2005-03 - Museumsnytt

Museumsnytt 

• nr. 3 • 2005 • årgang 53 • 

Tema: Basisutstillinger 

Møt direktør Erik Jondell 

Britisk MLA desentraliserer 

Norges ukjente museer 

og samlinger 

«Kultur og næring» 

Hvorfor skal vi ha 

gratis museer?

Edvard Grieg og Bibliofil 

Grieg-samlingen i Bergen Off. Bibliotek er nå lagt ut med mulighet for søking i katalog (-felt) på tvers 

av alle dokumenttyper. Prøv også fulltekstsøk i brev, dagbøker og manuskripter, eller les og skriv ut 

alle typer digitale dokumenter, som for eksempel originale notemanuskripter. 

Se *: http://www.bergen.folkebibl.no/grieg-samlingen/grieg_samlingen_intro.html 

Tilsvarende eller lignende løsninger kan settes opp for deres lokale arkiver eller spesielle samlinger. 

Kontakt oss og se våre internettsider for mer informasjon ! 

Se: http://www.bibsyst.no/produkter/bibliofil/bildebase.php 

* Samlingens dokumenter er til fri bruk, når unntak ikke er gjort. Ved bruk oppgis kildehenvisning til Bergen Off. Bibliotek, Grieg-samlingen. 

Bildene i annonsen er hentet fra samlingen. 

levert av 

Bibliotek-Systemer AS. Postboks 2093 Stubberød, 3255 Larvik 

Telefon: 33 11 68 00. Telefaks: 33 11 68 22. Internett: http://www.bibsyst.no E-post: firmapost@bibsyst.no

Museumsnytt nr. 4- 2005 53. årgang 

Museumsnytt arbeider i henhold til reglene 

for god presseskikk, slik de er nedfeldt i 

«Vær varsom-plakaten» og Redaktørplakaten. 

Utgiver Norges museumsforbund. 

www.museumsforbundet.no 

Utgitt med støtte fra ABM-utvikling, 

Statens senter for arkiv, bibliotek og museum. 

Redaktør-vikar: Liv H. Andreassen 

E-post: liv.andreassen@museumsforbundet.no 

Redaksjonsråd: 

Leif Anker 

Karin Hellandsjø 

Kristina E. Bjureke 

Sigrid Skarstein 

Annonser: 

Lars-Kristian Berg 

Tlf. 22 17 35 23/ 92 81 34 50 

E-post: lars-kristian.berg@c2i.net 

Redaksjon, abonnement: 

Ullevålsveien 11 

0165 Oslo 

Telelefon 22 20 14 02 

Telefaks: 22 11 23 37 

E-post: museumsnytt@museumsforbundet.no 

Design: Nini Anker 

Ombrekking: RenessanseMedia AS 

Trykk: PDC Tangen 

Pris abonnement: 200 kroner i året 

Annonsepriser og størrelser: 

1/1 side (4 farger) kr. 7900 



Bankgiro 60260523506 

Museumsnytt kommer ut 6 ganger i året. 

Museumsnytt 4-2005 kommer ut ca. 1. september 

Manus og materiellfrist 1. august 

Museumsnytt tar ikke ansvar for ubestilt innsendt 

materiale. Ettertrykk bare etter avtale. 

OPPLAGSKONTROLLERT 

innhold 

Leder: Basisutstillinger . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .s.4 

Gigantgimmic til hundreårsfest . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .s.4 

– Et hus helt i Henrik Wergelands ånd . . . . . . . . . . . . . . . . . .s.5–7 

Britisk MLA jubilerer med desentralisering . . . . . . . . . . . . . ..s.8–9 

Norges ukjente museer og samlinger: 

Tomba Emmanuelle . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . ..s.10–11 

Meldinga: «Kultur og næring» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .s.12–13 

Reisebrev: New York, New York . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .s.14–16 

Hvorfor skal vi ha gratis museer? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .s.17–18 

Nytt strilemuseum . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .s.19 

Økende norsk medvirkning til ICOM i endring . . . . . . . .s.20–21 

Kunsthistorier og andre historier om kunst . . . . . . . . . . . . .s.22–24 

Notiser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .s.25 

Museumsrunden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .s.26–31 

CHRISTER SMITH- 

botaniker og økonom . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .s.32–33 

Nytt om navn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .s.33–34 

En høyst abstrakt egyptisk kvinnelig terracotta 

statue fra Ma'riya, skapt i predynastisk periode 

(ca. 3650-3300 f. Kr.), utgravd av H. De Morgan 

i 1907.Museum Collection Fund, Collection of 

the Brooklyn Museum of Art.

leder 

Er det virkelig mulig å diskutere ulike 

prinsipper for basisutstillinger i norske 

kunstmuseer opp mot hverandre, uten et 

underliggende prinsipp om at et bestemt 

museums utstillingsform er den riktige? 

Etter vårens opphetede mediadebatt 

er det vanskelig å tro, men et tappert og 

vellykket forsøk ble gjort , og det for første gang- i Bergen i april. 

Temaet for det fem dagers lange seminaret var regi og scenografi 

for basisutstillinger i kunstmuseer og kunstsosiolog Dag Solhjell 

har skrevet en tankevekkende artikkel for «Museumsnytt» om oppdagelser 

underveis, kalt «Kunsthistorier og andre historier om kunst». 

Forskånet fra personangrep kom representanter fra Nasjonalmuseet 

for kunst, Bergens Kunstmuseum og Trondhjems Kunstmuseum 

sammen og presenterte sine basisutstillinger, hvor bare 

Bergen kunstmuseum hadde valgt det tradisjonelle historisk-kronologiske 

monteringsprinsippet. I Trondhjem Kunstmuseum hadde 

valget falt på en basisutstilling blottet for kunsthistorisk vektlegging, 

men med to adskilte temaer- portrett og landskap. Mens 

Nasjonalgalleriet nye monteringsprinsipp tema-rom neppe har 

forbigått noen. 

nyheter 

– Dette ville danskene aldri ha gjort. De har ikke sans for slikt, falt 

en kommentar da den nye frosken på Tullinløkka ble presentert 

for pressen av en velfornøyd direktør Sune Nordgren med stab. 

Direktør Sune Nordgren 

4 • MUSEUMSNYTT 

BASISUTSTILLINGER 

Mag. art. Åse Enerstvedt har tatt en muse - 

umsrunde og gir sin vurdering av utstillingsmetodene 

for tre av årets nye basisutstillinger, 

Nasjonalgalleriets, Museet for samtids - 

kunsts, hvor hun også var innom i første et - 

asjes midlertidige utstilling «Populisme» og 

Kunstindustrimuseums. Hun har i tillegg 

besøkt Drammen Museums utstilling i forbindelse 

med hundreårsmarkeringen, kalt 

«Gjenstander for livet». 

«Museumsnytt» starter dessuten i dette 

nummeret opp en ny serie «Norges ukjente 

museer og samlinger» hvor Emanuel Vigeland 

Museum i Oslo kommer ført ut. Leserne 

oppfordres til å tipse oss om bortgjemte 

og glemte museer og samlinger landet 

rundt. Sommeren er en gylden tid for slike 

oppdagelser, så lykke til. 

Liv H. Andreassen 

GIGANTGIMMICK TIL 

HUNDREÅRSFEST 

Men spørsmålet er om nordmenn flest har 

sans for slikt? Debatten i forkant av frosk - 

ens komme, uteble i forbausende høy grad. 

Først da bruken av noe tømmer fra regnskogene 

kom inn i bildet, reagerte media. 

Rent estetisk er denne gigantgimmicken 

til smerte både for synet og nærområdet, så 

det anbefales faktisk å gå inn: Et tyvetalls 

norske og utenlandske kunstnere byr på 

overraskende installasjoner, bilder og design 

vel verdt besøket. 

Utstillingen «Kyss frosken! Forvandlingens 

kunst» med en foreløpig prislapp på 21 

millioner kroner varer fram til 18. september. 

Da blir gigantgimmicken fjernet og for 

tredje gang utlyses en arkitektkonkurranse 

til nytt museumsbygg på Tullinløkka, og alt 

er bedre enn frosker og parkeringsplasser.

Direktør Erik Jondell: 

– Er du fornøyd med resultatet? 

– Ja, ja, ja. Vi har stressa og styra og det har selvfølgelig 

vært et kjempekjør for å komme i mål. Men de 

første fruktene er lønnen. Direktør Erik Jondell stråler 

stolt om kapp med maisola. Den storslåtte offisielle 

åpningen er vel i havn og på togstasjonen til Eidsvoll 

Verk står en presis direktør og venter. 

– Der er du. Godt. Jeg husket ikke om jeg hadde 

glemt å si at du skulle av på Eidsvoll Verk. Du aner 

ikke hvor mange ganger jeg har opplevd at folk kjører 

forbi til neste stasjon. 

På bilturen bort til Eidsvollsbygningen peker Jondell 

ut på et idyllisk gult hus ved utkanten av et jorde 

som han har leid som sitt Eidsvoll-hjem for fortsatt, 

portrett 

- ET HUS HELT I 

HENRIK WERGELANDS ÅND 

Som svenske er han ikke flasket opp på Henrik Wergeland, men over tretti år i Norge 

har satt sine absolutte spor. Ingen direktør kunne presentert det nye senteret som 

bærer dikterens navn med større nasjonalpatriotisk entusiasme 

Tekst og foto: Liv H. Andreassen 

Henrik Wergelands dødsmaske har også fått plass i det nye huset 

som bærer dikterens navn. 

etter fire år som direktør her, befinner hans faste bo - 

stedsadresse seg i Trondheim. 

– Jeg tar bare trillebagen min og haster over jordet 

bort til Gardermoen og flyr hjem. Enklere enn å 

komme seg til Oslo. Selvsagt er det sjenerende med 

støyen fra alle flyene som passerer over huset. Men 

pytt, litt må du tåle, sier jeg til meg selv. 

Mange utviklingsmuligheter 

– Se her, er det ikke flott. 

Vi er inne på området til gamle Eidsvoll Jernverk 

hvor Wergelands Hus ligger som en bro i ravinelandskapet 

og harmonerer med den gamle verksbebygg - 

elsen i området. 

MUSEUMSNYTT • 5

– Vi har mange utviklingsmuligheter her. Der over elva 

ser du Festiviteten som Mathiesen-familien bygget til 

sine arbeidere som sosialt lokale og som drives som 

kunstgalleri i dag. Fylkeskommunen er også fast be - 

stemt på Ekelandgalleri her inne på området. Ved siden 

av Eidsvollsbygningen og nå også Wergelands Hus, 

har vi stallgården til familien Mathisen og det gamle 

krutthuset som er helt fra verkets dager. 

Inne i nybygget har vi også et flott auditorium med 

plass til hundre. Vi kan ha masse debatter og skiftende 

ut stillinger. Det er jo opp til oss selv å utvikle det. Vi 

kan gjøre hva vi vil, formidler en stadig like engasjert 

direktør. 

«Engasjerte mennesker forandrer 

verden» 

Selv er Erik Jondell et levende eksempel 

på visjonen bak hovedutstillingen i 

Wergelands Hus: «Engasjerte menn - 

esker forandrer verden». 

– Hva tror du at Henrik Wergeland 

selv ville syntes om dette huset, er det skapt 

i hans ånd? 

– Ja, det tør jeg påstå at det er. Tenk 

på hans utrolige engasjement. Han hadde dessuten 

syntes det var helt fantastisk med et slikt monument 

over grunn loven. For da han gikk i spissen for å samle 

inn penger til å kjøpe Eidsvollbygningen tilbake fra 

hans engelske kreditorer, etter Carsten Ankers konkurs 

i 1822, noe som lyktes femten år senere, uttalte 

han engstelse for at bygningen en dag kunne forsvinne, 

brenne ned. Henrik uttrykte derfor et ønske om å få 

reist et evigvarende monument over grunnloven, som 

den gang var en av Europas mange nye sådanne. Og 

dette huset som vi har gitt hans navn, er jo virkelig et 

monument over det han sto for og selv var et levende 

eksempel på, at engasjerte mennesker virkelig kan 

forandre verden. 

«Hvem bestemmer- hvem bryr seg?» heter utstill - 

ingen som i Wergelands ånd skal stimulere interessen 

for demokratiets og rettsstatens utfordringer. 

Vi entrer huset gjennom Kafe Standpunkts terrasse 

hvor direktøren presenterer stoler i rødt, hvitt og 

blått, et bevisst valg han er meget fornøyd med. 

Dernest tre saler hvor landets konstitusjonelle hist - 

orie løftes fram på en engasjerende og tankevekkende 

måte. Hver sal med sitt stikkord: Veien til demokratiet, 

demokratiet står ikke stille og demokratiet trenger deg. 

Her kan du selv delta aktivt, maile dine meninger til 

statsledere og politikere, sjekke ditt eget demokratiske 


Samisk flagg her 

på 17. mai hadde 

sikkert provosert noen, 

men det hadde folk 

hatt godt av 

sinnelag gjennom ulike scenarier, besvare spørsmål 

som kartlegger hvilket politisk parti du sogner til og bli 

intervjuet i eget TV-studio. 

Så til slutt å se Henrik Wergelands dødsmaske i 

siste sal gjør inntrykk, forbausende fredelig, hans 

stormende liv tatt i betraktning. 

– Da ideen om dette senteret først ble unnfanget 

på midten av 1980-tallet var ambisjonsnivået skyhøyt. 

Det skulle bli både et internasjonalt konferanse- og forskningssenter, 

i tillegg til å romme et Arne Ekeland galleri 

og en skulpturpark. Hvor ligger ambisjonsnivået i dag? 

– Den listen er nok lagt adskillig lavere. Etter at 

det første prosjektet bokstavelig talt sklei ut i elva, ble 

listen justert av de tre samarbeidspartn ere, staten, 

fylkeskommunen og kommunen. De 

la den ned til å romme et formidlingsbygg, 

hensiktsmessige kontorer og 

publikumsfasiliteter. Så ble jo dette 

detaljert i programmeringen for arkitektkonkurransen. 

Klarsignalet for 

nybygget kom i 2001, og vi har hatt 

en veldig hyggelig og god dialog med 

arkitektene hvor jeg absolutt har hatt 

påvirkningsmuligheter. 

– Har dere foreløpig noen planer for kommende utstill - 

inger? 

– Nei, det har vi ikke rukket ennå. Vi ser nok for 

oss at denne utstilingen kommer til å stå et par år, men 

at vi skal ha skiftende utstillinger i tillegg. 

Må ha spissformuleringer 

– I hvilken grad vil dere tørre å pirke i våre nasjonale myter? 

– Å, det må vi gjøre. Det er jo en kamp om oppmerksomheten 

i dag på alle områder, også på kulturfeltet. 

Så vi må hele tiden ha noen spissformuleringer for å 

bli hørt. Det er litt trist på mange måter, men her ligg - 

er det jo veldig vel til rette for å pirke bort i slike 

saker, og det tror jeg er et kjempefint utgangspunkt for 

Erik Jondell 

Født 1948 

Registrert partner 

Arkeolog fra Uppsala universitetet med 

kunsthistorie og etnologi. 

1974–90:Ansatt ved Riksantikvarens 

utgravningskontor i Trondheim. 

1991–95:Prosjektleder for Middelalderutstillingen, 

Vitenskapsmuseet, Trondheim. 

1995–97:Prosjektleder for Museet Erkebispegården, 

Trondheim. 

1998–2001:Museumsleder i Erkebispegården.

– Ethvert norsk barn bør ha vært innom her, 

sier direktør Erik Jondell. 

komm ende debatter. Jeg håper også at vi skal klare å få 

så stort gjennomslag at vi ikke bare blir hørt på Romerike, 

men at det av og til kan gå et lite ekko over Romeriksåsen 

helt inn til den store hovedstaden som tross 

alt bare ligger 45 minutter unna. Det er 45 korte 

minutter inn til Oslo fra Eidsvoll, men det er 45 fryktelig 

lange minutter for å komme ut hit. 

– I hvilken grad tas kampen opp om framtidens demokrati 

og menneskerettigheter i kontroversielle former? 

– Det er jo slikt vi har tenkt å ta opp gjennom 

debattprogrammer. Hva menneskerettigheter angår, 

presenterer utstillingen noen eksempler som vi kjenner 

til i dag, og vi bruker dem som utgangspunkt for å 

snakke om engasjerte mennesker. Men vi må jo hele 

tiden jobbe med å raffinere og videreutvikle temaet. 

– Hvor går grensen for kontroversielle utstillinger? 

