WOW Cafe Theatre - Bora

determine our creativity.” 140 På samme måte som scenografi og kostymer kommer fra
kvinnene selv, bygger også stykkenes materiale på kvinnenes egne liv, hevder hun. Videre
mener hun at stilen er et resultat av en spesiell opptatthet av detaljer, noe Weaver har kalt en
”feminine esthetic”, fordi detaljer ofte blir oversett i mannlig dominerte arbeider. 141 Det blir
ofte jobba spesielt med enkle bilder eller med å utforske én enkelt dag i en karakters liv.
I 1985 flytta WOW til 59 E 4 th street, men fortsatte på den samme ideologiske og estetiske
linje; kunstnerisk kvalitet skulle ha forrang fremfor politisk agitasjon, fellesskapstanken skulle
bli bevart, det skulle være et ikke-separatistisk teaterrom åpent for alle, men utøverne måtte (i
de fleste tilfeller) ha vært en del av kollektivet før de fikk anledning til å ta i bruk
scenerommet. Dette var den ideologiske grunnstammen på 80-tallet. Spørsmålet blir videre
hvorvidt WOW har klart å beholde og utvikle denne ideologien utover på nitti-tallet, og inn i
år 2000. Jeg skal derfor ta for meg noen av WOWs seinere produksjoner, men vil først stoppe
opp ved en diskurs omkring Holly Hughes` stykke Dress Suits to Hire som pågikk i The
Drama Review på slutten av åttitallet. Dette utgangspunktet vil ta meg over i en diskusjon om
hvorvidt det finnes en lesbisk dramaturgi eller spesielle lesbiske koder, og hvordan lesninga
av lesbiske stykker blir påvirka av konteksten de blir satt opp i. Essensielle spørsmål blir
hvorvidt det er nødvendig å vite hvem man lager teater for og hvorfor, om man trenger å vite
hvem som er målgruppa, og om man må sende riktig budskap som en ”korrekt” kunstner, eller
motta riktig budskap som ”korrekt” tilskuer. Disse punktene blir tatt opp i diskursen i the
Drama Review, hvor flere av de sentrale aktørene innenfor lesbisk/feministisk teori og teater
deltok.
140 Solomon, 1985, op.cit, s.100
141 ibid,s.101
49