksjonen til husdyrfôr. 

Kornet skaffer konsentrerte kalorier, 

mens soyaen skaffer protein. Økt bruk av 

slikt fôr holdes fram som en mulighet til å 

gjøre norsk landbruk billigere og mer effektivt. 

Ved å basere husdyrholdet på innkjøpt 

kraftfôr, løsriver man produksjonen fra ar- 

@ 

Ensidige monokulturer er 

en trussel mot miljøet. Soyadyrkingen 

i Brasil og Argentina 

foregår i stor grad på nyvunnet 

land der det tidligere var 

regnskog eller savanne. 

ealet. Det er arealet, slik det ligger spredt, ofte bratt og i dårlig klima, 

som gjør at det koster mer å produsere mat i Norge enn i mange andre 

land. Men driver vi da landbruk? Produserer vi fortsatt mat i Norge 

hvis dyra våre eter mer og mer importert fôr? Er det noen vits i å produsere 

egg, kjøtt og melk i Norge hvis dyra våre eter fôr fra Brasil? 

Problemstillingen er det samme for jordbruket i hele Europa, og i 

økende grad i Kina: Vi eksternaliserer - flytter ut, selve grunnlaget for 

matproduksjonen, samtidig som vi intensiverer produksjonen. Tilgangen 

på billig proteinråstoff er selve motoren i denne utviklingen, 

og den viktigste råvaren som gir billig og protein er soya. Uten soya 

hadde vi ikke kunnet tredoble kyllingproduksjonen i Norge på få tiår, 

og uten soya kunne ikke melkekyrne gitt 7000 liter melk. 

Økt importavhengighet 

Hva er så galt med soyaplanten? Naturligvis ingen ting – det er den 

bruken vi gjør av den som er problematisk: 

Hverken Norge eller de fleste land i Europa kan dyrke soya. Den 

soyaen vi bruker i husdyrfôret må derfor importeres. I praksis betyr 

dette at vi svekker vår egen selvforsyning. Totalt er selvforsyningsgraden 

korrigert for importert fôr, senket til under 40% (36% i 2011), 

og for kjøtt ligger den på 70%, for egg på 55%, og for melkeprodukter 

på ca. 80%. Årlig økte kraftfôrforbruket med 5% fra 1999 til 2009, og 

økningen har nesten utelukkende blitt dekket ved import. Det norske 

kornarealet går ned mens avlingene pr. dekar stagnerer, og produksjonen 

av norsk planteprotein synker. 

Alle partene på Stortinget forsikret i vår, både i forbindelse med behandlingen 

av Landbruksmeldingen og jordbruksoppgjøret, at de ønsket 

å øke norsk matproduksjon. Det er viktig å merke seg at hverken 

regjeringspartiene eller opposisjonspartiene forpliktet seg til at dette 

skulle skje basert på norske ressurser. Tvert imot: Fortsatt nedlegging 

av bruk og brakklegging av areal vil måtte føre til lavere norsk mat- 

forts. 

0 7

0 8 

produksjon og økt import av mat og fôr. 

Grunnen til at soya er blitt en nøkkelfaktor 

i industrialiseringen av verdens husdyrhold, 

er naturligvis at soyaprotein er 

billig, og det er billig fordi produksjonen 

er industriell. De store soyaplantasjene i 

Argentina, Brasil og USA er endeløse monokulturer, 

og verdens soyaproduksjon har 

eksplodert fra 50 millioner tonn i 1970 til 

over 200 millioner tonn i dag. Problemene 

knyttet til slike monokulturer er mange. 

– «Vi sluttet alle å produsere mais, solsikker 

og grønnsaker. Vi sluttet å drive vekselbruk. 

I realiteten gikk vi produsenter inn 

i en felle, og vi ser at jorda vår blir ødelagt», 

forteller den argentinske bonden Hector 

Barcheta til jornalisten Marie-Monique 

Robin i filmen Le soja de la faim (http:// 

www.mariemoniquerobin.com/crbst_24. 

html ). Barcheta setter her fingeren på flere 

av de negative sidene ved soyadyrkingen: 

Soya for eksport utkonkurrerer produksjon 

for lokale behov. 60% av jorda i Argentina 

brukes i dag til dyrking av soya! I Brasil 

er andelen 35%. Ensidig dyrking, altså 

uten vekstskifte, utarmer jorda. 

Et sårbart landbruk 

Derfor trengs det store mengder sprøytemidler. 

Fordi dyrkingsfeltene er store 

(stordriftsfordeler skal presse kostnadene 

ned), sprøytes det gjerne fra fly, noe 

som i mange tilfeller også forurenser omkringliggende 

bebyggelse. Mye av sprøytemidlene 

forsvinner i vassdrag, og dosene 

må være høye på grunn av det lave presisjonsnivået. 

For å tilpasse produksjonen til industriell 

drift, er det utviklet en rekke genmodifiserte 

soyasorter. Ca. 70% av verdens soyaavlinger 

er genmodifiserte! 

Lite nyttig lokalt 

Soyadyrking for eksport gir få lokale ringvirkninger. 

Stordriftsmodellen med massiv 

bruk av sprøytemidler, genmodefiserte 

planter og maskiner, gjør at lite av fortjenesten 

blir igjen til lokale bønder. Stort sett 

dyrkes soya på store gods der arbeidskraften 

lønnes lavt og bare hyres inn i såings- og 

@ 

Men driver vi da fortsatt landbruk? 

Produserer vi fortsatt 

mat i Norge hvis dyra våre eter 

mer og mer importert fôr? Er 

det noen vits i å produsere egg, 

kjøtt og melk i Norge hvis dyra 

våre eter fôr fra Brasil? 

innhøstingssesongen. I Brasil regner man med at 1000 dekar soyaland 

bare gir to arbeidsplasser. I delstaten Mato Grosso der Norge 

henter sin soya, trengs det 2000 dekar soya for å gi en arbeidsplass, 

mens 150 dekar er nok til å fø en småbruker med familie ved allsidig 

drift. Soyaproduksjonen går inn i en jordbruksstruktur der 1% 

av bøndene eier 47% av jorda! 

Miljøproblemer 

Ensidige monokulturer er en trussel mot miljøet. Soyadyrkingen 

i Brasil og Argentina foregår i stor grad på nyvunnet land der 

det tidligere var regnskog eller savanne (cerrado). Nydyrking er 

naturligvis ikke negativt i seg selv, men måten dette har foregått 

på – og som er er en forutsetning for industriell stordrift – har ført 

til utarming av det biologiske mangfoldet både i jordbruket og i 

naturen rundt), og til store utslipp av klimagasser. 

I motsetning til hva man har trodd er både reduksjonen i biologisk 

mangfold og utslippet av klimagasser like stort ved ryddig av 

savanne som av regnskog. Totalt sett kommer nærmere 20% av de 

menneskeskapte klimagassene fra slik nydyrking. På lengre sikt vil 

store dyrkingsfelt ofte vise sterk nedgang i organisk materiale i jord 

og synkende fruktbarhet. Jorda vil tåle mindre tørke samtidig som 

avskogingen vil føre til mindre nedbør. Det er et paradoks at Norge 

på den ene siden bevilger milliarder til bevaring av regnskog, mens 

vi øker importen av soya til husdyrfôr. 

70% av verdens soyaåkre er genmodifisert. Lokalt er dette et 

problem fordi genmodifiserte planter ofte er genmodifisert for å 

tåle mer sprøytemidler – hvis de ikke er modifisert for å lage giftstoffer 

selv! Bøndene kan miste retten til å bruke eget såfrø siden 

gm-frø er patentert. I USA og Canada kan derfor soyadyrkere ikke 

bruke såfrø av egen genmodifisert avling, mens både argentinsk og 

brasiliansk rett har gitt bøndene medhold i rettsaker som det gigantiske 

genmodifiseringsselskapet Monsanto. 

For land som importerer soya, blir det vanskeligere og vanskeligere 

å sikre seg ren vare. Norge og EU har derfor bestemt at mat og 

fôr som inneholder opp til 0,9 % genmodifisert materiale skal regnes 

som GMO-fritt – selv om det kan spores ved under 0,1%. Dette 

gjelder også økologisk landbruk. Verken EU eller Norge pålegger 

matindustrien å merke husdyrprodukter fra dyr som har spist genmodifisert 

fôr, men Frankrike har nylig åpnet for en frivillig merk-

ing av husdyrprodukter fra dyr som ikke 

har fått slikt fôr. 

Skal Norge også i framtida ha et GMOfritt 

landbruk, tyder alt på at vi må fase 

ut bruken av soyaprotein i husdyrfôret. I 

praksis er dette bare mulig hvis vi stopper/ 

reverserer arealnedgangen i norsk landbruk 

samt at vi tar mer av utmarka i bruk 

til beite. Ubenyttet utmarksbeite utgjør 

ca 2/3 av importert kraftfôr regnet som 

næringsverdi (fôrenheter). Totalt sett må 

vi derfor redusere kjøttforbruket vårt noe. 

Helsemessig vil dette være en fordel, ikke 

minst fordi husdyrprodukter produsert på 

beite har en bedre balanse mellom omega-3 

og omega-6-fettsyrer enn kjøtt og 

melk produsert med mye kraftfôr. 

Lokalt forbruk 

Soyaplanten er så anvendelig at den er blitt 

for populær! Presset for å dyrke mer soya 

vil antagelig fortsette. Årlig øker Brasil sin 

soyaproduksjon med ni prosent. Ved siden 

av fôr til husdyr, kan soya brukes til energiproduksjon, 

og hvis man lykkes med 

genmodifisering; til fiskefôr. De fire første 

punktene er gode grunner for å motstå 

dette presset. I tillegg kommer at eksport 

av mat og fòrmidler innebærer en forflytning 

av næringsstoffer, altså et brudd i 

lokale økologiske kretsløp. I hovedsak bør 

derfor fôr og mat forbrukes i nærheten av 

der de produseres, slik at avfallstoffene 

i møkk og kompost, kan føres tilbake til 

jorda. 

Verden vil dyrke soya i framtida – i store 

mengder. Og det trengs! Akkurat som vi 

vil dyrke, ris, hvete, bygg og poteter. Problemene 

oppstår på grunn av måten vi produserer 

på, måten vi bruker råvarene på 

(det går i gjennomsnitt 7 kalorier i form 

av planter til å produsere 1 kalori i form av 

kjøtt), reduksjonen i antall arter vi dyrker 

og måten vi fordeler mat og fôr på. 

Ole-Jacob Christensen, 

småbruker 

Soyaplante. 

FOTO: Wikipedia Commons 

0 9

1 0 

OLE JACOB CHRISTENSEN, 

driver småbruket Vikabråten i Valdres 

På naturens 

premisser 

– Det er ikke noe poeng for oss å drive mest mulig 

gammeldags. Man må ha en mekanisering som passer 

til arbeidet. Hadde vi hatt flere kyr ville vi også skaffa 

oss melkemaskin, men med bare fire kyr fungerer det 

helt fint å melke for hånd, sier Ole Jacob Christensen. 

TEKST: Øyvind Aukrust 

Ole Jacob og Kona Yvonne Tonnaer 

driver småbruket Vikabråten i Valdres, 

med fem kyr, en arbeidshest og en katt. 

I tillegg er de i ferd med å bygge opp 

en solbærproduksjon, og de har frukt, 

bær og ved til eget forbruk. Melka blir 

til ost, og kjøttet blir til spekepølser. 

Alt selges direkte til forbruker. De 

driver økologisk, uten kunstgjødsel 

og sprøytemidler. Behovet for fôr blir 

nesten dekka med gresset på småbruket 

og setra. 

Hesten gjør det meste av tungarbeidet, 

som å pløye og kjøre høy. 

Dermed klarer de seg også uten traktor. 

Til det lille av arbeidet hvor en 

traktor er påkrevd, leier de inn naboen. 

– Vi trenger nesten ikke kjøpe fôr 

til dyra. Problemet på mange andre 

gårder, er at de har flere dyr i forhold 

til hva naturen rundt gården kan gi av 

for, sier han. 

Han mener det er et grunnleggende 

problem for landbruket at man har 

gjort seg stadig mer avhengig av investeringer. 

Produksjonen blir mer og

mer industriell. Dermed blir det dyrere å drive landbruk, og man 

må produsere mer for å dekke kostnadene. For å øke produksjonen 

brukes store mengder kunstgjødsel, sprøytemidler og importert 

kraftfôr. Norsk kjøttproduksjon blir stadig mer basert på landbruket 

i Brasil. 

Variert produksjon 

På Vikabråten prøver de så godt som mulig av det naturen lokalt 

kan tilby. Ole Jacob og Yvonne tok over gården i 1992. De hadde 

begge akademisk utdanning, men ønska å gjøre noe praktisk. 

Yvonne har utdannelse i pedagogikk, og Ole Jacob har studert 

Idéhistorie, sosiologi og fransk. 

– Vi trives veldig godt med denne måten å leve på. Gården binder 

oss jo opp, men samtidig har vi en enorm frihet til å utforme 

vår egen arbeidshverdag. Vi slipper å måtte skufle oss ut med en 

bil hver morgen. Vi har nye utfordringer hver dag, og det er tilfredsstillende 

å skape noe håndfast. Det er interessant å drive jord- 

@ 

Vi foredler alt selv. Det gir 

mye bedre inntekter enn om vi 

skulle levert til meieri og slakteri. 

Men det er mye arbeid, 

og gjør at vi vanskelig kan ha 

noen fast jobb ved siden av. 

bruk, forteller Yvonne. 

Utenom gårdsarbeidet arrangerer 

de blant annet franskkurs, og de har 

begge frivillige verv i Norsk Bonde- 

og Småbrukarlag. Gjennom Bonde- 

og Småbrukarlaget er Yvonne for 

tida med og lager en bok om kvinner 

i landbruket. Yvonne er leder for det 

internasjonale utvalget deres. 

Ved å lage egen ost og egne spekepølser 

får de en inntekt som gjør 

det mulig å ikke ha noen fast jobb ved 

siden av gården. 

– Vi foredler alt selv. Det gir mye 

bedre inntekter enn om vi skulle levere 

til meieri og slakteri. Men det er 

mye arbeid, som gjør at vi vanskelig 

kan ha noen fast jobb ved siden av. 

Inntektene er lave i forhold til hva 

man tjener i en nesten hvilken som 

helst annen jobb. Dermed blir dette 

for de spesielt interesserte, sier Ole 

Jacob. 

Stordriftsideologi 

Når Ole Jacob og Yvonne driver et 

slikt landbruk som de gjør, er det på 

tross av landbrukspolitikken. Små 

gårder blir lagt ned, og de gårdene 

som er igjen blir stadig mer industrielle. 

– Hadde vi fulgt politikken, ville vi 

jo lagt ned for lenge siden. Produksjonstilskuddene 

har blitt dreid bort 

fra små bruk til de største. For å få 

støtte til å investere må man gjerne 

satse veldig stort, sier Ole Jacob. 

Som eksempel nevner han at Innovasjon 

Norge har nedre grenser for 

forts. 

1 1

1 2 

hvor mye investeringer de støtter kan 

koste. Grensene varierer fra fylke til 

fylke, men ligger ofte på flere hundre 

tusen. Dermed vil man for eksempel 

gjerne kunne få støtte til å bygge nytt 

fjøs for flere millioner, men ikke til å 

vedlikeholde det eksisterende. 

– Det er vanskelig å få støtte fra Innovasjon 

Norge til mindre prosjekter. 

Bøndene tar jo signalene, og planlegger 

med tanke på hva støtteordningene legger 

opp til. Dermed bygger man heller 

nytt enn å pusse opp en slitt bygning. 

– Kanskje kunne bøndene i stedet fått 

en bestemt sum til å investere når de 

overtar et bruk, som står i forhold til 

arealet, etter å ha lagt fram en driftsplan? 

Da hadde det vært større rom for 

at man kunne drive på en måte som er 

fornuftig ut fra forholdene. Det handler 

ikke om å være imot effektivisering og 

modernisering, men at landbruket må 

stå i forhold til naturressursene. Innovasjon 

Norge har støtta kjempefjøs der 

det er meninga at kyrne skal gå inne 

hele året. Når det nå kommer et krav 

om at alle kyr skal luftes på sommeren, 

skaper det store problemer. Å få kyrne 

ut på beite er umulig, siden det ikke er 

store nok arealer rundt gårdene, sier 

Ole-Jacob. 

Når en bonde har tatt opp et millionlån 

trengs helt andre inntekter enn 

hva som er nødvendig på Vikabråten, 

for at det skal kunne nedbetales. 

– De som bygger store fjøs må få 

mest mulig ut av hver ku, sier Ole Jacob. 

- Siden korn og soya inneholder 

mer konsentrert energi enn gras, bruker 

de det i stedet. Dessuten bygges fjøs 

ofte for mange flere dyr enn det kan 

produseres fôr til lokalt. Dermed må 

man bruke større mengder kraftfôr. 

@ 

De som bygger 

store fjøs må få 

mest mulig ut av 

hver ku. 

Trenger flere bønder 

Store deler av norsk landbruk består av små gårder, som har begrensa 

potensial for å effektiviseres, med mindre man øker forbruket 

av importert fôr. Ole Jacob mener at det ikke hadde fungert 

godt å drive Vikabråten mye større. 

– Det hjelper ikke oss om vi har ubegrensa melkekvoter. Det 

er uansett naturgrunnlaget som begrenser hvor mye vi kan produsere. 

Regjeringa har sagt at matproduksjonen skal økes i takt 

med befolkningsveksten. Skal det være mulig trengs det flere 

bønder. 

Han forklarer at når det gjelder å få mest mulig mat ut av naturressursene, 

kan landbruket like gjerne ha stordriftsulemper som 

stordriftsfordeler. Når han og Yvonne flytta til Vikabråten var det 

ingen som bodde på gården. Jordene var utleid til en nabo. Fordi 

en bonde vanskelig kan rekke over og vedlikeholde veldig store arealer, 

som er spredt på små lapper forskjellige steder, var produks-

jonen per areal lav. 

– Det var jo nesten ingen produksjon. 

Jorda ble hverken gjødsla eller kalka. 

Det gikk bare noen dyr på beite der en 

stund om sommeren. 

Han mener også det er et problem at 

forskjellige typer produksjon blir sentralisert 

til forskjellige deler av landet. 

– Mange husdyrbønder blir ikke kvitt 

møkka si, siden arelene er for små. Samtidig 

pøser bøndene i kornregionene på 

med kunstgjødsel. Hvis samme bonde 

hadde produsert korn og hatt husdyr, 

ville det vært mye lettere å utnytte ressursene, 

sier Ole-Jacob. 

Når noen slutter kan det dessuten fort 

dra andre med seg. 

– Bøndene vil være i et fagmiljø og ha folk rundt seg. Når gårder 

legges ned og slås sammen, og det blir færre bønder, blir det også 

mindre interessant å bo på bygda. 

Krever pågangsmot 

I sesongene med mest arbeid, har de folk på besøk, som er med og 

jobber mot å få kost og losji. 

– Skal man drive slik som her er det nødvendig med stor pågangsmot, 

sier Yvonne. - Man må skaffe seg kunnskaper selv, 

gjennom for eksempel å møte gamle folk, jobbe på andre gårder 

og å gå på ystekurs. 

Man kan ikke ha penger som motivasjon. 

– Vi trives med dette, men man skal nok være litt spesielt interessert. 

Landbrukspolitikken kan ikke baseres på bøndenes idealisme, 

sier Ole Jacob. 

1 3

1 4 

Matsuverenitet – lokal 

Matsuverenitet betyr at hvert land skal ha rett til å 

produsere mat for egen befolkning, basert på sosialt og 

økologisk bærekraftig bruk av lokale ressurser. 

CAMILLA SÆBJØRNSEN 

Camilla Sæbjørnsen er med i Spires matutvalg 

og studerer på Universitetet for miljø og 

biovitenskap i Ås 

Begrepet matsuverenitet ble lansert av La Via Campesina for 

snart ti år siden, som et alternativ til neoliberal politikk. La Via 

Campesina er et globalt nettverk av organisasjoner for småbønder 

som vil sette hensynet til matforsyning og miljø framfor snevre 

økonomiske hensyn. 

Dagens politikk prioriterer internasjonal 

handel. I stedet for å utslette sult, har 

denne politikken sørget for å styrke det 

industrialiserte landbruket. Ved siden av å 

flytte makten over maten fra forbrukere og 

bønder, til internasjonale selskaper, har det 

ført til at mye av den kulturelle, genetiske 

og miljømessige arven er gått tapt. 

Matsikkerhet og matsuverenitet 

Matsikkerhet er en situasjon der alle mennesker 

til enhver tid har tilgang til sikker, 

næringsrik og kulturelt akseptabel mat, i 

store nok kvanta til at man kan leve et sunt 

og aktivt liv. Begrepet dekker imidlertid 

ikke temaer som hvor maten kommer fra,

makt over maten 

FOTO: Flickr 

hvem som produserer den eller under hvilke forhold maten er blitt 

dyrket. Her kommer matsuverenitet inn. Matsuverenitet konkretiserer 

hvordan matsikkerhet kan oppnås på en sosialt og økologisk 

bærekraftig måte. 

I dagens globale matregime er det i stor grad de tyngste økonomiske 

og politiske aktørene som sitter med makta. Uoversiktlige og store 

strukturer gjør medvirkning vanskelig for andre aktører. Matsuverenitet 

plasserer makta over maten der den hører hjemme – hos de som 

dyrker og spiser den. 

Utelukker ikke handel 

Matsuverenitet står ikke i motsetning til handel, men innebærer at 

folk og land må ha rom til å drive en politikk som sikrer deres egen 

befolkning mat, før de eksporterer mat. Matsuverenitet setter altså internasjonal 

handel i andre rekke, men gjør det ikke overflødig. En slik 

politisk tilnærming sikrer folk tilgang på mat, samtidig som handel 

sikrer et mangfold av varer å velge mellom. Det kan også gi inntektsmuligheter 

der man på en bærekraftig måte kan produsere mer enn 

hva som er nødvendig til lokalt forbruk. 

Begrepet innebærer ingen rett til å subsidiere eksport. Eksportsubsidier; 

at rike land støtter overproduksjon av matvarer, og eksporterer 

dem til under den prisen andre land selv kan produsere for, fører til 

store problemer, både økonomisk og miljømessig. Det er mange eksempler 

på at billig, subsidiert mat fra USA og EU har ødelagt lokalt 

landbruk i fattige land. Dermed mister bøndene og de som jobber i 

foredlingsindustrien levebrødet sitt. Dessuten fører industriland- 

@ 

Matsuverenitet står 

ikke i motsetning 

til handel, men innebærer 

at folk og 

land må ha rom til 

å drive en politikk 

som sikrer deres 

egen befolkning 

mat, før de eksporterer 

mat. Matsuverenitet 

setter altså 

internasjonal handel 

i andre rekke, 

men gjør det ikke 

overflødig. 

bruket, som gjør en slik storstilt eksport 

mulig, til omfattende miljøproblemer. 

Hvis matsuverenitet hadde utviklet 

seg til å bli et globalt prinsipp, ville utviklingsland 

kunne eksportere til verdensmarkedet 

under rettferdige forhold, 

fordi eksportsubsidiene hadde opphørt. 

Et lokalt tilpassa jordbruk 

En av hovedtankene bak matsuverenitet 

er at jordbruket best mulig skal kunne 

tilpasses lokale forhold. Den strukturelle 

utviklingen i jordbruket henger sammen 

med en økonomisk stordriftslogikk som 

følger av at landbruket blir underordnet 

den globale storkapitalen. Endringen i 

maktkonsentrasjon og fokus som følger 

av matsuverenitet, gjør det mulig med et 

større mangfold. 

forts. 

1 5

1 6 

Overdreven industrialisering i landbruket har gått på bekostning 

av miljø og matsikkerhet. Enorme monokulturer er sårbare overfor 

skadedyr og insekter, og krever dermed omfattende bruk av 

sprøytemidler. De stiller krav om kjøring over store områder med 

tunge maskiner, og er mer avhengig av kunstgjødsel enn mindre 

gårder, der man dyrker flere arter og sorter. 

I tusenvis av år har landbruket produsert mat ved bruk av lokale, 

fornybare ressurser. Dagens industrilandbruk er fullstendig avhengig 

av maskiner, kunstgjødsel, drivstoff og sprøytemidler, som består av, 

eller produseres ved hjelp av, fossil energi. 

Avskoging står for en betydelig andel av verdens klimagassutslipp. 

Det skyldes at jordbruksområder blir utvida for at man skal kunne 

produsere mer kjøtt og biodrivstoff. Landbruk er i dag den viktigste 

årsaken til avskoging globalt. 

Skal det kunne produseres nok mat, på en måte som er miljøvennlig 

og basert på lokale ressurser, er matsuverenitet en forutsetning. 

Land, lokalsamfunn og bønder må få ta i bruk de virkemidlene de 

trenger for å kunne nyttiggjøre seg metoder som fungerer lokalt, og 

drive i en skala tilpasset lokale forhold. Disse metodene kan ikke 

nødvendigvis konkurrere mot en global økonomi med frihandel. 

Matsuverenitet på lokalt og globalt nivå 

I dagens mediebilde er det ofte diskusjoner rundt norsk landbruk. 

Hvilken retning vi burde fokusere på; store versus mindre bruk, konvensjonelt 

versus økologisk landbruk. Hvilken plass har matsuverenitet 

i denne diskusjonen? 

På starten av 1990-tallet, etter kommunismens fall og Sovjets tilbakegang, 

kom Cuba i en politisk situasjon der de mistet over 70 

% av all importen av kunstgjødsel og sprøytemidler. Cuba ble nødt 

FOTO: Braden Gunem / Flickr 

til å tenke nytt innen landbruk. De samlet 

sammen bønder med landbruksbakgrunn 

og mobiliserte enorm landbrukskunnskap 

for å finne ut hvordan de skulle fø sitt 

eget folk. Fordi fremtiden var uviss, var de 

helt avhengige av å bruke naturressursene 

sine på en bærekraftig måte. Omfattende 

kunnskap ble overført mellom bøndene, 

og matproduksjonen økte. Dette har gjort 

Cuba til et godt eksempel på matsuverenitet 

i praksis. 

Kompensert for kraftfôret som importeres, 

er Norge 40 prosent selvforsynt med 

mat. I dag har vi kjøpekraften til å importere 

mat hvis vi ikke klarer å produsere nok selv, 

og har dermed ingen problemer med å oppfylle 

kravet til matsikkerhet for egen befolkning. 

Hvordan vi driver vårt eget jordbruk 

påvirker imidlertid andre lands evne 

til å gjøre det samme. Hvis Norge etterspør 

soyaolje fra Brasil, vil monokulturene forbli 

slik de er i dag. Vi kan kontrollere egen matforsyning 

ved å produsere mer av maten i 

Norge basert på egne ressurser. 