– Tja, spørs det. Grensen går vel der hvor oppmerksomheten 

blir så skeiv at det får fokus bort fra 

temaet, og bare på kontroversen som så. Der synes jeg 

at grensen kan gå. Ta debatten rundt Nasjonalgalleriet 

som et eksempel, den har hatt noen feilskjær hvor du 

helt mister det faglige aspektet, og da blir det feil. 

– Barn og ungdom har allerede betegnet dette som «et 

kult museum»; vil dere i framtiden satse på midler fra 

«Den kulturelle skolesekken» og fremme dette først og 

fremst som et museum for den kommende slekt? 

– Ja, det kan jeg si. Vi har jo «Den kulturell skolesekken» 

som eksisterer på tredje året nå. Det har vært 

et kjempevellykket prosjekt og vi har fått masse midler, 

gitt til et samarbeidsprosjekt her, kalt «Den kulturelle 

triangelen» som er fylkeskommunen, Galleri Festivi - 

teten og oss. Så har vi også hatt noen prosjekter som 

går på Eidsvoll kommune. Skolesekken har også bidratt 

med midler til denne utstillingen. 

Lekt med tanken om samisk flagg 

– Dere har tatt opp problemer som de homofiles kamp og 

retten til å heise samisk flagg på 17. mai og andre offisielle 

festdager? På Norsk Folkemuseum vaier det samiske flagget 

på 17. mai, har dere mot nok til å gjøre dette til en kampsak 

i demokratiets og menneskerettighetens navn her utenfor 

Henrik Wergelands nyåpnede hus på selveste 17. mai? 

– Det hadde ikke vært noe problem for meg, nei. 

Overhode ikke. Jeg har nå faktisk lekt med tanken. Alt 

styret med åpningen har jo gjort at vi har tenkt, men 

ikke fått realisert alt. I flaggborgen her foran Eidsvollsbygningen 

skulle vi hatt et sett med det samiske 

flagg. Det hadde vært tøft og jeg er sikker på hadde 

provosert noen, men det hadde folk hatt godt av. 

– Kanskje skjer det neste år da? 

– Ja, det kan godt skje. 

– Denne første utstillingen inneholder lite om demokrati 

og menneskerettigheter i forbindelse med etniske nordmenn. 

Er dette et tema som dere vil ta opp på en senere 

utstilling? 

– Ja, vi har valgt ut det alle enkleste eksempelet 

som er samenes kamp, hvor vi presenterer noen helter 

som professor Ole Henrik Magga som frontfigur. Men 

du har rett, andre minoriteter er ikke berørt annet 

enn i noe billedmateriale vi har fra 17. mai feiring. 

På spørsmål om det nye museet har søkt Bruddprosjektmidler, 

er svaret nei, men Jondell er sikker på 

at de ville fått. 

– Mange sprekker i norsk demokrati som for eksempel 

tvilsom tausehetsplikt for offentlig ansatte og mobbing, er 

det fremtidige emner? 

– Ja, det er gode eksempler på hva vi ønsker å 

bruke debattmøter til. Utstillingen står der og vi kan 

legge til og forandre, men det jeg tror at vi kan bli 

målt på framover, er nettopp aktivitetene, og at det 

må skje ting hele tiden. Vi må ha ambisjoner om å 

kunne lage spennende debatter her som trekker folk 

også helt fra Tigerstaden. Vår museumspedagog som 

er et oppkomme av ideer driver debattmøter og har 

for eksempel et spesialtilbud for elever i videregående. 

Et tankekors 

– I innstillingen til Kulturmeldinga går komiteens flertall 

inn for å be departementet se på mulighetene for et samarbeid 

mellom Rikspolitisk Senter, Eidsvoll forts. fra s 35 

MUSEUMSNYTT • 7

aktuelt BRITISK MLA JUBILERER 

Bare noen få av de rundt 75 ansatte vil deretter forbli 

i London, og selv er han fortsatt uviss på om han vil 

bli en av dem. Hvor begeistret de ni Regional Agencies 

(RA) er over å få personale fra London innlemmet 

i staben, er foreløpig et ubesvart spørsmål. 

MLA som er hovedmodellen for den norske ABMutvikling, 

kan i disse dager feire sitt fem års jubileum. 

– Har jubileet hittil avstedkommet 

noen form for markering? 

– Nei, faktisk ikke, men det bør 

vi gjøre noe med. Tenk at det må 

komme en utlending hit for å minne 

oss på det. 

– Vi ble faktisk startet den 1. april 

på Foolsday og det er ingen spøk, 

ler MLA’s Head og Regions, Fran 

Hegyi som også har tatt seg tid til å 

møte «Museumsnytt»s utsendte medarbeider. 

De gir et enstemmig sterkt inntrykk 

av tilfredshet over hva MLA har 

oppnådd i løpet av disse fem årene, 

vel verdt et anerkjennende jubile - 

umsklapp på skulderen. 

– Hvilken av de tre sektorene har gitt dere mest trøbbel? 

Etter en kort tenkepause er svaret svært diplomatisk 

og humørfylt – We love them all! 

Et vendepunkt 

– Hvordan har samarbeidet med museene hittil vært ? 

– Det har vært ekstremt godt. Vi gir museene en 

mulighet, en spennende investering hvis de er villige 

og i stand til å modernisere sin arbeidsmåte. Husk at 

Renaissanse- programmet representerte et vendepunkt 

i hele historien til hvordan museer i England 

blir oppfattet så vel av profesjonen selv som politikere 

og andre statlig ansatte. Det har også forandret publi- 


BRITISK MLA JUBILERER 

MED DESENTRALISERING 

Nå er det avgjort. Innen 2008 vil de fleste i sentral-administrasjonen til MLA (Museums, 

Libraries and Archives Council) i London være spredt rundt om til sine ni nav (hubs). 

– Det blir tøft, men må vi så må vi, sier prosjekt- direktøren for MLA’s Renaissanceprogram, 

David Crowther. 


MLA's har inndelt England i ni nav, 

hvert med sitt eget regionale avdelingskontor 

hvis oppgave er å styrke museer, 

bibliotek og arkivs kapasitet å yte best 

mulig service til brukerne. 

kums forventninger til hva museer kan være, og 

gjennom et betydelig økonomisk løft har vi nå begynt 

å se store forandringer. Som prosjektdirektør er det 

min jobb å se til at disse investeringene er målrettet, 

opplyser David Crowther. 

Men målrettet i denne sammenheng betyr ikke å la 

hvert og ett museum, stort eller lite, få tilgang til økonomiske 

midler. For Renaissanse-programmet fokuserer 

på å styrke kapasiteten til et relativt lite antall 

museer. Strategien er at hvis disse 

utvalgte museene høyner nivået 

maksimalt, vil kunnskapen spre om 

seg også til de andre. 

– Hvor mange museer er det snakk 

om her? 

– Vi snakker om 43 museer spredt 

rundt om i ni nav. Disse represen terer 

ca. 150 museer og utgjør en blanding 

av universitetsmuseer, uavhengige og 

lokale. 

Han opplyser videre at tre av navene 

foreløpig er utnevnt som pilot-prosjekter, 

nemlig South West, West 

Midlands og North East som allerede 

mottar hundre prosent midler, 

mens de andre seks navene foreløpig 

bare mottar 17%. Men i en trinnvis statlig finansieringsplan 

vil midlene i løpet av 2007–8 øke ytterligere 

til 60% og dernest til hundre. Det er i alt snakk om 

en statlig Renaissanse-bevilgning på 100 millioner 

pund og i tillegg 21 millioner øremerket til mindre og 

uavhengige museer som til sammen utgjør over halvparten 

av Storbritannias rundt 2500 museer. 

– Er dere fornøyde med dette? 

– Vi er aldri fornøyde, men dette betyr bl.a. at fondet 

spesielt for små museer vil fordobles innen 2007–8. 

Vi har hittil ikke gjort det dårlig, men ikke godt nok 

heller. Derfor er det er viktig at vi minner oss selv om 

at for 3–4 år siden var budsjettet for hva vi bedriver

lik null. I år har vi bevilget 30 mill. pund, neste år 32 

millioner og året etter 45 til å utvikle kapasiteten i de 

regionale museene, og ut fra en hvilken som helst 

standard er det spektakulært. 

Økt bruk og samhold 

Et av de mest gledelige resultatene hittil høstet av 

Renaissanse-programmet er at det har bidratt til å 

bringe sammen grupper av museer som tidligere har 

hatt svært liten mulighet til samarbeid, fått dem til 

både å tenke og handle som partnere. 

– Programmet har også ført til en betydelig økning 

i bruken av museer særlig blant skoleelver og også 

greid å innhente grupper som tidligere har vært svært 

vanskelig å nå. Nivået på mange lokale museer har 

også fått et synbart betydelig løft, skyter projectdirektøren 

inn. 

– Hvor nær kontakt har dere med Museums Association? 

– De er svært hjelpsomme og på mange måter en 

kritisk venn, fordi de snakker på vegne av det videst 

mulige spekteret av museer. Men de er mer enn det, 

de er også prosjekt-parnere bla. med et Positive Action 

Traineeship som går ut på å få flere fra etniske 

minoritetsgrupper inn i museumsjobber, og virkningene 

av å få tilført nytt blod har alt begynt å vise seg, 

kan David Crowther fortelle. 

– Hvordan er samarbeidet med de uavhengige museene? 

– Vi har også et nært samarbeid med dem. Siden de 

sitter inne med mer kunnskap enn noen om behovene 

til de små museene, hjelper de oss bl.a. med kartlegging 

av disse og gir form til framtidens utvikling av 

fondsarbeid. 

Vi er gode på strategi og politikk, men det er hele 

-Husk at Renaissanse-programmet representerer et vendepunkt 

for hele historien til hvordan museene i England blir oppfattet, 

så vel av profesjonen selv, politikere, statlige ansatte og publikum, 

sier prosjekt-direktør David Crowther og får medhold 

av MLA's Head of Regions, Fran Hegyi 

tiden en utfordring å ikke miste kontakten med muse 

umsgrasrota. 

Men det er ifølge Fran Hegyi ikke noe problem, 

for staben i Renaissance-programmet sitter inne med 

en bred museumsfaglig ballast. Prosjektdirektøren 

selv har for eksempel jobbet innen museumssektoren 

i tre av de navene hvis museumsutvikling han nå har 

hovedansvaret for. 

Uviss framtid 

MLA’s ambisjon er at Renaissance-programmet innen 

2009 skal ha etablert et nettverk av regionale nav, 

kontorer, utvalgte samlinger og at nasjonale museer 

og andre partnere samarbeider på en fullt integrert 

måte, og nedkomme med moderne museer over hele 

England. 

Ved MLA’s hovedsenter, sentralt og vakkert situert 

ved St. James Park i London, er 4 1/2 stilling tilgodesett 

for å fremme det nasjonale omfattende Renaissanse-programmet 

hvor fortsatt store mengder arbeid 

gjenstår. 

– Vi vet ikke hvor vi går som organisasjon, men vi 

er svært fleksible, fastslår prosjektdirektør Crowther. 

– Hvilket av de tre politiske partiene er å foretrekke ved 

makten sett med Renaissance’s øyne? 

– Det kan gå ut på det samme for alle tre har støtte 

til Renaissance på programmet. 

MUSEUMSNYTT • 9

Norges ukjente museer og samlinger 

TOMBA EMMANUELLE 

Emanuel Vigeland Museum på Slemdal i Oslo har blitt betegnet 

som en av hovedstadens best bevarte hemmeligheter. 

Fire timer hver søndag kan besøkende famle seg rundt i et 

dunkelt og tønnehvelvet museum hvor hundrevis av nakne 

skikkelser deltar i en urovekkende hyllest til livets, dødens og 

forplantningens mysterier. 


På en vanlig søndag vil veggmaleriene langsomt av - 

sløre sine hemmeligheter etter hvert som øynene gradvis 

fininnstiller seg til mørket, men i dag er det onsdag 

og de ellers så dunkle veggene er lagt i flombelysning 

for å tilfredsstille et årvåkent konservatorblikk. 

– Jeg skal kartlegge freskenes tilstand, 

be skrive, forklare og dokumentere skader 

og problemområder, og fremme en be - 

varingsplan, forklarer Ingrid Skard 

Skomedal oppe fra stillaset omgitt av 

800 m2 nakne kropper i alle aldre, 

som skal undersøkes. Og jevnt over 

er hun fornøyd med tilstanden. Som 

oppdragshaver av veggenes første 

bevaringsplan har hun underveis oppdaget 

at Emanuel Vigeland ikke kun 

har valgt å male i fresko, og at arbeidet i 

salen sannsynligvis aldri helt ble ferdig. Bare 

den ene halvdelen av veggmaleriene er overflatebehandlet 

med voks. Med tanke på konservering har 

det å finne ut hvilken type voks og andre materialer 

han har benyttet til freskene sine, hittil vært spennende, 

for Emanuel Vigeland har spart på absolutt alt. 

Voksrester, malingstuber og spann tilbake fra 1920tallet 

er bevart. I haugen av etterlatte papirer har hun 

også begynt å oppspore hvilke teknikker og materialer 

han opprinnelig benyttet, og eventuelle reparasjoner 

og flekkinger som er foretatt på freskene underveis 

siden 1926, da museet ble oppført i håndbanket 

teglstein etter kunstnerens egne tegninger. Besøkende 

blir møtt av både engler og en drage tilført bygningen 

etter ønsker fra husets herre. 


Dansker virker 

generelt mer bevisste 

om sine kulturskatter 

og er svært stolte av 

sin kulturarv 

Som en del av undersøkelsene hennes inngår også de 

rent bygningstekniske aspektene. Selve hvelvet er støpt 

i betong og har gitt freskene en god beskyttelse mot 

mugg og råte. I hvelvet oppdaget hun også en liten 

luke og ble den første til å utforske hva som be fant seg 

ovenfor. Håpet var bl.a. å finne flere bortgjemte malerier, 

som etter hvert har blitt oppdaget rundt om 

på uventede hjemmesteder i denne egen - 

artede bygningen. 

Fra museum til mausoleum 

Opprinnelig var dette store rommet 

ment til utstill inger av Emanuel 

Vigelands mange malerier og skulpturer, 

og bare fondveggen og taket 

skulle etter planen vært dekket av 

fresker. 

Men hva skjedde? Engang på 1940tallet 

valgte kunstneren å mure igjen alle 

vinduer, og raskt endret rommet karakter 

fra museum til mausoleum. Årene framover ble 

benyttet til å dekke alt med fresker. Vita kalte han 

denne sin visjon av livet, en virvlende skare av nakne 

menneskekropper i et mørkt og bunnløst univers. Det 

er heller ingen vellyst eller frivolitet å spore i de mange 

nakne kropper elskovsakt. Som Guds slaver står de 

bare i forplantningens og videreføring av slektens tjen - 

este, til slutt forløst av døden. Som Emanuel Vigeland 

selv, hvis urne er plassert over den lave inngangsdøren 

til mausoleet. En blanding av frykt og ærefrykt sprer 

seg rundt i kroppen som etter veggenes budskap bare 

er et mikroskopisk tannhjul i skaperverkets nådeløse 

maskineri.

Til høyre: –Jeg skal kartlegge freskenes 

tilstand og fremme en bevaringsplan, 

forteller Ingrid Skard Skomedal. 

Bilde øverst til venstre: Hundrevis av 

nakne skikkelser deltar i en urovekkende 

hyllest til livets, dødens og forplantningens 

mysterier. 

I siderommet 

I siderommet til mausoleet finner en 

stablet opp et par tusen skisser, utkast, 

malerier, mosaikk, skulpturer, glassmalerier 

og fresker, noen av arbeidene er 

også etterlatenskaper fra Vigelands barn. 

Rommet har stått avstengt et par år, men 

skal nå i sommer gjenåpnes for publikum, 

vise noe av Emanuel Vigelands øv - 

rige monumentalkunst, malerier og tegninger. 

Museet er en privat stiftelse og 

har vært åpent for publikum siden 1958. 

På spørsmål om hvordan et såpass 

spesielt konservatoroppdrag har krysset 

hennes vei, er svaret som et meningsfylt 

ekko fra livssyklusen i Emanuel Vigelands 

egne veggmalerier, for historien er 

følgende: Hennes første møte med Emanuel 

Vigelands fresker var som kunsthistoriestudent. 

Etter hvert som interessen 

for fresker tiltok, valgte hun å 

studere ved konservatorskolens linje for 

monumentalkunst i København, for slik 

utdannelse finnes ikke i Norge. Som sin avgangsoppgave 

knyttet til Barchelorgraden ved Konservatorskolen, 

valgte Ingrid Skard Skomedal å konservere Emanuel 

Vigelands alle første freskeoppdrag som er å finne 

i borgertrappen i Københavns rådhus. Nå føles det 

som en naturlig avslutning på en master-studium, å 

avrunde med hans siste fresker. Så er ringen sluttet. 

