Tidsskrift for progressiv rock - Tarkus Magazine

Tarkus portrett
1 1985 går en gitarist til tre forskjellige
plateselskaper i London for å få kontrakt
for bander sitt. Dere har ingen hitsingel,
er argumentet som møter ham hver gang.
Men han gir seg ikke. Tre år senere selger
han huset sitt i England og flytter til USA
for å blåse liv i sitt gamle rockedyr Camel.
Espen Linderud
Mannens navn var Andy Latimer - gitarist,
vokalist og fløytist i et av de mest anerkjente
progressive symforockbandene. I løpet av seks
måneder i 1988 bygde han opp et studio og skrev
ferdig materiellet til det som skulle komme til å
bli Camels come-back album Dust and Dreams.
Platen skulle egentlig spilles inn i 1989 men
Latimer valgte å vrake deler av det innspilte
materialet.
- Sangene var ferdige, men jeg var ikke fornøyd
med dem. Det tok lang tid før jeg innså at jeg
måtte skrive om hele side to. Jeg skrev materiale
som kunne ha fylt tre album men først da hadde
jeg låter som jeg var fornøyd med.
Dust and Dreams var et konseptalbum inspirert
av John Steinbecks roman Vredens Druer. Albumet
ligger tettere opp til bandets 80-talls produksjon,
med Latimers gitar som det dominerende
instrumentet.
Men hvordan startet det hele, en gang på 70-tallet?
Camel tar form
Andy Latimer startet sin karriere i bluesgruppa
The Phantom Four. På samme tid, på midten av
60-tallet, spilte Doug Ferguson og Andy Ward i
et band ved navn Misty. Da Misty la inn årene,
flyttet Ferguson til Guilford, noe som skulle føre
til at han og Latimers krysset hverandres veier.
De to ble enige om å slå seg sammen, men Ferguson
stilte en betingelse: Hans venn Andy Ward
skulle spille trommer i gruppa.
- Vi dannet en blues trio -Brew- og spilte blant
annet Cream-låter. Etter hvert ville vi utvikle
bandet, og kom i kontakt med Philip Goodhand-Tait.
Han spilte piano og skrev sanger
selv, dessuten hadde han platekontrakt. Vi spilte
inn platen I Think I’ll Write a Song. Senere
kvittet vi oss med ham, satte inn en annonse i
Melody Maker, og Peter Bardens kom med på
keyboards.
Bardens hadde spilt i flere grupper, blant annet
Van Morrisons gruppe Them før han ble medlem i
Peter B’s Looners. De skifet etter hver navn til
Shotgun Express, og besetningen inkluderte foruten
Bardens, Mick Fleetwood og Peter Green som
senere skulle danne Fleet wood Mac. En ung Rod
Stewart sang i denne gruppa.
Gruppa splittet i 1967, Bardens dannet trioen
Village, før han satset på en solokarriere som
resulterte i to album tidlig på 70-tallet. Han
skulle reise til USA, men annonsen i Melody
Maker forandret planene.
Santana
Slik gikk det til at Camel så dagens lys i 1971.
De turnerte med Wishbone Ash og med Barclay
James Harvest året etter, før de ga ut sitt selvtitulerte
debutalbum. Den progressive rocken hadde
et godt grep om England, Europa og USA, og
hvordan gikk det egentlig til
at Camel ble en progressiv
gruppe da medlemmene hadde
bakgrunnfra bluesband?
- Da vi begynte å spille sammen,
ville Peter at det skulle
være et Santana-lignende
band. Jeg likte også Santana,
men kunne ikke helt forstå
hvorfor vi skulle etterlikne
Santana. Både Peter og
jeg likte klassisk musikk,
men jeg tror aldri vi så på oss
selv som et progressivt band.
Det var de som hørte på oss
som kalte oss progressive.
Debut
Med debutplaten Camel
(1973) hadde bandet funnet
sitt eget unike lydbilde. Bardens
tok i likhet med de fleste
andre progressive gruppene
på den tiden i bruk flere
tangentinstrumenter - hammond,
mellotron, piano og
diverse synthesizers. Disse
instrumentene og Latimers
3
Historien
om Camel
gitar vekslet mellom å spille hovedrollen i Camels
komposisjoner. Andy Ward briljerte med sitt
snertne trommespill og Ferguson utgjorde den
andre halvparten av rytmeseksjonen.
Gjennombruddet
I 1974 fulgte de opp med Mirage. Albumet ble
produsert av David Hitchcock. Han hadde allerede
produsert plater for Genesis og Canterburygruppen
Caravan, og det viste seg at Caravan
senere skulle forsyne Camel med medlemmer.
Bandet turnerte nok en gang med Wishbone Ash.
Albumet var i hovedsak instrumentalt, og Camel
fokuserte ikke like mye på tekster og sceneshow
som mange av sine likesinnede. De konsentrerte
seg om musikken som hovedsakelig ble skrevet av
Latimer og Bardens.
Noe som virkelig gir en godfølelse er hvis eg klarer
å skrive noe som sammenfatter det jeg følte for en
spesiell ting, en person, en bok eller hva der nå
enn er jeg skriver om, forteller Latimer.
Et godt eksempel på nettopp dette er Camels
tredje album. Albumet var inspirert av Paul Gallicos
roman The Snow Goose, og platen fikk samme
tittel. Latimer og Bardens skrev all musikken
i løpet av to hektiske uker på en hytte der de
kunne komme bort fra resten av verden. De
skrev i alt 16 kortere stykker som ble satt sammen
til et nesten helhetlig musikkstykke. Camel
tok i tillegg med seg et symfoniorkester i studio,
og noen måneder senere framførte de hele The
Snow Goose sammen med London Symphony
Orchestra i ærverdige Royal Albert Hall. Dette er
foreviget på konsertplaten A Live Record.
Camel i 1972. Fra venstre, Andy Ward, Andy Latimer, Doug Ferguson og Peter Bardens.