Hvert år importerer vi 800 000 tonn 

kraftfôr som legger beslag på 2,5 millioner 

dekar jord i utlandet. Tall fra Norsk Institutt 

for landbruksøkonomisk forskning viser at 

Norge historisk sett aldri har hatt så lave

tall som 1,75 dekar fulldyrka areal per innbygger. 

Er det forsvarlig av Norge å øke 

importen samtidig som det norske jordbruksarealet 

går ned? Food and Agriculture 

Organization (FAO) i FN sier vi må øke 

produksjonen av mat for å fø fremtidens 

befolkning. 

I Norge kan vi utnytte utmarksbeitene 

bedre og skape en mer bærekraftig produksjon. 

I utviklingsland vil en økt satsning og 

tilrettelegging for bærekraftig, småskala 

jordbruksdrift kunne øke produksjonen av 

mat, og løfte flere millioner ut av fattigdom 

og sult. Tall fra Utviklingsfondet viser at 70 

% av verdens matvareproduksjon kommer 

fra bønder med under 2 hektar med land 

og disse gårdene produserer mer mat per 

hektar enn industrialisert jordbruk. 

I matsuverenitetsprinsippet erkjenner 

man verdien som ligger i lokalkunnskapen 

bønder besitter. Den tradisjonelle kunnskapen 

gir viktig innsikt hvordan man kan 

drive et fremtidsrettet jordbruk. Gjennom 

generasjoner har småbønder utviklet ulike 

arter som er tilpasset det lokale klimaet 

og de bruker frøene de selv produserer. 

I industrielt landbruk mister man denne 

lokalkunnskapen fordi målet er en stor 

produksjon med effektive frø, som nettopp 

på grunn av effektivisering utvikles i laboratorier. 

Internasjonale avtaler må sikre et 

marked for matvarer som er rettferdige og 

fremmer miljøansvar. 

@ 

I matsuverenitetsprinsippet 

erkjenner man verdien som 

ligger i lokalkunnskapen 

bønder besitter. 

Den tradisjonelle kunnskapen 

gir viktig innsikt hvordan 

man kan drive et fremtidsrettet 

jordbruk. 

Retten til mat 

Retten til mat er en rett til å få realisert matsikkerhet, og befestes 

gjennom menneskerettigheter. Mens Retten til Mat (RtF) er underlagt 

internasjonale lover, har matsuverenitet oppstått grunnet politisk 

vilje til forandring i den politiske organisasjonen La Via Campesina. 

FNs spesialrapportør for retten til mat, Olivier De Schutter, har 

sagt at ”matsuverenitet bør betraktes som en alternativ modell for 

landbruk og handel med landbruksprodukter, for å oppfylle statens 

forpliktelser til å respektere, beskytte og oppfylle retten til mat”. 

Selv om retten til mat er en menneskerett, sulter 800 millioner 

mennesker, og hver dag dør 24 000 av sult eller sykdommer. 75 

prosent av menneskene som sulter lever i land med matoverskudd. 

Mer enn en milliard mennesker har ikke tilgang på rent vann. 

Det er mulig å overvinne verdens sultproblemer. I dag har verden 

nok mat – problemet er at den ikke blir fordelt til alle. I fremtiden 

kan problemet bli mer uhåndterlig: Økt befolkning og synkende 

matproduksjon kan føre til at sultproblemene ikke skyldes skjev 

fordeling, men også mangel på mat. Dette gjør det bare viktigere å 

ha et spredt, mangfoldig landbruk over hele verden, basert på lokale 

ressurser. 

1 7

1 8 

MODELLBØNDER i MALAWI, 

arbeider for å gjøre landbruket mer produktivt. 

Matsikkerhet 

i Malawi 

Malawi er et av verdens fattigste land og av de tettest 

befolkede i Afrika. Landskapet er grønt og tilsynelatende 

frodig, men under jordskorpa er jorda utpint og Malawi 

sliter med matsikkerheten. 

TEKST: Siv Helen Strømland 

Malika holder fram eksempelet på en 

mais som ikke har fått nok vann og 

næring. Dette er hva mange bønder 

opplever. 

Matsikkerhet har man når all mennesker 

til enhver tid har tilgang til nok, 

trygg og sosialt akseptabel mat. Når 

dette oppnås uten å skade miljøet har 

man sikret bærekraftig matsikkerhet. 

Matproduksjonen i Malawi må økes, 

men like viktig er det at alle sikres tilgang 

på det som produseres. Med riktige 

løsninger kan matsikkerheten ivaretas, 

med et miljøvennlig landbruk, 

basert på lokale naturressurser. 

Gjennom modellbondeprosjektene 

til Utviklingsfondet, sprer småbønder 

kunnskap til andre småbønder om hvordan 

man kan skape et robust, miljøvennlig 

landbruk basert på lokale ressurser. 

Prosjektet står i motsetning til andre 

prosjekter, hvor man har satsa 

på industrialisering med innkjøpte 

innsatsfaktorer, som kunstgjødsel og 

sprøytemidler. Ved siden av å være 

miljøvennlig, bidrar de lokalbaserte 

driftsmåtene til å gjøre bøndene økonomisk 

uavhengige. 

Dyrker mat, men sulter likevel 

Som i mange andre utviklingsland

Fatima Chumayenda og modellbondekollega 

Margerita Niccolas viser frem 

Afrikansk potet i demonstrasjonsåkeren. 

er det ikke mangel på matprodusenter i Malawi. Over 80% av 

landets befolkning er tilknyttet jordbruket. Av dem er de fleste, ca 

85%, såkalte småbønder som driver selvforsyningsjordbruk. Men 

selv om de har åkeren rett utenfor døra, mangler de likevel mat. 

– Enkelt forklart har det ikke regnet når det skulle i år, forteller 

Milika om hvorfor matsituasjonen igjen ser ut til å bli kritisk for 

mange småbønder. 

Hun og mannen, Walter, har gjort 

bønder av seg etter at de gikk av med 

pensjon. Nå sitter de i skyggen av store 

trær på gården sin i Nkatha bay noen 

steinkast fra malawisjøen. Selv om de 

forts. 

1 9

2 0 

har det komfortabelt nok, møter Milika 

daglig mange bønder i lokalmiljøet som 

sliter med å få endene til å møtes. 

– Folk her er fattige. De har for eksempel 

ikke råd til å kjøpe frø av god 

kvalitet. Med det lille regnet vi har hatt i 

år er det mange som ikke får noe fart på 

avlingene sine hvis de ikke har kunnskap 

og kontakter. Da ender de opp sultne. 

Sånn er det bare, forteller Walter. 

De aller fleste bøndene i Malawi er 

prisgitt at regnet kommer til rett tid, skal 

de få mat. Regntiden varer normalt fra 

november til april, men endringer i klima 

har gjort det vanskeligere å planlegge. 

Bøndene har få alternative inntekstkilder 

så når avlingene svikter, har de færreste 

råd til å kjøpe den maten de trenger. 

Mange familier har ikke nok mat fra de- 

sember til mars. 

Deler ut frø og kunstgjødsel 

Malawis landbrukspolitikk fokuserer på å øke maisproduksjonen, 

med mål om å bli helt selvforsynt med mais. Myndighetene 

har satt i gang flere prosjekter for å effektivisere landbruket og 

bedre matsikkerheten. Et felles virkemiddel i disse programmene 

er subsidiering av såkalte innsatsvarer til landbruket, spesielt 

maisfrø og kunstgjødsel. Subsidiene har ført til bedre nasjonal 

matsikkerhet på på kort sikt, men distribusjon ut til den enkelte 

familie er vanskelig og matusikkerheten er fremdeles stor. 

Det meste av den dyrkbare jorda i Malawi har blitt mindre 

fruktbar på grunn av feil dyrkningsmetoder og overforbruk av 

kunstgjødsel. I tilegg er prisen på kunstgjødsel, som kreves i 

store mengder for å dyrke maisen, nesten fordoblet på få år. 

– Det kan bli et stort økonomisk problem for bøndene å være 

avhengig av kunstgjødsel. Selv om noen får gratis gjennom statens 

program, får de ofte ikke nok, og kanskje ikke i det hele tatt 

neste år. Da må de kjøpe selv, noe de i utgangspunktet ikke har

åd til, forteller Milika. 

Slik blir bøndene fanget i en ond sirkel hvor de må bruke 

kunstgjødsel de egentlig ikke har råd til for å få mat på kort sikt, 

og forblir fullstendig avhengige av lite bærekraftige subsidier på 

lengre sikt. 

Forbilledlige bønder 

Milika er en av mange modellbønder i programmet som Utviklingsfondets 

støtter i Malawi. Konseptet er ganske enkelt: 

Bruke lokale ressurser for å skape lokal utvikling. 

Bønder er ofte mer reserverte mot å lære fra såkalte tekniske 

eksperter som kommer utenfra. Modellbondeprosjektene bruker 

spesielt endringsvillige og engasjerte bønder som har fått opplæring 

i, og selv bruker, bærekraftige landbruksmetoder for å 

spre budskapet til andre bønder. De nye metodene som spres, 

bygger i stor grad på tradisjonell kunnskap som nyttes mer effektivt 

ved å settes i system og kombineres med nyere teknikker. 

Det overordnede målet for modellbondekonseptet er å bedre 

matsikkerhet og levekår på landsbygda. Konseptet har blitt 

@ 

Matproduksjonen 

i Malawi må økes, 

men like viktig er 

det at alle sikres 

tilgang på det som 

produseres. 

tatt opp av landbruksdepartementet i 

Malawi som en nasjonal strategi. Det 

er Mahara Nyirenda, Utviklingsfondets 

landbruksekspert ved Malawikontoret, 

glad for. 

– Med klimaendringer som påvirker 

landbruket på alle måter, er innføring 

av moderne landbruksteknikker den eneste 

løsningen. Denne typen kunnskap 

må spres, sier Mahara Nyirenda. 

– Det er her modellbøndene kommer 

inn i bildet. Det er de som er nøkkelen 

til å nå ut til bøndene som skal bidra til 

faktisk endring. 

Gamle planter gjenoppstår 

I landsbyen Kayandole, en times kjøretur 

fra hovedstaden Lilongwe, står en 

gruppe modellbønder ved en åker som 

ser ut som et stort lappeteppe. Det er her 

bønder fra området kommer for å se og 

lære nye teknikker. Og ikke minst for å 

få inspirasjon og kunnskap til å dyrke 

andre ting enn bare mais. Mange planter 

som ble dyrket tidligere, har gjennom 

årene blitt fortrengt til fordel for mais. 

Men stadig flere bønder ser fordelen 

med å dyrke en kombinasjon av ulike 

matplanter. Både for å være mindre 

avhengige av èn plante om den slår feil 

og for å variere kosten. 

– Bøndene vil gjerne lære å dyrke flere 

typer planter i åkeren sin. De er ikke motvillige 

i det hele tatt, forteller Chrisse Kayola 

mens hun viser fram planten Bambara. 

Denne planten, en type nøtt, er det mange 

bønder som vil begynne å dyrke fordi den 

viser seg å stå godt i mot råte. 

forts. 

2 1

2 2 

–Bøndene blir spesielt mottagelige 

for nye teknikker og planter når de får 

se med egne øyne at det gror bra, og 

merker på kroppen at de får mer energi 

av å spise mer variert. Mange ser seg om 

etter andre ting de kan dyrke i stedet for 

tobakk, legger hun til. 

Tobakk er en viktig salgsvare for malawiske 

bønder og Malawis viktigste 

eksportvare. Når det internasjonale tobakksmarkedet 

svinger, slik det har gjort 

de senere år, kjenner mange bønder det 

i magen. Får man ikke solgt tobakken, 

kan man ikke spise den. Derfor er det en 

fordel å finne andre potensielle salgsvarer, 

som frukt, nøtter, bønner og krydder. 

Grupper av mais 

Mais er fremdeles den viktigste matplanten, 

men det finnes flere ulike måter 

å dyrke den på. Å plante mais i grupper 

på 4-5 planter i små groper med litt mellomrom 

i stedet for på rekke og rad som er 

mest vanlig, er noe som fungerer godt særlig 

i kombinasjon med husdyrgjødsel. Å 

dyrke mais i slike små grupper gir høyere 

avling på små arealer. Det er et viktig salgsargument 

for bøndene som gjerne kun har 

en liten flekk å dyrke mat på. 

Piano Guideon har plantet bønner i 

Chrisse Kayaloa forteller om Bambara 

som mange bønder nå vil dyrke for å 

spide selg eller selge videre. 

gropene mellom maisplantene i demonstrasjonsåkeren sin. Han 

er modellbonde på fjerde året og jobber aktivt med å spre denne 

metoden for maisplanting og samplanting (plante flere ulike vekster 

sammen). Han forklarer at det særlig er det uforutsigbare 

regnmønsteret som følge av klimaendringene, som gjør denne

metoden å foretrekke. I kombinasjon 

med husdyrgjødsel holdes fuktigheten 

lenger i jorda og avlingene blir gode uten 

bruk av kunstgjødsel. Ved tilførsel av 

kompost eller husdyrgjødsel vil en bygge 

opp humus i jorda - et lag av organisk 

materiale, som vil ha evnen til å holde på 

vann og næringsstoffer. 

– Jeg brukte kunstgjødsel i min egen 

åker før, men nå bruker jeg bare naturlig 

gjødsel, sier Piano. 

– Og det har faktisk gitt meg bedre 

avling! 

Magisk møkk 

Fatima er mor til tre og har vært modellbonde 

siden 2006. Sammen med 

mannen sin dyrker hun 1,5 hektar. Hun 

har som deltaker i prosjektet begynt å 

dyrke andre ting enn bare mais, blant 

annet erter og peanøtter. Det har gitt 

familien variasjon i kosten og en liten 

ekstrainntekt. Hun trekker spesielt fram 

bruken av husdyrgjødsel som en av de 

viktigste tingene hun selv har lært og 

@ 

Det meste av den dyrkbare 

jorda i Malawi har blitt mindre 

fruktbar på grunn av feil 

dyrkningsmetoder og overforbruk 

av kunstgjødsel. I tilegg 

er prisen på kunstgjødsel, 

som kreves i store mengder 

for å dyrke maisen, nesten 

fordoblet på få år. 

lærer videre til andre bønder. 

– Før var jeg veldig avhengig av kunstgjødsel, sier Fatima. 

– Men det er vanskelig å få tak i når man ikke har penger. Det 

er ikke sikkert man får kunstgjødsel fra statens program ett år 

bare fordi man har fått det året før. Nå har jeg bedre avling uten 

å måtte bruke penger på gjødsel. 

Fatima har lyst til å investere det hun klarer å tjene i noe som 

er mer utviklende. Sammen med andre kvinner fra landsbyen 

har hun planer om å starte et bakeri. 

– Vi er ikke der helt enda. Vi må spare opp penger først. Men 

om et år eller to er vi kanskje klare. 

Ingen liker å bli lurt 

Alt er ikke løst med husdyrgjødsel og høyere avlinger. En stor 

utfordring for bønder i Malawi er mangel på lokale markeder 

og å få varene transportert til et salgssted. Mangel på transportmuligheter 

gjør at grossister må komme til bøndene, noe som 

i utgangspunktet kan høres høres smart og tidsbesparende ut. 

Problemet er pengene som forsvinner til de som transporterer 

varene fra åker til marked. Problemet er at mellommennene som 

skal ta varene til markedet som regel tilbyr lavere enn markedspris 

for varene. Siden bøndene ikke kan ta varene til markedet 

selv, ender de ofte med å selge det de dyrker til en lavere pris, 

når kjøperen først er kommet. Når de så drar til markedet for å 

kjøpe tilbake varer de selv trenger, merker de hvor lite penger de 

sitter igjen med. 

– Det at bøndene ikke samarbeider seg i mellom, for eksempel 

om priser lokalt, er et stort problem, sier Edvard Thole, 

prosjektkoordinator i Circle for Integrated Community Development 

(CICOD) som jobber med modellbønder for å bedre 

bønders levekår i 6 distrikter i Malawi. 

– Vi vil fokusere på å gi råd om viktigheten av at bønder organiserer 

seg framover. Slik det er nå vet jo bøndene at de blir 

lurt, men det er lite de kan gjøre med det. 

2 3

2 4 

Rasjonelle strukturer? 

Norsk landbruks evne til å produsere mat basert på 

norske ressurser er betydelig svekket. Strukturrasjonalisering 

har vist seg mislykka som hovedstrategi i 

landbrukspolitikken. 

SVENN ARNE LIE 

Statsviter og tidligere landbruksforsker ved Norsk 

institutt for landbruksøkonomisk forskning (NILF). 

Medforfatter av boka «En nasjon av kjøtthuer – ni 

myter og en løgn i norsk landbrukspolitikk». 

De siste tiårene er den politiske 

medisinen for jordbruket vært strukturrasjonalisering. 

Man har lagt opp 

til en politikk og en utvikling i retning 

av færre og større gårdsbruk. Den omfattende 

strukturrasjonaliseringa har 

vist seg lite rasjonell, og lite egnet til å 

oppnå de landbrukspolitiske målene. 

Landbruket blir mindre lønnsomt, 

bruker stadig mindre areal i Norge og 

stadig mer i utlandet, og krever større 

overføringer fra staten. Det må tenkes 

nytt i landbrukspolitikken.

Fallende realinntekt 

Antallet årsverk i jordbruket ble halvert 

mellom 1990 og 2010, det er om 

lag 47 000 årsverk igjen. Samtidig øker 

volumene som produseres. Hvert årsverk 

i jordbruket produserer i dag et 

volum som er dobbelt så mye verdt 

som i 1990. I samme periode har 

realinntekta per årsverk falt med sju 

prosent. Arbeidsinntektene per årsverk 

ligger på ca 150 000, mens en gjennomsnittslønn 

per årsverk i Norge i 2010 

var om lag 450 000 kroner. Justert for 

inflasjon, altså generell prisvekst, har 

bøndene hatt den samme inntekta, om 

lag 150 000 kroner, som i 1978. Sagt på 

en annen måte: Bøndene er færre, har 

større gardsbruk og produserer mer, 

men tjener mindre. 

Økt arbeidsproduktivitet (det vil si 

færre bønder som produserer mer mat) 

kan oppnås ved bruk av ny teknologi 

som skal realisere stordriftsfordeler: 

Traktoren og fjøset blir større, slåmaskina 

blir bredere, kua mjølker mer 

og raskere. Mindre arbeidsforbruk kan 

også oppnås ved at man kutter ned på 

grøfting, kalking og steinplukking. Arbeidspress, 

kjøreskader på jord og redusert 

avlingsproduktivitet synes ikke 

på kort sikt. Vekst i arbeidsproduktivitet 

er en kombinasjon av at arbeidsinnsats 

erstattes med økt kapitalinnsats, 

og at svinger kuttes gjennom at 

bonden går på akkord med egen helse 

og ikke vedlikeholder driftsapparatet 

tilstrekkelig. 

Økende tilskuddsavhengighet 

Til tross for, eller på grunn av, den 

strukturelle utviklinga, øker jordbrukets 

behov for tilskudd. Mens tilskuddene 

på 1970-tallet i snitt utgjorde 35 

prosent av de totale inntektene i jord- 

@ 

Landbruket blir mindre 

lønnsomt, bruker stadig mindre 

areal i Norge og stadig 

mer i utlandet, og krever 

større overføringer fra staten. 

bruket, utgjør de i dag mer enn hundre prosent av inntekta 

i sektoren. Bøndene produserer i dag nesten fem ganger så 

mye kjøtt per årsverk og har ikke hatt realinntektsvekst siden 

1978. Gjennomsnittsbonden mottar i dag mer tilskudd enn 

han/hun har i inntekt. 

Tilskuddsavhengigheten henger sammen med et sterkt råvareprisfall. 

Bøndene fikk om lag dobbelt så mye for produktene 

sine på midten av 1980-tallet, som i dag. Bøndenes 

inntektsgrunnlag er i all hovedsak i form av tilskudd. Dette 

avhengighetsforholdet til landbruksmyndighetene og tilskuddene 

setter betydelige begrensninger for hvor sjølstendig 

bøndene i realiteten kan opptre. Tilskuddstilpasningen fremmer 

i mange tilfeller produksjonsstrukturer i jordbruket som 

ikke er driftsøkonomisk rasjonelle, som svekker ivaretakelsen 

av verdifullt jordbruksareal og gir ei næring i sosial ubalanse. 

Dette er ikke den enkelte bondes feil eller ansvar. 

De «store, framtidsretta og robuste» gardsbrukene er 

i mange sammenhenger tilskuddsavhengige gjeldsslaver. 

Unaturlig store driftsenheter i jordbruket, som ikke står i 

forhold til det lokale ressursgrunnlaget, har generelt vist seg 

å være svært avhengig av tilskudd, importert fôr, ender totalt 

sett opp med lav bondeinntekt. 

Gras eller kraftfôr? 

En viktig årsak til at produktiviteten i jordbruket øker, er det 

økende forbruket av kraftfôr. Det har de siste årene vært en 

sterk vekst i produksjonen av kylling og svin i Norge. Disse 

dyreslagene fôres med kraftfôr (korn, soya). I tillegg til at 

de store brukene med mjølkeku, storfe og sau som har blitt 

etablert de siste årene, er avhengig av at disse beitedyrene 

også fôres med mer kraftfôr. Det gir rask vekst og høy slaktevekt 

per dyr. I mjølkeproduksjonen er det i dag ikke uvanlig 

at kraftfôret utgjør 45 prosent av fôrgrunnlaget. Det betyr at 

forts. 

2 5

2 6 

bak hver liter mjølk, er det om lag 300 gram kraftfôr. Beiteandelen 

for mjølkeku er i gjennomsnitt bare 12 prosent. Beitedyrene fôres 

med mindre gras, som vi har mye av, og mer kraftfôr, som vi har 

lite av. Derfor må vi importere store mengder kraftfôrråvarer. 

Store norske jordbruksarealer med gras, korn og grønnsaker 

går ut av produksjon hvert år. Bare de siste ti årene har om lag 

5 000 fotballbaner med korn gått ut av produksjon årlig, samtidig 

med at matproduksjonen totalt sett øker, ved at Norge legger 

beslag på stadig større arealer i utlandet. I 2011 importerte vi om 

lag 900 000 tonn korn og kraftfôrråvarer, dette er en dobling siden 

år 2000. Vi produserer altså mer mat med færre bønder, der mer 

av denne produksjonen forutsetter at vi importerer fôr og dermed 

altså indirekte jordbruksarealer fra andre land. 

Villedende beregningsmåter 

Landbruksmyndighetene støtter seg på beregninger som konkluderer 

med at sjølforsyningsgraden i norsk landbruk er stabil, eller 

sågar stigende. Budskapet er at det går riktig vei med dagens landbrukspolitikk. 

Ifølge offisielle tall fra landbruksmyndighetene ligger 

den norske selvforsyningsgraden på 50 prosent, men dette tallet 

inkluderer ikke importen av kraftfôrråvarer. Dette er relevant 

fordi tallene fra landbruksmyndighetene skjuler at vi i realiteten 

blir stadig mer avhengig av å importere jordbruksjord fra andre 

land, samtidig som våre egne jordbruksarealer reduseres. 

At vi legger ned egne jordbruksarealer og baserer matproduksjonen 

på andre lands ressursgrunnlag, ser ut som økt sjølforsyning 

i statistikken fra Landbruksdepartementet. Dette til tross for 

at den årlige kraftfôrimporten til Norge tilsvarer et areal på cirka 

2,5 millioner dekar dyrket mark i utlandet. Dette er omtrent 350 

000 fotballbaner med landbruksjord som tilhører andre land og 

andre folk. Justert for importen av kraftfôrråvarer er selvforsyningsgraden 

i Norge bare 39 prosent. 

Politikken for strukturrasjonalisering berører derfor selve 

kjernen i forvaltningen av landbruket: Hvilket ressursgrunnlag 

skal vi basere matproduksjonen vår på? Med volumfokuset og den 

snevre produktivitetsforståelsen som har rådet både i forvaltningen 

av og forskningen på norsk landbruk, er denne problemstillingen 

tonet ned eller unngått. 

@ 

Det må diskuteres hvilken type 

produktivitet det skal være et 

mål å fremme. Med dagens 

landbrukspolitikk er det ikke 

lønnsomt å lage mat på det norske 

ressursgrunnlaget. Stadig 

mer av produksjonen baseres 

på importerte ressurser. 

Gavepakke til milliardærene 

Jordbrukspolitikken oppstår ikke i et 

vakuum. Den er et resultat av interesser, 

maktforhold og forestillinger om hva 

slags jordbruk aktørene ønsker seg. Hvem 

tjener på en politikk som gir få store bruk 

med høy produktivitetsvekst, fallende realinntekter, 

og at produksjonen foregår på 

billige arealer i utlandet? Den gjeldende 

jordbrukspolitikken, med finansiering av 

få, store sentraliserte produksjonssystemer 

med høye volum, omtales av dagligvarebransjens 

egne folk som ei «gavepakke» 

til dagligvarekjedene. Bøndene tar alle 

kostnadene og stordriftsulempene, mens 

dagligvarekjeden tar gevinstene og stordriftsfordelene. 

Stø kurs 

Ifølge Stortingsmelding 9 (2011-2012) – 

Velkommen til Bords, oftest omtalt som 

Landbruksmeldinga, skal myndighetene 

fortsette å basere forvaltningen av norsk 

matproduksjon på en snever produktivitetsforståelse 

og ikke minst en svært 

sterk tro på stordriftsfordeler eller «fortsatt 

produktivitetsvekst» som det heter 

i meldinga. Den sterke nedbyggingen av 

jordbruksarealer i Norge møtes ikke med 

tiltak. Det selges en feilaktig forestilling 

om at landbrukspolitikken er motstrøms. 

At strukturrasjonaliseringen og de uønska 

konsekvensene av denne, skjer på tross 

av, og ikke på grunn av, politikken. 

Jordbrukspolitikken er helt sentral for 

å forstå utviklingstrekkene i sektoren. 

Hvordan produksjonssystemet utformes 

har betydning for inntektsutvikling, 

fordeling av verdiskapningen og hvor 

godt man klarer å utnytte ressursene. 

Politikerne avgjør 

Politikerne ser fullstendig bort fra at uten 

gjeldende innretning på landbrukspolitikken, 

der lave råvare og kraftfôrpriser, lave 

bondeinntekter og statlige investeringer i 

driftsøkonomisk ulønnsomme produksjonsstrukturer 

utgjør grunnmuren, hadde 

det ikke vært mulig å gjennomføre nedbyggingen 

av norsk matproduksjon i det

@ 

I mjølkeproduksjonen 

er det i dag 

ikke uvanlig at 

kraftfôret utgjør 

45 prosent av fôrgrunnlaget. 

Det betyr 

at bak hver liter 

mjølk, er det om lag 

300 gram kraftfôr. 

tempoet som det i dag foregår. 