En kjempearv som forfaller 

På hjemmebesøk fra København er ikke Ingrid Skard 

Skomedal imponert over tilstanden på kunstverk og 

bygningsutsmykninger hun ser rundt omkring i Oslos 

gater. 

– Vi har en kjempearv som står og forfaller. Mange 

synes å glemme at også kunst trenger jevnlig vedlikehold. 

– Finner du at forholdene er bedre i Danmark? 

– Ja, det tror jeg. Konservering er et kjent begrep 

for de fleste, og det brukes store ressurser på utdanning 

av konservatorer. Dansker virker generelt mer 

bevisste om sine kulturskatter, og de er svært stolte av 

sin kulturarv. Det vil ikke si at det er en ideell situasjon 

der heller, det er alltid et spørsmål om økonomi 

som lurer der også. Jeg håper og tror at man i Norge vil 

sikte mer på konservering og restaurering, vi har et 

ansvar til å forvalte kulturarven. Det er store muligheter 

som ligger innenfor kulturbaserte næringer, og det blir 

nødvendig å få oversikt over kulturelle verdier og hindre 

videre forfall for å utvikle slike satsninger. Jevnlig 

vedlikehold er viktig, det krever ressurser, men vil 

spare oss for store tap i fremtiden. 

MUSEUMSNYTT • 11

aktuelt FREMSKRITTPARTIET ØNSKER 

MÅLRETTEDETILTAK FOR 

KULTURNÆRINGENE 

Våren 2004 behandlet Stortinget Kulturmeldingen. Et flertall viste til viktigheten av at man 

i videreutviklingen av kulturpolitikken ser på flere alternative former for finansiering, og 

at privat og offentlig kapital bør kunne finne frem til et fruktbart samspill. 

Karin S. Woldseth,Kulturpolitisk talskvinne FrP 

Med utgangspunkt i kulturmeldingens analyser om 

levesett, teknologisk utvikling, internasjonalisering 

og forbruksmønster og at kultur og næring i 

stadig økende grad blir gjensidig påvirket, 

vedtok Stortinget å be Regjeringen om å 

legge frem en stortingsmelding om forholdet 

mellom kunst / kultur og næringsliv. 

Fremskrittspartiet var en aktiv på - 

driver i å be om en kultur- og 

nærings- melding. 

Meldingen er, til vår store skuff - 

else, utelukkende en be - 

skriv ende melding. Re - 

gjer ingen foreslår ingen 

nye tiltak. Faktisk 

trekker meldingen et 

skille mellom kultur og 

næringspolitikk. 

Fremskrittspartiet 

mener det er lite hensiktsmessig 

å skille mellom 

kulturpolitikk og næringspolitikk. 

Vi er av den 

oppfatning at kulturpolitikken 

bør innrettes på 

en slik måte at kulturvirksomheter 

i større 

grad oppfattes og be - 

handles som kulturnær - 

ingsvirksomheter. På den måten 

kan man få frem potensialet 


Det er ikke et mål i seg selv 

å bruke offentlige midler 

på kulturaktiviteter, 

sier Karin S Woldseth. 

Meldingen 

er til FrP’s store 

skuffelse ute lukkende 

en beskrivende 

melding. Regjeringen 

foreslår ingen nye 

tiltak. 

innen sektoren, både når det gjelder de kulturpolitiske 

mål, og verdiskapning. Komiteen mener at det ikke 

finnes noen iboende motsetning mellom de kultur- og 

næringspolitiske mål, men at disse trekker i samme 

retning. Kultur og verdiskap ende aktiviteter 

bidrar begge til samfunnets mangfoldighet 

og gavn. 

Det er ikke et mål i seg selv å bruke 

offentlige midler på kulturaktiviteter. 

En mer markedsrettet kulturpolitikk, 

der aktørene må ta hensyn til publikums 

ønsker, vil i seg selv vil ha en 

dynamisk effekt uavhengig av offentlige 

reguleringer og støtteordninger. 

Vi er av den oppfatning at markedsretting 

av kulturvirksomheter både 

vil kunne føre til publikumsvekst og 

til positive økonomiske ringvirkninger. 

Når kulturvirksomheter stimuleres 

til å ta hensyn til sin publikumsappell, kan 

det bidra til både større engasjement fra 

publikum, større publikum og bedre vilkår for 

kulturvirksomheten som følge av stigende driftsinntekter. 

Østlandsforskning har beskrevet kulturnæringene i 

Norge. De viser at kulturnæringene står for litt i overkant 

av 3,5 % av sysselsettingen og litt i underkant av 

3,5 % av BNP i Norge. Bruttoproduktet i kulturnær - 

ingene er over dobbelt så høyt som i jordbruk og skogbruk, 

over tre ganger så høyt som i fiskefangst og fisk - 

erioppdrett, noe høyere enn i nærings- og nyt elsesmiddelindustrien 

og nesten like høyt som i verkstedsindustrien. 

Østlandsforskning påpeker at kulturnæringene har 

en rekke «attraktive» egenskaper. Hovedtyngden av 

bedriftene er svært innovative og jobber i fleksible nettverk. 

De fremstiller produkter som gjør andre produkter 

mer attraktive for kunden. Rapporten konkluderer

FREMSKRITTSPARTIET OG MUSEUMSPOLITIKK 

Fremskrittspartiet har alltid vært opptatt av å trygge 

og bevare vår felles kulturarv. Dette har vært og er en 

bærebjelke i vår kulturpolitikk, i så sterk grad at det 

nesten ikke blir direkte uttalt i vårt partiprogram. Vi 

tar det rett og slett for gitt at vi skal jobbe for bevaring 

av arvesølvet. Det betyr at ved prioritering 

av kulturformål, lister vi som regel 

museer og kulturminnevern øverst. 

I 2001 foreslo vi at fordelingen av 

tippemidler skulle endres, slik at halvparten 

skulle gå til kulturformål og 

halvparten til idrett (mot tidligere 

hvor de også måtte dele med forskning). 

Vi fikk flertall for forslaget, 

noe som har ført til en kraftig 

økning i midler til kulturen de siste 

årene. Overskuddet fra Norsk Tipping 

blir nå brukt til enda flere gode 

kulturformål, slik som museer og kulturhistoriske 

samlinger. 

Da tippenøkkelen ble endret ble det 

også bestemt at en del av pengene som skal 

gå til kultur skal gå inn i en ny ordning for 

kultur i grunnskolen – den kulturelle skolesekken. 

Resultatene av skolesekken betyr jo at barna i grunnskolen 

lærer kunst og kultur å kjenne. Og for oss er 

det viktig at ressursene er rettet inn mot barn og unge. 

Vi ønsket en finansieringsordning der hvert barn får 

tildelt «sin kultursekk». Tar man 180 millioner og 

deler på 600.000 skolebarn, så skulle dette utgjøre ca 

300 kr pr barn pr år. Det blir faktisk mye kultur for 

pengene! Videre kunne vi tenke oss at den enkelte 

med at kulturnæringene har et relativt stort vekst- og 

utviklingspotensial. Det er viktig å anerkjenne dem 

som verdiskapende næringer og å inkludere dem i den 

nasjonale, regionale og lokale næringspolitikken. 

Fremskrittspartiet ønsker tiltak for kulturnæringene. 

Det er viktig at det satses, gjennom målrettede 

tiltak. Krav til tiltak for å styrke Kulturnæringene bør 

derfor være: Å øke omsetning, produktivitet og positive 

ringvirkninger av kulturnæringene, samt øke den 

mark edsmessige tilpasning av kulturnæringene. 

Offentlig støtte bør reduseres over tid. Ved ytterligere 

bidragsyting er det en forutsetning at hoveddelen 

ytes av private. Det offentliges forholdsmessige 

Vår nyeste seier: 

En busjettavtale for 

2005 hvor Regjeringen 

framlegger en sak med 

momsproblematikken 

for museene i løpet 

av året. 

skole i samarbeid med FAU disponerte pengene til 

beste for sine elever, og ga barna anledning til å bli 

kjent med sin lokale kultur. Her er det et stort potensial 

for museene til å nå en veldig viktig målgruppe. 

Samtidig skal vi ikke stikke under en stol at Fremskrittspartiet 

primært ønsker at privatpersoner 

og virksomheter skal bidra mer til museene. 

Derfor har vi blant annet fått 

gjennomslag i Stortinget for en ordning 

for ut leie av kunst og kulturgjenstander. 

Her er tanken at i hvert fall 

en del av museenes samlinger egner 

seg til utleie, istedenfor å bli liggende 

unyttig og kostnadsdrivende 

på magasin. Hvis en modell for utleie 

blir riktig utformet vil den kunne 

bidra til økte inntekter for museene 

og at kunst og kultur som ikke normalt 

blir sett og opplevd av publikum, 

igjen kan be r ike oss. 

Vår nyeste seier var at vi fikk regjeringspartiene 

til å anerkjenne at mange 

museer sliter med svak økonomi, som kan 

bidra til å hemme den viktige konsolideringsprosessen 

de står oppe i. Videre fikk vi regjer ingspartiene 

til å forstå at flere faktorer har betydning for den økonomiske 

driftssituasjonen i museene, deriblant momsordningen. 

Budsjettavtalen vi gjorde for 2005 ber derfor 

Regjeringen legge fram en sak med vurdering av 

momsproblematikken for museene. FrP forutsetter at 

saken legges fram i løpet av 2005. 

andel skal være lavest mulig, og alltid lavere enn 50 pst 

av marginalbidraget eller -omsetningen (siste ytte 

/omsatte krone). 

Tiltak bør utformes slik at de i størst mulig grad gir 

den ønskede effekt og i minst mulig grad gir umålbare 

sideeffekter. 

Det bør gjøres gjenstand for vurdering etter an gitt 

tid og eventuell justering, styrking eller utfasing. 

I behandlingen av kultur og næringsmeldingen kommer 

Fremskrittspartiet til å foreslå en rekke tiltak som 

kan stimulere til rikere kulturnæringer, og som vil være 

i tråd med de ovennevnte krav. Vi håper å få støtte fra et 

flertall på Stortinget for noen av disse tiltakene. 

MUSEUMSNYTT • 13

Reisebrev: 

NEW YORK, NEW YORK 

Det er mye en kunsthistoriker og gammel museumsmann ønsker å se i New York City, 

og når du bare skal være der i to uker, kreves det en brutal utvelgelse av hva som ikke 

inspiseres av byens severdigheter. To uker gir like fullt mengder av inntrykk, og la det 

med en gang være sagt: New York anbefales på det sterkeste! 

Tre museer i hver sin park 

Middelaldermuseet The Cloisters ligger fabelaktig til 

på en knaus i Fort Tryon Park nordvest på Manhattan. 

Her er originale overflyttede europeiske klostergårder 

m.m. satt inn i en arkitektonisk helhet i et slags 

klosterinspirert anlegg. Samtidig som museet både er 

flott, inspirerende og givende ellers, setter det tankene 

i sving rundt spørsmål om autensitet 

og flytting av materiale. Er det noen 

prinsipiell forskjell mellom det å flytte 

en norsk bygning til et norsk friluftsmuseum 

eller det å flytte en klostergård 

fra Frankrike til New York? 

Egentlig ikke, men problemstillingen 

trer like fullt frem på en annen måte, 

fordi det man ser er uvant. 

The Cloisters er en satellitt til The 

Metropolitan Museum of Art. Museets 

hovedbygning ligger midt på østsiden av Central 

Park, og er et ærverdig byggverk i solid slottsinnpakning. 

Museet er mindre enn Louvre, men likevel 

enormt med et utall avdelinger og gjenstander fra 

oldtiden og frem til i dag. 

Brooklyn Museum of Art ligger som navnet sier, i 

bydelen Brooklyn. Det er på mange måter parallelt til 


Skjerpet 

sikkerhet etter 

11. september, 

men ikke alt 

like effektivt. 

I mer enn ti år har tyskeren Michael Wesely oppfunnet og 

forfinet teknikker for å lage bilder med usedvanlig lang 

eksponeringstid, noen så lange som tre år. Den pågående 

utstillingen «Open Shutter» fokuserer på hans eksperiment - 

ering med å sette opp kameraer på flere steder rundt MoMA 

i tidsperioden mellom sommeren 2001–2004. 

Ingvar Aabrek Klingenberg 

The Metropolitan Museum of Art der det ligger i sin 

slottslignende bygning med grøntområde rundt. Jeg 

opplevde de to museene på mange måter som for like, 

selv om det i Brooklyn er vesentlig mindre. 

Folkekunstmuseet 

På American Folk Art Museum opplever vi et annet 

folkekunstbegrep enn det som tradisjonelt 

brukes i Norge. Her hjemme 

knyttes vanligvis «folkekunst» opp 

mot den gamle bondekulturen, og tilvirkningen 

av den egentlige folkekunsten 

sluttet da for over 100 år siden. På 

folkekunstmuseet i New York formidles 

folkekunst som noe utenfor den 

akademiske tradisjonen. Begge definisjoner 

har klare fordeler og ulemper. 

Jeg aksepterer aldri laugshåndverk 

annet enn som noe utenfor folkekunsten, selv om det 

ikke kan betegnes som akademisk. Gjenstander av tradisjonelt 

by håndverk var da heller ikke fremvist på 

museet, men jeg stusset over å se et oppbevaringsmøbel 

fra shaker-sekten. Møbelet var minimalistisk ut fra 

en religiøs, «puritansk» holdning. Ligger det ikke 

nettopp noe «akademisk» i en religiøs begrunnelse?

Og så var det quilt-teppene: Ville quilting vært definert 

som folkekunst dersom man brukte den sterkere av - 

grensningen av begrepet folkekunst som er vanlig 

praksis i Norge? Eller med andre ord: Hvem quiltet? 

Forteller quilting om håndarbeid i de brede lag eller 

om elitens kvinner som er utenfor Akademia p.g.a. sitt 

kjønn? 

Det vide folkekunstbegrepet gir imidlertid museet 

dets styrke: Her ser man mye interessant helt frem til 

vår samtid. Folkekunstmuseet er ikke særlig stort, men 

så absolutt verdt et besøk! 

MoMA 

Museum of Modern Art ble høsten 2004 gjenåpnet i 

en ny bygning på sin gamle adresse syd for Central 

Park, og det vil gjerne omtales under forkortelsen 

MoMA. Det nye museet er tegnet av den japanske 

arkitekten Yoshio Taniguchi, og det er fantastisk. Den 

solide samlingen rommer ikke bare det vi definerer 

som billedkunst, her er også noe kunstindustri, foto/ 

film og arkitekturmodeller. 

Anleggets arkitektur lar oss oppleve en fortsettelse 

av rommene om vi tar oss tid til å se ut av de store 

vinduene. Et utsyn er mot en omtrent 100 år gammel 

husrekke, et annet er mot et skyskraperlandskap: En 

skyskraper på hver av de tre andre sidene mot en plaza: 

estetisk vellykket, fantastisk, nydelig og vanvittig. 

Sikkerhet? 

Blant de andre museene jeg besøkte var The Frick 

Collection, bymuseet, Guggenheim, Neue Galerie og 

Cooper-Hewitt, foruten Skyscraper Museum. 

Skyskrapermuseet ligger nær sydspissen av Manhattan. 

Det er lite med ustillinger som i hovedsak er 

montasjer av fotos, men det er like fullt et godt 

museum, og man føler seg beriket når man går ut igjen. 

Sikkerheten på museene og andre severdigheter er 

tatt svært alvorlig etter 11. september 2001 med bl.a. 

veskekontroll før garderoben. Men jeg så også sikkerhetsmessige 

betenkeligheter. Inngangsområdene i 

mange museer virker uoversiktlige, er det mulig å 

snike seg rundt bombekontrollen? Det er et stort antall 

museumsvakter, men i dette ligger også en sikkerhetsrisiko: 

Dess flere personer som er et sted, desto større 

er faren for at det er en uærlig blant dem. I en ellers 

flott bok om det nyåpnete MoMA, er hele personalet 

pr. august 2004 ramset opp, i alt 615 personer. For 

den som i uærlige hensikter vil skaffe seg en kontakt 

på innsiden av museet, må denne boken være et svært 

så praktisk hjelpemiddel. 

Originalitet var et av de fundamentale prinsippene i tidlig moderne 

kunst. MoMA er fortsatt stadig på utkikk etter kunstnere som 

overrasker oss med å gjøre noe som aldri før er gjort. 

