View/Open - (BORA) - UiB - Universitetet i Bergen

4.4.3.4 Sympati med opprøreren?
Sympati med opprøreren blir vektlagt som et særs typisk romantisk trekk ikke bare av
Johnson, men også, som tidligere nevnt, av Frye, og, som jeg skal vise i det følgende, av
Cantor. Hos Byron er det tydelig at Cain er beskrevet med sympati. Han står som den
rasjonelle motparten til en irrasjonell kristen lære, og blir i det hele tatt en langt mer positiv
karakter enn Gud. Dette momentet ser også Cantor som en del av å skape sympati med Cain:
”[Byron] treats sympathetically two of the principal rebels in the Biblical tradition, Lucifer
and Cain, and he allows some very negative views to be expressed concerning the Creator-
God of Genesis.” (Cantor, 1980: 56). Adam, som den ukritisk troende, blir dermed også
negativt skildret i sammenligning med Cain. Å gi en positiv fremstilling av Cain er imidlertid
ikke nok for å skape en udelt sympati med rebellen, det er også nødvendig å rettferdiggjøre
Cains grusomme handling. Johnson leser Cains handling som irrasjonell, impulsiv og
halvintendert og han karakteriserer det som et uaksomt drap, ikke et mord. I tillegg ser
Johnson at brodermordet egentlig er et fadermord, hvilket støtter opp om påstanden om at
mordet på ingen måte var et overlagt drap. På denne måten blir mordet uskyldiggjort og
handlingen kan ikke sies å speile den egentlige Cain. Dette vektlegger også Cantor på
spørsmålet om hvordan Byron klarer å skape sympati med Cain: ”In Byron's presentation,
Cain is by no means a criminal type from birth. On the contrary, he is the noblest character in
the play, with high ideals and a deep-seated abhorrence of human suffering.” (Cantor, 1980:
56). Han påpeker også at Cain tilsynelatende dreper mot sin vilje (Cantor, 1980: 56). Hos
Wergeland er dette forholdet mer tvetydig.
Flere kommenterer hvorvidt tekstnormen kan plasseres hos Cain eller ikke. Troye
karakteriserer ukritisk Cain som dramaets helt (Troye, 1908: 57). Moen viser også sympati
først og fremst med Cain og uskyldiggjør hans handling, da han mener Cains opprør skyldes
at han ikke kan avfinne seg med livet innenfor Abels innhegning:
På denne måten framfører vel dikteren indirekte en unnskyldning for Cains handling. Og det føles vel
også riktig at Messias, i motsetning til både Adam og Eva og Abels enke, som alle forbanner ham som
jordens første morder, ber himlens ånder vende seg bort fra jorden og ikke forøke hans skyld med sine
vérop. (Moen, 1986: 157-158).
gjør. Det som imidlertid er mest interessant i Beyers uttalelse her, er at han skriver at det er snakk om en
forsoning mellom nettopp far og sønn. Dessverre utdyper han ikke dette, men sitatet kan sies å støtte opp om min
egen lesning.
53