Jordbruket har forgreininger til samfunnsområder 

med stor nasjonal betydning, 

som matvaresikkerhet, helse og 

ernæring, næringsutvikling i og utenfor 

jordbruket og nasjonal ressursforvaltning. 

Det er nødvendig at informasjon om næringa 

er troverdig, reell og relevant slik at 

vi får en kunnskapsbasert debatt om jordbrukspolitikken. 

Mens matindustrien og en mektigere 

og rikere dagligvarebransje sikres billige 

råvarer, blir den norske bonden stadig mer 

avhengig av å produsere høye volum basert 

på tilskudd, lave inntekter og importert 

kraftfôr. Produktivitetsveksten, i konvensjonell 

forstand, har vært større i landbruket 

enn i de fleste andre næringer. Likevel har 

realarbeidsinntekt per årsverk stått stille på 

ca. 150.000 kroner siden 1978. Dette har 

betydd arealnedgang, enorm gjeldsvekst og 

fallende inntekter i sektoren. 

Det må diskuteres hvilken type produktivitet 

det skal være et mål å fremme. 

Med dagens landbrukspolitikk er det ikke 

lønnsomt å lage mat på det norske ressursgrunnlaget. 

Stadig mer av produksjonen 

baseres på importerte ressurser. 

Handlingsrommet i landbrukspolitikken 

er stort. Verden rammes nå av en sammenvevd 

finans, klima, mat og fattigdomskrise. 

Fokuset på matkvalitet, ernæring 

og helse og ikke minst de siste års pågående 

og opplysende debatt omkring landbrukspolitikken, 

gjør at mye ligger til rette for 

en nødvendig kursendring. 

Kornsiloer. 

FOTO: www.flickr.com/photos/seriousfunk/3843486861 

2 7

2 8 

HELENE BANK OG KÅRE BILDEN, 

to motpoler i debatten om hva som er 

solidarisk jordbrukspolitikk. 

Hva er en 

miljøvennlig, 

solidarisk 

landbrukspolitikk? 

Hva er en miljøvennlig og solidarisk landbrukspolitikk? 

- Skal Afrika bli Verdens matfat, eller bør hvert 

land stå for mest mulig av sin egen matforsyning? 

Og hva er det som står i veien for at handel med mat 

hjelper fattige land ut av fattigdom? 

TEKST: Øyvind Aukrust og Silje Wika Nielsen 

Dette er kontroversielle spørsmål, selv i miljøvebevegelsen 

og solidaritetsbevegelsen. Her har vi møtt Helene Bank og 

Kaare Bilden, som representerer hver sin fløy i denne debatten. 

Den siste tida har en rekke organisasjoner kjørt kampanjen 

Nyt Afrika. Hovedkravet deres er at rike land skal kutte ned på 

støtteordninger som er kobla direkte til produksjon. Slik skal 

Afrikanske land få større mulighet til mateksport. Kaare Bilden 

jobber i Kirkens Nødhjelp, og har vært sentral i å utvikle kampanjen. 

I 2011 skrev han boka Mat er makt, som handler om 

hvordan handel med mat kan være en 

av veiene til velstand for fattige land. 

Helene Bank jobber i For Velferdsstaten, 

og har tidligere blant annet 

sittet i styret til Utviklingsfondet og deltatt 

i forhandlingsdelegasjonen til fattige 

land under WTO-forhandlingene, 

samt skrevet flere fagrapporter om 

handel. Hun mener Nyt Afrika mangler 

maktanalyse, og at mer handel med mat 

ikke vil gjøre fattige land rike. 

Natur og Ungdom står for en posisjon 

som likner mest på Bank sin. 

Skal opplyst debatt være mulig er det 

imidlertid helt nødvendig å kjenne 

hverandres posisjoner. Her diskuterer 

de hva som bør være målene med jordbruks- 

og handelpolitikken, og hvordan 

politikken bør være.

Helene Bank Kaare Bilden 

Skal mer handel med mat være et mål? Og hva er i så fall forutsetningene 

for at handelen skal kunne skje på en måte som er miljøvennlig, 

og bringer inntektene til de som trenger dem? 

Helene Bank: Du vil vel hevde det, så da bør vi kanskje starte med deg. 

Kaare: Nei, handel er ikke noe mål i seg selv. Det vi, Framtiden 

i våre hender og de andre organisasjonene i Nyt Afrika ønsker er 

en politikk som gir verdens fattige mulighet til å jobbe seg ut av 

fattigdom. 70 prosent av verdens fattige er bønder. Det er dermed 

helt avgjørende hvordan man kan tjene penger på å produsere mat. 

FN sier det er mulig å produsere mye mer mat, på bærekraftig vis, 

i fattige land. Ofte er produksjonsutslippene lavere enn transportutslippene. 

For eksempel medfører tomatdyrking i oppvarmede, norske 

drivhus tre ganger så høye utslipp som å dyrke dem i Afrika. 

Helene: Jeg mener heller ikke handel bør være et mål. Handel 

er et virkemiddel. Matpolitikk er grunnleggende sett sikkerhetspolitikk. 

I den arabiske våren var de ikke ute med røde flagg, 

men med loff. Derfor er det viktig å ha en politikk som gir anledning 

til å produsere mat. Det har vi hindra fattige land i å gjøre 

gjennom WTO, og også bilaterale handelsavtaler (handelsavtaler 

mellom to land, red. anm.) 

Når man trenger import er det viktig hvordan importen skjer: 

Produsentene må ha makt over egne ressurser. Det er slik vi har 

organisert det i Norge. Første bud er å bistå innbyggerne i andre 

land i å ta makt over egne produksjonsressurser. 

Kaare: Det er viktig å bygge opp en 

mer robust og avansert jordbrukssektor 

i fattige land. Det har vært vanskelig de 

siste 20 årene, når overproduksjon har 

overflomma verdensmarkedene. Hvis 

alle rike land, også Norge, bygger ned 

de subsidiene som i vesentlig grad påvirker 

hande og produksjon, vil fattige 

land kunne øke produksjonen på en 

miljøvennlig måte, og tjene penger på 

eksport, dersom de ønsker å eksportere. 

Sikkerhetsdimensjonen tilsier også 

at handel er viktig, særlig når vi tar med 

i betraktningen at det blir mer ekstremvær. 

Vi må ha en viss handelsstrøm som 

kan kompensere for lokal avlingssvikt. 

Helene: Subsidiert overproduksjon er 

noe av det mest ødeleggende både for 

eksport og lokal produksjon, men det er 

forts. 

2 9

3 0 

viktig at alle land produserer så mye av 

sin egen mat som naturgrunnlaget tillater. 

Eksportproduksjon blir fort det første som 

får vann, selv under tørke. Derfor er det 

viktig å kunne beskytte markeder og produsere 

for egne markeder, samtidig som 

man møter like konkurransevilkår ute. 

Der er det jeg skiller ikke bare litt, men 

veldig mye lag med Nyt Afrika og Kaare. 

Det dere angriper er eksportsubsidiene, 

eller produksjonsdrivende subsidier. 

Jeg mener det er en avsporing, og at vi 

vanskelig å vurdere hvilke subsidier som 

er produksjonsdrivende. Alle er det. Det 

å produsere mat i Norge krever subsidier, 

men ingen bør kunne bruke subsidier 

for å overflomme andres markeder, og 

ødelegge for andre. Kardemommeloven 

er en regel jeg ofte bruker, selv om det kan 

høres naivt ut. Man må ikke plage andre, 

men hjelp gjerne til med organisering og 

å styrke lokale markeder. Hjemme kan vi 

gjøre det vi vil. 

Kaare: Hvis vi gir USA og EU rett til å 

støtte landbruket sitt slik de vil og hvor 

mye de vil, sier FN og også de afrikanske 

landene at det vil innebære at man 

fratar fattige land muligheten til å velge 

eksport hvis de ønsker det. Der er der vi 

er uenige. 

Vi mener at hvis fattige land vil ha mulighet 

til å eksportere, bør de få mulighet 

til det. Stephen Mbhiti fra Kenya, som 

var på konferansen vår forrige uke, forteller 

at de kan tjene åtte ganger så mye 

hvis de får mulighet til å eksportere. Det 

vil virkelig monne for deres mulighet til 

å bygge opp et velfungerende matsystem 

med nødvendig infrastruktur, og fattige 

bønder kan investere i kjøling og 

lagring. 

Helene: Dere lager en skinndebatt, 

basert på flere myter! Det er kjempeproblematisk 

med subsidiert oveproduksjon 

i EU og USA, men det gjelder ikke 

Norge. Selv om dere ikke akkurat går løs 

på norsk jordbruk, er effekten av retorikken 

deres er at den går utover norske 

bønder. Både rike og fattige land må bruke sine egne naturressurser 

til å produsere mat. Nasjonal fordeling mellom industri, 

tjenester og jordbruk krever dessverre subsidier. Det riktige vil 

være en eksporttoll eller avgift som tilsvarer vridningen støtten 

utgjør, for alle matvarer som eksporteres. En eksporttoll vil gi afrikanske 

bønder mulighet til å konkurrere på like vilkår. 

Det er dessuten ikke slik at afrikanske bønder bare kan lage infrastruktur, 

og få åtte ganger så mye betalt for det de produserer. Det 

er mellommenn og dagligvarekjeder som stikker av med gevinsten. 

Vi må kjempe for at norsk landbrukspolitikk skal hjelpe bøndene til 

å organisere seg, og å bygge opp lokale markeder og infrastruktur 

som kjølelagre og bearbeidingsindustri. 

Løsningen ligger i infrastruktur, bearbeiding og lokale markeder; 

ikke i å eksportere mer. Virkemidlene fungerer ikke slik dere sier. 

Dere løper liberalistenes ærend, selv om det ikke er intensjonen. 

@ 

Fattige land skal ha full mulighet 

til å beskytte seg og 

bruke næringspolitikk, mens 

rike land må legge om til støtteformer 

som ikke er vesentlig 

produksjonsdrivende. 

– Kaare Bilden 

Kaare: Det er ingen ting i veien for å nyte både Afrika og Norge. 

Vi sier også at landbruksstøtta i Norge gjerne kan økes gitt at vi 

legges om til mer miljøvennlig støtte. Det er et selvstendig argument 

at vi trenger et mer bærekraftig landbruk, som er mindre 

basert på kraftfôr, kunstgjødsel, sprøytemidler og drivstoff. Det er 

lettere å produsere miljøvennlig i varmere, fattige land. 

Hvis vi ikke legger noen reguleringer og begrensninger på rike 

land stenger det døra for fattige land. Vi er helt enige i at fattige 

land skal ha full mulighet til å beskytte seg og bruke næringspolitikk, 

mens rike land må legge om til støtteformer som ikke er vesentlig 

produksjonsdrivende. Vi mener at alle liberaliseringskrav 

mot fattige land skal trekkes, og støtter dermed i praksis matsuverenitet 

for fattige land. Men politikken må være asymmetrisk, til 

fordel for fattige land. 

Dessuten må vi se handelspolitikken som kun en del av en bredere 

handelspolitikk, der også bistand og investeringer må trekke i 

samme retning. Småbønder, kvinner og kooperativer må få støtte. 

Både direkte, og indirekte, ved å støtte organisasjoner som jobber for 

demokrati, omfordeling, likestilling og en fri presse, slik vi har gjort 

i Skandinavia. Det er en positiv demokraiseringstrend på gang i Afrika, 

og denne må vi støtte videre! 

Helene: Norge har ingen mulighet til å konkurrere mot

landbruket i EU, som har langt større 

stordriftsfordeler enn vi har, selv om 

landbruket jo generelt har få stordriftsfordeler. 

Norsk tollpolitikk tilsvarer tariffavtaler 

for arbeidere. Dersom Norge 

gjør det dere anbefaler, og kutter støtte 

og toll, er det EU-varer som fyller norske 

butikkhyller. Dere kjemper på feil banehalvdel. 

Kaare: Vi sier jo ikke at subsidiene skal 

reduseres, men at de legges om. Når de er 

lagt om kan de gjerne økes. Vi vil heller 

ikke kutte tollen, men tvert imot utvide 

tollpolitikken vi har, med gunstige tollpreferanser 

for for fattige land. Nå kan 

regjeringa stenge døra når eksporten til 

et land kommer opp på et visst nivå. Når 

Namibias eksport av sau kom opp på 1,6 

prosent av den norske produksjonen, i 

2010, stengte Norge igjen døra for import 

fra Namibia. Det gir en uforutsigbarhet 

for fattige land. 

Dagens problem er at vi trenger et 

sterkere regelverk internasjonalt, med 

sterkere reguleringer. Rike land har 

ødelagt så mye for afrikanske land de siste 

tiårene. Derfor må vi holde EU og USA i 

øra, og da må vi også holde Norge i øra. 

Reglene må gjelde alle rike land. 

Helene: Alle subsidier er produksjonsdrivende: 

En trygg bonde kan lettere 

øke sin produksjon enn en utrygg 

bonde. Derfor bommer Nyt Afrika. Man 

må heller legge på en eksportavgift, som 

kompenserer for subsidiene, slik at uland 

kan konkurrere på mest mulig like vilkår 

som rike land. Den kan delegeres enten 

til EU, FN eller Utviklingsland som kan 

bruke inntektene til matproduksjon. 

Spørsmålet er om vi skal være med og 

sikre nasjonal sikkerhet. Du må gjerne 

bruke Namibia mot Norge, men realiteten 

er at beiteområdene våre ikke kan brukes 

til noe annet enn beiting. Store områder 

i Namibia kan også best brukes til beite, 

men da trenger ikke Namibia å utkonkurrere 

norske bønder og norsk gras. Derfor 

blir sammenlikningen feil. Gras er solen- 

ergi. Vi må sette kjøttproduksjon basert på gras opp mot kjøttproduksjon 

basert på kraftfôr, som det kan lages mat av. Tilfellene 

må vurderes spesifikt, slik at vi får brukt ressursene mest mulig 

effektivt. Siden Norge har lite kraftfôr må vi kutte ned på svin og 

fjørfe, for å ikke legge beslag på matjord i fattige land. Men vi har 

grådig mye vann, som kan brukes til grønnsakproduksjon. 

Kaare: Jeg er enig i nesten alt dette. Vi må absolutt bruke ressursene 

Norge har forutsetninger for, med gras heller enn importert kraftfôr. 

Jeg ser også at man kan stille spørsmålstegn ved de ulike subsidiekategoriene. 

Men FN sier at det er mulig å kategorisere subsidier på 

ulike måter. Norsk støtte som betales ut for å ivareta miljøvennlig og 

økologisk drift, distriktsbosetting og kulturlandskap er for eksempel 

vesentlig mindre produksjonsdrivende. 

Er det en uenighet om hvor mye Norge skal produsere? 

Kaare: Den norske produksjonen, isolert sett, er ikke et problem. 

En viktig årsak til at Norge bør legge om er klima og miljø. 

Produksjonen i Norge er lav, men FN og fattige land ber om at 

ingen rike land, verken EU, USA, eller Norge skal bruke denne 

typen støtte. Når det gjelder sjølforsyning er det også viktig å ta 

med fisk. Hvert år produseres det 20 ganger norsk konsum av fisk 

i Norge. 

Helene: Vi må regne med fôret til oppdrettsfisken. Handelsbalansen 

for fiskeporotein – importert fôr som fylles i laksemager og 

eksporteres, medfører at Norge er netto importører. Mye av disse 

ressursene kunne vært mat til mennesker. 

Kaare: Totalt har vi en stor fiskerproduksjon som også kunne vært 

annerledes. Vi bør heller spise mer fisk, som også ville vært sunt, enn 

å pushe den på fattige land. Det er noe totalt høl i huet med norsk 

politikk når vi krever at fattige land åpner markedene for våre offensive 

interesser, også når det gjelder teleselskaper for eksempel. 

Helene: Norsk landbrukspolitikk er slettes ikke bærekraftig. Den 

er kraftfôrdrivende, sentraliserende, ikke-økologisk og gjeldsdrivende. 

Det gjør at bøndene mister troen på egen produksjon og 

evnen til å leve av eget arbeid. Men jeg får problemer når man 

kobler dette med afrikanske bønders problemer. Det er bare tull. 

Dere har lagd en kampanje i Norge med mål om å ramme USA og 

EU, som ikke hjelper fattige land, og som undergraver muligheten 

for et spredt jordbruk i Norge. Man kan gjerne si at vi må kutte 

litt eksportsubsidier, men jeg tror ikke løsningen ligger her. Dere 

overser virkemidlene som virkelig kan styrke afrikanske bønder. 

Det som trengs er bedre organisering, eiendomsrett til produksjonsressurser, 

og at nasjonale og regionale markeder styrkes. Og 

forts. 

3 1

3 2 

så er jeg helt enig i at vi skal importere mat fra Afrika. Hvis vi kan 

gjøre som for eksempel med Swaziland, hvor norske bistandsmidler 

har vært med å gjøre høystandard kjøttproduksjon mulig, og la dem 

eksportere til Norge når de har behov for utenlandsk valuta. Men 

hovedpoenget er å styrke nasjonale og regionale markeder. 

Dessuten: Hvem er det som blir lykkelige over kampanjen deres 

og hvordan den forstås? Det er er Kristin Clemmet, Trygve 

Hegnar, kjøttimportørene og dagligvarebransjen som jubler. De tar 

gjerne fra Afrika i dag og fra Brasil i morgen, og vil undergrave 

samvirkenes makt. Dere er for dårlige på maktanalysen. 

Kaare: Jeg er ikke enig i det bildet du tegner. Vi fremmer synspunktene 

til afrikanske småbønder, alle de afrikanske statslederne 

og FN, og vi har ros fra deres representanter. At noen andre også 

finner ett og annet argument de kan si seg enige med innebærer jo 

ikke at de har sett helheten i kampanjen. Debatten i Norge har vært 

utrolig polarisert: På den ene sida står Trygve Hegnar og frihandelsliberalistene, 

og på den andre sida står SP, landbruksorganisasjonene 

og Handelskampanjen, med blant andre Utviklingsfondet. 

De har vært i en skyttergravskrig. 

Den ene sida sier at vi skal ha fullstendig frihandel – det er jeg 

fullstendig uenig i. Den andre sida sier at vi skal ha like vilkår for 

alle land, og at rike land skal ha samme mulighet til å beskytte seg 

som fattige land. Det er jeg også uenig i. Fattige land må ha større 

mulighet til å beskytte seg enn rike. 

Helene: Men argumentasjonen til Utviklingsfondet og en 

rekke andre organisasjoner handler om fordeling. Fordeling er et 

spørsmål om makt. Det dere sier at står i media er ikke det jeg leser 

i media. Den norske bonden undergraver ikke makta til den afrikanske 

bonden. Det handler ikke om at en eller annen jubler, men 

dere tas til inntekt for den liberalistiske siden, og presser alle som 

vil nyansere det synet over i Senterparti-grøfta. 

Vi må diskutere hva som holder norsk jord i hevd, og hva som 

bidrar til at vi kan importere for eksempel fra Afrika i stedet for EU. 

Både Fellesrådet for Afrika og Kirkens Nødhjelp sammenlikner 

alltid med Namibia, og ikke med alle de landene som produserer 

mat vi ikke produserer. Det er meningsløst å starte der. 

Kaare: Vi mener det er behov for nok en posisjon i denne debatten, 

som handler om asymmetri; at rike land ikke skal ha helt 

og fullt de samme rettighetene som fattige. Hvis store deler av 

norske befolkningen tror det er for lite mat og at kortreist alltid 

er miljøvennlig, kan man jo bare sende bistandspenger nedover 

til disse stakkars afrikanerne. Da får man ikke fram en diskusjon 

om urettferdige økonomiske strukturer som må endres. Her trengs 

mer maktanalyse. Bistand er viktig men ikke tilstrekkelig. 

Helene: Jeg er enig i at Norge har doble standarder når det gjelder 

fisk, i motsetning til landbruk. Hovedproblemet er ikke torsk og 

slikt men fiskeoppdrett. Norge tar ressurser 

over alt, og ødelegger ikke bare for 

andre lands fiskeforvaltning og fiskeressurser, 

men også andre lands mulighet 

til å skape arbeidsplasser innenfor industriproduksjon 

og merverdiproduksjon, 

fordi Norge har klart å få klassifisert fisk 

på samme måte som andre industriprodukter. 

Vi har også helt klart en stor jobb å gjøre 

i den nasjonale matpolitikken. Den må 

vi være mange flere om, og ikke godta at 

bøndene utformer den alene sammen med 

landbruksdepartementet i lukka rom. Og 

så er det å styrke afrikanske bønder. Jeg 

mangler å se hvordan Kirkens Nødhjelp og 

Nyt Afrika jobber med å styrke kooperativer 

i fattige land, men gleder meg til å se 

hvordan den debatten blir. 

Jeg er enig i at EU og USA har vært og 

er grunnleggende ødeleggende for landbruket 

i utviklingslandene. De har også 

ødelagt for vår mulighet til å legge om, 

fordi de blir så konserverende at vi ikke 

får utnytta virkemidlene som finnes til 

miljøvennlig produksjon. Vi må ha det 

som heter blå støtte, som går på dyr og areal, 

for å sikre grasproduksjon på små teiger 

og i vanskelig terreng, men det er slikt som 

etter hvert skal fases ut i WTO-avtalene. 

Dette er ting det er vanskelig å bytte ut. 

Problemet er at Norge gjemmer seg bak 

virkemidlene som er, fordi de skaper mer 

handlingsrom enn det makta vil ha inn i den 

nye WTO-avtalen. Det er der problemet 

ligger, mener jeg. Det angripes ikke med 

virkemidlene dere har. Og så er jeg uenig i 

at toll- og subsidiespøkelset skal brukes. Det 

er noe annet enn toll som hindrer eksport. 

Jeg tror heller på eksporttoll og avgifter. Og 

så syns jeg ikke dere tar kraftfôrproblemet 

tilstrekkelig: Kyllinger og griser nyter jo Afrika 

til tusen, og det er det minst miljøvennlige 

vi holder på med. Dere sier Afrika skal 

bli verdens matfat, men det er ikke sikkert 

de har ressurser nok med klimaendringer 

og mangel på vann blant annet til å kunne 

bli verdens matfat. 

Kaare: Kirkens Nødhjelp jobber for å

styrke landbrukskooperativer, og for å 

gjøre fattige bønder bedre rustet mot klimaendringer. 

Jeg besøkte et kooperativ 

vi støtter langt inne i bushen i Botswana 

senest i våres. Jeg synes heller ikke kritikken 

angående kraftfor er rimelig: En 

omlegging fra vesentlig produksjonsdrivende 

støtte til dekoblet støtte vil nettopp 

dempe behovet for importert kraftfôr og 

øke bruken av våre naturgitte ressurser, 

som gras og utmarksbeiter. 

Du Kaare mener altså ikke at Norge produserer 

for mye mat, men ser det heller 

ikke som noe poeng å øke produksjonen. 

Hva mener du om det Helene? Bør Norge 

produsere mer mat, eller er det en avsporing, 

siden produksjonen globalt er stor 

nok? 

Helene: Jeg mener at Norge skal 

produsere den maten vi får til på en 

bærekraftig måte. Det vil si at framtidas 

generasjoner kan produsere på tilsvarende 

måte, uten å ødelegge eget eller 

andre lands naturgrunnlag. 

Kaare: La meg oppklare en misforståelse: 

Vi vil jo ikke at bare Afrika skal 

produsere mat. Norge skal selvfølgelig 

også produsere mat i framtida. Poenget er 

å nyansere måten dagsrevyen framstiller 

Afrika på, som et sort hull man må hive 

mat og penger ned i. Det er et stort potensiale 

til å øke matproduksjonen i mange 

fattige land på eksisterende jordbruksarealer, 

uten å ta i bruk nytt land. Vi bør på 

ingen måte ha som målsetting å gå over til 

et storskala plantasjebruk. Småbøndene 

er nøkkelen. 

Jeg tror ikke at modellen du skisserer 

er tilstrekkelig for å holde EU og USA 

i ørene, og sikre at fattige land kan få 

eksportere hvis de ønsker det. Gir vi rike 

land mulighet til å eksportere og subsidiere 

så mye de vil, lukker vi døra for fattige 

land. Dessuten må vi lytte mer til det 

utviklingsland etterspør i forhandlingene. 

Noen land har fortsatt betydelige 

utfordringer på demokrati, men utviklingen som har skjedd de 

siste årene er svært positiv. Flertallet er demokratisk valgt og har 

en betydelig støtte bak seg. I tillegg er det bønder og bondelagsledere 

som etterspør muligheten for å eksportere. 

Helene: Dere mangler fullstendig maktanalyse! Jeg mener ikke 

at alle skal få subsidiere slik de vil, men tror ikke linja dere kjører 

vil sikre fattige lands markedsadgang. Vi kan ikke gjøre noe med 

@ 

En omlegging fra vesentlig 

produksjonsdrivende støtte 

til dekoblet støtte vil nettopp 

dempe behovet for importert 

kraftfôr og øke bruken 

av våre naturgitte ressurser, 

som gras og utmarksbeiter. 

– Kaare Bilden 

EU og USA sin landbrukspolitikk, men vi kan si noe om hva som 

skal gjøres og ikke bør gjøres. Vi kan si noe om hvordan fattige 

land kan beskytte seg selv, og bruke virkemidler for å målrette importen 

fra fattige land. Da har vi mulighet til å ha demokratisk 

kontroll, og ikke bare markedsstyring som gjør at vi styrker de 

store landgrabberne. Dere bommer fullstendig på virkemidlene. 

Kaare: Jeg syns ikke du hele veien gjengir posisjonene våre riktig. 

Ja, det finnes eksempler på at eksportinteresser står i motsetning 

til fattiges interesser. Da må vi kjempe sammen med småbøndene 

for demokrati, rettigheter og omfordeling. Men la oss se på statistikken; 

på helheten. FN har regna ut at vekst i landbruket har fire 

ganger så god effekt for fattigdomsreduksjon som vekst i andre 

sektorer. Eksempelvis kommer 70 prosent av eksporten av frukt 

og grønt fra Kenya fra småskalabønder. Norge spiller en rolle i 

internasjonale forhandlinger – det har vi jo for eksempel sett når 

det gjelder klasebomber. Vi er ikke med i EU, og har dermed en 

veldig frihet. 

Helene: Det er på fisk Norge er et problem internasjonalt, og på 

landbruk EU og USA er problemet. Dere retter baker for smed. 

Norge har bidratt til at fisk ses på som en industrivare i WTO, 

og dermed påvirker norske tollkrav andre land sin mulighet til å 

bearbeide egne råvarer og sikre egne markeder. Den internasjonale 

arbeidstakerorganisasjonen ITUC har beregnet at millioner 

av arbeidsplasser i fattige land vil gå tapt med norske krav til 

kutt i industritoll, for å sikre norsk lakseeksport. Det er en de- 

forts. 