Sikkerhet handler også om samlingenes konserveringsmessige 

tilstand. Publikum vil nødvendigvis 

utånde gasser, avgi støv, bakterier, syre og annen forurensning 

fra seg selv, sine klær og sitt skotøy. Dette 

må sammen med byluft på steder med enormt publikumsbesøk, 

selv med god ventilasjon, bli et problem 

over tid, kanskje i løpet av noen tiår. Man merker seg 

at i den nevnte publikasjonen fra MoMA, er anlegget 

vist på prosjektstadiet med Barnett Newmans Brukket 

obelisk i en utendørs skulpturhave. Men i det nyåpnede 

museet er den innendørs. (Den kan sikkert knekke 

i storm med orkan i kastene.) I Brooklyn Museum of 

Art var det innsatt glass i rammen foran malerier, noe 

som virket kunstig. 

Gammel elitekultur 

Flere museer i New York har utstilt hele amerikanske 

interiører fra og med kolonitiden. Her har man synliggjort 

en elitekultur, også fra tiden før industrialiseringen 

og masseinnvandringen. De eldste er preget av 

hollandsk innflytelse, og fra slutten av 1700-tallet til 

MUSEUMSNYTT • 15

På American Folk Art Museum opplever vi et annet folkekunstbegrep 

enn det som tradisjonelt brukes i Norge. 

Efterårets kloge kursustilbud for både 

Uddannelser for både AC- og TAP personale 

Det er stadig muligt at blive rigtig klog inden sommerferien starter 

AC- og TAP personale 

Museumshøjskolen i Danmark tilbyder en række spændende emner imaj ogjuni 

• Kom over rampen! Slip manuset. Mundtlig 

måned for hele spektret af ABM personale, bl.a. et hands-on kursus ipakning og 

kommunikation for akademikere og andre der 

transport, en to dags indføring i digitalisering og en fejende flot forelæsningsrække 

jævnligt optræder for grupper. 23. august 

med internationale foredragsholdere ommuseerne i fremtiden. 

Pakning • Udstillingsdesign. og transport Et af museets vigtigste 

medier under luppen. 29.–31. august 

Lær at håndtere ogpakke genstandene rigtigt. 

24.–25. maj, Ørholm &Brede. Ved enhedsleder Ingegerd Marxen og andre 

medarbejdere fra Nationalmuseets Bevaringsafdeling. 

• Den gode fondsansøgning. Skriv så du får 

et positivt svar. 5. september 

Digitalisering af kulturarven 

Undgå • Museumsbegrebet. den digitale dommedag ved at træffe Hvad kvalificerede er et museum beslutninger og 

30.–31. maj, Sorø. 

hvad er kulturarv? For bestyrelsesmedlemmer, 

frivillige og lokalpolitikere. 1. oktober 

Med bl.a.: 

•Fra analog til digital kulturarv; et europæisk perspektiv, 

• Rengøring på museer. Lær at gøre rent på 

Christian Ertmann-Christiansen, Kulturarvsstyrelsen 

museerne uden at gøre skade. 11. oktober 

•Indsamling af dendigitale – og digitaliserede kulturarv, Grethe Jacobsen, 

Det Kongelige Bibliotek 

•Bevaring – Arkivernes digitaliseringspolitik, Asbjørn Hellum, Vejle Arkiv 

•Ophavsret forhandlinger, – De nye regler få omdet ophavsret bedste for ABMud området, af situationen. 

Peter Schønning, 

Kulturministeriets 24. oktober Ophavsretskontor 

•Formidling – PDA’s, smart phones, mobiltelefoner og andre håndholdte devices 

Knud Erik Skouby, Professor, Center for Teleinformation 

• Den gode forhandling. Dagligdagen er fuld af 


tidlig 1800-tall ser man federal style, i en etter måten 

«nøktern» interiørkunst med klare paralleller til det 

samtidige norske hos det samme sjiktet i samfunnet. 

Selv om stilen og gjenstandene ikke er de samme: et 

ikke for glamorøst uttrykk, som i sin nesten-fullkommenhet 

i det estetiske, gir et levende fremfor et perfekt 

inntrykk. 

Spesielle New York- empiremøbler var utstilt, karakteristiske 

stykker syntes å være bufeer og monumen - 

tale, sarkofagformete cellarets, vinkjølere med lokk/ flaskefor. 

Tanken går til variasjoner i den hjemlige empiren, 

og hvis vi sammenligner bergensempiren, den ypperste 

norske, med den fra New York, er den bergenske å 

foretrekke. 

Synliggjøringen av den gamle elitekulturen fremsto 

for meg som en formidling av en naturlig del av 

USAs historie, mens den tilsvarende i Norge av mange 

oppfattes som en kuriositet. Norsk elitekultur skal liksom 

ikke være en del av landets egentlige historie, 

hvilket er trist, siden det gir et ufullstendig bilde. 

Museumsbilletter er jevnt over dyre, så det er en fordel 

med ICOM-kort. 

• MuseumsFormidlerUddannelsen. Den meget 

Ole Strandgaards afskedsreception 

roste uddannelse som bygger på pædagogiske 

Efter 17 år som rektor for Museumshøjskolen går Ole Strandgaard på pension. 

metoder. 5.–8. september 1. modul. 

Museumshøjskolen inviterer derfor alle kolleger, samarbejdspartnere ogandre 

interesserede til en afskedsreception i forlængelse af seminaret ”Fremtidens 

museer”, mandag den13. juni kl. 15.30 –19.00 i Nationalmuseets Festsal. 

Vi håber at alle vil benytte lejligheden til at sige farvel. 

Vi glæder os til at se dig! 

• MuseumsInspektørUddannelsen 

Den bedste indføring i museets rolle i samfundet 

og den daglige problemstilling intern og ekstern. 

29.–30. november 1. modul. 

Fremtidens museer 

Et seminar om museernes rolle og betydning i fremtiden 

13. juni, Nationalmuseet, København 

Nye tilbud: 

• Få mere ud af din moms. Moms og afgifter. 

Tjen penge ved at deltage i dette kursus. 

•Distributed Museum: Distributed Mind? David Anderson, 

Victoria &Albert Museum, London 

9. november 

•Museums, life stage and cultural change. Gaynor Kavanagh, 

Universitetslektor, Southampton 

•What Theory? What Heritage? What Future? Tomislav Sola, 

European Heritage Association, Croatia 

•Ariel’s 21. Dream: november aMuseum without Objects? Peter van Mensch, 

Reinwardt Akademi, Nederlandene 

• Mangfoldighedsledelse. Nye medarbejdere, 

nye krav, det rummelige arbejdsmarked. 

Tjek disse og andre tilbud på www.museumshojskole.dk 

Museumshøjskolen 

Deltagelsen i selve seminaret er GRATIS, men tilmeldingen til frokosten 

Slagelsevej er nødvendig, senest 74, 4180-Sorø, den 8. juni. Læs Danmark mere på: www.museumshojskole.dk, 

tlf. tlf (+45) 57 57 82 20 82 0320 

03

HVORFOR SKAL VI HA 

GRATIS MUSEER? 

Spørsmålene er mange og synspunktene ditto for de 

som gjennom noen år har fulgt diskusjonen som har 

rast i museumskretser både her hjemme, i naboland - 

ene og i Europa i flere år allerede. Sett fra mitt ståsted 

(som leder for et regions- og universitetsmuseum) er 

dette spørsmålet her hjemme redusert fra å handle 

om forhold som berører vesentlige kultur-, utdann - 

ings-, og kunnskapspolitiske spørsmål alle kulturnasjoner 

er grunnleggende opptatt av, til en menings - 

utveksling mellom ulike aktører i det politiske, 

departementale og museale landskapet om penger, 

penger og penger… Ressurssituasjonen for norske 

museer er selvfølgelig ikke et forhold noen museumsleder 

vil, og kan, ta lett på, men i denne sammenhengen 

blir gnålet om kompensasjon for tapte billettinntekter 

og gjentakelsen av den usanne påstanden 

at gratis inngang ikke påvirker besøkstallet positivt 

1 bare en annen måte å fraskrive seg museenes eget 

ansvar for utvikling og nytenkning. 

For det er verken i politikernes hoder, i byråkratiet 

eller i AMB-utvikling at grunnlaget for utviklingen 

av norske museer sitter, den sitter i hodene på deg 

og meg og alle som ønsker at museene skal spille en 

viktig rolle som kunnskapsspredere og kulturutviklere 

i et samfunn i galopperende endring. Det finnes 

selvfølgelig mange gode argumenter for å gjøre mus e - 

ene gratis, men det finnes så sannelig også mange 

vesentlige motforestillinger, bl.a. når det gjelder mus - 

eenes evnet til kvalitetsutvikling, lengden på publikumsbesøket, 

redusert besøkstid i kafé og butikk 

fordi publikum oppholder seg kortere tid i utstillingene, 

muligheten for egeninntjening og ditto større 

debatt 

Skal museene være gratis eller ikke? Eller skal de kanskje bare være gratis bare for noen 

brukergrupper, til bestemte tider av året eller på døgnet? Påvirkes besøkstallet positivt 

av en slik ordning, eller er det likegyldig i det lange løp om man må betale inngangsbillett 

for å tre inn på museumsparketten? 

Prof, museumsdirektør Axel Christophersen, 

NTNU-Vitenskapsmuseet 

1 Aaby, G.H. 2004: Gratis museer. Oversikt over og analyse 

av tiltak og erfaringer i utlandet og Norge. 

Axel Christophersen 

press på institusjonen til å skaffe seg alternative finansieringskilder, 

frafall av sponsorer fordi de ikke vil 

(eller tør!) sponse noe som allerede er gratis osv. Alt 

dette er presentert i ABM-utviklings oversikt og analyse 

av tiltak og erfaringer omkring gratis museer i 

Norge og i utlandet som kom ut i 2004. Jeg skal imidlertid 

la disse konkrete forholdene ligge og heller 

starte i en annen ende av problematikken. 

La oss innledningsvis se mot Sverige: Hvem husk - 

er for eksempel ikke den israelske ambassadøren som 

gikk amok i Statens Historiska Museum i Stockholm 

og ødela et kunstverk som etter hans mening var en 

ren provokasjon mot det israelske folk? Fra museets 

side var dette en bevisst provokasjonslinje. Museets 

direktør, Kristian Berg, er en av de som har gått langt 

for å gjøre museet til en aktør i samfunnsdebatten og 

markere holdninger til ting som skjer i samtiden og 

bruke museene med sine spesielle virkemidler som 

katalysatorer for kritisk tenkning og til å sette fokus 

på underkommuniserte forhold både i fortid og nåtid. 

MUSEUMSNYTT • 17

Rett eller galt, det er i alle fall et eksempel på det som 

etter min mening er diskusjonens prinsipielle kjerne, 

nemlig demokratiseringen av det museale rommet og 

kunnskapens mangfold. 

Hva handler dette om? 

Først og fremst at museene ikke lenger skal være til - 

baketrukne, opphøyede institusjoner for eliten og for 

de som har overskudd av tid, krefter 

og økonomi til å konsumere museumstilbudene. 

Museene skal ned fra 

pidestallen, slå veggene ut og slippe 

verden inn! Museene skal være en 

ressurs for alle og spre kunnskap og 

innsikt om forhold som folk flest er 

opptatt av i samtiden, eller som av 

ulike årsaker er alt for lite kjent. Det 

er ikke noen motsetning mellom det 

å være opptatt av forhold i sin egen 

samtid og det å bruke museenes samlinger, 

kunnskaper og formidlingsmuligheter 

til å visualisere og sette 

slike forhold inn i et videre historisk 

og geografisk perspektiv. Aktualitet, 

engasjement og evne til å fortelle så folk vil høre på, 

er etter min mening det viktigste grepet for demokratisering 

og åpning av det museale rommet på. Eller 

som en svensk deltaker i en nettsidedebatt om dette 

temaet uttrykte det: «Det kommer ju inte att bli roligare 

att gå på museum bara för att det är gratis, eller?» Så kan 

vi kanskje overlate arenaen til massemedia? Bestemt, 

nei, fordi museene er i besittelse av unike forutsetninger 

som de er alene om, nemlig vitenskapelig 

basert kunnskap om det de holder på med, og systematiske 

samlinger (som folk får se altfor lite av). 

Samlingene er heldigvis ikke bare uendelige 

mengder av støvete gjenstander i pappkasser hulter til 

bulter i hyller og skap, men originale biter av vår felles 

natur- og kulturarv. Dette gir museene en enestående 

muligheter til å spe kunnskap om og legge til 

rette for refleksjon og diskusjon om forhold som det 

er viktig å mene og kunne noe om i vår egen samtid. 

Museene kan spille en viktig rolle i utformingen av 

det fremtidige samfunnet, men det fordrer demokratisering 

og aktualisering og bruk av museenes samlinger 

og kunnskapspotensiale som setter innsikt 

foran kunnskap og kritisk reflekson foran et passivt 

mottak av drøvtygget Kunnskap har aldri vært noe 

man har kunne frembringe en gang for alle, og i dag 

er det mer enn noen sinne ferskvare. Fortiden er ikke 


Diskusjonens 

prinsipielle kjerne: 

Demokratiseringen 

av det museale 

rommet og kunn - 

skapens mangfold 

som den engang var, er det blitt sagt, og derfor blir de 

museale fortellingene om vår natur- og kulturhistorie 

til autoritative beretninger som mer enn noe annet er 

monumenter som samtidens selvforståelse. Det som 

skjer på museene må oppleves som aktuelt i forhold til 

det som engasjerer folk, og som folk oppfatter som 

viktige. Ingen er selvfølgelig tilfreds med at landets 

befolkning går på museum to ganger hvert tiår, men 

hvem andre er ansvarlig for den situasjonen 

enn museene selv, som i liten 

grad har evnet å ta fatt i en bedriftsintern 

kultur der «vi alene vite»- og 

«politikerne skjønner ikke hvor viktige 

vi er «-mentaliteten florerer friskt. 

Dermed er det ikke sagt at musenes 

skal spre om seg med populistiske formidlingstilbud 

for å konkurrere med 

mer slagkraftige underholdningsmedia. 

På den annen side er det heller 

ikke tvil om at vi fortsatt har et konservatorvelde 

ved våre museer som 

uten spesiell innsikt i folks forventninger 

til hva museene skal vise tar 

suverene beslutninger på egen hånd. 

Dette er imidlertid en side av demokratiseringen av 

det museale rommet som bare museenes selv kan 

gjøre noe ved gjennom å rydde opp i egne hoder og 

hjerter. 

En annen side av museenes demokratiseringsprosess 

handler om deres tilgjengelighet. Det kan være 

alt fra fysisk tilgjengelighet og tilrettelagt informasjon 

som når helt ut til de marginaliserte samfunnsgruppene 

og til minoritetssamfunnene, til å senke den 

økonomiske terskelen for å komme inn i museenes 

aller helligste. Det er her diskusjonen om gratis ad - 

gang til museene hører hjemme, og derfor blir det gruelig 

galt å starte i denne enden. Og den er uansett bare 

en detalj (større eller mindre) i den store sammenhengen, 

som handler om å la moderniseringtiltak på 

en rekke av museenes områder (service/tilrettelegging, 

formidlingsformer, økt samhandling med andre 

samfunnssektorer, åpning av musene for andre aktiviteter 

osv.) Vi må heller starte med å spørre om vi 

ønsker en slagkraftig museumssektor som i full bredde 

kan bidra med kunnskapsutvikling og et økt refleksjonsnivå 

omkring spørsmål som angår oss alle i hverdagen? 

Og dernest, hvordan får vi det til? I denne 

sammenhengen blir spørsmålet om gratis adgang til 

museene et patetisk blindspor i en diskusjon som 

handler om noe annet, og mye mer.

Tekst: Liv H. Andreassen 

Nytt Strilemuseum 

Nå er det endelig vår tur, 

hundre år etter alle andre, 

sier prosjektlederen for det 

nye Strilamuseet på Seim 

som forteller om strilenes 

liv og virke gjennom det 

siste århundret 

– Hvordan var dagliglivet på en gård i Nordhordland 

for hundre år siden? Svaret finner du fra rom til rom 

i det nye museet som ble åpnet i mars. Gunstige lokaler 

har museet fått i det nedlagte meieriet på Seim, de 

disponerer 290 m 2 i et betongbygg med melkemottak 

og også med plass til magasinrom og kontor. 

