WOW Cafe Theatre - Bora

la vekt på symboler og myter for å avdekke andre betydningslag. Kvinnene i amerikanske
eksperimentelle teatergrupper forlot imidlertid de blandede kompanier til fordel for reine
kvinnegrupper. Disse gruppene bragte videre noen av de grunnleggende trekkene ved de
eksperimentelle teatre, slik som en bevegelse bort fra tradisjonelle plot til non-lineære,
ekspresjonistiske narrativer.
I likhet med sine franske foregangskvinner, lokaliserer amerikabaserte radikale feministiske
teaterkritikere som blant annet Josette Féral, Linda Walsh Jenkins og Rosemary Curb,
kroppen som viktigste forskjell mellom kvinner og menn. Disse kroppslige ulikheter
artikuleres så i genuint kvinnelige og mannlige språk. I artikkelen ”Writing and Displacement:
Women in Theatre” bygger Féral sine utlegninger om det kvinnelige språk blant annet på
Luce Irigaray. Når Féral søker den genuine kvinnelige stemme i forestillinger, og finner at
den er en motsats til den mannlige ved å være usammenhengende, flytende, irrasjonell,
kroppssentrert, fragmentert, nonlineær og åpen, 40 er det nettopp Irigaray og hennes essay
”This Sex Which is Not One”, 41 hun henviser til. Irigaray tar utgangspunkt i at kvinners
seksualitet og kjønnsorganer manifesterer seg i deres fremtreden og språk. Det kvinnelige
kjønnsorgan består av to lepper som ”embrace continually. Thus, within herself she is already
two – but not divisible into ones – who stimulate each other.” 42 Kvinnens kjønnsorgan, som i
virkeligheten ikke er en, men to, har en annen tykkhet og form enn den mannlige. Kvinnen
hemmeligholder denne formens tykkelse sammen med ”it`s many-layered volume, its
metamorphosis from smaller to larger and vice versa, and even the intervals at which this
change takes place.” 43 Denne foranderlige formen fører med seg et annet uttrykk enn mannens
logikk, som finner gjenklang i kvinnens talte språk: ”One must listen to her differently in
order to hear an ´other meaning´ which is constantly in the process of weaving itself, at the
same time ceaselessly embracing words and yet casting them off to avoid becoming fixed,
immobilized. For when ´she´ says something, it is already no longer identical to what she
means.” 44 Josette Féral setter så denne ”feminine discourse” 45 i sammenheng med kvinnelige
dramatekster, og slik får også feministisk drama drag av non-linearitet og simultanitet: ”The
39
Aston, op.cit, s.40
40
Féral, Josette, ”Writing and Displacement: Women in Theatre”, Modern Drama, vol. 27, nr. 4 (des 1984), s.
558
41
Irigaray, Luce, ”This Sex Which is Not One”, Nicholson, Linda (red.), The Second Wave. A Reader in
Feminist Theory, New York og London: Routledge, 1997
42
ibid s.324
43 ibid s. 325
44 ibid s.326-327
45 Féral, 1984, op.cit, s.549
17