3 3

3 4 

batt som kommer alt for dårlig fram fra 

Nyt Afrika-kampansjen. Hadde Kirkens 

Nødhjelp valgt den kampanjen ville det 

vært et samla NGO-Norge som kunne 

stå bak. 

Kaare: Norsk politikk på fisk og industri 

er en katastrofe for fattige land. Derfor 

har vi gått knallhardt ut mot utenriksministeren 

og sagt at Barth-Eide 

lukter fisk, og at han må slutte å tvangsfôre 

fattige land med norsk fisk. 

Helene: Det er forskjell på om vi 

snakker om industrivarer eller matvarer, 

som også er en grunnleggende sikkerhet. 

Det betyr selvsagt ikke at EU og 

USA skal få lov å dumpe produkter på 

verdensmarkedet, slik de gjør. 

Kaare: Men EU og USA vil jo stenge 

sine hjemmemarkeder for import. 

Helene: Ja, når de skal produsere for 

eget forbruk må de jo få gjøre det. 

Kaare: Men da fratar vi jo fattige land 

muligheten til å eksportere. 

Helene: Nei, vi sikrer at fattige land får 

tilgang til egne matvarer, og det er naivt 

å tro at løsningen er internasjonale 

handelsregler. WTO-forhandlingene går 

jo ut på at man skal legge alt om til grønn 

støtte, som ikke er knytta direkte mot 

produksjon. Ved å angripe produksjonssubsidier 

spesifikt bekrefter dere bare det 

de sier. Den politikken som blir talende 

i WTO er til en hver tid den som bygger 

på de store selskapenes interesser. Det er 

ikke familiebøndene som sikres her. 

Kaare: Det er dagens politikk som 

gagner storselskapene. Det er derfor vi 

vil forandre denne politikken. WTO er 

er resultat av hva aktørene i forhandlingene 

sier, og så lenge EU, USA og Norge 

står sammen om utviklingsfiendtlige 

posisjoner fungerer jo WTO helt elendig 

for fattige land. 

@ 

Dere mangler fullstendig 

maktanalyse! Jeg mener ikke 

at alle skal få subsidiere slik 

de vil, men tror ikke linja 

dere kjører vil sikre fattige 

lands markedsadgang. 

– Helene Bank 

Helene: WTO-forhandlingene står fullstendig i stampe, så det 

er bare tull å drive og snakke om hvordan WTO-avtalen skal 

være. Vi må lage en politikk som kan fungere uavhengig av hva 

de gjør i WTO. Alle må få forvalte egne ressurser for å styrke 

matsikkerheten ved å produsere mat til egen befolkning, og man 

må styrke andre aktører som ikke har noe med handel å gjøre: For 

eksempel bønder og småbønders mulighet til å ha kontroll med 

egne produksjonsressurser. 

Kaare:100 u-land kom med et opprop her rett før jul, for at 

WTO-forhandlingene må komme i gang igjen. Situasjonen 

vi har nå, med massevis av bilaterale avtaler, er verre enn en 

forhandlingssituasjon hvor alle er med. 

Helene: Der er vi enige. 

Kaare: Fint. 

Gjennom historien er det jo få om noen land som har tjent seg 

rike på å eksportere mat. Dessuten gjør klimaendringene matproduksjon 

vanskeligere, spesielt i sør, der allerede mange sulter. 

Er det ikke risikablet å basere matsikkerheten i Nord på at man 

vil kunne produsere mye mer enn det som trengs lokalt i sør? Og 

tilsier ikke de globale maktforholdene at det er rike land som kommer 

til å vinne på en langt mer omfattende handel? 

Kaare: Her var det mange ting. La meg ta det siste først: Jeg ser 

ikke helt hvordan dette er et argument mot å endre maktforholdene 

til fordel for fattige land. Vi ønsker ikke en langt mer omfattende 

handel. Men vi ønsker at Norge skal vri importen, slik at vi 

heller importerer fra fattige, enn fra rike land. Dagens toll-system 

har dette som mål, men fungerer ikke i praksis. Vi vil beholde 

tollvernet, men sørge for å gi reelle fordeler for fattige land. 

I tillegg må man bruke de andre politiske virkemidlene; langsiktige, 

bærekraftige investeringer og bistand. Man må særlig se til 

samvirkemodellen, som har vært så suksessrik i Norge, og bygge 

opp kooperativer i fattige land. 

Men er det ikke en fare for at man ender med å kjøpe maten ut av

munnen på de fattige, tatt i betraktning 

hva slags maktforhold vi har internasjonalt? 

Kaare: Maten ut av munnenargumentet 

er riktig i dagens situasjon. Vi sier jo at 

eksport kan være problematisk under 

dagens regelverk, derfor må dagens regelverk 

legges om. En slik omlegging vil 

gi fattige land mye bedre vilkår for sitt 

eget landbruk, og også gi dem mulighet 

for å eksportere om de ønsker det. Dette 

vil gi inntekter og snu maten ut av munnen-argumentet. 

FN slår fast at sult skyldes 

fattigdom, ikke matmangel. 

Helene: Du sier at når verden er ideell 

kan frihandel fungere? 

Kaare: Jeg har ikke noen tro på frihandel 

uansett, jeg. 

Helene: Når fattige land har handlet 

seg ut av fattigdom med disse nye 

reglene deres, vil de jo ikke ha behov 

for beskyttelse? 

Kaare: Det vil nok ta mange år. Det vi 

ønsker oss er et regulert handelsregime 

innenfor bærerkraftige rammer. I følge 

FN-rapporten ”How to feed the world 

in 2050” vil sultbildet i stor grad være 

det samme da som i dag. Også når vi 

kommer til befolkningstoppen rundt år 

2050 sier FN at den største trusselen mot 

matsikkerhet kommer til å være at sult og 

feilernæring kan vedvare eller til og med 

fortsette å øke, på tross av at det er nok 

mat på aggregert nivå. Det største problemet 

vil altså være at de fattige ikke har 

penger til å betale for maten – som finnes. 

Skulle vi komme i en annen situasjon er 

det selvfølgelig ingen ting i veien for å gå 

tilbake til andre typer støtteordninger i 

rike land som Norge. 

Helene: Det du da sier er at de neste 

20-30 årene kan vi ikke regne med at det 

blir noe særlig bedre fordeling. Det vil 

si at det viktige for småbøndene i fattige 

land, som utgjør 70 prosent av de fattige, er at de kan produsere 

mat til egen befolkning og eget forbruk. Spørsmålet blir dermed 

hvordan vi kan styrke dem og gi dem mulighet til å bygge lokale 

markeder. 

Kaare: Nei det er ikke det jeg sier. Men jeg er helt enig i at 

lokale markedet og regional handel også er viktig. Et annet 

problem er at Norge har høyere tollsatser på foredla produkter 

enn på råvarer. Det er jo helt høl i huet. Vi vil bort fra eskalerende 

tollsatser. 

Helene: Men gå imot de eskalerende tollsatsene da. 

Kaare: Det er vi helt enige i.. 

Helene: Og ikke mot alle disse andre virkemidlene som regler 

mot krumme agurker og bananer? Omfattende studier har jo 

vist at det er disse som hindrer grensekryssende handel. 

Kaare: Jo, de også. Men mye av grunnen til at de lokale 

markedene ikke utvikles, og at nesten en milliard mennesker 

sulter i dag, er at så mange av de fattige er selvbergingsbønder, 

og at det eneste de kan gjøre er å produsere mat til seg sjøl. Da 

har de ingen inntekt, ingen kjøpekraft, og derfor er ikke lokal 

markeder tilstrekkelig. Betalingsevnen der er alt for liten. 

Helene: Økning i produksjon er et viktig grunnlag for å redusere 

fattigdom hos småbønder. Men det må være robust mot 

klimaendringer, og ikke utkonkurreres av matvaredumping fra 

EU og USA. Det er også viktig å huske at byttemarkeder ikke 

inngår i de økonomiske modellene til FAO, WTO og FN. Derfor 

vil tall knyttet til eksport av mat ikke fortelle om folk blir 

mindre fattige. 

Kaare: Men like vel er det jo nesten en milliard mennesker 

som går sultne til sengs hver kveld. Jeg mener dette viser at vi 

trenger vesentlige endringer av dagens system. 

Helene: Men det handler jo om en helt annen politikk. Det 

handler om kraftfôrpolitikken, det handler om biodrivstoffpolitikken, 

det går på fiskeripolitikken. Det handler om at ressursene 

grabbes av de som har kjøpekraft. 

Kaare: Nettopp derfor må vi bedre kjøpekraften til verdens 

fattige, og FN sier at det vil monne dersom vi tillater fattige 

bønder å øke sin produksjon, hvilket de kan gjøre, dersom de 

får tilgang på markeder der de kan få skikkelig betalt. Da kan 

de tjene penger til for eksempel kjøling og lagring, å sende ungene 

sine på skolen og å kjøpe medisiner. 

3 5

3 6 

Matkrise og norsk land 

Det er ikke norsk tollvern som er de fattige landenes 

problem, men subsidier på landbrukseksport fra den 

rike delen av verden. 

AKSEL NÆRSTAD 

Aksel Nærstad er utviklingspolitisk seniorrådgiver 

i Utviklingsfondet. Han har i mange 

år vært en svært aktiv deltaker i debatten om 

mat, og står bak flere bøker og rapporter om 

global matpolitikk. I 2011 skrev han rapporten 

A Viable Food Future for Utviklingsfondet. 

Begrepet matsuverenitet ble lansert av La Via Campesina. Fra 

tid til annen dukker det opp påstander om at norsk landbruksstøtte 

ødelegger for fattige lands muligheter til å eksportere. Den siste tida 

har kampanjen Nyt Afrika, fått mye oppmerksomhet. De hevder norske 

landbrukssubsidier er et problem, og hindrer U-land i å eksportere 

mat til Norge. Når Norge knapt nok importerer mat fra de fattigste 

landene, er det ikke på grunn av norske subsidier. Årsaken er 

eksportsubsidier i EU. 

Problemet er eksportsubsidier 

Omtrent 36 prosent av norske tollinjer (produkter) har ingen toll til 

Norge. Det gjelder de fleste tropiske produkter. I tillegg er det ingen 

toll på varer fra de 50 minst utviklede landene i verden, pluss 14 

land til. Likevel utgjør importen fra de fattigste landene under en 

prosent av landbruksimporten til Norge. Det er altså ikke tollsatsene 

som er problemet. 

Et stort problem for mange bønder i utviklingsland, er at sterkt 

subsidierte varer fra rike land ødelegger deres lokale markeder. I tillegg 

ødelegger den subsidierte eksporten fra rike land mulighetene 

på verdensmarkedet for fattige land. Vi kjøper for eksempel dansk 

@ 

Alle land bør ha rett og plikt til 

å utnytte sine naturgitte betingelser 

for å produsere mest 

mulig av basismaten til egen 

befolkning. 

sukker for langt under hva det koster å 

produsere sukkeret. Med slik subsidiering 

blir det nærmest umulig for Mosambik 

og andre fattige sukkerproduserende land 

å konkurrere. Derfor bør alle former for 

subsidier på landbruksvarer fra rike land, 

forbys. Det ville betydd mye for å bedre forholdene 

for fattige bønder i utviklingsland. 

Det er ikke tollvernet som er problemet, 

men subsidiene på eksport. 

Ingen eksport til U-land 

Norge eksporterer ikke landbruksvarer til 

utviklingsland. Eksporten av ost til USA 

og små kvanta av nisjeprodukter til noen 

andre markeder, utgjør ingen konkurranse 

med varer fra utviklingsland. Likevel er det

uk 

bra at bondeorganisasjonene i Norge lenge 

har gått inn for å fase ut subsidiene også til 

slik produksjon. Alle former for subsidier til 

produksjon som går til utviklingsland, har de 

i mange år gått inn for å stoppe umiddelbart. 

Det viktigste for å bekjempe sult og fattigdom 

i utviklingsland, er å øke matproduksjonen 

til egen befolkning og styrke bøndenes 

levekår. Gjennom strukturtilpasning presset 

fram av Verdensbanken, det internasjonale 

pengefondet (IMF) og andre utenlandske institusjoner 

og regjeringer, ble utviklingsland 

på 1980- og 90-tallet presset til å åpne sine 

grenser for import av subsidierte varer fra 

rike land. Tidligere president Bill Clinton har 

beklaget hvordan denne politikken, som han 

også fremmet, ødela landbruket i Haiti og 

dermed var en medvirkende årsak til at så mange døde i jordskjelvet 

der. Bøndene hadde blitt fordrevet inn i storbyslummen. 

Utnytte naturgrunnlaget 

Det norske tollvernet, reguleringen av landbruket og bondeorganisasjonenes 

sterke posisjon gjennom blant annet samvirkebevegelsen, 

forverrer ikke matkrisa. Tvert imot er det en modell 

som organisasjoner for fattige bønder i utviklingsland ser som et 

forbilde. Det er behov for en rekke tiltak i utviklingsland for å øke 

matproduksjonen til egen befolkning. Et sterkere tollvern er ett av 

tiltakene. Skulle utviklingsland – eller Norge – la være å ta i bruk et 

slikt redskap fordi andre misbruker det? Vi kaster ikke brødkniven 

fordi noen bruker kniv til å begå mord. 

Alle land bør ha rett og plikt til å utnytte sine naturgitte betingelser 

for å produsere mest mulig av basismaten til egen befolkning. Det 

er viktig av hensyn til matsikkerhet, miljø, for stabile priser og for å 

bekjempe fattigdom. 

FOTO: Øystein Wangen 

3 7

3 8 

BØRGE ROUM, 

lever godt på mat og ting andre har kasta. 

Kast 

og bruk 

Børge Roum spiser nesten bare mat som andre har kasta. 

Det lever han godt på. 

TEKST / FOTO: Øyvind Aukrust 

Når butikkene har stengt, henter 

Børge fullt brukbar mat i kontainerne 

deres. Ofte har de bare hatt litt for mye 

på lager, og ser at den snart går ut på 

dato. Kjøleskapet hans er usedvanlig 

velfylt for en student. Jeg var med 

Børge bak en butikk etter stengetid. 

Der fant vi en halvfull søppeldunk 

med utmerkede bananer. Vanligvis er 

det visst mye mer å finne. 

– Jeg burde egentlig ha skaffa meg 

en større fryser, sier Børge. 

Også det det meste av tingene og 

klærne til Børge har han funnet eller 

kjøpt brukt. Der det bor mange ungdommer, 

forteller han, er utvalget i 

søppelkassene spesielt stort. Ofte seg 

tingene ut til å nesten ikke ha blitt 

brukt. 

Børge hører til bevegelsen som 

kaller seg friganere. Friganerne bruker 

mat og ting som andre har kasta, ikke 

fordi de må, men som en protest mot

overforbruk. På freegan.info defineres friganisme som en «total 

boikott av et økonomisk system hvor kravet om profitt har blitt altoverskyggende, 

og hvor uoversiktlige produksjonssystemer sikrer 

at produkter medfører skadevirkninger vi ikke en gang kan forestille 

oss». Istedet for å unngå kjøp av produkter fra et uetisk selskap, 

for så å bare støtte et annet, unngår vi så godt vi kan å kjøpe ting». 

Bevegelsen er ikke så stor i Norge enda, men den vokser. På ulike 

nettsteder legger Børge og andre ut informasjon om hvor det er 

verdt å lete. Han forteller også at han vet om mange som av og til 

henter mat bak butikker, fordi de bor like ved og det er lettvint. 

Forbrukere kaster mest 

I 2011 kasta Nordmenn 330 000 tonn mat, i følge en undersøkelse 

av Østfoldforskning, hvor de har sett på hvor mye nyttbar mat som 

kastes i Norge. Med nyttbar mener de all mat som kunne blitt brukt 

hvis den ble behandla riktig – altså også mat som har fått lov å bli 

dårlig. For eksempel fiskebein og epleskrotter regnes ikke med. 

78 prosent av maten som ble kasta kom fra private husholdninger, 

viser undersøkelsen. I gjennomsnitt kasta hver husholdning 

over 50 kilo. Svinnet fra butikkene utgjør 13 prosent, eller 68 

000 tonn. Selv om butikkenes andel kan se beskjeden ut, er den 

tilstrekkelig for at man kunne fylt Ullevåll Stadion med et ti menter 

høyt søppelberg. Hos butikkene som var med i undersøkelsen gikk 

@ 

Vi må gjøre det 

menneskene har 

gjort til alle tider: 

Bruke nesa. Det 

gjorde vi med stor 

suksess før vi fikk 

staten. 

mellom tre og ti prosent av maten til 

spille. 

Butikkene i undersøkelsen har blitt 

spurt hvorfor de kaster mat. Hovedgrunnen 

er at de bestiller for mye i 

forhold til hva som blir solgt. Mange 

sier at de helt bevisst bestiller mer enn 

nødvendig, fordi det alltid skal være 

fullt i hyllene. Da får kundene mer lyst 

til å kjøpe. Det er også et problem at 

butikker i kjeder ikke får tilpasse utvalget 

som de vil, ut fra hva deres kundegruppe 

ønsker. Det går klart igjen at 

små butikker kaster mye, fordi det har 

mange produkter det ikke er få som 

ønsker å kjøpe. Forbrukerne kaster 

mat fordi de kjøper inn for mye, eller 

fordi de ikke tør å bruke mat som har 

gått ut på dato. 

– Bruk nesa 

Christopher Sjuve er kokk og 

matskribent. Han mener at mengden 

mat som kastes hverken kan begrunnes 

helsemessig eller kvalitetsmessig. 

– Vi må gjøre det menneskene har 

gjort til alle tider: Bruke nesa. Det 

gjorde vi med stor suksess før vi fikk 

staten. Hvis melka lukter bra, er den 

forts. 

3 9

4 0 

stort sett bra, selv om den er over datoen, 

sier han. 

Sjuve ergrer seg over at kjøttet har 

gått ut på dato når det virkelig begynner 

å bli godt. 

– Da jeg jobba i kjøttbransjen, som 

student, la vi til side kjøtt vi selv ville 

ha og lot det ligge minst en måned 

over holdbarhetsdatoen. Det ble mye 

mørere og bedre. Marginene som blir 

lagt inn er helt absurde. 

Mari Ausvoll Ilseng jobber med mattrygghet 

i Tine. Hun bekrefter at det 

blir lagt inn svært store marginer. 

– Det som ligger til grunn for holdbarhetsdatoene 

er belastningstester. Vi 

utsetter kjøttet for varme for eksempel, 

og ser hvor lenge det holder. Det må tas 

høyde for at kjøttet ikke alltid blir behandla 

optimalt. Det skal for eksempel 

kunne ligge en stund i en varm bil, uten 

å bli ødelagt før datoen. 

Hun mener ost kan bli bedre etter å 

ha gått over best før-datoen, hvis det 

har blitt lagra riktig. 

– Alle de vanlige hvitostene våre, 

som Norvegia, Jarlsbeg og Edamer er 

gode eksempler at det det trygt kan 

nytes selg etter utgått «best før»-dato. 

Noen vil til og med hevde at den er 

«best etter». Tine tilbyr disse produktene 

i egne vellagra varianter, hvor vi 

har kontrollert lagringa før de pakkes 

og selges. Forbruker kan gjerne lagre 

disse produktene selv. Vi kan trygt 

anbefale å kjøpe en ekstra Edamerost 

allerede nå på våren. Legg den innerst 

i kjøleskapet, og du har en vellagra og 

smakfull Edamer til jul. 

Når holdbarheten ikke er satt til å 

vare lenger enn hva som står på pakka, 

er det fordi kjøperen skal vite hvordan 

den vil smake. Når osten lagres blir den 

sterkere, og det vil ikke alle like. Hun 

påpeker at alle produkter som blir farlige 

å spise på et tidspunkt har to holdbarhetsdatoer; 

en dato som angir «best 

før», og en for «siste forbruksdag». At 

«best før»-datoen er passert pleier ikke 

å være noe problem. De fleste matvarer 

vil også holde en stund etter siste forbruksdag, hvis de blir behandla 

riktig. 

Christopher Sjuve mener det er et problem at folk ikke vet 

hvordan mat skal vurderes. 

– Folk tror maten automatisk blir dårlig når den går over «best 

før»-datoen. Man burde få opplæring på skolen i hvordan mat 

skal vurderes, og det burde stå på pakkene hvordan man ser om 

maten er bra. 

Bevisst butikk 

I Meny-butikken på Majorstua i Oslo kaster de ikke mye. Hver dag 

legger de produkter som snart går ut på dato i en godt synlig tilbudshylle. 

Maten de ikke rekker å få solgt før den går over Best førdatoen, 

og for eksempel brød fra dagen før, blir gitt bort til Blåkors. 

På grunn av disse ordningene rekker lite av maten å bli dårlig. 

– Vi kaster nesten ingen ting. Jeg vil tro det er snakk om 80-90 

prosent reduksjon i svinnet, sier Ronny Kvammen, som er assisterende 

butikksjef. 

Han anslår at det hver dag blir omtrent en handlevogn med 

brød til overs, og omkring ti banankasser tørrvarer. Alt dette 

hadde blitt kasta i de fleste andre butikker. 

Hva tror du er grunnen til at andre butikker kaster alt? 

– Jeg håper det er fordi de ikke har tenkt lenger, sier Kvammen. 

– Hvis de ansatte kaster ting i søpla, tenker kanskje ikke 

sjefene så mye på det. Jeg klarer ikke å se noen andre grunner.

Dette er en vinn-vinn situasjon. 

Han mener å ha sett at forbrukerne blir stadig mer kresne. 

– Jeg har prøvd å legge ut bulkete pizzaesker, men de blir ikke 

kjøpt, og folk mener det er menneskerett å spise pølser som har 

en ukes holdbarhet igjen. En gang jeg stod i ferskvaredisken 

spurte en kunde meg om vi ikke hadde pølser med bedre holdbarhet 

enn de hun fikk. Det var tre dager igjen, og hun skulle 

bruke dem samme dag. Folk har blitt for kresne, men å endre 

menneskelig adferd er jo ikke lett. 

De frivillige organisasjonene har begrensa kapasitet til å ta 

imot mat. Skal kastinga virkelig bli drastisk redusert, i alle butikker, 

mener Kvammen at politikerne må trå til. 

– Hvis vi hadde hatt et organisert distribusjonsapparat for mat 

butikkene ikke blir kvitt, ville det hatt mye å si, sier han. 

Kutte 25 prosent 

Østfoldforsking sin rapport om kasting av mat er skrevet på oppdrag 

fra ForMat-prosjektet, som blir drevet av en rekke næringslivsorganisasjoner. 

Prosjektets mål er å redusere mengden 

nyttbar mat som kastes med 25 prosent innen 2015, i forhold 

til nivået i 2011. De viktigste tiltakene rapporten framhever er 

informasjon til forbrukerne, og at butikkene blir flinkere til å 

bestille riktig mengde mat. For å spre informasjon har ForMat 

lagd nettsida matvett.no, med informasjon om hvordan private 

husholdninger kan kaste mindre. 

@ 

Vi kaster nesten 

ingen ting. Jeg vil 

tro det er snakk 

om 80-90 prosent 

reduksjon i svinnet, 

sier Ronny 

Kvammen 

Prosjektet ser også på muligheten 

for å opprette en matsentral i Oslo. 

Det er meninga at denne skal ta imot 

mat som butikkene ikke vil eller kan 

selge, og distribuere maten til de som 

trenger den. Planen er at matsentralen 

skal samle inn mat til omkring tre tusen 

mennesker hver dag 

Kjemp politisk 

Børge oppfordrer først og fremst folk til å 

kjempe politisk for en rettferdig bruk av 

ressurser, og å tenke over hva de gjør selv. 

– Jeg prøver ikke å få alle til å gjøre 

det samme som meg. Det viktigste ar 

man får et mer bevisst forhold til forbruket 

sitt. Og skal du gå en kveldstur 

går det jo an å legge den om et sted hvor 

de pleier å kaste bra mat, sier han. 

Børge mener politikerne sitter på 

mye av nøkkelen til å få ned mengden 

mat og andre ting som kastes. 

– Butikkene kaster ikke mat fordi det 

er så gøy, men fordi det er lettvint og 

sparer dem for tid og ressurser. Staten 

kunne lagt en større avgift på levering 

av søppel. Alle skoleelver kunne lært 

om hvordan man vurder mat. 

For å stille dem til ansvar mener han 

noe av det viktigste vi kan gjøre er å bli 

med i organisasjoner. 

– Å være med i NU er flott, og man 

kan jo også gjerne være medlem i et 

parti og i flere organisasjoner. Det bidrar 

til å gi dem tyngde selv om man 

ikke har tid til å arbeide aktivt for dem. 

Man kan skrive leserinnlegg elle delta 

i nettdebatter. Alle får finne sin måte å 

engasjere seg på, sier han. 

4 1

4 2 

Drømmen om et sm 

I Norge står over tretti tusen gårder ubebodde1. Samtidig 

viser undersøkelser at 800.000 nordmenn gjerne 

kunne tenke seg å bo på et småbruk. Hvorfor er det så 

mange gårder som står ubebodde samtidig som «alle» 

drømmer om å bo på et småbruk? 

BENTE LORENTZEN 

Jobber i Norsk Bonde- og Småbrukarlag, med 

prosjektet Slipp oss til – ungdom inn i landbruket. 

Prosjektet er et samarbeid mellom Natur 

og Ungdom og Norsk Bonde- og Småbrukarlag. 

FOTO: Nat Mead, Sogn Jord- og Hagebruksskole 

Gjennom prosjektet Slipp oss til – 

ungdom inn i landbruket jobber Norsk 

Bonde- og Småbrukarlag (NBS), Natur 

og Ungdom (NU) og Norges Bygdeungdomslag 

(NBU) for at flere unge 

skal bli bønder og at flere skal flytte til 

bygdene. I denne artikkelen skal vi se 

nærmere på hvorfor gårder står ubebodde, 

hvorfor ungdom velger bort 

bondeyrket og hva som skal til for 

at flere flytter til bygda og flere blir 

bønder. 

De siste årene har det skjedd store 

endringer i det norske landbruket. På 

20 år er antall aktive gårdsbruk i Norge

åbruk 

halvert. Ved inngangen til 1990-tallet var det rundt 100.000 aktive 

gårdsbruk i Norge. I dag er antallet under 45.000. Det er først og 

fremst de små gårdene som blir lagt ned. 

Selv om mange gårdsbruk er borte, har matproduksjonen i Norge 

økt. Dette har vært mulig blant annet ved at gårdene som la ned, 

leide ut eller solgte jorda til nabobonden. Dette har gitt oss større 

og færre gårder. Dessverre har utviklingen mot større gårder også 

ført til at mye matjord er gått ut av drift. På 35 % av de ubebodde 

gårdene i Norge ligger hele eller deler av jorda brakk. 