– Det er to grunner til at vi har fått dette museet i 

stand. For det første finnes det ikke noe museum i 

denne regionen, og for det andre satt Lindås Sogelag 

inne med fem tusen gjenstander spredt rundt omkring 

i magasiner. Målet vårt har ikke bare vært å vise fram 

flest mulig gamle ting, men å gi folk ekte opplevelser, 

sier prosjektleder Sissel-Anny Hjelmtveit som nettopp 

har avsluttet et år som deltidsstudent i museumsformidling 

ved Høyskolen i Oslo. Kunnskapene hun 

har tatt med hjem til Seim, har vært til største hjelp i 

arbeidet med å bygge opp museet, kan hun fortelle. 

Håpet er å få knyttet en fast stilling til museet, som 

til nå bare har hatt åpent noen timer på søn- og helligdager. 

– Hvor har dere hittil skaffet midler fra? 

Det meste er gjort på dugnad blant sogelagets medlemmer, 

og med noe støtte fra Statoil og det lokale 

næringsliv. Vi fikk avslag på søknad til Kulturrådet, 

men nå trenger vi også penger utenfra, om vi skal klare 

å få knyttet en fast stilling til museet. Og den hjelper 

fortjener vi virkelig å få. 

Planene for museets framtid er mange. Hovedutstillinga 

er bygd opp som tablå der en kan følge strilenes 

dagligliv fra rom til rom, hvor møbler og tekstiler 

danner et interiør slik det var å finne på en gård i 

Nordhordaland rundt 1900-tallet.En gammel båt er 

også på plass, utstyrt med forskjellig av datidens fiskeutstyr. 

Foreløpig er det bare fem hundre av museets 

fem tusen gjenstander som er framme. Men utstil- 

– Med det nye museet ønsker vi å blande oss i kampen om 

å vise ram og markedsføre vår kultur, sier prosjektleder 

Sissel-Anny Hjelmtveit. 

lingene skal være skiftende, og den neste som står på 

tapetet er en om unionsoppløsningen. Prosjektlederen 

har også lyst til å lage en utstilling av Jesus-bilder. 

– Vi har fått inn mange av disse gamle bildene som 

har hengt rundt i hjemmene. 

Klenodium 

Det nye Strilamuseets største stolthet er imidlertid det 

såkalte «Tussebordet» som regnes å være bortimot 

åtte hundre år gammelt. Bordet knytter seg til et sagn 

om at de underjordiske kom og hjalp bonden på Seim 

med innhøsting av kornet. Som takk måtte bonden 

stelle i stand gjestebud til dem nettopp på dette bordet. 

Da Ivar Aasen besøkte Seim i 1843, skrev han ned 

sagnet om tussebordet. 

Stril- et skjellsord 

En førti minutters tur fra Bergen og du er i strilenes 

territorium. For hundre år siden fant du dem som 

småbønder og fiskere, kvinnene oftest kledd i svarte 

stakker og sjal. De var nøkterne og satset på eiendommer 

framfor fjas. Hva ordet stril betyr, er det ingen 

som riktig vet, men en teori heller mot at det kommer 

av ordet strelete som kan bety oppdelt med mange 

fjorder. 

– Gjennom tidene har ordet stril vært brukt som et 

skjellsord. Vi har vært undertrykte og sett på som 

annenrangs borgere både språklig og kulturelt i bergensernes 

øyne. Med det nye museet ønsker vi å 

blande oss i kampen om å vise fram og markedsføre 

vår kultur. Det er vår tur nå! 

MUSEUMSNYTT • 19

Per B. Rekdal 

Det ville være galt å si at det norske engasjementet 

i ICOM startet med Stavanger 

95, men det er likevel uttrykk for en 

formidabel utvikling når følgende 

norske tropp kan ankomme Paris 10 

år senere for å delta som delegater i 

ICOMs Advisory Committee og 

Executive Council i juni: Eva 

Mæhre Lauritzen, leder Norsk 

ICOM, Christian Emil Ore, leder 

CIDOC (Documentation), Vidar 

Hallén, leder ICDAD (Decorative 

Arts & Design), Erling Dahl 

jr, leder ICLM (Literary Mus - 

eums), Daniel W. Papuga, leder 

ICME (Ethnography/Ethnology), 

Pål Mork, leder MPR 

(Marketing & Public Relations) 

og Per B. Rekdal, medlem av 

Executive Council. Knut Wik er 

dertil leder for ICOMs Nominations 

& Election Committee. 

Noen av de ovennevnte har 

dertil andre viktige verv i ICOM, 

pluss at flere norske museumsfolk er 

styremedlemmer i ulike internasjonale 

komiteer. Om vi på nordmenns vis ser 

på verv-representasjonen i forhold til 

folketallet er det ikke usannsynlig at vi er 

den tyngste nasjonen. 

ICOMs internasjonale komiteer 

– globale faglige fora 

Visst er mange medlemmer av ICOM for å få ICOMkortet 

som gir gratis adgang til museer rundt om i 

verden og der du kan mer enn tjene inn den årlige 


ØKENDE NORSK MEDVIRKNING 

TIL ICOM I FORANDRING 

I 1995 ble museumsverdenens OL – ICOMs generalkonferanse – holdt i Stavanger. Tre 

år tidligere hadde en solid norsk tropp reist til Quebec med det oppdrag å la seg velge 

inn i styrene i de internasjonale komiteene som en del av forberedelsen til Stavangerkonferansen. 

For første 

gang er en nordmann 

– Per B. Rekdal – 

blitt valgt inn i det 

internasjonale museums - 

forbundets høyeste organ, 

Executive Council. Rekdal 

er til daglig seksjonsleder 

ved Kulturhistorisk museum, 

Universitetet i Oslo. 

Vi bringer Rekdals 

synspunkter på ICOM 

og noen av de 

muligheter 

organisasjonen 

gir. 

medlemsavgiften i løpet av en museumshelg i 

Paris eller Amsterdam (og slippe inn foran 

køene), men flere og flere oppdager hvilke 

muligheter som ligger i de faglige fora de 

ulike komiteene representerer. 

Jeg sier alltid til dem som måtte 

klage over en internasjonal komité i 

ICOM som fungerer dårlig: «Foreslå 

deg selv til styret og gå i gang 

med å gjøre komiteen til det den 

skal være». Deltagelse i en internasjonal 

komité blir et nesten livslangt 

engasjement for mange, 

med fruktbare profesjonelle og 

vennskap elige kontakter over 

hele verden. 

Arbeidet med de internasjonale 

komiteene ligger mitt hjerte 

nærmest og jeg ser det bl.a. 

som et mål å få samlet og vitalisert 

flere aktuelle diskusjoner som 

nå er spredt rundt i komiteene. 

Vesentlige spørsmål som konsekvensene 

av kulturisme, flerkulturelle 

samfunn, ulovlig handel, osv. 

har en tendens til å falle mellom 

komiteene eller blir forholdsvis mar - 

ginalt behandlet i flere komiteer. Det 

åpnes nå for en mer etterspørselsorientert 

holdning til etableringen av nye 

internasjonale komiteer, og en mer kritisk 

holdning til komiteer som i litt for stor grad 

fungerer på gammel rutine. 

En ny, fast komité under Executive Council skal 

gripe fatt i disse og andre problemstillinger knyttet til 

de internasjonale komiteene, og jeg kommer til å være 

den ene av Executive Councils to representanter i 

denne komiteen.

Nye roller for de nasjonale ICOM-komiteene 

De fleste kjenner Norsk ICOM som et sted hvorifra 

en kan få reisetilskudd, og dette vil selvsagt forbli en 

viktig funksjon. ICOM ønsker imidlertid også at de 

nasjonale ICOM- komiteene skal spille en mer aktiv 

rolle i sitt eget land for å fremme internasjonalt arbeid 

med å trygge kultur- og naturarv. 

Norge smykker seg med stor fredsinnsats, men når 

det gjelder kultur- og naturarvsbeskyttende internasjonale 

konvensjoner er Norge langt fra best i klassen. 

Det er behov for å presse på, slik at Norge ikke blir 

stående utenfor – på måter som i det lange løp vil skade 

også Norge. La meg gi et par eksempler: 

I Norge blir vi stadig mer en del av en global virkelighet 

vi har trodd vi sto utenfor. Kulturskatter stjålet 

fra andre land blir brakt til Norge og vår egen kulturarv 

kommer til å bli utsatt for et økende internasjonalt 

markedspress. Derfor er det viktig at Norge ratifiserer 

de internasjonale konvensjonene som tar sikte på 

å regulere dette. For omtrent 10 år siden deltok jeg i 

et møte hvor representanter for Kulturdepartementet 

forsikret om at en ratifisering av den over 30 år gamle 

UNESCO-konvensjonen var like om hjørnet. Konvensjonen 

blir mer og mer aktuell og den norske ratifiseringen 

er stadig like om hjørnet. Formelt er det 

ikke mye som står igjen, men fremgangen synes å 

være som lusas på tjærekosten. Med andre ord: lavt 

prioritert? 

Norske soldater deltar i fredsbevarende styrker i 

land der kulturarven er krigsmål og blir systematisk 

plyndret. Hva vet norske soldater om dette temaet? 

Hvor engasjerte er norske myndigheter i slike problemstillinger? 

Blue Shield heter en organisasjon som 

i fellesskap er skapt av ICOM, ICOMOS, IFLA og 

ICA – altså av de internasjonale museums-, monument-, 

biblioteks- og arkivorganisasjonene. Når dette 

kommer på trykk vil Norges Røde Kors og Norske 

Blue Shield ha gjennomført en konferanse om nettopp 

dette, hvilket er et godt eksempel på en type 

oppgaver ICOM ønsker at de nasjonale delene av 

organisasjonene skal arbeide mer aktivt med. 

ICOM – «mulighetenes land» 

Med sine 29 internasjonale komiteer, 15 affilierte organisasjoner 

og over 20 000 medlemmer fordelt på 116 

nasjonale komiteer og 6 regionale organisasjoner, og i 

stadig rask vekst, er ICOM den ubestridte og eneste 

verdensorganisasjonen for museer, for de som arbeider 

i museer, og for de som arbeider i tilknytning til 

museer. 

ICOM er i ferd med en total gjennomgang av hele 

organisasjonen, der målet er forenkling og fleksibilitet. 

Det åpner for nye muligheter. Jeg håper at flere 

og flere norske museumskolleger nettopp ser ICOM 

som et «mulighetenes land» for internasjonale perspektiver 

på faglig utvikling og fagpolitiske dialoger. 

Dette gjelder ikke bare individuelle kolleger, men kan 

i like stor grad utnyttes av faggrupper, institusjonsinteresser 

og offentlige forvaltningsorganer. ICOM 

arbeider f.eks. tett sammen med UNESCO og saker 

man ønsker å fremme i dialog med UNESCO kan gis 

ytterligere trykk og bredde gjennom ICOM og søsterorganisasjoner. 

Årsmøtene til Norsk ICOM holdes alltid i tilknytning 

til Norges museumsforbunds årsmøter. De er 

verken vanskelige tilgjengelige eller lukket for innspill 

og utspill. 

www.hybrisfilm.com 

konsept 

design 

masterplan 

H Y B R IS F IL M V E R T IG O A S 

S to rto rvet 5, N -0155 O slo 

+ 47 23 31 02 20 

hybris@ hybrisfilm .com 

MUSEUMSNYTT • 21

aktuelt 

Et unikt seminar fant nylig sted i Bergen. For første gang ble ulike prinsipper for basis - 

utstillinger i norske kunstmuseer diskutert opp mot hverandre, uten et underliggende 

premiss om at et bestemt museums utstillingsform var den riktige 

Det fjerde kullet studenter ved deltidsstudiet i kunstformidling 

ved Høgskolen i Telemark, Bø hadde sin 

tredje av ti samlinger i Bergen i uke 41 . Temaet alle 

fem dagene var regi og scenografi for basisutstillinger 

i kunstmuseer, eksemplifisert med ulike basisutstillinger 

i Bergens kunst- og kunstindustrimuseer, og 

kirkekunstsamlingen i Bergen Museum. Fredag 8. april 

var lagt opp som et debatterende seminar om basisutstillinger 

med representanter for Nasjonalmuseet 

for kunst, Bergen Kunstmuseum 

og Trondheim Kunstmuseum, og med 

kunstkritikeren Trond Borgen som 

ekstern kommentator. 2 Tema og 

tidspunkt var riktig valgt. Kvelden 

før seminaret hadde Bergen Kunstmuseum 

åpnet siste del av sin nye 

basisutstilling i Lysverksbygningen. 

Sammen med den store oppmerksomheten 

rundt den nye basisutstillingen i 

Nasjonalgalleriet bidro det til at nærmere 

100 personer deltok på seminaret. 

De tre museene presenterte sine basisutstillinger. 

Bare Bergen Kunstmuseum har valgt den tradisjonelle 

kronologiske fremstillingen i sin nye bygning Lysverket, 

der man ved å gå fra rom til rom i en bestemt 

rekkefølge går gjennom kunsthistorien og får en innføring 

i dens skiftende retninger slik kunsthistorie - 

fagets terminologi vanligvis klassifiserer dem. I Lys- 


DAG SOLHJELL 

Kunsthistorier Kunsthistorier og og andre andre 

historier historier om om kunst 

kunst 

1 Studiet går over to år, arrangeres i nært samarbeid med 

kunstforeningenes landsforbund norskeKUNSTforeninger, og 

gir 80 studiepoeng. Hver student er knyttet til et praksisgalleri, 

for eksempel en kunstforening eller et kunstmuseum. 

Samlingene holdes ulike steder i landet. Evalueringen skjer 

gjennom hjemmeoppgaver mellom hver samling som utføres i 

forbindelse med praksisgalleriet. 

I norsk kunstliv har 

betegnelsen «formidling» 

fått en mer og mer 

begrenset betydning 

verket «kan man gjøre en kunsthistorisk vandring fra 

1400-tallet til samtidskunsten» heter det i guideboken 

«Kunst 1». Vandringen har I. C. Dahl og hans elever 

som et særlig vektlagt midtpunkt. Bergen Kunstmuseum 

omfatter også Rasmus Meyers samlinger, som 

har en basisutstilling av norsk kunst fra tidlig 1700-tall 

til 1930-tallet, og som er særlig rikholdig når det gjelder 

I. C. Dahl og tidlig norsk 1900-talls maleri. 

Portrett og landskap 

Trondheim Kunstmuseum presenterte 

en basisutstilling helt uten kunsthistorisk 

vektlegging, kun med to at - 

skilte tema – portrett og landskap. 

De eldste arbeidene var portre tt er 

som gikk tilbake til 1600-tallet. 

Innenfor hvert tema var det heller 

ingen kron ologisk montering, men en 

nærmere an gitt tematikk i hvert rom. 

Tanken var å skifte basisutstilling relativt 

hyppig, slik at samlingen kunne presenteres i stadig 

nye sammenhenger. Det var interessant å høre at 

noen av museets mest kjente arbeider etter hvert ble 

tatt inn igjen i utstillingen, uten sammenheng med 

dens tematiske orientering. Museet har nylig gjenetablert 

en kronologisk orientert basisutstilling. 

I Nasjonalgalleriet er det valgt en mellomløsning, 

med tre avdelinger. Den første og minste avdelingen 

2 Seminaret ble arrangert i samarbeid med norske KUNSTforeninger 

og Bergens Kunstmuseum, som delte på det praktiske 

ansvaret. Møtet var støttet av Fritt Ord og Norsk kulturråd. 

For Høgskolen i Telemark var kunsthistorikeren 

Torild Gjesvik faglig ansvarlig, mens Jørgen Lund, stipendiat 

i kunsthistorie ved Universitetet i Bergen, var en myndig 

møteleder.

viser norsk maleri og skulptur (derav en fransk) uten 

tematisk eller historisk sammenheng, tidsmessig fra 

1800-tallet og frem til vår egen tid. Den markerer 

også den tidsmessige avgrensningen av de neste avdel - 

ingene – etter ca 1800. Den andre avdelingen har tre 

tema – landskap (maleri og noen få fotografier), skulptur/kropp 

(skulptur), og figurkomposisjon (maleri og 

noen få fotografier) – men uten noen kronologisk 

montering innenfor hvert. Den tredje og største av - 

delingen viser en kronologisk fremstilling av norsk 

kunsthistorie fra slutten av 1700-tallet og frem til i 

dag, fordelt på 21 rom, iblandet en del utenlandske 

verk, særlig franske. Hvert rom har et tema («det sårbare 

mennesket», «det maleriske strøk» og lignende), 

som menes å karakterisere kunsten innenfor det av - 

grensede tidsrom. Monteringen av Nasjonalgalleriets 

bygning bør sees i sammenheng med den første basisutstillingen 

i det tidligere Museet for samtidskunst, 

der de siste 50 årenes norske og internasjonale kunst 

er utstilt sammen i åtte tematiske avdelinger, uten 

noen kronologiske føringer. 

