View/Open - (BORA) - UiB - Universitetet i Bergen

Tidligere har losen også beskrevet at målet med konkurransen først og fremst er å vinne sin
utkåredes bifall (jf. DeL 275). At Francis snarere er skyld i sin egen ulykke, vektlegger også
Haakonson når han beskriver denne scenen i lys av Francis’ karaktertrekk: ”Han er klar over
faren […]. Han vil nødig skuffe Anna som inderlig gleder seg over hans bedrift og han er her
som tidligere ridder nok til å løpe en risiko for andres skyld.” (Haakonson, 1951: 238). 144 Å
beskylde Mary Ann for drap på sin sønn og på samme tid uskyldiggjøre Anna, ser med dette
ut til å ikke ha sin rot i faktiske hendelser, men snarere i losens egne holdninger. Haakonsens
lesning støtter slik opp om dette argumentet.
Til tross for disse tvetydighetene i losens fortelling som gjør dømmingen av Mary Ann
urimelig, finnes det like fullt tegn på at tilbakeførselen og stagnasjonen er nødvendig, og det
ikke bare for losen som føler seg svak i sin avmaskuliniserte foreldrerolle. Også for andre er
det er vanskelig å leve i androgynien: Anna omkommer siden hun ikke klarer å styre båten,
hvilket jo er en maskulin egenskap i dette verket, og Mary Ann er ulykkelig. I tillegg er det
klart at for losen er tilbakevendingen uproblematisk, for han er nå barnløs og trenger ikke
lenger å forsvare feminine egenskaper. Men når man ser på jeget, stilles denne stagnasjonen i
et annet lys, for han har, til tross for sin trolige barnløshet, latt seg påvirke av det
overskridende i kjønnsrolletenkningen.
6.3.8 Den problematiske slutten
Det lyriske jeget møter altså losen når han selv står i en situasjon preget av disharmoni og
søken etter mening. Jeget vender seg stadig innover til sine refleksjoner og losen representerer
på sin side flere ganger det som drar jeget ut fra fantasien og tilbake til virkeligheten. Som
tidligere skrevet, kan dette leses som et tegn på at det er nettopp losen som representerer en
form for løsning for jegets uharmoniske sjelstilstand.
Forut for losens utlegging, representerer jeget en motstemme til den etter hvert fortalte
historien. For eksempel forakter ikke jeget den sminkede Mary Ann slik losen gjør. Han ser
henne tvert imot som vakker når han forut for losens historie ser henne ombord i yachten:
”Yndlingssvane liig,/som med Guldring om sin lange/smekkre Halses Sølverslange/blandt de
andre vilde graae/paa et Kjern i Nordens Øde/som en Dronning viser sig” (DeL 236). I
Yachtclubb-Flaaden setter jeget riktignok spørsmål ved Mary Anns oppførsel. Idet hun styrer
båten mot hans egen, spør jeget: ”Men hvad tænker Damen paa?/Er den Lady rigtig klog?”
144 Haakonsen leser altså ikke Francis’ handling her som en dumdristighet, men som et ridderlig trekk som er
uttrykk for Francis som person: ”Francis er slik at han kan våge sitt liv for å rette seg etter et flyktig ønske den
elskede har, uten å miste ridderens verdighet.” (Haakonsen, 1951: 238). Dette er altså forskjellen på losens
impotente føleri og Francis’ ”[…] følsomhet som samtidig har fremdrift.” (Haakonsen, 1951: 238).
107