Ingen vil bo på Gjøvik, men alle vil ha et småbruk? 

«Alle har et søskenbarn på Gjøvik», sang Alf Prøysen i sin tid, men 

ser vi nærmere på flyttetrendene i Norge, vil vi i fremtiden måtte si 

at «alle har et søskenbarn i Oslo og Akershus». Selv om befolkningen 

i landet øker - vi passerte 5 millioner innbyggere i 2025, hjelper 

det lite for rekrutteringen til landbruket 

og til bygdene. 

Bygdene og utkantene i Norge blir 

sakte men sikkert fraflyttet. Likevel 

viser avisoppslag og undersøkelser 

at mange nordmenn drømmer om et 

småbruk på bygda. I følge en undersøkelse, 

gjennomført for avisa Nationen 

i januar i år, drømmer én av seks 

nordmenn om å bo på et småbruk. Tall 

og avisoppslag som dette må likevel tas 

med en klype salt, da undersøkelsene 

ofte har uforpliktende spørsmål som 

sier lite om hvor mange som faktisk 

planlegger å flytte til et småbruk. For 

@ 

I noen kommuner 

er det ventelister 

med folk som 

ønsker å flytte til 

bygda, men som 

ikke slipper til, 

fordi eierne av de 

ubebodde gårdene 

ikke er interessert 

i å selge. 

eksempel var spørsmålet Nationen 

stilte, i undersøkelsen nevnt over, noe 

så uforpliktende som dette: 

«Om du kunne velge fritt, uten økonomiske 

eller andre hensyn, hvor ville 

du helst bodd? I storby, småby, i tettbygd 

strøk, på et småbruk eller i et øde 

område?». 

forts. 

4 3

4 4 

Siden Norge er et langstrakt 

og humpete land krever det 

mye av bøndene å utnytte ressursene 

der de er. 

Likevel er det viktig å ta på alvor at veldig mange nordmenn svarer 

at de gjerne kunne tenkt seg å bo på, eller drive et småbruk. I noen 

kommuner er det ventelister med folk som ønsker å flytte til bygda, 

men som ikke slipper til, fordi eierne av de ubebodde gårdene ikke 

er interessert i å selge. 

Hvorfor står gårdene ubebodde? 

Sommeren 2011 kom Norsk Senter for Bygdeforskning med en stor 

rapport om de ubebodde gårdene i Norge. I rapporten ble det gjennomført 

en grundig spørreundersøkelse, hvor eiere av de ubebodde 

gårdene ble intervjuet om deres forhold til eiendommen: Om de var 

villig til å selge, i hvilken tilstand gårdene var 

i og hvilken fremtid de så for seg for gårdene. 

Hovedkonklusjonen i rapporten var at eierne 

til de ubebodde gårdene hadde så sterke 

følelsesmessige tilknytninger til gården de 

eide, at de ikke var interessert i å selge. 

«Slektstilknytningen til eiendommen 

er den langt viktigste grunnen til at ubebodde 

eiendommer ikke legges ut for salg. 

Det er altså følelsesmessige grunner til at 

eiendommene forblir i eiers eie.» (Bygdeforskning) 

I tillegg til at eierne av gårdene gjerne 

har sterk personlig tilknytning til gårdene, 

ønsker 45% av eierne av ubebodde gårder 

å beholde gården som fritidsbolig. Dette er 

et evig dilemma for mange kommuner som

gjerne ønsker tilflytning til bygda, men som 

ikke ønsker å påvirke eiere av fritidseiendommer 

til å selge. 

Kommunene har myndighet til å innføre 

boplikt, slik at de som flytter til området må 

være helårs-bosatt i kommunen. Boplikt er 

omstridt og mange kommuner vegrer seg 

for å bruke myndigheten de har til å påvirke 

eierne, selv om det finnes andre interesserte 

som ønsker å bo i kommunen året rundt. 

Stort potensial for kommunene 

Prosjektet «Slipp oss til – ungdom inn 

i landbruket» har fylkesvise prosjekter 

som jobber for å få kommuner til å sette 

i gang kartlegging av ubebodde gårder. 

Mange kommuner er ikke klar over at det 

står veldig mange ubebodde gårder i sin 

kommune. Et eksempel fra Hordaland er 

Kvinnherad kommune, som satte i gang en kartlegging av ubebodde 

gårder i 2010. I Kvinnherad kartla de rundt 250 ubebodde gårder. 

Disse gårdene representerer en stor ressurs for kommuner som sliter 

med fraflytting eller som ønsker næringsutvikling og tilflytting. 

«De mange ubebodde landbrukseiendommene representerer en 

ressurs for mange lokalsamfunn. For det første. På grunn av størrelsen 

og karakteren på disse eiendommene, har de stor betydning 

for kulturlandskapet. Dersom husene er ubebodd, og vedlikeholdet 

av arealet på eiendommen er dårlig, vil dette ha en negativ innvirkning 

på landskapet og dermed opplevelsen av både å bo i og 

reise igjennom slike lokalsamfunn. Disse virkningene kommer så 

snart eiendommen ikke har fast bosetning.» (Bygdeforskning) 

Det viktigste for kommunene er muligheten for å få nye familier 

tilflyttende, hvis de ubebodde gårdene legges ut for salg. Ved å 

starte et Slipp oss til – prosjekt, hvor en påvirker og bistår eiere av 

forts. 

Sauer på beite. 

FOTO: Ole Magnus Drægni 

4 5

4 6 

ubebodde gårder til å selge, kan kommunene vekst, fremtidstro og 

økt tilflytning. 

«Like fullt, en familie fra eller til kan ha svært stor betydning for 

et lite lokalsamfunn. En eller to familier kan bety være eller ikke 

være for skolen, for den lokale butikken og for idrettslaget. Hvor 

lang køen av interessenter er, spiller derfor ikke så stor rolle, men at 

den ene familien som er seriøst interessert faktisk får anledning til 

å kjøpe en av de mange ledige eiendommene, kan ha stor betydning 

for det enkelte lokalsamfunn.» (Bygdeforskning) 

Todelt rekrutteringsproblem 

Som vi har sett står det i dag mange ubebodde gårder rundt om i 

landet, til tross for at det finnes interesserte kjøpere. Gårdene i Norge 

eies av mennesker som gjerne har hatt gården i slekta i generasjoner. 

Det er lange tradisjoner for at gårdene skal videreføres fra én generasjon 

til en neste. 

Når den nye generasjonen ikke ønsker eller har muligheten til å 

ta over gården, blir den ofte værende i slekta uten at noen bor på 

Mange i landbruket har etterlyst 

en mer positiv omtale av 

bondeyrket slik at ungdom får 

lyst til å utdanne seg til å bli 

bonde eller ta over gården i 

familien. 

gården eller driver den. Dette er problematisk så lenge det finnes andre 

interesserte som ønsker å ta over gården, men ikke finner noen 

gård til salgs. Den andre siden av problemet er manglende interesse 

fra de som har muligheten til å ta over. I landbruket snakkes det om 

en «kjøkkenbordsvaksine» som kanskje er årsaken til at mange ikke 

ønsker å overta gården og starte som bonde. 

Kjøkkenbordsvaksinen 

Å være bonde er utfordrende, og inntektene i landbruket er lave. 

Mange bønder må derfor jobbe utenom gården for å tjene til livets 

opphold. Høye priser på utstyret som trengs for å produsere mat, gjør 

at mange sliter med å få tilstrekkelig med inntekter fra landbruket. I 

tillegg er bondeyrket veldig arbeidskrevende i perioder. Særlig dyrehold 

setter krav til hvordan bonden disponerer hverdagen sin. 

Hvis barna som vokser opp kun opplever den negative omtalen av 

bondeyrket, og foreldrene klager over ulempene, kan det føre til at 

den oppvoksende generasjonen ikke ønsker å ta over gården. Mange 

snakker derfor om at man kan bli «kjøkkenbordvaksinert» mot å ta 

over gården etter foreldrene. I tillegg er det viktig å understreke at det 

å være datter eller sønn av en bonde ikke nødvendigvis betyr at du 

har lyst eller mulighet til å bli bonde selv. 

Mange i landbruket har etterlyst en 

mer positiv omtale av bondeyrket, slik at 

ungdom får lyst til å utdanne seg til å bli 

bonde eller ta over gården i familien. Avisoppslagene 

om det å være bonde er ofte 

negative og tabloide. På samme måte som 

andre fagforeninger er bondeorganisasjonene 

avhengige av å få frem den vanskelige 

situasjonen i landbruket, med lav inntekt 

og lange dager, slik at de kan forhandle om 

bedre vilkår. Når bondeorganisasjonene 

hvert år forhandler med staten i jordbruksforhandlingene, 

må de vise frem for staten 

den vanskelige situasjonen mange bønder 

er i. 

Å skape positiv omtale samtidig er utfordrende. 

Det oppstår et dilemma når 

organisasjonene på den ene siden må 

beskrive de faktiske utfordringene for bøndene, 

samtidig som de ønsker å vise frem 

de positive sidene til unge folk som kanskje 

kan tenke seg å bli bonde. 

Hvordan ser morgendagens landbruk 

ut? 

Samtidig som folk velger bort livet på 

landet til fordel for livet i tettbygde strøk og 

store byer, er det få som velger å utdanne 

seg til å bli bonde. Landbruket opplevde i 

år likevel en rekordsøkning i antall søkere 

til landbruksutdanninger, men dette må 

sees i sammenheng med at antall søkere til 

all høyere utdanning øker. 

Bondeyrket har tradisjonelt gått i arv fra 

generasjon til generasjon og ideen om å 

rekruttere flere til næringen er kanskje en 

relativ ny utfordring for organisasjonene 

som arbeider for en sterk landbruksnæring 

i Norge. Å være bonde er på ingen måte et 

ensidig yrke og landbruksnæringen er i 

stadig endring. 

«Det betyr at rekruttering ikke bare blir 

et spørsmål om å stimulere mennesker 

til å gå inn i et landbruk med et bestemt 

innhold, men også hva landbruket er, hva 

det kan bli, og hvordan det påvirkes av de 

menneskene som rekrutteres, og av de politiske 

og forvaltningsmessige virkemidlene.» 

(Bygdeforskning)

Fadderordninga «Bli bonde» 

Slipp oss til – ungdom inn i landbruket 

jobber, gjennom fadderordninga 

«Bli Bonde», for at flere skal 

bli norske bønder. Hvis Norge også i 

fremtiden skal produsere mat til egen 

befolkning, basert på de ressursene 

og råvarene vi har tilgjengelig, er vi 

avhengige av å stoppe nedgangen i 

aktive gårdsbruk og øke rekrutteringa 

til landbruket. 

Gjennom fadderordninga «Bli 

bonde» ønsker Slipp oss til– ungdom 

inn i landbruket å rekruttere nye 

mennesker inn i bondeyrket ved å la 

etablerte bønder være faddere og bidra 

med sin kunnskap til nye bønder. 

Vi har allerede passert 5 millioner 

innbyggere i Norge. Innvandring og 

lengre levetid blant befolkningen gjør 

at Statistisk Sentralbyrå forventer at 

befolkningen i Norge skal fortsette 

å øke i årene i fremover. Vi har store 

beiteressurser i Norge, hvor kyr, sau 

og geit kan pleie kulturlandskapet og 

spise seg mette slik at vi mennesker 

får tilgang til kjøtt og melk. 

Siden Norge er et langstrakt og 

humpete land krever det mye av 

bøndene å utnytte ressursene der de 

er. Derfor er det viktig å jobbe for 

at bønder får gode vilkår, og at det 

skal bo folk i bygdene. Bygdene og 

bøndene er gjensidig avhengige av 

hverandre og mange har en drøm om 

å flytte til et småbruk. 

Drømmen om et småbruk vil for 

mange fortsatt bare være en drøm, 

men for de som ønsker å flytte til 

bygda for å bo og/eller drive med 

landbruk er det dessverre fremdeles 

mange hindringer i veien. Hvis du 

vil lese mer kan du gå inn på www. 

gardsbruk.no. Her finner du blant 

annet «handboka – bruk for deg» 

som beskriver hva som skal til hvis 

du vil kjøpe gård eller bli bonde. 

Ungdommer på «Grønt Spa`tak». 

FOTO: Carl-Frederic Salicath 

4 7

4 8 

JOHAN SWÄRD, 

driver gården Avskhim Vestre , i Hadeland 

Mangfoldig 

Mel 

– Her på gården har vi 40-50 kornsorter, og dyrker 

hvert år omkring 15, forteller Johan Swärd. 

TEKST: Øyvind Aukrust og Silje Wiik Nielsen / FOTO: Øyvind Aukrust 

Johan og kona Kristin driver gården Aschim Vestre, i Gran 

på Hadeland. Der dyrker de gamle kornsorter økologisk, som 

finnes svært få andre steder. Han mener et viktig problem i 

dagens landbrukspolitikk, og i systemene for produksjon og 

salg av mat, er tankegang om at det meste skal standardiseres. 

Det mener han både er et onde for forbrukeren, og ødelegger 

for miljøet. 

Det er ikke bare naturens biologiske mangfold som er trua. I 

Følge FN har 75 prosent av det globale sortsmangfoldet i jordbruket 

forsvunnet. Årsaken er at man har gått over til nesten 

kun å bruke et fåtall sorter som er tilpassa et moderne jordbruk. 

En vanlig moderne bonde kjøper frø fra frøforretninger 

hvert år, og dyrker normalt kun en sort av hver art. Tidligere 

tok hver bonde vare på deler av avlingen fra året før, og sådde 

den neste år. 

I 1997 fikk Johan litt frø fra en venn. 

Siden har han skaffa prøver av en 

mengde andre sorter fra Nordisk genbank 

i Sverige, der man tar vare på og 

lagrer dem sikkert. 

Standardiserings-ideologi 

– De store matselskapene tar ikke imot 

mel fra oss. Vi selger alt direkte. Både 

landbrukspolitikken, foredlingsbedriftene 

og produsentene legger opp til at alle 

skal drive veldig likt, sier Johan. 

Ved å tenke utradisjonelt har Johan og 

Kristin truffet på mange utfordringer. 

Johan forteller at når han begynte, gikk 

Helios – en kjede for økologisk mat, litt 

motvillig med på å ta inn melet hans. 

– De var redd brødet deres skulle

smake annerledes. Men når de blanda det ut med tonnevis av annet 

mel, kunne det jo neppe ha så mye å si, mente de. 

Dette mener han er illustrerende for tankegangen som har lagt 

premissene for både landbrukspolitikken, distribudsjonsapparatet 

for mat og dagligvarehandelen. 

– Jeg tror det er en tankegang fra 70-tallet som henger igjen, 

om at det folk ønsker er standardisering. I stedet bør man spille 

på produktenes forskjellige kvaliteter, når det gjelder smak, miljø 

og ernæring. Økologisk mat er ikke bare økologisk mat. Jeg leverer 

dill til en fiskeforedlingsbedrift i nærheten. De kjøper alltid herfra, 

@ 

De var redd brødet deres 

skulle smake annerledes. 

Men når de blanda det ut med 

tonnevis av annet mel, kunne 

det jo neppe ha så mye å si. 

fordi dillen min er av god kvalitet, og 

setter mer smak enn den de ellers får 

kjøpt. 

– For noen år siden hadde Aftenposten 

en artikkel der de fikk analysert 

innholdet av enkelte næringsstoffer i et 

billig kneipbrød og et økologisk brød fra 

en håndtverksbaker. Konklusjonen var 

at de inneholdt omtrent like mye karbohydrat, 

protein og fett - som om det 

forklarer alt viktig ved et brød. Dette er 

jo fullstendig meningsløst; ingen hadde 

funnet på å gjøre det samme med vin, 

sier Johan. 

Han forteller at på Hadeland var det 

vanlig for bønder å dyrke noe poteter, 

ved siden av andre ting. Men de siste 

forts. 

4 9

5 0 

tiårene har antallet potetbønder minka 

drastisk. Bama, som tar imot poteter, må 

kunne hente flere trailerlass i året fra hver 

enkelt produsent. Stordriftstankegangen 

rammer altså ikke bare de som dyrker 

rare kornsorter. 

Viktig med mangfold 

At Johan gjør en viktig jobb ved å ta vare 

på det biologiske mangfoldet, bekreftes 

fra forskerhold. 

– Når landbruket skal tilpasse seg klimaendringene 

er det særlig viktig å ha et 

stort mangfold av forskjellige slags sorter, 

tilpassa forskjellige naturforhold. Når 

man utvikler nye sorter er utgangspunktet 

sorter som har blitt brukt før. Jo større 

mangfoldet er, desto større er muligheten 

for å oppnå egenskapene man ønsker, sier 

Regine Andersen. 

Regine Andersen er statsviter og forsker 

ved Fridtjof Nansens institutt. Hun 

jobber med internasjonale avtaler knytta 

til biologisk mangfold, med spesielt fokus 

på plantemangfoldet i landbruket. De 

siste tiårene har det blitt satt igang flere 

store prosjekter for å ta vare på frø i lagre 

– såkalte genbanker. Men skal sortene 

bli tatt vare på, og være nyttige også for 

framtida, mener hun det er helt nødvendig 

å dyrke og bruke dem. 

– Når sortene blir liggende i genbanker 

tilpasser de seg ikke miljøet. Dermed blir 

de mindre anvendelige. Planteforedlerne 

er avhengige av å kunne ta utgangspunkt 

i sorter som har egenskaper de kan bruke til å dekke dagens behov. 

Dessuten er kunnskapen om sortene knyttet til aktiv bruk, enda en 

viktig grunn til å støtte opp om bøndenes arbeid her. 

Hun mener også det skaper en viktig sikkerhet at sortene ikke 

bare bevares i genbanker. 

– I NordGen for eksempel, har man problemer med å ta vare på 

alle sortene. Frø mister nromalt spireevnen etter å ha ligget i fryseren 

en viss tid. For å bli bevart må de dyrkes opp jevnlig. Frøbankene 

har for lite ressurser til å gjøre det ofte nok med alle sorter. At 

sortene brukes er en ekstra sikkerhet. 

Tidligere ble det dyrka et utall sorter, tilpassa lokale forhold. Nå 

har selskaper utvikla sorter som gir høyere avling. I 2010 fantes 23 

hvetesorter som var godkjent for salg i Norge. Bare ni av disse var 

norske. EU-regler forbyr kommersielt salg av alle sorter som ikke er 

med på lista over godkjente sorter. 

Mektig industri 

Internasjonalt gjør strenge lovverk, lagd for å ivareta interessene 

til frøindustrien, at det er vanskelig å ta vare på sortsmangfoldet. I 

2004 innførte Norge et direktiv fra EU, som innebar forbud mot å 

gi bort, bytte eller selge sorter som ikke var godkjent for omsetning, 

både kommersielt og ikke-kommersielt. Det betydde i prinsippet 

at hvis en bonde, som dyrka lokale kornsorter slutta med det, ville 

ikke andre kunne ta over. Eneste mulighet til å ta vare på dem var at 

de ble lagt inn i en frøbank. 

– Norge gikk faktisk lenger enn EU påla oss. I direktivet sto det 

at kommersiell omsetning av frø skal forbys. I den norske oversettelsen, 

som ble gjeldende i Norge, hadde de strøket kommersiell, 

slik at det gjaldt all omsetning, sier Regine Andersen. 

I 2010 ble lovverket myka opp noe. Fra da har det vært lov å 

omsette frø ikke-kommersielt i små mengder. Men for å starte med 

salg må man være en godkjent frøforretning, og sortene må stå på 

de offisielle sortslistene. 

I utgangspunktet er det omfattende prosedyrer som kreves for at 

man skal få godkjent en sort. Man må kunne dokumentere sortens 

egenskaper, og at den er genetisk ensarta, og dermed kan skilles tydelig 

fra andre sorter. Dersom en godkjent sort endrer seg genetisk, 

kan den ikke lenger selges; da blir den per definisjon en ny sort, 

som også må godkjennes. 

Dagens lovverk gjør det mulig å få godkjent dyrking av gamle 

sorter til bevaring. Det vil si at man kan dyrke gamle sorter for at 

de skal bli tatt vare på. Prosedyren som trengs da er enklere, men 

loven sier at man har ansvar for at de ikke endrer seg, og at de ikke 

kan utgjøre mer enn to prosent av produksjonsvolumet av arten. 

Det finnes for eksempel ikke lenger gamle hvetesorter som er egna 

for dyrking på Hadeland, der Johan bor. Frøene man brukte er det 

ikke noen som har tatt vare på. Heldigvis er det sorter like over 

grensa til Sverige som man mener likner. Men lovverket gjør det 

vanskelig å bruke dem. 

– Prosessene er alt for byråkratiske og krevende, også når det

gjelder bevaringssorter. Man burde stimulere 

til bruk av gamle sorter. Dagens lovverk 

er begrensende og ikke stimulerende. 

Men sammenlikna med hva som er vanlig 

i EU har vi et liberalt regelverk. Norge må 

forholde seg til EU-direktivene, og har 

valgt å tolke dem liberalt 

Spiller med naturen 

Det er ikke bare kornet som er spesielt på 

Aschim. Johan bruker nesten ikke gjødsel. 

I stedet for å gjødsle er han opptatt av å 

bygge opp jordas fruktbarhet, gjennom et 

mangfold av organismer som lever der. 

– I jordsmonnet finnes det millioner av 

organismer som er med å skape et godt 

miljø for planterøtter og derav for planters 

vekstmuligheter. Vi har anaerobe og aerobe 

organismer i jorda. 

De anaerobe kan leve uten oksygen, de 

aerobe vokser og formerer seg ved oksygentilgang. 

Jord inneholder biologisk materiale, 

som er viktig for at plantene skal vokse. 

Johan forteller at for hver gang han kjører 

over åkeren med traktoren sin, vil jorda 

stadig bli mer sammenpakka. Jorda blir 

hard slik at planterøttene har vanskeligere 

for å trenge ned for å finne næring til vekst. 

Når jordpartiklene klistres sammen, 

vil oksygentilgangen synke. Mikroorganismene 

som behøver et oksygenrikt miljø, 

vil fortrenges til fordel for dem som trives 

i oksygenfattig jord. De aerobe organismene, 

som liker oksygen, er gunstige for 

miljøet i jorda. 

Bønder kan løse konsekvensene av 

jordpakking ved konstant tilførsel av lettoppløselig 

nitrogen ved planterøttene. 

Grovt sett baserer konvensjonelle bønder 

seg på kunstgjødsel. Økologiske bønder 

bruker heller av kumøkk eller hønsemøkk. 

Johan gjør ingen av delene, men unngår 

jordpakking så godt som mulig, og gjør 

det han kan for å lage systemer som likner 

på økosystemene i naturen. 

Et par uker etter at kornet er sådd, sår 

Johan grønngjødsel i samme åker, som 

kan være kløver og belgvekster. Når kor- 

@ 

Når landbruket skal tilpasse 

seg klimaendringene er det 

særlig viktig å ha et stort 

mangfold av forskjellige 

slags sorter, tilpassa forskjellige 

naturforhold. 

net høstes, er åkeren full av næringsrike engvekster som han slår 

og lar ligge for å tilbakeføre næring. Dermed trengs ikke vanlig 

husdyrgjødsel. 

Mange fordeler 

Johan mener sortene han dyrker har store fordeler, både økologisk, 

smaksmessig og ernæringsmessig. De vanlige sortene er utvikla 

for et konvensjonelt landbruk, der man bruker kunstgjødsel 

og sprøytemidler. I et økologisk landbruk er andre egenskaper 

viktige, forteller han. Dette gjelder særlig i den spesielle typen 

økologisk landbruk de driver på Asschim. 

Han opplever at mange som ikke tåler vanlig gluten tåler melet 

hans. Eldre sorter inneholder en annen type gluten enn moderne 

sorter, som skal være lettere å tåle. 

– Moderne kornsorter er avla fram for å gi størst mulig avlinger 

i et maskinelt landbruk, basert på kunstgjødsel og sprøytemidler. 

Til industribaksten kreves det framavling av hardt gluten, som er 

vanskelig fordøyelig. Smak og næringsinnhold har ikke fått stå 

i førersetet. Ved å foredle ensidig på noen egenskaper har man 

mista andre, sier Johan. 

Johan har i løpet av årene avla opp 40-50 sorter til mengder på 

minst et par kilo, i det han kaller en bruksgenbank. De som vil 

kan få litt korn for å dyrke på sin egen gård. 

Markedet finnes 

Selv har Johan og Kristin vist at det finnes marked for spesielle 

produkter med god kvalitet. Johan maler det meste av melet 

sitt selv, og selger størsteparten til faste kunder. Noe leveres 

til småbutikker og til et firma som har spesialisert seg på gamle 

sorter. Men en slik måte å drive på er ikke for hvem som helst. 

Man må være interessert i og ha anlegg både for markedsføring 

og produktutvikling, og det krever masse jobb. Johan mener noe 

av det viktigste som skal til for å gjøre flere interessert er et distribusjonsapparat 

for maten. 

– Så lenge man må selge alt som er litt utenom det normale 

selv, blir det bare for spesielt interesserte. Vi ser jo at folk liker 

det vi lager, men så lenge kjedene, landbruksorganisasjonene og 

staten har liten interesse for mangfold, blir slikt som det vi driver 

med, for spesielt interesserte, sier Johan. 

5 1

5 2 

Landbruk og klima 

Mat må vi ha. I denne artikkelen vil jeg forsøke å 

forklare hvordan vi kan innrette vår matproduksjon 

slik at vi så langt det lar seg gjøre, tar hensyn til både 

klima, ressurser og befolkningens behov for mat. 

THOMAS COTTIS 

Thomas Cottis er bonde og høgskolelektor 

ved Høgskolen i Hedmark. 

Mat må vi ha. I denne artikkelen vil jeg forsøke å forklare 

hvordan vi kan innrette vår matproduksjon slik at vi så 

langt det lar seg gjøre, tar hensyn til både klima, ressurser 

og befolkningens behov for mat. 

Først klima: 

Klimaendringene er her. Hvis vi ikke gjør kraftige kutt, vil konsekvensene 

bli mer og mer katastrofale. Norsk landbruk gir utslipp av både CO2, 

metan og lystgass. Omregnet til CO2-ekvivalenter (CO2-enheter) står 

landbruket for ca 4,7 millioner tonn CO2-ekvivalenter per år. Dette er 7 

CO2-EKVIVALENTER 1000 TONN 

Utslippskilde 

Husdyr og husdyrgjødsel 

Handelsgjødsel 

Biologisk nitrogenfiksering 

Restavlinger 

Dyrking av myr 

Nedfall av ammoniakk 

Avrenning 

Avløpsslam 

Halmbrenning 

Drivstoff maskiner og varme 

Sum offisielle utslipp 

CO2 

0 

0 

0 

0 

0 

0 

0 

0 

0 

407 

407 

Metan 

2206 

0 

0 

0 

0 

0 

0 

0 

6 

0,8 

2212 

Lystgass 

573 

634 

49 

95 

331 

77 

333 

7,1 

1,6 

38 

2137 

Sum 

2779 

634 

49 

95 

331 

77 

333 

7,1 

7 

445 

4757 

% 

58,4 

13,3 

1,0 

2,0 

7,0 

1,6 

7,0 

0,1 

0,1 

9,4 

100 

Tabell 1: Offisielle tall for utslipp av klimagasser fra planteproduksjon og husdyrhold i 

Norge. Kilde Statistisk sentralbyrå. 

