2005-03 - Museumsnytt

utstillingers regi. En utstillingsregi er det hovedgrep
som tas for å fremme en bestemt måte å oppfatte eller
«lese» de utstilte kunstsverkene på. Man kan si at det
er utstillingens kuratoriske formål som bestemmes av
regien. En enkel typologi for kunstutstillingers regi
kan skille mellom blant annet
- estetiserende regi, der kunstverk monteres for at det
skal se vakkert ut i utstillingsrommet
- karismatisk regi, der kunstverk monteres for å bli
sett ett og ett, uten sammenheng med hverandre.
- opplysende regi, der kunstverk monteres for at de til
sammen skal fortelle en historie, belyse en problemstilling,
eller bli sammenlignet med hverandre.
- pedagogisk regi, der kunstverk settes sammen med
et pedagogisk materiale for å oppnå bestemte lær -
ingsmål.
- miljøskapende regi, der kunstverk brukes for å skape
en bestemt stemning i et rom hvis hovedanvendelse
ikke er utstilling av kunst.
Flere regigrep
De fleste utstillinger vil ha trekk av flere regigrep.
Både den kronologiske og den tematiske basisutstilling
benytter seg av opplysende regigrep. Både i Bergen
og Oslo er deres opplysende regigrep kombinert med
innslag av estetiserende og karismatiske regigrep, som
jo vanligvis svekker det opplysende formål. På seminaret
ble den tematiske og kronologiske monteringen
betraktet som gjensidig utelukkende, men det er jo
ikke riktig. En utstilling av landskapsmalerier eller av
skulpturer av mennesker lar seg lett montere i kronologisk
orden, og dermed få et sterkere opplysende
preg, nærmere den pedagogiske regi.
Motsetningen mellom den hvite kuben og salongen
kan drøftes innenfor et begrep om utstillingers scenografi.
En utstillings scenografi kan sies å ha følgende
elementer:
- utstillingsrommets arkitektur
- farger og materialer på alle flater i rommet
- monteringselementer som kunstverk plasseres på
eller fra
- belysning
- sammensetning og rekkefølge av kunstverk
- trafikken – måten publikum ledes (eller ikke ledes)
gjennom utstillingen på.
I den hvite kuben er utstillingsrommene tilnærmet
kubiske og uten ornamenter, veggene er hvite og gulvet
ensfarget og noe mørk ere enn veggene, monter i n -
g s elementene er enkle og har samme farge som veggene
og skal helst ikke synes, alle flater er jevnt belyst
24 • MUSEUMSNYTT
med kunstig lys fra taket. I salongen er rommets arkitektur,
farger, materialer, monteringselementer og
belysning søkt å illustrere eller antyde kunstverkenes
historiske brukssammenheng eller tidsepoke. Bergens
kunstmuseum har i Lysverket valgt den hvite kuben
som scenografisk ramme for en opplysende utstillingsregi.
I Nasjonalgalleriet er alle tidligere scenografiske
elementer som understøttet en opplysende
regi fjernet, så langt det har klart det. Arkitektoniske
elementer som ikke kunne fjernes er ikke utnyttet scenografisk.
Veggene er malt med samme gråfarge, be -
lysningen er forsøkt gjort ensartet, den samme estetiserende
regi med karismatiske trekk er gjennomført
gjennom det hele. Samtidens kunst, ikke minst video,
krever andre typer rom, og får det – for eksempel små
kinosaler for video.
Historisk sett hører salongen 1800-tallets kunst til,
med sine dype perspektiver i kraft ige gullrammer og
sine nesten-levende skulpturer på sine praktfulle
sokler. Den hvite kuben hører den modernistiske
kunsten til, flatemaleriet uten ramme, den nonfigurative
skulptur uten sokkel. Når den opplysende utstill -
ing overser slike scenografiske sammenhenger blir
resultatet mindre opplysende. Både i Bergens Kunstmuseum
og Nasjonalgalleriet svekker scenografien
deres opplysende regigrep, og styrker inntrykket av
estetiserende og karismatiske hensikter. I Oslo synes
det å være gjort med hensikt, i Bergen er jeg ikke sikker.
Bergens kunstmuseum har imidlertid Rasmus
Meyers samlinger, der scenografien fra arkitektens
side rom for rom har vært tilpasset de kunstverk som
har krevd slike omgivelser. Men også her har manglende
forståelse for scenografiens betydning gjort at
det er foretatt scenografiske endringer som bryter
med de opprinne lige intensjoner når det gjelder regi.
I norsk kunstliv har betegnelsen «formidling» fått
en mer og mer be gr enset betydning. På seminaret
ble ordet brukt til å betegne omvisninger og andre
mer pedagogiske tiltak i eller rundt utstillingene. En
slik ordbruk får utstillingene til å virke uformidlende
eller nøytrale, som om de selv ikke fortalte noen historier.
Dette står i motsetning til det som ble understreket
særlig fra Nasjonalmuseets side, at utstillingene
skal være ærlige og de kuratoriske hensikter skal
fremstå åpent. Av innleggene på seminaret virker det
også som de pedagogisk ansvarlige på museet ikke er
blitt trukket inn i planleggingen av basisutstillingene.
Dette er etter mitt syn helt galt, og svekker basisutstillingenes
funksjon som et tilretteleggende grensesnitt
mellom publikum og museenes samlinger.