View/Open - (BORA) - UiB - Universitetet i Bergen

Også Adrians egne ordvalg støtter opp om dette skillet. De han bruker i del tre, kan
like gjerne bli brukt av en åndelig far som av en biologisk far, slik han kaller Klara ”mit Barn”
(BS 89) i tilgivelsen. I monologen blir derimot relasjonene langt tydeligere knyttet til den
biologiske farsrollen. Også her tar Adrian i bruk eiendomspronomen i sitt møte med
familiemedlemmene: ”min Annaliden” (BS 95), ”mit Barn” (BS 96 og 97), ”min Elisabeth”
(BS, 97) og ”min Hyacinth” (BS 97). I møtet med kona bruker han først bare ”Margaretha”
(BS 95), for så å si ”mine Børn og Viv” (BS 103). Om ammen bruker han imidlertid ikke
eiendomspronomen: ”Det er gamle Magdalena” (BS 96), og han utelater både henne og Johan
i den senere oppramsingen av ”mine Skatte” (Jf. BS 101). Dersom Adrian her først og fremst
oppfattet seg selv som prest, ville samtlige kunne være hans barn og hans ”sine”. På denne
måten kan hans bruk av eiendomspronomen kun i forbindelse med hans jordiske slekt, leses
som at han her befinner seg i den biologiske farsrollen. Det hele blir klarere når han etter
oppramsingen selv poengterer slektskapet: ”Himlen atter mig betro'ede/frem i disse Blomster
groede,/disse der, min egen Æt?” (BS 102, min utheving), og enda tydeligere idet han innser
at han har glemt Klara: ”Jeg har kunnet glemme Een/af mit eget Kjød og Been” (BS 102, min
utheving). Klara-historien og den doble tilgivelsen av henne blir i det hele tatt et godt
eksempel på den betydningen dette skillet har for hvilken farsfigur Adrian er for sine barn.
Adrian tilgir Klara for første gang under hans desperate henvendelse til Gud under
soldatenes angrep: ”’Gud være os naadig! Kom, Klara, mit Barn! Alt er tilgivet. Gud være
lovet! Vi ville blive frelste. Thi Flammerne naae os før de Rædsomme -- -- ’" (BS 89).
Tilgivelsen gjentas idet han gjenfinner henne i blomstene etter først å ha glemt henne, og
denne har et langt mer inderlig og kjærlig preg enn den første desperate:
O mit Barn, se til din Fa'r!/Rose hvid, som Klara var!/Han er ikke længer vred/paa din syge
Kjærlighed,/Han har intet Blik, som rammer/knusende din knuste Jammer;/Han har intet Øjekast/for at
skjære hvad der brast;/Han har kun en Faders Hjerte/og Velsignelser i Munden/og en Smerte for din
Smerte,/og et Taaredryp for Vunden,/Taarer af balsamisk Glæde;/thi jeg ogsaa dig har funden: (BS
102).
Denne dubletthistorien er forholdsvis lite kommentert i resepsjonen, og det er i det hele tatt
svært ulike oppfatninger rundt Klaras betydning i BS.
Dvergsdal hevder at ”Klaras rolle er underkjent i resepsjonen av Blomsterstykket.”
(Dvergsdal, 2002: 166). Som tidligere påpekt, setter hun historien i sammenheng med ”en
vakt barmhjertighet og kjærlighetsevne hos Adrian” (Dvergsdal, 2002: 166). Helland påstår
derimot at historien om Klara ”utgjør en gåtefull form for overskuddsinformasjon” og at den
”strengt tatt [er] helt unødvendig for den større sammenhengen” (Helland, 2003: 178). Like
72