FOTO: Øyvind Aukrust 

prosent av Norges samlede utslipp. 

Den enkleste metoden for å redusere landbrukets 

utslipp er å legge det ned. Men da 

må vi også slutte å spise. Utslippene fra matproduksjon 

går ikke ned om vi importerer 

maten fra andre land. I tillegg setter vi vår 

egen matforsyning i fare. 

Tabell 1 viser de offisielle tallene for utslipp 

av klimagasser som jordbruket bidrar med. 

Den klart største kilden til klimagasser 

fra jordbruket er metan og lystgass fra husdyr 

og husdyrgjødsel. Omregnet til CO2ekvivalenter 

gir produksjon av mjølk og 

kjøtt 2,78 millioner tonn CO2 per år. Det 

er nesten 60 prosent av jordbrukets samlede 

utslipp. Drøvtyggerne (i hovedsak kyr, 

geiter og sauer) står for 85 prosent av dette. 

Bruken av kunstgjødsel gir 2044 tonn 

lystgass per år, og dette er den nest største 

utslippsposten. Dette skjer i hovedsak gjennom 

denitrifikasjon i jorda. Lystgass gir 

296 ganger så sterk drivhuseffekt som karbondioksid. 

Kunstgjødsel i jorda gir 13,3 

prosent av jordbrukets offisielle utslipp. 

Mange kan tenke at drivstoff til traktor, 

maskiner og oppvarming står for størsteparten 

av klimagassutslippene i landbruket. 

Det står imidlertid for bare snaue 10 prosent.

Utslipp fra transport av jordbrukets produkter, 

videreforedling, butikkdrift og matlaging 

i husholdningene er ikke regnet med her, 

men er trolig betydelig mer energikrevende 

enn landbrukets matproduksjon. 

Egentlig er utslippene fra landbruket 

noe større enn dette, men i internasjonale 

forhandlinger har man blitt enige om at 

bare det som er i tabellen skal telles med. 

Utslipp av lystgass i produksjon av kunstgjødsel 

telles med i industriens utslipp, og 

utslipp av CO2 fra jord telles ikke med i det 

nasjonale klimaregnskapet. 

Reduser kjøttforbruket 

Den virkelig store utslippsposten fra 

landbruket er metan fra husdyr. Dette er 

dessverre utslipp våre grasetende sauer, 

kuer og geiter gir. En enkel ide er å redusere 

forbruket av kjøtt fra disse dyrene. 

Vi bør spise mer korn, poteter og grønnsaker. 

Vi kan også gjerne øke bruken av 

melk og melkeprodukter. Melk er klimavennlig 

og har samme verdifulle ernæringskvalitetene 

som kjøtt. Årsaken til at melk 

er klimavennlig er at ei mjølkeku produserer 

8000 liter mjølk i løpet av et år og i tillegg 

får hun en kalv hvert år. Dermed blir det lite 

@ 

Med det store kjøttforbruket vi 

har i Norge blir det ikke nok 

kalver fra mjølkekyrne. Derfor 

må vi ha ammekuer som ikke 

gjør annet enn å ete gras og få 

en kalv per år. 

metanutslipp per liter mjølk. 

Med det store kjøttforbruket vi har i Norge blir det ikke nok kalver 

fra mjølkekyrne. Derfor må vi ha ammekuer som ikke gjør annet 

enn å ete gras og få en kalv per år. Utslippene fra ammekua er nesten 

like store som mjølkekua, men de produserer altså bare kalver, og 

ikke melk. Dermed blir utslippene på over 30 kg CO2-ekvivalenter 

per kilo kjøtt fra en kalv med ammeku som mor. 

Med mjølkekuer er det riktig å belaste kuas utslipp på mjølka og 

la kalven starte på null. Mjølka som kan produseres basert på norsk 

gras og förkorn har like små utslipp som kyllingkjøtt, selv når vi regner 

per kalori menneskemat. Kyllingproduksjonen er problematisk, 

fordi den i større grad enn melkeproduksjonen baseres på importerte 

kraftforråvarer. 

Hvis vi kutter ut ammekuene i Norge og reduserer kjøttforbruket 

tilsvarende, har vi redusert landbrukets utslipp med 7-8 prosent. 

Hvis vi er villige til å spise noe mindre sauekjøtt kan vi halvere antall 

forts. 

5 3

5 4 

sau. Vi vil kunne leve godt for det. En halvering av antall sau vil redusere 

utslippene fra landbruket med ca 10 prosent. 

Men graset er en fornybar ressurs som vi må vi utnytte. Med slike 

reduksjoner i forbruk og produksjon av kjøtt fra storfe og sau kan vi 

få til utslippskutt som monner. Å redusere mer enn dette vil jeg allikevel 

ikke anbefale fordi vi lever tross alt i et grasland: Mer enn 60 

prosent av all dyrka jord i Norge kan ikke brukes til annet enn gras. I 

tillegg har vi store beiteressurser i skog og fjell som bare sauer, kyr og 

geiter kan gjøre nytte av. Skal vi få mat til mennesker ut av norsk jord 

og utmark – ja da må vi ha ku, sau og geit, og vi bør spise det flotte 

kjøttet disse produserer. 

Gris og kylling spiser bare korn, og det kornet bør heller vi mennesker 

spise mer av direkte. Når vi gir korn til griser får vi igjen bare 

10 prosent av kornets kalori-innhold i kjøttet. 

Med slike reduksjoner i forbruk og produksjon av kjøtt fra storfe 

og sau kan vi få til utslippskutt som monner. Å redusere mer enn 

dette vil jeg allikevel ikke anbefale fordi vi lever tross alt i et grasland: 

NB - mer enn 60 prosent av all dyrkajord i Norge kan ikke brukes til 

annet enn gras. I tillegg har vi store beiteressurser i skog og fjell som 

bare sau, ku og geit kan gjøre nytte av. Skal vi få mat til mennesker 

ut av norsk jord og utmark – ja da må vi ha ku, sau og geit, og vi bør 

spise det flotte kjøttet som disse produserer. Gris og kylling spiser 

bare korn, og det kornet bør heller vi mennesker spise mer av direkte. 

Når vi gir korn til griser får vi igjen bare 10 prosent av kornets 

kalori-innhold i kjøttet. 

Rense metan fra fjøset 

En annen mulighet som kan hjelpe oss nordmenn til å kunne nytte 

alt vårt gras og utmark er å rense lufta fra våre fjøs. Metanutslippet 

fra drøvtyggere kommer fra fordøyelsen. Ku, sau og geit raper metan 

hele dagen lang. På grunn av vår lange og relativt kalde vinter er vi 

avhengig av å ha dyra inne i fjøs i minst 8 av 12 måneder. 

Svenske forskere har allerede utviklet prototyper av renseanlegg 

som fjerner metan fra fjøslufta. Det som mangler nå er å få denne 

@ 

Den andre store 

kilden til utslipp 

er nitrogengjødsel, 

og da særlig kunstgjødsel. 

teknologien effektiv nok. Når det er i boks 

kan utslippene fra norske kuer, sauer og 

geiter halveres. Her bør vi virkelig bruke det 

som trengs av penger på teknologiutvikling. 

Redusere nitrogengjødsel 

Den andre store kilden til utslipp er nitrogengjødsel, 

og da særlig kunstgjødsel. Jo 

mindre nitrogen vi tilfører jorda gjennom 

kunstgjødsel eller husdyrgjødsel – jo mindre 

blir utslippene av lystgass. Produksjonen 

av nitrogen i kunstgjødsel gir også utslipp 

av lystgass og krever store mengder energi. 

Kan vi kutte ut all kunstgjødsel? Nei. 

Da blir avlingene veldig små. Det vi kan 

gjøre er å redusere mengdene. Ved å ta inn 

mer kløver i grasdyrking kan avlingene 

opprettholdes selv om mengden nitrogen 

reduseres med inntil 30 prosent. I dyrking 

av korn, poteter og grønnsaker er det 

mulig å redusere kunstgjødselmengdene 

med 10-20 prosent uten at avlingene blir 

vesentlig mindre. 

Hva da med økologisk landbruk? 

Her brukes jo ikke kunstgjødsel i det hele

tatt. Jeg driver sjøl en økologisk gård med 

mjølkeproduksjon i Hedmark, og jeg har 

arbeidet med økologisk landbruk innen 

både veiledning og undervisning i 25 år. 

Allikevel sier jeg at nei, økologisk landbruk 

kan ikke erstatte konvensjonell produksjon 

dersom vi tar inn over oss at vi er avhengig 

av å produsere omtrent like mye mat i årene 

som kommer som i dag. Økologisk produksjon 

av gras, mjølk og kjøtt går bra, men 

korn, poteter og grønnsaker har vi for lite 

organisk gjødsel til, for å gi tilfredsstillende 

totalproduksjon. 

Dersom man i økologisk drift hadde tillatt 

bruk av kloakkslam og kildesortert urin 

fra mennesker som gjødsel kunne vi ha økt 

økologisk produksjon til 20-30 prosent av 

norsk landbruk uten å tape mye på avlinger, 

men gjødsel fra mennesker er dessverre forbudt 

i økologisk drift, og det brukes bare i 

liten grad i konvensjonelt 

Ikke fornybare ressurser 

Økologisk landbruk har en fordel framfor 

konvensjonell drift og det er at man gjennom 

forbudet mot kunstgjødsel bruker lite 

av det svært viktige plantenæringsstoffet 

fosfor. Fosfor er det ene av tre grunnstoffer 

som all plantevekst er avhengig av i relativt 

store mengder. De to andre stoffene er nitrogen 

og kalium. 

Til kunstgjødsel hentes nitrogen fra lufta, 

i kunstgjødselfabrikker. Nitrogen er det 

ubegrensede mengder av. Kalium hentes fra 

FOTO: Øyvind Aukrust 

gruver, og med dagens forbruk kan vi fortsette som nå i noen tusen 

år. Fosfor har vi imidlertid svært lite av i utnyttbare kilder. Med dagens 

forbruk vil reservene vare i mindre enn 100 år. Derfor er det 

all mulig grunn til å redusere forbruket av fosfor. Punkt en er da 

sjølsagt å slutte å bruke fosfor i vaskemidler. Punkt to er å redusere 

forbruket i matproduksjon. Den eneste måten å gjøre det på er å få i 

gang resirkuleringen av fosfor. 

Alt fosfor som er i den maten landbruket har produsert ender før 

eller siden i dass. Det vi mangler er et kloakksystem som er innrettet 

for å resirkulere plantenæringsstoffer tilbake til jordbruket. Og vi 

mangler forståelse av at dette er avgjørende viktig for at framtidige 

generasjoner også skal få nok fosfor til sin matproduksjon. 

Jordvern 

Verdens befolkning vil øke fra 7 til 9 milliarder mennesker fram 

mot 2050. Vi har allerede mer enn 390 ppm. karbondioksid i atmosfæren. 

Det vil gi minst 1,5 graders global oppvarming, selv om 

det ble slutt på alle utslipp nå i 2012. FNs klimapanel definerer en 

økning på to grader som farlige klimaendringer. Foreløpig er vi 

på0,9 grader, og konsekvensene begynner å bli merkbare – særlig 

for matproduksjonen. 

Varmen og tørken i USA, Australia og Øst-Europa i år vil gi 

kraftig stigning i de internasjonale matvareprisene. Med 1,5 graders 

global oppvarming, som vi kan vente oss rundt 2030, blir det enda 

vanskeligere å få gode avlinger – og det blir flere munner å mette. 

Maten blir kostbar. Det kan gi opprør og destabilisering i mange fattige 

land, med enorme flyktningproblemer som resultat. 

Med stigende matvarepriser og stadig større problemer for 

matproduksjonen blir det avgjørende viktig at vi har mest mulig 

matjord sjøl i Norge. Å bygge ned matjord er en stor forbrytelse vi 

gjør mot våre barn. Og den største forbrytelsen er alle klimagassene 

– særlig alt karbondioksidet vi sender ut i atmosfæren. Den 

gir allerede problemer og vil gi menneskeheten stadig vanskeligere 

livsbetingelser i hundrevis av år. 

5 5

5 6 

Ingen teori uten pr 

Jeg var søtten år og ville bli bonde. Jordbruk føltes 

meningsfylt, og jeg ville gjøre noe praktisk. Et par år 

seinere hadde jeg lagt prosjektet på is. Det virka for 

tøft. Likevel gikk det ikke mange årene før jeg havna på 

landbruksskole! 

SILJE WIIK NIELSEN 

Silje Wiik Nielsen er medlem av NUs jordbruks-utvalg 

og kanskje framtidig bonde. 

FOTO: Øystein Wangen

aksis 

Vinteren 2011 var jeg kommet hjem 

fra et lengre opphold i Bolivia. På reisen 

hadde jeg truffet Campesinos – bønder 

og landarbeidere – bosatt i Andesfjellenes 

golde landskap. Barna jeg arbeida 

med snakka nedsettende om folket på 

landsbygda. Når jeg nevnte at jeg kunne 

tenke meg å bli bonde selv, sperra de 

øynene opp og så vantro på meg. - Blir 

du bonde, blir du fattig, sa ungene. - De 

fleste er bønder her, vi trenger ikke flere, 

sa ei jente. 

Hos oss er det mangel på bønder, sa 

jeg. En sulter ikke på bygda, men det 

trengs flere i jordbruket om vi skal kunne 

produsere mer mat på en miljøvennlig 

måte. Jeg la planer for kommende høst, 

og vurderte å søke Sogn jord- og hagebrukskule. 

Det inspirerte meg å se kvinner 

stå med krummet rygg å spa i fjellskråninger, 

menn med slitne hatter som 

dro med seg kyr over fjellpass, små barn 

med lommene fulle av frø og poteter. 

Familier som dro inn til markedsplassen 

og solgte det de hadde dyrka. 

Tilbake i Norge traff jeg en norsk 

geitebondesønn og havna i Lofoten med 

intensivt gårdsarbeid en måneds tid. 

Der var det fjell som reiste seg strakt 

opp fra sjøen, snø, bitende vind og små 

fiskebåter som la til kai med kilovis av 

fisk, og plastikkposer med torsketunger. 

Det var bare å ta opp bestilling. Gamle 

fiskere med helskjegg, regnfrakker og 

glødende engasjement for det de holdt 

på med. Bøndene som klamra seg fast, 

som dreiv stort eller lite. Vi ysta geitost i 

store, svarte kjeler. 

Det høres idyllisk ut, men fjøset var ingen kosekrok. Her 

fantes rundt 250 geiter. Det var midt under kjeiinga mens titalls 

av geiter var ramma av byllesjuke, som er svært smittsomt. Vi 

hadde lange vakter i fjøset, og var ofte ikke i seng før langt over 

midnatt. Klokka sju var vi oppe igjen. Vi snekra geitegarder av 

gamle materialer fra låven, blanda melkeerstatninger i drikkeflasker 

og klippa klover, frakta nybakte mødre inn og ut av 

melkestallen. 

Den ene dagen kom livmora ut av ei fødende geit. Vi måtte være 

tre for å holde henne fast, mens vi forsøkte å dytte livmora tilbake. 

Arbeidet var ikke til å tøyse med. Mellom fødslene løp 

geitebondesønnen og jeg ned for å snekre innhegninger, som 

etterhvert blei fylt opp av små killinger. Jeg var bitt av basillen 

og ville bli bonde. 

Sogn Jord og Hagebrukskule i Aurland blei neste stopp. 

Sogn Jord- og Hagebruksskule er en videregående skole som 

underviser i økologisk landbruk. Gardsbruket ved skolen er det 

viktigeste klasserommet, og hele gården er økologisk drevet. 

@ 

I noen kommuner er det ventelister 

med folk som ønsker å 

flytte til bygda, men som ikke 

slipper til, fordi eierne av de 

ubebodde gårdene ikke er interessert 

i å selge. 

Økologisk landbruk, uten bruk av kunstgjødsel og sprøytemidler, 

var elementært ved valget av skole. Jeg pakka kofferten 

og dro av avsted til Vestlandet. Vi var alle nysgjerrige, 

slukte inntrykk og ny lærdom. Året blei en oppvekker. Teori 

og praksis var snedig sammenvevd slik at vi fikk en forståelse 

for hva vi dreiv med. Enten det gjaldt forebygging av sjukdom 

i husdyrhold, rett teknikk på motorsag eller prinsipper bak 

dyrking og lagring av planteprodukt. Kjennskap til mikrolivet 

i jorda eller teori og praksis bak kompostering. Året har vært 

det mest opplevelsesrike jeg har hatt i seinere tid, beriket med 

forts. 

5 7

5 8 

nye bekjentskaper, erfaring og nyttig 

kunnskap, såvell praktisk som teoretisk. 

Her var vi samla, en liten sammensveisa 

gjeng med både drevne, 

unge mennesker og nybegynnere. 

Likevel slutta jeg etter ett år. Selv 

om bondeyrket er fristende, virker det 

vanskelig å kaste seg ut i noe jeg ikke 

har vokst opp med eller fått inn med 

morsmjølka. Kanskje gjelder dette flere 

enn meg. Slik jordbruket er blitt i dag, 

maskinelt og ensarta, er min og manges 

interesse fallende. Kyrne står gjerne inne 

nesten hele året, melkes av en robot, og 

spiser fôr fra Brasil. Det er ikke i et slikt 

landbruk en får utløp for sin idealisme. 

Det finnes bønder som greier å drive på 

en anerledes måte, men dette blir ofte 

lite anerkjent, og arbeidspresset har rykte 

på seg for å være stort. 

Samfunnet måler produktivitet i 

kvantitet framfor kvalitet. Når det er 

volum som er rådende måleenhet, vil 

det måtte kreve automatisering og industrialisering 

av matproduksjonen. 

Ikke all bondeinteressert ungdom syntes 

dette fenger! Ved siden av å ikke 

være miljøvennlig, gir det store krav 

til investeringer, og dermed må man ta 

opp lån som det er vanskelig å betjene 

med inntektene en har i landbruket. 

Dermed blir det ofte nødvendig å ha en 

annen jobb ved siden av. 

Vi trenger et mer variert landbruk. 

Når en dyrker flere forskjellige vekster 

sammen gir det bedre næringsopptak, 

økt motstand mot sjukdom og skadedyr 

innad i åkeren/beddene. Ta for 

eksempel gulrot og løk. Setter en løk 

innimellom gulrøttene, vil en lettere 

holde gulrotflua vekk fordi løken 

utskiller sterke luktstoffer flua ikke 

liker. Belgvekster som kløver, lupiner, 

erter og bønner lever i symbiose med 

nitrogenfikserende bakterier. Slike bakterier 

lever i knoller på planterøttene 

og bidrar med nitrogen fra lufta, mens 

@ 

I noen kommuner er det ventelister 

med folk som ønsker å 

flytte til bygda, men som ikke 

slipper til, fordi eierne av de 

ubebodde gårdene ikke er interessert 

i å selge. 

planta forsyner bakteriene med energi. Bakterier og plante lever i 

symbiose med hverandre. Behovet for gjødsel minker. 

Skal jordbruket bli miljøvennlig er det helt nødvendig å 

basere det på hvordan naturen fungerer, og på de lokale naturressursene. 

Da funker ikke den industrielle tankegangen. Bønder 

vi har intervjua i denne artikkelsamlinga, er lysende eksempler 

på personer med visjoner og masser av mot. Det er slike folk vi 

trenger i tida framover!

Selv har jeg har skaffa meg et lite hus 

i skogen, er godt i gang med å slå gras 

og spa opp bedd til neste års grønnsaker 

og urter. Etter et år på landbruksskole, 

vil en sette i gang i praksis. Men hvorfor 

går ikke jeg og flere med meg inn i 

landbruket? 

Årsakene er selvfølgelig mange, og 

ulike fra person til person. Det å begynne 

fra bunnen, tilegne seg alle kunnskapene, 

ta opp store lån og håpe på at driften gir 

de inntektene en forventer - er en risiko. 

Statens støtteordninger favoriserer et 

storskala, industrielt landbruk, som 

krever millioninvesteringer ved siden av 

å ikke være bærekraftig. Dette tror jeg 

hever terskelen fra å sette i gang. 

Det må satses i landbruksutdanninga, og i utdanningssystemet 

ellers. Vi proppes fulle av boklig lærdom. Det er i og for 

seg ålreit, men når den tilegnende kunnskapen ikke får utløp i 

noe konkret, kan det lett bli høytsvevende og lite nyttig. I landbruksutdanninga 

blir en kyndig til å utføre oppgaver innafor en 

primærnæring som sårt trenger flere dyktige og engasjerte ungdommer. 

Skal flere velge landbruksutdanning trengs en annen politikk. 

Sogn Jord- og Hagebruksskole er nedleggingstrua. Bønder 

tjener dårlig, og tvinges til å ta opp store lån slik at de må ha en 

jobb ved siden av. Det må være mulig å leve av naturressursene 

på gården, det må være mulig å la brasilianere få ha åkrene sine 

i fred. Alt i alt krever dette at norske bønder får mulighet til å 

drive mindre, og at vi tar i bruk ubrukte beiteområder. 

Mange ungdommer reiser på 

«Grønt Spa`tak» om sommeren. 

FOTO: Øystein Wangen 

5 9

6 0 

Genmodifisert mat 

Har forskere i molekylærbiologi funnet opp kruttet som 

skal til for endelig å gi nok mat til oss alle? 

BELL BATTA TORHEIM 

Bell Batta Torheim jobber i Utviklingsfondet, 

som politisk rådgiver for biologisk mangfold i 

landbruket. 

I 1996 ble genmodifiserte planter for første gang dyrket kommersielt 

i USA. Genteknologi hadde gjort det mulig å sette inn gen 

fra andre arter inn i planter og dyr som ellers ikke kunne krysses 

eller pares med hverandre. Artsgrensene kunne overskrides og 

gener med ønskede egenskaper kunne flyttes fritt: ved bruk av 

genteknologi kan en gris få et gen fra en bakterie, en tomat kan få 

et gen fra en flyndre. Forventningene var store til nye plantesorter 

som skulle kunne redde verden fra sult og sykdom. 

16 år senere dominerer fire genmodifiserte planter verdensmarkedet: 

Soya, mais, oljeraps og bomull. Åtte land står for over 

80 % av dyrkinga av GMO, fem store selskaper sitter med makten. 

To egenskaper 

Det er primært to egenskaper som er spesielle for genmodifiserte 

planter: Enten er plantene genmodifisert til å tåle sprøytemiddel 

eller til å produsere insektsgift, eller en kombinasjon. Industrien 

har ikke innfridd løfter om hverken høyere avlinger eller bedre 

ernæring. Hvorfor har da bønder særlig i Nord- og Sør-Amerika 

tatt i bruk genmodifiserte planter? 

Bruk av sprøytemidler er utbredt i konvensjonelt jordbruk. De 

dreper ikke bare ugraset, men skader også plantene man dyrker. 

Derfor må de anvendes med forsiktighet og brukes tidlig i vekstsesongen. 

Når planten derimot er genmodifisert til å tåle sprøytemidler, 

kan det pøses på med sprøytemidler, gjerne fra småfly. 

Dette er mye enklere enn å bruke et mangfold av teknikker for 

ugrasbekjemping. 

Bønder i tjueårene i USA kalles nå gjerne ”Round up babies”. De 

kjenner ikke til andre måter å bekjempe ugras på enn å ty til Monsantos 

populære sprøytemiddel. I tillegg er det arbeidsbesparende 

siden bonden ikke lenger trenger å pløye, store gårder kan vokse 

seg enda større. 

Våpenkappløp med sprøytemidler 

Over 80 % av dagens GMOer er genmodifisert 

til å tåle sprøytemidler. Kjapt oppsummert 

er erfaringen at det har ført til bruk av 

mer og farligere sprøytemidler. I en rapport 

fra 2009, anslår Charles Benbrook at sprøytemiddelresistente 

planter var årsaken til en 

økning i sprøytemiddelbruken med 173 millioner 

kilo i årene fra 1996 til 2008. Genmodifiserte 

planter som tåler glyfosat (den aktive 

ingrediensen i sprøytemiddelet Round up) 

ser ut til å bli innhentet av sin egen suksess: 

på grunn av økt bruk av glyfosat er nå stadig

mer ugras resistent. Teknologien som skulle 

forenkle produksjonen, fører nå ironisk nok 

til at man blir anbefalt å luke for hånd. 

Om du syns luking er kjedelig, blir du 

tilbudt en genmodifisert løsning: Planter 

som er genmodifiserte til å tåle andre sprøytemidler 

enn Round up. Dow AgroScience 

forklarer det fortreffelige med sin genmodifiserte 

mais: Fordi stadig mer ugras blir resistent 

mot glyfosat er denne GMO-maisen 

viktig fordi den legger opp til bruk av andre 

sprøytemidler. Men hvilke andre sprøytemidler 

er det snakk om? Du nikker kanskje 

@ 

Teknologien som skulle forenkle 

produksjonen, fører nå ironisk 

nok til at man blir anbefalt 

å luke for hånd. 

ikke så gjenkjennende når du hører isoxaflutole, glufosinat ammonium, 

2,4-D og AOPP-gruppa? 

Fellesnevneren for disse er at de er så skadelig at de er forbudt å 

bruke i Norge. 2,4 D var en ingrediens i agent orange, del av amerikanerens 

beryktede kjemiske våpen under Vietnamkrigen. Isoxaflu- 

forts. 

Genmodifisert ris. 


6 1

6 2 

tole tar lang tid å bryte ned, kan lekke og akkumuleres i grunnvann 

og gjennom overflatevann, og er sannsynligvis kreftfremkallende 

hos mennesker. Glufosinat-ammonium har en helseklassifisering 

for både akutte og kroniske skadevirkninger og kan skade forplantingsevnen 

og er en mulig risikofaktor for fosterskade. 

Mer og farligere sprøytemidler er skadelig for bonden og skadelig 

for miljøet. Mens kjemikalieprodusentene Monsanto, Bayer 

Crop Science, BASF, Syngenta og Dow sikrer seg stadig sterkere 

posisjon innfor salget av såfrø og sprøytemidler. 

@ 

Dow AgroScience forklarer 

det fortreffelige med sin 

genmodifiserte mais: Fordi 

stadig mer ugras blir resistent 

mot glyfosat er denne 

GMO-maisen viktig fordi den 

legger opp til bruk av andre 

sprøytemidler. 