Unik situasjon 

Situasjonen på seminaret var ganske unik. Det var 

ganske sikkert første gang at ulike prinsipper for basisutstillinger 

i norske kunstmuseer ble diskutert opp mot 

hverandre, uten et underliggende premiss om at et 

bestemt museums utstillingsform var den riktige. 

Mens Nasjonalgalleriets montering tidligere har vært 

modell for andre kunstmuseer, som gjerne ville fremstå 

som «små Nasjonalgallerier», er det nå åpnet for 

ulike tilnærminger. Nasjonalgalleriets suverene hegemoni, 

som går tilbake til den tid Jens Thiis tiltrådte 

som dets første direktør i 1909, er brutt. Den viktigste 

grunnen til det er at Nasjonalmuseet selv har brutt 

med den hegemoniske kunsthistoriefortellende utstillingsformen 

som standard. Når temaer vektlegges, er 

det ingen tradisjon som sier at den eller den tematiseringen 

er den riktige, og at forbildet er basisutstillingen 

i det og det museet. Dermed er det åpnet for en kritisk 

selvrefleksjon i kunstmuseene, der man også kan 

stille spørsmål ved det «naturlige» ved den tidligere så 

enerådende kronologiske fremstillingen. «Den ene er 

ikke mer riktig enn den andre», heter det i Nasjonalgalleriets 

katalog, «selv om noen grep vil fortone seg 

bedre og mer tankevekkende enn andre». 

Av det følger også noe annet, nemlig at de nye 

basisutstillingene åpner for at andre forståelsesrammer 

enn kunsthistorien kan gjøres gjeldende hos det 

publikum som går gjennom utstillingene og betrakter 

Ludvig Karstens hovedverk «Nedtagelsen» fra 1925 henger 

sentralt i den nye basisutstillingen til Bergen Kunstmuseum. 

kunstverkene. Når kunsthistorien ikke er den hovedhistorie 

som fortelles, kan publikum med like stor grad 

av autoritet gjøre gjeldende tilnærminger som ikke 

har forutsetninger i den lange innlæring som innsikt i 

kunsthistorie forutsetter. På den annen side taper de 

ikke-historiserende utstillinger sin funksjon som 

pedagogisk sett meget effektive læremidler nettopp i 

kunsthistorie. 

Mangler analytisk verktøy 

Diskusjonen på seminaret demonstrerte at kunsthistorikere 

flest mangler et analytisk verktøy for å kunne 

beskrive, analysere og sammenligne kunstutstillinger 

generelt, og kunsthistoriske basisutstillinger spesielt. 

Derfor har de begrenset innsikt i virkningene av det de 

gjør med kunstverk når de settes dem sammen utstill - 

inger og innredes rom for dem. De har også manglende 

innsikt i basisutstillingers historie, selv innenfor 

egen institusjon. De vet rett og slett for lite om hvordan 

og hvilke historier som fortelles i basisutstillinger. 

Deres begreper begrenset seg til å skille mellom 

det som ble kalt tematiske og historisk-kronologiske 

utstillinger, og mellom rom med salongpreg og «den 

hvite kuben». Når utstillingen er montert, skal den 

«formidles» – som om utstillingen ikke formidlet noe 

i seg selv. Dette er ikke anledningen til å gå inn på hva 

et hensiktsmessig analytisk verktøy kan være, men jeg 

vil allikevel forsøke å bidra med noe som kan bidra til 

å forklare hvordan man kan overskride de motsetninger 

som ble tematisert på seminaret. 

Når tematiske og historisk-kronologiske basisutstillinger 

settes opp mot hverandre, er dette en begrenset 

motsetning innenfor et begrep om utstillinger som 

kan romme langt flere aspekter, nemlig begrepet om 

MUSEUMSNYTT • 23

utstillingers regi. En utstillingsregi er det hovedgrep 

som tas for å fremme en bestemt måte å oppfatte eller 

«lese» de utstilte kunstsverkene på. Man kan si at det 

er utstillingens kuratoriske formål som bestemmes av 

regien. En enkel typologi for kunstutstillingers regi 

kan skille mellom blant annet 

- estetiserende regi, der kunstverk monteres for at det 

skal se vakkert ut i utstillingsrommet 

- karismatisk regi, der kunstverk monteres for å bli 

sett ett og ett, uten sammenheng med hverandre. 

- opplysende regi, der kunstverk monteres for at de til 

sammen skal fortelle en historie, belyse en problemstilling, 

eller bli sammenlignet med hverandre. 

- pedagogisk regi, der kunstverk settes sammen med 

et pedagogisk materiale for å oppnå bestemte lær - 

ingsmål. 

- miljøskapende regi, der kunstverk brukes for å skape 

en bestemt stemning i et rom hvis hovedanvendelse 

ikke er utstilling av kunst. 

Flere regigrep 

De fleste utstillinger vil ha trekk av flere regigrep. 

Både den kronologiske og den tematiske basisutstilling 

benytter seg av opplysende regigrep. Både i Bergen 

og Oslo er deres opplysende regigrep kombinert med 

innslag av estetiserende og karismatiske regigrep, som 

jo vanligvis svekker det opplysende formål. På seminaret 

ble den tematiske og kronologiske monteringen 

betraktet som gjensidig utelukkende, men det er jo 

ikke riktig. En utstilling av landskapsmalerier eller av 

skulpturer av mennesker lar seg lett montere i kronologisk 

orden, og dermed få et sterkere opplysende 

preg, nærmere den pedagogiske regi. 

Motsetningen mellom den hvite kuben og salongen 

kan drøftes innenfor et begrep om utstillingers scenografi. 

En utstillings scenografi kan sies å ha følgende 

elementer: 

- utstillingsrommets arkitektur 

- farger og materialer på alle flater i rommet 

- monteringselementer som kunstverk plasseres på 

eller fra 

- belysning 

- sammensetning og rekkefølge av kunstverk 

- trafikken – måten publikum ledes (eller ikke ledes) 

gjennom utstillingen på. 

I den hvite kuben er utstillingsrommene tilnærmet 

kubiske og uten ornamenter, veggene er hvite og gulvet 

ensfarget og noe mørk ere enn veggene, monter i n - 

g s elementene er enkle og har samme farge som veggene 

og skal helst ikke synes, alle flater er jevnt belyst 


med kunstig lys fra taket. I salongen er rommets arkitektur, 

farger, materialer, monteringselementer og 

belysning søkt å illustrere eller antyde kunstverkenes 

historiske brukssammenheng eller tidsepoke. Bergens 

kunstmuseum har i Lysverket valgt den hvite kuben 

som scenografisk ramme for en opplysende utstillingsregi. 

I Nasjonalgalleriet er alle tidligere scenografiske 

elementer som understøttet en opplysende 

regi fjernet, så langt det har klart det. Arkitektoniske 

elementer som ikke kunne fjernes er ikke utnyttet scenografisk. 

Veggene er malt med samme gråfarge, be - 

lysningen er forsøkt gjort ensartet, den samme estetiserende 

regi med karismatiske trekk er gjennomført 

gjennom det hele. Samtidens kunst, ikke minst video, 

krever andre typer rom, og får det – for eksempel små 

kinosaler for video. 

Historisk sett hører salongen 1800-tallets kunst til, 

med sine dype perspektiver i kraft ige gullrammer og 

sine nesten-levende skulpturer på sine praktfulle 

sokler. Den hvite kuben hører den modernistiske 

kunsten til, flatemaleriet uten ramme, den nonfigurative 

skulptur uten sokkel. Når den opplysende utstill - 

ing overser slike scenografiske sammenhenger blir 

resultatet mindre opplysende. Både i Bergens Kunstmuseum 

og Nasjonalgalleriet svekker scenografien 

deres opplysende regigrep, og styrker inntrykket av 

estetiserende og karismatiske hensikter. I Oslo synes 

det å være gjort med hensikt, i Bergen er jeg ikke sikker. 

Bergens kunstmuseum har imidlertid Rasmus 

Meyers samlinger, der scenografien fra arkitektens 

side rom for rom har vært tilpasset de kunstverk som 

har krevd slike omgivelser. Men også her har manglende 

forståelse for scenografiens betydning gjort at 

det er foretatt scenografiske endringer som bryter 

med de opprinne lige intensjoner når det gjelder regi. 

I norsk kunstliv har betegnelsen «formidling» fått 

en mer og mer be gr enset betydning. På seminaret 

ble ordet brukt til å betegne omvisninger og andre 

mer pedagogiske tiltak i eller rundt utstillingene. En 

slik ordbruk får utstillingene til å virke uformidlende 

eller nøytrale, som om de selv ikke fortalte noen historier. 

Dette står i motsetning til det som ble understreket 

særlig fra Nasjonalmuseets side, at utstillingene 

skal være ærlige og de kuratoriske hensikter skal 

fremstå åpent. Av innleggene på seminaret virker det 

også som de pedagogisk ansvarlige på museet ikke er 

blitt trukket inn i planleggingen av basisutstillingene. 

Dette er etter mitt syn helt galt, og svekker basisutstillingenes 

funksjon som et tilretteleggende grensesnitt 

mellom publikum og museenes samlinger.

Tjuefemårsjubileum 

for 

Nord- Troms 

Museum 

I anledning jubileet utgir museet 

boka, «Kulturmøter i Nord- 

Troms» som er ment å være noe 

mer enn et «tradisjonelt hyldningsdikt» 

til jubilanten, men en 

pekepinn om at museet i framtiden 

vil satse mer på forskning og 

formidling enn forvaltning. 

Se hva som skjer 

på muséet i sommer 

Gjenstander for livet - ny utstilling med 

muséets samling av folkekunst og kirkekunst 

Nøstetangenrommet - muséets samling av 

Nøstetangenglass, fajanse, tinn og sølv 

Norsk-svensk 

år til ende på 

Rackstadmuseet 

Ved Rackstadmuseet i utkanten av 

Arvika har de satt hele 2005 i hundreårsmarkeringens 

tegn. «Kost - 

naerna og unionsuppløsningen» 

heter utstillingen som åpnet 21. 

mai og varer fram til 16. oktober. 

Bilder av norske og svenske kunstnere 

som engasjerte seg i kampen 

for unionsoppløsningen blir vist. 

Fra norsk side presenteres først og 

fremst malerne i Lysakerkretsen 

som Erik Werenskiold, Gerhard 

Munthe, Eilif Peterssen og Fritz 

Thaulow. 

På svensk side vises framfor alt 

de ledende malerne i Rackenkolonien 

– Gustaf Fjærstad, Fritz Lindstrøm 

og Bjørn Ahlgrensson. 

Jubileumssåret blir avsluttet 

med utstillingen «KERAMIK» fra 

29. oktober hvor de svenske keramikerne, 

Gertrud Båge og Margon 

Lindberg stiller ut sammen med 

Nina Malterud fra Bergen. 

Det Faste Galleriet - nymontering av muséets 

samling av billedkunst, kunsthåndtverk og design 

Gamle Marienlyst Gård - åpen for omvisning 

tirsdag til søndag 

Bård Brodersen - retrospektiv - 20. mai - 25. sept. 

Kolorist i virkningsfeltet mellom konstruksjon og kaos 

Åpningstider: Tirs-fre 11-15, tors 11-20, lør-søn 11-17 

Konnerudgata 7, Drammen. 5 min. fra Drammen st. 

www.drammens.museum.no 

notiser 

Vandreutstilling på 

kryss og tvers langs 

svenskegrensa 

Lise Harlev: 

«Mellom 

landene,» 

skisse 2005 

Unizone- har Riksutstillinger og 

Svenske Riksutställingar kalt sitt 

samprosjekt i forbindelse med 100årsmarkeringen. 

En spesialbygd 

trailer med et 50 m 2 stort uttrekkbart 

utstillingsrom vil hele sommeren 

krysse fram og tilbake langs 

grensen. 

Tolv kunstnere fra begge land 

deltar sammen med en teatergruppe. 

Vandreutstillingen har sitt 

utgangspunkt i former for grenseproblematikk 

som turisme, grensehandel, 

nasjonal og internasjonal 

identitet og isolering . 

MUSEUMSNYTT • 25

Museumsrunden 

Tekst: Mag art. Åse Enerstvedt 

Nasjonalgalleriet har alltid hatt en posisjon som har 

gitt publikum en forventning om at dette er landets 

mest representative kunstsamling, og at vi her finner 

det beste og mest kjente innen norsk og utenlandsk 

kunst. Hit kommer utenlandske turister for å bli 

kjent med Norge. Et lands kultur dømmes 

ofte ut fra hva slags store kunstsamlinger 

som finnes og hvilke store kunstnere 

som er representert i samlingene. 

Nå er skillet mellom Nasjonalgalleriet 

og Museet for samtidskunst 

oppløst, og nymonteringen i 

Nasjonalgalleriet har gitt nyere 

kunstnere plass på Nasjonalgalleriets 

vegger. Om det er disse kunstnerne 

eller andre hensyn som har ført til at 

mange eldre bilder er forsvunnet, kan bare 

museets ledelse svare på. Jeg skal innrømme at 

det var en god del av det som hang der, som jeg aldri 

kommer til å savne, og en viss opprydning har neppe 

skadet. 

Det er med en viss forventning jeg begir meg inn i 

det «nye» Nasjonalgalleriet. På en fremtredende plass 

i trappehallen henger verk av Arne Ekeland og Bendik 

Riis. Min første reaksjon er at jeg tenker de begge 

fortjener å henge i Nasjonalgalleriet. Men selve hallen 

er blitt upersonlig og har mistet sin tyngde. Det har 

ingenting med Ekeland og Riis å gjøre, heller med 

hallens farger og kunstens plassering. Et stort port - 

rettfotografi på avsatsen ovenfor Ekelandbildet virker 

anonymt og malplassert. 


SAMMENHENG ELLER 

MISFORHOLD MELLOM 

FORM OG INNHOLD? 

Tre nye basisutstillinger i Oslo og en jubileumsutstilling i Drammen er 

åpnet i år, og alle har forskjellige slags samlinger og budskap. Hva venter 

publikum å finne når de besøker de nye utstillingene, og hva er det som 

møter dem? Hvordan har de fire museene løst oppgavene i jubileumsåret 

for Norges hundreårige selvstendighet? 

La det være klart med en gang at dette ikke er en kunstanmeldelse, men 

en vurdering av museenes utstillingsmetoder. Den enkelte kunstners verk 

omtales bare i forhold til hvordan hun eller han presenteres i utstillingene. 

I tillegg til å savne 

eldre kunst, oppdager 

jeg at heller ikke 

tekstilkunsten er 

representert 

Inngangspartier pleier å gi et løfte om hva man kommer 

til å møte i salene innenfor, og jeg føler meg hensatt 

til et kunstgalleri der jeg ennå ikke vet hvilket tema 

som er valgt for utstillingen. Guideboken, som viste 

seg ikke å være en katalog, har bare tittelen Kunst 1, 

noe som høyner følelsen av anonymitet. Jeg har sett 

en plakat med «Alle snakker om museet» ett eller 

annet sted, og jeg har hørt uttrykket «møteplass». 

Alt er like fremmedgjørende og 

egner seg ikke til veiledning. Jeg forstår 

at jeg er kommet til et nytt museum. 

Dette er ikke «mitt» Nasjonalgalleri. 

Nysgjerrigheten er vakt, og jeg går 

videre mens jeg lurer på hva Norges 

nasjonalmuseum har å vise meg. 

Gripes av lede 

Gråtonen på veggene er kjedelig. Den 

er litt for mørk til å være helt nøytral, samtidig 

som den i rom med vinduer blir påfallende 

lys. Dette kunne være et moderne utstillingsgalleri 

hvor som helst i verden. Fargen er ikke nøytral i forhold 

til bildene, men i forhold til hva museet signaliserer 

at det er blitt. Et slikt fargevalg er jo demokrat - 

isk, for med den blir ingen av salene og deres innhold 

mer betydelige enn andre. Men omgivelsene blir for 

nøytrale i forhold til hvor jeg befinner meg. Jeg får en 

følelse av at jeg er kommet til et tilfeldig kunstgalleri, 

ikke et lands nasjonale kunstsamling. 

Nasjonalmuseets utstilling i Nasjonalgalleriet er 

ikke i stand til å provosere meg. Jeg er heller ikke 

begeistret. For å bruke et høyst umoderne uttrykk: 

jeg gripes av lede. På meg virker den nye montering-

en rotete og ikke så lite kjedelig. Selv 

med orienteringen i guideboken i bakhånd 

er det vanskelig å få noe kunnskap 

om det man ser. Undervurderer museet 

sitt publikum? Både guidebok og plassering 

av bildene er både belærende og in - 

tetsigende, på en måte som minner meg 

om min skoletids omvisninger, da vi 

stakkars uvitende skolebarn måtte fortelles 

at kunstnere hadde forskjellige 

måter å behandle et motiv på. Har ikke 

museet eget opplegg for skoleelever? 

