WOW Cafe Theatre - Bora

Skuespillerne søkte ikke profesjonalitet, men kultiverte et ekstremt amatøraktig uttrykk.
Ludlam har selv understreket at dette teateret ikke blei til ut fra ordinære teaterteknikker, ”The
creative process was human”, sier Ludlam, og henviser til påvirkning fra John Cage, som
gjorde alt lov. 93 Kompaniets første stykker kan beskrives som transvestittisk spøkefulle,
morsomme, opprørske og uskyldige. De handla gjerne om konger og det groteske ved makt.
Stefan Brecht omtala disse stykker som ”endless and had the structure of a firewall collapsing
a la Cocteau. They were irresponsible and irresistible.” 94
Men kompaniet mangla penger, og mye energi gikk med på å leite etter små spillesteder i
Soho eller lower East Side, hvor de spilte for halv-tomme saler. Ludlam ønska seg imidlertid
et fast tilholdssted av en viss størrelse, og slik endte kompaniet opp med å leie en kinosal etter
midnatt. Sommeren og høsten 1969 befant The Ridiculous Theatrical Company seg i en krise.
De satte opp det halv-ferdige stykket The Grand Tarot, som blei en gedigen nedtur. Ludlam
selv mente det var storslagent, selv om det ikke var estetisk tilfredsstillende. 95 Brecht var
krassere i kritikken; han mente stykket besto av gale improvisasjoner, og at stykket falt fra
hverandre teknisk. 96 Publikum svikta dem og kritikkene uteble (både gode og dårlige). De få
inntektene de hadde hatt gikk til husleie og P.R., og skuespillerne hadde ingen jobber, eller
hata dem. Ludlam visste ikke hvor han skulle spille og følte at gruppa begynte å skli i fra
hverandre. Det motsatte var i realiteten i ferd med å skje, for skuespillerne hans hadde
gjennom nederlagene blitt dyktige i sitt fag, og de var for det meste med han og brant virkelig
for teater.
Vinteren 1969 skifta kompaniet diett fra marihuana til brun ris, og gikk inn for å gå over til
rein underholdning. Poenget var rett og slett å være morsom gjennom å fremstille den
latterlige menneskelige obskøniteten. Med fransk teatralitet som forløper bega Ludlam seg av
gårde med et høyt ambisjonsnivå. Han ville legge bort den triste misantropien og ufrivillige
tilbedelsen av livet, og fra nå av konsentrere seg om det klassiske plotet. Bluebeard, fra 1970,
var første eksempel på et slikt stykke. Bluebeard brukte melodrama, fantastiske karakterer og
eksotiske lokasjoner for å kommentere ’sex’ og ’gender’. Den intellektuelle Bluebeard finner
ikke tilfredsstillelse i de eksisterende ’sexes’, og søker derfor å konstruere et tredje ’sex’.
93
Ludlam, Charles, Ridiculous Theatre – Scourge of Human Folly, New York: Theatre Communications Group,
1992, s.18
94
Brecht, Stefan, op.cit, s.78
95
ibid, s.23
96
Brecht, Stefan, op.cit, s.81
33