Flaggermus eller insektgift? 

Fugler trives dårlig der det bare dyrkes en art over kilometerstore 

arealer. – Tar du bort fuglene, må jo alle og enhver skjønne at problemet 

med insekter øker, fortalte David Runyon, som er bonde fra 

Indiana, USA. Han var på Norgesbesøk i september i år. 

Insektgift er ikke bra, og genteknologiindustriens løsning med 

kulturplanter som selv produserer insektgift har bidratt til mindre 

bruk av slik gift. – Men hvorfor kjøpe dyre såfrø, når flaggermus 

kan gjøre jobben, under Runyon seg. Han har bygd små flaggermus-hus 

langs sine jorder. De kostet kun en brøkdel av insektresistente 

såfrøene til Monsanto, og spiser insekt flere ganger sin egen 

vekt i døgnet. 

Insektresistent mais er den eneste GMOen som dyrkes i en 

viss skala i Europa, spesielt i Spania. Flere land, som Tyskland, 

Frankrike, Østerrike og Ungarn har innført nasjonale forbud. Polen 

gjorde det samme i april i år etter store protester mot GMO 

fra birøktere, som dumpet tusenvis av døde bier utenfor landbruksministerens 

kontor. 

I motsetning til bruk av insektgift som påføres en gang eller to i 

løpet av sesongen, produserer GMO-plantene insektgift hele tiden. 

Rundt 80 % av våre kulturvekster er avhengig av å bli bestøvet av 

insekter. Hvordan kan vi være trygge på at disse GMOene bare 

rammer skadeinsektene og ikke nytteinsekt som marihøner og pollinatorer? 

Om GMOer for eksempel skulle forvirre insekter slik at 

bestøvningen ikke foregår som den skal, vil det kunne få store konsekvenser 

for matproduksjonen. 

Mat for de sultne? 

Gir GMO mer mat? Først må vi se på hva 

GMOene blir brukt til: Det meste av dagens 

GMO-produksjon går til dyrefôr. Europas 

bønder har høyere kjøpekraft enn fattige 

familier i utviklingsland. India er hjem for 

brorparten av verdens sultne, over 200 millioner 

mennesker. Det er fristende å la seg 

lokke av industriens lovnader om kjappe og 

enkle teknologiske løsninger. 

Da miljøministeren i India ble konfrontert 

med den vanskelige beslutningen om å 

første gang godkjenne genmodifisert mat, 

dro han ut på en landsomfattende konsultasjonsrunde 

for å innhente synspunkt og råd. 

I februar i 2010 innførte han et moratorium 

(midlertidig forbud) mot genmodifisert aubergine 

som produserer insektsgift. 

En hovedårsak til moratoriet er at aubergine 

utgjør en viktig del de fleste inderes vegetariske 

diett. Hva vil helsekonsekvensene 

være om vi slipper til GMO?, spurte ministeren. 

Hvordan blir situasjonen for fattige 

småbønder om storselskap får sterkere kontroll 

over matkjeden? Det kreves ryggrad 

å føre en slik føre var-politikk som den indiske 

miljøministeren gjør. Slike avgjørelser 

blir massivt utfordret av industriens folk. 

Hans Herren, en av lederne for IAASTD, - 

verdens største gjennomgang av situasjonen 

for verdens jordbruk, mener vi trenger en 

systemtilnærming. Det kan illustreres med 

push-pull-systemet som er utviklet på forskningssenteret 

ICIPE (International Centre 

for Insect Physiology and Ecology) i Kenya. 

De lærer bøndene som planter mais å dyrke 

en type gras i tillegg, som skadeinsektene 

foretrekker. Dette er «pull»-delen av systemet, 

og graset er i tillegg nyttig som dyrefôr. 

«Push»-delen er en plante i ertefamilien som 

heter desmodium. 

Skadeinsektene unngår denne planten, 

og holder seg dermed borte fra maisavlingene. 

I tillegg beskytter desmodium mot det 

parasittiske ugraset striga, som er et stort 

problem i Afrika. Desmodium har dessuten 

evnen til å fiksere nitrogen, og gjødsler 

dermed maisåkrene. Alt i alt gir dette systemet 

mellom to og ti ganger større avling 

sammenlignet med vanlige maisåkre. Når

det er tørke, er push-pull-åkrene de eneste 

som står grønne. Metoden øker innholdet 

av organisk materiale (humus) i jorda, slik at 

mer vann og næring lagres i jordsmonnet, i 

stedet for å renne vekk. 

Helserisiko 

Helserisiko knyttet til å spise GMO er lite 

undersøkt. Det er dyrt og vanskelig å drive 

forsøk på mennesker. Men som professor 

Per Brantzæg ved Rikshospitalet sa til magasinet 

Ren Mat nr.1 2009: ”Vi vet at de siste ti 

årene har forekomsten av allergi økt kraftig i 

USA og Australia, samtidig som befolkningen 

spiser stadig mer gemodifisert mais- og 

soyaprodukter. Jeg ser det som sannsynlig at 

det er en sammenheng, men det må selvsagt 

bevises vitenskapelig.” 

Fôringsforsøk ved Nasjonalt institutt for 

ernærings- og sjømatforskning viste at genmodifisert 

mais kan ha en negativ virkning 

på vekst og immunforsvar hos fisken. Men 

Gro Ingunn Hemre og de andre forskerne 

mener at det må forskes mer før de kan 

konkludere sikkert. 

Det er lettere sagt enn gjort. Bioteknologiselskapene 

ønsker ikke uavhengig 

forskning på sine genmodifiserte plantematerialer. 

Selskapene har som regel fått 

patentbeskyttelse på sine GMOer. Dermed 

er det forbudt for andre å forske på dem. Det 

går an å søke om tillatelse, men prosessen 

er lang og omstendelig, og GMO-selskapet 

Monsanto vil gjerne lese igjennom forskningsresultatene 

før de kan publiseres. 

Makt over maten 

En av de mest drastiske følgene ved økt bruk 

av GMO er storselskapenes stadig større 

kontroll over matkjeden. Monsanto lager 

GMO-planter som tåler Monsantos sprøytemidler 

og Bayer lager GMO-planter som 

tåler Bayers sprøytemidler. Begge selskapene 

er også beryktet for sin aggressive oppfølging 

av patenter på såfrø. Den canadiske bonden 

Terry Boehm forklarer sin motstand mot 

GMO slik: Kjøper du såfrø fra Monsanto, må 

du godta at selskapet inspiserer avlingen og 

siloen din når de har lyst. Du får heller ikke 

lov til å sende såkorn videre til noen andre 

Genmodifiserte plommer. 


for å sjekke kvaliteten, dermed får ikke uavhengige forskere studert 

GMO- rapsen. 

Våren 2010 var rundt 12 milloner hektar jord i Vest-Canada ikke 

mulig å så på grunn av regn. Selv om bøndene måtte droppe våronna, 

spirte rester fra fjorårets avling likevel. Monsanto fikk nyss om dette 

og sa at bønder kunne høste disse avlingene kun så lenge de betalte 

teknologiavgift til dem. 

Verdens beste genteknologilov 

I Norge har vi trolig en av verdens beste genteknologilover. Det er ikke 

forbudt å lage GMO eller dyrke dem i Norge, men det er strenge krav 

til GMOer som skal ut av laboratorier og lukkede anlegg. For å bli godkjent 

for dyrking må GMOene oppfylle kravene i genteknologiloven: 

Utsetting av genmodifiserte organismer kan bare godkjennes når det 

ikke foreligger fare for miljø- og helsemessige skadevirkninger. Ved 

avgjørelsen skal det dessuten legges vesentlig vekt på om utsettingen 

har samfunnsmessig nytteverdi og er egnet til å fremme en bærekraftig 

utvikling. 

At Norge forblir GMO-fritt er imidlertid ikke noe man kan ta for 

gitt. Storselskapene Monsanto og BayerCropScience har fått godkjent 

genmodifisert mais og raps i EU. På grunn av EØS-avtalen må Norge 

ta stilling til om de skal bli godkjente også her. Alle disse vekstene er 

genmodifisert til å tåle store doser sprøytemidler, henholdsvis glyfosat 

og glufosinat-ammonium. 

SV og Sp er tydelige i sin motstand, mens Arbeiderpartiet som 

regler referer til at de fremdeles ønsker en restriktiv holdning til GMO, 

slik de har forpliktet seg til i Soria Moria-erklæringen. Spør du meg, 

så er restriktiv holdning er irrelevant så lenge den ikke gjenspeiles i 

restriktiv praksis. 

6 3

6 4 

Kaffebønner. 

Hvorfor blir ikke fattige 


Hvorfor blir ikke fattige land rike av å eksportere 

mat og andre primærprodukter til oss? Det finnes få 

eksempler på at land har tjent seg rike ved å eksportere 

mat. Når handel proklameres som en viktig vei til 

velstand for u-land, bygger det på en rekke feiltakelser. 

ERIK S. REINERT 

Professor i økonomi ved universitetet i Tallin, 

Estland, og rådgiver i tankesmia Res Publica. 

Tidligere tilknyttet Senter for utvikling og 

miljø (SUM) ved Universitetet i Oslo. Reinert 

grunnla i 2000 The Other Canon, et nettverk 

som definerer seg selv som et alternativ 

til det tradisjonelle økonomimiljøet. 

Landene som har blitt velstående er de hvor man har bygget 

opp en sterk industri. Land som spesialiserer seg i jordbruk vil før 

eller siden oppleve avtagende avkastning - det motsatte av stordriftsfordeler. 

Dermed spesialiserer de seg i praksis i fattigdom. 

Landbrukets paradokser. 

Verdens landbruk presenterer oss for flere paradokser. 

Tre av de viktigste er: 

1. Matmangel og hungersnød er mest akutt i land som har 

spesialisert seg på å produsere matvarer. Jo mindre landbrukets 

andel er av et lands bruttonasjonalprodukt, desto 

mindre er sjansene for sult og hungersnød. I de landene 

som nesten ikke har landbruk, dør folk isteden av at de får i 

seg for meget mat. Hvordan kan vi forklare denne merkelige 

omvendte proporsjonaliteten? 

2. I hundrevis av år var produktivitetseksplosjonene begrenset 

til industrien, men spesielt i de siste 50 år har landbruket 

hatt større produktivitetsvekst enn de fleste industrier. 

Produktiviteten pr. mål i hveteåkrene i USA er nesten 

seksdoblet siden 1940. Store deler av landbruket er blitt

land rike av eksport? 

Kaffebær. 


høyteknologisk. Amerikanske bønder 

pløyer med automatiserte traktorer som 

styrer etter GPS, og i dag kan en bonde 

produsere det 10 bønder produserte 

for 75 år siden. Paradokset er at dette 

verdens mest effektive landbruk, i USA 

og Europa, ikke overlever økonomisk 

uten subsidier, beskyttelse og eksportsubsidier. 

Hvorfor? 

3. I 1970 fikk Norman Borlaug Nobels 

Fredspris for den ”grønne revolusjonen” 

i landbruket – for å ha brakt frem nye 

arter som økte avlinger og produktivitet 

voldsomt. Den enorme produktivitetsøkningen, 

har ikke minsket antall 

fattige og sultne i verden. Hvorfor? 

Min påstand er at alle disse tre tilsynelatende 

paradoksene er nær knyttet sammen. 

Når man forstår sammenhengen mellom 

disse, forstår man også hvorfor intet land 

har klart å bli velstående uten en industri- 

og avansert tjenestesektor. Man vil også 

forstå hvorfor Den tredje verden ikke vil bli 

rike av å eksportere mat til rike land. 

De ulike økonomiske sektorene i en nasjonalstat 

– grovt sett kategorisert som landbruk, 

industri og tjenestesektoren – spiller 

ulike roller i en nasjons økonomi, og disse 

næringene følger til en viss grad også ulike 

økonomiske lover når de bygges opp eller 

bygges ned. Ser man ikke forskjellen på disse, forstår man heller 

ikke hvorfor den globale økonomien utvikler seg så ujevnt. 

Stordriftsfordeler, avtagende avkastning og økonomisk 

vekst. 

Stordriftsfordeler er viktige for økonomisk vekst. Kopi nr. 1 av 

Windows 2003 koster kanskje Microsoft 100 millioner dollar, kopi 

nr. 2. koster kanskje bare 10 cent å produsere. Høye faste kostnader 

fører til betydelige stordriftsfordeler. Slike stordriftsfordeler gjør at 

det også er svært vanskelig å konkurrere mot firmaer som Microsoft. 

Det dannes høye ”barrierer” for nye konkurrenter. 

En som lever av å male hus har det ikke på samme måten. Når 

han først har lært sitt yrke, klarer han ikke å male hus nr. 2 fortere 

enn hus nr. 1. De faste kostnader han kan fordele når han øker 

produksjonen, koster og stige, gir lite utslag. De lave faste utgiftene 

bidrar til at barrierene er lave for nye konkurrenter. Husmaleren 

får konkurranse fra billig importert arbeidskraft, noe Bill Gates 

slipper. Stordriftsfordeler på den ene siden og mangelen på stordriftsfordeler 

på den annen side er en viktig forklaring på at ingen 

husmalere nærmer seg Bill Gates sitt inntektsnivå. 

Land som spesialiserer seg på å levere naturressurser til resten av 

verden vil før eller siden oppleve det motsatte av stordriftsfordeler, 

nemlig avtagende avkastning. Med en slik avtagende avkastning vil 

produktiviteten synke istedenfor å stige ettersom landet øker sin 

produksjon. Naturressurser – enten det er landbruksproduksjon, 

gruvedrift eller fiske – er tilgjengelige i ulike kvaliteter: fruktbart 

og mindre fruktbart land, gode og mindre gode beitemarker, rike 

og mindre rike mineralforekomster, gode og mindre gode fiskefelter. 

Naturlig nok vil et land alltid forsøke å bruke det beste landet, 

de beste beitemarkene og de rikeste gruvene først. Når produksjonen 

øker vil man imidlertid måtte ta i bruk stadig dårligere land 

og stadig dårligere gruver. På forskjellig vis er naturressurser også 

ikke-fornybare; gruver kan tømmes for malm, fiskebestander kan 

utryddes, og beiteland overbeites. 

Dersom det ikke finnes et alternativt arbeidsmarked i et land, 

ingen industri, vil befolkningen ofte være tvunget til å leve kun av 

sine naturressurser. Etter et visst punkt vil det kreves stadig mer 

arbeid å få ut den samme mengden råstoff. Det vil da danne seg et 

press på lønningene i næringen. 

La oss tenke oss at Norge var verdens beste land å produsere 

forts. 

6 5

6 6 

Sukker i brunt og hvit (raffinert) 

form. 

FOTO: Wikipedia 

gulrøtter i, og vi derfor ikke hadde annen 

økonomisk aktivitet. Etter at de beste jordbruksområdene 

etter hvert ble utnyttet, 

måtte vi ha søkt til stadig dårligere jordbruksområder 

med gulrøttene. Hvert nytt 

tonn med gulrøtter ville bli dyrere å produsere, 

men verdensmarkedets priser ville 

ikke tatt hensyn til dette. Jo mer vi spesialiserte 

oss i verdensøkonomien, desto fattigere 

ville vi bli. 

For ressursrike land som Australia var 

denne mekanismen et vesentlig argument 

for å skaffe seg en industrisektor, selv 

om denne ikke kunne konkurrere med 

England og USA i effektivitet. Et alternativt 

arbeidsmarked i industrien skaper 

en minimumslønn som gjør at man ikke 

produserer seg fattigere og/eller tømmer 

havet for fisk eller gruvene for mineraler. 

Et land som spesialiserer seg i naturressurser 

– uten et alternativt arbeidsmarked 

i industri og tjenester – vil altså oppleve 

den motsatte effekten av den Bill Gates 

opplever: Jo mer man øker produksjonen, 

desto dyrere blir hver enhet å produsere. 

Husmaleren har i så måte et nøytralt yrke, 

han eller hun opplever hverken stordriftsfordeler 

eller ”stordriftsulemper” (avtagende 

avkastning). Den formen for globalisering 

verden har opplevd i de siste 20 

Sukkerplantasje i Sao Paolo. 


årene har forårsaket industridød i mange fattige land, og landene 

er satt tilbake til et stadium der avtagende avkastning dominerer. 

Spesialisering i fattigdom 

Et spesielt grelt eksempel på denne utviklingen er Mongolia. Her 

forsvant nesten all industri etter et frihandelssjokk i begynnelsen 

av 1990-årenene. En slik brå og asymmetrisk globalisering – der 

noen land spesialiserer seg i aktiviteter med stordriftsfordeler og 

@ 

Land som spesialiserer seg 

på å levere naturressurser til 

resten av verden vil før eller 

siden oppleve det motsatte 

av stordriftsfordeler, nemlig 

avtagende avkastning. Med en 

slik avtagende avkastning vil 

produktiviteten synke istedenfor 

å stige ettersom landet øker 

sin produksjon. 

andre i aktiviteter med avtagende avkastning – vil ressursproduserende 

land uten alternativ sysselsetting lett spesialisere seg på å være 

fattige. I Mongolia ble reallønningene halvert, jobbene i industrien 

og i staten forsvant, og mongolerne vendte tilbake til landbruk og 

husdyrhold. En økning i bestanden på 8 millioner beitedyr – til 32

millioner totalt – på den sub-arktiske steppen var mer enn naturen 

kunne bære, og vinteren 2000-2001 døde mellom to og tre millioner 

beitedyr, tilveksten på de siste 2-3 årene. Den kombinerte 

økologiske og økonomiske katastrofen – skapt av for brå frihandel 

– var et faktum. 1 

Rike land vil basere sin økonomi på ny kunnskap og innovasjoner 

under økende avkastning, på et menneskeskapt komparativt 

fortrinn i verdenshandelen. 2 De fattige vil spesialisere seg på 

naturskapte komparative fortrinn, som før eller siden vil gi avtagende 

avkastning fordi en av produksjonsfaktorene er naturgitt og 

produsert av Vårherre, i begrensede mengder og i ulike kvaliteter 

(land, mineralforekomster, forekomster av fisk). I slike fattige land 

vil mange barn ofte være den eneste form for alderstrygd og syketrygd 

man kan skaffe seg, men den økende befolkningen som dette 

skaper vil støte mot en fleksibel ”vegg” av avtagende avkastning 

slik som eksemplet i Mongolia. En global bærekraftig utvikling vil 

derfor være avhengig av at fattige land skaffer seg sysselsetting i industri, 

utenfor de ressursbaserte næringene der Malthus’ onde fattigdomssirkler 

og rovdrift på naturen vil være naturlige resultater 

av mangel på alternativ sysselsetting. 3 

Figur 1 nedenfor viser to ”ideelle typer” av økonomiske aktiviteter. 

Den første kategorien kaller vi Schumpeterianske aktiviteter. 

1. Nyere teorier omkring globalisering og ujevn vekst, og eksemplene Mongolia og 

Peru, omtales utførlig i Reinert, Erik S. (redaktør), Globalization, Economic Development 

and Inequality: An Alternative Perspective, Cheltenham, Edward Elgar, i serien 

”New Horizons in Institutional and Evolutionary Economics”, 2004. 

2. Den økonomiske politikken som førte frem til dette beskrives i tre artikler i Reinert, 

Erik, How Rich Nations got Rich. Essays in the History of Economic Policy. Working 

paper Nr. 1, 2004, SUM – Senter for Utvikling og Miljø, Universitetet i Oslo. Kan 

nedlastes på http://www.sum.uio.no/publications 

Sukkerkrystaller. 


Gjennom kontinuerlig innovasjon som 

forplanter seg til høyere lønninger skaper 

disse aktivitetene velstand og vekst. Den 

andre typen aktiviteter har fått navnet Malthusianske 

aktiviteter. Her vil lønnsnivået 

holde seg nær sultegrensen, slik Malthus 

spådde om menneskeheten som helhet. 

Marshall-hjelpen etter 2. verdenskrig var 

ikke – som de fleste tror i dag – et program 

som ga masse penger til fattige land, men 

et program som reindustrialiserte Europa, 

som gjenskapte de økonomiske aktivitetene 

som skapte de ”gode sirklene”, slik 

Antonio Serra hadde beskrevet dem mer 

enn 300 år tidligere. 

Min påstand er at dagens fattige lands 

produksjonsstruktur, gjennom Washington-institusjonenesstrukturendringsprogram, 

er blitt utsatt for et program med 

stikk motsatt effekt, nemlig en Morgenthau-plan 

slik den ble innført i Tyskland i 

forts. 

3.Dette er diskutert i Reinert, Erik ‘Diminishing 

Returns and Economic Sustainability: The dilemma of 

resource-based economies under a free trade regime.’ 

Published in Hansen, Stein, Jan Hesselberg and 

Helge Hveem (Eds.), International Trade Regulation, 

National Development Strategies and the Environment: 

Towards Sustainable Development?, Oslo, 

SUM – Senter for Utvikling og Miljø, Universitetet i 

Oslo, 1996. 

6 7

6 8 

1945. Da det ble klart at de allierte kom til å vinne 2. verdenskrig, 

dukket spørsmålet opp om hva man skulle gjøre med Tyskland, 

som i løpet 30 år hadde startet to verdenskriger. Henry Morgenthau 

jr. – USAs finansminister fra 1934 til 1945 – hadde en plan 

for å forhindre at Tyskland nok en gang skulle kunne true verdensfreden. 

4 Tyskland måtte avindustrialiseres og gjøres om til en jordbruksstat. 

Alle industrimaskiner måtte fjernes og gruvene måtte 

fylles med vann eller sement. Denne planen – som fikk navnet 

Morgenthau-planen – ble vedtatt av de allierte i et møte i Canada 

i slutten av 1943, og ble umiddelbart satt i verk da Tyskland kapitulerte 

i mai 1945. 

Utover i 1946 og 1947 ble det klart at Morgenthau-planen skapte 

store økonomiske problemer i Tyskland. Blant annet sank produktiviteten 

i jordbruket dramatisk. Dette skyldtes delvis at mange av 

dem som var blitt arbeidsløse i industrien vendte tilbake til landbruket. 

Den tidligere presidenten Herbert Hoover – som den gang 

spilte samme type vismannsrolle som Jimmy Carter spiller i dag 

– ble sendt til Tyskland for å rapportere tilbake til Washington om 

hva som var i veien i Tyskland. Ettersom undersøkelsene skred 

frem tidlig på året 1947, skrev Hoover tre rapporter. I sin siste rapport, 

datert 18. mars 1947, kommer han med sin konklusjon om 

hva som er galt: ”det er en illusjon at det Nye Tyskland som er igjen 

etter anneksjonene kan reduseres til en ”landbruksstat”. Dette kan 

ikke gjøres uten at vi utsletter (exterminate) 25 millioner men- 

@ 

En global bærekraftig utvikling 

vil derfor være avhengig av at 

fattige land skaffer seg sysselsetting 

i industri, utenfor de 

ressursbaserte næringene. 

Bomull. 


nesker eller flytter dem et annet sted.” 

Herbert Hoover hadde gjenoppdaget 

kjernen i de gamle merkantilisters befolkningsteori: 

en industrinasjon kan 

opprettholde og brødfø en langt større 

befolkning enn en landbruksstat kan på 

det samme geografiske område. Med andre 

ord, industrialisering øker et lands 

bærekraft. Det faktum at sultkatastrofer 

bare forekommer i land som nesten utelukkende 

er spesialisert i landbruk, understreker 

industriens, arbeidsdelingens 

og synergieffektenes betydning for å skape 

velstand. 

Mindre enn tre måneder etter at Hoover 

hadde sendt sin rapport, var ikke bare 

Morgenthau-planen stille blitt gravlagt. 

Man hadde også stablet på bena Marshallplanen 

som hadde den helt stikk motsatte 

hensikt, nemlig å reindustrialisere Tyskland 

og resten av Europa. For Tysklands 

vedkommende skulle industriproduksjonen 

i første omgang bringes tilbake til 

nivået i 1938, som ble ansett som det siste 

”normale” året før krigen. 

Problemet er at dagens byttefokuserte 

økonomiske teori ikke fanger opp forskjellene 

mellom en Marshall-plan og en Morgenthau-plan. 

Det konseptuelle verktøy 

som skiller mellom en Marshall-plan og en 

Morgenthau-plan finnes ikke i standardteoriens 

verktøykasse.

Figur 1. Hvorledes økonomiske aktiviteter 

skiller seg fra hverandre. 

Bare der Schumpeterianske aktiviteter har vært til stede har nasjoner 

kommet seg ut av fattigdommens onde sirkler. 

Marshall-planer: 

Skapes ved å fremme 

Schumpeterianske Aktiviteter 

(= ”gode” eksportaktiviteter) 

– Økende avkastning/stordriftsfordeler skapes under 

spesialisering 

– Dynamisk imperfekt konkurranse 

– Næringer med høyt vekstpotensial 

– Stabile priser 

– Generelt velutdannet arbeidskraft 

– Skaper en middelklasse 

– Irreversible lønninger (”stickiness” of wages) 

– Teknologisk endring leder til høyere lønninger til 

produsentene (”Fordistisk lønnsregime”) 

– Skaper store synergieffekter (klyngeeffekter, 

”linkages”) 

En nasjon som er spesialisert i Malthusianske 

aktiviteter vil forbli fattig, mens 

nasjoner som spesialiserer seg i Schumpeterianske 

aktiviteter sakte men sikkert 

vil kunne bygge opp sitt lønnsnivå og sitt 

produksjonsapparat til stadig høyere levestandard. 

Vi skal raskt gå igjennom 

hvorledes disse to typene aktiviteter skiller 

seg fra hverandre. 

Industri og produksjon av råvarer 

Som Antonio Serra påpekte i 1613 adlyder 

råvareproduksjon og industri ulike 

lover. Helt frem til etter 2. verdenskrig var 

dette et argument for at råvareproduserende 

land også behøvde en industrisektor. 

Dagens økonomifag erkjenner ikke 

lenger dette, og globaliseringen får derfor 

ødeleggende effekter i små fattige land. 

Uten å kunne historien vekket den 

amerikanske økonomen Paul Krugman 

Morgenthau-planer: 

Skapes ved kun å fremme 

Malthusianske Aktiviteter 

(= ”dårlige” eksportaktiviteter dersom ikke landet 

har noen Schumpeteriansk næringssektor) 

– Spesialisering stanger raskt mot avtagende 

avkastning 

– ”Perfekt konkurranse” (”commodity competition”) 

– Næringer med lavt vekstpotensial 

– Tildels ekstreme prissvingninger 

– Generelt arbeidskraft med lav utdannelse 

– Skaper en føydal klassestruktur 

– Reversible lønninger 

– Teknologisk endring leder som oftest til lavere 

priser til forbrukerne 

– Skaper små synergieffekter 

disse århundregamle argumentene til live igjen rundt 1980, men 

dette fikk ingen praktiske konsekvenser. Det var en teori som ikke 

passet til den politiske dagsorden. 