Guideboken har ingen konkrete opplysninger, 

bare prat omkring utvalget 

av bildene. Nasjonalgalleriet burde 

brukt Kunstindustrimuseets guidebok som mal, for 

den er prisverdig. 

Den første salen man kommer inn i, er ganske 

lovende. Balke og Anna Eva Bergman kler hverandre 

godt og gir publikum et løfterikt møte med det «nye» 

museet. Jeg tror mange som ikke kjenner norsk kunst, 

vil bli forundret når de ser tidsspennet mellom Balkes 

og Bergmanns bilder. To skulpturer av Istvan Listez 

fra 1986 er godt plassert, åpent og fritt midt 

i rommet. Som symbol for temaet «møteplass» 

er disse figurene gode. Det er 

bare å glede seg til det som ser ut til 

å være en utstilling av skulptur og 

maleri i kombinasjon. Sammenstillingen 

tredimensjonale kunstgjenstander 

og malerier gjorde Bille 

August forbilledlig i 2004 i jubile - 

umsutstillingen for kunsthåndverk - 

eren Georg Jensen i Statens Museum 

for Kunst i København. 

Amatørmessig og hjelpeløs 

Men her følges ikke den muligheten opp. Sjelden har 

jeg sett en så amatørmessig og hjelpeløs sammensetning 

av skulpturer. Det måtte da være i den første 

utstillingen i Danmarks kunstmuseum Arken under 

museets første direktør. Tett, overfylt, påtrengende er 

ord som faller en inn når en går inn i skulpturrommet. 

Det minner om Nasjonalgalleriets gamle utstilling av 

gipsavstøpninger. Men den hadde i hvert fall en viss 

monumentalitet. Til alt overmål er Gustav Vigelands 

vakre «mor og barn» plassert i en krok i en bakgang 

ved siden av heisen. Er det ingen som liker billedhuggerkunst 

ved Nasjonalmuseet? 

Men jeg blir ikke provosert av at Marianne Heske 

Sjelden har jeg sett 

en så amatørmessig 

og hjelpeløs 

sammensetning av 

skulpturer 

Foto: Knut Øystein Nerdrum, Nasjonalgalleriet 

er plassert mellom Munch og Erichsen. Alle tre greier å 

hevde seg, selv om rødfargen i Heskes store bilde 

kunne ventes å drepe de små formatene på hver side. 

Men når man flytter blikket mot «Eventyrskogen» 

glemmer man den påtrengende fargeflaten ved siden 

av, og ser bare den røde kjolen, den gule hatten og 

spenningen som ligger i den solbelyste forgrunnen og 

det dype og kanskje farlige mørket i skogen i bakgrunnen. 

Jeg liker forøvrig dette Heske-bildet 

men tror ikke det vinner på å henge 

mellom Thorvald Erichsen og Edvard 

Munch. 

Jeg synes det er givende å se den 

verdenskjente danske Richard Mortensen 

sammen med våre egne Johs 

Rian og Gunnar S. Gundersen. 

De hevder seg godt i sammenlikningen. 

Men hvorfor har de fått et 

så smalt og trangt rom? Akkurat 

disse bildene trenger luft. De fortjente 

en større sal der man kunne nyte fargene 

på en større avstand enn 3–4 meter. 

En annen plassering som sikkert er tenkt som dristig 

og radikal, gir assosiasjoner som kanskje ikke er 

beregnet. Det er Ludvig Eikaas’ «Jeg» som er hengt 

opp i taket i en døråpning. Det er neppe Eikaas’ og 

andre kunstneres ånd som er tenkt å sveve gjennom 

rommene. Svaret er nok mer nærliggende. 

Jeg ser forgjeves etter eldre kunst. Selv om Norge 

som selvstendig nasjon bare er hundre år og brukte 

siste del av 1800-tallet til å oppnå denne selvstendig - 

heten, så har det eksistert kunst både her og ute i verden 

siden før 1800. Det er et nasjonalmuseums plikt å 

vise verden at vi er klar over dette, og at vi har skaffet 

oss litt av denne kulturskatten. 

MUSEUMSNYTT • 27

Tekstilkunsten ikke representert 

I tillegg til å savne eldre kunst, oppdager jeg at heller 

ikke tekstilkunsten er representert. Tekstiler er ikke 

bare nyttegjenstander. Norge har hatt – og har – 

glimrende kunstveversker som vi trygt kan vise fram. 

Nasjonalgalleriet kan bare hente dem fram fra sine 

egne magasiner. 

Det er sunt å endre basisutstillingene nå og da. 

Det er riktig at man kan bli blind for det man har 

rundt seg til daglig. Men det er bare de ansatte i et 

museum som er der til daglig. Vi andre kommer 

Museet for samtidskunst med et godt 

grep om den nye utstillingen 

Etter å ha sett hvordan Nasjonalgalleriet har skiftet ham, er det spennende å se hva som 

har skjedd i Museet for samtidskunst. Kan et slikt museum gjennomgå så store endringer 

at man føler også dette som et nytt museum? 

Det skal – som navnet sier – samle og presentere 

kunst som skapes i vår egen tid. Dette er stedet der 

den store allmennheten skal kunne bli kjent med hva 

dagens kunstnere er opptatt av. Gjennom utstillinger, 

kataloger og omvisninger kan den oppmerksomme og 

interesserte besøkende få et godt kjennskap til hva som 

rører seg i tiden. Men utstillinger med for eksempel 

moderne installasjonskunst er uunngåelig mer vansk - 

elig tilgjengelig enn utstillinger med eldre tradisjonell 

kunst. Derfor kan Museet for samtidskunst være 

vanskelig tilgjengelig for et større publikum. Utenlandske 

turister besøker gjerne hovedmuseene i en by, 

og finner nok veien til samtidsmuseet også. Men her 


Foto: Morten Torkildsen, Museet for samtidskunst 

innom nå og da, og de fleste besøkende er der kanskje 

bare en gang i hele sitt liv. Det gjelder antagelig alle 

utenlandske turister. Derfor bør en endring av utstillingene 

være grundig gjennomtenkt. Man må vite 

hvorfor de skal endres, og målet bør vel være at utstillingene 

skal bli bedre på en eller annen måte. Er 

utstillingene i Nasjonalgalleriet bedre i dag enn før 

forandringene? Har kunstverkene tjent på å bytte 

plass? Har publikum fått en bedre tilgang til kunsten, 

og får de nå et større forståelse for hva Norges største 

kunstmuseum inneholder og er uttrykk for? 

hjemme er det nok fortrinnsvis kunstnere, 

kunsthist orikere, museumsfolk 

og spesielt interesserte som besøker 

museet. 

Har museet i jubileumsåret funnet en 

måte å trekke til seg et større publikum, 

eller er de fornøyd med den eliteposisjonen 

de har? Det er ironisk at 

den midlertidige utstillingen i første 

etasje har tittelen «Populisme», for 

det er et fenomen som står fjernt fra 

dette museet. Kunstnerne har på forskjellige 

måter behandlet temaet, og de 

er også i sin fulle rett til ikke å appellere 

til populistiske holdninger, men 

heller analysere dem og uttrykke sin 

egen reaksjon på fenomenet. Men i artiklene i utstillingens 

«katalog», en avis som stort sett har engelsk 

tekst, legges det vekt på den negative siden, slik jeg 

også har inntrykk av at kunstnerne her gjør. Men 

kunstnere har da også tatt del i populistiske bevegelser, 

som for eksempel Grovens og Slettemarks protestbilder 

mot Vietnamkrigen. 

Museet for Samtidskunst er plassert i den gamle 

bygningen til Norges Bank. Et imponerende bygg, 

med sikkert vanskelig å stille ut moderne kunst i. Men 

kanskje denne utfordringen er inspirerende? Moderne 

kunstnere bryter de fleste barrierer og tar lite hensyn 

til konvensjoner og rammer. Er ikke da motsetningen

mellom salenes pompøse søyler og akantusranker 

under taket, en bisarr dimensjon i den virkeligheten 

kunsten skapes? Likevel, det er imponerende med 

hvilket pågangsmot museum og utstillere finner løsn - 

inger for å gi verkene den best mulige rammen. 

Men om jeg kommer ut fra Museet for Samtidskunst 

med en større forståelse av hva populismebevegelsen 

i de siste hundre årene har betydd for samfunnet, 

eller om jeg helt har vært i stand til å sette meg 

inn i kunstnernes intensjoner og deres følelser i forhold 

til fenomenet, det vet jeg ikke. 

Pedagogisk godt lagt opp 

Det er i annen etasje vi finner den nye utstillingen som 

skal stå i ubestemt tid. Til denne utstillingen er guideboken 

nyttig. Blant annet fordi den har et stort kart over 

rommene som ikke ser ut til å være endret mye siden de 

fungerte som kontorer for Norges Banks personale. 

Den nye utstillingen sammen med guideboken er 

en fin presentasjon av de ulike kunstretningene som 

EN GJENNOMFØRT MODERNE UTSTILLING 

Foto: Børre Høstland, Kunstindustrimuseet 

Kunstindustrimuseet, nå en del av Nasjonalmuseet, 

har på kunsthåndverkets om råde, omtrent samme 

posisjon som Nasjonalgalleriet. Her skal det ypperste 

innen norsk kunsthåndverk stilles ut sammen med 

utenlanske produkter av samme kval itet. Sammenheng 

mellom norsk og utenlandsk kunsthåndverk, 

har hersket på 1900-tallet. Riktignok har boken flere 

bilder enn tekst, men den er en nyttig veiledning til 

rommene der de ulike retningene er presentert. Og så 

overlates vi til selv å finne linjer og karakteristiske trekk 

innen den enkelte perioden. Men, den som besøker 

Museet for Samtidskunst, må ta seg god tid, ha et 

åpent og fordomsfritt syn på det ukjente. Da er det 

faktisk mulig å få et visst inntrykk av vår nyere kunsthistorie. 

Konklusjonen må være at Museet for samtidskunst 

har hatt et godt grep om den nye utstillingen. Den er 

blitt en demonstrasjon av hvordan nyere kunstretninger 

kan beskrives og defineres. Ved at rommene er viet 

forskjellige «ismer», kan den som ønsker det, i ro og 

mak gjøre seg kjent med dem etter tur. Pedagogisk 

godt lagt opp. 

Siden tekstilkunsten glimrer ved sitt fravær i Nasjonalgalleriet, 

er det en glede å se at i hvert fall et av Synnøve 

Aurdals billedtepper har fått plass ved inngangen 

til avdelingen der sosialt engasjert kunst er plassert. 

påvirkninger og forbilder, sammenheng med andre 

forhold i tiden, forskjellen mellom de ulike betegnelsene 

som har vært brukt gjennom tidene, alt dette er 

det museets oppgave å presentere i sine utstillinger. 

Kunstindustrimuseet har, etter min oppfatning, 

skapt en ny utstilling som i sin form er helt i tråd med 

MUSEUMSNYTT • 29

temaet den behandler: modernisme. Dette er virkelig 

en gjennomført mo derne utstilling. Formgivning, lyssetting, 

tekniske løsninger, fargevalg, alt er utført slik at 

man føler at dette ikke er en utstilling som forteller om 

modern isme, men som selv er et produkt skapt innenfor 

dette begrepet. 

Som «å være hjemme» 

For en som har gjennomlevd den største delen av 

1900-tallet, er det som å «være hjemme». Tiår etter 

tiår ligger foran oss der vi følger tidslinjen langsmed 

venstre side. Det er lett å bli nostalgisk, og det er lett 

å bli tankefull når en ser hvilken verdig behandling 

mye av det vi omgir oss med til daglig, har fått i denne 

utstillingen. En slik utstilling gir noen og hver en forståelse 

av at våre valg av gjenstander til bruk i hjemmet 

ikke bare har med våre egne preferanser å gjøre, men 

at mange mennesker har arbeidet, forsket, tenkt, eks - 

perimentert og diskutert før tingene havnet hos oss. 

Det er gitt publikum god plass til å bevege seg 

mellom de forskjellige gjenstandsgruppene, og få nødvendig 

avstand. Men det er også anledning til å komme 

tett inn på gjenstandene for en nærmere gransking. 

Dette er en utstilling som til tross for sitt gjennomførte 

overordnede estetiske prinsipp, ikke virker 

fremmedgjør ende. I stedet opplever man en tilhørighet 

til utstillingen og dens utstilte gjenstander. Ting som 

undertegnede aldri har tenkt seg å eie, blir i denne 

utstillingen frist ende «tilbud». 

 

 


Det er en fin opplevelse å få et helt hundreårs nyttegjenstander, 

stil og moter, presentert samlet på en måte 

som gjør at man selv får en bedre oversikt og kanskje 

større forståelse for hva man egentlig har opplevd. Og 

kanskje noen av oss, etter å ha vært i Kunstindustrimuseets 

utstilling om modernismen, vil sette større pris på 

hverdagstingene vi omgir oss med. 

Guideboken er et kvalitativt bedre produkt enn 

guidebøkene i Nasjonalgalleriet og Museet for Samtidskunst. 

Her er konkrete opplysninger som kan hjelpe 

publikum til å forstå, gjenkjenne og plassere gjenstandene 

i utstillingen. Ved å følge den godt opplagte 

tidslinjen, kan man samtidig hente opplysninger om 

tiden og stilen gjenstandene er skapt i. 

Det eneste jeg har å utsette på denne utstillingen, 

er at tekstene er plassert på en slik måte at mange av 

dem er nesten umulige å lese. Det er ingen mening i å 

plassere millimeterstore bokstaver nede på gulvet. Selv 

om skoleklasser utkommanderes til å besøke museene, 

er det vel ikke først og fremst for dem tekst ene er skrevet? 

De har gjerne både guide og lærer som kan veilede 

dem. Publikum for øvrig er stort sett godt voksne 

mennesker som kan ha problemer med å stå med 

enden i været og nesen i gulvhøyde. En brukbar måte 

å unngå at utstillingen blir ødelagt av for mye tekst er 

å lage en katalog på billig papir i et hendig format der 

kart med nummer på gjenstandene og nødvendige opplysninger 

finnes. Dette er gjort med hell i andre museer. 

Utstillingen får være intakt og publikum blir fornøyd.

«Gjenstander for livet» 

VEL VERDT ET BESØK I DRAMMENS MUSEUM 

Drammens Museum har også åpnet en 

ny utstilling i forbindelse med hundre - 

årsjubileet. Tidligere innstallertes også 

en ny og interessant utstilling, som tar 

for seg Drammens utvikling som by. 

I år er turen kommet til annen etasje, 

hvor vi finner både nyttegjenstander 

og luksus ting i utstillingen «Gjenstander 

for livet» 

Dette ikke er et spesialmuseum, men er en kulturinstitusjon 

som skal dekke lokalområdets hele historie. 

Bygninger, arbeidsredskap, minner av alle slag om 

befolkningens historie finnes her. Men museet har 

også en stor kunstsamling og en bygning som brukes 

til skiftende utstillinger, først og fremst kunstutstillinger. 

Med under en times avstand fra Oslo, enten man 

velger tog eller bil, har Drammen museum utviklet seg 

til å bli et kulturtilbud som både Oslofolk, Bærumsbeboere 

og Askerbøringer finner veien til. Ikke minst 

skyldes dette de mange og spennende kunstutstillingene. 

Men man vet også at utstillingene i hovedbygningen 

er verd et besøk. 

Drammen museum har valgt tittelen Gjenstander 

for livet på den nye utstillingen i annen etasje i hovedbygningen. 

Som det står i omtalen fra museet, er det 

en utstilling som «speiler de ulike fasene i et menneskeliv 

slik museets samlinger kan fortelle om det.» 

Den nye utstillingen er plassert omkring kirkeutstillingen 

som møter publikum i det åpne rommet rett 

opp for trappen. Dette gir et øyeblikkelig inntrykk av 

at nordmenns liv er – eller har vært – sterkt preget av 

kirken og religionen. Det er en historisk utstilling der 

hovedinntrykket er at her finnes gjenstander fra borgerskap 

og bondemiljø gjennom flere århundrer, med 

hovedvekt på 17–1800-tallet. Kirkesamlingen gir et 

dystert inntrykk med sine mørke farger, med en lidende 

Kristus på korset i sentrum, og med svak belysning. 

