WOW Cafe Theatre - Bora

spillestilen helte mot det mer realistiske. Denne oppsetninga forsøkte å gå ut over vedtatte
”sannheter”, men det ’straighte’ publikummet så ikke det groteske og det voldelige i stykket,
og de homofile så ikke stykkets gjentatte forsikring om at det er morsomt å være queer.
Ludlam følte seg misforstått av sitt eget publikum. 99 Det var spesielt bruken av det klassiske
plotet som forarga kritikere og publikum, mens Ludlam selv mente det var essensielt å ta
utgangspunkt i teaterets konvensjoner. Disse skulle ikke nødvendigvis brukes på en
tradisjonell måte, men bli gjenskapt i en ny form: ”Eventually I began to use plot in the way a
modern uses abstraction. It became a question of distorting the plot.” 100 Slik understreker
Ludlam at han heller søkte å forvrenge den realistiske form enn å følge den slavisk.
The Evergreen Theatre blei solgt i 1975, hvorpå The Ridiculous Theatrical Company flytta
inn i One Sheridan Square i 1977, som skulle bli deres faste tilholdssted i åra som kom. Dette
var et stort og fint teater uten prosceniumscene, og Ludlam bestemte seg nå for å bli anerkjent
som profesjonell teaterutøver. Utopia, Incorporated var kompaniets første nye forestilling
som blei produsert i One Sheridan Square, samtidig som kompaniet dreiv med utstrakt
turnévirksomhet. Dette høye arbeidsnivået tærte på kreftene og førte til en generell utbrenthet
blant skuespillerne. 1980 var året da alle krefter var brukt opp, og det blei nødvendig å ta en
pause. I 1984 kom Ludlam sterkt på bane igjen med stykket The Mystery of Irma Vep, hvor
han selv og hans partner gjennom flere år, Everett Quinton, spilte alle roller. Dette var en
farse som bygde på collagens form, med elementer fra surrealismen, mysteriespill, melodrama
og eventyr. Mye av fascinasjonen ved dette stykket lå i de hurtige kostymeskift Ludlam og
Quinton måtte gjennomføre. Dette blei imidlertid Ludlams siste store suksess før han måtte gi
tapt for AIDS i mai 1987, hvorpå Everett Quinton overtok lederskapet av the Ridiculous
Theatrical Company.
The Hot Peaches, som opprinnelig kom fra San Fransisco, med Centola som fast dramatiker,
tilførte ’queer theatre’ en ny dimensjon. Deres musikkomedie The Magic Hype, som blei satt
opp på et loft i New York city i 1973, er eksempel på det. Til forskjell fra ’the theatre of the
ridiculous’ var det menneskers glamorøse ytre og ikke en dypere debatt omkring identitet og
kjønn, som blei vektlagt. Oppsetninga var en estetisk festforestilling med fantastisk musikk,
sang og kostymer. Scenografien besto av en hage full av eksotiske blomster, og scenespråket
var et elegant, ikke tilgjort gatespråk. Rollene blei spilt av vakre, glamorøse ’drag-queens’
99 ibid, s. 51
35