Uansett produktivitetsutvikling vil landbruk og annen råvareproduksjon 

før eller siden komme inn i et område med avtagende 

avkastning. Det er grovt sett to ulike typer avtagende avkastning, 

intensiv og ekstensiv. Setter man flere og flere arbeidere på samme 

jordstykke vil før eller siden neste arbeider produsere mindre enn 

den forrige. Dette er den intensive varianten, en variant av ”jo flere 

kokker desto mer søl” dersom man ikke øker størrelsen på kjøkkenet. 

Vi har tidligere beskrevet dette gjennom eksempelet med å produsere 

gulrøtter Små fattige land har ofte hele sin økonomi vendt 

mot eksportmarkedet og spesialisert i ett produkt. Dersom det ikke 

er alternativt arbeid å få vil den synkende produktiviteten måtte 

forplante seg til synkende reallønninger. Jo mer landet spesialiserer 

seg i råvareproduksjon, desto fattigere vil det bli. 

forts. 

4. Morgenthau, Henry, Germany is our problem, A Plan for Germany, New York, 

Harper, 1945 

6 9

7 0 

De engelske klassiske økonomene forstod godt avtagende avkastning, 

fra Robert Malthus til John Stuart Mill og videre til Alfred 

Marshall, den første nyklassiske økonomen, som skrev rundt 100 

år etter Malthus. Det var nettopp på grunn av avtagende avkastning 

at økonomien ble til ”den dystre vitenskapen” (the dismal science). 

Før eller siden ville menneskenes aktivitet møte veggen i form av 

en naturressurs som ikke var tilgjengelig i samme kvalitet som før. 

Dette var riktignok en fleksibel vegg, som kunne tøyes litt og som 

varierte litt fra år til år, men før eller siden ville samfunnet møte 

veggen i form av overbefolkning. 

I motsetning til den pessimistiske engelske økonomien, blir 

økonomifaget en optimistisk vitenskap dersom man trekker inn 

teknologisk endring og stordriftsfordeler. Dersom kostnadene 

synker jo flere enheter som produseres er dette gode nyheter. Et 

nettverk blir nyttigere jo flere som er knyttet til det, en teknologi 

@ 

Henry Morgenthau jr. – USAs 

finansminister fra 1934 til 

1945 – hadde en plan for å 

forhindre at Tyskland nok en 

gang skulle kunne true verdensfreden.1 

Tyskland måtte 

avindustrialiseres og gjøres 

om til en jordbruksstat. Alle 

industrimaskiner måtte 

fjernes og gruvene måtte 

fylles med vann eller sement. 

FOTO: http://www.flickr.com/photos/rinses/3602799397/sizes/o/in/photostream/ 

blir billigere for den enkelte jo flere som 

bruker den. Med slike stordriftsfordeler 

blir Malthus’ befolkningsproblematikk 

snudd på hodet: jo flere innbyggere et 

land har, desto billigere vil varene kunne 

produseres og leveres. 

Ser man så også for seg at grensen for 

menneskelig kunnskap og teknologi er en 

grense som vi i det uendelige vil kunne 

skyve foran oss, blir økonomifaget superoptimistisk: 

jo flere mennesker desto 

bedre, jo flere potensielle kunder vi har, 

desto mer kan vi forske og desto flere ulike 

produkter kan vi tilby. 

Dette verdenssynet preget allerede befolkningsteorien 

hos merkantilistene, før 

pessimismen ble født med Robert Malthus 

i 1798. Før Malthus gjaldt det å skaffe 

landet så mange innbyggere som mulig, 

og helst i byene. Merkantilistene ville skaffe 

industri, og da måtte de samtidig skaffe 

størst mulig markeder, innenlands eller 

utenlands. Stordriftsfordelene var en viktig 

del av analysen, noen ganger eksplisitt 

(som hos Serra i 1613), men ofte implisitt. 

Avtagende avkastning som politisk 

kraft 

Et land uten industri må imidlertid fremdeles 

adlyde den avtagende avkastnings 

jernlover. Selv om teknologisk endring

flytter den fleksible veggen, er den 

fremdeles der. Dette er en hovedforskjell 

på industriland og utviklingsland. 

Alfred Marshall hevdet at alle 

historiens folkevandringer var et resultat 

av avtagende avkastning, og han 

siterte som eksempel Bibelens Skapelsesberetning 

der Israels stammer 

må dra fra hverandre fordi landet ikke 

kan bære dem alle. 

Jeg fant i min doktoravhandling 

(1980) at det 20. århundres hovedeksportprodukter 

i Peru (bomull), 

Bolivia (tinn) og Ecuador (bananer) 

alle ble produsert med en stor grad av 

avtagende avkastning. Når produksjonen 

sank, steg produktiviteten, 

hvilket er det stikk motsatte av det som 

skjer i en industribedrift. Dette gir oss 

et innblikk i det Gunnar Myrdal, den 

svenske Nobelprisvinneren, kalte perverse 

motstrømmer (perverse backwash 

effects) i utviklingslandene. 

I begynnelsen av 1960 ble bananplantasjene 

i Mellom-Amerika angrepet 

av en plantesykdom (sigatoga 

disease). Ecuador, som den gang var 

en relativt liten produsent, var spart 

for denne sykdommen, og så sin 

sjanse til å vinne markedsandeler. 

Mellom 1962 og 1966 økte arealet 

Climbing beans, Rwanda 

FOTO: CIAT International Center for Tropical Agriculture 

med banandyrkning med 75 prosent. Samtidig falt imidlertid 

produktiviteten pr. mål med 40 prosent, fra 19 tonn pr hektar 

til under 12 tonn pr hektar. Selv om det, som alltid, er flere faktorer 

involvert i en slik utvikling, var hovedårsaken at de beste 

områdene for å produsere bananer var oppbrukt, og produksjonen 

måtte flytte inn i områder med avtagende avkastning. 

Det som i utgangspunktet så ut til å være en enorm sjanse 

for å øke Ecuadors posisjon, førte i virkeligheten til fallende 

produktivitet og fallende inntekter for banandyrkerne. Hovedpoenget 

her er at i industrien ville det motsatte skjedd: en 

økning i produksjonen ville raskt ført til lavere kostnader. I industrien 

vil neste maskin man setter i sving ikke være dårligere 

enn den forrige, heller bedre, økt produksjon fører til fallende 

enhetskostnader. 

Folkemordet i Rwanda kan også forstås bedre dersom vi 

trekker inn avtagende avkastning, skapt av et økende be- 

forts. 

7 1

7 2 

folkningspress på dyrkbart land, nesten uten alternative sysselsettingsmuligheter 

utenfor primærproduksjonen. Under slike forhold, 

med totalt fravær av økende avkastning, får gamle Malthus faktisk 

rett i sin pessimisme. Økende befolkning skaper kriser. I Rwanda 

er befolkningstettheten 277 innbyggere pr. kvadratkilometer. Dette 

er ikke en svært høy befolkningstetthet i et industriland – Japan 

har 336 innbyggere og Nederland 385 pr. kvadratkilometer – men 

for et fattig jordbruksland er tallet enormt høyt. Danmark har til 

sammenligning 125 innbyggere, Tanzania 36, Sør-Afrika 36 og Namibia 

2 innbyggere pr. kvadratkilometer. 

To store studier er blitt gjort av Rwandas fattigdom, av Verdensbanken 

i 1997 og UNDP, FNs Utviklingsfond, i 1999. Det forbausende 

ved disse studiene er at de ikke tar hensyn til avtagende 

avkastning, som gir fallende jordbruksproduktivitet, kombinert 

med økende befolkningsvekst. Dette er noe også Rwandas regjering 

peker på. 5 Fordi verden ikke lenger ser forskjell på økonomiske 

5. http://www.rwanda1.com/government/poverty_note.htm 

aktiviteter, ser vi heller ikke sammenhengen 

mellom folkemord og mangel på alternativ 

sysselsetting utenfor jordbruk. 

Selvfølgelig er ikke Rwandas jordbruk 

spesielt effektivt, men et forsøk på å gjøre 

landbruket mer effektivt uten samtidig å 

diversifisere landets økonomi går mot all 

historiens lærdom. Det er industrialisering 

som skaper et effektivt jordbruk. Alle 

verdens failed states har det til felles med 

alle land som opplever sultkatastrofer at de 

har en meget svak industrisektor. Tidligere 

tiders økonomer så slike strukturelle sammenhenger. 

I dag studerer vi failed states 

og sult som om de var fenomener uavhengige 

av den næringsstruktur der de oppstår 

som en naturlig, nesten naturgitt, del. 

Dette leder verdenssamfunnet til nesten

Lass av bomull. 


konsekvent å behandle symptomer på, istedenfor 

årsaker til, verdens fattigdom og 

elendighet. Fordi antallet fattige er så stort 

i forhold til antall velstående, er dette prosjektet 

fullstendig håpløst. Vi kan ikke sette 

verdens fattige nasjoner på trygd, vi må la 

dem følge den utviklingspolitikken vi selv 

fulgte. 

Australias næringspolitikk har tradisjonelt 

vært svært oppmerksom på risikoen 

ved å spesialisere seg i råvaresektoren. Dersom 

Australia skulle fulgt handelsteorien 

og spesialisert seg helt i ullproduksjonen, 

forutså landets økonomer for det første at 

en overproduksjon av ull ville få prisen på 

verdensmarkedet til å falle. For det andre, 

dersom det ikke fantes alternativ sysselsetting, 

ville sauehold og ullproduksjon spre 

@ 

Det som i utgangspunktet så 

ut til å være en enorm sjanse 

for å øke Ecuadors posisjon, 

førte i virkeligheten til fallende 

produktivitet og fallende inntekter 

for banandyrkerne. Hovedpoenget 

her er at i industrien ville 

det motsatte skjedd: en økning i 

produksjonen ville raskt ført til 

lavere kostnader. 

seg til områder som var dårlig egnet til slik virksomhet. Det ville 

ikke finnes noe ”gulv” for lønningene, slik at landet ville produsere 

seg fattigere og fattigere inn i områder med dårligere og dårligere 

produktivitet i ullproduksjonen. 

På grunn av dette insisterte Australia på å skaffe seg sin egen 

industri, selv om denne industrien aldri ville kunne konkurrere 

med engelsk eller amerikansk industri. En nasjonal industrisektor 

ville skape et alternativt lønnsnivå som forhindret råvareproduksjonen 

fra å produsere på marginalt land. En industrisektor – som 

pr. definisjon produserer under økende avkastning – ville også 

spre mekanisering til saueholdet. Dette samme argumentet – industriens 

økende avkastning og råvareproduksjonens avtagende 

avkastning – var et hovedargument for Europas og USAs industrialisering 

gjennom hele det 19. århundre. 

Sårbart mot kriser 

Et annet problem i landbruket er de store sykliske svingningene 

i produksjonen, som er et resultat av naturens luner. Når naturen 

først er i gang med å produsere, nytter det heller ikke, slik man 

ville gjort i industrien, å stoppe produksjonen for å lagre halvfabrikata. 

Fordi forbruket ikke svinger i samme takt som produksjonen, 

skapes det store prissvingninger, så store at totalverdien av produksjonen 

i et dårlig år kan være høyere enn verdien i et kronår. 

Når de underliggende generelle økonomiske konjunkturene også 

endrer seg, kan effektene bli svært store. Landbruket er tradisjonelt 

den første næringen som går inn i en konjunkturkrise og den 

siste som kommer ut av den. ”Når bonden er velstående, er alle 

velstående” ble det sagt i Norge i gamle dager. Disse problemene 

forsøkte man etter krisen i 1930-årene i hele den vestlige verden 

å løse ved å prøve å få landbruket til å ligne på industrien: man 

ga landbruket monopol på sine egne varer. Den dag i dag er landbruket 

unntatt anti-trustloven i USA, vi kjøper amerikanske ros- 

forts. 

7 3

7 4 

iner og mandler fra lovlige monopoler. 

I landbruket er det utenkelig for en bedriftsleder å gjøre som 

Henry Ford gjorde med sine arbeidere, å doble lønningene. Det er 

heller ingen grunn til å øke lønningene; i råvareproduksjon trengs 

stort sett ufaglært arbeidskraft, som det vanligvis er nok av. Øker 

man lønningene i gode tider, vil man også bli hardt straffet når 

prisene igjen synker. Samtidig gir ikke slike næringer nødvendigvis 

de rette insentiver for å øke effektiviteten gjennom investeringer i 

ny teknologi. Om man tjener penger eller ikke er ofte like avhengig 

av om man selger til rett tid som av hvor billig man produserer. 

I sum lever råvareprodusenter i en helt annerledes verden enn 

industriprodusenter. Selv prisene på blomkål i Norge i juli fluktuerer 

vilt. Mens Bill Gates og andre industrieiere selv setter prisen 

på sine produkter, må råvareprodusentene slå opp i avisen for å lese 

hva markedet vil betale. Råvareprodusentene lever nærmest den 

verden standard økonomisk teori beskriver: perfekt konkurranse 

og ingen inngangsbarrierer. Dersom vi går tilbake til figur 1: fattige 

land er spesialisert i Malthusianske aktiviteter. 

Industribygging før frihandel 

Den tyske økonomen Friedrich List utarbeidet en teori om 

hvorledes en slik politikk skulle føres frem mot en form for globalisering 

der alle land ville ha nytte av frihandelen. 1. Først måtte 

nasjonen ha en periode med frihandel for at etterspørselen for industriprodukter 

skulle øke. 2. Så følger en periode der små stater 

beskytter og bygger opp sin egen industri (dvs aktiviteter med økende 

avkastning, inkludert avanserte tjenester) og synergieffekter. 

3. I neste periode integreres stadig større geografiske områder av 

land på samme utviklingsnivå. 4. Først nå, når alle nasjoner har sin 

konkurransedyktige industrisektor, kan vi åpne for global frihandel. 

Dett er den politikken Europas integrasjon fulgte inntil helt 

nylig. 6 

Her kommer vi til et helt vesentlig poeng som økonomer har 

forstått i hundrevis av år, men som for dagens økonomer stort 

sett er totalt uforståelig: Et land med en ineffektiv industrisektor 

vil være langt mer velstående enn et land uten industri. Verdensbankens 

og standardteoriens argument er basert på at fattige lands 

industri er ”ineffektiv”. Mitt poeng er at denne ”ineffektive” industrien 

i land som Mongolia og Peru hadde skapt over dobbelt så 

høye lønninger som dagens globalisering kan levere. Dette kommer 

klarere til uttrykk i lønnsstatistikken enn i statistikken for 

BNP, noe som skyldes at inntekter fra finans og eiendom har steget 

i takt med at lønningene sank. 

I noen land, slik som i Mexico, ser vi i dag et skremmende mønster. 

Først mistet landet mye av den tradisjonelle industrien, som 

blir erstattet av eksportindustri som krever svært billig arbeidskraft. 

Siden skjer det samme i landbruket. Den delen av landbruket 

som kan mekaniseres, som produksjon av mais og hvete, forsvinner 

til sterkt subsidierte bønder i USA, mens Mexico også her konsentrerer 

seg om de aktivitetene som krever billig arbeidskraft, slik 

Hvete i sekk. 


som å plukke tomater, agurker og jordbær. 

Landet spesialiserer seg på å levere 

billig arbeidskraft i de bransjene som ikke 

lar seg mekanisere, i de bransjene der all 

USAs kapital ikke klarer å skape teknologiske 

innovasjoner. De spesialiserer seg 

med andre ord på å være fattige og uutdannet. 

Til slutt avfolkes deler av landet, 

fordi arbeidskraften flytter nordover og til 

USA. Indiske økonomer spør seg hva som 

vil skje når 630 millioner indiske bønder 

blir utsatt for ”frihandel” under samme 

betingelser. 

Kolonier og fattigdom 

“Alle negere skal forbys å veve både 

lin og ull, å spinne eller karde ull, og 

å produsere noe av jern utover det å 

fremstille støpejern. De skal også forbys 

å produsere hatter, strømper og 

lær av noe slag. Hvis de setter opp en 

egen industriproduksjon, og regjeringen 

siden har behov for å stoppe deres 

fremskritt, kan vi ikke vente at dette 

skal være så lett som det er idag. 

Joshua Gee, Trade and Navigation 

of Great Britain Considered, 

London, 1729. 

Ovennevnte sitat er typisk for mange hun-

dre års økonomisk politikk. Sett fra dagens 

synspunkt fremstår det som unikt mest på 

grunn av sin ærlighet, at det innrømmes 

så åpent at politikkens mål er å beholde 

koloniene som rene råvareleverandører. 

Kolonier har tradisjonelt alltid vært pålagt 

ikke å drive industri, kun å drive produksjon 

av råvarer. 

Datidens økonomer hadde også råd for 

hva som skulle gjøres dersom koloniene 

skulle begynne å forstå sammenhengen 

mellom forbudet mot å drive industri og 

sin egen fattigdom. Løsningen på dette 

lå i å forvirre dem ved å gi dem lov til å 

eksportere landbruksprodukter: 

“Fordi folk i koloniene, hvis de blir 

fristet med et fritt marked for alle sine 

råvarer i hele Europa, vil gjøre alt de 

kan for å produsere slike råvarer for 

å tilfredsstille den store etterspørselen 

en slik frihandel ville skape, vil deres 

tanker komme helt bort fra ideen om å 

industrialisere, som er det eneste punkt 

der våre egne interesser er i konflikt 

med kolonienes”. 

Mathew Decker, An Essay on the 

Causes of the Decline of the Foreign 

Trade. Dublin, 1744. 

Parallellen til dagens situasjon er skrem- 

mende klar. Avindustrialiserte utviklingsland fristes med å kunne 

eksportere landbruksprodukter til EU og USA, og på den måten 

glemmer de kravene om industrialisering. Likevel, intet land er 

blitt rikt av å produsere matvarer uten også å ha en industrisektor. 

Det vi risikerer er å gjøre oss selv avhengige av import av mat som 

produseres av mennesker som er så fattige at de knapt har råd til 

@ 

Når naturen først er i gang 

med å produsere, nytter det 

heller ikke, slik man ville gjort 

i industrien, å stoppe produksjonen 

for å lagre halvfabrikata. 

Fordi forbruket ikke svinger i 

samme takt som produksjonen, 

skapes det store prissvingninger. 

mat selv. 

På midten av 1700-tallet tok den tyske økonomen Justi det altså 

for gitt at alle land som ble tvunget til bare å produsere råvarer 

snart ville forstå at de ble holdt ”kunstig” fattige. Justi kunne ikke 

forutse at Adam Smith og de klassiske engelske økonomene snart 

skulle skape en økonomisk teori som for første gang gjorde kolonisering 

moralsk forsvarlig. Adam Smith konverterte både produksjon 

og handel til ”arbeid”, og argumenterte for at alt slikt arbeid 

”naturlig” hadde samme pris. Her forsvant all problematisering av 

kunnskap, oppfinnelser, innovasjoner og av selve produksjonslivet. 

Ifølge Adam Smith og de engelske klassiske økonomene gjorde 

resten av Europa og USA en stor feil hvis de forsøkte å følge Englands 

eksempel i å industrialisere. Som globaliseringsentusiastene 

mener i dag, mente Smith og hans etterfølgere at det ville bli skapt 

en automatisk økonomisk verdensharmoni bare frihandelen fikk 

slippe til slik at England kunne importere sine råvarer fra resten av 

verden og eksportere sine ferdigprodukter tilbake. Ingen europeisk 

makt fulgte Adam Smiths råd, i Norge ble selv de økonomer som i 

dag vanligvis betegnes som ”brennende liberalister” – som Johann 

Martin Schweigaard – enige om at Norge måtte industrialiseres. 

Når vi ser på hvorledes USA i dag fører an i globaliseringsretorikken 

– de har klart inntatt den rollen England spilte på 1900-tallet 

– er det spesielt interessant å få med seg hvor lenge og hvor 

kraftig USA kjempet mot den økonomiske teorien og den økonomiske 

politikken de i dag selv er de fremste forkjempere for. USAs 

forts. 

6. Jeg omtaler endringen i Europa i en artikkel som finnes på http://www.praxis.ee/ 

data/WP_17_2004.pdf 

7 5

7 6 

Winston Churchill. 


første finansminister – Alexander Hamilton (1755-1804) – var en 

viktig teoretiker når det gjaldt industrialiseringens betydning. Når 

jeg skal i møter med globaliseringsforkjempere pleier jeg å ha med 

i presentasjonen kopier av amerikanske dollarsedler med portretter 

av amerikanske politikere som aldri ville fått sin økonomiske 

politikk for USA godkjent av Verdensbanken: Benjamin Franklin, 

George Washington, Alexander Hamilton, Ulysses S. Grant og 

Abraham Lincoln. Alle ville industrialisere USA stikk imot de engelske 

økonomers råd og engelske politikeres spydigheter gjennom 

150 år. 

Da Winston Churchill i 1941 brukte all sin sjarm overfor President 

Franklin D. Roosevelt for å få USA med i krigen, benyttet 

Roosevelt sjansen til å la all USAs historiske harme over engelsk 

økonomisk politikk overfor koloniene få fritt spillerom. Samtalen 

mellom Churchill og Roosevelt finner sted ombord på krigsskipet 

Augusta utenfor kysten av Newfoundland og er referert av Roosevelts 

sønn Elliot, som var tilstede: 

”Churchill skiftet stilling i lenestolen. ”Det britiske imperiets 

handelsavtaler”, begynte han med tyngde, ”er –” 

Far brøt inn.” Ja. Imperiets handelsavtaler er et godt eksempel. 

Det er på grunn av disse at folk i India og Afrika, i kolonistatene 

i det Nære og Fjerne Østen, fremdeles er så tilbakestående som 

de er.” 

Churchills nakke ble rød og han lente seg forover. ”Herr President. 

England har overhodet ikke til hensikt å miste sin priviligerte 

posisjon innen det Britiske Samveldet. Disse handelsforbindelsene 

som har gjort England til en stormakt skal 

fortsette, og under betingelser som er satt av Englands ministere”. 

”Du skjønner”, sa far sakte, ”det er her et sted at det er sann- 

Franklin D. Roosevelt. 


synlig at du og jeg kommer til å bli uenige, 

Winston”. 

”Jeg er fullstendig overbevist om at 

dersom vi skal komme til en varig fred 

må utviklingen av tilbakestående land 

være en del av planen. Tilbakestående 

folkeslag. Hvordan skal dette kunne 

gjøres? Det kan klart ikke gjøres med 

metoder fra det attende århundre. 

Nå….” 

(Churchill:) ”Hvem snakker om 

metoder fra det attende århundre?” 

(Roosevelt:)Hvem som helst av dine 

ministere som anbefaler en politikk 

som tar rikdom i råvarer ut av et kolonisert 

land, men som ikke leverer tilbake 

noe til det samme folket. Tyvende 

århundres metoder innebærer å bringe 

industri til disse koloniene. Tyvende 

århundres metoder inkluderer å øke 

disse folkeslagenes rikdom ved å øke 

deres levestandard, ved å forbedre de 

sanitære forhold – ved å forsikre oss om 

at de får betalt tilbake for sitt samfunns 

råvarer”. 7 

Det er altså bare rundt 60 år siden USA 

brukte all sin makt til å kjempe mot Adam 

Smith og den engelske økonomiske teori 

som sier at et land blir like rikt uansett 

hva det produserer. Fra 1776 til slutten av

2. verdenskrig utgjør USAs økonomiske 

teori og økonomiske praksis en lang kamp 

mot de samme økonomiske teorier som 

USA i dag er de fremste forkjempere for. 

Det finnes en ubrutt kontinuitet i denne 

type tenkning – at det bare er visse økonomiske 

aktiviteter som kan skape velstand 

– fra slutten av 1400-tallet og frem 

til Roosevelts angrep på Churchill. Sett 

i et lengre perspektiv danner troen på at 

markedet skulle skape en automatisk harmoni 

bare et par ubetydelige historiske 

parenteser. En av disse historiske parentesene, 

da Adam Smiths handelsteori ble 

brukt i praksis istedenfor bare i teori, begynte 

i 1840-årene, men varte ikke lenge. I 

1905 kunne den engelske Cambridge-økonomen 

W. Cunningham skrive boken om 

frihandelssystemets vekst og fall, The Rise 

and Decline of the Free Trade Movement 

(Cunningham 1905). 

I dag opplever vi igjen en slik historisk 

parentes. I det 19. århundre hadde imidlertid 

engelsk handelsteori bestandig en 

massiv motvekt fra amerikansk og kontinentaleuropeisk 

teori. Et stort faremo- 

@ 

Dersom det ikke finnes et alternativt 

arbeidsmarked i et land, 

ingen industri, vil befolkningen 

ofte være tvunget til å leve kun 

av sine naturressurser. Etter 

et visst punkt vil det kreves 

stadig mer arbeid å få ut den 

samme mengden råstoff. Det vil 

da danne seg et press på lønningene 

i næringen. 

ment i dagens situasjon er at den alternative produksjonsfokuserte 

teorien – teorier av type The Other Canon – er så godt som totalt 

utryddet. Den nyklassiske standardteorien har skaffet seg et monopol. 

Derfor må sannsynligvis de fattiges situasjon bli ennå verre 

enn den er i dag før ting kan endre seg. Vi må vente på den globale 

versjonen av revolusjonene i 1848. Vi trenger både å gjenoppleve 

den mer realistiske og mindre abstrakte økonomiske teorien, og vi 

trenger en ny ”Bismarck” som innser denne teoriens betydning. 

7. Roosevelt, Elliot, As he saw it, New York, Duell, Sloan and Pearce, 1946, side 36. 

Bilde av silkekokong. 


7 7

REGJERINGA SIER DE vil øke norsk matproduksjon. Vi skal fortsette å produsere 

halvparten av maten vår sjøl. Stadig mer av produksjonen baseres imidlertid på «importerte 

åkrer» – fôr fra blant annet Brasil. Hver dag legges flere gårder ned. Jorder bygges ned 

med kjøpesentre og veier. Matjorda og utmarka der sauene beiter kan ikke flyttes. 

NATUR OG UNGDOM mener det er viktig med et spredt, mangfoldig jordbruk, som er 

mest mulig basert på lokale naturressurser. De neste tiårene må matproduksjonen økes. 

Samtidig må vi slutte med å bruke fossil energi. Skal produksjonen ikke baseres på store 

mengder kunstgjødsel og diesel, må den skje der de fornybare ressursene er. 

DET TRENGS EN NY jordbrukspolitikk. Vi har ingen ferdigspikra løsning, men i 

denne lille boka har vi samla noen gode bidrag til debatten. Både landbruket, akademia, 

miljøbevegelsen og solidaritetsbevegelsen er representert.

Importerte åkrer - Natur og Ungdom

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?