Men når man kommer inn i den første salen, opp - 

dager man at livet i Drammen og omegn også rommet 

andre aktiviteter enn religionsutøvelse. 

Foto:Einar Sørensen, Dramm ens Museum. 

Imponerende samling glass, porselen og fajanse 

Museet har innredet et eget rom for glass, porselen og 

fajanse. Med Herrebø fajansefabrikk og glassprodusenten 

Nøstetangen i lokalområdet, har Dramm ens 

Museum oppnådd å få en vakker og imponerende samling 

gjenstander fra disse berømte fabrikkene. Særlig er 

de mange, store glasspokalene et imponerende syn. 

Museet vet å gjøre ære på sin fine samling. Vakker, mild 

belysning tennes idet den besøkende kommer inn i 

rommet, og slukkes når rommet er tomt. Dette er den 

eneste fornuftige måten å belyse gamle og skjøre gjenstander, 

selv om glass nok tåler mer lys enn gjenstander 

av annet materiale. En fiks belysnings- og utstill - 

ingsløsning var høye, smale glassmontre med lys bak 

melkehvitt bakgrunnsglass, plassert etter hverandre på 

skrå ut fra veggen. Disse «lampene» peker mot fondveggens 

montre med vakre glassgjenstander. Snur 

man ryggen til denne veggen, viser det seg at disse 

«lampene» også er montre med utsøkte gjenstander 

på hver hylle. Ellers står den imponerende samlingen 

av pokaler spredt i montre på gulvet, med god plass 

for publikum til å bevege seg. Det er et harmonisk og 

velutformet rom som det er behagelig å være i. 

1800-tallets borgerskap 

Hovedutstillingen er en stor sal der det er bygget opp 

tablåer langs veggene. Her kan vi studere 1800-talls 

MUSEUMSNYTT • 31

nytt om bøker 

Under sin ekspedisjon til Kanariøyene i 

1850 oppdaget Christen Smiths en ny og 

ubeskrevet art furu i 3718 meters høyde 

som han ga navnet Pinus canariensis. 

Ellen Beate Thomsen, Nhm.uio 

Slik åpner Preben Munthe boken 

om Christen Smith, botanikkprofessoren 

som fikk ansvar for å by g - 

ge opp Botanisk hage på Tøyen. 

Smith ble født inn i en velstående 

familie i Drammen med 

naturvitenskapelige interesser. 

Hans interesse for botanikk fikk 

han bl. a av en av kvinnene i sinfamilie. 

Skolegangen fikk han i 

forts. fra s 31 borgerskapets 

overdådige dobbeltseng i et soverom 

med vaskeutstyr og klesplagg. 

Ett sted er det dekket festbord med 

damask, sølv og porselen. I salongen 

med plysjmøbler dominerer en 

enorm krystallkrone. Vugge, reivebånd, 

dåpsutstyr og leketøy 

hører med i en utstilling som 

beskriver livssyklusen. En velutstyrt 

dukkestue i to etasjer danner 

sentrum i «barnehjørnet». 

Gulvet er fritt for gjenstander, slik 

at publikum lett kan bevege seg 

fra tablå til tablå. Med stor høyde 

under taket og god avstand til de 

utstilte gjenstandene, er dette en 

publikumsvennlig utstilling. 


CHRISTEN SMITH – BOTANIKER 

OG ØKONOM 

Den 22. september 1816 ble et 

lik senket i sjøen ved Kongoelvens 

munning. Stedet het The Tall 

Trees og det døde legemet tilhørte 

en norsk naturforsker, Christen 

Smith. Han var ennå ikke 

31 år gammel. 

skolestuen hjemme, og det ble 

tidlig bestemt at Christen skulle 

studere, – fordi han hadde evner 

til det. Foreldrene valgte å sende 

ham til «Kongsberg latinske 

skole», noe som var vanlig blant 

bedrestilte borgere i Drammen. 

Fordi Smith døde så ung og 

det finnes så lite skrevet om hans 

liv, har Munthe nedlagt et stort 

arbeid i å sette Smith inn i den 

tidens strømninger og trekker 

linjer både til det botaniske mil- 

Museet har en fornuftig løsning 

på teksting. I hvert rom står et 

stativ med plastlaminerte ark med 

opplysninger om gjenstandene. 

Disse kan publikum ta med seg 

rundt i salen. Praktisk. Hva vi legger 

merke til, er at sammen med 

andre opplysninger, får vi også 

vite hvem de tidligere eierne var. 

Dette er en viktig opplysning i et 

museum som skal formidle et 

bestemt områdes historie. Dette 

viser at Drammen museum forstår 

betydningen av å trekke linjene 

mellom generasjonene som 

skapte historien som finnes i 

museet, og med etterkommerne 

som besøker museet i dag. 

jøet i Danmark og Sverige, med 

bl.a. det danske verket «Flora 

Danica». 

For å samle planter til dette 

verket, ønsket Jens Hornemann 

særlig å samle fjellplanter. Han 

trengte en fjellfører til dette; medisinerstudenten 

Christen Smith ble 

hans reiseleder, og sommeren 

1807 ble dette den første av fire 

store botaniseringsturer i fjellheimen. 

De neste fulgte i 1810, 1812 

og 1813. Smith gjorde en betyd - 

elig innsats for utforskningen av 

I et av rommene er en egen avdeling 

som viser folkekunst og noen 

av dens borgerlige forbilder. 

Gjennom utstillingen får vi anledning 

til å se varianter av tolkninger, 

og vi kan med egne øyne se at 

folkekunstnerne ikke står tilbake 

for dem som har skapt borgerskapets 

dekorative omgivelser. 

Denne utstillingen er ikke 

epokegjør ende og ny i sine virkemidler. 

Men den er et godt og solid 

stykke arbeid som viser at museet 

har forstått sin oppgave ved å gi 

både lokalbefolkning og tilreisende 

en sympatisk og realistisk beretning 

om kulturen i dette området 

gjennom det siste hundreåret.

Norges flora. 

Hvorfor valgte Smith å studere 

medisin? Medisin var det 

eneste «praktiske studium» for 

studenter som ikke skulle bli prester 

eller embetsmenn. Det ble 

imidlertid botanikken og ikke 

medi sinen som ble hans viktigste 

fag. Faget inngikk i det medisinske 

pensum, men han fikk mye mer 

med seg enn andre studenter. Han 

ble en nær venn av lærerne og 

deltok i deres ekskursjoner og 

feltarbeid, og skriver i sin dagbok 

Jeg ble vunnet for botanikken av den 

evig berømte Vahl, hvis lærdom 

innen dyre- og planteriket lykken 

bare kort tid tillot meg å gledes ved. 

Nye arter 

I april 1815 dro Christen Smith 

med den tyske geologen Leopold 

von Buch sydover mot Madeira 

og etter hvert til Kanariøyene. På 

vei opp på den 3718 m høye vulkanen 

Teide på Tenerife, oppdaget 

Smith en ny og ubeskrevet art 

av furu. Han beskrev den og ga den 

navnet Pinus canariensis. Smiths 

herbarium fra Kanariøyene inneholdt 

materiale av 600 forskjellige 

plantearter, hvorav halvparten var 

antatt nye for vitenskapen. Mesteparten 

av dette befinner seg i 

Museum of Natural History i 

London. 

Han sendte også en mengde 

frø hjem til Botanisk hage, bl.a. en 

kanaridaddelpalme som ble Botanisk 

hages klenodium, inntil den 

knakk som følge av dårlig plass, i 

en alder av 185 år, – i 2000. 

Han beskrev flere nyoppdagete 

arter som ble gitt artsnavn som 

smithi eller smithiana, en hedersbevisning 

for denne pioneren i ut - 

forskningen av Kanariøyenes flora. 

Smith etterlot seg dagbøker om 

sine turer til Kanariøyene. Disse 

dagbøkene ligger i London, og 

Munthe dro dit for å komme ham 

nærmere inn på livet, men hadde 

et svare strev med å tyde Smiths 

tette og knudrete håndskrift. 

Ekspedisjon til Kongo 

I februar 1816 dro en ekspedisjon 

fra England til Kongo for å finne 

om elva Niger var en del av elva 

Kongo. Ekspedisjonen ble ledet 

av kaptein J. K. Tuckey. Christen 

Smith hadde stor glede av ferden 

oppover Kongo. Om morgenen 

ble de vekket av skrik et fra papegøyer, 

og de sovnet til «Græshoppernes 

aftenmusikk» og de så 

frem til en behagelig ferd. Smith 

rakk å samle over 250 nye og til 

da ukjente planter før matmangel 

og sykdommer overfalt ekspedisjonen. 

En etter en ble ekspedisjonsmedlemmene 

rammet av tropefeber, 

som i alt tok livet av 21 av 

de 56 medlemmene. Christen ble 

også rammet og døde om bord på 

«Dorothy», i sitt 31. år. Smiths 

assistent overlevde og sikret at 

plantesamlingen og notatene ble 

reddet og ført hjem. 

Boken er meget lesverdig, godt 

skrevet og lettlest. Munthe har 

gitt liv til en spennende personlighet, 

en av våre «Unge døde». 

Samtidig gir han leserne innblikk 

i tidligere tiders ekspedisjoner uten 

telefoner, internett eller GPS. 

For øvrig kan Smith og andre 

«Gutter som Norge glemte» 

treffes på vår nye utstilling «På 

jakt etter viten» som skal vises på 

Naturhistorisk museum, Universitetet 

i Oslo fra 17. j uni. 

Preben Munthe: 

Christen Smith 

Botanikker og økonom 

ISBN 82-03-22965-4 

Aschehoug 2004 

nytt om navn 

Ny direktør ved 

Museum Vest 

Bjørg T. Christophersen er ansatt 

som direktør ved Museum Vest. 

Hun er født i 1954 og er utdannet 

kulturviter. Fra 1993 var hun an satt 

som prosjektleder og mus e u m s - 

styrer for å bygge opp Kystmuseet 

i Øygarden som sto ferdig i tre år 

senere. Hun har også vært leder for 

Hordaland Museumslag i fem år. 

Ny museumsstyrer 

ved Herdla Museum 

Gunnar Furre, 43 år, er ansatt som 

ny museumsstyrer ved Museum 

Vest avd. Herdla Museum fra 1. 

august. Han er utdannet kulturviter 

og har tilleggsutdannelse inn - 

enfor natur- og kulturminne - 

oppsyn. De siste fem årene har 

han arbeidet som fartøyvernkonsulent 

ved Hardanger fartøyvernsenter, 

og har også vært ansatt 

som konservator ved Vest-Agder 

Fylkesmuseum. 

MUSEUMSNYTT • 33

nytt om navn 

Ny direktør ved 

Museum Nord 

Pål Christensen har fått stillingen 

som ny direktør ved Museum 

Nord. Han er født i Trondheim i 

1952 og utdannet som samfunnsviter 

og historiker ved Universi - 

tetet i Tromsø hvor han fortsatt er 

Førsteamanuensis i fiskerihistorie. 

Bak seg har den nye direktøren 

et omfattende forsknings- og fag - 

litterært arbeid som førte til at han 

mottok Ottarprisen i 1999 som ut - 

deles av Tromsø Museum. 

Hva museumsarbeid angår,har 

han vært knyttet til bl.a. Norsk 

Fiskeindustrimuseum på Melbu 

og leder for faglig utvalg i Fiskerimuseenes 

Nettverksråd. I kraft 

av dette vervet skrev han utredningen 

«Et nasjonalt løft for kyst 

og fiskeri i norsk museumsvesen» . 

Kyst- og sjøfartsmuseet 

blir til Museum Vest 

Den 19.mai ble det vedtatt at det 

konsoliderte Kyst- og sjøfartsmuseet 

skal skifte navn til Museum 

Vest. Fra nyttår ble fem museer 

slått sammen nemlig Norges 

Fiskerimuseum, Det Hanseat - 

iske Museum, Nordsjøfartmuseet, 

Herdla Museum og Kyst museet 

i Øygarden. 


forts. fra s 7 

1814, Holocaustsenteret, det nye 

Fredsprissenteret på Vestbanen, Falstadsenteret 

og det kommende Stortingets 

besøkssenter, har du foreløpig 

blitt forespeilet slike muligheter, og 

hvordan ser du på dem? 

– For det første ja. Vi har et 

veldig godt samarbeid med Falstadsenteret, 

Nobels Fredsprissenter 

og Stortinget. De tre har vi 

hatt løpende kontakt med. Når 

Stortingets besøkssenter åpner til 

høsten har vi avtale om sammen å 

lage pakker til skolene. Den eneste 

vi ikke har hatt noen samarbeidskontakt 

med, men det går bare på 

kapasi tet fra vår side, er Holocaustsenteret, 

og det må vi bare få 

til for det er jo midt blinken. 

– Er det virkelig et reelt behov 

for alle disse sentrene, det må jo koste 

enorme summer å drive alt dette? 

Direktør Jondell ler hjertelig. 

– Det kan du nå spørre om. 

Det er et tankekors. Virkelig. 

Litt på siden i konsolideringsprosessen 

– Førtiseks av landets museer har 

norsk i navnet i håp om å få nasjonal 

statur. Hvordan forholder Wergelands 

Hus, som får hundre prosent 

av driftsstøtten fra staten, seg til 

konsolideringen som pågår i distriktet 

mellom lokale museer i Akershus, 

Romerike, Ullensaker? 

– Jeg er glad for ditt siste spørsmål. 

Det er et meget interessant 

ett. Vi tilhører den gamle familien 

av rene nasjonale institusjoner som 

figurerte på stasbudsjettet. Nå er 

vi der sammen med bygdetun og 

alle mulige museer, men det er 

ikke noe problem. Når det gjelder 

konsolideringen her på Romerike, 

så har jo departementet sagt at de 

i konsol ideringsprosessen som på - 

går, – ser det som ønskelig at 

Eidsvoll 1814 foreløpig står litt på 

siden. Så det har både vi og ABMutvikling 

foreløpig forholdt oss til. 

Når nå Eidsvoll museum og 

Bygdetunet skal konsolideres så 

blir det med det nye store Romeriksmuseet 

og vi forblir fortsatt 

hengende utenfor. 

Men siden både Eidsvoll mus - 

eum og Bygdetunet ønsker en tettere 

tilknytning til oss, har saken 

blitt diskutert og vårt styre har 

vært litt tilbakeholdende og satset 

på en mer «vent og se holdning». 

Ikke minst, må vi vente å 

se hva som skjer i forhold til Ekelandgalleriet. 

For hvis det kommer, 

som fylkeskommunen aktivt 

går inn for, så har det i de forskjell - 

ige budsjettproposisjoner vært på 

tale at vi kanskje skal spille en rolle 

der. Og da blir jo forholdene helt 

forandret, kanskje realiseres det da 

at Eidsvoll museum bli en del av 

en konsolidert enhet sammen 

med oss? 

– Ifølge Kultur- og kirkedepartementets 

statistikk har dere svært 

høye besøkstall, nærmere 33 000 i 

året. Dette nye senteret vil vel også 

bidra til å øke tallet ytterligere? 

– Ja, det regner vi med, men 

33 000 besøkende er jo også 

svært bra. Vi praktiserer også det 

som mange museer har begynt å 

gjøre nå. Nemlig å foreta en tell - 

ing gjennom året på alle som be - 

finner seg inne på området her. 

Mens billettsalget er i underkant 

av 20 000 har vi funnet ut det er 

33 000 besøkende totalt. Vi har 

satset enormt og er glade for at 

om rådet benyttes hyppig til arrangementer 

og piknik. 

Vi har egne turoperatørbrosjyrer 

og skoleklassebrosjyrer og 

mener bestemt at ethvert norsk 

barn bør ha vært innom her.


… som i et speil 

KINA UNDER KEISER JING DI 

HISTORISK MUSEUM 

Kvinner, krigere, tjenere, husdyr og husgeråd fra 

keiser Jing Dis (156 til 141 f. Kr.) mausoleum. 

For første gang i Norge og i Historisk museum, 

Frederiks gate 2,fra 24. april til 4. september. 

www.khm.uio.no 

Egen billettpris for utstillingen 

MUSEUMSNYTT • 35


… som i et speil 

KINA UNDER KEISER JING DI 

HISTORISK MUSEUM 

Kvinner, krigere, tjenere, husdyr og husgeråd fra 

keiser Jing Dis (156 til 141 f. Kr.) mausoleum. 

For første gang i Norge og i Historisk museum, 

Frederiks gate 2,fra 24. april til 4. september. 

www.khm.uio.no 

Egen billettpris for utstillingen 

MUSEUMSNYTT • 35

2005-03 - Museumsnytt

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?